Velkomment til Lørn.tech en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres. Denne episoden er produsert med støtte fra stiftelsen teknologiformidling som inspirerer små og mellomstore bedrifter til å tenke nytt. 

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn i samarbeid med stiftelsen teknologiformidling og Næringsforeningen i Stavanger. Mitt navn er Silvija Seres, temaet i dag er robotikk og gjesten min er Annette Anfinnsen som er daglig leder i Robotic Innovation. Velkommen Annette!

Annette Anfinnsen: Takk skal du ha.

Silvija: Vi har prata litte gran om oppvarmingen underveis om at vi tror at folk trenger faktisk ikke sånne dype, lange doktorgrader og mastergrader i bruk av teknologi, men du vil gjerne se at alle får en slags fagbrev på bruk av teknologi og på innovasjon. Teknologi for bredden. Og jeg gleder meg veldig til å snakke mer deg om hvordan du da gjennomfører dette her som grunder, samtidig som du er trebarnsmamma. På, på altså, robotoer, roboter som er mer eller mindre autonome og som brukes til transport og logistikk. Hvis jeg har forstått riktig.

Annette: Det stemmer.

Silvija: Det stemmer?

Annette: Ja.

Silvija: Så det begynner egentlig med en litt sånn saftig beskrivelse av deg. Du har fagbrev som elektriker og automatiker, også driver du med barn og mann og ski og snowboard og sånt. 

Annette: Litt på sidelinja ja

Silvija: Ja. Jeg syns det er fantastisk utgangspunkt faktisk for å være en teknologi-gründer, og det er dit vi skal, men før vi kommer dit si litte gran mer om Annette. Hvordan er Annette?

Annette: Jeg er utadvendt, sosial, og jeg liker alltid å lære noe nytt. Jeg tenker jo det at hver dag som jeg har noe   bryne hode på og jeg har litt fysisk aktivitet da trives jeg best. 

Silvija: Ja, brenne opp litt energi

Annette: Ja, brenne opp litt energi.

Silvija: Jeg snakket med en annen fantastisk gründerdame fra Bergen som sa at mannen pleier å si til henne at hun blir så mye hyggeligere person over 3000 meters høyde.

Annette: Den passer bra! 

Silvija: Men du driver også med triatlon?

Annette: Ja.

Silvija: Hva er det med Stavanger-folk og triatlon? Tilfeldigheter at det kom bort til dere?

Annette: Ja, det er nok litt tilfeldigheter, jeg har drevet litt med svømming også har jeg alltid drevet å trent, også var jeg i en trafikkulykke og så måtte jeg trene meg opp og det var litt sånn prosess rett etterpå også hadde jeg et mål til å gjennomføre et triatlon rett etterpå etter et år, og det var da jeg trente meg opp til det. Så hadde jeg drevet med..

Silvija: Du klarte det, tydeligvis.

Annette: Ja. Så jeg hadde drevet med svømming og det er det som er den største bøygen til de som skal drive med triatlon, det er jo svømminga. For hvis du ikke har drevet med det så er det litt sånn..

Silvija: Det er langt da.

Annette: Ja, det er langt, det er vel 2000 meter nesten, også er du i lag med mange andre også er det ut, så ser du ingen ting, så er det folk overalt og så ja.

Silvija: Den fiksa du?

Annette: Den fiksa jeg fint, men det er jo, det var jo litt springingen som var utfordrende for meg. Sykling og svømming  gikk bra, men jeg kom igjennom, så jeg nådde det målet og det var veldig kjekt å trene allsidig, det var det kjekkeste – å trene mot et mål.

Silvija: Ofte fint med mål, det er ingenting som fokuserer oss mer enn et mål, et stort hårete mål, selv om vi kanskje ikke oppnår det målet så oppnår vi annet veldig spennende på veien.

Annette: Ja, det er alltid reisen underveis så, det er jo det. Så det er bra. Det er kjekt å nå målet men.

Silvija: Og så, du tok et fagbrev som elektriker og automatiker. Elektriker det vet vi jo hva gjør, hva gjør automatikere?

Annette: En automatiker de programmerer prosesslinjer i industrien, det var det jeg jobbet med. Da er det PLS-programmering og da lager du, da har du.

Silvija: Altså en sånn type prosesslinje, altså en sånn linje i en fabrikk da og hvordan den henger sammen?

Annette: Ja, stemmer det. Så det, når vi programmerer da har vi en hardware som er en PLS og den er knyttet opp mot de forskjellige signaler i fabrikken, og motorer og sånn. Så da kan vi si at, da sier vi, at det og det og det kriteriet skal starte den motoren, den transportbåndet. Og så får vi en tilbakemelding, fysiske tilbakemeldingen til PLSen nå er den startet. Eller så får vi den fysiske tilbakemeldingen nå er det en feil på den, og da er det forskjellige ting som skal skje. Så det er  den programvaren der som vi sitter oppe å lager. Så da er det automatisering av prosesslinje i fabrikk eller ventilasjonsanlegg eller nivå i en tank, eller reguleringssløyfe eller. 

