LØRN Case #C0295
Nye måter å planlegge på
I denne episoden av #LØRN snakker SIlvija med disiplinleder i Virtual Design and Construction i NIRAS, Johnny Rimestad Sætre, om hvordan man tegner linjene til morgendagens samfunn. NIRAS er et skandinavisk konsulentselskap med 38 kontorer i 26 land i Europa, Asia og Afrika, som har spesialisert seg på ingeniør-oppgaver og profesjonelle rådgivningstjenester, og har et høyt fokus på bærekraftige løsninger prosjektene de involveres i. Johnny og Silvija diskuterer hvorfor endring i teknologi også krever endring i arbeidsmetoder, og hvordan ny teknologi kan skape bedre kommunikasjon på tvers av faggrupper i byggeprosjekter.

Johnny Rimestad Sætre

Disiplinleder i Virtual Design and Construction

Niras

"Når vi får nye verktøy og teknologier så må vi tilpasse måtene vi angriper problemstillingene på."

Varighet: 19 min

LYTTE

Tema: Muliggjørende- og transformative teknologier
Organisasjon: Niras
Perspektiv: Gründerskap
Dato: 190318
Sted: OSLO
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


BIMArbeidsprosesser
Ny teknologi
VR

Del denne Casen

Utskrift av samtalen: Nye måter å planlegge på

Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn. Mitt navn er Silvija Seres, tema i dag er byggtech, altså bygningsrelatert bruk av ny teknologi. Og gjesten er Johnny Rimestad Sætre, som er daglig leder i selskapet Niras.

 

Johnny Rimestad Saetre: Nei, jeg er ikke daglig leder. Det hadde vært litt for optimistisk.

 

Silvija: Disiplinleder?

 

Johnny: Ja.

 

Silvija: Det er enda bedre.

 

Johnny: Da kan jeg holde på med det som er gøy.

 

Silvija: Velkommen, disiplinleder i Niras.

 

Johnny: Takk for det. 

 

Silvija: Niras er et spennende gründerselskap, eller ikke det lenger?

 

Johnny: Nei, de har holdt på ganske lenge. De begynte, det er dansk firma som begynte å jobbe med vannforsyning på Grønland for veldig, veldig mange år siden. De er i dag andre eller tredje størst rådgiver i Danmark, og nå holder de på og etablerer seg i Norge.

 

Silvija: Rådgiver på byggebransjen, altså sånn type Multiconsult-aktig?

 

Johnny: Ja, lignende.

 

Silvija: Så det er veldig tverrfaglig innenfor mange områder innenfor byggtech.

 

Johnny: Ja, ikke bare bygg, det er infrastruktur og alt som har med bygging av et eller annet å gjøre, da.

 

Silvija: Ja. Hvordan gikk det med vannet på Grønland? 

 

Johnny: Jeg er veldig usikker, det gikk sikkert veldig bra, i og med at Niras har blitt 2200 ansatte som rådgivere.

 

Silvija: Ja. Vi skal snakke litt om de spennende, konkrete prosjektene, det dere gjør i Norge. Men vi skal først snakke bittelitt om deg, Johnny. For du er byggingeniør, men så har du gått en ganske spennende og alternativ etterutdanning ved Stanford. Fortell litt om deg selv.

 

Johnny: 41 år, gift, fra Sunnmøre. Bor i Stavanger, har bodd der i 12 år. Begynte som rådgivende ingeniør i 2007. Da jeg da kom ut fra skolen satt de og beregnet analyse for hånd og litt ved hjelp av dataprogram, styrkeberegninger hovedsakelig.

 

Silvija: Altså hvor mye bære–

 

Johnny: Hvor mye armering må du ha i en vegg og hvor stor må en bæresøyle være og sånne typer ting. Og måten vi formidlet de resultatene og gi det bort til en byggeplass etterpå, var rett og slett å lage todimensjonale tegninger, som var en representasjon av det du ville bygge. Så vi tegnet to streker og hadde fyll og skravør i midten, for det var innforstått med at her er en betongvegg. Og så gir vi det da ut til byggeplassen som skal bygge og planlegge dette. Jeg syns jo dette her var forferdelig tungvint. Jeg hadde jo håpet på at jeg skulle få se noe i 3D. Så fikk jeg se et 3D-program for første gang, som heter Revit. Da lærte jeg meg å modellere bygninger, bæresystemet til bygninger.

