Velkommen til Lørn.tech en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres. Denne episoden er produsert med støtte fra teknologiformidling som inspirerer små og mellomstore bedrifter til å tenke nytt.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn i samarbeid med teknologiformidling og teknoport i Trondheim. Temaet i dag er transportteknologi, jeg heter Silvija Seres og gjesten min er Erlend Solem. Som er fylkesdirektør for samferdsel i Trøndelag fylkeskommune, Velkommen!

Erlend Solem: Tusen takk. 

Silvija: Erlend, utrolig spennende å snakke med ledere i det offentlige. Om hvordan man kan bruke offentlig som en plattform for innovasjon. Hvor man eventuelt fokusere på noen sektorer som vi har ekstrem styrke i. Før vi begynte opptaket så nevnte vi at vi er i Trondheim og det er en honningkrukke egentlig for alle teknologinteresserte kjøpere. Så er det utrolig spennende hvordan dere de strukturerte prosesser for å gjøre noe med. Vi skal snakke om hva dere har fått til i Maritim. Men før vi gjør det så håper jeg du kan introdusere deg kort. Hvem er du og hva driver deg?

Erlend: Jeg er 52 årig Trondheimer med frue og tre barn og hund. Og er føtt og oppvokst i teknologihovedstaden Trondheim, og da må man jo bli om ikke teknofil så hvertfall fryktelig teknologinteressert og veldig glad i å utnytte teknologi, og se mulighetene for hvordan teknologi kan forbedre samfunnet våres. Og jeg og teknologioptimist så jeg teknologi kan gjøre veldig mye hvis vi som mennesker utnytter det riktig. Så det er samspillet mellom teknologien og menneskene. Og da det e få til en bedre hverdag for oss som lever på den her planeten, ved bruk av teknologi som er det fascinerende. Og når vi bor i en by som inneholder så mange kloke hoder og så mye kunnskap og så mye spennende bedrifter så må vi jo utnytte det. 

Silvija: Men det er mange steder i verden med veldig mange smarte hoder som matcher Trondheim til og med. Men det er veldig få eksempler hvor man har klart å lage strukturer fra offentlig side, som inviterer disse smarte gode hodene til å samarbeide på konkrete prosjekter. Dere har valgt noen konkrete prosjekter innenfor Maritim industri, som jeg synes har vært veldig samlende og utrolig utviklende. Veldig god bruk av offentlige penger. Samtidig litt innovativ også fordi vi er så vant til å budsjettere alle prosjekter på basis av tidligere kostbilde. Men dette her er en virkelig investering i fremtiden. Jeg har lyst at du skal fortelle oss litt om hvordan fungerer sånne prosesser. Hvordan rigger man dem til så de kan være fremtids optimistiske?

Erlend: For oss også starte det her med noe optimistiske og ambisiøse politikere som setter høye mål for oss. Som egentlig tvinger oss ut av komfortsonen.

Silvija: Hva slags mål er det på det. For det vi er vant til å måle er det vi gjorde i fjor og for ti år siden. Hvordan klarer dere å definere de nye målene?

Erlend: Det var vell en gryende optimisme og bevissthet etter klimaforlik på Stortinget i 2011 som til slutt utløst ett klimaforlik for fylkestinget i Sør-Trøndelag den gangen, i 2013. Som sa at man skal redusere utslippene med 40% innen 2030 generelt. Og å ha enda høyere ambisjoner for egne utslipp. Dem skulle halveres innen 2020. Og det jo bare seks år siden. Men det er teknologisk fryktelig lenge siden. Så det var ambisiøst da. For vi hadde ingen løsning for hvordan dette skulle gjøres. Det blir sendt over til oss dermed blir dratt ut av komfortsonen vår, vi må finne nye løsninger som halvert utslippene i løpet av få år. Og da må vi analysere hvilke utslipp vi har. Jeg har så at 90 prosent av utslippene fra fylkeskommunen sin egne virksomhet kom fra transport. Og jeg ble overraska over at cirka en tredel kom fra 600 busser, en tredel kom fra 6 ferga og en tredel kom fra hurtigbåter. Så for hver hurtigbåt så tilsvarte utslippet ca. 100 busser. Og dermed så var det umulig for oss å nå målet med å gjøre noe med 600 busser. Vi måtte gjøre noe med elleve båter. 

