Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn, i samarbeid med SR-bank. I dag er tema materialteknologi. Navnet mitt er Silvija Seres og gjesten min er Kjell Inge Svendsen som da er grunder av Ecofiber Recycling AS. Velkommen. 

Kjell Inge Svendsen: Takk for det. 

Silvija: Kjell-Inge, du jobber med returordning for kasserte fritidsbåter.

Kjell: Ja.

Silvija: Og brenner for et rent strandliv for øvrig. Det kommer vi tilbake til. Fortell veldig kort om hvem du er og hvorfor du begynte å jobbe med det.

Kjell: Du, jeg er en voksen mann på førtifire år, har fire barn og har en bakgrunn som båtbygger. Så mitt liv i havet har vært en lidenskap - det er derfor jeg da har sett at man skal bruke havet til en ressurs og ikke til et søppelspann. Det er en viktig oppgave å ta vare på framtiden. Jeg har vært med å bygge båter og reparert store glassfiberkonstruksjoner som jeg dessverre har vært med på å bare satt fyr på, brent og senket i havet. Og det er noe som sitter igjen, kanskje som en liten skyldfølelse. Men likevel så skal man heve seg over det, også skal man være med i kampen mot forsøpling av havet. Vi har da vært med å bidra til at det da kommer en returordning for da blant annet glassfiberbåter som da er en kilde til marineforsøpling. 

Silvija: Jeg synes det er utrolig spennende, men du må hjelpe oss litt å forstå disse materialene du snakker om. For glassfiber er laget for å vare i tusen år.

Kjell: Ja, det stemmer.

Silvija: Også varer ikke båter i tusen år lenger. 

Kjell:  Det gjør de ikke. Båtene går jo ut av mote. Man har et kjempegodt eksempel på flatskjerm-tv. Mange bytter tv fordi de vil ha siste mote, og kaster en brukbar tv. 

Silvija: Det er sånn. Hva er det det heter? Trefotsyke. 

Kjell: Det finnes da et veldig godt eksempel. Og det som skjedde på 90-tallet var at det da kom litt moderne båter som kalles for selvrensende skjærgårdsskiper. Og de er jo noe som de da slipper å øse og tømme for vann etter at det har vært regn. Og de båtene ble ganske raskt erstattet av, eller de gamle ble da erstattet av denne nye typen. 

Silvija: Og problemet er da at glassfiber varer alt for lenge selv om det er deponert, gravd ned eller senket. 

Kjell: Det gjør det. Dette er materiale uten miljøpåvirkninger, det er laget for å vare i flere tusen år. 

Silvija: Men kan det ikke bare bli der? Hvorfor sier vi at det er en miljøtrussel?

Kjell: Alt som blir produsert går tilbake til naturen på en måte som forvitrer. Og dette er noe som man ikke vet ennå fordi dette materialet har man ikke sett effekten, eller trusselen av enda. 

Silvija: Men glassfiber, lær meg litt om det. Hvordan lager man glassfiber? Hva er det?

Kjell: Glassfiber ble ved tilfeldigheter oppdaget med raffineringsprosessen av olje, som et biprodukt. 

Silvija: Som mye av plastikk, for øvrig. 

Kjell: Plastikk er jo et oljeprodukt. Og når dette da blir tilsatt mykgjører så blir det flytende. Men denne effekten med å stivne plasten igjen, herde den, den påvirker man med å tilsette en akselerator eller en kobold. Som betyr at da kan man forme…

Silvija: En annen kjemikalie som gjør at det stivner. 

Kjell: Da skjer det en kjemisk reaksjon som gjør at dette produktet herdet og blir et stivt materiale. Og det materialet det tåler både kjemikalier og drivstoff og det meste egentlig. Så man sitter her med et produkt som varer nesten evig. 

Silvija: Og noen brenner du? Da vet vi ikke hva som skjer med de gassene? Eller hvorfor er det da så vanskelig da å ødelegge med å tilsette andre kjemikaler eller varme? 

