Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres, Sunniva Rose og venner.  

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Tema i dag er læring for fremtiden, eller jakten på læring. Min gjest i dag er Ellen Larsen, hun er rektor på Høvik Skole. Velkommen Ellen. 

Ellen Larsen: Takk skal du ha. 

Silvija: Vi skal egentlig snakke om ledelsesperspektivet i denne trekanten mellom elever, lærere og foreldre. Kanskje firkanten egentlig, fordi det offentlige, regulering og eierne kommer inn i bildet her også. Dette er et ganske komplekst landskap man skal navigere og samtidig inspirere med en bestemt retning inn i en ukjent fremtid. Det er en ganske spennende ledelsesoppgave du har. 

Ellen: Det er spennende. 

Silvija: Verdens eller i alle fall nasjonens viktigste produksjonsfabrikk hvor vi lager helhetlige mennesker for fremtiden. Før vi snakker om hvordan man leder læring for fremtiden så har jeg lyst til at du forteller oss litt om hvem Ellen er, og hva som driver henne. 

Ellen: Ja, Ellen er snart 60 år. Jeg har jobbet i skolen i over 30 år og pleier å si at jeg har vært i skolen hele mitt liv på den ene eller andre siden av kateteret. Det blir man engasjert i skole av, og jeg er engasjert i skole og i det å utvikle skole og utvikle skoler. Jeg har vært ved ulike skoler fra barnetrinn til videregående. Jeg har bygd opp to skoler og jeg slutter aldri å engasjere meg i skole. De siste 20 årene i ledelse. 

Silvija: Det er morsomt. Du snakker om å utvikle skole, og å utvikle skoler. Det å utvikle en individuell skole er en ganske konkret type håndverk, og å utvikle skole generelt er nærmest et politisk oppdrag. 

Ellen: Ja, jeg har jo hatt to tanker i hodet på en gang, det er de overordnede perspektivene og samfunnsperspektivet på skole og så er det det å utvikle min skole. Spennende dynamikk.

Silvija: Din skole, det er Høvik skole nå og har kanskje vært andre skoler før. Jeg har hatt ungene mine på to forskjellige skoler, begge flotte og veldig forskjellige skoler. Hvor kommer denne egenarten til en skole fra?

Ellen: Det er et godt spørsmål. Når man har vært på forskjellige skoler så ser man at skole er veldig gjenkjennelig på mange måter. Det er trygt å komme fra skole til skole og kjenne igjen det som er skole, men det er jo kulturen til en skole som gir særpreget. Kulturen og menneskene. Det er jo menneskene som skaper kulturen. Som leder kommer man inn i en skole og fornemmer kulturen, blir etterhvert del av kulturen og kan forhåpentligvis være med å påvirke kulturen. Det er jo det som er det spennende og det er det det er å lede, det å bevege mennesker. Når man beveger og skal lede skoler handler det om at den viktigste jobben med elevene det gjør man ikke som leder, det er det lærerne som gjør. Da er min jobb å skape bevegelse hos lærerne og få ting til å skje. Det er det som inspirerer meg aller mest.  

Silvija: Det er egentlig veldig parallelt med hvordan man tenker kultur og strategi i privat næringsliv. Jeg tror det som virkelig skiller gode skoler fra andre skoler og gode bedrifter fra andre bedrifter er om en leder klarer å balansere to ting. Det ene er effektivitet og det andre er retning. En av mine favorittledere i Norge pleide å minne oss på at fart er ingen erstatning for retning. Det er veldig lett å fortape seg i fart og glemme retning, men retning er så vanskelig å bevise. Den er veldig verdibasert. Der er det også mange bedrifter og sikkert offentlige institusjoner også som blir litt generiske. Man tør ikke la være å ha noe på verdikartet sitt fordi alt er så viktig, og de 17 bærekrasftsmål og alt det, men når alt er viktig så er ingenting viktig. Det å tørre å prioritere noe og vise på en inspirerende måte hvorfor dette er det som er prioritert hos oss, det tror jeg virkelig det som definerer en skole fra en annen. Hvordan velger du hva som er viktigst? 

Ellen: Ja hvordan velger jeg det. Det viktigste og det som er alt overstigende når man kommer inn som leder er selvfølgelig det at elevene skal lære. Det er prioriteringen, og det kan være vanskelig å vite hva som gi læring og hvordan man inspirer lærere og elver i læring, men det må gjøres noen prioriteringer og da er det i landskapet av hvem som styrer skolen og det lokale. Det er kommunens retning og det er skolens egen retning, så det er mange perspektiver og mange hensyn å ta.

