Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn.tech. Navnet mitt er Silvija Seres og temaete i dag er teknologi og samfunn. Gjesten min er Johan Brand som er gründeren av Kahoot og nå gründeren av EntrepreneurShip. En fantastisk reise som har med entreprenørskap å gjøre og skip. Og We Are Human. Velkommen Johan.

Johan Brand: Tusen takk.

Silvija: Du er et av disse flammene som ikke sparer seg selv, og brenner så lyst at det blir for mye av og til. Men så blir det også så fantastisk bra at det endrer nasjonen. Og jeg mener virkelig at du har vært med på å endre Norge. Ikke bare gjennom å ha startet og å ha bygget opp en av Norges mest vellykkede selskaper - men og endret måten å vi tenker på entreprenørskap og kanskje etterhvert endrer måten vi tenker på teknologiens muligheter på. Vi skal snakke om litt forskjellig. Tittelen din er “Captain & Founder”. Jeg har lyst at du skal fortelle litt om deg selv. Hva er det som gjør at du ikke kan la hver å være en Captain. Det er en gutt med liberal arts bakgrunn. Litt dysleksi også kanskje?

Johan: Litt dysleksi også ja. Captain delen handler om å putte i en tittel at man faktisk er et team. Det å være en captain og det vi bruker i EntrepreneurShip er at vi bruker analogien fra seiling. Dette å jobbe med elementene og dette å jobbe med team. Dette med den harmonien som det må være mellom teamet og båten og kreftene i samfunnet. Det bruker vi veldig aktivt. Og i Kahoot så er jo en av medgründerene - vi er jo fire som startet det. Jeg har fått mest oppmerksomhet. Og det var jo min rolle å være kaptein en stund. Det betyr jo ikke at jeg var viktigst, men jeg hadde den funksjonen. Og jeg har alltid følt at det å være en leder kan du jo egentlig være i hvilken som helst posisjon. Det handler om å ta lederskap der du står.

Silvija: Også handler det om at noen er flinkest som utenriksministere og noen er flinkest som innenriksministere og begge jobber er like viktige.

Johan: Og det er kontekstalisert. Og litt sånn om hvorfor jeg omtaler meg som Captain og Founder, jeg er ingen investor, men jeg er en founder som investerer. Det betyr at min investeringsfilosofi er veldig annerledes enn om jeg hadde vært profesjonell VS, for jeg bruker andre kalkyler og andre måter å tenke på.

Silvija: Du tenker ikke finansielle arkitektur?

Johan: Nei, eller jeg er veldig opptatt av løpet du skal gå og sånt. Så det matcher jo ofte. Men jeg kommer ofte med en annen vinkling på det. Og kanskje derfor så er jeg i veldig tidlig fase. For det handler veldig mye mer om hvilke mulighetsrom som ligger der svarene ikke er. Og om å investere mindre penger for man er i en tidlig fase. Så derfor så bruker vi Captain & Founder fordi når man ser på selskapene så er jeg founderens mann.

Silvija: Jeg har lyst til å gå tilbake til Kahoot et lite øyeblikk. For vi kan være enige om at det er en suksess.

Johan: Inntil videre er det en suksess, ja.

Silvija: Ja, men hvis man skal være ærlig så tar det alltid lengre tid enn man trodde. Det tok hvertfall 10 år før dere begynte å bære ekte “cash poser”.

Johan: Ja, fra launch 2013 til at man nå velger å være cash positive i slutten av dette året her. SÅ har det jo gått noen år. Men teamet ble jo samlet i 2009, så det er jo 10 år siden.

Silvija: Ja. Så jeg tenker 10 år siden pluss, minus pleier det å være. Også er det ørken vandring i mellom. Hvor man starter veldig høyt også er det noen utrolig dype fall, også henter man seg opp igjen. Hva er grunnen til at man henter seg opp igjen og hvor var det det øyeblikket dere skjønte at dette blir bra?

