Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner. 

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn i samarbeid med Kompetanseforum Østfold. Temaet i dag er helseteknologi. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min er Ingunn Olsen som er innovasjonssjef ved Sykehuset Østfold – velkommen!

Ingunn Olsen: Tusen takk!

Silvija: Ingunn, vi skal prate om hvordan teknologien endrer både forventningene til deres kunder eller pasienter, og hvordan den skaper muligheter til å løse de forventningene på nye måter. Altså, innovasjonsdrivere og kanskje bruker-samarbeid, hvordan vi kobler oss på tvers. Før vi gjør det, kan du fortelle litt om hvem du er og hva som driver deg? 

Ingunn: Jeg er da 42 år, gift og har tre fine jenter. Jeg har vært så heldig å være innovasjonssjef siden 2011 i Sykehuset Østfold som er regnet som et av de mest moderne sykehusene i Europa. 

Silvija: Hvorfor det? jeg har hørt det samme. Hvorfor er dere et så spennende sykehus?

Ingunn: Jo det er spennende av mange grunner. For det første er det mange dyktige fagmennesker som drives av å gi gode helsetjenester. Så har vi koblet på oss mange gode nettverk, altså mange gode samarbeidspartnere som har hatt lyst til å leke med oss og finne gode løsninger på utfordringer som vi står overfor. Både dagens utfordringer men også framtidens utfordringer. 

Silvija: Før vi går videre og prater mer om disse driverne, så har jeg lyst til å høre litt om dine drivere. Hva inspirer deg? Hva liker du? Slik at vi har et bilde av deg. 

Ingunn: Jeg elsker prosjekter. Det tror jeg beskriver meg ganske godt. 

Silvija: Jeg forventet en saftig hobby. 

Ingunn: Nei jeg elsker prosjekter og mener at det meste i livet kan prosjektifiseres. 

Silvija: Hva sier jentene dine når du sier dette? 

Ingunn: Nei jeg tror at når du har tre barn ... prosjekter har jo kontroll, du må ha kontroll og styring. System er viktig også skal du ha det litt moro, men det er jo også mulighet for det i prosjekter. Så livet er et prosjekt og det skal være moro. 

Silvija: Det siste er egentlig ganske viktig. Fordi jeg tror hvis folk tenker på det som er spennende og moro så blir det mange fler spennende prosjekter også. Tilbake til sykehuset ditt. Hva gjør innovasjonssjefen? Du sa at dere har mange gode partnere, det tror jeg kommer til å være nøkkelen til mye av det vi skal prate om. 

Ingunn: Innovasjon hos oss, sykehuset eller helsetjenesten har alltid vært innovativ, det er ikke noe som er nytt – vi har hele tiden blitt drevet til å tenke innovativt. Men det er nå blitt annerledes fordi innovasjon er noe som står hos de overordnede strategiene våre. Det har blitt tydelig at det er noe vi skal levere på. Så er det en del drivere ute i samfunnet som gjør at vi er nødt til å tenke nytt. Det er for eksempel i de demografiske endringene – det at vi har befolkningsvekst og økt antall pasienter og eldre med behov for helsetjenester samtidig som vi har et redusert antall helsepersonell. Det gir oss store kapasitetsutfordringer og driver oss til å finne trygge og innovative alternativer. 

Silvija: Jeg har lyst til å prate litt om helsen vår i endring. Fordi en av de type tall jeg hører fra disse Silicon Valley og noen av disse Oxford-folkene er at 80% av de som er født i 2000 eller senere kommer til å leve til de er 100 år. Det gjør noe rart med demografien vår. Selv folk i vår generasjon kommer til å leve mye lengre enn det samfunnet vårt er rigget til. Det er i den siste fjerdedelen eller femtedelen av livet vårt at vi forbruker mest helsetjenester. Derfor må dere i helsesektoren innovere. For meg er det en spennende kontrovers at vi lever og tar det for gitt at vi lever mye lengre, men samfunnet må rigges om for å kunne støtte oss i disse lange livene våre. Hva gjør man? 

