LØRN case C0357 -
LØRN. SME

Daniel Senn

Gründer

Poio

Poio knekker lesekoden gjennom lek

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med gründer av Poio, Daniel Senn. Poio er Norges mest solgte lesespill og som hjelper barn å lese. Daniel forteller i episoden hvordan du får læringen til å skje på barnas egne premisser. Daniel forteller også om hvordan et spill kan få barn til å lese, samt om hvordan barn knekker lesekoden gjennom lek.
LØRN case C0357 -
LØRN. SME

Daniel Senn

Gründer

Poio

Poio knekker lesekoden gjennom lek

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med gründer av Poio, Daniel Senn. Poio er Norges mest solgte lesespill og som hjelper barn å lese. Daniel forteller i episoden hvordan du får læringen til å skje på barnas egne premisser. Daniel forteller også om hvordan et spill kan få barn til å lese, samt om hvordan barn knekker lesekoden gjennom lek.
Facebook
Twitter
LinkedIn
Email

22 min

Choose your preferred format

SS: Hei og velkommen til Lørn. Mitt navn er Silvija Seres og tema i dag er edtech. Gjesten min er en av mine favoritt edtech-selskaper i Norge. Det er Poio og Daniel Senn som er grunderen. Velkommen.

DS: Takk.

SS: Poio er et av de fantastiske nye læringsverktøy som kom anbefalt av meg fra barna mine. De har hørt om det og ville gjerne prøve. Det er vel den beste anbefalingen man kan få.

DS: Det tar jeg som kompliment.

SS: JEg har vært en stor fan av dragonbox lenge. Dere er kjempe kule i Poio også. Det er de to selskapene jeg føler er en ordentlig verdensklasse over det dere gjør. Vi skal snakke om edtech og hva det kan gjøre for skole og måten vi inspirere til læring. Kanskje også hva vi voksne bør lære fra våre barn om bruken av digitale medier. Men først, hvem er du og hvordan var reisen til Poio?

DS: Jeg er seriegrunder med bakgrunn fra informatikk, pedagogikk og design. Har jobbet lenge som UX-konsulent for mange spennende, norsk bedrifter, også undervist.

SS: UX, altså brukergrense. Det er vanskelig når så mye blir mulig.

DS: JA, mulighetsrommet er helt enormt. Det å klare å forenkle ting og gjøre det tilgjengelig for folk flest er ofte svært arbeidskrevende. Lange komplekse, prosesser for å avdekke hvordan brukerperspektivet skal videreformidles gjennom software. Bakgrunnen for Poio er en veldig personlig reise i og med at min yngste sønn ble født med veldig dårlig hørsel. Det ga meg ny innsikt ift hva det ville innebære av utfordringer i det å lære seg å lese. Det sendte meg inn i denne reisen fordi jeg visste at han ville kunne trenge ekstra mengdetrening.

SS: Poio er en leseapp for barn i alder?

DS: 4-9 år sier vi. Det er et spill, en barnebok og en metode for å gjøre barna svært nysgjerrige på å forstå hva lesing er.

SS: Hvordan funker det?

DS: Veldig enkelt så kaster man barna rett inn i en spillverden hvor de selv må utforske alt. Det er veldig få instrukser. De må selv forstå hvem figurere er som har navn og sære preferanser på hva de liker å spise ift hvilken bokstaver de knasker til seg. Sakte, men sikkert så formidler vi konsepter rundt hvilken bokstavlyder man må koble sammen for å lage ord. Ordene skal pusles sammen i en bok og etter hvert skjønner barna at boken de lager er en slags forklaring på hele spilluniverset. Det er et spill som tar deg fra de grunnleggende ferdighetene rundt bokstavformer, bokstavlyder, det å sette sammen og få fonologisk forståelse rundt hvordan bokstavlyder blir ord til å kunne lese en grunnleggende tekst som eventyret vi har lagd.

SS: Det er også vakkert tegnet. Du har tydeligvis fått utspill for mange av de forskjellige aspektene du har, også informatikk, pedagogikk og design. Det er veldig gøy. Har dere noe måltall om det funker?

DS: Vi måler kontinuerlig. Vi hadde en god undersøkelse i fjor. Da så vi at 25 prosent av de som er før skolealder knakk lesekoden ila 10 timers spilling. Det er ganske fascinerende, at noen barn har den evnen til å ta det så fort til seg.

SS: Mange barn har den evnen tydeligvis. Det er noe med lek.

