LØRN case C0337 -
LØRN. SME

Karen Dolva

CEO & gründer

NoIsolation

No Isolation

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med CEO i No Isolation, Karen Dolva. I Norge er mer enn 680 mennesker plaget av ensomhet. No Isolation reduserer ufrivillig ensomhet og sosial isolasjon gjennom å utvikle digitale kommunikasjonsløsninger. Karen forteller i episoden hvordan avatar-roboten AV1 kan hjelpe med å sosialisere barn som av ulike grunner ikke kan gå på skolen.
LØRN case C0337 -
LØRN. SME

Karen Dolva

CEO & gründer

NoIsolation

No Isolation

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med CEO i No Isolation, Karen Dolva. I Norge er mer enn 680 mennesker plaget av ensomhet. No Isolation reduserer ufrivillig ensomhet og sosial isolasjon gjennom å utvikle digitale kommunikasjonsløsninger. Karen forteller i episoden hvordan avatar-roboten AV1 kan hjelpe med å sosialisere barn som av ulike grunner ikke kan gå på skolen.
Facebook
Twitter
LinkedIn
Email

23 min

Choose your preferred format

Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.


SS: Hei og velkommen til Lørn! Mitt navn er Silvija Seres, og tema i dag er hardware teknologi, og gjesten min er Karen Dolva fra selskapet No Isolation, velkommen Karen!

KD: Tusen takk, veldig hyggelig å være her!

SS: Veldig hyggelig å ha deg her! Jeg har vært en fan lenge.

KD: Takk!

SS: Jeg må innrømme rett og slett at jeg har lenge stått på sidelinjene og klødd meg litt i hodet. Du har hatt mange andre store fans blant folk som jeg setter kjempe pris på, så tenkte jeg ja men Teleprecence de lager roboter med et godt kamera og et fint smil da. Hvor vanskelig er det, også har jeg sett utviklingen av selskapet over tid med alle de endringene dere har hatt i design, i bruk, i markedsføring og ikke minst i formidlingen av hvorfor og hva dette er til og jeg har blitt super imponert. Det er noe med å finne ut av hva vi skal med alle disse nye mulighetene i teknologien. Kanskje finnes det mange gode kameraer der ute. Men hva gjør man med de som endrer liv? Det er det som er vanskelig, og det har du gjort med da AV1, eller AVI, hvordan uttaler man det?

KD: AV1 i Norge, AV- one utenfor.

SS: Ja, AV one, også gjør du det på nytt, eller dere da, med Komp. Du må fortelle oss først bittelitt om Karen, også reisen til AV1 og til Komp?

KD: Ja, jeg kan begynne med meg ja. Jeg har studert interaksjonsdesign for instiutt for informatikk på Blindern.

SS: Hva er interaksjonsdesign?

KD: Interaksjonsdesign er brukeren sitt møte med hva som helst egentlig, og interaksjonsdesign går veldig mye på testing.

SS: Gjør ting slik at brukeren skal like å bruke det på riktig måte?

KD: Ja, og teste og forstå hvordan oppføreren brukeren seg i møte med teknologi som er studiet vårt. Men du kunne hatt interaksjonsdesign i møte med en stol. Men ja vi jobber med alt av brukergrensesnitt være seg apper, nettsider, hardware, tunge internsystemer og interaksjonsdesign ble ofte brukt til å korte ned tiden en bruker måtte bruke for å komme gjennom en onborarding for eksempel. For en interaksjonsdesigner kan sitte og teste å optimalisere og optimalisere hvordan opplever et menneske dette, og hvordan kommer de gjennom en prosess da.

SS: Og interaksjonsdesign, du må hjelpe oss å forstå forskjellen eller grenseflaten til tjenestedesign. Er det sånn at det må være et produkt i bilde når det er interaksjonsdesign?

KD: Ikke nødvendigvis, jeg ville sagt det sånn at tjenestedesign var en gren innenfor interaksjonsdesign. Altså interaksjonsdesign blir det hele og alt, mens tjenestedesign går litt mer inn i den tjenesten og jobber med hvordan oppleves den for kunden, for bruker, hvilke steg må den gjennom for å klare en oppgave? Mens interaksjonsdesign er alt, det er kjempe bredt.

