Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.  

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Mitt navn er Silvija Seres, og tema i dag er læring for fremtiden. Jeg har to gjester i dag, Ingvild Grave og Ragnhild Sommerschild som begge jobber på grunnskoleavdelingen i Bærum kommune som spesialrådgivere. Velkommen. 

Ingvild Lambert Grave: Takk. 

Ragnhild Sommerschild: Takk.

Silvija: Vi har egentlig snakket med mange av deres kunder eller venner og partnere fra Bærum kommune. Forskjellige rektorer og lærere som egentlig har vært imponerende inspirerte av å utnytte de nye verktøyene, de nye modellene og kanskje også de store spørsmålene om hva læring for fremtiden er. Jeg har lyst til å finne ut av hvordan dere har gjort det. Før vi går i den retningen så håper jeg dere kan si litt om hvem dere er og hva som driver dere. 

Ingvild: Ja, vi jobber begge som spesial rådgivere, jeg heter Ingvild Grave. Vi jobber med mange ting som vi støtter skolene i, så det er ikke ett arbeidsområde vi har alt vårt fokus på, men vi jobber bredt. En av tingene vi har veldig lyst til å snakke om i dag er det vi har gjort i forhold til programmering i skolen, som Bærum kommune har satsa veldig på i år. 

Ragnhild: Så har vi jo begge to erfaring som lærere og har jobbet på en av de skolene i Bærum som ar tidlig ute med nettbrettsatsing 1:1. jeg tror det i møte med lærere på ulike skoler så er det viktig at vi har det i bunnen, at vi har stått der i klasserommet selv og har erfart det. Da er det kanskje lettere å komme ut å veilede og forhåpentligvis inspirere andre lærere.

Silvija: Av og til liker jeg å minne voksne og ledere på at man ikke skal tåle så inderlig lett den læring so ikke gjelder en selv. Det er kanskje også sånn at man ikke skal tåle så inderlig lett den digitalisering som ikke gjelder en selv. Det hjelper å ha vært på mottakersiden også. 

Ingvild: Det tror jeg er et veldig viktig poeng, at man har kjent litt på det selv og vet hvordan det kan koke i et klasserom. 

Silvija: Forstå lærere men også forstå elever og foreldre, og rektorene. Kan dere si litt om offentlig som plattform for utvikling. Hva var de viktigste prinsippene som deres avdeling hadde for å hjelpe med denne digitaliseringsreisen?

Ingvild: I forhold til programmering startet det i høsten 2017. da vedtok politikerne i Bærum at alle elevene i Bærum fra 1. – 10. trinn skulle få drive med programmering. Det er jo et skikkelig «hårete» mål, en ganske stor greie å gå løs på. Ragnhild og jeg begynte da å tenke «hvordan skal vi få til det vi i, altså administrasjonen kan ha store vyer, politikerne kan ha store vyer men hvordan får vi lærern i klasserommet til å ta dette til seg og bruke det som et verktøy?». Vi har jobba veldig hardt det siste året med å se på hvordan vi kan lykkes med det, og ta tak i det. Vi har fulgt en ide om at det må være enkelt å gå i gang. Vi må gjøre det trygt for lærerne å gå i gang med det, og vi må gi dem nok kunnskap til at de kan sette i gang med elevene i grunnprinsippene i programmering uten ambisjoner om at de skal kunne alt. Vi må starte et sted og tørre å starte litt smått. Jeg tror ikke det vi har startet med er smått, når man sammenligner med det som skjer rundt i Norge så er det stort, men vi har turt å starte med små skritt.

Silvija: Hjelp med å forstå hva dette betyr i praksis. Hvem underviser i programmering? Er det alle lærere, er det ett fag, ett trinn? Hvordan fungerer det?

Ragnhild: Det er slik at tidligere så var programmering litt utenfor den ordinære undervisningen. Man kunne velge programmering som valgfag på noen ungdomsskoler. 

