Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres, Sunniva Rose og venner.  

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Dagens tema er 3D-printing. Jeg er Silvija Seres og med meg har jeg Carsten Løddestøl som er verksmester i Snøhetta. Velkommen Carsten. 

Carsten Løddestøl: Takk skal du ha. 

Silvija: Vi skal snakke om hvorfor 3D-printing er nyttig og spennende. Vi skal også snakke om hvordan Snøhetta bruker det til å utvide innovasjonsevnene sine. Før vi gjør det vil jeg du skal fortelle litt om hvem du er og hva du gjør.

Carsten: Jeg heter da Carsten Løddestøl og er verksmester på Snøhetta. Det betyr egentlig at jeg har ansvaret for alt vi gjør av fysiske ting. Vi har ganske store og fine verksteder på Snøhetta, og vi bygger masse modeller i skala, men også en del ting i full størrelsene. 

Silvija: I skala betyr at det er mindre?

Carsten: Det betyr at det er mindre. Hvis du gjør noe i en skala på 1:200 så betyr det at 1 cm på modellen er 200 cm i virkeligheten. Så hvis du skal bygge en modell av et hus så må vi gjøre det i skala sånn at du får det kanskje 200 ganger mindre enn hva det ordentlige huset ville komme til å bli. 

Silvija: Der hvor arkitektene var veldig flinke før til å bygge med ispinner. Slipper man å gjøre det nå eller bør man fortsett leke med dette?

Carsten: Vi er veldig flinke til å bygge med ispinner også. Kanskje ikke så mye ispinner, men for oss så bruker vi mange forskjellige teknologier. Vi pleier å si at vi liker å jobbe i forholdet mellom det digitale og det analoge, altså fra ting som er helt fysisk gjort med kniv, hoggjern, motorsag og sånt, til ting som er helt digitalisert og printet eller kjørt ut på laser eller frest ut med en CNC-robot, altså robot arm for eksempel. 

Silvija: Kan jeg bare ha en liten digresjon her. Du minnet meg på en fasinerende ung mann som heter Kim Daniel Arthur som er en av de kuleste gründerne vi har hatt i Norge. Han lagde noe som heter Play Fish og masse kule digitale spill, og det er spennende landskap og verdener du bygger. Han har i voksen alder gått tilbake til Norge etter internasjonalt liv, og han er blitt snekker og sier han savnet å bruke hendene sine. Når han bruker hendene og gjør ting på den gammeldagse måten føler han seg like fortapt i nuet som da han var seks år gammel og oppdaget de første digitale spillene. Du sier dere liker grensesnittet, men hva tenker du om den ene verden versus den andre, eller går det på dagens stemning?

Carsten: Det er ikke enten eller, det må være både og. Der er jeg veldig Ole Brumm, altså liker du sjokolade eller biff? Jeg vil ha begge deler. For oss som jobber med bygninger som er store, taktile elementer vi må kunne kjenne steinen og få en flis i fingeren, kjenne treverket og om noe er varmt eller kaldt. Det holder ikke å bare se på digitale filer eller tegninger i et 3D-program. For det første er alle 3D-programmer, selv om de er superfine representasjoner så er de på en flat skjerm. Så i beste fall så er det du ser på to og en halv dimensjon og ikke ordentlig 3D. Så derfor er vi helt avhengige av å bruke alle verktøyene, både spikke og ispinner for den saks skyld, fordi skjermen juger når den er flat, en 3D-print blir aldri det samme som en bit med stein. Noe som er gjort med hånd har feil, noe som kommer fra en 3D-printer har ikke feil og får da ikke den menneskelige kvaliteten som en ting som er gjort fysisk. Vi jobber mye mellom det digitale og det analoge. Vi kan for eksempel bygge en modell for hånd, slipe, spikke skjære i den, og så digitalisere den på nytt, og så kanskje prøve å frese den ut eller printe den ut i et materiale for så å gjøre fysiske angrep på den igjen. Så digitaliserer vi det på nytt slik at vi på en måte går frem og tilbake mellom den digitale og den fysiske delen av prosessen. 

Silvija: Kan du gi oss noe konkrete eksempler fra verksted til bygg som gjør 3D-print relevant for Snøhetta?

Carsten: Det er ett bygg som kanskje mange har sett som står som et lite utsiktspunkt på toppen av Tverrfjellet rett over Hjerkinn. 

