Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Mitt navn er Silvija Seres og tema i dag er kunst og teknologi. Gjesten min er Hege Tapio som er leder for i/o lab og senter for framtidskunst, og kunstner selv. Velkommen.
Hege Tapio: Takk.
Silvija: Vi har truffet hverandre og snakket sammen før om to sider av kunst og teknologi. Det ene er å lage ny kunst med ny teknologi, da åpner det seg nye muligheter i 3D-printing, VR-landskap eller drone svermer. Det er nye uttrykksformer og inspirasjon ved ny teknologi. Så finnes det også ny kunst om ny teknologi. Altså, hva kunsten gjør med oss som mennesker, verden, hvordan man kan provosere og fascinere rundt det. Jeg synes dere spiller på begge strengene i i/o lab og mange av prosjektene som er assosierte som vi har sett deg gjort før. Vi skal snakke om ulike prosjekter og om kunsten blir mer eller mindre viktig framover når vi har et gjennom teknologisert landskap. Men først, hvem er du?
Hege: Nysgjerrig og kunnskapshungrig kan være dekkende. Visste tidlig at jeg ville jobbe kreativt. Ante ikke at jeg skulle gå veien jeg gikk, men det gjorde jeg.
Silvija: Er det kunst som er utdanningen din eller teknologi?
Hege: Jeg har kunstfaglig utdanning.
Silvija: Så går du fra tradisjonell kunst til kunst som både har nye verktøy og snakker om hvordan teknologien endrer oss.
Hege: Egentlig kan du spore det til jeg var 12 år og fikk min første datamaskin. Datamaskinene gjorde sitt inntrykk når jeg var i kunstutdanningen min også. Det ble naturlig for meg å ta opp det og gå den veien. Samtidig som jeg så at her er en utvikling som innebærer nye måter å tenke og jobbe på som jeg synes var spennende.
Silvija: Første gang jeg så kunsten din så var det en kjole som var hvit, eller hvordan var det?
Hege: Det var en annen kunstner. Mange prosjektene jeg jobber med er å vise fram andre kunstnere sine prosjekter.
Silvija: Det var noe med kjole eller stoff med gamle tuberkulose bakterier eller var det noen andre?
Hege: Det var den andre kunstneren som jeg hadde vist fram.
Silvija: Vi kommer tilbake til det. Det som var annerledes er at man tenker så raskt på VR eller AR når man snakker om kunst og teknologi. Mens du tok tak i en annen teknologi og det er bioteknologi, så lager du spennende kunst ut av det. Hvorfor bioteknologi?
Hege: Jeg har alltid vært interessert i biologi. Når jeg fikk til kjennskap til bioteknologi var jeg med på en workshop i London 2005 hvor kunstnerne fikk komme inn i laboratoriet og jobbe direkte med bioteknologisk metode. Fikk mer innsikt i en verden som for meg var mystisk og ukjent. Ble kjent med kunstnere som tok i bruk den teknologien og synes det var mange spennende problemstillinger, og tanker som de jobbet med og løftet fram.
Silvija: Vi har en spennende sak på bordet foran oss. Du har med en liten show and tell. Kan du fortelle om det jeg ser?
Hege: Du har en liten svart boks med en pleksi kube inne i. Inne i pleksi kuben er det støpt inn noen milliliter med biodrivstoff som jeg har lagd selv. De som er oppvakte hører at jeg er fra oljebyen Stavanger, så da må jeg som kunstner lage min lille kommentar til oljebyen. Jeg har laget mitt eget biodrivstoff laget på magefettet mitt.
Silvija: Ditt magefett?
Hege: Måtte ta det fra meg selv. Kunne ikke banke på døren og spørre om det. Prosjektet heter “human fuel” og er magefett som er transformert til biodrivstoff som kan gå på hvilken som helst dieselmotor.
Silvija: Min første assosiasjon var “åj, åj”, men hele filmen “Matrix” leker litt med idéen om at menneskene kun har blitt en energikilde. Eller at vi fantaserer om en fremtid hvor de fantastiske maskinene bruker oss som en kreativ ressurskilde. Det er mye man kan spinne på ved å ha en sånn sak i hendene.
Hege: For min del så handler det å ta inn diskusjonen om at vi utnytter alle ressurser på jorden for eget godtbefinnende, men glemmer at vi også er en ressurs. Straks vi begynner å utnytte ressurser vi selv har så er det ubehagelige. Ved å sette sånne ting på spissen så får det oss kanskje til å tenke mer på hvordan vi behandler jorden vår. Det er viktig for jorden hvis vi skal ha den lenge.
