Velkommen til Lørn.tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn. Mitt navn er Silvija Seres. Temaet i dag er læring for fremtiden. Min gjest er Vegard Haugen, som er kontaktlærer og IKT-ansvarlig ved Young skole. Velkommen

Vegard Haugen: Takk. Hei!

Silvija: Veldig hyggelig å ha deg her, Vegard. Noe som gjorde meg veldig nysgjerrig på det du skal snakke om er at du er utdannet jazzmusiker og pedagog. Så er du IKT-ansvarlig i tillegg. Vi skal snakke litte grann om hvordan man bruker det man har fått med seg. Litt tverrfaglighet, litt ny pedagogikk det man lærer når man skal jamme i jazz, men også den disiplinen man utvikler som musiker over til læring og pedagogikk. Men før vi gjør det så må du fortelle oss litt mer om hvem Vegard er.

Vegard: Ja, som du sa så er jeg utdannet Jazzmusiker fra Universitet i Stavanger. Der tok jeg også min pedagog utdannelse samtidig.

Silvija: Du kjørte det parallelt?

Vegard: Ja, det gikk parallelt. Det er et eget studie for både musikkutdannelse og lærerstudier.

Silvija: Dobbelkrets blodomløp du har da eller? Hvordan får man det til?

Vegard: Nei det er jo stort fokus på musikkutdannelsen, og da blir det gjerne veldig mange av de som har studert blir musikere, men det er også veldig mange som blir kulturskolelærere, veldig mange som blir lærere, veldig mange som også har kompetanse til å være videregående lærer, musikklærer på videregående. Så det er jo det som er fokuset.

Jeg søkte rundt for mange forskjellige jobber, men jeg ble tilkalt av rektor på Young skole, Frode Sømme, som kunne til mine kontaktlærer stilling, og det var som jeg har skrevet til deg, at jeg i utgangspunktet var veldig skeptisk til iPad, og det å digitalisere musikkundervisningen, for det jeg henger ikke helt på greip med tanke på at man skal jo jamme, som du nevner som jazzmusiker. Du skal jo leke med musikk, du skal jo gjøre det interessant, og gjøre det kreativt. Men det var jo før jeg forstod det egentlig, og det er litt sånn som man ser at foreldre også er, at man er skeptisk kanskje, fordi man ikke vet.  Jeg visste ikke alle mulighetene, jeg ante ikke hvordan denne undervisningen skulle foregå i musikk spesielt da. Men jo mer du får frie tøyler, jo mer du får muligheten, som jeg gjør på Young skole til å være kreativ, til å være utforskende på hvilke muligheter man har på et læringsbrett som han har nå. For tiden så driver jeg gitarundervisning i klasserommet. Ja, jeg kan gjøre det på iPad, det går helt fint, for eksempel ved bruk av Garage Band at de lærer om akkorder istedenfor å sitte og fomle med akkordene på en gitar, men samtidig så må du også jobbe med gitaren og få dem til å fomle med akkordene, for det er viktig lærdom at en gitar ser slik ut, den kjennes sånn ut å ha i hendene. De hadde også gitarundervisning i fjor da jeg hadde dem, og da lagde de noen videoer, hvor de lærte meg, og det å lage læringsvideoer om hvordan man spiller på en gitar. Hvor lydhullet er, hvor man stemmer gitaren, hva som er en streng, hvor gitarbrettet er osv. osv. 

Silvija: Jeg drømmer om en sånn gitarlærer til mine unger, bare så du vet det. Så nå er du i faresonen.

Vegard: Hehe, så bra. Men i hvert fall så lagde de egne læringsvideoer som de nå har tatt opp igjen i år, for de husker ikke det de lærte med gitar i fjor. Så da tok de det opp gjennom i år og så “Åja, de lærer av seg selv” hvordan en a-dur ser ut, hvordan en e-moll ser ut.

Silvija: En gang i min gamle, gamle fortid, lærte jeg å spille gitar. Så har jeg latt den ligge, og når jeg skal ta den opp nå og prøve å spille nå, går jeg gjennom en veldig merkelig opplevelse med at det er fingrene, som må finne frem. Så jeg tenker at man er nødt til å lære fingrene til å kjenne gitaren, men man må også lære hjernen til å kjenne akkordene, og det kan man gjøre via digitale verktøy og det å kunne kombinere disse flatene er det som blir så spennende nå.

