#446 21. August 2019 Utdanningsteknologi: 

Hjernelæring med Kjersti Corneliussen. hjernelæring.

Velkommen til Lørn Tech. En podcast om teknologi og samfunn. Med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Mitt navn er Silvija Seres og i dag skal vi snakke om EdTech. Gjesten min er Kjersti Corneliussen, som er Gründeren av Hjernelæring. Velkommen.

Kjersti Corneliussen: Tusen takk.

Silvija: Vi deler ikke bare felles interesser, men lidenskap for læring for alle. Denne samtalen gleder jeg med veldig til. Vi skal snakke om hvordan vi kan gjøre barna glad i læring, men også minne de voksne på hvor gøy det var å lære. Før vi begynner håper jeg du kan fortelle oss litt om hvem du er, og hva som driver deg.

Kjersti: Ja, jeg har jobbet med læring hele livet. Det som er interessant for meg, er at vi mennesker gjør så mye rare ting, og for meg har læringen vært hvorfor vi gjør så mye rare ting, så jeg kan forstå meg selv og andre. Så har læring blitt jobben min i konsulentvirksomhet og i Hjernelæring. 

Silvija: Ja. Du har en master i innovasjons-kommunikasjon og en bachelor i industriell design. Også kan du mye psykologi. Fortell om blandingen din.

Kjersti: Jeg tror fascinasjonen for folk, design og innovasjon i kombinasjon ble til en veldig sterk fascinasjon for hjernen, og jeg gravde mye i hva vi visste om hjernen. For noen år siden ble det et større behov for å samle denne informasjonen og formidle den til barn, fordi dette er veldig viktig. Man har funnet ut av mye de siste årene, og alt er gjemt i vanskelige artikler. Og du skal være spesielt interessert og entusiastisk for i det hele tatt å få det inn. Det er mye mening i å dele det med barna, så de har bedre muligheter til å forstå dem selv og måten verden fungerer. 

Silvija: Veldig overordnet: hvordan fungerer det? 

Kjersti: Vi snakker om fire karakterer, tre deler av hjernen. Våkneren: som er frykt og flykt senteret vårt. Alt vi støter vekk, for eksempel brokkoli på tallerkenen eller en løve i ørkenen, og alt imellom der. Så har vi speideren som alt trekkes imot, det er belønningssentrene våre, det dreier seg om alt som føles godt, det kan være alt fra godteri og klemmer og tilhørighetsfølelsen, det kan være å vinne noe, avhengig av hvem du er. Også har du skattkisten, som lagrer alle minner og har enorm kapasitet, så vi liker å lære bort til barna at man kan lære uendelig. Det er viktig å huske på, at det ikke er noen begrensninger for hva vi kan lære. Også har vi den kloke, som er dirigenten bak det hele. Og den kloke sitter i pannebrasken, og er rett og slett problemløseren. Som ser alt og finner løsninger. Det dreier seg mye om selvet ditt og kognitiv problemløsning.

Silvija: Kan jeg spørre deg noe: er alle barn født nysgjerrige? For vi har så mange spørsmål, mens voksne er gode til å si: nei, vi er bussy.

Kjersti: Ja. Man trenger ikke lære barn og ungdom å lære, det er noe alle gjør naturlig. Men utfordringen er å få dem til å forstå begrensningene ved å sitte stille å lære. At noen skal skjønne: okey, jeg liker faktisk best å lære fysisk jeg, eller jeg liker best å lære ute i naturen, også videre.

Silvija: En ting jeg ser, barna mine går på en skole som de digger, men den overgangen hos mange barn fra spenning til kjedsomhet, har det noe med at vi presser dem inn i et format som er altfor passivt?

Kjersti: Jeg tror vi skal se litt på systemet. Det finnes ekstremt mange flinke lærere, og mange flinke barn også blir det litt snevert hva som er normalt. 

Silvija: Det er dette behovet for å måle og strukturere.

Kjersti: Det er kanskje ikke målingen, men fokuset på målingen. Det er bra å måle hvis man kan lære av det, men hvis vi sier at 92% av elevene våre har lært noe i fjor. Men hva med de siste 8%? Skal de bare bli der?