Og da gikk vi ut og begynte å snakke med industrien. Vi fikk hjelp av NHO som har fantastisk nettverk, som i tillegg hjalp oss med å komme over redselen for det offentlige anskaffelsesreglementet som det er veldig trygt å bare følge og ikke utfordre. Men det målet tvang oss, og NHO hjelpe oss til å utfordre. Også starta vi en direkte dialog med en næring som viste oss virkelig inni honningkrukka. Som viste en fantastisk evne til å bryte barrierer som så på det umulige som en artig utfordring. Og den kjøpekraft som det offentlige har er i stand til å få den til å bruke og investert tid og penger i å realisere dette for oss. Vi fikk det først på ferje. Der de har klart dette egentlig rimelig raskt. Også så vi at de store utfordringene sto foran oss på hurtigbåt. 

Silvija: Du er mye du sier som jeg synes er utrolig spennende. Det ene er dette her med at det er litt sånn nød og naken kvinne. For vi har det egentlig greit nok, og alle forurenser litt, men vi prøver så hardt vi kan. Men dette med å sette konkrete, ordentlig vanskelige mål. Det er månelandingsmål. Halvere innen 6 år. Men det er veldig samlende, hvis det er flere som tror på det. Så det tenkte jeg var veldig modig. Så er det veldig spennende hvordan dere tar tak i det. Og sier hva er vi gode på. Og hvordan kan vi samle de hodene som han ville samarbeide med på dette. For det å line opp universiteter som jobber med industrien, og som jobber med det offentlige. Det er ofte ting som tar veldig lang tid og er vanligvis lange innkjøpsprosess. Men her skjedde det bare?

Erlend: Ja og det måtte jo bare skje da. Når de setter så ambisiøse mål, og så kortsiktige mål horisont av. Og så hadde vi en ambisjon i Trondheim om å være grensesprengende. Det setter litt krav til oss som jobber her. Da kan vi ikke bare snu boka og fortsett sånn som vi har gjort før. Samtidig gir det oss et mandat til å tørre å prøve noe helt nytt, og egentlig og litt trygghet for at du har lov til å mislykkes. Du greier ikke å sprenge grense uten å ta risiko, og da vil du i mange tilfeller mislykkes. Når du har blitt sendt ut på er oppdraget der beskjeden er å være litt grensesprengende så føler du at du har lov til å mislykkes. Og du må tørre å mislykkes for å være i stand til å lykkes. Så det var noen modige politikere som ga oss et mandat og sendte oss ut på litt tynn is med en tilstrekkelig trygghet som gjorde at vi turte. 

Silvija: Jeg pleier å spørre folk hva er det viktigste dere gjør på jobben. Og hvorfor synes du det er spennende. Først vil jeg gjerne bare har korte svar fra deg også skal jeg stille de spørsmålene litt annerledes.

Erlend: Det artigste vi gjør er å trigge de rundt oss. det er lite vi kan gjøre internt bare vi. Så det å bruke innkjøpsmakten vår, og la dem rundt oss få litt spillerom Det er fantastisk spennende for vi aner ikke hva vi får tilbake. 

Silvija: Er det vanskelig?

Erlend: Det vanskelig fordi det er litt regelverk og kultur som gjør deg veldig mye lettere å bare stå i ro og ikke synes.

Silvija: Å gjøre ting som før?

Erlend: Ja. det det letteste er å gjøre det. Det å skape sånn kollektivt mot til å gå nye veier er det mest krevende. 

Silvija: Du har enorme budsjetter egentlig. Det er 4 milliarder kroner årlig på Maritim.

Erlend: Nei det er totalt på transport i Trønderlag fylke. 

Silvija: Og egentlig kunne dere brukt det på forberding av tunneler og veier. Det ville være mye enklere og budsjettere sikkert. Og også forsvare de budsjettene. Jeg tenker at det er ledelses mot. Også er jeg litt nysgjerrig på hvordan dere skaper det type ledelsesmøtet. For oppfatningen folk ofte har om offentlig sektor er at det er der du går hvis du vil ha en trygg jobb som er forutsigbar. Også bør du kanskje ikke ta unødvendig risiko. For det er liksom det eneste som kan gå galt er at du havner på forsiden av en avis fordi det prosjektene eller det prosjektet gikk over. Hvordan klarer dere kollektivt å skape rom for den type samfunnsutvikling? 