SS: Og der må jeg altså da innrømme at jeg kommer fra da, hva skal jeg si, deep software tech. Vi skal bare legge på en feature til, og da blir det enda bedre, ikke sant? Bare enda en knapp, også samtidig tenker jeg på meg selv som en bruker. Jeg er en av de som aldri leser en bruksanvisning, den går rett i søpla, og klarer ikke jeg å finne ut hvor den knappen er som får den til å bruke så er ikke det bra nok.

KD: For meg er det akkurat det samme.

SS: Og det er du som lager de produktene som da skal ha en knapp og skal funke.

KD: Yes, og der er det jo prioritering på hva er det egentlig brukeren ønsker å oppnå her? Hva var de viktigste tingene å få til? Hvordan klarer vi å sile ut alt vi tror er nice to have, mot alt som er absolutt need to have for den som skal bruke dette da. Også har vi jobbet, ja jeg tror jeg tar eksemplene jeg. AV1 er en teleprecence robot.

SS: Hva betyr det?

KD: Teleprecence er bare at du har et precence et annet sted enn du er selv.

SS: Det er bilde av deg og de kan høre deg et annet sted, type?

KD: Ja, vi har laget en Avatar robot, akkurat som i et spill så er dette en Avatar som er ute i verden som du fjernstyrer.

SS: Den representerer deg?

KD: Veldig personlig representasjon av deg selv. Derfor heter den AV1, for Avatar. Og et kjedelig navn, fordi vi ville at barna skulle gi den sitt eget navn, og finne på navn selv. Du kan se for deg

Ole på 10 år får en diagnose hvor de vet at okei han kommer til å være i senga si inne i et halvt år til kanskje to år. Så får han en robot, den putter han klistremerker på, gir et navn, gjør til sin egen, også drar den roboten på skolen og han fjernstyrer den hjemmefra. Gjennom roboten kan han se alt, høre alt, og snakke med alle vennene sine.

SS: Og denne roboten er robust nok da til å kunne være med på båttur

KD: Klasseturer, bursdager etter skolen og alle friminutt. Det som det oppsto ut ifra var vi tre i grunderteamet som så at disse barna trenger ikke egentlig mer teknologi. De har alt av Ipader, telefoner og PCer. Problemet ligger i hvem sender du melding til hvis du ikke har snakket med noen på tre måneder. Det er bare helt unaturlig og helt umulig. De færreste får det til, så de trengte å være der og være med i øyeblikkene ting skjer fordi det er der du får noe å prate om.

SS: Ja, det er nesten så de må få sånn skrubbsår, den der roboten ikke sant? Jeg fikk helt tårer i øynene.

KD: Ja den skal være ute og oppleve.

SS: Dere lagde en nydelig film om dette, og jeg tror det er utrolig viktig å fortelle historien, det er kjempe viktig. Og det gjør som regel vi teknologer elendig.

KD: Hehe, ja.

SS: Da var det veldig fint å ha noe kanskje også den kvinnelige siden av dere som gjorde den sosiale siden til teknologien mye lettere å forstå og utnytte. Jeg husker jeg så på den filmen, og der var det en scene i en av de filmene da, hvor det er en venn som ligger ute og ser på stjernehimmelen med roboten ved siden av seg. De har en liten tulle samtale, og jeg bare tenker det å klare å få det til å funke. For barn er villige til å bruke det, eller syns de at dette bare er dumt?

KD: Barna er helt fantastiske, jeg syns lærerne er vanskeligere. Jeg tror alle barn i dag skjønner konseptet Avatar uten å kunne navnet nødvendigvis. De har spilt spill med karakterer som representerer dem, som snakker.

SS: Så de syns ikke dette er dumt, de syns det er brukbart?

KD: Jeg har hatt en tolvåring eller to som syns det er vrient, men tolvåringer og trettenåringer er litt mer vriene enn alle andre uansett. Eller så har det gått veldig smertefritt med barna. Men vi har brukertestet og brukertestet og brukertestet før vi har rullet ut noe. Så vi var jo ganske sikre på at dette blir mottagelsen. De første prototypene så hadde vi ute 20 roboter med 20 ekte barn i syv måneder. 3D printet prototyper og bare, vi kan endre alt, vi er ikke spesielt glad i dette konseptet, det er litt vrient, vi ser hva som funker og ikke funker. Så legger vi til og sletter ting as we go. Så innen vi lanserte så var vi ganske sikre på hvordan kommer dette til å bli mottatt av barna som skal bruke roboten, og de som skal være rundt roboten. For det er jo en 20-30 barn som også må forholde seg til den, og nei jeg syns det er ganske spennende.