Kjell: Ecofiber har som mål å gjenvinne alle typer glassfiber. Da gjelder det både komponenter og vindmølleblader, og det finnes utrolig mye i glassfiber. Men dessverre så er det noen som brenner dette her, og for å da være sikker på at man eliminerer alle de giftigste gassene, så må man da over 1650 grader. Og det er kun et anlegg i Norge som gjør.

Silvija: Så det er giftige gasser altså da? Hva slags gasser er det snakk om?

Kjell: Det er klor, parafiner og ftalater. Disse verstingene av gifstoffer.

Silvija: Og disse blir igjen i atmosfæren? Eller det pustes inn? Eller hva skjer med sånne giftige gasser? 

Kjell: Det svever rundt i atmosfæren. Så man får hele veien tilført en giftgass.

Silvija: Blir dette renset av skogene våre. Eller kommer det an på typen av gass?

Kjell: De fleste gassene blir ikke renset opp av naturen slik som andre gasser. 

Silvija: Så det regner ned et eller annet sted eventuelt og da går det ned i jordsmonnet? 

Kjell: Det egner og det går ned i grunnvannet, så dessverre så havner jo dette ut i havet igjen til slutt. Og det er jo denne syklusen verden har som god effektiv for å rense vann. Men disse partikler og gasser, de forsvinner ikke. 

Silvija: Så når man snakker om alle disse tungmetallene som havner i fiskeoljen i de nordlige områdene. Så kan det rett og slett være ting som på et eller annet vis har kommet opp i lufta og regnet ned og havnet i havet. 

Kjell: Det stemmer. Røyken som kommer av en glassfiberbåt som brenner er kullende svart. Og den har ganske lilla flamme.  Og det betyr at det er store mengder gass og mye karbon som frigjøres av en slik brann. 

Silvija: Så hvorfor lager vi ikke flere slike gjenvinningsanlegg? Er det ekstremt dyrt eller er det manglende kunnskap om det? 

Kjell: Jeg vil si at Ecofiber var den første som har etablert et sånt anlegg her i Stavanger som fokuserer på materialgjenvinning. Og det er litt derfor vi da har fått denne returordningen og hadde besøk av daværende klima- og miljøminister som var på besøk hos oss. Ikke mange dagene etterpå banket han gjennom en returordning, for da fikk han se at det faktisk var mulig å gjøre det, og at det var et eksisterende anlegg. 

Silvija: For det man gjør med annen plastikk er at man renser det og smelter det om. På en relativt miljøvennlig måte. Men det her er mye mer avansert plastikk? Man kan ikke bare smelte om en båt til en ny båt. 

Kjell: En båt som er da en kompositt består da av en eller flere bestanddeler. Det er det som er problemet. Mange har vel forsøkt på å gjøre noen vellykket, og separere disse to. Men da har man veldig høy varme/temperatur, som heller da ikke er miljøvennlig i den forstand. Også har de gjerne brukt kjemikalier.

Silvija: Kompositter – du må lære oss litt mer materialteknologi. Hva betyr det?

Kjell: Kompositt er sammensatt av en eller flere bestanddeler som gjør at disse her blir -

Silvija: Type stoff. To forskjellige gugger som settes sammen. Men det er ikke sånn en på toppen av den andre, de har blitt smeltet sammen. 

Kjell: De er forent ja, sånn at disse her flyter da sammen. Og så lenge glassfiber og polyester blir herdet, det stivner sammen, så blir glassfiberen som en armering. Så da kan man bruke glassfiberkonstruksjoner i stede for stål flere plasser. Det er et kjempeprodukt, for glassfiber eller kompositt er jo egentlig fremtidens materiale.

Silvija: Problemet er at du får ikke slite ut når du ikke trenger det lengre. Du får ikke tatt ut dette skjelettet fra fyllmassen. 