Erlend: Det der er ett krevende spørsmål. Vi klarer helt sikker ikke helt kollektiv. Vi greier det i grupper og i periode. Og vi klarer det igjennom at vi har ledere som går i front helt fra toppen av. Og at vi greier å bygge opp sånn at vi har tillitt. Og at vi og har et godt samspill mellom det politiske som da styrer, og det administrative som skal levere. Og der har vi klart å få til i Trøndelag. Vi ser det er en god del andre som greier det rundt så også. Det skjer mye spennende også i det offentlige. Så jeg tror igjen det er en kultur for å bryte litt grenser og kanskje overraske litt. Så det skjer veldig mye spennende. Også tenker jeg at det burde egentlig være krav til oss. Vi bruke så mye offentlige penger, skattepenger. Og da må vi gjøre det beste ut av det. Og da kan du ikke bare gjøre en enkel jobb, da må vi virkelig kjempe litt. Og i det offentlige så har vi og flere mål enn kanskje i det private. Der skal du kanskje ha overskudd og det er hovedmålet. I det offentlig så har du kanskje flere perspektiver. Klima ikke minst. Så vi må forvente at vi greie å ta ansvar for mere enn bare ett enkelt mål.

Silvija: Si litt om de beste prosjektene innenfor maritime.

Erlend: Ja. det startet med ferje. Der var vi uforberedt. Vi var litt ny. Og vi turte gå opp på scenen og etterspørre noe som ikke fantes. Vi prøvde å etterspørre en funksjon. Vi skal ha en reduksjon i klimaet i uten å ha en svekkelse i tjenestetilbudet. Så vi spurte egentlig ikke etter pris i starten, men vi har noen økonomiske rammer. I erkjenning av at dette kan vi ikke så gikk vi ut og etterspurte funksjon. Renere og minst like bra tjeneste tilbud. Også sier næring at vi kan få til å nå klimamålene deres. Vi kan få til  enda mer enn det hvis dere stimulere oss. I motsetning til sånn som det har vært før så sa vi ikke att klima skulle være vurderingskriterier. Vi sa at det skal være kvalifikasjons kriterium. Du får ikke være med i konkurransen hvis du ikke klare 50% klimakutt. Også la vi en bonus på toppen hvis du klarer enda mer enn det. Så vi brukte egentlig anskaffelsesmetoden for å få mer enn det vi har fått før. Også gikk vi videre til hurtigbåt og så at de fikk ikke finnes en eneste hurtigbåten som kjører fort noen plasser i verden. Så det er det var et ambisiøst mål. Men bonusen for dette hvis vi lykkes er at de største båtene i verden står for ekstreme utslipp. Bare skipsfart så får en milliard tonn CO2 utslipp. Cruisebåter, containerskip og tankskip. Det er jo forferdelig. De 10 største båten i verden står for like mye svovelutslipp som i en milliard biler. Og norsk industri kan ikke gjøre noe med en milliard biler, men du kan gjøre fantastiske ting med 10 båter. Og dette er noe vi kan leve av i fremtiden. 

Silvija: Utrolig spennende tall. Så dere var med på å innovere teknologisk for å få dette her til og skjer?

Erlend: Ja. Egentlig så bare fasilitert vi at næringa skulle inn å få ting til å skje. Vi lokka heller med pengene våre. Satte litt krav, også lot vi de få litt fritt spillerom. Også kommer de tilbake med ting som ikke var realisert noen plass før.

Vi fikk de første hybridfergene i Norge med ladeteknologi. Det er simens konsern som tok patent på løsningen som gjør oss i stand til å ha batteribåter på steder det nesten ikke finnes strøm. Så der er fantastisk. 

Silvija: Det er også denne flying foil som løfter båtene også?

Erlend: Nå har vi kommet over til hurtigbåt, som er en mye større utfordring enn ferje som er en tram hvor vekt egentlig ikke har noe betydning. Du kan fylle med så mye batteri du vil, og båten vil fremdeles flyte og gå sakte over. Når vi snakker om hurtigbåt, så snakker vi om båter skal gå i 50, 60, 70, 80 kilometer i timen. Og med en helt annen form på bunnen. Vekt er både første, tredje, fjerde og femte prioritet i dette. Og vekt med både batteri og hydrogen løsninger som bremser båten, samtidig som den skal gå lynfort og fossilfritt. Kjempe krevde oppgave. Mye mer krevende teknologisk utfordring enn batteriferge. Men verdensmarkedet for hurtigbåt er mye større enn en ferje. Så gevinsten hvis man lykkes er mye større. Og i motsetning til ferje så finnes det ingen utslippsfrie hurtigbåter noen plass i verden. Bare markedet i Hongkong er 4-5 ganger så stort som hele markedet i Norge. Så potensialet både klimamessig, næringsmessig og samfunnsmessige er fantastisk hvis man lykkes med dette her. Og hvis vi med våre likevel småpenger greier og stimulere næringa i Norge til å bygge fartøy som ikke finnes noen plass, å kunne få levert i Norge så vi kan eksporterer. Så vil dette bli en næring vi kan leve av. Så i motsetning til elbil og elbuss hvor det vi bruker i Norge egentlig ikke betyr noe i verdenssammenheng. Så kan vi virkelig utgjøre en forskjell i det globale perspektivet på båt. 