Johan: Da kan jeg begynne med da vi skjønte at dette kom til å bli bra. Det var når vi hadde første prototypen inne i et klasserom og den vanskeligste eleven i klasserommet sto på pulten og hoiet og læreren ikke tok han ned. Fordi han var fokusert. For han gjorde det hun ville. Og da var alt okei. Og den effekten på resten av klassen av denne personen som aldri fokuserte, som aldri tok del, og som var aktiv med sin måte å være på. Hele han hvar plutselig fokusert på det han skulle.  Det var da vi skjønte at det var det vi designet for. Og fordi vi hadde puttet på kontoret og bestemt oss for at vår suksess metric ser ikke sånn ut. Vi tok et bilde av en person som gjorde sånn og det var det vi designete for og alt annet støttet opp under det. I stedet for å definere tall. Og det er der ofte folk går seg blind. Hypotesen må være et så ekstremt datapunkt og designet for atferd. Og den er så lett gjenkjennelig, men også vanskelig å oppnå. Så det var vårt store høydepunkt. Og at reisen tok 10 år for Kahoot var jo at i 2009 så gjorde vi mange ting for å lære oss opp. Vi gjorde jo Startups og andre ting for å bygge oss opp. Sånn at når vi skjønte hva vi skulle gjøre så var vi klar med playbooken. Så det er det jeg er mest stolt av med Kahoot, er at vi snublet ikke inn i noe. Vi fant ikke opp Quiz, mobiltelefoner, internett eller noe sånt noe. Men vi stod på skuldrene til masse giganter. Vi tok lektyrene, vi møtte Axel 5.31, og første gangen han gjorde business model canvas workshopen sin. Nir Eyal og boken møtte han akkurat når han begynte. Så vi var jo heldige å få disse inn med en gang og var med på å påvirke deres verktøy og brukte det i Kahoot. Så vi skjønte jo når vi fikk denne gutten på bordet så hadde vi alle disse modellene og skjønte at dette er the breaking point. Og etter det var det bare snakk om å jobbe mest mulig fokusert.

Silvija: Få produktet til å virke, få teamet til å funke.

Johan: Ja, og da valgte vi å gå etter den modellen som ikke var payment first, for vi vi hadde jo først en payment first modell, så valgte vi open. For da skjønte vi at vi hadde et produkt hun kunne vokse organisk med potensial for viralitet inni den.

Silvija: Det å bygge et sånt team er litt sånn som å bygge et team for krig. Det må være folk som du gjerne vil på telttur og i krig med.

Johan: Jeg bruker mer seiling i stedet for krig for jeg synes det er litt mer positivt.

Silvija: Litt krig da. Det er jævlig høy stressnivåer. Du får unnskylde banningen. Men det er stressnivåer når du ikke vet hvor neste lønningen kommer fra. Hvordan dette går og det er masse som ikke går som planlagt. Og likevel så kommer man gjennom det. Hva tenker du nå? Hvordan fikk dere det teamet til å funke bra og hva var suksess kriteriene der?

Johan: Ja, for det første så ser en suksess alltid fint ut uten ifra. Men selvfølgelig var det høy temperatur internt og mye uenigheter. Og vi med vilje dyrket jo ganske mye forskjellige personligheter. Så styrken er jo at man klarer å ha et “nå spenner vi det inne i teamet, men likevel til slutt ende i samme retning”. Vi kunne ikke ha gruppe tenkning. Vi kunne ikke sitte alle sammen og tenke det samme. Så vi måtte tørre å ha på grensen til farlig stor forskjell mellom oss. Noe som er noe av det vanskeligste. For det eneste du har igjen da er tilliten. Når du er uenig om alt annet.

Silvija: Nå snakker du om mangfold på en måte som jeg synes er relevant. For vi snakker ofte om mangfold for å være rettferdige, og den andre 50% og noe sånt. Men det dreier seg egentlig om å klare å kombinere veldig forskjellige perspektiver på en effektiv og konstruktiv måte, og det er en utrolig vanskelig ledelse.