Silvija: Du har så lang erfaring fra flere steder, er det noe i den nærmest lokale geografien som er med på å påvirke den hovedverdi-driveren?

Ellen: Jeg påstår at man har et ganske stort handlingsrom i skolen. Større enn vi noen ganger tror, og det er rom for å gjøre lokale prioriteringer helt klart. Nå er jeg er i Bærum, trives veldig godt med det, og de satsingene som er gjort her overordnet, det preger meg og mine valg og min retning. Jeg liker det, og for meg er det viktig å identifisere seg med den arbeidsplassen man er på og det oppdraget man har også lokalt. 

Silvija: Hvordan vet du om dere gir best mulig læring til elevene? Jeg har vært fasinert av forskjellige måter å tolke PISA resultater på og jeg følger vel også egentlig noen av dem som sier at det ikke er sikkert dette gir den beste målingen på relevansen av den læringen barna får. Man må tørre å mene noe selv der også, om hva vi mener er den beste læringen for elever og hvordan vi måler oss selv. Hvordan fungerer det? 

Ellen: Det er jo litt sånn i skolen at man går fra grøft til grøft. PISA-sjokket som vi fikk rundt 2000 har preget skolen i mange år. 

Silvija: Kan du forklare PISA-sjokket, eller forklar PISA-testen først. 

Ellen: PISA-testen var jo at Norge kom. Vi har hatt en god selvfølelse i alle år på at Norge har en god skole, inntil vi fikk de første PISA-resultatene rundt 2000. De viste at vi var temmelig middelmådige når det gjaldt disse testene i de grunnleggende ferdighetene. 

Silvija: De måler matte og lesekunnskaper?

Ellen: Ja, lesenivå. Vi scorte helt gjennomsnittlig og det var ganske overraskende for hele skole-Norge at vi ikke var bedre. Vi som har den høyeste lærertettheten, de minste gruppene. Vi mener at vi hadde god lærerutdanning. Vi fikk i det hele tatt et sjokk og det preget deretter hvordan skolen ble innrettet, altså politisk og systemisk og det hele. Vi har kanskje gått i en grøft ved å tenke bare på resultatene, og å «fikse» PISA. Det er klart det har skjedd mye positivt med dette ved at vi faktisk ikke bare var opptatt av å tenke på alt vi putta inn i skolen, men også hva vi får ut av det. Hva slag læringsutbytte går ungene ut med? Og så begynte vi å måle og vi fant ut av hva vi fikk ut av hva vi la inn i skolehverdagen til ungene og fikk et mer bevisst forhold til det, en det er klart at alt ikke kan måles. Det må vi ha sterk bevissthet om. 

Ungene skal ha en grunnmur og grunnleggende ferdigheter som er helt avgjørende for hvordan de går videre, men vi skal også skape helhetlige tenkende mennesker som føler, tenker, opplever, ser, er kreative og som kan samarbeide. Det er så mye annet vi skal drive med i skolen. 

Silvija: Jeg skal bruke litt av din tid til å komme med min lille PISA-filosofi. Jeg har da vokst opp i sørøst-Europa. Gikk på en veldig streng autoritær skole og har kjempe mye disiplin i ryggraden i forhold til lekser, jeg jorde mye matte og terping. Jeg har levd i Singapore og en del steder der barn går i ekstreme leksesituasjoner fra veldig ung alder. Jeg var litt redd for norsk skole og tenkte at det blir litt mye lek, men så ble jeg fasinert først av noen voksne venner som var nordmenn, som jeg møtte i internasjonale settinger. Hvor jeg ble overrasket over at norske kunne være best når de aldri har jobbet så hardt i skolen og ikke sitter på biblioteket hele natta som mine kinesiske venner. Nordmenn er folk som har funnet sin egen motor, og det gjør den norske skolen. Jeg er kjempe fan av den norske skolen nå, og jeg tror vi lærer barna noe som er veldig vanskelig å måle med PISA-testen og jeg tror det vi lærer dem er å etterhvert bry seg om hva de lærer, og om samfunnet og hverandre. Det samfunnsansvaret man baker inn i folk er utrolig viktig del av verdiskapning i samfunnet også. Jeg har vært fasinert av skolesystemer i forskjellige land og har prøvd å forstå hva som gjør at New Zealand skaper kreativitet som de gjør, at Finland skaper litt sånn leken disiplin, at Canada lager de beste ingeniørene i verden og så videre. De er så gode til å skryte av det de gjør, og de gjør det veldig bra på sin måte og jeg tror det er på tide at vi skryter av den norske skolen på vår måte. Det er samfunnsansvarlige, optimistiske, helhetlige mennesker vi skaper for finner sin egen motor, og der vinner de sånne verdens beste priser her og der. Det er så kult og så tror jeg ikke vi er stolte nok av det. 