Silvija: Nå må jeg komme med noe personlig. Jeg er vokst opp i Jugoslavia, og har møtt mange som har barn i andre deler av verden, mange av de i Sør-Europa. Og de fascinerer meg å sammenligne mine med deres barn. Jeg har alltid tenkt at jeg var så faglig sterkt, vi hadde mye fag, jeg var god i matte, men jeg evnet ikke å stille like kritiske spørsmål som de med norsk bakgrunn. Den opplevelsen da jeg gikk på studiene og norske studenter vant Ford-prisen to år på rad, da tenkte jeg at her gjør man et eller annet riktig. Det jeg ser nå er at barna mine har livsglade lærere som tenker veldig ambisiøst på pedagogikk, i motsetning til lærerne som lærer barn i andre deler av verden, som føler de lever i en tvangstrøye, og er egentlig ganske misfornøyde med livet sitt også, med politikk eller. Det er den optimismen, den evnen lærere i Norge har til å utfordre seg selv pedagogisk. Men så sier du at man har enda mer å gå på?

Kjersti: Ja det tror jeg. Jeg tror lærere har et enormt press på seg til å levere på mange fronter, jeg tror mange får til mye, også er det viktig å bruke forskning systematisk, så man kan kjenne på læregleden selv, og videreformidle den til barna. Og den kunnskapen tror jeg kan bidra til at vi kan ha bedre samtaler rundt læring, og ikke minst mer oppvakte barn som ikke tenker de er dumme fordi de ikke forstå matte, men at de tenker at nå er hodet mitt fullt av at Mamma og Pappa krangler. Da kan du i praksis ikke lære matte. Konklusjonen blir veldig fort: nei jeg er dum. Vi må hjelpe de å ikke gjøre den koblingen. Du kjenner jo til Maslows behovspyramide, så er det sånn at du ikke har dekket de nederste behovene, er det veldig vanskelig å lære noe på det øverste stadiet.

Silvija: Men man kan ikke putte barn i en perfekt verden, hvor foreldre aldri krangler, medelever aldri mobber, så hvordan kan vi inspirere barna til å skjønne at de kan lære, at dette er et trygt rom. Jeg har en far som er en ekstremt god matematiker, han er verdens flinkeste til å flykte fra virkeligheten, da hopper han bare rett inn i matematikken. Det er sånn: vi som jobber med noe vi elsker, jobb er et fantastisk morsomt og inspirerende sted. 

Kjersti: Kan være.

Silvija: Hvordan lærer vi barnet at det er utfordring og noe du skal være redd for, så er det en belønning.

Kjersti: Da tror jeg det er øving og kunnskap. Du må først forstå grunnlaget for hvorfor vi er som vi er, og hvorfor vi gjør som vi gjør, med følelser. Jeg er ikke opplært til å ta hensyn til å ta følelser til strukturer og andres forventninger. Men det er nyttig å forstå følelser, forstå grensene sine, dette greier jeg ikke, dette skal jeg ikke.

Silvija: Det hjelper ikke å ha struktur hvis man ikke er i mottaker-modus.

Kjersti: Det er vanskelig å forstå seg selv og hvilken dynamikk som foregår i hjernen, er et godt utgangspunkt for å forstå seg selv og hvilke valg man har. For det er det vi ofte gjør, på automatikk, vi lærer noe også gjør vi det automatisk fordi det funka sist gang. Man lærer veldig mye mellom null til fire, så hvis du beholder den kunnskapen du fikk da du var i den alderen, og de ikke vokser med deg til du er voksen, så blir det en fireårings forståelse av verden som er med deg når du tar avgjørelser som 25-åring. Det er klart: de er ikke voksne, så da blir det trøbbel om de i tillegg ikke forstår følelsene sine også. At det ikke bare er gode følelser, det finnes vonde også, men de er nyttige. Vi trenger de også, så hvis du blir skikkelig sinna, kulturelt sett så henger vi ikke om sinne her i Norge, da får en beskjed om å roe seg ned. Da blir det problematisk om det ikke er lov å kjenne den følelsen. Det er ikke dårlig å være sint, men hvis du slår når du blir sint… sinne i seg selv er en viktig følelse. Sinne signaliserer grenser. Den signaliserer at over denne grensen skal jeg ikke, og nå provoserer du meg ved å si det du sier. Så blir det nysgjerrigheten som må trigges: hvorfor ble jeg sint nå? For å komme dit må man forstå at her hadde jeg en grense, også må jeg kunne formidle det til deg som gjør at det er akseptabelt.