Silvija: Da drev man med litt sånn Cobol og sånt? 

Ragnhild: Ja for eksempel, litt andre ting og. Så har vi også hatt en satsing over flere år i Bærum med koding med Lego WeDo, da har det vært lagt til SFO som er etter skoletid. Vi har ikke hatt et sted hvor man kan treffe alle elevene, det blir de som er spesielt interesserte og de melder seg på. 

Silvija: Dere aner ikke hvor mange foreldre som ønsker det for barna, og barna synes også det er kult men det er ikke alle SFO avdelinger som kan tilby det.

Ragnhild: Nei ikke sant. Nå ønsket politikerne at alle elevene i Bærum fra 1. til 10. trinn skulle møte noe programmering. Det ble vedtatt for over et år siden, og så har vi brukt litt tid på å forberede oss på hvordan vi skal få det til, hvordan vi skal få det ut i klasserommene og gjøre lærerne trygge nok. I løpet sav dette skoleåret som vi er i nå så er vi i gang med å rulle det ut. Da er det slik at Ingvild og jeg har utarbeidet ferdige undervisningsopplegg for hvert trinn så alle elever skal få minst 12 timer programmering. Så er lærerne inne på kurs i forkant av det for å ruste dem slik at de kan gjennomføre undervisningen. 

Silvija: Altså alle kurs, da snakker vi om helse, mat, kunst og fysikk?

Ingvild: Vi har laget en progresjon i læringsmål fra 1. til 10. trinn. Hva skal en førsteklassing få tak i av programmering. Det er rett og slett å forstå hva en algoritme er. Hva en 10. klassing skal forstå er ganske mye mer avansert. Vi lagde en progresjon og har sett på de kompetansemålene vi har i lærerplanen dag. Vi vet at vi får nye lærerplaner i 2020, men den er ikke kommet ennå og vi må se på lærerplanen vi har brukt fra i dag, og knytte det opp mot kompetansemål. Fordi det er de vi er forplikta til å jobbe med, og se hvordan programmeringa kan være et verktøy inn i mange av kompetansemålene. Så har iv laget lærerveiledningen med forslag. Så holder vi disse kursene for lærerne, de diskuterer og vi bruker mye tid på kursene til diskusjon. Nå presenterer vi en type aktivitet du kan gjøre, hva kan du koble det til som du driver med i ditt klasserom. De diskuterer, og så ser vi hvordan de tar tak i prinsippene og bruker en enorm didaktisk kompetanse for å tilpasse det til sine fag. Du spør hvilke fag, det er jo selvfølgelig mange fag, matte og naturfag er det vi kanskje først tenker på med programmering, men vi ser mange gode eksempler på Norsk i småskolen, hvor vi ser hvordan det kan være redskaper i flere fag enn vi først tenker. 

Silvija: Jeg tror det er så riktig det dere gjør i forhold til å gjøre det lett å gjøre rett. Min greie med programmeringsundervisning har lenge vært at vi tenker at det dreier seg om hvor semikolon står eller hvilket språk du bruker. Egentlig dreier det seg om å forstå algoritmer, det er en strukturert måte ås nakke med en maskin på. Det er en del prinsipper maskiner en mye bedre på enn mennesker, altså disse rekursjon og en del andre ting. Når barna følger en oppskrift i mat og helse så leser de en algoritme som de da eksekverer, eller om de lærer seg å strikke eller veve et teppe. Bare det å få dem til å forstå hva greia er med maskiner og hva de er gode på, altså «hvordan kan jeg få dem til å gjøre noe som er viktig for meg?», og «hva er viktig for meg i denne problemstillingen som den må gjøre riktig?». Jeg tror det er så viktig å anvende i alle områder, men da er det viktigste å få lærere til å forstå relevansen av det. Dere gjør det lett for dem å forstå. 

