Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Mitt navn er Silvija Seres og tema i dag er kunst og teknologi. Gjesten min er Odd Christian Hagen som er rådgiver for utvikling og innovasjon ved Kristiansand kunst- og kulturskole. Velkommen.

Odd Christian Hagen: Takk.

Silvija: Jeg holdt på å si jeg plukket deg opp etter et foredrag jeg hadde for diverse kulturskoleledere hvor du var så utrolig spennende og utålmodig på hva kunst kan lære av teknologi og hva teknologi kan lære av kunst. Ikke bare lære på tvers, men være utålmodige på hybridløsninger, hva som blir annerledes når du kombinerer. Jeg tror det menneskene skal gjøre i fremtiden er å spille på sin kreativitet, men vi kommer til å bruke maskiner inkludert kunstig intelligens som en maskin som gode verktøy. Men hvordan og hva skal vi kunne gjøre for å det til ligger det uendelige mange spørsmål. Der hadde du noen spennende perspektiver, både på kunstig intelligens og det med å bruke nye verktøy, men også nye metoder. Det skal vi snakke om og hvordan en kulturskole jobber med det. Men først, hvem er du?

Odd: Jeg er først og fremst en engasjert fyr. Jeg liker å ta initiativ og entusiasme. Jeg liker å skape. Jeg har bakgrunn som teaterregissør og manusutvikler. Jeg har jobbet i triangelet; næring, læring, kultur. Frilanser i 20 år før jeg nå fikk min første faste jobb og det er kjempeskummelt. For meg har det vært en naturlig prosess å kombinere mange ting underveis og jobbe innovativt. Det er det jeg har levd av og for i en enmanns startup med kniven på strupen fra hvert år. Jeg har også vært knyttet til NTNU i Gjøvik i noen år. Det var kanskje da interessen for teknologi i samfunnet kom, jeg er ikke teknolog selv, men jeg har sett at vi har utrolig vekstpotensiale både innenfor akademia, kunst og kultur. Når det kom en åpning på en helt ny stilling, det er den eneste kulturskolen i landet som har en rådgiver på dette området. Jeg vet de har det i Århus, en veldig fremadstormende by i Danmark, så det er gøy. Så søkte jeg og fikk den. Jeg har kommet inn i et spennende kollegium, en stor skole. Vi har 2500 elever etter nyttår når vi slår oss sammen med to andre kommuner, Søgne og Sogndal, og vil ha 130 lærere avhengig av hvordan du teller og regner. Alt spant sammen til at jeg havnet der etter at kjærligheten brakte meg til Sørlandet da.

Silvija: Du driver med fluefiske på fritiden.

Odd: Mer spesifikt imitasjonsfiske med flue.

Silvija: Hva betyr det?

Odd: Det betyr at du imiterer det du tror eller antar det fisken spiser eller tar akkurat når du er ved elva akkurat da. Du er innenfor augmentation. Du observerer og har med deg en viss kunnskap om klekkeperioden, hvilken type insekter det er eller hvilken stadige de forskjellige insektene er i. Så prøver du å få fisken på det du tror fisken vil ha. Du slenger ikke bare utti mark og dupp. Så er det presentasjonen, hvordan flua oppfører jeg på vannoverflaten, i vannet eller under. Det er ganske sært og fryktelig morsomt. Jeg produserte, sammen med min gode venn André Bruun, fire filmer fra hele verden om imitasjonsfiske etter en metode om hvor vi ville dra også drømte vi det opp, så dro vi. Vi har laget fluefiskefilm fra Russland, Argentina, Island og har et prosjekt i tidligere Jugoslavia.

Silvija: Så gøy. Den vil jeg gjerne se.

Odd: Søk etter 'ørret bom'. Den er fortsatt i omløp, også har André laget del en og to som går mer på bindeteknikk, flue teknikk og kast som ikke jeg kan så mye om. Det var også på vei inn i tech fordi vi klipte og filmet selv. Det er 20 år siden vi startet og da leide vi mediasuite nedenfor Carl Berner med sinnsykt svære maskiner til at vi nå kunne redigert det på telefonen vår. Det første kamera vi leide når vi dro til La Kolahalvøya kosta 15 000 kr i uka, og hadde dårligere bildekvalitet enn telefonen som ligger på bordet her.