Ingunn: Det er mange ting. Det ene er at når man blir eldre vil man få flere sykdommer, flere komplekse ting, det ofte fler enn én sykdom. Det som vi også merker mye av er at vi har så god medisinsk behandling slik at flere folk overlever, altså en høyere grad av overlevelse, men at den overlevelsen noen ganger har sin pris. Vi ser de som har kreft for eksempel overlever den men de får senvirkninger og bivirkninger slik at det går ut over livskvaliteten og de vil ha behov for helsetjenester. Det gir også et økt trykk som helsetjeneste. Vi må tenke nytt fremover. Og at det ikke alltid handler om at hva vi skal gjøre nytt på sykehuset, men at det også kommer nye tjenester rundt oss. At pasienten kan behandles mer hjemmefra, at vi kan ha en annen digital samhandling. Det er altså mange elementer man kan trekke fram der. 

Silvija: Men helseteknologi, det er et sammensurium egentlig av type farmasiinnovasjoner, kirurgiske robotinnovasjoner, prosessinnovasjoner på sykehus, bioteknologi, kunstig intelligens for diagnostikk i bilde eller andre typer monitoreringsverktøy. Hvordan lager man sine egne cocktailer? Altså, det er enormt mye her man skulle lært seg. 

Ingunn: Mulighetene er store. Det som er viktig å tenke er at ... veldig ofte tenker man at sykehus bare handler om pasientbehandling, det er veldig viktig – pasientbehandling er den viktigste oppgaven vår, men vi har også andre oppgaver, lovpålagte oppgaver. Det som kanskje er aller viktigst å tenke på er at et sykehus er et maskineri som skal gå rundt, det er ikke bare leger eller sykepleiere på et sykehus, det er radiografer, renholdere, de som jobber på kjøkkenet – det maskineriet skal gå rundt. Derfor er det også et potensial for innovasjon i alle disse leddene i et sykehus. 

Silvija: Du sier at dere egentlig er en høyteknologisk infrastruktur-organisasjon, organisme nesten. Altså hvert sykehus er som et univers i seg selv. De som ikke jobber der forstår ikke hvor komplekst det er. Men der kan man innovere på massevis om for eksempel prosess, altså selv-innsjekk, mobiltelefon som både pasient/lege/sykepleier-kommunikasjon, men også kanskje etter hvert som et diagnostiseringsverktøy, elektroniske tavler, pasientjournaler. Hvor begynner man? Hvordan strukturer du arbeidet ditt? 

Ingunn: Det vi gjorde i 2011 var å sette oss en ambisjon om å være best i Europa når det gjelder tjenesteinnovasjon. Det er et ganske hårete mål, men det viser oss en retning. Det viser oss at her har vi lyst til å først og fremst fokusere på tjenestene, og disse tjenestene skal bidra til at vi gir en bedre pasientbehandling som er både sikker og effektiv. Og den kommer til nytte både for våre pasienter og medarbeidere. Så vi har jobbet hele tiden behov-strebet, slik at ideer kan kommer fra alle deler av organisasjonen. Fra de som jobber på gulvet til ledelse, det er flere veier inn til å finne gode ideer. 

Silvija: Jeg ser at dere tenker veldig bredt når det gjelder ideer. Du nevner blant annet mobilapplikasjoner, avstandsfølging, digitalisering, spillteknologi, og maskinlæring. Alle disse tingene kan kombineres til å lage Europas beste tjenesteinnovasjon. 

Ingunn: Du må huske på at dette er faseinndelt, så det man gjorde i 2011 var jo ting som vi gjorde før vi skulle flytte inn. Så det var en forberedelse på å ta dette i bruk. Da var det veldig relevant å tenke på spillteknologi, altså spill-basert simulering for å bli kjent med bygget og for å øve på arbeidsprosesser før man tok bygget i bruk. 

Silvija: Du prater om å flytte inn, det har gått med litt forbi. Det er et veldig viktig poeng vi må gå tilbake til. Fordi dere har et relativt nytt bygg som tillater dere å innovere på helt nye måter. Si litt om det. 

