Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Navnet mitt er Silvija Seres og tema i dag er matteknologi eller grenseflaten mellom by, økonomi og digitalisering. Gjesten min er Oscar Hovde Berntsen som er grunder og teknisk leder i Nofence. Altså ingen gjerde. Hei. 

Oscar Hovde Berntsen: Hei.

Silvija: En verden uten gjerder er bra. Vi skal snakke om hvordan du gjør bondens liv lettere, kanskje litt vakrere også. Men før vi gjør det kan du fortelle oss om hvem du er og hva som driver deg?

Oscar: Jeg trodde selv at jeg er en vanlig gutt fra bygda i Norge. Som har vokst opp på en vanlig måte med vanlige muligheter fra bygda med skog og utfoldelsesmuligheter. Så fant jeg fort ut at jeg likte å lage og bygge ting. Ble en såkalt automasjon ingeniør med mekaniker bakgrunn. Etter jeg studerte i Trondheim og blitt litt bygutt, så startet jeg med Nofence med en idé jeg hadde fra barndommen. Der det gikk på å tenke på alle gjerdene til sauene og geitene våre, og at de rett og slett skulle ha større frihet, både vi som menneske, men dyrene også. Teknologi interessen kom ut fra et behov for at dyrene skulle være uten gjerder. 

Silvija: Du elsker dyrene, men noe av det du skriver til meg som jeg synes er vakkert sagt er at din viktigste utdannelse er barndommen. Hvor absolutt alt kunne lages og det var super risiko, man kunne skade seg stygt. Men den uendelige verden av muligheter som du har klart å dra med det i det voksne livet. Hvordan klarte du det? De fleste gir opp når de blir voksne. 

Oscar: Det ligger så i ryggen min at jeg ikke klarer å svare ordentlig. Det var ikke så mye rikdom, vi hadde bare akkurat det vi trengte. Hvis vi hadde bruk for noe så måtte vi lage det. Vi lagde vår egen traktor. Pappa lagde en traktor til ungene så vi kunne hjelpe til på åkeren. 

Silvija: Du hadde noen gode rollemodeller. 

Oscar: Så alt var mulig. Vi hadde sveiseapparat og alle muligheter til å lage det vi ville. 

Silvija: Så synes jeg det med at du har et sosialt ansvar i det du gjør. Du sier at det er viktig å ha et viktig liv hvis man skal ende opp som mat og det å leve uten gjerder. Når man spiser den maten så skal man vite at den har hatt det bra og forkorte syklusen. Bringe forbrukeren nærmere dyret. Jeg synes det er spennende. Kommer det av at du hadde småbruk? 

Oscar: Å spise dyr er mer sentralt i debatten enn noen gang. Det er fler og fler som tenker at det å spise dyr er ikke bra. Nå er det ikke en gang bra for miljøet. Men sånn har vi mennesker blitt til på jorda ved at vi faktisk spiser kjøtt. 

Silvija: Du er rett og slett veldig pragmatisk, men man like godt kan gjøre det så godt som mulig. 

Oscar: Det er egentlig godt sagt. Et dyr som har hatt det godt og et godt liv avsluttes på en rask måte. Jeg synes det er en god følelse å kunne ha egne dyr og vite at jeg har vært sammen med dem og de har bidratt til mitt liv sånn at jeg har det bra på småbruket mitt. Ungene mine får være sammen med dem og oppleve det. Så skal vi slakte dem og det er trist, av og til så felles det noen tårer, så er det kjøtt. Så gleder vi oss til middag når det har gått noen dager og man har lagt den opplevelsen bak seg. Det er en god opplevelse av å spise kjøtt som er blitt laget fra buskaset utenfor huset. Det er en veldig god følelse. 

Silvija: Det er respekt for det man spiser. 

Oscar: Jeg synes det. Når jeg vet hvordan svinekjøtt eller kyllingkjøtt er laget, så er ikke det en god opplevelse. 

Silvija: Enig. Hvordan funker det? Du sier man bruker dyrenes føtter?

Oscar: Det er neste del av historien. Men det vi har laget er teknologi som vi henger fast på dyret i et halsbånd og der er det en GPS som gjør at den gir en pipelyd når geita går dit bonden ikke vil den skal være. Når den piper så vet geita at den må gå tilbake. 

Silvija: Den klarer å skjønne det?

Oscar: Den skjønner det kjempe fort at den må det og opplever pipelyden som “åj, ja, her piper det. Jeg tar litt mer gress her også går jeg tilbake igjen for da slutter det å pipe.” For den vet at hvis den ikke gjør det så blir det strøm. Suksessen min i den oppfinnelsen er at de gjør det så rolig og ikke blir stressa. 

Silvija: En slags GPS bånd. Så må bonden markere grensene på hvor de kan bevege seg og kanskje litt farlige områder? 

Oscar: Helt konkret så tegner man grenser i kartet på telefonen. Så trykker man på en knapp “disse geitene skal ha dette området”. Så virker det derfra. 