DS: Det senker skuldrene og slipper press fra foreldre, lærere og andre på at de skal få det til. Det er mer styrt på at de selv vil få det til. Vi gir ingen tilbakemelding på at de gjør feil. Vi gir dem stort sett god tid, og når du har god tid så mestrer du mer og føler mer selvtillit. Selvfølelsen får vi veldig mye tilbakemeldinger på. De mest ekstreme casene vi hører om, for vi får mail hver uke fra foreldre og lærere som har hyggelige historier, og ser at det er 3-4 åringer som lærer veldig raskt, og leser for dukkene sine og lager handlelister uten at foreldrene skjønner hvor det kommer fra. Så har vi den andre enden som griper meg mer i hjertet og det er foreldre som er på gråten når de forteller historien. De har kanskje slitt i flere år med at barna deres ikke har mestret lesing, hatet bøker og kastet dem vegg i mellom. Alt har vært tungt lenge, og ila kort tid så senker barna skuldrene og de får mestringsfølelse ila noen få uker fordi det er lek og spill. Plutselig så merker de at de kan en del allerede, så løsner det. Så har vi egentlig restarta læringsprosessen deres som har sporet av på et eller annet tidspunkt.

SS: Det slår meg at dette burde være en fin måte inn i fremmede språk også. Kanskje særlig i språk med et annet alfabet.

DS: Nå har vi brukt mye tid det siste året på engelsk. Skriftspråk er annerledes enn muntlig språk. Noen språk er det større kontraster. Det tror jeg absolutt. En av tingene vi er gode på er å forklare overgangen mellom lyd til skrift.

SS: Hvorfor heter det Poio?

DS: Tankene kom rundt at vi ville ha et gøyalt ord. Et kort ord som er lett for barn å si. Jeg hadde assosiasjoner til skandinaviske kvalitetsleker som Lego og Brio, så var jeg veldig glad i Toca Boca. Det er i den sfæren der, hvordan vi kan finne noe som ligner litt. Hovedpersonen i eventyret er et troll som heter Poio, så det er hovedpersonen i historien.

SS: Min 6-åring har konfiskert flere av mine jobb iPader. Jeg har fullt sett med alle Toca Poca’er på dem. Det er noe de har fått til med både grafikken og spill dynamikken som appellerer helt

ekstremt til barna. Det er ikke alltid lett for oss voksne å skjønne hva det er.

DS: Og hvordan din kan bruke så mye tid og finne så mye glede i det. De har en ekstremt utforsket i seg.

SS: Du har vært i New media science. Du har også lært at det kan være mye buzz, så kan buzzet flytte seg og forsvinne. Vil du fortelle to setninger om det du har lært? For jeg tror alle gode seriegrunder må har vært gjennom en del sånne.

DS: En av de tingene jeg føler jeg har lært med mange av erfaringene er at timing er ganske viktig. Det å gjøre de tingene til riktig tid.

SS: Du har vært utrolig spennende steder. Du vært i (?) med Telenor mobil, men så var du i Beck. Du var i AH, produktdirektør for user experience i Finn. Må ha vært den kuleste jobben i Norge en periode.

DS: Og kjempe utfordrende. Masse læring rundt der. En ting i (?) hos Telenor hvor vi egentlig var alt for tidlig ute med å lage for avansert underholdning på mobiltelefoner. Det jeg lærte der var nettopp timing. Vi hadde banken full av penger, fantastisk flinke folk, genialt team som var erfarent og samkjørt, men så var ikke markedet der. Det var en utrolig frustrerende og lærerik erfaring. Det er markedet som teller. Når vi ikke klarer å ha kunder og det ikke er mulig å kjøpe produktene våres kan vi holde på i årevis, men det er ikke så stimulerende. Det ga meg veldig respekt for det.

SS: Det å ha litt respekt for hvor mye flaks som skal til og timing. Når du ser en muligheten, at du plutselig endrer strategien for det er den veien det gikk.

DS: Det at vi har lansert et lekent leseverktøy i Norge i en periode det har vært mye snakk om at 1. klasse er for lite lek tror jeg har vært en fordel for oss. Vi har en god løsning til et samfunnsproblem som diskuteres i media. Det er mange foreldre som er veldig bevisste på akkurat dette i målgruppen vår.

SS: Når jeg spør hva dere fokuserer på, så sier du “lære barn lese, skrive og kommunisere skriftlig”. Den har vi snakket om, men jeg syns det andre du sier til meg er samspillet mellom barn og foreldre. Den nye pedagogikken. Det er der man snakker om at digitalisering dreier seg ikke bare om å være en god digital forbruker, men en digital skaperkraft, men også noe mer. Det er den nye pedagogikken som jeg synes er spennende her.

