Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Mitt navn er Silvija Seres og tema i dag er digitalt design og produksjon. Gjesten min er Hanne Eriksen som er grunder og daglig leder i verket fablab. 

Hanne Eriksen: Takk. 

Silvija: Vi skal snakke om hva vi kan lære fra Italia når det gjelder design, digital produksjon og alt sånt. Det er et utrolig spennende prosjekt dere har i fablab. Men først, hvem er du? 

Hanne: Min bakgrunn er design. Jeg er absolutt designer i hud og hår som brakte meg til å ta studier i utlandet i Sveits. Der fikk jeg en introduksjon til det som heter fablab. Fablab står for fabrikerings verksted som er et verksted man kan få produsert ting gjennom digitale verktøy. 

Silvija: Er det et makerspace eller er det mer design i tillegg?

Hanne: Det er helt klart et type makerspace, men det er en forskjell mellom en makerspace og en fablab. En makerspace kan være hva som helst, men fablab er forhåndsdefinert. Makerspace kan være…

Silvija: 3D-printing og hvilken som helst guffe, mens dere definerer litt mer. 

Hanne: Der er det en inventarliste som man må dekke. Vi har en spesifikk maskinpark som definerer fablab. 

Silvija: Hva inngår i inventarlista?

Hanne: Hovedsakelig er det C1C maskiner, 3D-printere, laserkutter, elektronikklab, 3D-scanner. Man kan tenke på fablab som en maskin hvor man kan gå inn i fablab og få produsert det man trenger. Det som er en begrensing ett sted kan man få løst på en annen maskin. 

Silvija: En komplett maskin til å lage ting på de nye produksjonsmåtene. Hva lager man?

Hanne: Det er alt man kan tenke seg. Det er alt fra et kunstverksted til et ingeniør verksted,  tippverksted og designverksted. Det kommer helt an på hvem brukeren er. Alle har behov for å lage noe viser det seg. 

Silvija: Det er også både et sosialt og faglig møteplass? 

Hanne: Absolutt. Det er åpent, så man kan komme å leie seg inn. Tegne abonnement og få tilgangen man trenger. Man kan leie dager eller booke event, visning og kurs osv. 

Silvija: Dette kunne vært superkult, ikke forskningslab, men maker lab for bursdager. Men jeg tenker at jeg som voksen ikke skulle visst hvor jeg skulle begynt med å bruke det, om det er en laserkutter eller elektronikk board. Finnes det lett nok oppskrifter? 

Hanne: Det du sier er en utfordring fordi det er mange som kommer inn også blir man overvelda fordi du har alle muligheter. Du kan begynne i hvilken ende du vil og det er kanskje litt for fritt. Vi prøver å kanalisere det med å begynne med noe konkret og ikke så vanskelig i starten. Touche litt her og der. Det er en interessant problematikk fordi de kreative som kommer inn, de som er designere og jobber kreativt, har ikke grenser for hvor mange idéer de har. De som er mer ingeniør retta kommer inn også ser de maskinene og sier “kule maskiner”, men de vet ikke hva de skal lage. 

Silvija: Det du sier er spennende tosidighet generelt med teknologer vs. samfunnsfolk. Teknologene forstår verktøyene, men vet ikke nødvendigvis hva de skal med dem langsiktig. Mens samfunns folkene vet omtrent hva de skal langsiktig, men de vet ikke hvilken verktøy som finnes for det. Begge sider må læres opp. 

Hanne: Ja. Det ble veldig tydelig når jeg tok utdanningen i Sveits hvor klassen var delt i 50/50 designere og ingeniører. Man var så avhengig av hverandre fordi ingeniørene visste hvordan man skulle løse problematikken, men designere var de som kom med prosjektet, idéene og hva de skulle gjøre. Dynamikken mellom de to forskjellige verdener er veldig spennende. 