Kjell: Det er helt riktig. Da må man gjøre en ganske stor prosess som er energikrevende og bruker kjemikalier som naturen ikke har behov for. 

Silvija: Så dere har en løsning på det?

Kjell: Vi har en løsning som da er helt miljøvennlig fordi den er totalt mekanisk. Vi bruker maskiner som er egnet til andre ting som vi har satt sammen til en linje som kan brukes til å kverne opp glassfiberbåter og annet. 

Silvija: Jeg bare tenker at miljøgevinsten med å gi folk en eller annen sånn panteordning nærmest ville vært kjempefint. En ting er jo at man skal ta med seg dette her. Hva er økonomien i dette her? Og hvordan kan vi stimulere riktig oppførsel? Og da tenker jeg at dette her har overføringsmuligheter til byggebransjen kanskje. Det er mye glassfiber i diverse hjem og det er mye annet blandet oppi der også. 

Kjell: Det er et veldig bra spørsmål, og du har helt rett. Byggebransjen har store arealer som fasade av glassfiber. Båtene i dag er nokså enkle å behandle, men dessverre så er alt dette som er om bord av materialer, bord, benker og interiør. Disse er produkter som er laget på resepter som er patenterte. Og det vet vi ikke bestandig om er hovedbestanddelen av. Vi kan ikke gjenvinne dette her i den grad. Når det kommer til vindmølleblader, så er de litt enklere, man vet hva de er laget av, man har datablader på polyesteren for eksempel som binder denne armeringen. 

Silvija: Vi har snakket litt med byggebransjen og det er en del bim-entusiaster der ute og de har fantastisk gode poeng med å optimalisere dette her for planlegging, design, utvikling, vedlikehold. Men det de sier er at to ting som de ønsker seg standardisering på. Det ene er at disse bim-modellene som er disse rd-tegningene med masse informasjon digitalt burde ha mer standardisert informasjon om materialer som brukes. Og standardisert informasjon om sammenhenger, et dynamisk bilde av den leiligheten eller fabrikken, slik at du skjønner hvordan vannledningene henger sammen med ventilasjon, med varme, med sikkerhet. Og jeg tenker at kanskje man burde hatt tilsvarende krav også til de som produserer båter. Eller mer standard produkter som for eksempel biler. Det er ganske mye nye spennende materialer som brukes i bilbransjen også. Det er ikke bare aluminium og en eller annen standard maling. 

Kjell: Det skjer heldigvis mye spennende framover i byggebransjen. Det er jo premieringer av byggekarakerer. Som brim for eksempel. Future built. Og der man at man stiller krav til et gjenvinningsgrad av resirkulerte tilslag. Det er jo kjempebra. Nordmenn er faktisk i verden nummer en på panteordninger. Og vi kjenner at å pante er jo noe vi kan. Så hvorfor ikke da få et produsentansvar på ting som gjør at det stimulerer til å gi initiativer på nettopp det å få tilbake på produktene.

Silvija: Jeg tenker på Nova, som stimulerer oss til å gjøre husene våre mer energivennlige og miljøvennlige. Kanskje en eller annen institusjon som er ansvarlig på nasjonalt nivå for gjenvinning, til å stimulere folk til å pante båten sin, må gjerne gå til det neste, men gjøre det ansvarlige med det gamle. 

Kjell: Nå er det jo sånn at båteieren får tusen kroner for å levere båten inn i dag. 

Silvija: Hva koster det å gjenvinne?