Silvija: Hvordan ser det ut?

Carsten: Det er en stålboks med en stor trevegg midt inni byget, som både er benker og vegg, også er det en glassvegg på utsiden så du kan sitte der inne i ly og titte utover nasjonalparken på Hjerkinn. Det er et prosjekt som vi gjorde for rundt åtte år siden hvor vi egentlig fikk et oppdrag om å lage en paviljong. Så hadde vi akkurat gjort operaen, og der freste vi ut alle balkongforkanter og et stort akustisk element i taket som sitter rundt lysekrona. Vi så at med fresing så er det veldig mange muligheter. Så vi gikk inn og begynte å modellere den veggen, og prøvde å dra det så langt vi kunne for å få en form som var ny og annerledes. Kombinasjonen mellom gode digitale verktøy, som denne er stort sett gjort i programmene Maya og Rhino. Disse to har vi tegnet i, og så har vi gjort masse 3D-printer av det etterhvert som vi tegnet. Så freste vi da ut en stor modell med vår CNC-fres for å se hvordan dette kunne gjøres og for å se hvor langt vi kunne dra teknologien. Det er blitt et veldig fint prosjekt synes jeg, og jeg er veldig glad i det prosjektet. 

Silvija: Så dere innoverer på bruk av materialer og former ved å leke litt med de mindre modellene og de nye materialene med 3D-print. Er det sånn du ville oppsummert innovasjonen her?

Carsten: Alle nye verktøy som du får gir nye muligheter. I gamle dager når arkitektene bare forholdt seg til tegninger på flatt papir i snitt så er det veldig vanskelig å beskrive en krum og enda verre en dobbelt krum form. Om du skal lage en tegning av en ball i snitt så får du bare en sirkel, og den gir egentlig nesten ikke mening. Så når vi da har tegneprogrammer som tegner i 3D så klarer vi å representere formen i tegningene og når vi da har digitale verktøy som kan printe ut, frese ut, eller bygge i 3D så får du også en fysisk representasjon som er mye mer forståelig. Den er enklere å forklare kunde, lettere å skjønne selv og lettere å forklare til dem som skal bygge det. Utviklingen av teknologien utvikler og designet. 

Silvija: For meg er operaen også et fantastisk bygg fordi det er en del sosial innovasjon rundt det. Man kan gå på taket på toppen av høykultur. Er det mulig å tenke i den dimensjonen også når du kan leke så lett med form og materialer?

Carsten: Nå er det alltid viktig for Snøhetta, altså det vi synes er gøy er når vi klarer å lage noe som er litt større enn seg selv. Operaen er selvfølgelig et fantastisk musikkteater, men det er også Oslo nest mest besøkte park. Det er ikke noe annet sted bortsett fra Frognerparken hvor det er flere mennesker som går søndagstur på en finværsdag. Dette trekker vi inn i alle prosjektene våre, men det er ikke alle steder hvor det er like opplagt å kunne gjøre det eller vi får det til like godt som vi har gjort på operaen. Men den moderne teknologien og tilgangen på teknologien åpner opp for masse muligheter uten at jeg har helt konkrete eksempler på hvordan 3D-printing utgjør det. Det er bare en del av en helhet tenker jeg. 

Silvija: Du tenker på det i veldig stor grad som et prototypingsverktøy. En av tingene jeg har hengt meg opp i da jeg sjekket 3D-printing på diverse kanaler, blant annet YouTube, var disse bildene av bygninger og broer som blant annet har blitt printet blant annet i Nederland. Der for man veldig annerledes type former, man får disse Gaudi-aktige formene og man får en organisk følelse rundt det. Er det bra eller er det noe du tror vi ser mer av? Vi har snakket om 3D-printing, men snakker vi om det lag på lag, eller i videre sammenheng?

Carsten: Det er mange forskjellig teknologier i 3D-print, og det er en litt populær term for egentlig veldig mange forskjellige ting. Mye skjer i lag på lag, enten i materialer som er pulverisert og så limer man eller sveiser dem sammen med laser eller andre ting, eller man har sånne FDM-extruder, altså printere som fungerer litt som en tannpasta tube hvor du skviser ut en plasttråd og så bygger du det oppover og oppover. Det finnes mange forskjellige måter å printe på, denne sveiseroboten for eksempel kjører en sveisetråd hvor du får en stor frihet ved at du kan sveise nesten i løse lufta. Istedenfor å legge det helt plant lag på lag, så kan du bygge det så godt som ut i løse lufta. 

