Velkommen til Lørn.tech, en lærings dugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Navnet mitt er Silvija Seres og tema i dag er robotikk. Gjesten min er Anita Hager, som er daglig leder i Intek engineering. Velkommen Anita! 

Anita Hager: Tusen takk! 

Silvija: Vi har kjent hverandre en stund. Vi har jobbet sammen litt gjennom vårt engasjement i Intek, dere er et utrolig spennende robotselskap, andregenerasjons robotselskap på Raufoss. Dere har holdt på med roboter i nesten 40 år. 

Jeg tror det er noe ganske unikt i det miljøet som dere vokser fra, også tror jeg det er noe unikt også i de løsningene dere lager. Jeg husker at jeg var i fyr og flamme over noe av de eksemplene som dere viste meg. Også var det er konstant reaksjon fra dere at «Men det har vi gjort lenge og hele tiden». Og nå gjør dere veldig mye spennende både på båt, batteri og brikker som vi skal tilbake til. Men jeg vet at du liker ikke å prate om Anita, men da får du prate litt om Intek og Intekt sin historie med din far, din mann og deg. 

Anita: Det er da et familieselskap som ble startet i 1980, så det er like gammelt som meg. Og noe av grunnen til at dette selskapet startet var at man ønsket å server Raufossparken lagde bildeler og litt forskjellig. 

Silvija: Og de trengte roboter for automatisering? 

Anita: Ja. På Raufoss på de her bildelselskapene så har automatisering og robotisering vært en helt essensiell bit for å kunne lykkes, for nå de vinner en kontrakt ute i utlandet så får de også beskjed om at for hvert eneste år så må de spare kanskje 5% selv om alt annet øker. Og eneste muligheten for å få til det var jo å nettopp gjøre det mer effektivt, og da få inn roboter. Så da begynte vi å spesialisere oss på det. Og siden norsk industri er såpass bred, så har vi robotisert i alt fra å drive med bakepotet, til fisk, til bildeler, til forsvar. Nå som vi bygger helautomatisert batterifabrikk både for Siemens og Korvus.

Silvija: Og dere gjør dette her også med veldig mye lokale talent. For det jeg ble så fascinert over av å snakke med deg og Bjørn Morten. Hvor Bjørn Morten har et langt fletteskjegg og er en veldig fokusert techperson. Veldig god programmerer og systemeutvikler med masse tatoveringer. Også sitter du der veldig ordentlig dame med silkekniplinger og du passer på økonomien ganske så tøft. Og han passer på produktet ganske så tøft. 

Anita: Ja. 

Silvija: Gi oss litt konkrete eksempler på noen av disse prosjektene dere jobber med. Si litt om poteter, løfting og litt om batterier. 

Anita: Når det gjelder poteter så var det jo at man pakket inn disse bakepotetene for hånd, så da er det ikke så rart at de er så dyre når man kjøper dem i butikken. Men de er fortsatt like dyre men blir nå pakket med robot og maskiner.

Også var det når man skulle pakke alle potetene å skape et system i forhold til at den butikken vil ha de potetene den dagen og noen andre poteter den andre dagen, også vil den andre butikken på andre siden ha helt andre poteter. Så både sortering fysisk, men også oppe i et system slik at rett potettype går til rett type kunde.

Silvija: Men det var noe sortering relatert til fisk også som var ekstremt viktig for å øke effektiviteten?

Anita: Ja, på marine harves har det vært noe sånn ordrestyring i forhold til at det kommer masse fiskekasser inn, også skal de fordeles på ulike trailere eller fly. 

Silvija: Ut ifra størrelse, type og sånn?

Anita: Ja, men her er de da i isoporesker. Men det hadde noe med at man rutet det til riktig robot sånn at alle roboter fikk like mye å gjøre. Fordi noen ganger endte det med at en robot fikk for mye å gjøre, så det var et system for å få gjennomføringen så bra som mulig. 

Silvija: Dere må få robotene til å snakke sammen, ikke bare se på sitt arbeidsbord. Og det er der det ofte ikke finnes god nok software. 

Anita: Ja, så Laftehytta var en sånn industri 4.0 eksempel, som var industri 4.0 før folk snakket om hva industri 4.0 var. For her går jo det da på at en arkitekt tegner en hytte, og hver eneste gang skal hytta være litt annerledes fordi ingen vil ha helt lik hytte. Men likevel skal man produserer sånn at det blir mest effektivt. Og da er det da dette arkitektgrunnlager går direkte og blir programmert i forhold til hva man har på lager og ikke, og hvilke tømmerstokker som skal ut først på byggeplass og alt mulig sånn. Og gjøres da på 5 minutter istedenfor at det er noen mennesker som må gå å se på alt dette her. 