Silvija: Jeg tror vi undervurderer så sinnsykt mye teknologigaver som ligger i telefonen våre som vi tar for gitt i dag. Vi tenker ikke over kombinasjon av regnekraft og sensorikk som er helt utrolig.

Odd: Det er fantastisk. Jeg er siste generasjon som var russ uten internett. Var russ i 92-93 når det begynte å bli en allmenn access.

Silvija: Er det en bra ting eller ikke?

Odd: Det er et godt spørsmål.

Silvija: Hvordan er russ med internett annerledes enn russ uten internett?

Odd: Jeg er så heldig at jeg er far og bonusfar for fire tenåringer. Jeg har to døtre selv, Oda og Nora på 18 og 17, så har vi Åge på 17 og Mia på starten av tenårene, så ser at forskjellen på hvordan de operere og vi opererte er at de har mye mer kontakt med andre. Jeg vet tilfeldigvis at Oda og Nora har snappet omtrent 1,3 millioner ganger siden de fikk snapchat. Det er tusen meldinger ila av et døgn hvis du ser hvor lenge de har snap og justerer det etter våkne timer osv. Det er sykt mye. Når vi var russ så tror jeg vi hadde mer kontakt, men faktisk når jeg ser på hva jentene mine og Åge bruker tid på, så har de faktisk også mer tid sammen. Fordi de avtaler å møtes og treffes, så møtes de digitalt. Det må vi også huske på. Når Åge går og spiller et strategispill en kveld avtalt sammen med andre så bruker han masse kommunikasjon med de andre. Noen ganger på lag med folk som bruker engelsk. Du får en annen type kommunikasjon over tid, men så møtes de også, tror jeg, oftere face to face fordi de er mer på trening sammen, aktiviteter sammen og de er mer koordinerte når de skal treffes. Det de gjør mindre av er hangouten som at de sees utenfor kiosken.

Silvija: Jeg synes det er litt synd. Jeg har fire unger som er litt yngre enn dine. Jeg er veldig for digitalisering av skole og synes de må få lov til å finne ut av den nye verden, ikke bare beskytte dem fra den. Men det er to ting jeg er bekymret for. Det ene er avhengigheter som skapes for det er virkelig avhengighetsskapende. Den andre jeg er bekymret for, vi snakker om evnene til å fokuserer. Jeg tror ikke det dreier seg om evne, men vilje til å fordype seg lenge nok i noe. Vi har blitt raske til å gå til neste for det er så lett å gå videre. Nå begynner vi å snakke om kunst. 

Odd: De sitter så mye med lekser og jeg er veldig imponert over det. Jeg jobber med en master og de sitter med lekser hele dagen. Vi var på teater på fredag, også satt de med lekser på lørdag. Du kan molde ungdommene inn i at ting tar ting, men jeg er helt enig med deg. Jeg er også bekymret hvis du tenker at er de blir avbrutt av noen andre 500-1000 ganger per døgn så gjør det noe med hele persepsjonen din av universitet du går inn i. Hvis du vil pensle det over mot kunst, hvis jeg skal holde meg til ungdommen hvor mange av dem er kulturskoleelever. De går på dans, kor, kunstgruppe og sangtimer, så ser du at de skaper mye kreativt med f.eks telefonen ila et døgn. Det tas bilder og de manipuleres, og det endres og det gis et kunstnerisk uttrykk. Nora vil pusse om en del av første etasjen der vi bor i helgen. Vi har to hjem, et på Gjøvik hvor jeg har mine to og et i Mandal. På lørdagskvelden gikk hun rundt og tok bilder, jeg spurte “hva driver du med?” “Nei, vent å se pappa”. Så kommer hun tilbake, og da har hun begynt å redesigne hele stua, kjøkkenet og spisestua ved hjelp av telefonen sin. Så tar hun det over i et 3D-modellering system hvor hun lager ny interiørdesign på hele huset. Da bruker du telefonen kreativt og teknologien på en måte som er langt unna hvor jeg var når jeg var 16. Jeg hadde ikke engang egen datamaskin. 

