Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Mitt navn er Silvija Seres og tema i dag er hardware. Gjesten min er Kristian Hesthaug som er programleder for hardware satsingen i StartupLab. Velkommen. 

Kristian Hesthaug: Takk. 

Silvija: Hva er det du gjør?

Kristian: I StartupLab har vi tre industri programmer. De programmene fokuserer på områder. Området vi fokuserer på er data science og mobility lab. Mobility er typisk transport og mennesker, mens data science er AI og maskinlæring osv. Så har vi siste program som er hardware. Programmet fokuserer på selskapene som lager hardware, altså noe fysisk med elektronikk inni. Det kan være droner, ski med radar i. 

Silvija: Har dere sånne selskaper i StartupLab? 

Kristian: Ja, vi kan nevne noen. Vi har Think Outside når det gjelder radar ski. Det er en gjeng fra oljebransjen, seismikkbransjen, som lager ski med en radar inni slik at når du kjører oppå snøen kan radaren se de forskjellige snølagene nedover i de ulike snølagene og gi deg en advarsel. Rødt lys oppå hvis det er skredfare.

Silvija: Jeg kan se meg selv bli fascinert av lysene og glemme hvor jeg kjører. 

Kristian: Skienen skal også kobles opp på et IOT-nettverk, et mobilnettverk. Agriere dataen som de leser hele tiden opp i skyen, så de kan advare skikjørere som kommer bak deg. Det er et selskap. Så har vi No Isolation som har vært her før. De lager en robot som skal erstatte avataren for et barn hvis barnet er langtidssykemeldt. Disse tingene er hardware. 

Silvija: Dere har Remarkable?

Kristian: Remarkable har blitt en suksess. De har solgt for 400 millioner kr. De lager en digital notatblokk, er egentlig i svart/hvitt som en vanlig notisblokk. De har brukt mye tid på å få det til å føles ut som å skrive på et ark. Det føles faktisk ut som du har en blyant i hånd og skriver på et ark. Det er ikke noe forsinkelser. Det konsentrerte seg kun om å få den opplevelsen så bra som mulig. 

Silvija: Vi kommer tilbake til hvordan du hjelper dem og hvordan de kan hjelpe hverandre ikke minst som kan være en av gledene ved å være på et sted som StartupLab. Men først, hvem er du? 

Kristian: Jeg er 41 år. Har jobbet lenge i Telenor-systemet før med streaming. Jeg har vært prosjektleder for streaming plattformen hos Telenor. Også vært med på å rulle ut bredbåndet i Norge når det kom. Begynte som prosjektleder for den gamle modellen som lagde “ding-dong” lyder når de koblet seg til internett. 

Silvija: Du liker å starte ting. 

Kristian: Liker å starte ting og være med på noe nytt. Jeg vokste opp i et hus, nesten et makerspace. Pappa som skrur på alt mulig og er oppfinner. Startet en del reklamebyråer i Norge. Moren min var arkitekt og kunstner. Hele underetasjen av huset var forskjellige verksteder. Vi hadde metallverksted, malerverksted, tegneverksted. 

Silvija: Lærte du deg noen av kunstene? 

Kristian: Det har jeg holdt på med hele barndommen. 

Silvija: Så gøy. 

Kristian: Moren og faren min hadde nesten 350 reisedøgn i året hver, så vi 3 guttene fikk holde på så mye vi ville nede i verkstedene. Det var det vi gjorde hele tiden. Når vi begynte å spille i band bygde vi lydstudio innerst i kjelleren. 

Silvija: TIl foreldrenes glede eller frustrasjon?

Kristian: Jeg tror de var glad for at de visste hvor vi var tror jeg. 

Silvija: De hørte hvor dere var. 

Kristian: Veldig godt, men vi fikk lov til å lage graffiti på veggen innendørs. Var en veldig fri oppvekst. Kreativ og morsom oppvekst. Jeg ble veldig tidlig interessert i teknikk og skrudde fra min første støvsuger når jeg var 4 år gammel. Det var mens de bygde huset og det var støvsugeren til bygningsarbeiderne som jobbet der. Jeg måtte skru den sammen også og jeg tror ikke jeg var så god til det når jeg var 4. Jeg begynte tidlig å ta med meg elektronikk og ting jeg fant hjemme og i barnehagen. Brukte tid i barnehagen til å skru fra hverandre ting og var veldig interessert i å finne ut hvordan ting virket. 