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg om noe annet fordi jeg har sett på videoene av de nye 3D-printa husene i Nederland som ser ut som en organisk blurb. En gaudi form, en korall. For det første så forstår vi ikke helt hvordan det skal brukes på nye måter. Det skal ikke være et satt hjem, det kan være et dynamisk hjem som endres kanskje lettere enn vanlig. Men en annen ting, vi vet ikke hvem som skal tjene penger på det. Er det de som lager guggen, design, de som gjennomfører det eller de som eier printeren? Så vet vi ikke hvem som skal designe det heller. Jeg tenker at alle våre bygningsingeniører, om det er NTNU eller andre steder, blir trent til å tenke planke på planke, og det blir andre fysiske mekanismer de skal forstå hvis de skal bygge med helt nye verktøy. Hvordan utdanner du folk til å tenke design med verktøy som ikke fantes før? Eller kommer det av seg selv?

Hanne: Den beste måten å gjøre det på er å la dem oppleve det selv. Kaste dem inn og at de selv får erfare prosessene. Det som har vært interessant underveis er å innse hvor lite praktisk erfaring ingeniører egentlig har når de blir utdanna. Det er veldig mye teori og veldig få av dem som praktisk må jobbe med prosjekter og utvikling av prototyper for å teste det de lærer i klasserommet. Det lureste er å begynne å innføre dem for teknologi nå. 

Silvija: JEg synes det er spennende. Du sier delingsplattform for digital fabrikkering, utvikling og prototyping. Nå har vi i Lørn snakket med en del folk som er gode på VR og AR. De snakker om hvor bra det er til prototyping for da kan du lage digitale tvillinger, så kan du leke med dem. Men jeg tror det er noe helt annet å ha noe fysisk i hendene. Da skjønner du hva motstand er på de forskjellige delene.

Hanne: Det skjer noe magisk. Det spiller ingen rolle hvem vi får i. Vi kan snakke om hvor kult det er og hva man kan lage, men det holder å lage et skilt med navnet sitt på, så kan man gå til maskinene og printe det. Da skjer det noe. 

Silvija: “Jeg laga det”. 

Hanne: Vi har ikke sett så mye på VR enda fordi det er litt for digitalt sånn sett. 

Silvija: Jeg skjønner at det er spennende for det finnes ikke nok ordentige, tverrfalige håndverkssteder hvor du kan skjønne det nye ved å gjøre det. Jeg tror det er den beste måten å lære på. Er det noe kontroverser? Noe som du er bekymret for?

Hanne: Bekymret vet jeg ikke, men det er utfordringer. Deling er uvant. 

Silvija: Dele design med andre?

Hanne: Dele design, maskiner. Det er veldig sånn man skal ha eget. Vi får veldig ofte spørsmål om hvor mye det koster, og om man har plass i garasjen eller skolen. De vil ha sine egne. Det er en ny tanke. Det merker jeg det er motstand for om vi skal begynne å tenke sånn. Skolene har behov for mer praktisk undervisning og innføring av teknologi. Hvis alle skal investere i samme type maskinpark som det kommer til å være behov for, så er det spørsmål om hvor bærekraftig det er, og tid osv. 

Silvija: Det er spennende det du sier med deling. Jeg tenker på deling med biler. Hva kommer vi til å ville og hva kommer vi ikke til å ville dele. Mobiltelefoner kommer vi aldri til å ville dele. Bilen er antagelig noe du putter så mye av deg selv i at du ikke vet. Ski, man kunne fint hatt ti tusen par ski på Frognerseteren. Ta t-banen opp og ta et par som passer. Jeg tror ikke nordmenn vil dele ski, altså. 

Hanne: Godt poeng. 

Silvija: Men en 3D-printer er dyrt å bruke og såpass sjelden at kanskje. 

Hanne: Nå begynner de å bli såpass billige, det får du en del. Folk sier “vi kjøpte en 3D-printer og den står på kjøkkenet, også var det noe så røk”. Så tar det fryktelig lang tid, så man blir lei etter to print. Det tar 14 timer og da gidder du ikke å printe så mye. Det er de som har erfart at 3D-print er kult, men det tar litt for lang tid for at det blir masse bruk av det. 

Silvija: Jeg har prøvd å 3D-printe barna og fått helt bakoversveis over det ikke tok lang tid å ta bildene, men prisen på de bittesmå figurere. Pluss jeg fikk dem aldri. Du er en kvinne i midten av 30-årene og de gutta som liker å bruke hender, det er stort sett gutta. 