Silvija: Det du snakker om nå er ikke kun teknologi som er bra på bilder eller video for å skape CAD-systemet, men en ny måte å jobbe på. Det er der du har vært nysgjerrig på hvordan ny teknologi kan hjelpe oss å lage kunst eller være kreative. nye måter. 

Odd: Jeg husker ikke navnet på artikkelen, men jeg leser en del AI og IA fordi en del av jobben min ved kulturskolen er at hvis vi skal være relevante så må vite. Ikke bare hva ungdom driver med, men hva vi tror de kommer til å gjøre om 10-15 år. 

Silvija: Du sa AI og IA, vi må definere de begrepene. 

Odd: Da har vi en jobb foran oss for der er det mange forskjellige veier til målet. Jeg var så heldig å få jobbe en hel dag sammen James Borror som har vært en av utviklerne bak IMB sin Watson og hele feltet hos IBM. 

Silvija: Artificial intelligence, AI. 

Odd: Ja, mens IA er intelligence augmentation

Silvija: Forskjellen?

Odd: Det er jo mange fler som jobber mer på det enn undertegnede. Forskjellen som jeg opplever det for at jeg skal gjøre det forståelig for meg selv, så har jeg sagt at i AI så samler du masse informasjon også kommer du opp med ny informasjon.

Silvija: Tenke litt selv. 

Odd: Du kan si maskinlæring. Når jeg jobba på NTNU i Gjøvik fikk kunnskap jeg fra Simon McCallum og Katrine Franck, doktor fra universitet i Frankfurt som jobba med de tingene. Det er 12 år siden og var ganske nytt da. Typiske ting fra AI er maskinlæring, visual recognition hvor du kan kjenne igjen et mønster er det som brukes oftest. Du samler en million bilder av føflekker som er ondartet også har du én million som er godartet også analyseres det. Men strengt talt er det tallknusing. AI med nivået vi har i dag kan gjøre sånne operasjoner. På et mellomnivå kan AI være med å, ikke bare knuse tallene, men også være med på å se en trend eller gi en analyse som foregår på flere flater samtidig. På et høyere nivå så er det general artificial intelligence og en verden vi ikke klarer å forestille oss i dag. På den andre siden har du intelligence augmentation, Jim hadde et godt eksempel på det. Han sa “hvem tror dere jeg stoler på når det gjelder pensjon planen min? Kona mi”. Kona mi vet hvem jeg er, hvordan jeg tenker, hun har kjent meg i 40 år, hun vet hvilken preferanser jeg har, hva som bekymrer meg, hun kjenner følelsene mine, holdningen min, politisk standpunkt og alle de tingene som en bankrådgiver aldri vil kunne klare”. Men hvis du har intelligence augmentation, så kan du få din egen person, tanker, følelser og meninger forstørret ved at det forstår det selv bedre enn du gjør i dag. 

Silvija: Du har mer data. 

Odd: Ja, mer å støtte det på og mer regnekraft. Nå er de sterkeste computerne på 1/5 av prosesseringen vi klarer i hodet i den menneskelig hjernen. Med kvantum og det som kommer nå så kan vi kanskje være på samme nivå. Da vil det være dumt hvis ikke vi var med på utviklingen selv fordi hvis den løper avgårde uten oss så kan det skje ting vi ikke har kontroll på i dag. For meg handler alt om, som jeg kan lite om teknisk, enten det er AI eller IA blir inspirerende inn i kunst og kultur så begynner det å bli et verktøy. 

Silvija: Jeg har inntrykk av at mange kunstnere opplever alle de supre duppedingsene som mer enn turn off, enn turn on. Jeg har inntrykk av at mange kunstnere er teknologi pessimister fordi de føler at det stjeler fra deres menneskelige, unike kreativitet. Vi sier at det kan forsterke den og åpne nye måter å være kreativ på. 

