Velkommen til lørn.tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvia Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn, mitt navn er Silvija Seres og tema i dag er Ed.Tech. Gjesten min er Jon Haavie, som er prosjektutvikler ved Oslo vitensenter, Norsk Teknisk Museum og Norway Makers, velkommen Jon.

Jon Haavie: Takk skal du ha.

Silvija: Vi har snakket oss nesten tomme før vi satt i gang opptak. Det er utrolig mye morsomt å drodle rundt når det gjelder barns glede og interesse over teknologi, men på en relevant måte, ikke bare putte på dem en VR-brille og la de spille seg bort, men skaperkraft og samfunnsforståelse. Vi skal snakke om dine pedagogiske perspektiver på teknologi for egentlig barn og voksne, men før du gjør det, kan du fortelle oss litte gran om hvem du er og hvordan du rotet deg bort i alt dette.

Jon: Jeg har alltid vært interessert i å lage ting med teknologi fra jeg var liten av. Jeg har gjort mange forskjellige ting, men var så heldig at jeg fikk jobbe på Oslo vitensenter på Teknisk Museum, der har jeg snart vært i 14-15 år.

Silvija: Hva er det? Er det der barna leker og lærer? 

Jon: Ja, de som har vært der har sikkert gått ned i kjelleren. Der er det fullt trøkk og mye installasjoner som skal inspirere barn og unge til å bli interessert i realfag og teknologi. 

Silvija: Barna mine elsker det. Alt fra å leke med lys og farger til hvor skal hjertet og hvor skal nyrene. 

Jon: Ja, vi dekker mange forskjellige temaer, blant annet lys, kropp og mange andre ting. Også er det en del av et teknisk museum, så det er den fine koblingen av interaktive installasjoner, museum og teknologihistorie som vi er opptatt av. 

Silvija: Barna lærer ikke ved å lese teori, de skal først klatre opp i flyet, så skal de klatre i toget, så skal de ned og rote med alt man kan rote med der nede. De må nesten bruke hendene og eksprimentere.

Jon: Ja, det er jo kjent læringsforskning som viser at man lærer gjennom bruk av mange sanser, ikke bare gjennom å lese en tekst, det tror jeg alle kjenner seg igjen i. Det er kanskje noe av det som er attraktivt for barna, at de kommer og får utfolde og prøve seg på mange forskjellige ting. Så kan det hende de kan stille noen spørsmål og da står kanskje mor og far og vet svaret på spørsmålet, eller kanskje ikke, da kan de lese en liten tekst eller spørre noen om å få litt hjelp. Det er den koblingen mellom det fysiske og historien som er spennende, synes jeg. 

Silvija: Er man mor og far har man evig dårlig samvittighet. Noe av det jeg har skikkelig dårlig samvittighet for er at jeg går rundt og snakker om at vi skal lære kidsa våre å kode. Jeg har aldri hatt tid til å sette meg ned med mine egne kids for å lære de noe koding. Det andre er at nå har jeg bestilte pakker fra KiwiCo, som kommer en gang i måneden. Det har kommet syv, vet du hvor mange jeg har satt sammen med ungene mine så langt? Null. Det tredje som jeg har skikkelig dårlig samvittighet for er, og jeg har gledet meg til det, det er at man enten går tur eller jobber eller får besøk av andre. 

Jon: Jeg kjenner meg veldig godt igjen, jeg har en sønn som er på samme alder som dine barn, omtrent, han er ni år og jeg merker at tiden ikke strekker til, føles det som. Det er mange prosjekter og ting som skjer i hverdagen. Men vi prøver av og til å finne frem limpistol og papp og kanskje noen byggesett og lage ting sammen, det er jo veldig hyggelig når man får tid til det, men det krever at man setter seg ned og velger å bruke tiden på det. 

Silvija: Jentene mine er veldig opptatt av å tegne og det er alltid et ork å dra dem ut av Netflix og inn på kjøkkenbordet og dra frem tegnesaker, men så har vi det utrolig hyggelig når vi først kommer i gang med det, både barn og voksne. Det tredje jeg tenker på er at jeg får så mange spørsmål fra barna min; “Hvordan vet man det, hvordan er det, hvor mye er det, hvor langt er det og hvorfor det”. Mitt standardsvar er at “det finner vi ut”. Før sa jeg at “det kan du finne ut på internett”, for de som er store nok til å kunne stave det riktig, nå er det slik at “det må vi huske å finne ut når vi ikke kjører bil”. Jeg er her også i nærheten av 0% på det jeg har husket å gå tilbake å slå opp. Jeg føler egentlig at selv med de fantastiske digitale oppslags-verktøy, så gjør vi fortsatt ikke en så god jobb vi kunne gjort med rett og slett å betjene barnas nysgjerrighet. Der er du ganske aktiv med å prøve å lage noen rammer hvor man kommer og er nysgjerrig, sammen. 