Silvija: Kult. Jeg kan kanskje la være å kjøpe robotgressklipper og ha heller en Nofence med en liten geit. 

Oscar: Da har du ingen frukttrær og bærtrær, og alt blir fint. Den lille hagen blir bare gress. 

Silvija: Dette kan gi dem strøm, men det er ikke så farlig for de lærer seg fort å unngå?

Oscar: Suksessen er at de unngår strømmen. Men hvis de får behov for å rømme, hvis det kommer et rovdyr eller løshund og jager dem, så springer de forbi strømmen og affekteres ikke av det. De får litt vondt også springer dem. 

Silvija: Det er verre med hunden?

Oscar: Mye verre for hunden. Det er mye verre med nettinggjerde hvor de setter seg fast som er alternativet. 

Silvija: Hvordan klarer du å rulle det ut? Er det lett å overbevise bønder om at nå skal alle gjerder ned og halsbånd opp? Det er en spennende innovasjon. Det er tydeligvis veldig effektivt, men jeg er nysgjerrig på hvordan man bygger business ut av det for det er alltid vanskelig å gjøre ting på nye måter. 

Oscar: Dyrene er ikke inne i fjøset forbi bonden vil det stort sett ikke. Bonden har massevis av utmark som man ønsker å utnytte. Men det er billigere å kjøpe en stor traktor og høste gresset i full fart og få det inn i fjøset slik at kuene kan spise det der. Jeg mener det er mye bedre at kua bruker føttene sine og finner gresset selv. Det trenger ikke jeg å snakke om til bønder for de skjønner det selv. De har ressurser de ikke får utnytta og vi åpner dørene til de ressursene. Det er det kundene sier til oss “åh, dette trenger vi for nå kan vi bruke utmarka på en annen måte enn før.”

Silvija: Så snakker du spennende om det å jobbe der hvor effekten er størst apropo bærekraft. Det er noen tema vi forelsker oss i, så er det litt karikert kua og metangass, istedenfor å tenke på at vi faktisk bare skal fikse bussen. Hva tenker du rundt bærekraft og vår evne til å fokusere?

Oscar: Det vet ikke jeg nok om, men jeg overraskes enormt over at vi snakker om at vi må fikse dette med karbon i atmosfæren, så er det store tema at kua raper. Kua har alltid vært der og kua er litt av årsaken til at vi at vi finnes eller drøvtyggeren da. Så legger vi skylde der. Vi har et problem, vi må løse det, slutt å tull tenker jeg. Vi trenger ikke å overspise, men vi trenger ikke å slutte med kjøtt. Hvert fall ikke hvis kua er på beite. Kretsløpet som naturen har laget er i gang, vi må bare opprettholde kretsløpet. Kanskje unngå det lange kretsløpet som er det fossile. 

Silvija: Det er fascinerende for det er ca. 1 tonn CO2 man sparer per år for å ikke spise kjøtt. Men man bruker like mye CO2 på en flytur fra Oslo til London. Så er det noe med å se proporsjonene og kanskje ikke gå på juleshopping og være god vegetarianer hele året. 

Oscar: Vi snakker om at vi skal redusere utslipp, men vi snakker lite om at vi skal lagre karbonen. Mer forskning viser at når kua er på beite, så er summen positiv. 

Silvija: En av tingene som du nevnte var med å tiltrekke investorer. Dere har et produkt som er feiret både teknisk og fra deres marked, så er det noe med å få investorer til å forstå mulighetene, ikke minst langsiktig. Hva skal vi gjøre?

Oscar: Jeg tror vi som jobber tett med det er for dårlig til å vise frem at dette er et stort marked. Her er det fantastiske muligheter til å tjene penger. Det har vi vært for dårlig til å formidle fordi vi ser skuffende lite respons fra investorer når vi har vært ute i et år og prøvd å få tak i penger og snakket med mange. Det er skuffende lite respons og litt overraskende. Men en grunder ser sin egen idé som verdens løsning, så er det kanskje litt vanskelig å formidle det. 

Silvija: Det har noe med at investorer snakker mye om hvor bærekraftige de vil være. Men egentlig så putter de bare pengene sine der det er sikker inntjening på gårsdagens forretningsmodeller. Da driver ikke vi endring fort nok. Jeg tror det å være litt kompromissløs med å invitere folk med at dette er en kjempegod idé, kanskje økonomisk, men definitivt for samfunnet. Det er der eierne virkelig kan påvirke verden tror jeg. 

Oscar: Vi har prøvd å være tydelige på at dette er utrolig bra for miljøet. Altså for klima, bærekraftig matproduksjon, også har vi kanskje ikke vært flinke nok til å si at dette er kjempebutikk. Vi mener at når vi har såpass stor internasjonal konkurranse i den samme sværen og de er flinke til å vise at dette er god butikk, så kan vi seile på deres måte å formidle det på. Vi er opptatt av dyrevelferd og bærekraft, men kanskje for opptatt av det. Hvis man skal være selvkritisk. 