Vegard: Det kan det også i mange andre fag, det er ikke bare i musikk dette her er viktig. Det at man bruker begge muligheter; i matematikk, så snakker man veldig mye om konkreter, at det er utrolig viktig å kjenne på hva 1 kg er, utrolig viktig å se lengden på én meter vs. én millimeter og det å kanskje ha et glass med en liter vann også helle det over noe annet og se at “oi, det så forskjellig hvordan en liter vann ser ut” og da kan jo man også igjen bruke iPaden eller læringsbrettet til å filme hverandre hvor man er forskere, hvor man er kreative og lager seg hypoteser, lager læringsvideoer som forteller andre elever, eventuelt fortelle læreren din hva du har funnet ut. Det er også litt av dette med «flipped classroom», hvor man kan snu om på undervisningen, hvordan skal leksene egentlig se ut, er det slik som de har vært tidligere, eller er dette at de får et problem som de skal utforske?

Silvija: Jeg har min lille pedagogiske teori at læring dreier seg i veldig stor grad om å visualisere. Når man klarer å se greia som en som dynamisk modell i hodet sitt på et vis, så han har forstått det på en veldig fin intuitiv måte, men jeg tenker at visualisering og også eksperimentering kan foregå både i den fysiske verden men også i den digitale verden etter hvert med gode verktøy. 

Jeg har veldig lyst å snakke med deg om bruk av eksperimentering i læring både digitalt og fysisk. Hvordan eksperimentere man hvis man skal virkelig utnytte kreativitet hos barn i fag som musikk osv?

Vegard: Jeg synes at det viktigste elementet med eksperimentering er at de ikke får svaret. Kanskje det ikke nødvendigvis er et riktig svar - at det finnes flere riktige svar i en eksperimentering prosess. Vi har jo inn implementert mer og mer programmering inn i skolen, et prosjekt i Bærum kommune som er veldig spennende. På Young skole har vi også hatt en EVE3 robot, Lego Mindstorms i en ganske lang periode, toårsperiode hvert fall. Så vi har ganske mye erfaring med og elevene fulgte dette programmet nå denne høsten som har vært nå og har lært seg hvordan den EVE3 roboten gjør ulike funksjoner som for eksempel følge en linje, flytte på figurer og diverse ting. 

Før jul så hadde mine elever laget et pepperkakehus i mat og helse, uten at jeg hadde vært til stede, før det plutselig var et pepperkakehus i klasserommet. Og det skulle knuses, hvordan i all verden skal vi knuse dette her?  Jo, da fikk jeg en idé, vi tar EVE3 robotene, for de kan gjøre ganske mange funksjoner, men jeg ga dem ikke så mange retningslinjer, de visste kun målet og gjennom samarbeid fikk elevene mulighet til å knuse pepperkakehuset med robotene, og da måtte de få forståelse eller ha forståelse for at i en prosess så vet man ikke svaret med en gang. De prøver seg fram og så finner de en funksjon som var egentlig å flytte et objekt, men den funket også hvis du ga den nok kraft til å kunne knuse etter eller annet, men så så de at det her har vi ikke nok kraft, vi trenger en litt lenger, ja da får vi litt mer kraft. Når armen blir lenger, da får du større kraft. Det liksom fysikkens lover som vi egentlig jobber med på ungdomsskolen, som vi allerede nå begynner å bygge forståelse for, som jeg synes det var veldig spennende å se.

Silvija: Fortsette å leke, selv om ting er digitalt, er det fortsatt morsomme leketøy. Der kan vi kanskje lære litt av barna i forhold til hvor uredde de er til å teste disse tingene.

Vegard: Og ikke minst uredde på å tørre å si at det her ikke funker så bra. Vi må prøve noe annet. Det er noe man også trenger veldig i en voksen samarbeidspartner, at man innrømmer feilene som man gjør, og så tør å gå videre, og ikke si at dette her funker ikke, og så blir man litt sånn gretten og sukker istedenfor.

Silvija: Den tause kunnskapen, hva er det?