Silvija: Det må ha vært en glede og litt stress med å være mammaen din. 

Kristian: Det var nok ganske mye stress. 

Silvija: Du driver med 3D-printing?

Kristian: Jeg ble interessert i det for mange år siden når jeg hørte om et prosjekt som heter “RepRap”, man kan gå inn på reprap.org og lese. Et prosjekt fra 2004 som går ut på å bygge en maskin som igjen bygger en maskin. Altså, en maskin som kan multiplisere seg selv. For å få til det så bruker man 3D-printing teknologi. Egentlig så bygger du en printer som printer en ny printer. Det er et spennende prosjekt, de har ikke kommet helt i mål med det enda. Det er et pågående prosjekt. Det er første gang jeg ble interessert i 3D-printing. 

Silvija: Det gjør dere i StartupLab? 

Kristian: Ja, vi har hardware programmet. Hardware programmet vårt er rigget for å hjelpe selskapene vi har for å lykkes med hardware. En del av det er å bygge prototyper for hardware de skal lage. 

Silvija: En ting er å lage ting fort og billig, men en annen ting er å lage ting som ikke var mulig før. 

Kristian: Det er den nye virkelige spennende delen med additive manufacturing. Veldig lenge har det kun blitt brukt til prototyping. I fjor, så ble 56 prosent av all 3D-printing brukt til funksjonelle prototyper eller et sluttbruker produkt som du kjøper. 

Silvija: Hva er en funksjonell prototype?

Kristian: Det er en prototype som er akkurat som produktet du skal selge. Ikke bare i plast, men med metall og elektronikken inni, alt mulig. Det var første året man passerte at det er en større andel som blir brukt i sluttproduktet enn leketøy.

Silvija: Noe av det er uforståelig for meg. Du nevnte israelske forskere som lagde et kanin hjerte? Hva printer man det med?

Kristian: Det printer man med celler fra kaninen som du skal printe hjertet til. Tar ofte stamceller, også dyrker du fram nye celler som er samme type celler som dyret. 

Silvija: Du får lagd dem oppå hverandre?

Kristian: Du legger dem oppå hverandre mens de vokser. De vokser ut av tuten og legges oppå hverandre lag for lag. Man har lenge hatt problemer hvis du tar et organ fra et annet menneske så må man ta masse medisiner for at kroppen ikke skal støte det fra seg. Det er fordi det er et annet DNA-sekvens og er fremmed. Hvis du bruker kroppens egne celler til å lage det, så ville ikke dette skje for da er det dine. Det første printet, mange som har fått det med seg, var kanin hjertet. Forskere selv mener de skal få hjertet til å slå ila et år. Det er mange som tviler på det, men vi får se. De mener også ila av få år skal de klare å transplantere hjertet inn i en kanin. 

Silvija: En ting er å få det til å slå. Jeg mener litt elektronikk på utsiden så får du musklene til å gjøre jobben sin, men det er å slå i riktig rytme. Det er steg for steg. Det som fascinerer meg med mennesker og hvordan vi aksepterer, mobiltelefonen vår i dag, det er så usannsynlig science fiction-teknologi. Når du ser på hvor kamera og sensorikk det er i dem. Hva slags regnekraft og hva den kan gjøre med biometri. Det tar vi for gitt fordi vi er vant til det. 3D-printet hjertet som slår blir også en sånn greie “jeg har sett det før”. Det er utrolig at det funker, og hva betyr det utenom sin opprinnelig funksjon og effekter på samfunnet? Da er vi borti kontroverser. 

Kristian: Med at vi kan begynne å printe organer til mennesker så betyr det i teorien at vi kan leve i flere hundre år. Vi bare bytter ut organene som blir dårligere eller gamle. Hjernen har vi ikke kommet til enda. Man sier ofte at jorden begynner å bli overbefolket allerede, hvis folk skal leve et par hundre år i tillegg så blir det fullt her. Noen vil tenke at det er kun de rikeste som vil få anledning til å bruke teknologien i begynnelsen. Det vil skape enda større klasseskiller mellom fattig og rik, og skape en høyere maktkonsentrasjon fordi de aller rikeste i verden kan bygge firmaene sine større og større, og ikke noensinne dø. 