SS: Hva var den største overraskelsen gjennom disse brukertestene, og hva var det vanskeligste?

KD: Jeg tror første overraskelsen kom veldig tidlig. Vi var helt sikre på at vi skulle ha skjerm på roboten, som viste frem ansiktet til barnet som var hjemme eller på sykehuset. Jeg tror alle voksne tenker det, når de tenker Teleprecence, at her skal det være en skjerm. Så begynte vi intervjuene våre, så så vi hva er grunnen til at de ikke bruker skype for eksempel? Det finnes jo løsninger som gjør det samme som det vi gjør. Men hvorfor har ingen klart å sette opp det, og få det til å funke i praksis? Kommentaren som kom om igjen og om igjen var at disse barna vil ikke være på skjerm i klasserommet. Veldig mange av de ligger under behandling, ikke hår, bleke, med ledninger i nesa. Alle sammen ligger i pysjamasen i senga, så det å skulle være i klasserommet og vist frem dette er en høy barriere. Da lar du heller være. Du er syk i dag, og du får lov fordi ingen presser deg til å gå på skolen ikke sant når du er så syk som dette. Så vi tenkte bare at vi skulle gi de alle unnskyldninger i verden til å gjøre dette lett. Hvordan blir det minst mulig vanskelig å være i klasserommet? Den største overraskelsen var egentlig at det funket så bra som det gjorde. Det er egentlig bare voksne som etterlyser en skjerm. Barna skjønner at dette er Ole, jeg hører stemmen hans, jeg ser at det er Manchester United klistremerke- det er han. Mens de voksne må høre det både en og to og tre ganger før det synker inn.

SS: Dette er et lite eventyr, veksten kommer nå dere internasjonaliserer, dere er i Nederland blant annet. På grunn av utviklere, eller marked?

KD: Marked. All utvikling skjer i Norge faktisk, syns det har vært veldig greit å finne ingeniørene vi trenger her, og vi produserer jo til og med i Norge. Det har ikke vært noe spesielt dyrt heller, og har vært en lettelse ut av en annen verden, at vi faktisk har klart å levere på de tidene vi skal, med de volumene vi skal ha. Så jeg syns produksjonen har vært veldig fint, men det er klart vi er fem millioner mennesker, det er altfor lite. Særlig når du ser på sånn som AV1, det er et nisje produkt. Langtidssyke barn og unge er det 6000 av i Norge, det er for få. Det tar også tid, du trenger større marked enn Norge. Så vi gikk til Nederland og UK, så nå fokuserer vi på hele Norden, Nederland og England.

SS: Er det bestillinger på disse greine?

KD: Ja, det tikker ut. Jeg kom akkurat fra møte hvor vi har funnet ut at vi bommer på AV1 estimatet vårt for første kvartal med ti roboter, og det syns jeg er gøy. Nå begynner vi å bli gode på å estimere AV1, vi har skjønt den verden der. Det tar tid, du må ut og møte skolene og kommunene, og du må virkelig jobbe for salgene. Men nå vet vi hvordan, og det er gøy. Det har tatt lit tid, også har vi jo Komp da.

SS: Det skulle jeg inn på! Jeg var på Elkjøp.

KD: Sto den der?

SS: Ja, ikke bare sto den der, altså på Sandvika storsenter så har jeg så vidt hørt om Komp før. Så snur jeg meg idet jeg skal kjøpe et eller annet for barna, og der står den altså på en kjempe stor

KD: Pidestall?

SS: Pidestall. Nydelig.

KD: Takk!

SS: Stort bilde, og ikke alle har lyst til å lære seg noe nytt.

KD: Ikke alle vil lære seg noe nytt!

SS: Nirvana en knapp, nydelig design og et marked som jeg tror kommer til å være enormt! Fortell litt om Komp?

KD: Komp begynte egentlig med et behov jeg tror alle på kontoret hadde. Vi har seniorer i familien som ikke er på digitale flater.

SS: Senior er et fint ord for gamliser, rett og slett.

KD: Ja, for gamliser. Gjerne 80+, men her er veldig alder et tall. Det skjønner du fryktelig fort. Det finnes syttiåringer som ikke klarer å sjekke epost, også finner du nittiåringer som syns det er lett. Men brukergruppen ble egentlig de som i dag ikke er på internett, hvorfor det?

SS: Syns de at det å ha en stor skjerm på kjøkkenbordet sitt vil faktisk være pynt, og det har dere klart å lage.