Vegard: Taus kunnskap er noe vi snakket veldig mye om på det studiet jeg gikk i Stavanger. Det er den kunnskapen man ikke kan måle, som for eksempel at en elev kan forstå hva en C-dur skala er, uten å nødvendigvis kunne spille den på et instrument for da trenger du også, som du snakket om i sted, motoriske evner osv. Men det som jeg synes var interessant med å komme på en skole som hadde jobbet så mye iPad allerede og hadde gode rutiner for det, var å se hvordan du kunne måle den tause kunnskapen. Om hvordan du kunne få en elev til å forklare hvordan de løser et regnestykke ved hjelp av Explain Everything, som vi bruker mye. Hvor de kan forklare hvordan de tenker, selv om de nødvendigvis ikke kommer fram til riktig svar, så har de helt korrekt forklaring, bare at de har gjort noen av prosessene litt feil, og da kan jo du som lærer se hva eleven kan på en mye enklere og mer strukturert og ryddig måte. Og hvor det stopper opp, og så kan du heller finne eleven der de er, og finne neste seg i læringsprosessen for den eleven. 

Silvija: Jeg har lyst at du skal kommentere kort om det du snakker om her. Din rolle som en god mentor både gjennom digitale flater, men ikke minst i den fysiske verden. For jeg tror at det folk er redde for er at nå kommer disse maskinene og erstatter alle varme hender, varme hjerter og varme hjerner. I stedet for at det skjer, så gir de oss muligheter til å se hverandre på nye måter, effektiviserer deler av ting, men du som menneske mot mennesker må fortsatt være der, ellers skjer ikke magien.

Vegard: Nei, og det at elevene ser meg hver dag og møte meg som kontaktlæreren deres gir jo en trygghet. En trygghet til at de skjønner at han er Vegard, han er ikke skummel. Får jeg håpe de tenker og tror da, men i hvert fall det at de møter hver dag, de tør å åpne seg for meg. Det er ikke alle elever som tør å åpne seg ansiktet ansikt, det er mange elever som eventuelt da sender meg meldinger i Showbie, som er en app vi bruker, hovedsakelig for lekselevering og prosjekt eller arbeidsoppgaver på skolen, men der elever gjerne spør “Du den situasjonen var litt vanskelig, kan vi snakke om det i morgen?” eller “Jeg sitter på et sted i klasserommet som ikke er så trygt for meg. Kan jeg få lov til å bli flyttet?” Noe den eleven ikke tør selv å si til meg ansikt til ansikt, men ved hjelp av dette nettbrettet har turt å si det likevel.

Silvija: Jeg er både en datanerd og en A.I. nerd. Jeg liker teknologi for det den er god på, og tror ikke vi har råd til å la være å bruke den, men jeg hundre og ti prosent overbevist om at vi er så sosiale vesener at læringen må skje i sosiale settinger, og der tenker jeg av og til at denne her «flipped classroom» kanskje er enda mer sosial enn tradisjonell læring. Så istedenfor at man passivt mottar informasjon fra en person som står foran klassen, så blir man aktivisert i ting, hvor man blir oppfordret til å utfordre hverandre til å sette ned felles retning og sånn. Det er litt som å jamme.

Vegard: Det er absolutt det samme som å jamme, ja. Det å teste ut en idé, og det å bygge videre på den idéen. Det å tørre å bare hive seg uti noe..

Silvija: Men er det vanskelig å være lærer, vanskeligere å være en sånn jammefasilitator enn å være en som må stå foran og snakke på autopilot?

Vegard: Jeg vil ikke si at det er vanskeligere. Det handler om noe annet. Det handler om å være et menneske, som når vi sitter her og prater nå, så må jo du respondere på det du hører, du må jo være en del av et miljø. Så det er jo mye hyggeligere også, å være del av miljøet i et klasserom som er litt som er litt aktivt, som har høyt fokus på læring og kanskje kan bli litt høylytt fordi at man er undrende for det som skjer på et faglig fokus. Det er mye mer interessant enn å få en sånn flaske påfylling, hvor man bare mottar kunnskap og kopierer det man har hørt. 

Det er en fyr som heter James Nottingham som snakker om «challenge learning». Det er en videokanal hvor han snakker om dette med å utforske. I videoen hans så snakker han om en turist og hva er en turist, og så sier elevene “Jo, det er sånn og sånn, det er en som reiser til et sted”. Å ja, men da er jeg en turist jeg da, for jeg reiser til dere. “Nei, en turist tar bilder”. Ja, men jeg har tatt masse bilder av skolen deres og sånn. Og sånn driver han og utfordrer dem på hva en turist er, og elevene tenker “Å, du vet svaret på alt og det er så irriterende”. Nei, jeg vet ikke svaret på alt, men hva er turist?  Jeg vet ikke, jeg vil at dere skal hjelpe meg, og da får dem en sånn motivasjon “Dette har jeg lyst til å finne ut av”. Og da kan de jobbe sammen i grupper, finne ut hva er det som er gode definisjoner, finner mange ulike definisjoner på hva en turist er, og motsier hverandre uten at man sier at det er dumt at du tenkte det, men det var et viktig element for at vi skulle komme videre på hva en turist er.