Ingvild: Vi har jo startet med veldig enkle små ting og aktiviteter. Vi bruker mye tid på det vi kaller frakoblet programmering. Der skal elevene få bruke kroppen sin for da får de gjort akkurat det du sier, de får øvd seg på en oppskrift. Vi fjerner oss fra «er det semikolon? Huska jeg mellomrom? Var det innrykk der?». Vi fjerner oss fra disse tekniske prinsipper og går inn i , bruker det som et redskap. 

Silvija: Jeg har fire unger og guttene driver å «hacker», tror de. De driver med noe greier på Minecraft. Den ene sønnen min er ikke så flink til å knytte skolissen sin, så av og til prøver jeg å be om at han forklarer programmet for å knyte skolissen sin. Bare det å tvinge seg selv til å tenke så presist på en sekvens mistake, så begynner de å bli mer bevisste på hvor feil kommer fra. Det er utrolig nyttig måte å tenke på, også om verden når verden går på en digital infrastruktur. 

Ragnhild: Det er jo egentlig en måte å lære seg en ny måte å tenke på, både for elever og lærere. Vi var spente da vi skulle introdusere lærerne for dette og at de tenkte «nok en ting å gjøre som lærer». Men vi ser at vi har blitt veldig imponerte over lærerne i Bærum. De tar det til seg, gjør det til sitt eget. Vi går dem denne startpakken men etterhvert vil det blir deres, for dette er jo bare enkel start for at det skal være lavterskel å ta i bruk. Når det er satt i gang og de setter i gang med elevene sine så blir jobben vår å reise ut og se det i klasserommene, høre hva som fungerer og hva som kunne vært annerledes, og så vil det videreutvikles. Hva programmering er i bærumskolen om to eller tre år det kan se annerledes ut, men dette er en start. 

Ingvild: 7. klassetrinnet hadde vi kurs for i november, og vi ser allerede eksempler på at lærere har delt ganske omfattende undervisningsopplegg hvor de har tatt tak i det vi har lært dem, omformet det og lagd noe eget. Vi ser hvordan disse enormt dyktige lærerne gjør det til mye mer enn bare å gjennomføre en oppskrift, de skaper noe. 

Silvija: Hvordan utveksler de den nye læringen seg imellom?

Ragnhild: Vi har en læringsplattform som heter ShowMe, og der er det laget et rom for aller lærerne i Bærumskolen. Det er inndelt i trinn og der er det egne delingsrom. Så der kan alle lærerne i kommunen dele ting eller gå inn og snuse på hva andre driver med. 

Silvija: Kan de være med på hverandres opplegg?

Ragnhild: Da bare henter de det med et tastetrykk, så har de en kopi selv. Så dette vil videreutvikles etterhvert. 

Silvija: Hvordan feirer dere de som er flinke?

Ingvild: Nå er vi helt i startgropa og det gjøres så mye bra. Vi reiser rundt og prøver å være med på en del av undervisningen og få se hva de får til, men alle lærerne som er med på dette skulle hatt en stor premie for det de for til og det de tar til seg. Man kunne slik som Ragnhild sa, blitt møtt med en innstilling som «ja, ja, nok en ting som må inn i skolen, hva skal ut?». 

Silvija: Min erfaring som leder er at det er noen fantastiske, fremoverlente, nysgjerrige, risikovillige medarbeidere man har, men det er også alltid noen som er djevelens advokat eller kritikeren. Da er spørsmålet om man kan bruke dem som en positiv ressurs for å forbedre det ytterligere? Må man få dem med seg, kan man satse på å feire de som er gode og se om de andre kommer etter? Det er mulig det er for tidlig i løpet ennå, hva tenker dere?