DS: Det jeg vil begynne med er at det er gjort mye forskning som viser at foreldrenes rolle for interesse for barnas læring spiller avgjørende rolle for barnas ferdigheter og motivasjon til å lære. Det vi har gjort bevisst her er at vi prøver å finne måter vi kan stimulere foreldrene til å ville være med på barnas læringsreise. Vi har gjort ting ved produktet sånn at det skal appellere litt til foreldrene og vil ta del i det. Vi sender også rapporter til foreldrene på e-post med hva barna lærer og kan, så de kan snakke om det. Også litt tips om hvordan de kan snakke med barna, så de snakker på en måte som er mer interessant for barna.

SS: Dette er automatiserte rapporter? Ut fra spillets fremgang?

DS: Ja, så de er personlige.

SS: Så gøy.

DS: En typisk tilbakemelding fra lærerne, de vil gjerne vite hva barna ikke kan, så de har oversikt over det og kan følge opp de barna som strever. Mens det vi gjør er at vi forteller foreldrene hva barna kan, så de kan snakke med barna om ferdighetene deres for da føler barna seg så flinke og da har vi en positiv relasjon. Det merker vi spesielt i de tilfellene hvor foreldre og barn har hatt en dårlig relasjon. Det blir nesten en negativ relasjon fordi det er press og foreldrene er skuffet. Istedenfor prøver vi å bygge opp en positiv relasjon og foreldrene egentlig blir imponert. Foreldrenen skjønner egentlig ikke så mye som barna gjør for barna tar en læremester rolle. Dette er vi bevisste på i vår kommunikasjon, at foreldrene får vite og tar den rollen. Vær imponert, hvis at du blir forundret over alt de lærer og kan fortelle deg.

SS: Jeg synes det er kult. Det er veldig mange av oss foreldre som har som instinkt med å prøve og beskytte barna fra den skumle internettverden og spillverden, aldersgrenser osv. Det dere gjør er å ta et aktiv valg ift å åpne den verden på en god måte. Bygge konstruktiv måte å håndtere det digitale og andre.

DS: Vi ønsker å ta læringen ut. Det er først da vi voksne ser at det har verdi. Det har vi gjort bevisst med den fysiske boken. Vi har en fysisk bok. Vi får rapport om at barna leker med figurene våres. De går rundt i skolegården eller hjemme å spiser de tingene som figurene spiser, så finner a-ord for å se hva den ene sier eller sitter i baksetet av bilen også velger man hvilken figur man er og ser hvem som klarer å spise mest på veien. At man kan ta leken fra spillet og gjøre det samme i virkeligheten har jeg veldig tror på. Det får vi mye rapporter på. Da kan man snakke om det.

SS: Da har vi noe å snakke om i bilen også.

DS: Ja, når iPaden er tom.

SS: Vi snakket litt om det som er kontrovers, men ikke burde. Det er lek vs. læring. Er det en overgangsfase nå hvor vi voksne begynner å skjønne verdien av gamification? Istedenfor å kjefte på barna som går med nesa i pokemón eller bruker alt for mange timer på lære minecraft, at vi skjønte at det er utrolig kult.

DS: Det er veldig mange perspektiver. En ting jeg er veldig fascinert av er å se hvor mye barn lærer om læring fordi de er motivert til å forstå f.eks Minecraft eller pókemon. Er voldsomt imponert når jeg ser egne og andres barn, hvor mye tid de bruker på å snakke med hverandre, skolekamerater og folk de treffer ute for å skjønne hvordan de skal mestre universene og lekegrinder. Hvor mye de ser på youtube med eldre barn og andre, de sosiale lærerne og at de så tidlig lærer å bruke alle midler sosialt. Jeg tenker at jeg selv jeg er misunnelig på ift at jeg tror jeg satt mye alene inne og spilte dataspill i min oppvekst ift hva barn gjør i dag. Hvor de i større grad har mange mennesker de kan sosialisere med. De kan lære veldig mye på kort tid hvis de har motivasjonen til å ville mestre mye.

SS: Vi er enige om at like å lære og lese, tenker på det nesten som et spill du skal presentere for din egen og finne ut av egne grenser, kjempe gøy for små barn. Men Kristines kjæreste er lærer på ungdomsskolen, kan dette funke for eldre barn?