Silvija: Så sokratisk metode fungerer?

Vegard: Ja, men det er et utgangspunkt som nødvendigvis ikke er digitalt, men det digitale hjelper oss med å få mer informasjon. Et komplement rett og slett.

Silvija: En av mine store forbilder eller helter er en særing som heter Jaron Lanier. Han er en av de første som jobbet med VR, Virtual reality, i USA. På 80-tallet lagde han storskala VR modeller av Seattle i 3D og sånn. Han har utrolig interessante skriverier om hvordan VR endrer vår evne til å lære, fordi du blir puttet inn i en by hvor plutselig langfingeren din på høyre hånd blir større enn det bygget der, og det endrer hjernen din på at du må tenke annerledes om kroppen din. Og da lærer du plutselig som et barn igjen, fordi du kan utfordre alt. 

Han er en veldig god musiker, og liker å spille på gamle tradisjonelle instrumenter fra forskjellige deler av verden. På musikk er han faktisk veldig opptatt av at det skal være et fysisk instrument, og han har veldig negativ til disse musikkformater og disse filformater, for han sier at de blir veldig flate. Det gir meg to, tre dimensjoner men for meg så gir en sånn gammel tyrkisk lire eller hva det nå er, gir meg noe som jeg ikke klarer å fange opp digitalt.  Han er en av de mest digitale personer som finnes på denne jord og det at han er så veldig bevisst på hvor du bruker det digitale og hvor du bruker det fysiske. Hvor må det være mennesker og mennesker som på en måte lukter hverandre, og hvor må det være effektiv kommunikasjon gjennom kanaler. Det er utrolig interessant, og veldig i linje med det du snakker om.

Vegard: Det er viktig at man ikke ekskluderer. Det er jo læring som er i fokus og hva er det som er best læring..

Silvija: Deg som et super kreativ menneske, har jeg lyst å spørre, for folk er redde for at hvis du stapper en iPad i hånda på barna, så blir de faktisk mindre kreative istedenfor mer kreative enn det de var. Og kreativitet er en viktig skill for fremtiden. Hva er din erfaring? 

Vegard: Jeg ble introdusert for læringsbrett på en kreativ måte av en fyr som heter Jan Gamre, som har vært lærer på vår skole på Young skole da jeg starter der. De kreative mulighetene er enorme på et læringsbrett, og de de er jo mye større enn det var i den gamle skolen da du ikke hadde et læringsbrett tilgjengelig. Det er mye større nå, for det er mange flere innfallsvinkler, mye enklere å variere undervisningen. Så kreativiteten er jo bare en stopper for seg selv. Hvordan man bruker det er alfa omega, og den forskningen som nå er mulig å gjøre på et læringsbrett er enorm. Så ja, det er kreativt.

Silvija: Og digitale kanaler. Hvis vi generaliserer fra læringsbrett til denne frykten man har for at klasserommet skal være et sosialt sted, istedenfor så forsvinner barnet i hver sin skjerm. Hvordan motvirker man det?

Vegard: Det handler om oppgavene man gir. Hvordan man bruker det, hvordan man benytter seg av mulighetene. Samtidig så er det jo elever som lærer på forskjellige måter, og kanskje like mange måter som det er elever. Så den evnen til å kunne tilpasse de elevene og deres ulike måter å lære på, og ulike måter ikke minst å være kreativ på. Den er viktig å finne, og viktig å se. Man må bare forske videre, og finne det som funker best for seg selv osv.

Silvija: Jeg har lyst at du skal kommentere veldig kort også på.. Nå skal ikke vi skryte for mye av Bærum kommune, for vi er ikke i Bærum kommune. Vi har laget en plattform som gjør det relativt lett å komme i gang og kanskje noen gode retningslinjer, eller «ti bud» nærmest. Hvor viktig har det vært?