Odd: Derfor er det viktig at vi både får inn digital transformasjon av AI og IA, digital verktøy og plattformer i kulturskolen. Det assosierer oss alle i dag, men det ville være umulig for meg å tro at mine barn og barnebarn, når den tiden kommer, ikke skulle måtte forholde seg til det. Så hvorfor ikke se at det er en mulighet. Mine tre motorer er initiativ, engasjement og entusiasme. Hvis man klarer å vise det for nye muligheter, så kan du være med på å eie mulighetene fra dag 1. Du kan være med på å bruke de konstruktivt. Innovasjonstakten, vi har hatt AI siden midten av 50-tallet, og det er et parameter som er interessant opp mot kulturskolen. Kulturskolen i Norge har vært klassisk orientert og levert den klassiske kunsten. Jeg er selv oppdratt og utdannet i det selv som regissør. 

Silvija: Hva betyr klassisk? At de ser på de historiske øyeblikkene og det er det vi lærer barna?

Odd: I kulturskole sammenheng så tror jeg når du snakker om klassisk musikk snakker du om besetning i et symfoniorkester, altså instrumentgrupper. Så har du en mesterlæretradisjonen som spinner tilbake så lenge vi har hatt instrumenter, at du oppsøker den store guruen også lærer du deres teknikker, metodikker, instrumentering og musisering. Så repeterer du den og utvikler den selv. Den måten har det vært undervist på i kulturskolen siden de begynte å lage fioliner på Cremona på 1500-tallet. Det er ikke en pedagogikk man skal si skal endres, men det kan finnes andre verktøy. Tenk hvis en elev som lærer å spille en sobert sonate på piano av sin lærer. Vi har veldig gode lærere og Bordal har et eget claver prosjekt som heter Fredagspiano hvor de spiller for hverandre, også er det quiz og historietime om en komponist. Så spiller man mer for hverandre, også har man kommentering. En helg hadde vi Håvard Gimse på besøk, så du får masterklasse på høyt nivå, så får en av dem spille sammen for Håvard Gimse. Det er klassisk pedagogikk mesterlærer tradisjon. Det er fint, men tenk hvis elevene kunne oppleve hvordan det var å spille i Carnegie hall gjennom VR f.eks. Eller at vi spilte på hver vår kant av verden og spiller til Vladimir (?) eller jazz. 

Silvija: Jamme litt med Miles Davis. 

Odd: Ja, og da er det ikke så skremmende for kunstnerne som er fra det klassiske området og tenke at det er noe som kan forsterke min person og pedagogikk inn i en større gruppe. Da kan mine elever få noe jeg ikke kan gi dem alene. 

Silvija: Hvor kommer Adagio fra?

Odd: Det han produserer underviser vi i. Vi har laptop music på kulturskolen Knuden.Stian Balducci, Audun Ramo og en gruppe jobber med å bruke computercraft på å skape musikk. Dette er kanskje lettere å forklare nå som vi har Kygo. Men for oss som er en generasjon før, kraftwerk f.eks, synthesizer inn i et band. Musikkskolen tok inn rytmisk musikk på 90-tallet. Det skjedde 50 år etter “Rock around the clock”. Det er en innovasjonstakt som er sein. 

Silvija: Noe av den fineste av popmusikk jeg vet om er når Sting begynner å kombinere det han gjør med arabisk tonearter. Men det er ofte at du vender øret til så det er lettere overgang når Sting gjør det enn når det droppes direkte. Er det vanskelig å like musikk man ikke har vokst opp med? Er det der det stopper eller hvorfor er det så vanskelig?