Silvija: Escape philosity. 

Kristian: Det er et par science fiction-filmer som snakker om det. Det er kanskje det største problemet, og trenger vi flere mennesker på jorda?

Silvija: Da har vi ikke begynt å snakke om printing av våpen eller lignende. 

Kristian: Det var en stor sak i fjor, noe som heter defence distributed, et amerikansk selskap som selger 3D-tegninger til bruk i printere for å printe våpen. Mange av materialene man kan printe med i dag f.eks nylon med karbonfiber legeringer i seg er såpass sterke at du kan bruke det som et våpen. Det vil si at hvem som helst kan printe våpen nå, så er det ikke noe registrering av åpen lenger. Våpensjekken i USA er at man gjør bakgrunnssjekker på folk om de er psykisk ustabil osv, det har ingen effekt lenger når hvem som helst kan lage det våpenet. Du har ingen kontroll over hvor mange våpen som finnes heller. 

Silvija: Pluss at noen av våpnene er ikke laget med organisk materie og da er det mulig å smugle det gjennom. 

Kristian: Ja, våpnene er laget av plast.

Silvija: Mye spennende juss åpner seg som noen burde begynne å tenke på i dag. 

Kristian: Amerikanske myndigheter har stengt siden som solgte tegningene. 

Silvija: Men ikke før det ble lastet ned 100 000 kopier. 

Kristian: Det var en modell hvor du kunne velge selv hvor mye du ville betale for det, donerte en sum. Nå er tegningene all over the internet. 

Silvija: Hva er dine prosjekter?

Kristian: Jeg er interessert i robotikk, men som privatperson er robotarmer dyrt å kjøpe. Nå er det mange som har begynt å kopiere mange av armene, så akkurat nå driver jeg å 3D-printer en robotarm som er en kopi av en universal robot arm. 

Silvija: Hvor stort er det?

Kristian: Robotarmen fullt utstrakt er ca. 60 cm stor. Løfter et halvt kilo. 

Silvija: Du må kjøpe elektronikk i tillegg? De gir deg de store delene?

Kristian: Det som er gøy med printerne i dag er at det er så god nøyaktighet på det, så jeg kan printe alle girkassene som er i leddene på armen. Det er en seksakset arm, det vil si du har six degrees of freedom. Opp, ned, venstre, høyre, fram og tilbake. Da har du en del stepmotorer inni armene som må ha planetgir for å gire opp så kraftig så de kan løfte tunge ting. Selve girene printer jeg ut i dag. Så lager man kulelagrene selv, av plast, da bruker man små softgun kuler til kulelagre. 

Silvija: Fantastisk. Jeg kan forestille meg at din kjeller ikke er så annerledes enn huset du vokste opp i. 

Kristian: Jeg har bygd et verksted selv utenfor. 

Silvija: Du har andre inspirasjons eksempler. Du nevner de som har printet en bro i Amsterdam. 

Kristian: Det er gøy for man har tenkt en stund på hvordan man kan gjøre det. ABB har hatt noen sveiseroboter. Når du sveiser med mig-sveising i dag så er det en sveisepistol også kommer det en tråd av metallet du skal sveise med som kommer ut fra midten. Da legger du et lag med metallet. Hvis du legger et lag og et nytt lag så er det akkurat som en 3D-printer som hobbybrukere bruker i dag, FDM-printer som legger lag på lag med plast filament. De i Amsterdam har tatt en stor robot fra ABB og montert en avansert mig-pistol, og programmerer roboten til å legge lag på lag. 

Silvija: Hva slags masse?

Kristian: Stål. Den har printet hele broen i stål. 

Silvija: Det var jeg ikke klar over. Hvis jeg husker riktig så ser broen organisk ut. 

Kristian: Det som er morsomt med 3D-printing er at du kan lage veldig spesielle former som er umulige å lage på andre måter. 

Silvija: Det vil utfordre vår byggingeniør kunst. 

Kristian: Man må begynne å tenke på en annen måte. Man kaller det design for additive manufacturing. Det er egentlig et eget fag å kunne lære seg å designe ting for additive produksjon. 