Ingunn: Når jeg sier at vi jobbet med behov så var det behov da, i 2011, nettopp det å få i gang gode opplæringsprosesser slik at medarbeidere kunne ta i bruk det nye bygget. Altså planlegge hvordan den hverdagen skulle være, fordi den skulle ikke være lik den i det gamle bygge. Så når man gjorde det trengte man å få på plass verktøy for å kunne trene på å bli kjent i bygget og arbeidsprosesser. Da koblet vi oss opp ... dette har vært forprosjekter og flere ting, men til slutt havnet vi sammen med et kjempespennende selskap som heter Attensi. De fikk en offentlig forsknings- og utviklingskontrakt, og vi utviklet da spill som gjorde det mulig for medarbeidere å faktisk bli kjent i bygget og trene på det. Det inngikk da i vår opplæringspakke frem til vi tok det i bruk. Det var veldig spennende, det virkelighetsnære med spill. Så har vi sett i ettertid at ved å bruke spillteknologi så kan vi trene på andre kritiske prosedyrer som er vanskelig å få til av en eller annen grunn i klinikken, i en vanlig hverdag. Det er et eksempel på hvordan vi utforsker et område og tar det videre eller forkaster det, litt avhengig av. 

Silvija: Attensi var faktisk med i den første podcasten vi lagte i Lørn. 

Ingunn: Så bra!

Silvija: Men jeg tenker at det ligger enorme muligheter som ikke alle utnytter like bra ved å få en 

ny infrastruktur. Og dette med at vi ikke vet helt hva vi trenger fra infrastrukturen men vi må prøve å fra det litt i forskjellige retninger. Jeg tenker sensorer, elektroniske pasientjournaler, men jeg tenker også helautomatiserte kirurgiske operasjonssaler osv. alt dette er mye enklere å rigge til hvis man kan tenke nytt, istedenfor å måtte bygge om det gamle. 

Ingunn: Det er fordeler og ulemper ved å tenke helt nytt for å få ta i bruk et nytt sykehus. Jeg føler meg veldig heldig som har fått vært med på den prosessen. Det tar ca. 10 år å bygge et nytt sykehus, fra planlegging til bygget og alt det man skal gjennom av godkjenninger og slik. Vi har hatt mange kule og spennende prosjekter. Det vi trengte i den perioden da vi skulle flytte eller begynne å planlegge, det var digitaliser. Det å få til en god digital flyt i bygget – det var det et stort behov for hvor vi har mye papir og manuelle rutiner. Vi har også for eksempel fått et helautomatisert lab-område, altså senter for laboratoriums-teknologi, som er mye robot-teknologi og high tech. Det er skikkelig high tech. Og så har vi, først og fremst i de siste årene, fokusert mye på hvordan teknologi kan gi muligheter for å løse kapasitetsutfordringer. Det med at teknologi reflekteres inn i helsesektoren, men veldig forsinket. Vi er frempå på mange områder, men så er vi direkte bakpå når det gjelder for eksempel digitalisering som andre bransjer ligger langt foran oss på; i forhold til selvbetjeningsteknologi, mobilapplikasjoner, kunstig intelligens – der ligger andre langt foran oss. Her mener vi at det ligger et mulighetsrom som vi da har begynt å utforske. 

Silvija: Det er en veldig spennende kontrovers det der. En litt sånn feiltolkning av det med varme hender og kald teknologi. Det er nettopp den kalde teknologien som skal gjøre de oppgavene som er unødvendig for varme hender eller varme hjerter å bruke tid på. Så vi skal ha mere tid til nettopp det sosiale og det menneskelige mellom leger, sykepleiere, hjelpepleiere og pasienter. Hvis vi prater om disse interessante kontroversene så har jeg nevnt dette med varme hender og kald teknologi, men også innovasjon og endring i seg selv er kontroversielle. Vi mennesker vender oss til det vi har og liker vi ikke å miste noe av det vi har – men vi må miste noe av det vi har for å skape rom til det nye. Hvordan kan dere jobbe med å hjelpe pasientene også med å forstå mulighetene, hvordan hjelper dere leger med å forstå mulighetene? Slik jeg forstår det utenfor bransjen så er det ganske mye motstand både i fagmiljøene og i kundemiljøene. 

Ingunn: Det er ganske naturlig. Endring kan gjøre vondt, og være utfordrende og brysomt. Men det betyr ikke at man ikke skal gjøre det. Det å tenke faktisk framover og jobbe med innovasjon er kjempespennende, det syns de aller fleste på sykehusene hos oss også. Så har de vært positive til å prøve ut, gi det en sjanse og å gå all in. Så er det det som er utfordrende – å gi slipp på det gamle. Det er ikke nødvendigvis det å prøve det nye, men det er å gi slipp på det gamle. Så det å motivere handler først og fremst om at de ser en gevinst i det de skal gjøre. Når de skal innføre et nytt system så skal det oppleves som verdifullt. Hvis det ikke oppleves som verdifullt ganske umiddelbart så kan det bli plagsomt. Helsepersonellet har jo faktisk vært utsatt for, i ganske mange år, dårlige systemer som ikke nødvendigvis er brukervennlige og prater med hverandre. Så jeg forstår at man kan miste motet litt, å hele tiden skulle være positive til endring. 