Ellen: Vi har kanskje ikke nok bevissthet om hva som er kvaliteten rundt den norske skolen og det handle rom på alle nivåer. Lærerne mangler kanskje den bevisstheten og elevene mangler bevisstheten om egen læring, hva de faktisk kan og hvordan de lærer, og ikke minst hvorfor. 

Silvija: Av og til må man bli litt gammel for å forstå hvorfor noe var nyttig. Snakker vi da om læringsutbytte egentlig, PISA burde måle det på et vis, og det er egentlig veldig vanskelig å måle disse instrumentelle evnene som vi nå snakket om 

Ellen: Så måles bare en del av helheten. Skolen var så kunnskapstung, det var kunnskap det handlet om og nå som kunnskap er ett tastetrykk eller to unna så er det mindre interessant. Vi må tenker mye mer på hvordan vi behandler informasjon, hvordan vi tenker kritisk, hvordan vi jobber i samarbeid. Vi har forskjøvet det som er blitt viktig med ungenes læringsutbytte

Silvija: For det er ikke så lett å måle, og da er det ikke så lett å lage overskrift til medier om det. Mediene har vært litt mot-hjelpere her mener jeg, ved at det er så lett å klage på ting som ikke virker, både i helse og i skole og så glemmer man at man kanskje gjør det ekstremt godt. 

Ellen: Ja, det er klart at de kan være de som roper høyt. Kritisk journalistikk er kritisk og spennende, men av og til ønsker vi at de ser det store bildet, er med på å vise vei, er med og heier og stiller seg undrende og stiller flere spørsmål enn de enkle svarene, og at de stadig tar kritikerens stemme. Det kunne jeg nok ønske meg også i lokal presse. 

Silvija: Enig. Da tenker jeg at det kanskje er viktig å utdanne journalister også, akkurat som man skal påvirke foreldre til å forstå hva den viktigste læringen for fremtiden er. Så tror jeg vi må ha litt revers klasserom mot hele samfunnet. Det er ikke så mange som egentlig driver med pedagogikk som forstår hva mekanismene er for å ruste både unge og gamle for fremtiden. 

Ellen: Nei, og vi er kanskje ikke så flinke til å snakke om det og å sette ord på det heller, og å br:uke stemmen vår til å forklare og vise vår vei og vår strategi. Vi har litt å gå på der. 

Silvija: Dere er kjempe flinke og samtidig litt redde for å skryte. Hva tenker du om dette med at digitalisering kommer, og så kan vi på en måte ikke beskytte oss mot det, men vi kan ikke ta det imot helt ukritisk. Hva er balansen der både for barna og oss? Beskytte versus utsette? 

Ellen: Det er en balansegang. Som skole er vi nødt til å åpne opp for det nye. Jeg tenker at vi skal være åpne og så skal vi samtidig trygge elever og foreldre som er en stor og viktig gruppe som vi skal ha med oss på veien. Jeg tror det er viktig å ha store ører og være åpne for kritikerne. I min egen erfaring med digitale læringsprosjekter på Høvik så har vi hatt et fantastisk samarbeid med foreldrene. Det er gode og støttende foreldre i all hovedsak som har fulgt oss, og så har vi selvfølgelig hatt noen kritikere som er usikre og lurer. Som lurer på «hva med det store åpne internettet som ligger der for ungene?», «hva med håndskriften som blir borte?», «blir de sittende stille med nesa i nettbrett, hva med skjermtiden?». Alle disse spørsmålene er helt naturlige og skolen er annerledes enn da de gikk på skolen. Jeg tenker at vi har invitert inn og sagt «kom inn, snakk med oss, få høre på bekymringene dine, kom inn og se i timene og se hvordan ungene jobber». Åpenheten og det å invitere inn, lytte til motforestillinger, fortelle hva og hvordan vi håndterere det, men at vi heller ikke har alle svar, det må vi leve med. 