 

Silvija: Altså det er rett og slett et tegneprogram, i tre dimensjoner, og så har du mulighet til å på en måte bevege deg inni det også. Er det det som er virtuelt med det, eller hvordan...?

 

Johnny: Ja, nei, dette er bare begynnelsen på historien. Du får dessverre aldri korte svar fra meg. Fordi jeg lagde de modellene, men hovedformålet med å lage de modellene var å raskere produsere todimensjonale tegninger, og pushe dem ut til byggeplassen. Så tenker jeg at her er jo så mye potensial, de fantastiske modellene vil berike med så mye informasjon, men så blir det ikke tatt vare på eller høstet, den informasjonen. Så det gikk ganske mange år, helt til jeg hørte om en metode som heter virtual design and construction, som er utledet ved Stanford University. For de så at produktiviteten i byggebransjen var forferdelig dårlig, sammenlignet med andre som produserte et eller annet konkret, da. Og da har de i forskerteamet sett litt på hva er det de gjør i de andre bransjene, som vi ikke gjør i byggebransjen. Og det de kom tilbake med var jo hovedsakelig at vi simulerer altfor lite. Vi simulerer ikke hvordan vi skal bygge noe.

 

Silvija: For du må simulere både prosess, men også kanskje resultater, også i forhold til materialer som ble brukt og så videre?

 

Johnny: Ja, og i den metoden så simulerer du både produktet du skal bygge, du simulerer prosessen for å bygge det, og du simulerer faktisk menneskene og organisasjonen som skal jobbe for å komme fram til dette produktet, da. Det er ikke sånn at du simulerer de personene sånn at du ser at de går inn i en VR, det er litt mer todimensjonal simulering av organisasjonen, da. Men vi gjør dette for å optimalisere det vi skal bygge. Så ved å kunne sitte og leke oss fram til forskjellige måter å bygge noe på, så får man mye bedre resultater enn tidligere. Og forutsigbarhet, ikke minst. Så det metodeverket er det da som på en måte tar det som vi i dag kaller for BYM, bygningsinformasjonsmodeller. Virtual design and construction er en metode som du får mer utbytte av å bruke BYM i det daglige. 

 

Silvija: Ja. Og det som jeg har da hørt fra andre vi har snakket med som var sånne BYM-entusiaster, var at den største mangelen i dag er at vi har ikke standardisert informasjon om materialer. Altså tegninger er etter hvert relativt lette å standardisere og overføre, men det å tvinge folk til å gi riktig informasjon om type plank, om tykkelse, om blandingsforhold, altså, opplever du noe av det samme? Er det noe vi kunne ha plukket opp tidligere fra Stanford, som vi burde ha innført her?

 

Johnny: Jeg vet ikke om akkurat det å beskrive selve innholdet i materialene på den måten er så vanskelig. Det som er verre er når du har de store, tekniske systemene, med hvilke aggregat som går, hvilke deler som er koblet på–

 

Silvija: Ha sammenhenger på en måte hvordan virker varme med ventilasjon og vann og...?

 

Johnny: For eksempel. For du ser mange–

 

Silvija: Se på bygget som noe som lever, altså det dynamiske i det?

 

Johnny: Mm. Det er mange som tenker at, altså vi bruker jo BYM i prosjekteringsfasen i dag, men i det vi går over og klipper snora og åpner nøkkelen og skal begynne å bruke bygget, så blir det veldig lite brukt. Noen har prøvd å ta det i bruk i forskjellige forvaltningsdrift- og vedlikeholdssystemer. Men litt av utfordringen er at vi har lite bibliotek som beskriver de komponentene som er inni bygget. Og det går da på den tekniske, en slags kabelstige som du ser, kan du sikkert kjøpe fra veldig mange plasser i verden, og kanskje ikke akkurat den leverandøren vi kjøpte den fra da har produktspesifikk informasjon, som vi kan legge på. Jeg vet det skjer i veldig mye av teknologien i dag, som gjør at vi sannsynligvis innen kort tid klarer å dra nytte av de BYM-modellene også i levetiden til bygget.