Odd: Jeg er såpass heldig som hadde en mor og far som tok med meg og søstra mi på mye forskjellig. Musikk spesielt, men også kunst og reiser over hele Europa. Vi fikk høre (?), Saint Martin in the fields og Velskefrik på hippie konsert i København. For meg har det aldri vært et spørsmål om musikk jeg liker eller ikke. Det du kjenner har du lettere å forholde deg til, men det du kjenner er ikke sikkert det som utvikler deg mest. En kompis av meg, Ola Christian Vetten, er komponist, bassist og musiker i Oslo. Han tok med med på Joe Zawinul i Molde som er en world music fyr. Det er musikk jeg ikke kunne funnet på hørt selv. Jeg vil kalle det world music. 

Silvija: Trommer fra afrika?

Odd: Det er alt mulig. Det er fusion jazz, trommer og han synger på arabisk. Det er kombinasjon og det tenker jeg er en vei som kulturskolen må gå. Vi har samarbeid med Blå Kors som har Posebyen kulturskole hvor det er ungdommer fra mange verdensdeler. Vi har ikke vært gode nok på å få inn dem. Det klarer de og derfor samarbeider vi med dem nå. Vi forsøker å utvikle det samarbeidet for der kommer det impulser og musikk. 

Silvija: Begynner vi å nærme oss en ny fase? Det fantastiske som skjer i den norske opera ballett med å hente inn utrolige dansere fra andre tradisjoner. Holmliagutta som vi begynner å bli bevisst på er noe av det kuleste vi lager innenfor musikk og dans for tiden. Begynner vi å være stolte nok av det nye? 

Odd: Opera er i seg selv ganske rock ‘n roll. I forrige uke var jeg på generalprøve på den nye sesongåpningen av Tryllefløyten. Det er Star Wars, og tull og tøys. 

Silvija: Så gøy. 

Odd: Men det er jo opera og de berette operaene er sånn. Det er fuglefangeren i fjærdrakta som skal møte mørkets fyrste. Det er så mye fjas at det er Star Wars. Det regissøren har gjort er å ta et Star Wars grep. Det er en rakett som havner i en annen verden. Jeg tror det alltid har vært der. Vi har hatt en homogen kultur i Norge. Jeg husker fra ditt foredrag hvis du ser på ungarsk kultur så er det kanskje mer en smeltedigel. Det har vært mer impulser fra hele Europa og naturlig handelsveier på kryss og tvers. Vi har sittet i fjellbygda og holdt på med vårt. De impulsene som vi får inn er at vi ikke bare ser musikken og kulturen, men nå kan vi faktisk ta del i den. Der tror jeg vi har en helt annen mulighet nå enn da jeg vokste opp. Kommer fra Gjøvik, vi hadde tibetanske flyktninger på 60-tallet, også kom det vietnamesere på 70-tallet som jeg gikk på skole sammen. Vi var vietnameser-skolen, også kom iranske og irakiske. Plutselig kom det veldig mange, også er spørsmålet om vi klarer å favne den kulturen som plutselig kommer inn døra. Et utfordring for oss er at en kulturskole som har verdens korteste lovgivning, det er paragraf 36 i opplæringsloven, som lyder “enhver norsk kommune skal ha et kulturtilbud i samarbeid med grunnskolen”, omtrent det og det er hele lovgivningen. Let’s go do it. Men muligheten vi får i fanget er at mange som kommer inn til Norge nå er ikke 8-10 år, men 30-50 år og har et behov for å uttrykke seg. Da tenker jeg vridningen vi kan gjøre er at de går på norskkurs og på grunnskolen, og da kan vi prøve å ta dem med inn likevel. Det er det mål på siden av teknologien, men prøve å få inn flerkulturelle i kulturskolen, også blant voksne. 

Silvija: For meg er det to ting. Det ene er at jeg tror Ungarn har en bestemt ting i sjela som er sterk. Jeg tror det henger sammen med landskapet og språket. Russere, øst-europeere, er så innmari sentimentale. Det henger med språket og musikken. Det er så mye vond kjærlighet. Nordmenn, mener jeg, har en melankoli i seg. Det tok meg 10 år i Norge før jeg klarte å tolke melankolien som noe annet enn depresjon. Det skaper en bestemt type kunst som er helt unik og fantastisk. Det å skjønne Garbarek var en lang reise for meg, men gud så forelska jeg ble når jeg tok han og Mari Boine. Det å tørre og ta det nye, men også være stolt av det man er så god på. 