SS Dette er så spennende. Fordi det finnes en del land. Noen få land eksempler hvor forsvarssektoren er en sånn driver for innovasjon. Men i Norge så kan du være altså samferdselssektoren.  Altså generell offentlig sektor. Det er ikke mange steder i verden hvor man har et offentligsystem som er i stand til det økonomisk, kunnskapsmessig og kanskje også tillitsmessig. 

ES Samferdsel er ett ganske naturlig område å ta det på. En Nasjonal transportplan som er verdt tusen milliarder kroner. Det finnes et potensial for ekstrem innovasjon i den. Forskningsgraden i den er 4 promille. Det er nesten ingenting. Men hvis vi foretar åpne anskaffelser å invitere næringen og innover i løsningen sine. Så kan vi allikevel få enormt med utvikling i det. Så samferdselsområdet et fantastisk samfunnsområde for å tilrettelegge for. Sånn som Amerikaneren gjør på forsvar for eksempel. Vi hadde ikke kommet til månen hvis det ikke hadde vært for forsvar satsingen. Kanskje kan det her være vå månelanding. 

Silvija: Du sier også at dette er politisk kinderegg fordi de kombinerer samferdsel, næring og klima.

Erlend: Ja. Det er fantastisk kombinasjon. Når vi kjøper inn elbusser så har du ett fint resultat på det norske klimaregnskapet. Og dem kan fungere samferdselsmessig, men dem gir ingen ingen næringsinteresse produsere elbåt av isteden så kan de her eksporteres. Og de har en stor eksport verdier. De gir selvfølgelig ett samferdselsresultat, men har kan ha ett fantastisk resultat både på det norske klimaregnskapet men vi kan gjøre underverkene på det globale. Når du ser det potensialet for sjøtransport, så burde vi kanskje ha lagt mye mer energi i det hvis vi fokusere på det internasjonale globale klimaregnskapet istedenfor den nasjonale. Det blir liksom så SUB optimalisering når vi er så opptatt av det nasjonale klimaregnskap. Klima er globalt vi burde bare se på det globale klimaregnskap. Og da er det et poeng at vi burde se på andre ting. Hvis du bare fokusert på det globale istedenfor for det nasjonale.

Silvija: Er det noe internasjonalt som inspirerer oss? Du snakket om internasjonale mål. Vi snakket også om forsvarsindustrien i USA som var på mange måter en katalysator. Jeg mener at Kina gjør noe som har både kjempe positive sider, men også kjempe negative effekter. Men de har en slags samlingskraft igjennom sine strukturer også. Er det noe annet vi burde se mere til?

Erlend: Det er en del store internasjonale konsern. Og selskap som er fryktelig dyktig på dette. Og en del av en som er motoren i Norge har internasjonale eiere. Siemens som er en av dem. Man har like mange Siemens ansatte i verden som det trøndere. Og likevel har de sine Maritime ekspert i fabrikkene i Trondheim. Vi har etablert en Maritim fabrikk for batterier i Trondheim. Du har vertskilla oss som har lagt sin utviklingsavdeling nede på Vestlandet, som er ett stort finsk selskap. Du har ABB som et stort svensk selskap som har sin utviklingsbit på det maritime i Norge. Vi høster mye ved at det er spennende internasjonale selskaper som ser at vi har en spisskompetanse på noen områder i Norge. Brødrene Å er ett verft i Norge som kanskje er lengst frem i verden i forhold til den type båter vi snakker om her. Der har Kineserene gått inn på eiersiden, og det er ikke uten grunn. De ser at her er det mye å gå på langt fram, og at de faktisk kan være med og bidra til kinesisk utvikling. Så samspillet med resten av verden er kjempespennende, dette er ikke Norske selskap med Norske Eiere. Det er ett samspill globalt. Men det skjer med norske hoder blant annet. Det er norsk kunnskap. 