Jon: Ja, jeg synes det er veldig spennende og interessant. Jeg tror alle foreldre som har med barn, kjenner seg godt igjen i den beskrivelsen du har gitt. Det er en kamp mot skjermen, for skjermen er der alltid og det er kanskje vanskelig og fjernt å prøve å finne på noe annet. Man må kanskje gi det litt tid, det er vanskelig å gi noen veldig åpenbare råd. Men det vi gjør på Teknisk Museum på Oslo Viten senter, ned i kjelleren der, har vi noe vi kaller skaper-verksteder, der har vi massevis av materialer og massevis av verktøy. I helgene og feriene åpner vi dørene for barn og unge, som kan komme og lage ting. Da prøver vi faktisk å holde foreldrene litt unna, slik at barna får more seg selv. Foreldrene kan ofte være overstyrende, så det er viktig at barna får rom til å være kreative selv, hvor foreldrenes viktigste oppgave er å sikre at det finnes verktøy og materialer rundt dem og at de tillater litt rot. Det skal ikke se ut som en strøken IKEA-katalog hjemme hele tiden. La det bli plass til kreative verktøy og verksteder hjemme, det er kanskje et tips. 

Silvija: Du har ph.d i biologi.

Jon: Det har jeg, jeg har en forsker-bakgrunn, jeg. Stemmer det.

Silvija: Du er over gjennomsnittet interessert i teknologi og læring om teknologi, også. Hvordan var den overgangen. Eller hvorfor?

Jon: Det var veldig interessant og spennende å forske. Å drive med biologi, evolusjonsbiologi er et spennende felt, hvor man stiller spørsmål til hvordan den biologiske verden blir til. Det er jo veldig interessante prosesser. Det er slik med forskning, at skal man komme videre så må man gå i dybden.  Da blir det smalere og smalere, selvfølgelig, for å rigge forskningsfronten. Jeg merket at jeg kanskje savnet det. Det morsomste under studiene, for meg, var egentlig kollokviene, hvor vi hadde noen eldre studenter som underviste oss, eller vi måtte undervise noen andre. Det likte jeg veldig godt. Så da jeg fikk muligheten til å få et vikariat på Teknisk Museum og jobbe med formidling mot barn og unge, så fikk jeg muligheten til å ta opp igjen min interesse for teknologi fra barnsben av. Det syntes jeg var veldig spennende å utforske videre. Jeg gikk fra forskning til formidling. 

Silvija: Dette med formidling er både viktig og krevende, særlig for forskere. Jeg opplever at jeg av og til får kjeft. Jeg var akademiker en gang i tiden og blir egentlig litt kritisert for å popularisere for mye, men det er jo det pedagogikken er. Vi snakker om at teknologien er demokratiserende og fantastisk, alle har tilgang til hele verdens kunnskap nå via Google. Det hjelper ikke hvis du ikke forstår hvordan du skal bruke verktøyene, så jobben vår er å popularisere bruken av teknologi og skaperkraften rundt også.

Jon: Ja, definitivt. Jeg tror det har vært veldig mye fokus, nå snakker jeg kanskje mest om skolen, du kan sikkert finne en del artikler i avisen også i dag, om at nå må man få inn en ny tablet inn i skolen. Alle klassene må utstyres med tablets, men når jeg snakker med de store leverandørene av disse tablettene så er de ikke så veldig opptatt av det. De er mest opptatt av hvordan dette skal brukes kreativt i skolen, det er det de spør meg om. De ser at teknologi er bare et verktøy og ikke et mål i seg selv, det er noe vi må minne oss selv på hele tiden. Det er også en utfordring, skolen i dag burde egentlig gå litt videre fra der vi har vært, hvor vi lærer barna våre Exel, forskjellige verktøy til å faktisk ta dem i bruk kreativt. Det leder oss kanskje videre i diskusjonen, fordi nå kommer denne fag-fornyelsen som mange har ventet på. Den nest siste versjonen er sluppet for bare en uke siden, hvor programmering skal inn i skolen. Ikke som et eget fag, men som en del av matematikkfaget, naturfaget, kunst og håndverk og musikkfaget. Det blir en spennende utvikling, Norge har ligget langt bak. Dette er det sikkert mange som har snakket om før meg er jeg helt sikker på, men det blir en spennende tid nå, hvor en ny generasjon skal kunne ta i bruk teknologi. Teknologi blir viktigere i skolen, som et kreativt verktøy. Så dette er en spennende tid i norsk skole.