Silvija: Det er en av disse Kahneman, menneskelige biaser ikke sant, hvor vi syns det gjør veldig mye mer vondt å miste en verdi enn å vinne en tilsvarende verdi. Det er fordi du vet hva du har men ikke hva du får. Det tror jeg akkurat det du sier med at man skal formidle verdien, den økte differansen i verdien, du får av alle disse nye teknologiene. Det er bedre for en lege å vite ganske presist hva som har feilet deg før og hva som feiler deg nå når du kommer inn på legekontoret, enn å ikke vite for eksempel. Der må vi rett og slett bygge kunnskap. Fortell litt om dine mest relevante innovasjonsprosjekter i det siste. 

Ingunn: Vi har hatt en ganske stor portefølje med innovasjonsprosesser de siste årene. Men det som har vært mest både krevende og lærerikt og spennende, det har vært innovasjonspartnerskap som jeg har jobbet med hvor vi har invitert privat næringsliv til å utvikle fremtidsrettet løsninger for hjemme oppfølging for kreftpasienter. Der har vi fått midler fra Innovasjon Norge og gått sammen med dem for å invitere næringslivet for å finne på gode løsninger. 

Silvija: Kan du gi oss noen konkrete eksempler på noe som har kommet opp? 

Ingunn: Nå er det slik at vi har kommet dit at vi har valgt en leverandør - utviklingspartner. Diffia AS og deres underleverandører Nettlife Design og Sopra Steria. Sammen med dem skal vi utvikle et konsept som heter Nibmle Homewards, som rett og slett er en digital tjeneste for avstandsoppfølging. I første omgang for kreftpasienter, men behovet er allmenngyldig. Så vi ønsker å skalere den tjenesten. 

Silvija: Er det noe spesielt, altså jeg mener å ha hørt et eller annet sted at de fleste av oss kommer faktisk til å få kreft men overleve det. Det er et eller annet tilbake med det du pratet om at det meste kan fikses i dag, bortsett fra kanskje det med det mentale. Dette er kanskje noe av de driverne som gjør at vi trenger å oppgradere hjemmene våre med litt mer medisinsk utstyr enn det vi har hatt behov for hittil. Er det et slags stort paradigmeskift med at sykehuset distribueres litt mer i våre hjem fremover? 

Ingunn: Ja det tror jeg. Altså der er det gevinster å hente både for systemet eller samfunnet men også for pasienten. Fordi de aller fleste av oss ønsker å være hjemme der hvor det er trygt og godt. Så er det slik at teknologi kan representere noen muligheter som faktisk gjør dette mulig. Så skal selvfølgelig dette skje på en trygg og hensiktsmessig måte. Det er ikke bare å føre inn teknologi for å føre inn teknologi, men det fins ganske mye spennende teknologi som man ikke helt har utnyttet potensialet i enda. For eksempel sensorteknologi, eller om det er registrering av verdier, digitale skjemaer, videokonsultasjon, mange ting som helsetjenesten nå snuser på og er i full gang med å implementere. 

Silvija: JIkke minst, tenker jeg, hjemme-diagnostisering. En av de tingene jeg har tenkt på er hver gang ungene er syke og du vet at ... altså det eneste jeg lurer på er om det er bakterielt eller ikke. Og jeg vil helst slippe å både miste en arbeidsdag og slippe å vente lenge på at vi skal ta den lille blodprøven. Etter hvert fins det så mange verktøy som gjør at vi kan diagnostisere noe av dette selv. Og det å finne en god måte å overføre de verdiene til vårt helsevesen slik at de kan hjelpe oss på avstand tenker jeg er en veldig stor fordel for oss alle. 

Ingunn: Ja, også er det en viktig strategi for helsetjenesten, det å skape pasientens helsetjeneste. På samme måte som vi nå har blitt selvstendige ellers i samfunnet i forhold til bank, fly og hvordan vi da gjennom digitaliser har mulighet til å skaffe informasjon, kommunikasjon og utføre oppgaver på egenhånd. Slik tenker man også nå at helsetjenesten også bør ta mye mer innover seg. Her er det et stort mulighetsrom. 