Silvija: Men jeg må spørre deg. Hvis kinesere klarer å finne ut om Brødrene Aa. Hvorfor klarer ikke vi flest nordmenn å vite om det? Vi er så dårlig til å feire disse heltene våre. 

Erlend: Helt enig. De fleste i Trondheim vet ikke at dere rødbuksene oppe på Sorgenfri som Siemens har, at det er noe av det mest avanserte Maritime teknologien i verden.

Brødrene Aa som har laget en power doc. Som vil si at den Kaia som de kommer inn på er en flytekai med teknologi som gjør at båten går sammen med Kaia på samme måte som du setter pc-en din i en dockingstasjon. Og du får automatisk overføring av energi, som er første i verden etter som vi tror. Med ett egentlig lite verftsmiljø nede på Vestlandet som utgangspunkt. Vi har jo noen fantastiske industrihelter. Men jeg er helt enig. Vi er alt for lite flink til å dyrke de. Kanskje vi skulle snudd litt på det. Latt fotballspillere og skiløpere vært litt i fre. Også kunne vi dyrka industriheltene isteden. 

Silvija: Si litt om dette prosjektet «tilgjengelighet til land 24/7» 

Erlend: Ja. Der vi tatt den helt ut med det å etterspørre funksjon. Vi er vant til å bygge veier av bruer og vi gjør det stort sett helt etter ett detaljert kravspek. Enhver detalje er i utgangspunktet beskrevet fra oppdragsgiver. Også har vi en haug kystfylker som kunne tenke seg bro til land. Som koster rundt milliard. Og vi har ikke sjans til å finansiere alt det her. Men vi har alltid vurdert en standard bro, og dermed så har dem alle fleste øyer ikke fått det. Og noen har fått det. Vi har en øy langt Nord i Trøndelag som har kjempa for å få bro i mange ti år. De har nå fått 10 millioner kroner for å få til dette. Og det vil koste en milliard å bygge bro. Det er 800 meters avstand, og det er 500 mennesker som bor på denne Øya. Vi har klart å få de med på og isteden for å spare til en bro som vil ta noen 1000 år i den farten som er satt på nå. Så har vi laget en en konkurranse. Vi har gått ut i næringen og sagt at vi har ti millioner kroner. Dem vil vi bruke for å utvikler andre konsepter for å få dekt det behovet. Og behovet er ikke bro. Det er tilgang til lang. Opplevelsen av å ha tilgang til land. 24/7, døgnet rundt, året rundt. Vi bryr oss ikke om det her er bro eller tunnel eller en drone eller var det skal være. Vi skal bare dekke funksjonen. Opplevelse av tilgang til land 24/7. Og vi var veldig spent på om det i det heletatt kom noe respons på dette. Det var 30 bedrifter som meldte seg. Vi har vært en sparring mellom dem. Vi har vært bidra til å koble de litt for å få frem det beste i hverandre, og for å utfylle hverandre. Og vi er inne i ett løp, en slag finaleheat mellom en lav kostnadsflytebro med automatisk klaff når det kommer båter på tvers. Eller nesten autonom ferge. Altså nesten ubemannet ferge. Og begge deler hadde vi aldri verden kommet til å spurte etter hvis vi skulle ha etterspurt en bro. Så dette er muligheter vi ikke vet om. Men som vi blir kjent med fordi næringslivet gir muligheter. Og dette har så stor overføringsverdi og kanskje kan vi koste på oss den prisen det vil være å lage de her løsningen på å Gjøa. Fordi at dere her kan være en liten revolusjon for hele kyst-norge. Og det oppnår vi når vi etterspør funksjon, og ikke etterspør bro. 

Silvija: Hva tror du vi må lære oss for å være relevant i fremtiden? 