KD: Ja, det var jo målet da. Men det som var motivasjonen i det kom ut ifra var hvorfor kunne ikke jeg prate med morfaren min digitalt, og hva skal til for å få det over til digitalt. Det vi hører mest fra denne brukergruppen her er «jeg trenger ikke noe, jeg vil ikke ha noe, ikke plag meg med teknologi, fordi teknologi er ikke noe for meg». Da tenker jeg at herregud, noen må ha plaget deg og traumatisert deg med å gi deg løsninger som ikke har funket da. Designprosessen frem til Komp var vanskelig.

SS: Men likevel, jeg tror at det nesten er en sånn Steve Jobs greie over den, og den retro formen på skjermen og knappen og sånn. Jeg tenkte den var nydelig. Men der tror jeg deres erfaring med å lage teknologi for folk som interfacer da, folk vil være glad i. Det har vært veldig viktig.

KD: Og som passer inn i livet. Med Komp sto vi ovenfor en del andre designutfordringer. Dette med matt, det er for øyne som er gamle, spesielt hvis du sliter med grå stær eller andre øyesykdommer så er shiny ting veldig vanskelige å se på. Kontrasten mellom knappen og bak knappen er kjempe høy for at du alltid skal se hvor den er. Det var denne ene knappen var så at det ikke skal være mulig å gjøre feil. Det går ikke an å gjøre feil, denne skal du skru av og på og det er det. Så er det da familiene som gjennom en App fyller denne Kompen med innhold og glede, og gjør at den er verdifull da.

SS: Jeg har spurt deg om kontroverser som du syns er interessante, og du sa at du ikke var sikker på hva jeg mente der. Men egentlig dette med å ha kommunikasjonsverktøy som bringer oss nærmere hverandre, og ikke fjerner oss fra hverandre er en viktig sak som jeg syns dere har fått noen helt unike perspektiver på.

KD: Jeg syns det er så gøy fordi vi bruker sosiale medier og sosiale gåseøyne der, fordi målet til disse sosiale mediene har aldri vært å...

SS: Bringe oss nærmere hverandre?

KD: Nei det har egentlig ikke vært det, og den gode lange samtalen er ikke det de, altså å forstå nettverk. Det handler ikke om at du skal prate med to mennesker lenge hver uke, selv om det hadde hjulpet dem. Det er mye mer, det hadde vært fantastisk. Men det skjer magiske ting i den verden nå, og det vi syntes var spennende under research fasen vår var at folk som bruker for eksempel videoringing får utrolig mye igjen for det. Det ligger masse verdi i videokommunikasjon, det er biter her. Det ligger masse verdi i det å dele bilder, så det er ting med sosiale medier som er magisk. Det vil vi plukke og gi til de aller eldste uten alt virrvarret rundt, og det tror jeg vi har fått til med Komp, og det er kult.

SS: Jeg syns det er kjempe kult. Du nevner også et internasjonalt eksempel som du syns er kult, og det er bumble. Hva er det?

KD: Bumble begynte som en dating app, tror de fleste i Norge kjenner det som en dating app, men de har i USA klart å bli en rekrutteringsplattform og en finn- venner plattform. De kobler folk på en sånn måte at de faktisk blir kjent, og det syns jeg er kult. Fordi de har startet mye som Tinder, den første tjenesten deres er veldig lik Tinder. Også har de klart å gå flere skritt.

Gravd i det sosiale, og sett på psykologien bak det å snakke med andre, det å bli kjent med folk. Hva skjer i det første møtet? Det er spennende, så jeg har vært veldig interessert i reisen til Bumble, fordi det har vært veldig lett å avskrive de som en sånn «dette er bare dating», nok en dating app. Ja det er penger i dating, men det var ikke spennende.

SS: Det å forstå brukergruppen sin, det har vært mange datingapper som har prøvd seg, og det er få som lever i dag. Det å forstå; hva er målgruppen din? Hvordan skal du løse deres utfordring på en riktig måte? Uten å la appen eller interface eller en eller annen software bli kuppet av helt andre brukergrupper som bruker det til noe annet. Det er en kjempe kunst som altfor få forstår.