DS: Det er avhenging om de kan lese eller ikke. Jeg har en analfabet som lærte å lese med Poio når han var 15 år, men han var analfabet og aldri lest før. Det var en flyktning og læreren mistenkte at han var analfabet, og spurte om han ville prøve det. Det viste seg et par måneder etterpå, så avslørte han at han aldri hadde lest før, men han har prøvd å holdt det hemmelig. Noe av grunnen til at dette var gjennombruddet for han var fordi dette kunne han spille åpenlyst med kompisene tilstede. Mens det å bruke førsteklasse bøker var ganske pinlig på ungdomsskole. Verktøyet vårt kan brukes av eldre. Det er ikke noe aldersbegrensing, men det er tross alt inngangen til å lære å lese. Det er bokstaver til å knekke lesekoden og forstå prinsippene for lesing, sette sammen bokstavlyder til ord. Lesereisen er jo lenger, så vi har mange ting vi har jobbet med og prototyper for eldre barn og voksne. Sånn sett så tror jeg ikke Poio per i dag har tilbud for ungdomsskolen.

SS: Du tegner trollet litt annerledes.

DS: Det er mange muligheter. Det kom nettopp en pókemon film for litt eldre barn, så.

SS: Du nevnte noen internasjonale eksempler som inspirerer deg. Den ene er Knewton og du er veldig inspirert Khan Academy. Si litt om dem.

DS: Det jeg er inspirert av er personlig læring og potensiale rundt kunstig intelligens. Begge to trendene tror jeg vil ha mye å si for edtech og læringsverktøy.

SS: Hva gjør Knewton?

DS: Det er kjernen i f.eks Gyldendal sin plattform.

SS: Den som finner ut hvilken oppgaver den skal gi deg når du gjør multi smart øving.

DS: Ja. Jeg tenker det ikke er realisert fullt ut enda. Jeg tror ikke potensiale er tatt ut i det hele tatt, men potensiale er at du kan se at denne matteoppgaven behersker den eleven, men kanskje ikke lesing godt nok til å forstå denne oppgaveteksten, så du gir dem en annen oppgave.

SS: Adaptiv læring.

DS: Ja, på et veldig høyt og sofisikert nivå. Det er det de prøver på. Potensiale er stort, selv om vi ikke har sett realisering av det fullt ut.

SS: Khan Academy lager masse spennende innhold, men hva gjør de med flipped classroom?

DS: Det var det de startet med og hele idéen med at han begynte å lage masse videoer for forelesninger på høyt nivå. Så foreslo han at elevene skulle møtes og prates. Hjemmeleksene er at du ser på kvalitet foredragene, også kommer du i klassen å gjør oppgaver sammen sosialt. Læreren har en større veilederrolle. Han har gjort mye spennende. En av de spennende forskningene han har gjort er at han har kartlagt hva barna kan, så har han sett at når du kobler barna som nettopp har lært noe og vet at gjennombruddet nettopp kom, også klarer du å koble dem med en annen elev som holder på å lære det. Via software så varsles du og kan koble de barna sammen sånn at de kan lære av hverandre har gitt voldsomt gode resultater. Det er tross alt vanskelig for en lærer som lærte det for 30 år siden og sette seg inn i den elevens situasjon som akkurat nå skal ha det gjennombruddet. En elev som gjorde det nettopp har kanskje større evne til å sette seg inn i hva den gamle modellen er som gjør at det er vanskelig å forstå den nye modellen. De gjør veldig mye spennende som man lære. Ellers vil jeg nevne et norsk selskap. Jeg tenker på Capish som lager språkverktøy. De gjør også mye spennende med personifisering, pluss at de har veldig smarte algoritmer. Hvis du skal begynne å jobbe i en bedrift i utlandet og skal lære språket, så kan du lære det kun inennfor fagbegrpene som trengs innenfor din bransje, yrke eller stilling. Det peker i riktig retning av hvor vi skal hen.

SS: Hvor skal man lese mer om dette? Vi har ikke snakket om dragonbox og kahoot, men de har vi snakket med før og er store fans.

DS: De gjør fantastiske ting.

SS: Hvor skal man lese mer?

DS: Det var et stort spørsmål.

SS: Du har anbefalt meg en greie med proust og squid Hva er det?

DS: Hvis man vil prøve å forstå hvordan lærer seg å lese, så er det en populærvitenskapelig bok som er skrevet for ikke-fagfolk. Til å forstå hvordan den klassiske hjernen omformer seg for å klare å forstå disse prinsippene.

SS: De dreier seg om proust og octopus? Antagelig begreper som lager bilder?