Erlend: Jeg tror vi må være åpen for å lære alt. Vi vet fint lite om fremtiden. Vi vet kun at den ikke kommer itl å være sånn som i dag. Vi må være mye mer åpen for å ta til oss nye ting og mye mindre forankre i det som har vært. Samtidig har vi noen grunnleggende fortrinn. Vi har kystlinje, vi fant opp båter tidlig. Vi lagde norske båter som fikk oss til Amerika 500 år før resten av verden fant ut at det kontinentet fantes. Eet gir også noen fortrinn som vi gjerne kan spille videre på. Da må vi lære oss og gjør dette her utslippsfritt. Den gangen var det det. Bare ett seil. Vi må tilbake dit, det er fint å bruke kulturen sin, og historien sin som et grunnlag. Samtidig kan det komme helt nye former som vi også må ta med. Vi er i ferd med å komme over en tidsalder hvor vi vil ha fly som er elektriske. Tar av og lander vertikalt. Det vil si at du trenger ikke flystripe. Du trenger en liten parkeringsplass. Fly er kanskje den beste transportformen vi kan ha om få år. Som kanskje erstatter båten. Kanskje skal vi ikke sende en båt fra Trondheim til Frøya, vi sender et bittelite fly. Så vi må du være åpen for at det kan komme andre løsninger. Også må vi være rask nok til å omstille oss, så at vi kan levere løsninger der. Så omstillingsevne med stadig raskere takskifte tror jeg blir en viktig sak. Også har en spennende situasjon i Norge med at vi har så flat struktur lønnsmessig, at det er litt dyrt med lavkompetanse yrkene. Men de er jo fantastisk konkurransedyktig på høy kompetanse yrker. Så at vi utdanner eksperter her som kan eksportere kunnskapen til. Det er en fantastisk ressurs.

Silvija: Det tror jeg dessverre ikke at folk flest vet. At dette her med at våre it-eksperter, de beste Ingeniøren osv. Er egentlig utrolig billige sammenlignet med resten av verden. Også tenker de selv i tillegg. 

Erlend: Det er antagelig den fremste eksportvaren vi har i framtiden. Kloke hoder. Og jo kloker dem er, jo bedre konkurransedyktige er de i pris. 

Silvija: Har du noen tips til oss om hvor vi kan lese litt mer om disse flotte prosjektene dere har?

Erlend: Ja det har jeg faktisk fått så mye oppmerksomhet rundt de. At nå er de ganske lett tilgjengelig på nettet i ulike sammenhenger og ulike sider. Vi har fått et godt samarbeid mellom politikere på tvers av ulike parti. Vi har jo ulike farger på den som er posisjon her i Trøndelag. Og dem som er i posisjon nasjonalt. Det kan gi utfordringer på ulike områder, men ikke her. 

Silvija: Det er ikke engang bompenger å krangle om. Det er veldig fascinerende hvordan suksess har mange fedre og mødre. Og det er fint. Det viser oss de enorme muligheter ved å fokusere fremover, også politisk.

Erlend: Og dette er jo litt en solskinnshistorie. Så det er en stor fallgruve her. Vi har syneliggjort at det kan kjøres utslippsfritt til sjøs og noen få år. Men vi trenger få finansiert opp sånn at industri får levert det her. Det å ha gode planer, og spennende prosjekt. Det lever ikke lenger opp. Så den store jobben står igjen. Å få rigget opp slik at de får levert dette, vist det fram i Norge. Så vi kan vise det til resten av verden og bidra til å redusere klimautslipp og sørg for å få eksportert denne grønne industrien, så vi kan få inntekt tilbake til Norge.

Silvija: Er det fint sitat som vi kan legge igjen som gave til våre lyttere? Du kan godt si «yes we can». Jeg synes det er utrolig fremover lent og kjempeflott eksempel på hvor innovative det offentlig egentlig er, når man skal oppfordres til å tørre.

Erlend: Denne ambisjonen om å være grensesprengende kan jeg oppfordre alle til å kopiere. Det er en fantastisk inspirerende innovasjon. Og det gir et press men også en trygghet.

Silvija: Hvis folk skal huske en ting fra vår samtale. Hva vil du at det skal være? 

Erlend: At teknologien og hoden og kombinasjonen av det gjør oss i stand til å overvinne de store utfordringen som står foran, så vi kan komme til å være i stand til å overlevere denne verden til neste generasjon på en god måte.

Silvija: Erlend Solem, fylkesdirektør for samferdsel ved Trøndelag fylkeskommune. Tusen takk for at du kom og inspirert oss om en konstruktiv og veldig miljøvennlig samferdselsfremtid her til lands.

Erlend: Takk for invitasjonen

Silvija: Takk til dere Som lyttet.

Du har lyttet til en podcast fra Lørn.Tech. En læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss på sosiale medier og på Lørn.Tech.