Odd: Du har et godt poeng. Hvis vi skal spinne helt tilbake til fluefiske serien så har vi brukt Sergej (?) som har en vocal family som er sterke, kvinnelige vokaler. Det er store vokalgrupper som har vanvittig, drivende vokalharmonier som vi brukte inn i filmen for det er så vilt og samtidig melankolsk. Samtidig så tar vi inn en fisk og ser på den, så setter vi den ut igjen. Det er kanskje det særeste av alt med den musikken. Vi brukte også Mikhail Perin(?) som er en russisk mer world music orientert som gjør veldig aparte ting med mye merkelige klanger. Jeg skjønner hva du mener. Vi har en homogen kultur også tør jeg å gå så langt som å si at den klassiske kulturen vi har hatt i Norge når det gjelder den klassiske kunsten rundt ytringskulturen, så er det ikke så mange som har nådd ut til verden med det. Det er et par malere og noen komponister. 

Silvija: Det er fantastisk det man har gjort her. Men det er folk som har turt å utfordre klassisk pedagogikk vil jeg påstå. Må være passe frustrert for å gjøre en Hamsun eller Ibsen. 

Odd: Det er kanskje mer ekstremt. Men jeg har hørt folk som har spilt Grieg i Europa hvor barn som går på akademier og tenker at “er dette det beste dere får til?” fordi det er så lite komplisert ift til de store europeiske komponistene. Da er det kanskje mer spennende å se på Halvorsen og noen av de andre. Vi har hatt en homogen kultur og ikke fremelsket forskjellene eller det rare. Dermed har vi en lang vei å gå før Norge tar igjen tidligere Øst-Europa ift til mye kompleks kunst og musikk. Da er vi kanskje over til den nye teknologien fordi hvis jeg kan i et tenkt tilfelle sparre med en avdød ungarsk komponist, og vi kan komme dit hvor du kan finne ut hva som gjorde at han tenkte på den måten og hvordan kan det forsterke min nysgjerrighet. Vi har en dialog med spillpedagogene som er en gruppe med godt utdannede unge forskere og pedagoger som bruker spill. De er fra hele Norge. Det er stipendiater i Stavanger, Trondheim og Bergen som går inn å ser på spill som pedagogisk plattform. Vi skal ha e-sport som et eget kultuskolefag på Knuden og spilluniverset som mulig inspirasjonskilde for computergrafikk, lyd, storytelling, karakterutvikling og bruke den delen av spilluniverset. Så skal vi se på spillpedagogikk for det kan du bruke når du underviser i fløyte eller teater. 

Silvija: Hjelp oss å lage spillpedagogikk for Lørn. 

Odd: Det kan vi gjerne gjøre. Spillpedagogikk gir mulighet til å jobbe med tradisjonelle skolefag som spillpegagogene starter med. Å se på hvordan vi kan få opp leseglede og leseferdighet ved å bruke spill. 

Silvija: Når jeg skal tenker computerarts, hittil så var det fort at dette blir noen kule bilder, noe grafikk osv. Du inspirerer meg til å tenke mer musikk, gaming, e-sport. Alt fra VR og 3D-printing til måten vi kommuniserer på. 

Odd: Alt som skaper elektroniske signaler. Alt som kan gå gjennom er prosessor kan brukes om verktøy og inspirasjonskilde for alle type kunst, kultur og ytringsfrihet. 

Silvija: Har du et Newton-room? Du må ha noe å leke med. 

Odd: Vi er så heldige at det bygges en ny kulturskole i Kristiansand. Svært hus 400 kvm på kaia sammen med den nye Tangen samlingen, altså kunstsiloen. Vi vant pris på én millard og litt over det som skal bli en kunstnerisk sone sammen med Kilden kultur- og konserthus, og teateret. Der bygger vi dedikerte rom for spill, computer kunst, men ikke så lukka at de ikke kan ta med seg resten av avdelingen på skolen. Det som er the long and short for min del er at dette vil være en altomfattende hub for å skape kunst og kultur. 