Hanne: Maskiner er det som er av interesse. 

Silvija: Får du jenter til å gjøre mer av dette? Hva tenker du?

Hanne: Mer og mer så er det det. Men det er gjerne de som har kreativ bakgrunn. Igjen, referer til meg selv, vi sitter mye på pc’en og tegner mye digitalt. Vi får ikke tatt det ut i noe fysisk, når det gjelder å få flere kvinner inn så er det kanskje det å rette det mer mot design og kreativt for å få de i gang. Når de først er i gang så holder de på og da stopper de aldri opp med idéer. 

Silvija: Hva er de kuleste prosjektene dere har hatt? 

Hanne: Det er veldig variert. Det som vi jobber med nå som er prosjekt vi har gående er med fylkeskommunen. Østfold fylkeskommune som gjelder etablering av et fablab nettverk i videregående skole for å kurse lærere i teknologiforståelse og teknologianvendelse. For å få innført hva fablab er og legge grunnlag for hvordan det kan brukes i undervisning. 

Silvija: Gøy. Nå som du sier er prislappen på en fablab overkommelig så man kunne hatt én per skole? Man snakker om Newton-rommene, det er en fin oppskrift på et Newton-rom tenker jeg. 

Hanne: Ja, det er det. Nå virker det som om alle skoler vil ha sin egen, men igjen hvis man tenker på drift. Vi tenker på hvorfor det er tungt å holde på, teknologien utvikler jeg fort. Hvem er det som skal holde alle oppdatert, holde maskinparken oppdatert, hvem skal holde i det? Hvis alle skolene skal finne egne drivere, maskiner og ha et system selv så er jeg litt skeptisk til at det er noe som kommer til å være bærekraftig. 

Silvija: Det å gjøre det til noe man bruker jevnlig ift når man tenker alt mulig fra CAD design til simuleringer osv. Det er noe man kunne fått inn i klasserommet uten å ha alle maskinene der, også tatt en lage-dag. 

Hanne: Det er sånn vi jobber i dag. Vi får klasser inn, også kjører vi introduksjonsdag hvor de får innføring i modellering og en idé om de forskjellige maskinen. Så går de tilbake til klasserommet og kjører undervisning der innenfor de ulike fagene. Det kan være alt fra naturfag til teknologi og design, så kommer de tilbake til fablab for å fabrikere det de har sittet og utarbeidet i klasserommet. Det er en prosjektløsning. 

Silvija: Det er en morsom måte å bruke omvendt klasserom på. La oss si de skal modellere et hjerte, også få oppgave i å optimalisere over natur. Så må de lære seg hvordan et hjerte fungerer, men så må de tenke hva de kunne gjort bedre. Da lærer de mye mer villig også er erfaringen lærerne gjør. 

Hanne: Jo, mer de får gjøre hands on, jo, mer engasjerte blir de. De er fryktelig skeptisk til å begynne med, så gir jeg beskjed om at ila dagen så kommer de til å mase om å lage flere. Det er det som skjer. Etter man har fått den første prototypen så vil man gjøre endringer og de vil forbedre det til det blir bra. 

Silvija: En erfaring der er at det vanskeligste er å komme til den første prototypen, men det er veldig mye enklere å få folk til å kritisere enn å skape. Det å gi dem noen tulle prototyper og si “rydd opp”, veldig rask læring. Du lærte det først fra Italia, du er inspirert av Italia. Hva er det med Italia? 

Hanne: Jeg studerte i Sveits, men det var nærme Italia, så de fleste foreleserne var fra Italia. Miljøet i Italia, de ligger 10 år foran oss. 

Silvija: Når det gjelder digitalt design?

Hanne: Fablab, prototyping og digital fabrikkering. 

Silvija: Hva betyr ti år frem i tid? 

Hanne: Spredning og erfaring. Den verden er veldig mye mer kjent i Italia. De har mer design retta enn kanskje mange universiteter i Tyskland som har fablab som er mer ingeniør retta. 