Silvija: Det er der det ofte kollapser. Men jeg merker at jeg trenger tid på å forstå, her er min grense. 

Kjersti: Ikke sant, men vi lærer jo automatisk, vi lærer ikke ved at noen forteller oss at det er normalt og greit å bli sint. Vi lærer ved å skyve folk rundt oss fra oss, og merker da at sinne er en vond følelse. Da kan man i verste fall bli grenseløs. Og det er ikke godt for noen. Derfor må man vite hva sinne er; det er signaler i kroppen som sier at nå overstyrer jeg en eller annen grense. Her er det en veldig fin historie som fortsatt gir meg gåsehud. Og det er at det var en gutt i en klasse som vi jobbet med. Han hadde et sinnemestringsproblem, en assistent, og han kunne endelig forklare hva som skjedde i hodet sitt når han ble sint: han forklarte at nå går vokteren min i surr, det blir sort, og jeg har ikke sjangs til å få kontakt med den kloke speideren, det er bare helt mørkt inne i meg. Og når han kan si det, da er ikke han like skummel, ikke sant? For tidligere har han bare vært en energibombe som bare slår rundt seg. Også kan man si: ja men det har jeg også opplevd! Å bli normalisert. Og den normaliseringen er så ekstremt viktig, da. At man forstår hva det er, hva det skal gjøre, hvorfor det er en god ting, og hvordan man skal håndtere det på en god måte. Slik at man ikke skyr og legger vekk, men at man aksepterer det og ser på det. 

Silvija: Jeg tror du er den mest strukturerte av oss her, så jeg har ikke forberedt så mange spørsmål her, men det kommer nå. Men først en personlig historie. Mange av mine venner fra Oxford er barn av matematikere med doktorgrader derfra, og sånn. Og mange av deres barn får autisme, så jeg tror det er en eller annen sammenheng mellom autisme og hyperintelligens. Også har jeg mange venner med barn som er hyperaktive, og dette er supersmarte barn som har impulskontroll problemer. Et av disse parene i England, en Lege og en matematiker, en lærer, har fått hjelp av en fantastisk psykolog ved private penger, som de brukte på den autistiske gutten sin. Han fikk kjempegod kontakt med mine gutter gjennom Minecraft. De satt og spilte spill og ble kompiser gjennom dette her. Han hadde en psykolog som klarte å hjelpe han med nettopp dette her. Gutten fungerte ekstremt bra på skolen og var veldig flink, blant annet i matte og sånn. Bare det at han beholder plassen sin i en normal skole med masse barn, var et resultat av han kunne formidle det som skjedde inne i han. 

Kjersti: For det er så viktig å ha et språk, en måte å snakke om ting på. For det foregår ting inne i en person hele tiden. Og man må kunne sette ord på det: når jeg er sånn, da trenger jeg dette. Fordi egentlig dreier alle følelser seg om behov, og hvis ikke du klarer å kommunisere det behovet, enten ved å krype inn i armkroken til Mammaen din fordi du trenger en klem, eller om det er å kommunisere at “nå er jeg skikkelig sint, gå bort,” så vet jeg som Mamma at noen av barna mine skal jeg faktisk la være i fred, fordi de kan forklare hva som foregår inne i dem, at når jeg er sånn, så trenger jeg at du sitter i rommet, men jeg vil ikke at du skal ta på meg, eller snakker med meg. Da har jeg mestret litt som forelder, da skjønner jeg hva som foregår. 

Silvija: Kjempespennende. La oss se strukturert på dette. Hvorfor ble du interessert i teknologi? Da mener jeg mer psykologien om læring.

Kjersti: Kombinasjonen av mangel på kunnskap om følelser, og min fascinasjon for folk: rett og slett hva foregår inne i disse folka? Og ikke minst en folkekjærhet: jeg liker folk! Men jeg er sjenert. 

Silvija: Din mission er livslang læring og læringsglede, har det noe med Tech å gjøre?

Kjersti: Ja, for den måten vi lærer på er avhengig av den teknologiske verden vi har nå, for nå kan vi gjøre dette selv. De strukturene vi har er en kombinasjon av mange systemer, for å kunne lære mest mulig på minst mulig innsats. Det blir en kombinasjon av at vi bruker Memberspace, for å håndtere medlemmer, og det må vi for at lærerne som er involvert får en god opplevelse. Også bruker vi det med veldig mange andre systemer, som ikke eksisterte for fem år siden. Og jeg hadde ikke hatt muligheten til å lage dette uten de. For meg er dette helt nødvendig for å kunne lære som organisasjon.