Silvija: Vi snakker mye om læringsplaner og fag-fornyelse, men oppgradering eller fornyelse av lærerutdanningen er også kjempeviktig. Det er ikke bare én type IT lærer, vi må hjelpe lærere til å buke den nye teknologien til lek, til å gjøre poeng i andre fag. Bruke et av matematikk-verktøyene som går fra å vise deg en sinus-kurve til å lage lyden som tilsvarer den amplituden og få barna til å skjønne at matematikk er musikk og musikk er er matematikk og dette er kjempegøy. Det å lage biblioteker av ting man kan leke med. Jeg så en del videoer om hvor man visualiserer musikk ved å sende kjempesterk lyd mot bølger eller flammer. Barna blir helt elektrifisert, av det å se på om det er fraktaler eller… Jeg husker vi hadde en dag hvor foreldre fikk lov til å undervise litt og jeg lekte både med fraktaler og med musikk i mattetimer. Da var det noen som kritiserte meg om hvordan barna lærer noe matematikk fra dette her. Jeg tror ikke de nødvendigvis skjønte sinus-funksjonen, men de skjønte at mønstrene i naturen har noe med matematikk å gjøre, og det er vakkert. 

Jon: Ja, absolutt. Vi leker oss mye med akkurat det nå, matematikk og mønstre og koblinger mellom mønstre og naturen og ting du selv kan lage på en dataskjerm. Det er kjempespennende, og du kan koble lyd, som du sier, og slike ting. Jeg mener at programmering er en kjempemulighet, faktisk, for skolen til å vise at det går an å jobbe kreativt. Du kan få en forståelse innenfor matematikk ved å bruke programmering. For meg, da jeg drev med programmering for mange, mange år siden, syntes jeg det var mye enklere enn matematikk. Plutselig begynte jeg å skjønne matematikken bedre gjennom programmeringen, så det er et fint virkemiddel for å skape entusiasme rundt realfag. Matematikk kan være litt langsomt og føles litt regelstyrt, for meg er programmering veldig enkle regler, men også et veldig kreativt verktøy. Du har mange multi-tools som du får tilgang til, mens matematikken er ofte spesialiserte verktøy, som har et veldig langt forløp, så er programmering en fin  leatherman som du kan bruke til veldig mange spennende ting. 

Silvija: Jeg hadde veldig flaks med mine professorer, både her i Oslo og etterhvert i Oxford, med Ole-Johan Dahl og flere andre. De var så flinke til å få deg til å forstå, hva er de dypeste problemene som vi egentlig sliter med å forstå her. Og når du skjønner at det er det som er problemet og at alt annet er verktøy som du bruker for å dytte rundt det problemet, du skjønner at det er vakkert og vanskelig, men på en utrolig inspirerende måte. Du snakker veldig mye om dette med å bygge entusiasme og engasjere barn, nettop for å skape og løse problem med teknologi. 

Jon: Vi ser at de tingene vi tester ut ved Viten sentrene i Norge er nettop den type pedagogikk. Vi utfordrer elevene ved å prøve å lage en oppfinnelse på et problem de selv skal definere, for så å prøve å finne løsninger. Om det er med sugerør, små mikro datamaskiner, elektronikk eller blomsterpinner, you name it. De jobber sammen to og to, så i løpet av kanskje 45 minutter, 1 time, et par dager, så kan de komme opp med løsninger på problemer de selv har definert og vise det frem for klassen. De kommer opp med fantastiske prototyper. Dette er en slik ting jeg tenker fungerer bare på barn, det er bare de som er så kreative, for vi voksne er ikke så kreative som barn. Men vi testet akkurat det samme på noen 70 åringer som hadde jobbet i et oljeselskap. De fungerte nesten like bra, det var kanskje litt andre type løsninger hvor de laget en car port som reagerer på lyd. Men disse kreative prosessene viser at det fungerer på alle, uansett, og det er veldig gøy når man kan bruke teknologi til å forløse den positive energien. Det er gøy. 