Silvija: Hvorfor er det så håpløst vanskelig for menneskene å tenke på seg selv som en ressurs? Bortsett fra når man er mor til barn, så vet jeg man er en søppelbøtte emosjonelt, men ellers?
Hege: Noen av de tidligere reaksjonen jeg fikk på prosjektet var av en publikummer som var av jødisk avstamning. Vi har en historie med Holocaust som ligger og gjør enda vondt. Det er klart at det er sånne type referanser som kommer opp og gjør ting ubehagelig for oss.
Silvija: Ingen mennesker skal bruke andre mennesker, kanskje ikke engang seg selv?
Hege: Samtidig så finner vi det for godt til å bruke dyr, naturen eller planeten.
Silvija: Hva er i/o lab?
Hege: Det er en organisasjon som jeg startet opp i ca. 2001 når jeg var ferdig utdanna og var litt frustrert over at det ikke var noe stort miljø som jobbet med det jeg var interessert i. Jeg begynte å sette i gang prosjekter selv og koblet meg på nasjonalt nettverk. Har utvidet og fått et stort internasjonalt nettverk. Jeg har laget en festival som heter Article biennial som er i Stavanger. Den siste festival gikk av stabelen i 2016. Ellers har jeg samarbeidet med andre om å arrangere symposier og konferanser. Har hatt et arrangement som heter Art, science and cocktails som blander ulike fagfelt i en uformell setting.
Silvija: Gøy. Fortell om prosjektene innenfor din sfære som har inspirert deg mest?
Hege: Jeg vil dra fram to kunstnere jeg har jobbet med ved en annen anledning siden vi snakket om kjolen sist. Jeg kan heller nevne noe annet denne gangen. Det er blant annet Jalila Essaidi som lagde hud som kunne stå i mot kuler. Hun har genmodifisert hud fra gris for grisen har hudstrukturen som er nærmest menneskehud. Hun kombinerte det med edderkoppsilke, nettet til edderkoppen. Det ble supersterk grisehud.
Silvija: Det er noe som man kan utvikle på en levende gris av materiale som man behandler for å lage klær eller?
Hege: Kan godt være klær. Hennes forslag var for å gi et forslag til militærteknologi. Istedenfor en kevlar uniform, så kunne man ha en hud som kunne motstå kuler. Veldig effektivt var det ikke. Et flott kunstnerisk prosjekt, men i praktisk så vil det si at sammenstøtet som kroppen mottar når kulen treffer, så vil ikke kulen gå gjennom, men sammenstøtet vil være så hardt at alle indre organer vil bli knust. Det viser hva slags materiale teknologi vi er i stand til å utvikle. Sånn sett er prosjektet spennende og interessant.
Silvija: Fortell oss hvorfor dette er kunst? Jeg skjønner det ville vært effektiv utvikling av militær teknologi, eller mer eller mindre spennende forskning innenfor det. Men kunst effekten?
Hege: Kunst effekten er at det er mange kunstnere som tar opp muligheten som teknologien i dag tilbyr og prøver å lage mer spekulative prosjekter som forteller oss noe om hva som er potensiale og mulighetene. Hva er fallgruvene? Man diskuterer mer rundt enn å skulle være en bedrift som skal ta fram et nytt produkt. Kunstnere er i posisjonen hvor de kan gå inn å se ting fra ulike vinkler og stille kritiske spørsmål.
Silvija: Den andre kunstnere?
Hege: Oron Catts fra Symbiotica i Australia som jeg har fått samarbeide med flere ganger. Et av prosjektene som Oron Catts er mest kjent for er å lage laboratorie dyrket burger eller kjøtt. Det gjorde de allerede i 2002-2003. De dyrket fram et lite kjøttstykke hvor de hadde høstet celler av et froskelår. Det er gjort i Frankrike som et kunstnerprosjekt, så de måtte bruke froskelår siden franskmenn er så glad i det. For å dyrke froskelår så dyrket de laboratorie dyrket kjøtt.
Silvija: Kjøtt som smaker som froskelår?
Hege: Det er høstet fra frosker, så det må smake froskelår. Om det var godt tror jeg ikke. Det tar lang tid og er omstendelig å dyrke fram kjøtt på den måten. Det var kun et par millimeter tykt.
