Velkommen til Lørn.tech, en lærings dugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres, Sunniva Rose og venner. 

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn om biotech. Jeg er Silvija Seres, og med meg har jeg Oscar Bengtsson, som er en av de supre forskningslederne fra Borregaard. Hva er tittelen din Oscar? 

Oscar Bengtsson: Jeg er gruppeleder for forskningsutviklingsgruppen på Borrgegaard sin forskningsavdeling. 

Silvija: Du leder forskningen? 

Oskar: Jeg leder et team av forskere for å utvikle nye prosesser og teknologier. 

Silvija: Hva annet gjør man? 

Oskar: Vi har andre grupper som er mer opptatt av å følge opp og effektiviserer, og utvikle eksisterende produkter videre. Men vi ser på det som kanskje er et produkt om fem år. 

Silvija: Jeg har tidligere snakket med Dag Arthur Aasbø. Han er en av mine helter på dette med livslang læring. Og da lærte jeg at 16-17 prosent av marginene som Borregaard hadde i fjor kommer fra nye produkter. Og det er produkter som din gruppe lager. Altså kjempestor vekst på å lage ting, og ikke minst hjelpe organisasjoner å selge ting som verden ikke visste fantes, eller at de trengte. 

Men vent litt, vi går ett steg tilbake. Borregaard, folk skjønner ikke hvor sexy det er. Dette er altså ett selskap som lager nye bioprodukter på norsk gran. Er det riktig? 

Oskar: Det er riktig!

Silvija: Dere er i? 

Oskar: Vi holder til i Sarpsborg men har fabrikker ute i verden blant annet i Sydafrika, Nord-Amerika og Europa. 

Silvija: Også tenker man tre-yrke, hvor kult kan det være. For meg er bare kontrasten mellom ett annet tidligere veldig stort norsk selskap som Norske Skog som er veldig spennende. Det er samme input, norsk gran. Men de slet veldig strategisk. For de følte de hadde så store kapitalbindinger på en type ressurs, disse enorme maskiner som produserer bare en type produkt og det er avispapir. Og da gi strategien ut på å bygge etterspørsel av avispapir. Men dere har sammen input som er norsk gran, men dere lager alle disse tingene som folk aldri hadde drømt om, og dere har gjort det i over hundre år? 

Oskar: Ja fra starten var det en bedrift som holdt på med papir og papp. Så ikke spesielt høyteknologiske i dagens perspektiv da, men etter hvert var man tvunget til og finne nye produkter og markeder for å beholde sitt konkurransefortrinn. Og det som har gjort at vi har overlevd denne prosessen er jo sulfitt basert. Og det betyr at vi ikke kan konkurrere med andre typer prosesser for å lage papir, men vi kan gjøre mange andre ting i stedet.

Silvija: Som hva? 

Oskar: Vi produserer biokjemikalier og biomaterialer. 

Silvija: Det høres kjedelig ut når du sier det sånn. Men jeg har hørt at dere har verdens sterkeste lim. Og noe som smaker som vanilje, men lages av tre, og noen ting som man putter inn i flydrivstoff som gjør at det blir mye bedre. Hvordan er det?

Oskar: Det handler om å se på kjemien i trestokken og se hva man kan finne av applikasjoner og heletiden teste nye ting. Så vi har ikke funnet opp noen nye molekyler som ikke fantes i starten. Vi finner nye applikasjoner fra det som finnes i treet.

Silvija: En kunst altså. Men hva er det som er magisk med trestokken som gjør at den kan brukes til alt fra klær, til lim, til mat, til drivstoff? 

Oskar: Den har en veldig kompleks biokomposit. Det finnes mange ulike molekyler med ulike funksjoner. 

Silvija: Bedre en Olje altså? 

Oskar: Ja. Det man kan si er at Olje er veldig billig. Så å konkurrere med olje på samme produkt er veldig vanskelig. Men det man har i trestokken som er unikt er ett molekyl som ikke har samme egenskaper. Cellulose og ligning. 

Silvija:Hva er ligning? 

Oskar: Bindemiddelet som binder sammen.

Silvija: Hva gjør man med ligninet for å lage verdens sterkeste lim? 

Oskar: Der har man en prosess hvor man skiller ut. Vi skal faksjoneren så man får en cellulose og en ligning. Også prosesserer man de på ulike måter for å få ulike applikasjoner.

Silvija: Hjelp oss å forstå. Man tar trestokken, også skjærer man den. Altså man koker og rister og steker. Eller hva gjør man?