Silvija: Jeg ville ikke hatt det som et eget fag, men brukt mye av det du har. Jeg spurte deg hva folk må kunne i fremtiden når det gjelder additive produksjon, og du svarer robotikk og materialkunnskap, men ikke minst fantasi. Lekenheten blir nødvendig for å finne ut av måtene å bruke det på.

Kristian: Ja. Man har ofte tenkt fram til nå at man skal lage ting i plast, og du skal ha en støpeform. Hvordan får man plastikken ut fra støpeformen? Det er ting du ikke trenger å tenke på lenger. Det vil si at du kan lage avanserte geometrisk figurer og lettere ting. Du kan bruke mindre materialer, så det er mange fordeler. Det krever at man i produksjonsindustrien må klare å omstille måten man tenker produksjon og design i fremtiden. 

Silvija: Å forstå det nye verktøyet. Det er veldig få som er så entusiastiske som deg som leker med det nok til å forstå det og få intuisjon for det. 

Kristian: Mange av de store og gamle printer produsenter, f.eks Hewlett-Packard, har nettopp kommet med en printer som heter “jet fusion”. Det er en laserskriver som printer i nylon, metall og aluminium. 

Silvija: Stort?

Kristian: Stort også. Stort og stort, det er 40x40x40 cm. Den starter på 1 million kroner, men går fort på en FDM-printer som er vanlig i hobbybransjen. Da vil en kube ta deg fire døgn å printe, mens i hobby printeren tar det 2 timer. Det har en teknologi hvor du kan legge mange ting oppå hverandre. Du kan printe mange ting inne i kuben på en gang, og delene med ulike ledd i mange materialer. Den er revolusjonerende for prototyping og vil i stor grad bli brukt til å produsere sluttbruker produkter. 

Silvija: Fra Norge så nevner du Norsk Titan. 

Kristian: Det er et selskap som driver med titanium. De lager printere som printer titan. 

Silvija: Men det er kvalitet på det de gjør?

Kristian: Teknologien deres er at man bygger en grov modell av produktet du skal lage i titan, altså med printeren. Så freser de bort med cnc-maskinering, så den blir helt perfekt. Før brukte man kun cnc-maskinering. Det vil si at hvis du skulle lage en kopp så måtte du kaste bort det meste av materiale, nå blir det omvendt. Titanium er veldig dyrt. Jeg kan illustrere hvor dyrt det er. Når Space-X rakettene lander så er bena de lander på i titanium, de er cnc-maskinert ut. De står for 80 prosent av kostnaden på røret som detter ned. Det er derfor de er opptatt av at når de detter ut i sjøen, så henter de den opp igjen. De skal ikke ha selve røret, men beina. Du kan tenke deg når man kan 3D-printe så store ting så blir det billigere. Det som er gøy med Norsk Titan er at de har forsket lenge på dette, og er de første som har klart å bli sertifisert for å lage flydeler. Noe som er avansert å få til. 

Silvija: Et kjempe selskap. En av Alf Bjørseth babyene som jeg ikke tror vi feirer godt nok. 

Kristian: Et annet selskap som er morsomt er Field Made, et norsk selskap. De lager containere med 3D-printere i som de setter opp på steder hvor de trenger å printe on site og on demand. De har vært med på de tre siste NATO-øvelsene hvor de printer våpendeler de må bytte, deler til bilene og kommunikasjonsutstyr osv. Ting som blir ødelagt i feltet on demand. Man kan også tenke seg at det kan bli brukt på containerskip som er langt unna i havet hvor du kan fly ut containere fulle av printere. 

Silvija: Hvis man skal huske én ting fram samtalen?

Kristian: At fremtiden er her akkurat nå. Det vi trodde kom til å ta mye lenger tid skjer nå. Vi printer alt du kan tenke deg. Man kan printe kretskort, organer. Det er nå det skjer og det stopper ikke. Vi har såvidt begynt. 

Silvija: Fremtiden 3D-printer seg selv. 

Kristian: 3D-printing kommer til å bli mye, mye større enn noen av 3D-produsentene kan tenke seg. 

Silvija: En god investering. 

Kristian: Veldig god investering. Det er bare å velge riktig sted å investere. 

Silvija: Kristian Hesthaug, program manager for Hardware and StartupLab, tusen takk for at du kom til Lørn på din lekende måte og inspirerte oss alle til å se mer på 3D-printing. 

Kristian: Takk. 

Silvija: Takk til dere som lyttet.