Silvija: Jeg har lest om kunstig kjøtt, og de har funnet ut at egenskapen som gir kjøttet mest av smaken og konsistensen er gjennom noen aminosyrer som koagulerer når du steker eller koker kjøttet. Den kan man gjenskape, så man kan lage kjøtt med helt andre mekanismer hvor man ikke går genetisk riktig vei. Opplevelsen er svært nær, om ikke bedre enn en god og saftig biff kunne vært. Det er også på grensen mellom kunst og matproduksjon. Tenk på dyrelivene som du sparer ved at du ikke lenger trenger å produsere mat på den måten. Likevel, så er vi livredde for helseeffekter. Hvordan henter du inspirasjon har jeg som ikke-kunster lyst til å lære? Kan du si noe om kunst metoden hvis det finnes?
Hege: Jeg henter inspirasjon fra mye. Mye går på at jeg holder meg oppdatert på hva som rører seg på teknologifronten og ting som blir forsket på, og andre fagfelt som inspirerer meg til å tenke hvorfor og hva det kan bety for fremtiden. Spekulere litt rundt det. Det er litt av det som er jobben, og tenke utenfor boksen.
Silvija: Tørre å tenke utenfor boksen. Jeg tror vi begynner i økende grad å se at det som skiller oss fra maskinene er vår kreative side. I en tid hvor maskinen, kunstig intelligens og de fantastiske analytiske dataene kommer til å gjøre mange prosesser mer effektive, vi burde slutte å konkurrere på det effektive, men konkurrere på vår kreative uforutsigbarhet. Det er det som er kilden til innovasjon. Hva skal man vi lære ungene og voksne for å bli mer kreative i fremtiden?
Hege: Ikke bare kreative, men det blir kanskje enda viktigere å etablere hva som gjør oss til genuint menneskelige. Det er både kreativitet, empati, sanselighet og masse evner som vi mennesker har som jeg tenker blir nesten umulige å gjenskape med kunstig intelligens. Hvordan skal du få en kunstig intelligent maskin til å formidle eller beskrive det å ha sand mellom tærne og vind i håret?
Silvija: Jeg synes det er en vakker måte å si det på, hvor er vår menneskelig rolle i fremtiden? Det er nettopp å være mer stolte av å være de gode menneskene vi er.
Hege: Det å bry seg. Må vi være så effektive hele veien? Maskinen kan være effektiv, så kan vi mennesker ta oss av litt andre kvaliteter.
Silvija: Hva gjør Norge spesielt godt i verden?
Hege: Vi er så heldige at vi har muligheten til å det godt. Vi kan tillate oss å kjenne sand mellom tærne og vind i håret. Det tror jeg vi skal huske på og trykke til brystet vårt.
Silvija: Kanskje kreve retten til det også?
Hege: Ja, kanskje også bli flinkere og ligge mer frampå når det gjelder hvordan vi tar vare på ressursene våre og miljøet vårt. Jeg tenker Norge er i en kjempe posisjon til å være et foregangsland for vi har mulighetene.
Silvija: Hva synes du folk skal lese for å tenke mer på det du jobber med? Hva ville du anbefalt?
Hege: Jeg ville google på litteratur av biokunst eller bioart som det heter på engelsk. Eduardo Kac har skrevet en del bøker som kan være interessante å lese. Det er flere bøker som er skrevet under tittelen bioart. Jeg ville googlet det. Det er mange spennende eksempler på hvordan kunstnere har jobbet innenfor det feltet.
Silvija: Bare tittelen på en av dem du anbefaler som heter “bioart altered realities” får meg til å bli nysgjerrig. Veldig gode tips. Har du et sitat?
Hege: Jeg fant et sitat av Javier (?) som er faren til molekylærbiologi. Han sier noe som vi har muligheten til å sende folk til månen, men vi skjønner enda ikke vitenskapen i hva som foregår for å den perfekt sufflé. Det synes jeg er morsomt.
Silvija: Hva som er Heges perfekte sufflé vs. Silvijas er den perfekte sufflé. Hvis man skal huske én ting fra samtalen?
Hege: Vi må huske på å kunne tenke annerledes. Bruke teknologien og fremtiden til å tenke annerledes. Hvordan skal vi leve?
Silvija: Bruke teknologi og kunst i en type hybridløsning både for å være mer kreative, men også for å være litt gladere.
Hege: Ja, synes flere burde lære seg å tenke utenfor boksen. Tror det er viktig.
Silvija: Det høres mer overbevisende ut når det kommer fra deg enn fra meg. Hege Tapio, leder for i/o lab senteret for framtidskunst, tusen takk for at du kom til Lørn og inspirerte til oss å tenke utenfor boksen.
Hege: Takk.
Silvija: Takk til dere som lyttet.
© 2025 LØRN AS