Johan: Det er utrolig vanskelig ledelse. Og når jeg snakket om disse verktøyene vi brukte - en ting vi gjorde som er veldig gøy for nordmenn er inclusive design. Doga er jo den beste institusjonen i hele verden som kan dette her. Og vi jobbet med dem ikke fordi det handlet om å designe for handikap, men for mangfold. For person med en ekstrem erfaring. Den kan være kulturell, fysisk, biologisk. Det kan være hva som helst. Den education er en utrolig viktig komponent for å bygge et sterkt team. For å få en forståelse og for å finne det unike i noe. Så vi brukte alt vi har lært og jobbet med innenfor inclusive design som er et prosjekt vi tok på oss. Og da kom mangfolds biten inn. Det er derfor vi er så irritert på folk. Du må kombinere økonomen med teknologen med kunsteren. Inn i samme rom. Og det er det jeg mener er det unike vi turte å gjøre tidlig med alle den friksjonen det betydde. Og hvert fall når du er i Norge. Der det er et homogent tankegang. Sannheten er så etablert. Og vi skulle ta Amerika. Så du må ha en helt annen måte å tenke på som er en mye mer full av hotpotten.

Silvija: Spenningen, ja. Jeg tror både du og jeg er litt uvanlige teknologer om man kan kaller seg teknolog. Jeg er en teoretisk matematikere i utgangspunktet. Og du er en liberal arts student. Jeg tror at i mitt tilfelle så er noe av det mest verdifulle jeg har fra min utdanning egentlig veldig, veldig god struktur forståelse fra disse matte kursene mine fra gymnasiet i Jogoslvia. Men mye lesing. Vi måtte lese de store russernee, de store amerikanerne, de store indiere i min utdanning. Og det gjør at du skjønner det ikke som en 17-åring, men plutselig som 35-åring begynner å tenke veldig sosialt rundt den teknologien du bygger. Fordi du har tenkt på verden. Den refleksjonsevnen tror jeg bygges gjennom å drive med kunst og kultur og sosiale fag på en måte som vi ikke spiller nok på. Og det har du også snakket om.

Johan: Ja, jeg var jo veldig glad i matte og fysikk. Jeg var jo kjempegod i matte og fysikk. Jeg synes det var veldig, veldig gøy. Men jeg dro til utlandet, så mistet jeg et år. Men jeg gjorde det så bra på skolen i USA at jeg behøvde ikke mer matte. Så jeg valgte å ikke ha matte i et år. Men det å komme tilbake i Norge og så begynne på nytt var veldig vanskelig. Så jeg lærte også veldig fort dette med at når ting blir så sekvensielt og du mister et hull. Det krever enormt av deg for å tette det igjen når ikke skolen din gjør det for deg. Og det er også denne tanken om å lære seg å stille spørsmål. Være god til å stille spørsmål som kunsten er så god til. Det har vært min drivkraft i ettertid, så når jeg valgte å hoppe av business studiet og alt og studere kunst så skjønte jeg at det var den utdannelsen som jeg ønsket meg for å lære meg å stille spørsmål til verden.

Silvija: Undring, nysgjerrighet?

Johan: Ja, og folk trodde jeg gikk på sånn ekstrem hvor det bare var form og tegning og farge. Vi leste filosofer. Jeg drev med matematikk også. Jeg drev med det digitale da det kom. Så jeg jobbet jo ekstremt mye med kjemikalier blandet med computere. Så veldig mange tror kunst studiet er noe helt annet enn det det er.

Silvija: Det er et verktøy også.

Johan: Ja, det er samfunn. Det er alt vi har i vår verktøykasse. Og vi dro jo inn eksperter i alle kanter for å løse og å stille spørsmål. Så det som det handler om er jo å bygge et team rundt det du løser og prøver å se.