Vegard: Jeg er litt usikker på hva du tenker på?

Silvija: Jeg spurte deg hvorfor er denne veien i pedagogikk og læring er spennende? Fordi vi bor faktisk i et land og i en kommune som baner vei for oss. Hva betyr det for deg å være med på å bane vei her?

Vegard: Det å få muligheten til å være med på denne prosessen som banet vei, tester ut det å prøve og feile, og lære av sine feil, det er jo kjempe spennende.

Silvija: Så istedenfor at man er redd for å teste det uprøvde før man har funnet ut av absolutt alle svar eller?

Vegard: Ja, og det å kaste seg ut i noe, det er jo som jazzmusiker også da, så er det det som er alfa omega. Det å få muligheten til. Å tørre å bane litt vei, tørre å prøve og tørre å feile.

Silvija: Kan jeg spørre deg om noe angående Jazz? Hvis dere jammer, og så gjør man en feil, eller man går i en retning hvor man skjønner at nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Hva gjør man da? 

Vegard: Nei, da må man bruke den feilen til at den skal høres riktig ut. Det er litt juks dette her. Jeg har en utrolig fin situasjon som Miles Davis snakket om. En jazztrompetist som levde på hvert fall 1950-tallet. Som spilte med en pianist, husker dessverre ikke hvilken pianist det var, men i hvert fall så spilte Miles Davis noen fryktelige toner og dette var med vilje, fordi at han testet ut sine nye pianister gang etter gang hvis han skulle få seg en ny pianist. Og så spilte han dette fryktelige greiene for å se hvordan pianistene reagerte. Enten så hadde pianisten bare sittet der og sagt at “Nei, dette stemmer ikke”, men denne pianisten valgte istedenfor å spille noen andre akkorder som passet til det Miles Davis gjorde, sånn at det høres riktig ut. Det hørtes ut som det har planlagt. Og da fikk han jobben rett og slett, for det var det han vil teste. Hans mulighet til å bruke det han har av toner.

Silvija: Hvis vi skulle legge inn en liten gave til våre lyttere i form av et sitat om læring for fremtiden, hva ville du sagt?

Vegard: Jeg har med et sitat som jeg er litt usikker på opphavet til, men Edtech har lansert en bok. Reichard Dackard, litt usikker på hvordan man uttaler navnet har skrevet en bok som handler om mye av dette her. Og det handler om hva man skal lære studentene. “Let the students be active and producing rather than passive and copying”. Det synes jeg er veldig viktig, det at man får lov å være aktiv, og bevege seg rundt, utforske og produsere ikke minst, istedenfor å være passiv i en læringssituasjon, som vi har snakket mye om, og kopiere andres kunnskap.

Silvija: Hvor kan man lære mer om den nye måten å tenke læring? Det er ikke digitalisering av læring, men det er ny pedagogikk nærmest, eller videreutvikling av pedagogikk, og da anbefalte du noen TED Talks, hvor kan man finne de?

Vegard: Ja, TED Talks det ligger over alt. De har en egen kanal, men det ligger også ute på YouTube. Det er utrolig mye spennende.

Silvija: Hva skal man søke på der?

Vegard: Da kan man søke på det man er interessert i. For eksempel som jazzmusiker kan jeg søke på en improvisasjon og TED Talk, og da ville jeg ha fått opp enormt mye. Og improvisasjon er ikke bare noen som skjer i musikk, det er også noe som skjer i en hverdag, noe som skjer i en skolesamling. Det å bruke det man har av hjelpemidler. “Improvisation is a Way of Life”, som er en av disse TEDTalksene som er veldig spennende, hvor de snakker om ti momenteter for hvordan man improviserer i hverdagen da. For eksempel er et av de øyeblikkene, hvis du møter en sykkel, hva gjør du? Står du stille, blir påkjørt eller hopper du unna? Det er en type improvisasjon. Og det at improvisasjon faktisk er en del hverdagen og er noe man kan øve på for å bli god til, er en veldig spennende tankegang og litt filosofi, men veldig spennende hvert fall uansett.

Silvija: Kjempe interessant. Vegard Haugen, kontaktlærer fra Young Skole. Tusen takk for at vi fikk jamme om læring for fremtiden.

Vegard: Kjempe hyggelig!

Silvija: Takk til dere som lyttet.

Du har lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på våre nettsider lorn.tech.