Silvija: Hva mener du med at de er mer design retta? Tenker de mer på kunden i fokus? 

Hanne: Ja. De kommer opp med et problem først, så prøver de å løse problemet med å designe et produkt. Så finner man ut hvilken maskin man trenger eller hva som er løsningen istedenfor å komme med maskinen først og si at man må komme opp med prosjekter og idéer. De tenker designmetodikk. 

Silvija: Jeg tenker på et norsk selskap som heter No Isolation. Det er kommunikasjon for barn med kronisk sykdom. Jeg var på Elkjøp for et par dager siden og da så jeg et nytt produkt fra No Isolation som heter Komp som er en skjerm som ikke har berøring i seg. Den har en knapp og den er ment for de som ikke alltid vil lære seg noe nytt, så eldre folk skal få lov til å chatte med familien. Det er en knapp, og det er skru av og på og volum. Så fikser maskinen alt annet basert på stemme. Det står det under enten revolusjonær teknologi eller grensesprengende teknologi, så tenkte jeg det er skjerm eller stemmestyring, men bruken er grensesprengende. Fantastisk design og utrolig viktig løsning for en veldig sårbar brukergruppe. Genialt design og brukerforståelse. Det å komme frem til det riktige designet der det må ha vært noe interaksjoner, ikke bare tegninger, men kanskje produksjoner også. 

Hanne: Absolutt. Jeg pleier å bruke det som eksempel på hva man kan bruke en fablab til. Deres bakgrunn var at de utviklet sine første prototyper selv på et sted som heter Bitraf i Oslo. De var hands on og en gjeng venner som utviklet den første. 

Silvija: AV1 roboten også. 

Hanne: Ja. Man trenger ikke nødvendigvis være så opptatt av at den fysiske teknologi er så grensesprengende. Det er prosessen, systemet eller hvordan man setter det sammen som gjør det spennende. 

Silvija: Det virkelig treffer brukeren. Jeg spurte om du hadde et sitat til oss, og da hadde du et sitat som dekker akkurat dette her. 

Hanne: Det er sånn det føltes. Det er et sitat fra Steve Jobs, såklart. Når man er designer så har man han som forbilde. Det handler om at det er veldig vanskelig å designe noe som ikke eksisterer og noe brukeren ikke har sett. Det er vanskelig å designe for fokusgrupper fordi de vet ikke hva de har før de ser det. Det er nettopp sånn det har vært med fablab. Jeg kunne snakket dag ut og dag inn om hva det var, men jeg måtte vise det før folk skjønte hva det var og bruken. 

Silvija: Du snakker mye positivt om Italia, men hva er gode styrker med å gjøre det her fra Norge?

Hanne: Det som er styrken er at vi er et lite land. Når man først bestemmer seg for noe så kan man absolutt få det til ganske kjapt. Man har ressurser hvis man først går inn for å gjøre noe, så er midlene der. Norge snur seg rundt fort da. 

Silvija: Ikke minst samarbeid med det offentlige. Dere gjøre noe med fylkeskommuner og skoler. Det er kjempekult å si at dette ruller vi ut til alle skoler i denne landsdelen. 

Hanne: Østland fylkeskommune har vært kjempe framoverlent. Det hadde ikke blitt mulig uten de. Både som kunde og som har kommet med tilskudd for å gjennomføre prosjektet. 

Silvija: Noe av det viktigste offentlige gjør for innovasjon er å være en krevende, men ambisiøs kunde. 

Hanne: Absolutt. 

Silvija: Hvis man skal huske én ting fra samtalen vår?

Hanne: Fablab er en katalysator og et bindeledd. Fysisk møtested for næringsliv og undervisning. Det er ikke en konkurrent til noen av dem. 

Silvija: Det er plattform nærmest. 

Hanne: Ja, det er en arena, en plattform som kan brukes til det man har behov for. 

Silvija: Kom på besøk og lek. 

Hanne: Absolutt. 

Silvija: Hanne Eriksen fra Verket fablab, tusen takk for at du til Lørn og inspirerte oss til å bygge mer. 

Hanne: Tusen takk. 

Silvija: Takk til dere som lyttet.