Silvija: Hvis man skal lese noe for å komme i gang, nå forstår man du er altetende, men hjelp oss med et startpunkt. 

Odd: Det er to artikler som jeg synes er gode ift tankegang inn mot det å lære og gjøre noe nytt i en organisasjon. Den ene er “Managing evolutionary and revolutionary change” av Michael Tushman og Charles Riley. Veldig kort handler den hvordan man balanserer inkrementelle radikale endringer, så du både fortsetter driften og klarer å ta de store sprangene. “Practical ideas for learning across complex systems” som er en samling av artikler fra Gatenby og Cantore, redigert av Jim Spohrer. Følg det Jim Spohrer gjør og legger ut på nett. Jeg vil anbefale at folk leter rundt seg. Det er det beste. 

Silvija: Drøm litt mer. 

Odd: Ja, går inn på Harvard Business Review, og se hva som skjer der på teknologi. Kombinasjon AI, IA and arts. Der finner du mye spennende. 

Silvija: Har du et sitat?

Odd: Hvis vi tar tanken med mannen som har kona si som rådgiver, og hvis vi tenker en mer digital versjon. “My augmented advisor said it was ok”. Den skal få lov til å henge. Så ser jeg gjerne en pokal på kontorhylla for at Knuden har blitt Skandinavias mest innovative kulturskole innen 2030. 

Silvija: Hvis man skal huske én ting fra samtalen? Det var karma for teknologien og karma fra teknologi. 

Odd: Det sies at karma is the new currency. Hvis du tenker å gjøre godt, så vil det gode komme til deg. I fra samtalen vår så tror jeg stikkordet på være nysgjerrighet. Jeg kommer ikke fra en tech verden og kan ikke mye om det, men jeg leser en del om det og ser at det kan være et inspirerende verktøy allerede i dag. Det vil bare forsterke seg og det vil skje eksponentielt mer og mer. 

Silvija: Jeg tenker to ting til. Jeg tror du hadde en trekant som var fin underveis som du har dratt oss gjennom gang på gang. Det ene er inspirasjon og nysgjerrighet. Det andre var mot og engasjement. Det tredje er gjennomføringsevne som kommer med entusiasme. 

Odd: Det er hyggelig å høre. Det er tre ting som jeg thriver på. Det har gjort at jeg var den første nordmann som satt opp Ibsen i Western London og dro å fulgte drømmen i verden. Det er det som gjør at vi finner det vi elsker og at vi lager barn, vI skaper en ny verden og jobber for gode ting. Det er en viljen i det. Du kan ha innovasjonsevne, det kan bedrifter ha penger, ressurser, folk, akademiske og forskere til. Men hvis du ikke har innovasjonsvilje, en kultur for det, så kommer du ingen vei. Vi kan gjerne bli en innovasjonskulturskole for min del. Det ligger så mye der og du skal huske på at de klassiske kunster involverte også matematikk, arkitektur. Mange ting som vi i dag har overlatt til ingeniørene, men jeg tror at en kulturskole har en unik posisjon fordi vi er både skole og skal drive med kultur. Da er det ikke sikkert at det bare er de tingene vi driver med i dag som er bra og spennende med visuell kunst, teater, moderne musikk og alt det her, men å få et fugleperspektiv på dette gjennom teknologiske briller. Fugl med briller faktisk. 

Silvija: Jeg synes dette var litt for langt, men en nødvendig lang samtale fordi vi har gått utover våre 20 minutter, men det er så gøy å jamme med deg. Odd Christian Hagen som rådgir, men også utvikler innovasjon muskelen ved Kristiansand kunst- og kulturskole, tusen takk for at du var hos oss og teknologi nerder i Lørn. Du inspirerte oss til å tenke på kunst som en viktig innovasjon muskel. 

Odd: Takk. 

Silvija: Takk til dere som lyttet.