KD: Ja, også tror jeg den lille magien inni der er kanskje om klarer du å knytte business modellene opp mot det som faktisk gir verdi i løsningen. Det ser du ikke i sosiale medier. Der kom pengen fra bare ting som ikke tilfører verdi for brukeren. For oss, i No Isolation, har vært at vi ikke tjener penger på data. Det er livsviktig for oss, det er ikke forretningsmodellen vår. Vil ikke nærme meg det en gang, vi skal tjene penger på det som gir verdi for brukeren, så får det heller være vanskeligere å få salg. Men når du først får salg, så er det bare ved å få det salget så har vi gjort noe bra, da er vi i riktig rekkefølge.

SS: Det er litt morsomt også, fordi vi sorterte under hardware her, og dere lager hardware, dere lager disse avatarene og disse skjermene. Allikevel så har vi brukt hele tiden på å snakke om brukerne og deres sosiale behov da. Det syns jeg er veldig spennende, fordi det er den nye hardwaren.

KD: Ja, jeg tror det er den nye softwaren også.

SS: Og det er der den nye hardwaren kommer, og nye softwaren er også.

KD: og hvis vi klarer å hente pengene der og, hvis pengene ligger der. Da har du jo bevist det på ordentlig, jeg vil være selvforsterkende.

SS: Karen, vi må nærme oss slutten, jeg må veldig kort nevne at du har anbefalt oss å lytte til podcasten «brukbart». Hva er det?

KD: Det handler om egentlig veldig mye av det vi pratet om nå. Det er han Simon som er designer hos oss, sammen med Martine Leonardsen som holder denne podcasten, og de klarer å bryte ned ganske mange morsomme ting som jeg tror folk ikke ser i hverdagen. På hvordan bruker vi forskjellige ting, hva er helt feil, hvorfor blir vi så utrolig opprørt når noen bytter navn på noe? Ja, de snakker om interaksjonsdesign og det å lage løsninger som folk faktisk kan bruke da, jeg syns den er veldig kul.

SS: Veldig kult, vi skal høre på brukbart folkens. Avslutningsvis så har jeg lyst til å spørre deg om noe som jeg vanligvis ikke tør å spørre om.

KD: Kjør på!

SS: Det er dette med damer og grunderskap. Vanligvis så tror jeg at for å få flere kvinner til å være både grundere og med- investorer så må vi få kvinnene til å tørre å ta med risiko. Men det gjør vi ikke ved å på en måte farge alt i solskinn og si at det ikke er noen risiko, se så lett og så kult det blir. Du blir en Karen Dolva om ett år eller to. Det er en lang lang reise.

KD: Det er en helt grusom reise.

SS: Det er det jeg har lyst til å høre deg si! Var det tøft, og var det verdt det?

KD: Ja og ja. Det har vært beintøft, veldig ofte ikke moro i det hele tatt.

SS: Fordi det tar lenger tid enn det man tror, fordi det kommer bomber? De hører ikke på deg når de ser en søt ung dame?

KD: Nei, det har jeg opplevd veldig lite av, men jeg tror jeg har vært veldig flink til å med en gang jeg lukter det hos folk så dytter jeg det unna. Det er nok mye fordi jeg har opplevd det tidligere i arbeidslivet, så når jeg kom til No Isolation å sette en standard for meg selv, og vite at hvis folk behandler meg sånn så kan de bare glemme det. De jobber ikke med meg det.

SS: Det kan også prelle av litt, og jeg tror det er en viktig evne. Å bestemme seg litt for at dette kan jeg, og dette skal jeg.

KD: Og sånn skal det være, og de menneskene som velger å ikke ta meg på alvor burde ikke jobbe med No Isolation. Det er kjempe lett, your loss. Jeg går videre.

SS: hvorfor var det verdt det?

KD: Hvorfor det var verdt det? Det mest givende årene noen gang.

SS: Læringsmessig?

KD: Masse læring, du får bruke hodet ditt på masse ting du aldri hadde trodd du kom til å bruke hodet ditt på. Du våkner av og til om natten og kaldsvetter og er helt sånn herregud, hva gjør vi nå? Hvordan skal vi fikse dette? Også går du og legger deg neste natt så har klart å fikse det. Det er noe helt magisk ved de opp og nedturene nå. Så hvis du er litt glad i adrenalin topper så tror jeg det er noe for deg.

SS: Så tenker jeg også, hvis du ser tilbake nå: hvor lenge har dere holdt på med No Isolation?

KD: Tre år og noen måneder.

SS: Tre år og noen måneder, og antakelig har du virkelig fått det kommersielt stort og solig om 6-7 år. Det tar ti år.