Silvija: Så en ting er at robotene kan gjøre sorteringen veldig mye fortere, men de kan også løfte og gjøre ting som ikke er så enkle for mennesker å gjøre. Hva er greia med roboter i batteriproduksjon?

Anita: Da Siemens kom til oss så var det ikke gitt at en batterifabrikk skulle bli plassert i Trondheim i Norge. Det er jo et globalt selskap. Men det er noe med denne kombinasjonen som vi i Norge er veldig gode på. Vi er gode på produkt og prosess. Og når vi da kan kombinere det med robotisering og automatisering så blir vi like konkurransedyktig som resten av verden, og faktisk i mange tilfeller enda bedre. Sånn som du ser på for eksempel Raufoss industrien som har tatt tilbake en produksjon fra Kina. Også er det noe med at vi Nordmenn har en veldig yrkesstolthet. Vi er veldig opptatt av produktet vi lager. Like før det ble bestemt hvor denne batterifabrikken skulle ligge, så kommer det en tysk innkjøper for å sjekke om Trondheim er det riktige stedet knyttet opp mot masse regneark. Også møter han de midt i fellesferien til nordmennene, også møter han da en engasjert gutter som står og forteller dette fantastiske med de batteriene og hvor fantastisk dette kommer til å bli. Og da tenkte han at dette er lidenskap, her satser vi. 

Og det er jo litt sånn i norsk ånd, den lidenskapen vi har for å gjøre ting riktig. Det eneste vi må bli litt bedre på er å kommersialisere det, for vi skal helst har det 200% riktig før vi kan selge det til noen. 

Silvija:Jeg er også litt fasinert av Raufoss oppi dette her. For det er litt sånn «In the middle of nowhere» og der klarte dere å bygge noen verdensledende miljøet. Hvorfor det? 

Anita: Vi måtte. Der har man global konkurranse og da kan man ikke komme på andreplass, for

da får man ikke noe. 

Silvija: Men hvorfor bilproduksjon? 

Anita: Vi var god på materialteknologi og aluminium. Det er jo da støtfangere, juloppheng og bremserørkoblinger som vi er mest kjent for. 

Silvija: Var det noe aluminiumsgruver eller kraft? 

Anita: Nei, vi har ingen materialfordeler. Vi har ingen fordeler egentlig, så vi måtte gjøre det litt smartere enn alle andre. Men det er veldig mange dyktige folk, og selv om veldig mange av disse selskapene har fått utenlandske eiere så velger de fortsatt å investere på Raufoss, nettopp fordi at de kombinerer denne kompetansen..

Silvija: Og folk er litt staere der? 

Anita: Ja, også har man fra tidlig av vært åpen mot dette med roboter. For når vi går ned dit og møter de som står og jobber i produksjonen så spør de «når kommer en robot til å gjøre min oppgave». Fordi da vet de at de får løftet seg og kanskje får en annen oppgave som kanskje går mer på dette med prosess. For de har jo kanskje stått og drevet med dette produktet i mange år, også har de kjempe mye kunnskap om selve produktet også kan personen få utvikle seg å bruke sin kompetanse i produkt og prosess.

Silvija: Jeg tror dette er kjempeviktig. Og den modenheten som man ser gjør noe med selvtilliten hos folk. Det er så mange som er redde for at roboter kommer og tar jobbene våre. Men vi blir jo bare robotsjefer, og du må kunne like mye om det produktet du lager selv om en robot hjelper deg å gjøre det raskere og bedre. Men den som klarer å styre den roboten på en mest mulig langsiktig og god måte, det er den som vinner. 

Anita: Ja, også kan mennesker bruke mer tid på å få solgt det å kommersialisere det istedenfor å stå å flytte det fra et sted til et annet. Men det å være redd for roboter skjønner jeg ikke helt, for i 2017 kom det bare inn rett under 200 industriroboter, og på landsbasis totalt så er det ikke mer enn litt over tusen industriroboter i Norge.

Silvija: Og der er det litt forskjell mellom Norge, Sverige og Danmark.

Anita: Ja, de er langt forbi oss. Vi er på sisteplass i Norden på industriell robotikk. 