Silvija: Det skal mye mot til som leder å innrømme at man ikke kan alt, men at man prøver å finne det ut. 

Ellen: Det må vi tørre å stå for, at dette er nytt. 

Silvija: Vi er snart tomme for tid. Du er en supererfaren leder i dette komplekse landskapet. Si litt om hvordan man leder både lærere og andre stakeholders som elever, eiere og foreldre. 

Ellen: Jeg tenker at det å skape motivasjon, det å spille på nysgjerrighet er kanskje noe av det viktigste. Da jeg kom inn på Høvik Skole hadde vi ennå ikke søkt om å bli med på Digitalt Skoleprosjekt, og det ble min indre motivasjon at jeg ville ha dem til å søke. Jeg ville ha FAU med, altså foreldreutvalget, jeg ville ha lærerne med, jeg. Ville ha alle de formelle organene med og da måtte jeg være lur. Jeg sa ikke at jeg ville det, men jeg sa «gå ut, besøk andre skoler, se hva dette er, reis ut når dere vil». Når de kom tilbake igjen og ville dra til en annen skole var det selvfølgelig helt fint, «bare dra på besøk, bli nysgjerrig». Så fikk jeg nysgjerrige lærere tilbake hvor ordet spredte seg, det er mye mer effektiv at de snakker med hverandre og lar seg inspirere av hverandre. Det samme gjorde vi med foreldre. Jeg gikk ut til FAU og spurte, «hva tenker dere om dette, synes dere vi skal søke?». Da hadde vi lærerne med allerede, men vi stilte oss åpne «vil dere bli med? Hva kan dette være?». Vi har ikke alle svarene men stille oss åpne for diskusjon og ikke være redde for motforestillinger, men samtidig ha en strategi i bunn og vite hvor man ønsker å være. 

Silvija: Igjen, jeg opplevde veldig samme type diskusjon med ledere i privat sektor om digitalisering. Det er veldig lett å føle at det er noe som blir dyttet ned halsen på folk, og man tror det kun er for å kutte kostnader og arbeidsplasser. Hvis de opplever at man utforsker muligheter sammen og man får lov til å tenke hva det betyr, altså både kritisk og inspirerende samtidig så er det ofte alle de som ser mulighetene som driver prosessen videre.

Ellen: det er blitt en kjempe boost for lærerne. Vi har et blanda personale fra de helt unge og nyutdannede til dem som har vært i skolen i 30 år, og alle stiller litt på samme nivå nå. Alle er nysgjerrige, alle ønsker å lære og man lærer av hverandre uavhengig av alder og erfaring, også av elevene. 

Silvija: Er det noe spennende diskusjoner med elever om hva de tror er den viktigste kunnskapen for fremtiden?

Ellen: Nå er de ganske små de elevene våre, opp til 12 år. Det er klart at dette er spennende, det digitale er spennende og relevant for dem. Det gir mye motivasjon i seg selv. Det er en driver for elevene det at de også tar det mer intuitivt enn det vi voksne gjør. De blir ressurser i læring på en helt annet måte ved at de tar ting så utrolig kjapt, finner ut av ting, kommer med løsninger og er drivere i egen læringsprosess på en helt annen måte. Så det gir oss en skikkelig boost. 

Silvija: Det må være en gøy skole å gå på. 

Ellen: Ja, det er gøy. 

Silvija: Har du et sitat som du vil legge igjen som en liten gave

Ellen: Sitat vet jeg ikke, men jeg med alle mine år i skolen og min erfaring tenker at jeg aldri kan gi opp jakten på læring. Det er det som driver meg og det er det som er motivasjonen hver eneste dag. 

Silvija: Altså fra jakten på det gode liv til jakten på den gode læringen. Det er kanskje det som er forutsetningen. 

Ellen: Det er jo det, for å få et godt liv. 

Silvija: Kjempe spennende. Ellen Larsen, rektor på Høvik skole, tusen takk for at du kom og lærte oss om læring for fremtiden. 

Ellen: Takk for at jeg fikk komme. 

Silvija: Takk til dere som lyttet.

Du har lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på våre nettsider Lørn.tech.