 

Silvija: Ja. Jeg har drevet og pusset opp et gammelt hus nylig, og blant annet måttet innføre Internett og betalte enorme penger for at det skal graves og legges sånne rør, ikke sant, bare for å oppdage helt på slutten av prosessen at de klarte ikke å trekke kabelen. Det var utrolig vanskelig fordi det var sånne riller på røret istedenfor flatt på innsiden. Og det er sånn, burde ikke noen ha tenkt på de sammenhengene? Og det er det som er så komplekst med disse prosjektene, at det ene valget påvirker så mange andre valg, og hvis man hadde klart å lage litt sånn maskinlæring rundt det, så hadde vi kommet ganske mye raskere i mål, da.

 

Johnny: Ja, og der er det mye på gang for tiden. Endelig. Jeg begynte jo med å pushe teknologi for 12 år siden, og så tenkte jeg at det her må jeg bare henge i og bli god på, for det her kommer til å gå fort.

 

Silvija: Ting tar tid?

 

Johnny: Nå har det gått 12 år, det er vel cirka det som jeg trodde vi skulle få til på to år har kanskje tatt 12 år, da.

 

Silvija: Ja, men det er rart det der, alt tar så mye lengre tid enn man trodde, og koster mye mer, men til slutt så blir det så mye større også, enn man trodde. Han Amara som har dette her som en sånn grunnleggende lov, at vi pleier alltid å overvurdere teknologi på kort sikt, og undervurdere den på lang sikt.

 

Johnny: Det kjenner jeg meg veldig godt igjen i.

 

Silvija: Ja. Du, fortell litt om Niras. Altså du har sagt hvor dere kommer fra, men om et par veldig konkrete prosjekter som du syns er spennende å lære bort.

 

Johnny: Den avdelingen som jeg driver da, som heter VDC, virtual design and construction, så er vi ofte innleid for å hjelpe å få en lettere flyt på kommunikasjon og informasjon og forståelse for prosjekter da, ved bruk av teknologien. Så de siste to årene har vi jobbet ganske mye for et prosjekt som heter Prosjekt Føniks, som er Norsk Kylling som skal bygge ny fabrikk i Trondheim, i Orkanger. Og der har vi vært inne ganske tidlig og vært med på å utvikle prosjektet i en tidlig fase.

 

Silvija: Og da simulerer man på en måte de biologiske behovene til kyllingene litt bedre enn- vi som ikke er i veterinær- eller matbransjen eller da relatert til dyr, og dyrehold, skjønner ikke hvor komplekse disse bygningene er, er det jeg har lært nå nylig. Så dette er veldig komplekst bygg, er det jeg prøver å si.

 

Johnny: Det er ekstremt komplekst.

 

Silvija: På hvilken måte?

 

Johnny: Jeg har jo min bakgrunn fra byggebransjen, der vi bygger kontorbygg og skoler og kirker og kjøpesenter, som etter hvert begynte å bli ganske kompliserte de også. Men dette her var mitt første prosjekt innen matindustrien. Og jeg kom inn i prosjektet som en del av det vi kalte delprosjektbygg, vi som på en måte bygget skallet rundt alle disse maskinene som skal stå inne og prosessere kyllingen fra den kommer inn levende til den forlater fabrikken i en gul boks. Og det er klart, det er jo 400-500 forskjellige maskiner som har forskjellige funksjoner i den prosesseringen som kommer gjennom. Og alle de maskinene trenger jo strøm, luft, kanskje gass, steam, varme, kulde. Det krever veldig mye forskjellige ting, og å få på en måte klare å kommunisere de behovene alle de maskinene har, er veldig vanskelig.

 

Silvija: Ja. Det er kompliserte fabrikker, og det er kompliserte på en måte oppholdsbygninger også. Og dette har med at når bygningene blir så komplekse, og det er mange forskjellige perspektiver som skal håndteres. Én ting er ventilasjon, varme, sikkerhet, altså jeg tenker bare smitteproblematikk og så videre. Dette krever også ganske tverrfaglighet?

 

Johnny: Det krever ekstrem tverrfaglighet.

 

Silvija: Hvordan håndterer man det? For det er vi tradisjonelt ikke så gode på.