Ragnhild: Jeg tenker at selvfølgelig vil noen kunne ta dette enklere enn andre og på en mer entusiastisk måte. Vi legger opp til litt etterkurs i tillegg til hovedkurs, slik at de som ønsker å få det en gang til, eller litt dypere de får sjansen til det.  Vi må respektere at dette er helt nytt for mange. Så tenker jeg at det ikke er sånn at alle lærere i Bærum skal bli programmerere eller kunne kjempe masse om det, men at alle skal ha en basiskunnskap siden vi ønsker at alle elevene skal få en basiskunnskap om programmering, så må vi forvente at alle lærerne også gjør det. Det handler om dette med livslang læring, det gjelder også lærere. Vi må også utvikle oss, og der er ikke snakk om ett-tall og nuller, det er mer basiskunnskapen. 

Ingvild: Det er prinsippene bak, de skal få en smakebit og kjenne grunnbegrepene i programmering. Jeg tror ikke det er et enkelt svar på det du spør om. Noen av dem kan virkelig se på det med kritiske øyne og ser ting vi ikke har sett som er kjempe positivt. Så er det noen som kommer inn i en hektisk hverdag, og man ser ikke på det kritisk men tenker «jeg har ikke kapasitet». Dette er jo en sammensatt problemstilling du trekker frem. Vi har lagt vekt på at teamene skal samarbeide, på ett trinn for eksempel, på en skole. På fjerdetrinn er det flere lærere som skal samarbeide og gjøre hverandre gode. Noen skoler velger da å la noen lærere bli skikkelig gode så de kan inspirere sine kolleger, men noen skoler velger å sende alle lærere på det trinnet fordi de tenker det er klokt. Det er ikke ett fasitsvar på disse tingene, for å få med. Vi ser mange kloke måter å gjøre det på, både mange kloke skoleledere og enormt kloke lærere. 

Silvija: Det er store idealister og ambisiøse selvlærende folk. Når noe skal inn må noe ut, eller? 

Ragnhild: Vi har jo knyttet dette til kompetansemål som allerede er der og man skal jobbe med, så egentlig blir det en annen måte å jobbe med et kompetansemål på. Lærere har stor metodefrihet, så egentlig må ikke noe ut sånn sett, men det krever selvfølgelig tid å sette seg inn i et nytt fagfelt og å lære seg dette. Så lærerne trenger tid, jeg tror ikke man kan gjøre det slik at man bare kjøper inn noen duppeditter og sier værsågod, de må få tid til kurs, øving og etterkurs. 

Ingvild: Og å sette det inn i årsplanen og kompetansemålene de jobber med. 

Silvija: Og også kanskje sin egen lærerfilosofi. 

Ragnhild: Ikke sant. 

Silvija: Jeg tenker på at dere sa det er koding dere vil fokusere på. For meg er dette også en ekstremt stor samfunnsdriver, så det kan kanskje gi lærerne en fin måte å diskutere etikk med elevene på, eller samarbeidsformer eller nye modeller for undervisning i andre fag. 

Ingvild: Vi har jo lagt vekt på at når vi underviser i programmering så er det slik at vi vet hva som fører til god læring, og vi vet at samarbeid er god læring. Dermed legger vi opp til at når vi skal jobbe med programmering så skal samarbeid vær ene sentral del av arbeidsmåten, og man kan se hvordan programmering heves av at elever samarbeider. Så vi tar med oss det vi kan om læring inn i dette. 

Silvija: Her kommer et lite tips fra en gammel programmerer, jeg var sånn passe. Folk som liker å kode og liker og programmere selv på sin måte, men ingen store prosjekter der ute skrives av én person. Den overgangen fra å programmere alene til å programmere i team er noe av det vanskeligste for å gjøre en kode bra.  Det å få elevene til å måtte programmere i team er en fantastisk samarbeidsøvelse. 

Ingvild: Vi har lært om parprogrammering, og det bruker vi veldig med lærerne. Dette kan du kanskje korrigere oss på, men vi har lært at det gir mer effektiv, raskere kode og riktigere koder enn at en enkelt person sitter i kjelleren i hettegenseren og koder. 