Oskar: Det er i og for seg sånn. Altså Borregaard er ikke én fabrikk. På anlegget har vi mange fabrikker som sitter sammen. Det er nettverk av masse rør hit og dit, og det strømmer fram og tilbake. Og alle deler henger sammen og er avhengig av hverandre. Så det er nesten som en levende organisme. 

Silvija: Utrolig vakker og se på de rørene. Men er det noe spesielt med norsk gran, eller kunne vi gjort akkurat dette mange andre steder i verden? 

Oskar: Det hadde vi absolutt kunne gjøre. Det er ikke noe unikt med norsk gran. Det som er unikt er at vi har bygget opp kompetansen som er unik i ett internasjonalt perspektiv. Og at vi bruker hver del av granen så ingenting går til spill. I andre prosesser brenner man mye av den ligningen. Det tar vi og skaper verdi av.

Silvija: Hvordan finner man på de nye bruksområdene, hvordan foregår innovasjonsprosessen deres?

Oskar: Veldig enkelt at man sitter og tenker og leser. Etter det prøver man det på lab, og ser det lovende ut tar man det opp i pilot skala, og om all ting ser bra ut så bygger vi en fabrikk. 

Silvija: Det som jeg også var fascinert av som Dag Arthur snakket om var denne gyldne triangelen deres. Dere er veldig gode på innovasjon og forskning rundt alt man kan finne på å gjøre rundt ligning og cellulose. Og dette er masse folk med doktorgrad fra forskjellige steder i Norge. Prosessteknologi, materialteknologi. Men så er dere også kjempegode på produksjon. Masse roboter som gjør spennende ting med disse rørene. Også er dere også veldig god på salg og markedsføring. For man må kunne selge når verden ikke vet at det finnes. Hvordan klarer dere å være gode på tre så forskjellige ting?

Oskar: Det handler om at det ikke er så lang vei mellom fabrikk, forskning og salg. Vi sitter i prinsipp vegg i vegg. Og vi har veldig korte kommunikasjonsveier mellom avdelingene. Samtidig har vi mye kommunikasjon med de som produserer dette her, for og da optimere prosessen ytterligere. Men også finne mulige nye prosesser som vi kan stappe inn noe sted i dette nettverket. 

Silvija: Så korte veier, god kommunikasjon og nysgjerrighet kanskje på de andres fagfelt også. Men du er svensk og da må jeg nesten spørre deg, er vi gode på dette i Norge? 

Jeg har en teori om at Norge er ekstremt god på prosessteknologi. At vi har en lang og god tradisjon på å ta råvarer og gjøre noe ekstra spennende med dem. Hva synes du? 

Oskar: Jeg kan bare snakke med bakgrunn av erfaringene jeg har. Men jeg synes man har bra styr på dette. Men på internasjonalt nivå tenker jeg det er hva man kan forvente i et industriland. I Sverige har man miljøer som er lik på kompetanse.

Silvija: Har dere Borregaard-aktige selskaper i Svergie? 

Oskar: Nei. Men vi har andre bedrifter som holder på med skogdrift og som er veldig gode på det dem gjør. Men Borregaard er ganske unikt på mange måter, og det gjør det veldig spennende. 

Silvija: Men det dere gjør på norsk gran er kjempefint, men litt dyrt. Kan man gjøre det med norske Alger? For alger har vi så mye av. Alge-cellulose, finnes det?

Oskar: Det finnes forskere i Norge som er på alger. Vi har vært i kontakt med dem gjennom diverse prosjekter. Vi følger dette, og når vi ser en mulighet så kommer vi til å ta den. Så norsk gran er ingen billig råvare. Det var jo det for hundre også siden da vi bygde fabrikken, men nå er det ikke det. 

Silvija: Men du. Vi har snakket med andre om biotech her i Lørn. Og da har vi snakket mye om healthtech. Dette er ikke helthtech i utganspunktet. Hvordan vil du definere biotech?

Oskar: Jeg er mikrobiolog i bakgrunn. 

Silvija: Hva betyr det?

Oskar: Jeg har holdt på med genmodifisering av organismer. For eksempel ved å prøve å påvirke metabolismen i en celle slik at den produserer det produktet vi vil ha, i stedet for og bare formere seg. 

Silvija: Så du setter sopp?

Oskar: Ja, for eksempel. 

Silvija: Sånn som hva? 