Silvija: Veldig gøy. Og så ble du robot-gründer, hva gjør en robot-gründer og hva gjør Robotic Innovation? 

Annette: En robot-gründer jobber jo mye. Det som vi driver med i Robotic Innovation er altså, vi lager løsninger for transport og logistikk av varer og enheter med, basert på det som heter AIV-teknologi som er mobile roboter for å frakte ting. 

Silvija: Altså, en slags selvkjørende lastebil, eller heisekran eller noe som henter og leverer?

Annette: Ja, det er selvkjørende kjøretøy. Så den går, vi har for eksempel en som kan hente paller opptil 1000 kilo, så i en fabrikk for eksempel så går den å henter paller på en produksjonslinje så levere den det til lager, og så kan den ta ny pall på lager og levere på produksjonslinja.

Silvija: Og du programmerer veien på den eller den kan i større og mindre grad finne ut av ting underveis?

Annette: Ja, altså, vi setter den jo opp. Så når vi skal sette opp denne mobile roboten så setter vi den i scan-modus, så har vi en joystick på mobilen så kjører vi og så er det øyne på roboten, en skanner, så kjører vi den, så skanner den området som den skal gå i så lager den seg et kart og så kobler vi, så går vi inn i en Software så ser vi dette kartet og så går vi inn og setter opp kriterier i kartet. Vi kan gå inn å si det er ikke lov å kjøre i det området, han skal kjøre høyrekjøring, han skal kjøre litt seinere rundt den svingen, altså gå å plukke opp paller der i den posisjonen, han skal levere en pall i den posisjonen.

Silvija: Du sier han ikke hun?

Annette: Ja, hun. Hun eller han, hen. 

Silvija: Heter den noe?

Annette: Den vi har på Sola heter Alexis, så det er en hun. Så vi legger kriteriene for kjøremønsteret og det er lagret på en PC på kjøretøyet og da kjører den etter det. Og så operatørene de kommuniserer via en iPad/smarttelefon, så de kan si hent den pallen, så sender de en kommando til han, så henter han.

Silvija: Jeg tenker at det må være kjempe spennende for de store gjennombruddene i for eksempel bildegjenkjenningsteknologi gjør at man, de leser veien mye bedre, men også kanskje pallinformasjon.

Annette: Stemmer det.

Silvija: Altså, jo mer og mer de kan skjønne selv, nesten daglig, om ikke.

Annette: Det er for eksempel så kan vi sette opp et sånt AI-kamera som kommuniserer med denne mobile roboten, da sette vi den opp i fabrikken og da blir kjøreegenskapene tilpasset alt ettersom, om det er folk eller en truck eller om det er en maskin som står i veien, så tilpasses kjøreegenskapene. Og så lærer han seg litt sjøl underveis, så når han har kjørt en rute så husker han litt igjen hvordan gikk dette sist gang.

Silvija: Ikke kjør på den katta igjen.

Annette: Ikke kjør, ikke drep den katten en gang til.

Silvija: Men for meg virker dette her som egentlig perfekt anvendelse for type roboter eller om du vil selvkjørende kjøretøy av noe slag. Noen av de beste første eksemplene som jeg husker var noe gruver i Australia, for man sier ikke sant at roboter ønsker man å bruke egentlig til å bytte ut folk der det er dirty, dull or dangerous type arbeid, og det er nettopp det en sånn type havne- eller lager-, gruvesetting er. Det er tunge ting som løftes, det kan være ganske farlig gitt varmen eller kulda, eller veien. Og så er det ganske kjedelig, fra å kjøre fra det ene punktet til det andre punktet 73 ganger per dag, men for en robot er det perfekt.

Annette: For en robot er det helt perfekt, de som, kjøretøyene vi har tilgjengelig per nå, de er jo for innendørsbruk i en fabrikk, men det vil jo komme applikasjoner som kan tåle røffere forhold. Litt av utfordringen en med at de kjører ute det er jo at det, det ene er navigasjon, det er noe vi jobber med. For nå navigerer vi jo etter faste punkt i en fabrikk, og ute så er det jo litt andre kriterier for navigering. I tillegg til det så, skal du slippe et kjøretøy ut i en fabrikk, et låst område, så går det jo på sikkerhet, sant, til folk og sånt sant. Skal du slippe han ut i et trafikkbilde eller et område med andre kjøretøy så er det jo helt andre sikkerhetsmarginer.

Silvija: Men jeg tenker at også det er større endringer ute pluss at det er større usikkerhet i forhold til vær og vind og. 

Annette: Ja, vær og vind er en stor ting i forhold til regn, snø.

Silvija: Men dere har også, altså en ting er å legge inn masse kunstig intelligens i enten en slags øye eller en slags ører om du vil, disse live, men det går an å bruke internet of things også som du forklarte for meg, hvordan gjør man med det?