Silvija: En av de morsomste tingene jeg har sett der, jeg er litt algoritme-nerd, de har masse sorterings-algoritmer og det er forskjellige modeller, noen fungerer raskere og har forskjellige kompleksiteter. Det finnes Youtube videoer, ungarske barn som danser ungarsk folkedans på rekke og rad og alle har et nummer foran seg. De starter helt hulter til bulter og så skal de anvende disse sorteringsalgosritmene, mens de danser. De går frem, et steg til høyre eller til venstre for å sortere seg selv. Det er uutholdelig langsomt å se på det, men det å være med å danse en sorterings-algoritme gjør at du aldri glemmer hva som var reglene her og hva som var reglene der. 

Jon: Det er som programmering uten skjerm.

Silvija: Ikke sant. Du snakker mye om å ta programmeringen ut av skjermen. Hva betyr det for deg?

Jon: Jeg er veldig opptatt av at du nettop bruker kroppen din, som i dette eksempelet her, til å utforske og skape ting. Du er ikke avhengig av denne skjermen, du kan godt bruke den som et virkemiddel, men det å ta programmeringen ut, gjør at du kan forstå veldig mange begreper. Vi jobber veldig mye med det, nettop som du eksemplifiserer her, vi får barna til å gjøre forskjellige algoritmer, kanskje til og med lage sitt eget programmeringsspråk i løpet av et kvarter. Du og jeg kan sette oss ned, så kan jeg programmere deg på en enkel måte. Jeg kan skrive ned noen regler, så skal du kanskje gjenta disse reglene, så forteller jeg om de var feil eller riktig. Så må jeg kanskje lage et bedre programmeringsspråk. Gjennom en slik prosess kan du faktisk forstå veldig mye om hva programmering er og hva algoritmisk tenkning er, hvordan du ser et problem og deler det opp i mindre problemer og lager dine egne kjøreregler. Du må kanskje gjøre noen feil og så rette opp i disse feilene og gjøre det bedre. Det er en kontinuerlig kreativ prosess. Da trenger du ikke datamaskin, det handler om en måte å tenke på. Det er det som er kjernen av det som kalles algoritmisk tenkning, som er på full fart inn i skolen nå. 

Silvija: Veldig bra. To ting jeg har lyst å komme innom litt kort og brutalt. Det ene er dette med programmering med micro:bit og prosjekter som dere har rundt det. Og det andre er bibliotek-prosjektet deres. En av de tingene jeg sitter her og tenker på er at jeg håper at han skriver ned alle de kule tingene han gjør med de barna, for de vil jeg gjerne prøve. Hvordan skalerer vi det opp og ut?

Jon: Viten senterne i Norge, de finnes nå ti stykker av dem og vi samarbeider tett. Vi har også fått en del store nasjonale prosjekter hvor vi prøver å jobbe koordinert hvor vi prøver å samle det beste av det vi har og får nådd flest mulig. Ett av de store prosjektene er et prosjekt som heter Den Teknologiske Skolesekken. Vår kunnskapsminister fordeler nå 450 millioner kroner hovedsakelig med fokus på teknologi og programmering gjennom denne ordningen. Viten senterne har da fått midler til å reise rundt på skolene. De neste tre og et halvt årene skal vi nå 100.000 barn og unge på mellomtrinnet, 5. til 7. klasse, med programmering. Da jobber vi med en mikro datamaskin, som heter micro:bit. Den skal vi ta rundt i klasserommene og vise hvordan man tar den i bruk. Så har vi fått penger fra Sparebankstiftelsen DNB, som har gitt oss mulighet til å la disse skolene få dette utstyret etter vi har vært på besøk der. Det er kanskje den største utdannings-teknologiske satsingen i Norge noensinne, så vi er i gang med sammen med Lær Kidsa Koding. 

Silvija: Veldig gøy. Biblioteker?