Silvija: Også er det sånn at teknologer undervurderer viktigheten av å studere spørsmål med både positive og negative fortegn. Du og jeg har vært begge to aktive på det å snakke om samfunnsvektere av teknologi. Nå kommer det til å være utrolig mange diskusjoner om AI og etikk. Fordi vi ser at sånne ting som sosiale mediers kontroll over nyhetsbildet vårt leder oss inn i disse ekko kamrene. Det er algoritmiske preferanser for fake news rett og slett fordi de er veldig virale og fører med seg mye trafikk. Så det er sånne ting som ikke er så enkel å løse ved å bare si at det forbyr vi. Teknologien har en del samfunnseffekter som ikke er intenderte, men som er likevel… Utspiller seg når muligheten kommer dit. Og det å tenke på dette på en god og positiv måte. Tenke på hvor skal vi, hvor bør vi, hvor må vi, hvor må vi ikke - er de spørsmålene som er så vanskelig å stille når det er sånn “ja, men det er bare å forby det. Sånn kan vi ikke ha det”. Min bekymring personlig er at det kommer til å være mange debatter om AI og etikk, men de kommer til å være ledet av grupper som ikke er diverse nok. De er ikke sammensatte nok til å faktisk kunne ha relevante diskusjoner. Det blir enten bare jurister eller politikere, eller teknologer. Og hvordan skal vi klare å føre den debatten på en måte som gjør Norge riktig rustet for fremtiden?

Johan: Ja, vi kan jo dra en analogi til Kahoot og det vi holder på med. Du kjenner jo det veldig godt og er også interessert i problemet med den institusjonelle læringen og hvordan den ikke svarer til problemet som kommer. Vi har nok av bevis til at folk ikke klarer å ta tak i problemet. Og turer videre. Og det vi så med Kahoot var at vi først kan komme med en dommedagsprofeti. Det andre er at vi må ikke rive ned det rundt oss. Alt må være investert inn i klasserommet, i lærere også videre. Alt dette må vi prøve å unlock på best mulig måte. Vi i Kahoot var veldig opptatt av etikk og det var veldig viktig for oss. Og det var derfor vi prøvde å si at vi skulle lære noe kult igjen. Vi prøvde å legge en agenda som folk kunne samle seg rundt bak. Det handler ikke om det er dritt, og det er dårlig eller å forby. Det handler om denne teknologien som dere sliter sånn med, her er en måte vi kan bruke den på som forhøyer den menneskelige opplevelsen. Barna ser hverandre. Ufarlig gjøre det de frykter og fremheve det de ønsker seg. Og det var drivkraften i Kahoot, og det var å prøve å putte teknologi inn i klasserommet som skapte en mer menneskelig opplevelse. Da ufarliggjorde vi den og da slutter lærerne å tro at vi var der for å replace dem. De skjønte at verktøyet var til for å gjøre hverdagen bedre. Når vi begynte med Kahoot så var det sånn “kversj”. Da skulle egentlig Ipadene permes ut, og det var sånn “Nei, nei, nei” og vi hadde hatt teknologi i klasserommet i 18 og 20 år allerede. Og det er jeg veldig stolt over at vi klarte å skape en agenda og fremheve det mellommenneskelige av samspillet. Det kan faktisk teknologi fremheve. Det å bruke nettverksinfrastruktur for å få det på skala. Bruke gen-struktur for å ha kontroll på deg. Alle de verktøyene som vi har som datamaskinen er gode til å hjelpe oss med. Også satt vi inn på kvittering “læring awesome”. Og når du klarer å gå inn å sette agendaen for positivitet som alle kan samle seg rundt så blir det et felles multiplum. Det blir så mye større en det individuelle. Det er der kahoots kraft har kommet. Og vi programmerer jo på en måte fremtidens elever. Og ved stilte spørsmål er det ingen som skal bry oss om hva driver med. Her har vi sittet og valgt hva som er okei og ikke. Og ingen bryr seg. Og det begynte å skremme meg etterhvert. Og nå som AI kommer. Det er kjempeviktig og det har vært mange viktige ting. Og det samme, vi kan ikke bare la det unfold uten å ta det innover oss hvordan vi vil at det skal være.

Silvija: Men ja. Både du og jeg har snakket mye om livslang læring og om fremtidens kunnskapsbehov og dette med å gjøre læring på nye premisser. Men føler du ikke avmakt av og til over at det sitter både utvalg og byråkrater og skoleledere og skolestyrer som skal bestemme det selv? Uten å verken ha eksperimentert eller å ha gått så langt ut som det vi har. Det tar så lang tid.