Silvija: Det er en teknikk som må læres, ellers gjør man hverandre gal. 

Ingvild: Ikke sant. Det drar vi veldig mye inn i det vi driver med. 

Silvija: Veldig gøy. Er det noe viktig vi har glemt å nevne?

Ingvild: jeg kunne gjerne tenkt meg å si litt om at vi er jo pedagoger. Ingen av oss har utdanning i programmering, vi er pedagoger og så samarbeider vi med teknologimiljøer. For eksempel samarbeider vi med Simula på Fornebu og de er ikke pedagoger men de er teknologer og kan programmering. Det er ikke så mange i Norge som har begge de beina å stå på, og vi ser det kommer det veldig positive effekter ut av hvordan vi som kan klasserommet og læringen, samarbeider med de som kan programmering. Jeg tror vi må ta tak i det. Vi har lært Simula en del ting, og de har lært oss en del ting. Nå i 2020 når nye lærerplaner kommer og programmering skal inn i ørten fag så må vi ta det med oss, det at vi må lære av hverandre. Jeg tror dette er to fagfelt som kan dra mye nytte av hverandre. 

Silvija: Utrolig morsom ide at dette også er en plattform for tverrfaglighet. 

Ragnhild: Også snakker vi mye om den digitale kløften, og det er noe vi ofte snakker med lærere om når vi reiser rundt. I Bærum hvor hver elev har hvert sitt nettbrett så er det ikke lenger et skille mellom de som har teknologi og de som ikke har. Det nye skillet blir kanskje mellom dem som kun forbruker det passivt og som ser på teknologi som noe som bare kommer og tar dem og som er noe magisk de ikke kan styre. I Bærumskolen, selv om man ikke nødvendigvis skal bli programmerere, så handler det om å gi elevene den vissheten om at teknologi er menneskeskapt, det kan styres og du kan også gå inn og skape noe hvis du vil. Det er grunntanken vår. 

Ingvild: Vi tetter den digitale kløfta med passiv og aktiv. Det kan vi i skolen fordi alle er der, vi kan ikke det på fritidsklubben fordi det er valgfritt.

Silvija: Det er et godt poeng, sosial utjevning er et viktig verktøy. Å gi alle håp om at de er relevant i fremtiden, de bestemmer, det et verktøy de forstår og de er interesserte. Det er et utrolig viktig skill for fremtiden det også. Vil dere legge igjen et sitat? 

Ingvild: Da skal komme med et sitat fra han som var PISA-sjef, Andreas Schleicher. Han sa noe sånt som at «livet er urettferdig. I dag spør man ikke hva du har lært, men: her er et problem du aldri har sett før, løs det». Det er jo litt det vi driver med i programmering fordi vi vil jo at de skal få noen ferdigheter, og kunne noen begreper so ed kan anvende i mange settinger. Så vi lærer dem ikke spesifikke algoritmer de skal bli gode på å utføre, men vi lærer dem å bruke dette. 

Silvija: Veldig bra. Er det noe avsluttende oppsamlingstanker vi kan legge igjen?

Ragnhild: Programmering er på vei inn i lærerplanene, og vi er stolte over å jobbe et sted som har begynt å jobbe med dette allerede nå, og å forberede lærerne. Vi er også opptatte av at skolen må ta et ansvar, fordi programmering er en stor del av verden og vi kommer ikke unna det. Det er utrolig mye rundt oss som er programmerbart og da må skolen ta ansvar for å ruste elevene til fremtiden, fordi her treffer vi alle barna. 

Silvija: Det var veldig inspirerende å høre på dere Ingvild Grave og Ragnhild Sommerschild, to veldig fremoverlente og inspirerte spesialrådgivere i grunnskoleavdelingen i Bærum kommune. Takk. 

Ragnhild/Ingvild: Takk for oss. 

Du har lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på våre nettsider Lørn.tech.