Kjell: Det koster jo litt mer å behandle disse. Prisen som per i dag er satt er kroner elleve per kilo. Det er jo for vår del som skal gjøre dette helt korrekt, så er det ikke nok. Man skulle ønske at den var betraktelig høyere. Det som er det fine med dette her er at man ser konturene av en returordning nå som fungerer. Fordi Ecofiber har i 2018 tatt i mot over 2000 båter.  Dette er jo noe som har en positiv virkning. Og publikum har virkelig sett at dette er nyttig. Og de vil jo. Men det det stopper på er at staten har satt noen kriterier. Blant annet at der er satt et tak på mottak av båt på over tre tonn. Og det er jo helt feil, for det er jo de største båtene som er den største trusselen for miljøet. For de er jo for å si det enkelt, komprimerte boliger. Og de inneholder alt av husholdningsartikler og veldig mange forskjellige materialer.

Silvija: En av de tingene jeg synes er så fascinerende med dere er… Det er veldig mange som snakker om sirkularitet, det er mange som snakker om vi burde/skulle, CO2-kravene osv. Men dere bare gjør det. Hvis du er utålmodig på en revolusjon så må du bare starte en selv. Jeg synes dette er et kjempefint eksempel på det. 

Kjell: I Stavanger så har man litt vanskelig for å se tilbake over skulderen. Man trenger kanskje en industri, ikke bare en teknologi, som styres med en app for eksempel. Men det og er jo framtiden. Men man trenger jo også materialer til å produsere forskjellige…

Silvija: Heldigvis finnes den fysiske verden da ganske langt tid i fremtiden og vi er ganske avhengig av at den funker også både natur og  balansemessig. Har du lyst til å legge igjen et lite sitat som en gave til våre lyttere?

Kjell: Jeg vil oppfordre alle til å bruke returordninger der de finnes. Og samtidig være med på å engasjere våre yngre ungdom til å tenke miljø i framtiden. Ecofiber har jo oppfordret bransjen til å tenke “future built”. Og når de skal bygge for framtiden for å gjøre produktene enklere å sortere sånn at disse igjen kan komme tilbake til Ecofiber for å resirkuleres, for å så bli et nytt produkt igjen. Det er nærmest en “life time cycle”. 

Silvija: Jeg synes du hadde et sånt sitat, jeg må si det selv da. Vi starter der det slutter. Det er utrolig fint eksempel på sirkularitet. Dere kobler det på igjen da. Hvis folk skal huske en ting fra vår samtale, hva ønsker du at det skal være? 

Kjell: Det er budskapet om å ta vare på jorda, vår moder jord, uten å forsøple. 

Silvija: Det finnes ting man kan gjøre.

Kjell: Det finnes ting man kan gjøre. 

Silvija: Den avmakten vi føler for at vi ikke helt vet hva vi skal gjøre, kan vi fikse med å rett og slett gå til de som gjør noe. 

Kjell: Man kan jo gjøre litt hver og enkelt, men man kan jo ikke glemme at det er fullt lovlig å stille krav til våre politikere.

Silvija: Og du gav meg også noen tall her som jeg synes er veldig fine. Og jeg skal bare avslutte med dem. For du sier altså at det monner. Selv om hva mitt lille bidrag kan gjøre. Men i Norge er det altså en million båter, hvis 20% av disse går der båter går for å dø, så er det ganske mye fiber man kunne gjort noe nyttig med. Også er det vindmøllebladene som etter hvert det også blir ganske mange av. 

Kjell: Der er det utrolig mye kjekt på gang. For vår del når det kommer til vindmøller, som har en teknologi som er interessant for utenlandske vindmøllepark-eiere. Det som er viktigst er at hvis alle gjør litt, så vil det bidra til at man får en global innsats. 

Silvija: Veldig spennende, da vet vi hva vi skal gjøre med gamle båter. Og kanskje etter hvert mer materialer også, bl.a fra hjemmene våre. Kjell-Inge Svendsen, tusen takk for at du kom hit og lærte oss både om materialteknologi og sirkularitet. 

Kjell: Takk for at jeg fikk lov til å komme.

Silvija: Takk for at dere lyttet. 

Du har lyttet til en podcast fra Lørn.tech læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på våre nettsider http://lørn.tech.