DS: Det er egentlig moderne nevro hjernevitenskap koblet til hjerne vår og hvordan vi lærer å lese. Hvis det er spesielt interesserte, så vil jeg anbefale denne boken. Ellers så anbefalte jeg Ted-foredragene til Sugata Mitra som har brukt mye tid på hvordan selvorganiserte barn kan lære ting på egenhånd. Jeg vil anbefale å se alle hans foredrag. Som grupper klarer de å lære hverandre veldig mye. Veldig inspirerende.

SS: Det skal vi se på. Sugata Mitra, show how kids teach themselves, så kan vi finne det på Ted. Har du et sitat?

DS: Alan Kay er en kjent informatiker som sier at fremtiden kan vi ikke spå, den må du bare skape. Nå husker jeg ikke den engelske ordlyden.

SS: Det er en av mine favoritter.

DS: Jeg vil bruke en annen innsikt. En som heter Steven Johnson som har skrevet en bok om hvordan man skaper idéer. Han bruker et begrep som heter slow hunch. Måten han beskriver det på synes jeg er interessant for det han snakker om er at du har kanskje en idé om hvor du skal, men det er innsikten du får under reisen du får innsikten og forståelsen for hvordan du skal løse det.

SS: Du må nesten ubevisst være på leting etter kunnskap, også it makes sense along the way.

DS: Være ydmyk mot eureka øyeblikket hvor du skjønner alt kanskje er en myte. Du setter deg på et tog hvor du har bestemt retningen, men hvor endeholdeplassen er må du være åpen for. Ta inn nok innsikt for å vite når du skal gå av.

SS: Vi som grundere vet også den følelsen. Hvis man skal huske én ting fra samtalen?

DS: Det er at lek blir viktigere i fremtiden.

SS: Fremtiden blir mer leken, folkens, det er bare å glede seg. Daniel Senn fra Poio, tusen takk for atu var her hos oss i Lørn, men også tusen takk for det dere i Poio.

DS: Takk

SS: Takk til dere som lyttet.

Hva er det viktigste dere gjør på jobben?

Vi omformer innsikt om læring, barn og leseforståelse til leker og spill.

Hva fokuserer du på innen din teknologi?

Lære barn å lese, skrive og kommunisere skriftlig. I tillegg til samspillet mellom barn og foreldre.

Hvorfor er det spennende?

Å lære å lese er den mest fundamentale kunnskapen for å kunne lære alt annet, her påvirker vi fremtiden for en hel generasjon.

Hva synes du er de mest interessante kontroverser?

Lek vs. læring. Bruker vi teknologien for å forbedre dagens skolesystem, eller for å skape et nytt og bedre system?

Dine egne relevante prosjekter siste året?

Den engelske versjonen av Poio.

Dine andre favoritteksempler på din teknologi internasjonalt og nasjonalt?

AI og personalisering har stort potensiale, som Knewton og Flipped classroom som er inspirert av Khan Academy.

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden?

Like å lese. Dernest evnen til å lære å lære, fordype seg og forbedre seg.

Hva gjør vi unikt godt i Norge av dette?

Vi tar godt vare på barndommen, og har respekt for moderne barnepsykologi som dokumenterer forskjellen mellom barn og voksne. Samt viktigheten av lek for læring, her bærer DragonBox og Kahoot! denne kulturarven godt inn i fremtiden.

Et favoritt fremtidssitat?

The best way to predict the future is to invent it.

Viktigste poeng fra vår samtale?

Fremtiden blir mer leken.

Daniel Senn
Gründer
Poio
CASE ID: C0357
TEMA: BOOKS AND NEW EDUCATION
DATE : 190411
DURATION : 22 min
LITERATURE:
TED Talks: Barn lærer av hverandre The Reading Brain
YOU WILL LØRN ABOUT:
PedagogikkBarn Læringsteknologi
QUOTE
"Å lære å lese er den mest fundamentale kunnskapen for å kunne lære alt annet, her påvirker vi fremtiden for en hel generasjon."
More Cases in topic of BOOKS AND NEW EDUCATION
#C0135
BOOKS AND NEW EDUCATION
Samfunnet betaler når business feiler

Karin Berentsen

Gründer

Arct

#C0134
BOOKS AND NEW EDUCATION
Gamification Mindset

Ole Goethe

Professor 

Høyskolen Kristiania

#C0133
BOOKS AND NEW EDUCATION
Lek og lær med Kahoot!

Sigurd Ringstad

Head of Events i Kahoot!

Kahoot