Oskar: Vi er nå i gang med å utvikle en ny prosess der vi bryter ned cellulosen til sukker, også er tanken at man foredler dette sukkeret videre til ulike bio-kjemikalier, for eksempel en bio-teknisk prosess. Så man lar for eksempel en mikro organisme spise opp dette sukkeret, også bygge ett molekyl som man kan lage plast av. 

Silvija: Du leker lego med molekyler, men du får de her soppene til å være den som konstruerer? 

Oskar:Man kan bruke en mikroorganisme som en liten minifabrikk, også gir man dem hva de behøver også prosesserer de det. Også får man ut kjemikalier som man kan bruker til å lage for eksempel plast. 

Silvija: Hjelp oss å forstå. Hvordan gjør man det? 

Oskar: Tar du gjær som eksempel. Den produserer mest alkohol når den spiser sukker. På Borregaard har vi produsert bioetanol i 80 år. Vi produserer masse bioetanol fra det sokkeret som vi har i vår strøm. Men det man kunne tenke seg i stedet er at man programmerer om metabolismen i gjæren til å produsere ett molekyl som det går å bygge plast av for eksempel. Eller at man gjør et molekyl som kan brukes som ett løsningsmiddel, eller som gjør at man kan bygge nye andre selviske komponenter av.

Silvija: Kjempespennende. Hvordan skal jeg tenke i hodet mitt på denne stakkars lille gjærsoppen? Hva dytter du den med så den kan gjøre noe annet?

Oskar: Man bruker da teknologi.

Silvija: Setter du noen kjemikalier på den? De her crispr greiene som vi har hørt om, hvor det er digital saks og symaskin. Hvordan skal man tenke på det, hva gjør man? 

Oskar: Oftest gjør ikke vi dette selv. Vi samarbeider med partnere som er eksperter på respektiv plattform, som anvender verktøyene. Det handler om å få inn en dna-streng ett sted i gjæren. 

Silvija: Du tar den ut, gjør noe med den og setter den inn igjen? 

Oskar: Ja, eller så syntetiserer man en ny streng og setter den inn på et nytt sted i kromosomet.  

Og da gjelder det å produsere det nye enzymet i cellen. Og kanskje man må stenge av andre deler av cellen så ikke den fortsetter å gjøre for eksempel alkohol. Så det handler helt enkelt om å lære å kjenne metabolismen i en celle. Noe som er ekstremt komplekst, og som oftest går det feil. Men innimellom går det rett og da kan man få en veldig fin prosess. 

Silvija: Kjempefint. Jeg skjønner at dette kan bli mye penger av hvis den gjærne oppfører seg riktig. Men er det noe skummelt? 

Oskar: Nei, det mener jeg det ikke er. Jeg er veldig positiv til mer bruk av bioteknologi for jeg mener at risikoene er betydelig overdrevet. 

Silvija: Har du nok talenter. Klarer du å skaffe folk som kan gjøre det du gjør?

Oskar: Ja det gjør vi. Det finnes ett bra utdannings miljø i Norge, og det finnes gode forskningsmiljøer. Så på den siden finnes det kompetanse og hente. Men det er ikke mye industri i Norge som driver med bioteknologi. Og derfor er det ikke så mye folk som profesjonelt driver med dette. 

Silvija: Hva skal vi voksene gjøre hvis vi vil lære litt mer biotech. Er det en bok du kunne anbefalt å lese? 

Oskar: Man av bøkene skrives av skeptikere har jeg merket, derfor anbefaler jeg ikke noen av dem. Men det finnes mye på nett. Ett eksempel som jeg liker er når man for et par år siden reddet en ung jente fra kreft. Man tok ut hennes blod, renset ut hvite blodceller, genmanipulerte det slik at det kunne finne leukemicellene også injiserte man blodcellene tilbake. Og hun ble behandlet og etter en måned fantes det ikke en eneste kreftcelle i hele kroppen. 

Silvija: Magi. Hva er det viktigste å huske fra denne samtalen? 

Oskar: Bioteknologi er livet, det er ingenting skummelt. 

Silvija: Tusen takk for at du var her med oss og lærte også veldig spennende bruk av bioteknologi. En veldig industriell bruk av bioteknologi, og veldig tradisjonell bruk av teknologi som vi fullstendig overser når vi snakker om fremtiden. Det er Oscar Bengtsson, forskningsleder fra Borregaard, takk til deg.

Oskar: Tusen takk.

Silvija: Og takk til dere som lyttet. 

Du har lyttet til en podcast fra Lørn.tech. En lærings dugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier, og på våre nettsider lørn.tech