Silvija: Det er mange store og små prosjekter i Norge rundt helseteknologi. Noen av de har vi pratet om på Lørn før, men du nevner noe som vi ikke har pratet om, blant annet av oppfølging av føflekker og sensorplaster for å oppdage dehydrering. Det høres veldig morsomt ut, si litt om det. 

Ingunn: Ja. Det fins jo mange kule og små startup-miljøer i Norge. Blant annet et lite selskap som har funnet opp et plaster som skal oppdage dehydrering hos eldre. Det er bare et eksempel, men det viser det at små startups og mennesker kan gå sammen for å finne opp glupe ideer for helsetjenesten som bringe inn verdi for begge parter; både næringslivet og helsetjenesten. Det fins jo et hav av applikasjoner og mobilapplikasjoner, det som er utfordring vår er at det ikke nødvendigvis kvalitetsstempler disse applikasjonene. Så vi kan ikke med 100% sikkerhet vite om disse mobilapplikasjonene er så trygge at vi kan stole på dem. Tenk deg et kamera på mobilen, hva du egentlig kan oppdage med et kamera. Det var det jeg nevnte med den appen hvor du kan følge med på om du har føflekkreft eller ikke, og at det er beslutningstøtte i den appen. «The sky is the limit» framover. 

Silvija: En av de kontroversene der som jeg ofte hører er at; tenk om du får en feil diagnose, og den sier at den føflekken ikke er farlig mens den viser seg å være det. Men jeg tenker at det største problemet vi har med for eksempel oppfølging av føflekker eller andre ting; du ser en føflekk på ungen din, du ser en på deg selv, du lurer på men det er så vanskelig å komme til hudlegen så du glemmer det bare. Og de sier at det meste som blir problematisk der blir det fordi det er diagnostisert altfor sent. Er det ikke bedre at man prøver seg også fanger man da 90%. 

Ingunn: Jeg også mener at på enkelte områder er det bedre å prøve, og at risikoen er større enn å la være innimellom. 

Silvija: Det er også endring i samfunnet, slik at vi må finne nye effektive måter å rigge oss til. Jeg er sikker på at legene syns at det er slitsomt at vi alle kommer innom dem etter å ha lest seg opp på Wikipedia eller Google om ting vi ikke egentlig har peiling på, og mener masse om ting vi egentlig ikke har kunnskap om. Men det er den nye virkeligheten. Da må de begynne å diskutere med oss på et nytt grunnlag tenker jeg. 

Ingunn: Ja, og det blir relevant for framtiden, det å ha samspill-kompetanse. Ikke bare den litt ovenfra og ned, at; jeg skal lære deg, men at man møter noen som kan ganske mye i møtet. 

Silvija: Tror de kan ganske mye? 

Ingunn: Ja, det er både og. Det fins jo ganske mye bra informasjon der ute som man kan tilegne seg. Vi merker jo det at pasientene i dag er mer krevende og kompetente, og stiller mer forberedt til møter. Så det bli interessant fremover. 

Silvija: Det blir en ny måte å kommunisere kunnskap for leger med alle oss. Jeg tenker også at hvis du kan mye og hvis du allerede har klart å komme med dine sentrale data i det møtet slik at legen har alt foran seg og slipper å fikle med tastaturet sitt alt for lenge, så kan man bruke den tiden mer effektivt. Så det er mulig at en legekonsultasjon kan foregå på 5-10 minutter istedenfor 30 minutter. Når begge møter litt bedre forbered også på interaksjonen. 

Ingunn: Jeg tror at hvis vi skal få til de gode innovative løsningene fremover så krever det, en ting er at det er økt grad av selvbetjening, og det andre er at man har tilgang på helseopplysninger og at man kan få en verdi ved å bruke dem på en fornuftig måte. Det gjelder både for pasienten men også for helsetjenesten – å få tilgang på disse helseopplysningene som er relevante. 