Johan: Ja det gjør det. Og det er jo det vi også så på. Så vår konklusjon er at vi må vinne klasserommet. Skal du skape endringer så må du vinne klasserommet. Og vinner du klasserommet på riktig måte så må du ha med læreren. Og læreren er profesjonell. De vet hva god læring er. Så det er vår greie. Jeg sa til Børge Brende en gang på scenen at min jobb sånn som det ble med Kahoot var å unngå dere. Det var å skape et system som kunne revolusjonere skolen utenfor byråkratiet. Sånn at når dere ser at det fungerer så velger dere å bli med på laget. Så det var en bevisst strategi å komme seg innenfor dørene og starte revolusjonen på innsiden. Fordi du vet den vil ikke manifestere seg totalt før du får med byråkratene også. Men du må nok begynne revolusjonen et annet sted. Men det må være med positiv fortegn. Jeg hater aktivisten som skal rive ned. Du må tilby et alternativ som er ti ganger bedre. Og det er det samme jeg driver med nå i artifical intelligence tankegang. Akkurat det samme, vi må slutte med dommedagsprofetiene. Vi må velge et positivt fortegn. Man vil jo at dette skal påvirke oss for å fremheve en bedre verden.

Silvija: Men det du sier er veldig veldig viktig, fordi det du sier heter et aktivt valg. Og det er opp til oss. Og det valget må være både kunnskapsbasert og verdibasert. Og det er det å finne de kombinasjonene som er viktig nå. Det haster.

Johan: Det haster og det vi så i skolen som de er redd for i skolen er at hvis vi fokuserer på eliten så faller de andre imellom. Så det vi må prøve å finne ut av er hvordan kan vi faktisk dyrke den flinke og det mange glemmer er at de tror den flinke eleven er god i alle fag og det er jo ikke sånn. De har vært den flinke eleven det ene stedet og den dårligste i det andre. Og det å definere en elev som flink og ikke flink er ikke sånn det er. Det er helt kontekstual basert. Og da kommer man inn i den forståelsen om å forstå teknologies rolle. Og den er god et sted også er den forferdelig et annet sted. Og man kan ikke bare stemple noe basert på en erfaring man har. Og det er jo en av mine passions her, å nettopp prøve å få se det. Å få folk til å få den erfaringen over tid. Også tar jo det tid å bytte mening. Det er tungt, det er vanskelig, det er vondt. Og det er jo en forståelse teknologer ikke alltid har fordi de er i sin lille verden. Også skjønner de ikke hvordan det er på den andre enden. Det er noe med å bygge den empatien på begge sider. Og jeg liker den norske modellen med arbeidsliv med regjeringen og med oss, da. Vi har den trefoldighet. Og det tror jeg vi trenger i teknologiutviklingen og.

Silvija: Du sier at vi likevel trenger et slags AI råd etter modell fra biotek nemnda.

Johan: Ja, jeg tror det er smart å se på en modell som på en måte... Som du husker jo biotech debatten. Denne debatten har vi hatt før. Og man klarte å ansvarliggjøre, og man klarte å se at veldig mange startup eksempel - de ønsker jo faktisk å vite hvor grensene går. Det er mindre “taxing”, du er mindre redd. Du kan faktisk fokusere på ting. Også vet du at hvis de andre hovedsakelig spiller på de samme greiene så er det lettere å spille på det.

Silvija: Noen har definert en konsistent filosofi for deg som du kan forholde deg til.

Johan: Ja, og det er veldig viktig å forstå. At du kan faktisk akselerere utviklingen i riktig riktig ved å bruke regulative ting riktig. Og derfor er jeg opptatt av debatten rundt utviklings versus anvending. Og det er bare få ting rundt utvikling du burde styre. Det er de veldig, veldig klare etiske tingene. Men så er det på anvendingene vi må tenke mer på det regulative. Prøve å feile, og å ha en regulativ sandkasse.

Silvija: Hvem burde sitte i et sånt råd? Det jeg har lyst til å provosere deg litt på er hvordan lager man et godt team som kan finne ut av dette her? Jeg tenker både teknologer, og filosofer, og politikere. Hva tenker du?