Silvija: Så dere tester mye av den nye læringsteknologien og lager egne produkter.

Kjersti: Ja, all teknologi, publiseringsteknologi også videre.

Silvija: Hvorfor er dette spennende?

Kjersti: Jeg synes vi kan endre oss så fort, det gjør at vi ikke må lage et system som er helt avhengig av en gitt funksjonalitet. Vi kan hele tida endre hva som gjør at dette funker for læreren, og hvorfor dette blir bra for barna. Heller enn å leie inn utviklere i 2 måneder, så kan vi gjøre dette selv. I en fase hvor vi skal lære mest mulig om hva som er best i praksis, er det enormt viktig.

Silvija: Gir det oss noe helt nytt, ift. teknologi? Er det noe AI, er det varm luft eller kan dette bli spennende?

Kjersti: Jeg har sett mange eksempler på hvordan man skal gjøre dette, så vi venter å se på målingsresultatene. De tallene i kombinasjon med det vi gjør, angående trivsel og mestring, er det interessante. Det blir spennende å se nytten av de, om de kan brukes til noe.

Silvija: Er det noen morsomme kontroverser? Den jeg tenker på er det digitale, på grunn av pandemien. All tidssparingen, automatiseringen, enkle løsninger basert på AI, og folks personlige pensum. Jeg tror egentlig det menneskelige er det meste sentrale.

Kjersti: Det tror jeg er faren med teknologi: hvis vi skal belage oss bare på teknologi, mister vi muligheten til samtale. All læring jeg har opplevde som er virkelig god, skjer i virkeligheten gjennom samtale. Vårt system er et utgangspunkt om samtaler i klasserommet med elever. For å lage et språk om dette med følelser. Teknologi er bare en måte å formidle mer engasjerende på, men ikke noe som løser alt. Vi må være der og bruke tid på praksis.

Silvija: Har dere noen konkrete prosjekter som folk kan gjenta?

Kjersti: For vår del dreier det seg om å få hjernelæring ut til flest mulig skoler. Vi har nå 700 elever på 14 skoler som skal være med, og da blir også foreldrene invitert med inn, for å følge prosessen, så de også kan lære seg språket enkelt. Vi ser på hvilken måte vi kan bygge på læringen til læreren, til eleven, og etterhvert også til foreldrene, så vi sammen kan trygge barna. Få trygge barn som våger å ta grep om sitt liv, er målet. Og livet til andre.

Silvija: Du nevner et konsesus-mylder, hvordan kommer dette fram? 

Kjersti: Det er konsulentselskaper som bruker oss for å etablere en læringskultur i innovasjonssammenheng. Vi har vært hos DNB og mange andre aktører. Det går på å utvikle portefølje, jobbe med team på, sånn at vi kan få mest mulig ut av den tiden og de ressursene vi har. Ikke mer inn, men effektiv innsats for å virkelig lære. Å verifisere en god ide, heller enn halvgode ideer. Læringsmetodikken er grunnlaget for hvordan vi jobber i hjernelæring. Vi kan ikke lage et system også et halvt år senere er alt fint, det dreier seg om stegvis, kontekstuell utvikling.

Silvija: Jeg lurer på hvordan læringskultur endrer seg. Det er ikke fort gjort, kultur er ikke plastikk en kan forme via en missions statement, det er utvikling over tid, da er det utrolig viktig at ledelsen selv går på en læringsreise selv. Jeg blir frustrert over toppledere som snakker om hvor lærende de er. Alle andre skal bli betascientist, bare ikke meg, for jeg er for busy. Der tenker jeg at det å sørge for at folk skjønner at det er en reise de må sette ut på idag, og den er lang men deilig.

Kjersti: Og kjempegøy! Hver gang vi snakker med noen finner vi nye retninger og morsomme innsikter. Å strukturere det er gøy og viktig for å treffe i kontinuerlig endrende markeder.

Silvija: Er det noen internasjonalt du beundrer og bruker som idol? Jeg er fan av Stanfords læringskurs. Men jeg savner noen som lærer folk å få lokalt innhold kjapt som kan inspirere dem, til å se på seg selv som lærende vesener.