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg om noe annet, som jeg igjen har plukket opp underveis og kanskje til og med litt feil også. Men jeg pratet med noen som jobbet med innovasjon i et annet sykehus i Norge. De sa at problemet vårt er at vi har brukt så mye penger og ressurser av andre typer på å bygge fantastisk infrastruktur når det gjelder digitalisering. Vi har den digitale grunnmuren, men så har vi gått litt tom for tid og penger til å bygge de spissede applikasjonene som våre spesialister, allmennleger eller øvrige helsepersonell kunne virkelig brukt. Det er slik at vi har rigget til for digitalisering men så har det stoppet opp fordi vi ikke visste helt hva vi ville med den digitaliseringen. Skjønner du problemstillingen? Hva kan man gjøre for å unngå den problemstillingen? 

Ingunn: Ja. Jeg tror jo at det ene er å ha en strategi for hvordan man jobber med innovasjon; hva er man ønsker å oppnå. Og da er det akkurat det laget med applikasjoner som kan ligge på toppen, litt den lettvekts IKT-en, den vet vi har en raskere endringstakt enn tungvekts IKT-en. Og den tungvekts IKT-en koster jo masse penger. Vi har sett hos oss, vi har masse lettvekts IKT og ser hvilke muligheter det gir. Hos oss er det vært en strategi om at vi også søker om ekstern finansiering til risikofylte aktiviteter, altså ting som vi ikke har over driftsbudsjettet vårt. At vi søker virkemiddelapparatet hos Innovasjon Norge. Vi søker det som innovasjonsprosjekter og at man der kan snuse på et potensial, og gjerne faseinndelt så man ikke gaper over for mye men at det faktisk kan bli noe av. Enten at man forkaster det fordi det ikke var så kult som man trodde eller at det gir noen gode løsninger som vi kan bruke. Så jeg tenker at det er viktig å få den kapitalen, og at man går i samarbeid med andre så man faktisk får løsninger som gir verdi. Et sykehus alene har ganske liten innvirkning på fremtiden. Det er jo sammen vi skaper de gode helsetjenestene fordi vi krever forskjellig typer kompetanse, og det er ikke alltid den er på et sykehus. Så jeg tror det også gjelder når man skal få opp disse løpene som du nevner her, så er det det å gå for utbredt samarbeid. 

Silvija: Hva tror du relevant kunnskap for fremtiden? 

Ingunn: Relevant kunnskap for fremtiden når det gjelder helse vil alltid være medisinsk-faglig og alt det som er inne i et sykehus. Det vil fortsatt være fremover dette med digitalisering og automatisering. Det å digitalisere arbeidsprosesser. Jeg tror også dette faktisk vel så gjerne handler om å være tilpasningsdyktig. 

Silvija: Du nevner noe annet som jeg syns er kjempeinteressant å skrape litt borti, og det er at vi må skape rom for nye yrkesgrupper. Hvis det er et sted jeg frykter litt sånn; not invented here, så kan det fort være hos våre leger og spesialister. De tenker kanskje at slik har man gjort det i 2000 år. Hva slags nye yrkesgrupper prater vi om? 

Ingunn: Ja. Du kan tenke deg at når man fører inn all denne digitaliseringen, hvis man for eksempel skal ha kunstig intelligens så er det jo en kompetanse som også må inn. Vi kan ikke forvente at legene også skal kunne det. Da må man ha noen som er gode på det, ente om det er miljøer som man samarbeider med i konkrete prosjekter eller om det faktisk er ansatte som blir ansatt i sykehuset. Her tenker jeg at det er mange muligheter framover, litt avhengig av hvilken retning man velger å gå. 

Silvija: Jeg har lyst til å leke litt. Jeg kan tenke meg en million nye yrkesgrupper her. Men jeg tror at noen folk kan til å tenke at dette er litt usmakelig, men om 5 år vil vi syns at det er helt OK. Jeg tenker alle disse, altså vi blir mer og mer cyborgs. Noen av oss lever allerede med briller, linser eller pacemakere, etter hvert blir det medisinering, diagnostisering for diabetes og masse annet. Etter hvert bygger vi inn mange ting som hjelper oss med å diagnostisere. Det må være noen folk som kan fikse disse tingene inni oss også, som ikke bare fikser det naturlige men også det tekniske. 

Ingunn: Ja. Så den koblingen der, altså det å faktisk ha både helsefaglige og teknisk kompetanse, den koblingen der blir veldig viktig. Men du må også ha noen som er veldig gode på en av delene. Jeg ser jo i sykehuset har vi nå ... sykepleierne brukte før masse tid på å lete etter eller gå å hente laken, og hente bleier eller hva det enn måtte være til pasientene. Nå i det nye sykehuset har vi for eksempel AGV-er, altså automatisk gående vogner som henter disse tingene slik at sykepleierne faktisk kan konsentrere seg om pasientbehandlingen og omsorgen som ligges i deres jobb. 