KD: Men takk for at du ser på det sånn, men det er så veldig mange som ser på det sånn, ja nå har der oppnådd suksess. Og da tenker jeg nei, nå kommer det vanskelige. Nå har vi gjort eventyrbiten.

SS: Men det ser ut som om dere er på vei, og dere gir dere ikke.

KD: Vi gir oss ikke.

SS: Det tror jeg er en av de viktigste indikatorene. Det er noe magisk når man ser tilbake, man har skapt noe som ikke har vært der før. Både for seg selv og de man jobber med, men også kanskje for samfunnet?

KD: Ja, det syns jeg er kult nå. Vi begynner å kunne telle kroner vi har spart for samfunnet. Med at det er veldig mange av disse barna som dropper ut av skolen, som aldri kommer seg i jobb. Det er selvfølgelig ikke alle, men når vi får robotene ut der så reduserer det risikoen. Også tar det litt tid å gjøre forskning som det der, men vi begynner å se tendensene av det, og jeg gleder meg til det året vi kan si at nå har vi ihvertfall spart dere disse millionene, og dette er målet for de neste årene. Det er tøft.

SS: Det er kjempe tøft, og jeg tror at også det å formidle det. Dette er kroner vi har spart samfunnet, dere har spart for andre grundere som dere. Det finnes ikke noen budsjetter der ute som planlegger med dette her. Men det å få folk til å forstå hvor viktig dette er kvalitetsmessig, og etterhvert kvantitetsmessig, er super viktig formidling. Det å begynne å tenke budsjetter som investeringer, ikke bare kostnader. Kjempe viktig.

KD: Helt riktig. I England så har de jo faktisk regnet ut dette, og hvert pund de investerer i å bekjempe ensomhet, så sparer de 3-4 pund. Du har tre- fire ganger investeringer. Jeg tror ikke staten kan gjøre så mange gode investeringer, de er ihvertfall ikke lett å plukke. Okei, her har dere tallene deres, også handler det om å bevise at løsningene du kommer faktisk reduserer ensomhet da, som er målet vårt.

SS: Karen Dolva fra No Isolation, tusen takk for AV1 og Komp, og for at dere hjelper oss med konkrete eksempler på teknologi som faktisk gjør livene våre bedre.

KD: Tusen takk!

SS: Takk til dere som lyttet!


Du har lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på våre nettsider Lørn.tech.


Hva er det viktigste dere gjør på jobben?

Hjelper mennesker ut av ensomhet og lager fantastiske produkter.

Hva fokuserer du på innen tech?

Mitt felt er UX, eller user experience, og hvordan man gjennom prosesser kan teste seg frem til løsninger som virkelig fungerer.

Hvorfor er det spennende?

Fordi det er magisk at vi fortsatt i dag har oppdaget så lite av mulighetsrommet - det er som om vi får være oppdagere igjen.

Dine egne relevante prosjekter siste året?

Akkurat nå forsøker jeg å finne midler til et forskningsprosjekt som skal gjøres av Marit Haldar, professor ved OsloMet.

Dine andre favoritteksempler på tech internasjonalt og nasjonalt?

Bumble er et spennende selskap som har klart å gå fra dating til møter - via enkle grensesnitt og god kommunikasjon.

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden?

Kreatvitet og problemløsning.

Karen Dolva
CEO & gründer
NoIsolation
CASE ID: C0337
TEMA: HEALTHTECH AND WELFARETECH
DATE : 190325
DURATION : 23 min
LITERATURE:
Podkasten Brukbart"
YOU WILL LØRN ABOUT:
User experience UX Tele present KOMP AV1
QUOTE
"“I Norge er mer enn 680 000 mennesker plaget av ensomhet. Hvordan kan en robot-avatar og en skjerm med kun én knapp, være løsningen på dette problemet? I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med CEO i No Isolation, Karen Dolva, om hvordan de reduserer ufrivillig ensomhet og sosial isolasjon.”"
More Cases in topic of HEALTHTECH AND WELFARETECH
#C0160
HEALTHTECH AND WELFARETECH
Ultralyd løser et globalt helseproblem

Jan Biti

CEO

Cofounder

#C0152
HEALTHTECH AND WELFARETECH
Vev-på-chip

Berit Løkensgard Strand

Professor

NTNU

#C0221
HEALTHTECH AND WELFARETECH
Helsetjenestedesign

Jonathan Romm

Prof

Arkitekthøyskolen Oslo