Kjersti: Jeg synes ting er altfor spredt. Det er jo en evig reise i både Ted Talks og andres inspirasjonskilder osv. osv. Jeg skulle ønske det var mer systematisert dette med læring, det dreier seg nå mye om Lørns innovasjons verden, Lørns hypoteser, som går mye ut på å teste ting. Samtidig savner jeg koblingen der til hjerneforskning, ikke sant, vi vet mer om hvordan hjernen fungerer. Det blir mye sånn: så lenge vi gjør det systematisk og i eksperiment så blir alt fint. Men vi har mye å lære av forskning og pedagogikken.  Vi sitter som innovasjonscoacher, og det tar lang tid, men vi ser at folk blir kjempegira, for læring er rent endorhin, forventningen om læring er rent endorfin. Det kjipeste er å stå stille, ferdig opplært, tredve år, ferdig. Veldig trist.

Silvija: Vi har snakket om forståelsen av hjernen. Kan du oppsummere i to-tre setninger? Jeg blir fortalt om at vi må kunne de tolv teknologiene, Gutenbergene. Men hva med evnen til kritisk tenkning, tverrfaglighet, samarbeid på tvers av forskjellige personligheter, superviktig.

Kjersti: Ja, vi må begynne helt på bånn. Det der er superviktig, men i første omgang må vi forstå det grunnleggende. Hva er hjernen, hvordan funker den, hvilke systemer har vi, og hvordan funker de sammen. Dette må på plass, tror jeg. Og den har mye hensiktsmessig for seg. Så når matmangelen kicker inn, hjelper det å forstå Maslow. Grunnen til at man ikke forstå på seminaret, er at man ikke har sovet eller spist. Man må kunne lene seg på noen ting for læringens skyld.

Silvija: Er det noe med norsk skole, kultur, som gjør oss godt egnet til å fikse dette?

Kjersti: På en måte, vi har ikke så mye hierarkier, så vi har mer åpenhet for å snakke med lærere. Og en mulighet til å diskutere. Jeg tror diskusjonen og samtalen er viktig, også mellom opponentene, men det forutsetter at ingen tror de har løsningen. Fellesskapsløsninger er den beste, og da må vi samle seg.

Silvija: Jeg pleier å be gjestene gi et sitat som inspirasjonsgave. Og det du sendte, gav meg gåsehud. 

Kjersti: Da må jeg nesten lese det. Det er en fyr som heter Frod Steen, han leder en Reodor klubb i Ferde, og sier noe om hva vi har foran oss. Han sier: “Jeg har lest at dersom du gir ungdommen vanskelige nok oppgaver, så gjennomfører de mirakel.” I det ligger læringsglede, tillit til barna, og der ligger mye av det jeg tenker vi kan jobbe mye med: hvordan lærer vi barna forstå mestringen læring gir. Slik at de tør å gå for gull, dersom de vil. Det bør ikke være gull, men at man er god på det man vil. 

Silvija: Ja, og vi trenger å snakke om samfunnets utfordringer og kreativitet, og koble det mot teknologien. Hvis vi skulle oppsummert denne brede samtalen: hva er det viktigste vi snakket om?

Kjersti: Dette med livslang læring: forstå det og legge til rette for det. I stedet for å kjede seg av livet, så få hjelp til å utforske.

Silvija: Jeg tror også det du sier er superrelevant for voksne. Mange føler nok seg i tvangstrøye, fordi de føler seg tvunget til ikke å kunne ta steg.

Kjersti: Da må ledelsen si at det ønsker de. Da må de tilrettelegge for læring, hvis feiling møtes med skam, kommer man ingen vei. Man må få backing for å ha prøvd. Selv om det ikke går, for man kan ikke regne med at det går hver gang. 

Silvija: Det er litt som å si at man er ferdig utlært. Når man har en jobb så burde du alltid ha mer å lære.

Kjersti: Ja, og det har veldig mye med holdning å gjøre.

Silvija: Kjersti Corneliussen, Gründeren i Hjernelæring, utrolig spennende å snakke med deg, så håper jeg vi får gjort mer sammen, i forbindelse med livslang læringsammehenger. Takk til dere som lyttet. 

Du har lyttet til Lørn. Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på våre nettsider - Lørn. Tech.