Johan: Jeg tror det må være dynamisk. Jeg tror det må følge løpet som det kommer. Jeg har ikke svar på hvem det er, men jeg er ganske opptatt av at man må tar for seg konkrete saker. Også kan det være på noen saker så er det litt andre som må inn. At du har litt core medlemmer, også har du folk som kommer inn basert på det de store sakene. For da er det lettere for folk å forholde seg til det. Og det handler om å sette press, og egentlig ikke komme med svaret, men si “dette har vi vurdert, dette er det vi tror” også kan folk enes rundt det. Så prøv å ha et mer agilt råd som følger noen core. Det er litt som jeg prøver å gjøre med Kahoot nå. Nå er det kanskje litt mer med i Kahoot historien. Prøve å fortelle hvorfor er ting som de er. Hvorfor har vi tatt de valgene som vi har. Ikke si hva de skal gjøre i fremtiden, men prøve å gi den linken tilbake.

Silvija: Ja, men jeg tror en ting til JOhan, og det er å være flinke til å ta tak i konkrete diskusjon muligheter når de dukker opp. Finne de viktige casene før nødvendigvis hele medie verden i Norge har forstått at dette er en kjempe spennende problemstilling.

Johan: Ja, men vi må ikke la mediene definere denne fremtiden. For de vil velge det populistiske, de vil velge det som er enklest å selge og det er opp til oss å faktisk komme frem med disse konkrete historiene som er fengende å interessante og å forklare dem. Jeg elsker å bruke analogier på artificial intelligence. Det er jo som oppskriften til vaffel. Og adder du på sjokolade så har du en oppskrift med sjokolade i seg. Det er jo noe så enkelt som det mest banale. Og vi må ha en historie der ute som ikke er definert av VG’s skremsels propaganda.

Silvija: Men som også ikke er definert av de store multimedia selskaper som det fakta og bringer inn sin etikk gjennom de løsningene som etterhvert kontrollerer helsevesenet eller infrastruktur eller smarte biler. 

Johan: Og ja det mest skremmende som jeg tror folk blir redd for er 1 er når jeg hører nordmenn sier “å nei, jammen EU kommer alle til å tre over hodet på oss. Eller Google, alle har bestemt det. Og en ting jeg har brukt mye tid på, så jeg kan fortelle, jeg har jo møtt noen av de som snakker om Smith og de. Og de synes ikke det er okei. Og du kan ikke bare la de definere det som er okei. Og det er derfor jeg ble opptatt av nasjonalstaten. Den er interessant ikke på grunn av grensene våre, men på grunn av noe med verdi.

Silvija: Og jeg tror det du sier er kjempeviktig fordi jeg tror etikk er alltid lokal. Og det går ikke ann å lage en algebra etikk som er global. Disse to tingene er gode, kombinerer du dem så blir det bra også videre. Vi tenker ut i fra litt forskjellige verdier hver nasjon, det er derfor vi er mange nasjoner.

Johan: Mangfold. Det som er poenget ikke sant. Kloden er interessant fordi det er mangfold. Er det en ting til vi ville gjort nå så er det faktisk å fjerne mangfoldet vårt.

Silvija: Og den kan ikke overkjøres med nye globale algoritmer som kjører alle over samme kam da.

Johan: Yes. Og det er nok av folk som tror på at det blir en global kultur.

Silvija: Det blir forferdelig kjedelig. Vil du virkelig gi opp det som gjør deg unikt spicy. Både som menneske og som nasjon. Det mener jeg ville vært helt forferdelig. Du har lest en bok som heter Surveillance capitalism av Shoshana Zuboff, eller du leser den nå. Og det er en bok som har påvirket meg veldig. Den er litt for mørk egentlig i min bok. Men hun er utrolig grundig til verks med både økonomi og filosofi og psykologi og hva de som kontrollerer data kan gjøre med oss hvis ikke de styres nettopp av sånne institusjoner som du hadde nevnt og forslått. Hva tenker du om boken så langt?