 

Johnny: Nei, det er vi ikke. Og det er jo der virtual design and construction kommer godt inn, fordi når vi kan visualisere og simulere ting i 3D, så er det så mye enklere å forstå hverandre sine fagområder, og du klarer å tenke litt lengre enn utenfor din egen sfære når du sitter og planlegger. Og bare det som du sa om hygienisk design, vi må designe denne fabrikken med tanke på smittefare også, ikke bare at gulvet ikke skal falle ned på oss eller at vi har nok luft. Men det er ekstremt mange komponenter som skal fungere samtidig, og bruken av VDC i det prosjektet har hjulpet forståelsen av prosjektet på tvers av mange faggrupper, både alt fra eier til bruker og leverandører av forskjellige maskiner.

 

Silvija: Ja. Er det noen andre som gjøre dette, eller som har verktøy som bidrar til den type jobb effektivt, som du inspireres av?

 

Johnny: I byggebransjen så er jo virtual design and construction veldig populært nå i Norge, har vært det et par år. Her er mange som gjør mye kult. Jeg syns blant annet Catenda som har utviklet BYM som en webløsning for å både se modeller, men også interaktivt kommunisere. De har slått sammen veldig mange funksjoner i én webløsning. Og så ser jeg jo i dag i Kruse Smith, entreprenør, de var jo veldig tidlig inne og implementerte BYM i byggebransjen. De spør alltid i bransjen etter mer hjelp og mer, bedre programvare for å hjelpe sin egen arbeidsflyt. Og når det lar vente på seg så har de rett og slett bare lagd sin egen plattform, som de kaller IPG, som på en måte forbinder det vi gjør på kontoret med modeller og en datamaskin til de som faktisk står ute på byggeplassen. Og det syns jeg er kult når du er en entreprenør som er vant til å støpe betong og du bygger stål, og så begynner du til slutt å lage din egen programvare for å tilpasse ditt behov, da.

 

Silvija: Ja, fra betong til data, rett og slett. Det har jeg lyst til å spørre deg om litegrann i forhold til tverrfaglighet også, for i utgangspunktet så er du byggingeniør, men nå er du nesten mer datanerd enn på en måte byggingeniør. Altså, det er sånn det har blitt, det er ikke lett å bli, hva skal jeg si, siloisert med de gamle grader og yrker?

 

Johnny: Nei, heldigvis ikke. Det blir mer og mer tverrfaglig, og som sagt, jeg lærte meg å dimensjonere betong og stål, i dag sitter jeg mer og visualiserer og hjelper å simulere produkt. Men det som er kanskje minst sexy av alt, som jeg syns er viktig, det er arbeidsprosessene, at når vi får nye verktøy, nye teknologier, så må vi tilpasse måten vi angriper problemstillingene våre på. Det nytter ikke å bare kaste tech på et problem og håpe på at det ordner seg, vi må tilpasse måten vi jobber på. Og det er det veldig få som snakker om, for det er ikke spennende. Og vi lager jo blant annet egne tilpassede virtual reality-opplevelser for et prosjekt, skreddersydd. Og det er veldig lett å få folk til å synes er kult og interessant og se nytteverdien, men når de skal snakke om det som er viktig, det som skjer bakom dette her, få på plass rekkefølgen, hva er behovet til de som skal være inni dette bygget til slutt, hva kan vi levere av det, hvilken rekkefølge vi må designe dette på. Det får altfor lite oppmerksomhet dessverre, og det er en del av jobben som vi gjør.

 

Silvija: Ja. Jeg elsker at du sier at du så stjerner da du så 3D-design for første gang, er det noe spesielt på en måte i personligheten din, eller hvordan kan vi få flere da, til å ta denne her knoppskytingen i de nye, relevante verktøyene?

 

Johnny: Jeg tror vi må bare inspirere folk, ved å vise dem ting som er kult og interessant. Jeg traff en person en gang i et prosjekt som var veldig lite opptatt av teknologi, han ville helst ha det som han hadde hatt det de siste 40 årene, helt til jeg viste ham en funksjon i en BYM-modell. Da så jeg altså bare, holdt på si, rullegardinen gikk ned eller opp, alt etter hvordan du ser det. Og da så han plutselig da et enormt potensial i den teknologien, og da sa han "kan jeg ta det slik og tilpasse sånn, slik at jeg får ut det svaret i den andre enden", og så sa jeg "ja, det har jeg aldri tenkt over, men ja, selvfølgelig, det går an". For når du knytter fagkompetanse inn på nye verktøy, så kan det skje magiske ting.

 

Silvija: Så gøy. Så det du sier nå er at folk må nesten få lov til å leke litt med det selv, vi må finne flere muligheter for folk til å prøve.