Jon: Biblioteker, ja. Det var den andre delen av spørsmålet. Det er veldig spennende nå, for denne skaper-bevegelsen, som vi liker å kalle det, vi prøver å ta et eierskap til det navnet, det brer om seg og handler om å være kreativ og lage ting og skape ting. Det finne såkalte skaper-verksted på alle viten sentrene i Norge, og nå har vi på Teknisk Museum begynt å samarbeide med Deichman i Oslo, som har mange, mange besøkende. Vi ser at nå som bibliotekene fornyer seg, tiltrekker de seg også nye brukergrupper. Bibliotekene brukes på helt andre måter enn de gjorde før. Det er ikke bare et sted hvor du låner bøker, men rett og slett et sted bålplasser. For ungdommen, ikke minst. Det vi ser på Teknisk Museum er at vi når ikke hele Oslos befolkning. Det er i stor grad Oslo vest som kommer i helger og ferier. Vi når skoleklasser i hele Oslo området, men det koster penger å komme inn og det er ikke det tilbudet som bibliotekene tilbyr. Vi sitter med mye erfaringer vi ønsker å dele og nå ut til flere, derfor har vi et samarbeid med Deichman. Vi skal jobbe med dem og bygge “skaper-hauger” rundt omkring på disse bibliotekene i Oslo i årene som kommer framover. Vi samarbeider også med det nye hoved-biblioteket som åpner om et år, også. Det er veldig spennende. 

Silvija: Vi i Lørn har en stor drøm om å være med og ta eierskap til Lørn-bevegelsen. Vi har lyst å tilpasse innholdet vårt også til barna, for vi snakker med fantastiske norske gründere og forskere, men måten vi voksne snakker på om det blir litt for kjedelig for barn, så vi må oversette det til noe barn kan leke med. Det hadde vært veldig gøy å jobbe sammen i en eller annen form i forhold til å, som du sier, ta programmering ut av skjermen og ta teknologien ut av inkubatorer og i de hendene på barna, som jeg mener er mer kreative, de beste spørsmålene kommer som regel fra de yngste blant oss. 

Jon: Det er et underskudd på skaper-klubber i Norge. Hvis sønnen eller datteren din ikke er interessert i idrett, korps eller speideren, så er det fortsatt veldig få steder hvor det finne slike skaper-klubber, det burde det vært mange flere av i Norge. Det finnes noen få, det vet vi, men det burde vært mange flere slike, som samler foreldre og barn, hvor man lager noe sammen på fritiden 

Silvija: Shapers and shakers.

Jon: Absolutt. Så må det sies at Lær Kidsa Koding gjør også en viktig jobb der. Vi samarbeider tett med dem i forhold til programmering.

Silvija: Du har også fortalt meg om et veldig spennende prosjekt med Danmarks Radio, nå er vi tomme for tid, men de har da satset på programmering og fått god effekt av det, bredt. 

Jon: Det har de. I Danmark rullet Danmarks Radio, som tilsvarer NRK i Norge, ut et svært prosjekt. De har da gitt alle 4.klassinger micro:bit, denne mikro datamaskinen.

Silvija: Inspirert av BBC, kanskje?

Jon: Absolutt, det var basert på de erfaringene. I 2015 fikk 1 million britiske 12 åringer en micro:bit, den mikro datamaskinen i gave fra BBC og næringslivet, for man skulle dyrke fram en ny generasjon med kreative skapere av teknologi, ikke bare forbrukere av teknologi. 

Silvija: Kan jeg spørre deg, hva hindrer oss i å gjøre det i Norge? NRK vil, og det er ikke så dyrt.

Jon: Vi har nå fått disse pengene fra Sparebankstiftelsen, så de neste 3 årene skal vi faktisk gjøre det samme i Norge. Da når vi 100.000 barn, 5. til 7.klasse, så vi samarbeider tett med Danmark. Denne satsningen fra Danmark, som heter Ultra:bit, den har blitt evaluert og den fikk veldig, veldig gode tilbakemeldinger. Så jeg er sikker på at det kommer til å fungere bra, også i Norge. 

Silvija: Veldig gøy. Jon Haavie fra både Oslo Viten senter, Norsk Teknisk Museum og Norway Makers, tusen takk for at du kom her til oss og diskuterte og lærte oss om hvordan man kan engasjere barn, unge og voksne til å leke og skape mer.

Jon: Takk det samme.

Silvija: Takk til dere som lyttet.

Du har lyttet til en podkast fra lørn.tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på våre nettsider lørn.tech