Silvija: Også har man land som Japan som satser ekstremt på velferds-roboter, og der vet vi også at vi har ikke nok varme hender for alle oss når vi blir gamle osv.

Jeg spurte deg hva som er det viktigste med robotikk for deg, og du sa fleksibilitet, skreddersøm og langsiktig orientering. Hva betyr disse tingene?

Anita: Det man er opptatt av er at et produkt ikke lever så lenge lenger. Det må hele tiden utbedres og forbedres. Sånn som med bilmodeller så skiftes de ganske raskt ut. Og med batterier er teknologien såpass ny og ukjent at det er så mye som skjer på utviklingsfronten så når man da skal bygge en maskin eller en robotlinje for den her, så må den være så fleksible at du ikke trenger å kjøpe en ny igjen om to år. Man skal liksom kunne håndtere at man har produkter som har endringer. Og det vi jobber for er jo å skape robotlinjer som gjør at du kan ha flere produkter i samme linje, isteden for at du skal måtte kjøpe flere maskiner eller måtte bytte de ut.

Silvija: Er det vanskelig å lage disse roboter? Mye av mekanikken kjøper man fra leverandører. Men det er hvordan man programmerer dem og får dem til å snakke sammen som er helt unikt. 

Anita: Ja. Vi lager heller ikke Robotene, de kjøper vi. Men når de kommer til oss så står de bare der. Så på batterifabrikken så går det fra vi får inn deler til det kommer en ferdig batterimodul. Og da skal den igjennom mange ting, og du skal ha designet angripere på roboten og du skal skru osv. Så det er ganske omfattende. 

Silvija: Er det noen du ser til som inspirasjon når det gjelder robotikk eller relatert industri? 

Anita: Automativbransjen er jo langt framme, så det er klart vi ser til den. Og det er jo morsomt og se på disse filmene på Facebook og YouTube om disse bostonrobotene som kan åpne dører å hoppe. Men det er ikke helt det vi er, eller har bruk for. Det er nok mer fasinerende det vi ikke ser enn det vi fysisk ser. 

Silvija: Det blir mye blinking, mens det man egentlig trenger er en sterk hånd.

Anita: Ja, og at den kan tenke så mye at den kan ta forskjellige produkter. At det ikke er så lav omstilling av alt dette som faktisk betyr noe. 

Silvija: Vi har snakket litt om hvorfor dette er kult i Raufoss og noe av dette er overførbart til Norge. Det er denne teknologiske lidenskapen for å fikse ting. Hva mer gjør at du tror at en fabrikk med folk fra dyre Norge blir ordentlig globalt konkurransedyktig?

Anita: På Raufoss er det ofte at to konkurrenter i naboer velger å dele kunnskap. Vi bygger nå to batterifabrikker også fikk jeg spørsmål «Ja men da får jo nummer to noe gratis» og ja, du kan kanskje si det litt til å begynne med. Men på sikt så er det jo ikke Norgesmesterskapet vi stiller i, vi stiller jo i et verdensmesterskap. Og det som er så kult er at det faktisk er to batterifabrikker i Norge. Og når man ser på lang sikt, sånn som Raufossindustrien har gjort, så har man kanskje to selskaper rett ved siden av hverandre. Også vet man at man hvis man deler så står man sterkere sammen. Og i løpet av en tiårsperiode så har man liksom gått en sirkel om hvem som har fått hva. 

Silvija: Det er veldig bra. Jeg har spurt deg om en ting du ville anbefalt som lesing. En ting er at du anbefaler «start with why» av Simon Zimmer, men en annen ting er din egen barnebok for voksne om roboter, den skal vi legge ut som en liten link. Har du et lite sitat vi kan gi til lytterne som en liten gave?

Anita: Ja, det er da et Steve Jobs sitat med en intech vri. For Steve Jobs har sagt «Great things in business are never done by one person, there done with a team of people ..and robots» som vi har lagt til da.

Silvija: Hvis folk skal huske en ting fra vår samtale, hva vil du det skal være?

Anita: At roboter gir muligheter og at det er viktig at vi i Norge samarbeider godt, for vi stiller i verdensmesterskap og ikke norgesmesterskap. 

Silvija: Veldig inspirerende. Jeg synes dere er super spennende, både på intech og Raufoss. Takk for at du kom hit og inspirerte oss å tenke globalt og stort om robotikk.

Du har lyttet til en podcast fra Lørn.tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på våre nettsider Lørn.tech.