 

Johnny: Mm. Jeg har hatt mange oppstarter på prosjekt der jeg vil prøve å på en måte legge fram en meny over hva vi kan få til med teknologien i dette prosjektet, og så har vi landet på kanskje halvparten, fordi den andre halvparten så de ikke nytteverdien av, helt til de begynte å se noen eksempler. Nå klarer de seg ikke uten det igjen. Så det må ses, det må oppleves, og det handler om å visualisere og simulere.

 

Silvija: Ja, kjempegøy. Hva mener du folk må da kunne for fremtiden, hvor begynner de?

 

Johnny: Det begynner jo med å forstå menneskelige relasjoner, og hvordan vi kan ta i bruk teknologien. Så man er mer avhengig av IT-kunnskap etter hvert.

 

Silvija: Ja. Er det noe som man kan være spesielt ambisiøs på i Norge, altså vi er et veldig rikt land, vi bygger veldig gode bygninger, vi har veldig på en måte, alltid hatt veldig høye krav til byggebransjen. Du sa til meg, jeg bare digger det sitatet fra deg egentlig, at "ja, fremtiden er i like stor grad spennende og skremmende", ikke sant. Hva tenker du er våre muligheter her?

 

Johnny: Det tror jeg ingen vet. Det er både veldig spennende og veldig skremmende. Den der kunsten med å kunne bruke datakraften til det som kan nyttegjøre oss og ikke skade oss og vice versa. Vi må vite når er det vi skal ta en beslutning og et arbeid, og når er det en datamaskin skal hjelpe oss med å gjøre det.

 

Silvija: Ja. Hvor er det du går for å lære deg og inspirere deg?

 

Johnny: Du, det er faktisk mye LinkedIn og Teknisk Ukeblad. Men jeg leste en bok her en dag som jeg gjerne vil ta opp på det som går på å samhandle mye bedre, basert på andre arbeidsmetoder og kontrakter. For i dag så har man ofte når man kommer inn i et prosjekt så har man et mål for egen bedrift om hvor bra du skal gjøre det i dette prosjektet, så blir man da plutselig i silo igjen, fordi man ser kun sin egen sfære. Det er en bok som er skrevet av blant annet Martin Fischer, han som var med på å utvikle VDC-metodikken, som heter Integrated Project Delivery. Der står ekstremt mye interessant om hvordan man kan tenke å gjøre veldig mye bedre prosjekt som er mer bærekraftig og økonomisk bedre for alle som er involvert.

 

Silvija: Der ga du meg et nydelig sitat også, "technology is only as good as the workflows around it". Altså det hjelper ikke med teknologi hvis ikke du har også et større system rundt det, for å utnytte det riktig.

 

Johnny: Du må vite hvordan du skal høste det potensialet ut, og da må vi ha tilpassede arbeidsprosesser, uansett hvor kjedelig det høres ut.

 

Silvija: Veldig bra. Johnny, altså hvis folk skal huske én ting fra samtalen vår, hva vil du at det skal være?

 

Johnny: Det har jeg tenkt litt på. Og så har jeg egentlig funnet ut at i Norge så er vi ganske flinke på floskler og litt sånn klisjéaktige uttrykk, men hvis man tenker det som ligger bak VDC, så handler det om planlegging og visualisering. Og så er det et norsk uttrykk som–

 

Silvija: VDC, altså virtual design?

 

Johnny: Virtual design and construction. Det er et uttrykk som sier at "godt planlagt er halve jobben". Og det ser jo man at når man har planlagt noe veldig nøye og man skal gjøre det, så er det bare å gjøre det. Og så har man et annet uttrykk som heter "godt verktøy er halve jobben". Så hvis du da har godt planlagt og du har godt verktøy, så har du hele jobben.

 

Silvija: Og ganske store besparelser, kan jeg melde som ikke har hatt glede av de verktøyene. Ja, kjempeinspirerende. Johnny Rimestad Sætre, som er da disiplinleder for VDC ved Niras, takk for at du kom hit og inspirerte oss til å tenke både nytt og ambisiøst, om nye måte å planlegge og bygge på.

 

Johnny: Takk for at jeg fikk komme.

 

Silvija: Takk til dere som lyttet.

 

Du har lyttet til en podkast fra Lørn Tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på våre nettsider, lørn.tech.