Silvija: Dette klarer dere å rigge til uten at noen snubler i den? 

Ingunn: Ja, de går etter et magnetfelt i bakken og har en fast rute fra service-gården og inn til de avdelingene som de skal til og tilbake igjen med møkkete ting. 

Silvija: Hva gjør vi unikt godt i Norge innenfor dette innovasjonsfeltet? 

Ingunn: Vi er jo ganske unike i forhold til helsevesenet vårt. Det er vel ingen andre land som har så høyt utdannede personer, og så god folkehelse og alt det som man kan pakke inn i den pakken. Jeg tror også vi er unikt gode på den helsesatsingen som mange selskaper nå har fått. Du ser de store som Telenor, Microsoft, Siemens – de har alle fått en helsesatsing. Men nå ser vi også at vi har gode små startup-miljøer også som har gått innenfor helse. Det jeg syns er veldig spennende er hvordan vi i Norge har klart å skape miljøer eller klynger hvor disse kompetansene møtes. Altså det helsefaglige og disse selskapene, som for eksempel Norway Health Tech. Her tror jeg vi har et fortrinn i måten vi jobber systematisk sammen og legger til rette for møteplasser, og masse spennende prosjekter. 

Silvija: Hva leser du for å holde deg oppdatert? 

Ingunn: Faglig oppdatert? 

Silvija: Ja, eller for å få inspirasjon. 

Ingunn: Jeg blir inspirert av veldig mye, men jeg har ikke så mye tid til å lese. Jeg liker å være veldig hands-on og leser rapporter som er viktig for meg og slike ting. Jeg må lese for å få sove om kvelden for eksempel, men det er da for en gangs skyld ikke fag. Men jeg har ikke noe sånn spesielt som jeg må lese. 

Silvija: Jeg kan ikke lese om kvelden fordi jeg sovner før jeg er halvveis på siden. 

Ingunn: Jeg er litt sånn jeg også, en side men da har jeg i hvert fall nullstilt meg litt. 

Silvija: Jeg lytter til bøker, men i det siste har jeg gått over fra sånn type fremtiden, kunstig intelligens og samfunnsdilemmaer, til gamle myter og religionshistorie og slikt. Det er utrolig deilig å se at de tingene vi trodde vi var de første til å lure på har folk lurt på for 2000 år siden. 

Ingunn: Interessant!

Silvija: Det gir meg fremtidstro. Har du et lite sitat som du har lyst til å legge igjen til våre lyttere? 

Ingunn: Vi har gjennom en lang prosess med et ganske krevende prosjekt, altså det innovasjonspartnerskap-prosjektet jeg nevnte tidligere, stått på hardt og hver gang det var skikkelig blåst og virkelig gått unna så har vi sagt; «hvilepuls er kjedelig». Og det er litt godt å tenke på innimellom at vi liker litt trøkk og fart. 

Silvija: Det er kanskje litt usunt med hvilepuls hele tiden. Man trenger å få opp sirkulasjonen. 

Ingunn: Få opp litt puls, få opp litt trøkk, kjenne at man lever – det tror jeg er viktig. 

Silvija: Hva er det viktigste poenget fra vår samtale hvis du må velge ett? 

Ingunn: Jeg tenker at et viktig poeng er at det krever et bredt samarbeid for å skape fremtidens helsetjenester, og at teknologi vil bli en del av det. Så er det opp til oss å sørge for et godt samspill mellom mennesker og teknologi slik at teknologi kan løse de oppgavene der hvor de menneskelige ressursene kan bli bruk på en annen måte – at det er de som kommer til sin rett. Teknologi kan løse litt andre, kaldere oppgaver. 

Silvija: Ingunn Olsen, innovasjonssjef ved Sykehuset Østfold, tusen takk for at du var her med oss i Lørn og inspirerte oss til å våge oss utenfor hvilepulsen når det gjelder ny utvikling. 

Ingunn: Takk for meg!

Silvija: Takk til dere som lyttet! 

Du har lyttet til en podcast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på våre nettsider Lørn.Tech.