Silvija: Og tilbake da til disse nye måtene å bygge på, eller ting man kan lage på nye måter. Du snakket om fresing, her er det da smelting i forskjellige vinkler. Er det morsomt for en arkitekt eller er det mer 

Carsten: Jeg synes det er kjempe gøy. Jeg er i utgangspunktet byggmester fra gammelt av. Da får du en rett planke som du spikrer sammen med en annen rett planke som må stå på en planke et eller annet sted. Men nå kan vi gjøre ting som var helt umulig for en del år siden. Jeg var et par dager i Zürich på det tekniske universitetet for et par uker siden. I verkstedhallen der så har de kanskje 15 roboter som står og bygger og støper og det er helt fantastisk morsomt hva du kan gjøre. De har sikkert i alle fall 50 3D-printere, altså de mer klassiske som står og går i et rom. De har tre vevemaskiner hvor en av dem vever i 3D. 

Silvija: Det er disse skoene og klærne man kan veve etterhvert?

Carsten: Nå så jeg ikke disse i bruk, men du kan bygge ting på en helt annen måte og da får du helt andre muligheter og andre tekniske kvaliteter. Du kan få styrke og du kan spare materialer. 

Silvija: Jeg har sett noen videoer der man kan 3D-printe gensere med unik og øyeblikkelig design. Men er ikke det bare glorifiserte strikkemaskiner?

Carsten: Er det så gærent da?

Silvija: Fordi de kan strikke med mye annet rart og kan stokke om mønstrene fort, er det det som er nytt? Jeg bare prøver å forstå hva som er nytt og hvorfor det er spennende. 

Carsten: Det er masse forskjellige måter på gjøre det på. Materialise, et stort firma som 3D-printer i Belgia, de har laget et stoff som egentlig er litt som en ringbrynje. De printer sammen små kuler som de henger sammen, og da kan de printe ut helt andre typer stoffer eller former. Det er morsomt i seg selv og det er kjempe fint. Jeg tror kanskje ikke vi kommer til å gå rundt med sånne gensere alle mann, men bare det å utfordre teknologien og tenke nye måter er kjempe morsomt. 

Silvija: Carsten, vi nærmer oss slutten. Hva ville du anbefalt som lesing for folk som vil lære mer?

Carsten: Jeg vet ikke, jeg er stokk ordblind selv så jeg leser ikke så mye. Jeg synes folk bare skal gjøre, det er mye morsommere. 

Silvija: Hvor kan de gjøre da? Kan de besøke deg på verkstedet ditt?

Carsten: Det er mange som kommer, og vi har mange skoleklasser som besøker oss på verkstedet. 

Silvija: Hvor er dere?

Carsten: Vi holder til nede på Vippetangen i Oslo. Men vi har litt mye å gjøre også, så jeg kan ikke gi noen åpen invitasjon. Men det finnes masse gratis programmer som man kan lære av. 

Silvija: Lage disse filene som er input?

Carsten: Ja, et program man kan laste ned gratis som heter Sculptris for eksempel, hvor du enten tar utgangspunkt i standardformer eller scanner noe og putte det inn, og så trekke, dra og dytte for å endre på det. Så kan du lage dine egne 3D-modeller. Så kan man få printet dem ut både på Deichmanske og på Teknisk museum tror jeg. 

Silvija: For å leke litt. Hvis folk skal huske én ting fra samtalen vår, om 3D eller noe annet, hva ville du ønsket at det skulle være?

Carsten: Jeg vet ikke, man snakker ofte om at 3D-printing er så vanskelig, men det er egentlig ikke så vanskelig. Det er ganske enkle mekaniske ting som skjer. Det er mye hype rundt det men det er egentlig en del av hverdagen på mange måter allerede. 

Silvija: De som lager kaker har gjort det lenge. 

Carsten: Ikke sant. Dette er ikke så farlig tenker jeg. 

Silvija: Kjempe fint. Tusen takk for at du var med oss Carsten Løddestøl og lærte oss om 3D-print. 

Carsten: Bare hyggelig. Takk. 

Silvija: Og takk til dere som lyttet.

Du har lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på våre nettsider Lørn.tech.