Silvija: Jeg tror man må være det. Ikke selvkritisk, men litt for monoman. Hvis man skal få til noe i verden må man være litt monoman. Jeg tror man skal være kjempestolt av det problemet man er i ferd med å løse. Lykkelige dyr tror jeg er et viktig poeng for veldig mange mennesker. 

Oscar: Det håper jeg for det er viktig for oss. 

Silvija: Jeg spurte deg om noen av dine favoritt eksempler internasjonalt. Jeg vil veldig gjerne at du går kort innom dem. Det ene er automatisering av melkeproduksjon, men det er kontroverser ift arbeidsstyrke og lokalisering. En annen er det som reduserer avstand mellom produsent og forbruker, f.eks Open Food Network. Det tredje er sensorikk generelt, typ Saga Robotics som er norsk og fantastisk spennende. Fortell kort om hvorfor du valgte disse eksemplene. 

Oscar: Det er hele kjeden av forbrukeren av mat som kobles nærmere produsent. Jeg synes det er spennende og jeg tror forbrukeren er ute etter det. Når det gjøres like enkelt som å gå på Rema og kjøpe mat, så har man oppnådd noe virkelig stort. Både for inntjening hos produsent, men nærhet til maten for forbrukeren. 

Silvija: Dette er Open Food Network som lager standarden?

Oscar: Et eksempel på en mulighet som jeg håper lykkes og er kjempekult at de gjør det. Saga Robotics er spennende fordi de automatisere det som foregår på jordet. Melkeroboten er en gammel teknologi som var superspennende og som viser seg etterhvert å være bra for kua. Den liker det, men det dumme er at kua er inne i fjøset hele tiden. Så i fremtiden ser vi for oss en løsning med robot og beiting. Der roboten kan oppsøke kua like mye som kua oppsøker fjøset. Da har vi en fantastisk kombinasjon. 

Silvija: Aktivisering av kua. Nå er vi på noe spennende her. Jeg spurte deg om hvorfor du synes det er spennende å gjøre dette fra Norge. Ofte får jeg som svar at vi har så mange Reodor Felgen, men du sier god bondekultur. Hvorfor er den viktig?

Oscar: Jeg tror det er viktig å ha folk som bruker hendene sine, vant til å reparere og fikse ting selv, når vi mister det så mister vi noe kjempeviktig i kulturen vår. 

Silvija: Med bønder så mener du egentlig fiksere? 

Oscar: Fiksere ja. 

Silvija: Man må fikse det fordi ingen andre gjør det. Da har man lært å fikse. 

Oscar: Det er ikke nytenking bare i hodet og intellektuelt, men med fingrene og hendene, og løse det ut i virkeligheten. Der har vi et fortrinn og når artificial intelligence tar over mer og mer av det vi tenker, så er det de som klarer å gjøre det som har fremtiden for seg tror jeg. 

Silvija: Så viser du din gode nerdesiden ved å skryte av Norge innenfor halvleder elektronikk, mikrokontroller og radio. Det er virkelig noe vi ikke feirer nok, vi er kanskje verdensledende. 

Oscar: Jeg forbløffes over at det ikke løftes fram mer. Vi er fantastisk langt fremme. 

Silvija: Enig. Hvis du skal anbefale folk å lese noe innenfor mattek?

Oscar: Det nyeste jeg har lest er Reidar Almås sin bok om landbruket. Klimasmart landbruk. Han har gode refleksjoner. 

Silvija: Så liker du en TED talk fra Allan Savory. Hvorfor det? 

Oscar: Den er nokså gammel, men den var det første innblikket mitt inn i at beite faktisk kan være en del av løsningen på klimaspørsmålet. 

Silvija: Blant annet ørkenspredning. 

Oscar: Ja. Han mener hvis man bruker beitet klokt, så kan man reverserer ørkenspredning. Der er Nofence et redskap som er nødvendig. 

Silvija: Jeg tror vi skal skryte mye mer av Nofence og lykkelige dyr enn det vi gjør. Jeg spurte hva du synes folk skal vite mer om når det gjelder fremtiden. Det du sier er å komme opp med uventede løsninger. Den djervheten, nesten respektløsheten for gamlemåten å gjøre det på, tror jeg er en utrolig viktig del av norsk innovasjon. Som du sier, fikse ting på nye måter, gjøre det selv og fort. Overlevelse og fremtid. Hvis folk skal huske en ting fra samtalen?

Oscar: Beitedyr er ikke problemet, men løsningen på klimaspørsmålet. 

Silvija: Ikke skyld på kua. 

Oscar: Kua er vår venn. 

Silvija: Spennende. Oscar Hovde Berntsen som driver Nofence, jeg håper flere lærer om dette fantastiske prosjektet deres. Tusen takk for at du var her og inspirerte oss om ny mat teknologi. 

Oscar: Stas å prate med deg. 

Silvija: Takk til dere som lyttet.