Johan: Når jeg leser den så blir jeg ganske optimistisk på vegne av Norge fordi vi vet om det store problemet. Og det har vi jo før vi fikk kunstig intelligens. Og det store problemet og avgjørelsene vi tar er jo med datasett som er dårlig. Full av fordommer, dårlige datasett. Og det er jo hele tanken å ikke vite at du er fordomsfull er å være fordomsfull. Så det som er interessant her er jo at vi kan bidra ganske positivt nå med å komme med en hel annen måte å tenke mangfold på og data. Og å være ærlig på at den dataen må bare strykes. Vi må bygge på nytt. Så hennes dommedag kom jo nettopp ut av hvor hun er vokst opp og hvor hun er. Hun sitter jo en del av verden som er ganske annerledes enn vår. Jeg blir litt positiv av å tenke at vi har en rolle å spille. Det er mulig å bygge mangfold inn og det er mulig å fjerne biasene. Ikke perfekt, men det er min holdning til det. Så for meg så er det en sånn at her må vi ta tak.

Silvija: Hun sitter i en del av verden hvor det er forferdelig mange gode cyber security selskaper, da.

Johan: Jo selvfølgelig, men hvis du vet litt om bakgrunnen hennes så vet du jo også hvorfor hun frykter det. HUn har jo sett mye. Så det tenker jeg er fordelen med snille Norge.

Silvija: Ja. Du nevner en bok som jeg ikke har lest. The order of time? Hva er det?

Johan: Ja. Jeg gjorde faktisk hovedoppgaven min på kunststudiet på tid. Og kunstnernes manipulasjon av tid. Som er veldig interessant. Og da er det jo denne boken her er en fysiker som snakker og på en måte om hva vi vet om tid så langt. Hvor langt fysikerne definerer forståelsen av tid. Og alt som er forbi er også innenfor filosofien. Den er utrolig tankevekkende og er egentlig mediatorisk å lese. For den gir deg også litt svar på hvorfor vi organiserer hverdagen vår og hvorfor sosiale medier og menneskers opplevelser av tid er som. Så jeg anbefaler den. Det er en tynn liten bok.

Silvija: The order of time.

Johan: Ja, og vet du hva, jeg tror dette er grunnen til at jeg elsket fysikk også.

Silvija: Den må jeg lese.

Johan: Ja den må du lese, den er fantastisk.

Silvija: Har du et lite sitat som du vil legge igjen som gave til våre lyttere?

Johan: Ja, jeg har mange. Hvis jeg kan gjøre to?

Silvija: Ja.

Johan: Ja, for det er to jeg alltid bruker og de som kjenner meg vet det. Men det ene som jeg har funnet ut av selv er at “you can’t beat the wind, but you can learn to sail” og det er litt av entreprenøren i meg. Og det er noe med fremtiden og. At vi kan læres oss dette og vi kan gjøre det riktig. Og det andre som er en follow av det. Som er et gammelt pro verb. Og det er “if you wanna go fast go alone, if you wanna go far go together”.

Silvija: Også skal jeg sitere deg på en ting til. Det er en ting som jeg har stjelt av deg og som jeg digger. Som du da har parafiseret. Som er t man skal ikke tåle så inderlig lett den læring som ikke gjelder en selv. Vi må alle med og ikke bare kidsa også videre. Så den likte jeg veldig godt. Johan, hvis folk skal huske en ting fra vår samtale. For nå har vi snakket om mye forskjellig her. Både entreprenørskap og teknologiens etikk. Og vi har ikke snakket om de store nye muligheter i podcasten, men du og jeg har snakket om det før og muligheter for Norge i havet og kanskje offentlig infrastruktur. Kanskje velferd gjennom kunstig intelligens, etikk og data og sånt. Så det tar vi senere. Men av det vi har snakket om, hva vil du at folk skal huske?

Johan: Da kan jeg ta joken da, men det er et hav av muligheter. Men det er det virkelig. Og jeg vil at folk ikke skal bli blinde på de frykter man ser, og alle sperringene. Vi sitter et sted på jorden  hvor det nesten er ubegrenset av hva vi kan oppnå hvis vi bare ønsker å være annerledes.

Silvija: Veldig bra. Johan Brand. Captain & founder. Takk for at du “capitinerer” og inspirerer oss alle sammen. Takk til dere som lyttet.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på våre nettsider Lørn.Tech