Annette: For eksempel så bruker jo vi internet of things når vi skal kommunisere med en port, da sender vi et signal, tråløst, så åpner den porten, så kan den kjøre gjennom. Eller vi kan få, vi kan jo bruke forskjellige sensorikk som sender signal for at nå skal du hente den pallen. Du kan ha en sensor når de setter pallen på rack for eksempel, så er det en sensor som sender signal at nå er den klar til henting. Og du kan ha, ja, du kan bruke, du kan jo legge inn sånn i forhold til vedlikehold, du kan ha sensorer i forhold til nå trengs det et vedlikehold. For at for så ble jo alltid vedlikehold gjort etter kalender, nå blir jo vedlikehold utført mer og mer etter slitasje og behov, og da bruker du internet of thing for du kan måle slitasje for eksempel i et dekk eller hvor langt han har kjørt, sant. Nå måler du faktisk kilometer, du også hvor slitte delene er.

Silvija: Ja, veldig mye både automatisering, men også prediksjonsmuligheter. 

Annette: Stemmer det.

Silvija: Og jeg antar at dere kan også effektivisere og at det kan egentlig gå fortere for det er mere presist enn om at det var mennesker som både planlegger og kommuniserer og gjennomfører. 

Annette: Ja, du kan si at du har jo dette med tracking av varer, du kan skanne en kode på pallen, og da kan du ha for eksempel, de har kontrollrom så du vet nøyaktig hvor den pallen er, du skanner pallen du henter og da kan du ta den ut av lagersystemet, da er den på vei, så kjører du og leverer den til produksjon og når du levere den så sier du at nå er denne i produksjon. Så du har full, når du kjører den ut for eksempel fra lager og ut til kunde så kan du ha automatisk uttak av den pallen, så du har en helt annen automatikk og du har en helt annen oversikt i forhold til hvor ting er hen, men det aller viktigste er jo det å, all den tid personal bruker til å gå å hente ting det er jo egentlig en tid som ikke er produktiv, da kan de stå i maskinen og produsere og så kommer kjøretøyet bare å supplerer inn med varer, da får du ha mer opptid på maskinen, du får produsere mer. Så vi jobber jo for at norsk industri skal holde seg konkurransedyktige.

Silvija: Det er veldig interessant når det gjelder sånne type roboter. Jeg hører at Sverige og Danmark, altså våre nærmeste naboer, kjøper veldig mye mer roboter enn det norsk industri kjøper. Hvorfor er vi skeptiske mot å investere mer i robotikk?

Annette: Det vet jeg ikke egentlig helt. Jeg tror at industri der det er mer ansatte så på landbasert, jeg har alltid opplevd på landbasert industri, så er de villige til å ta inn ny, ta i bruk ny teknologi. Jeg tror det er mindre bedrifter som, der er det en begrensning på økonomi.

Silvija: De er redd det er dyrt.

Annette: Ja, økonomisk. Og så tror jeg å mange ganger for eksempel innenfor mekaniske bedrifter og sånn, det er jo krevende å sette seg inn i denne teknologien og forstå mulighetene, jeg tror det er og av og til kompetansen som gjør mer at de, derfor trenger du et samarbeid for å se på mulighetene på hva du kan gjøre. 

Silvija: Hvordan, hvordan tenker, altså en av de problemstillingene med disse roboter har vært at de var ikke så veldig flinke til å snakke med hverandre, er det noe som man jobber med, å få dem til å også kommunisere, er det det problemet som man løser etter hvert med IoT?

Annette: For å si, altså hvis vi, det er jo det at de er kollaborative og kan fungere sammen sant. Så vi kan jo kjøre hundre roboter i samme miljø og ha kontroll, og det at de snakker i lag der det oppdraget de ønsker å få utført den tar det oppdraget, du planlegger ladetiden og sånne type ting, så det er jo egentlig en del av det, en del av hele løsningen. Jeg tror det, det som det har vært mye om om roboter for eksempel nedi Asia, jeg var på en messe nedi Hannover der jeg fikk tilbakemeldinger på det er mange kule roboter når man står på en messe, men det som mangler litt er kompetansen til integrere de mot et system i det bygget de skal settes inn i.

Silvija: Så det er rett og slett systemkompetanse?

Annette: Det er mangel på. Ja, systemintegrasjon.

Silvija: Fordi du må finne ut hva den roboten skal gjøre og hvordan du tilrettelegger for den roboten for å få mest mulig ut av den.

Annette: Ja, så skal du integrere mot et IT-system, du skal inne i deres system og da må du kunne utføre ja.

Silvija: Spennende! Kjempe store muligheter, men også noen kontroverser. Hva tenker du er litt sånn spennende problemstillinger her?

Annette: Det som jeg ser litt er det når vi skal ha tak i kompetansefolka så er det veldig fokus på sant alle skal ta, de skal ta ingeniørutdannelse og de skal gå lenge på skolen og det er jo bra. Jeg tenker to år på yrkesskolen, IKT, automasjon, den der praktiske gjennomføringsevnen, den undervurderes. For det å kunne sette skruer, sette ting i sammen, få det opp å gå. Og så er det jo det når du tar en yrkesutdannelse, du går i lære, der lærer du ting praktisk, det setter seg jo og det er vanvittig bra. Og velger du en sånn teknisk utdannelse, så lærer du nye ting hver dag og det er da du bygger kompetansen, det er ikke dermed sagt du kan så vanvittig mye mer for det om du tar fem år på ingeniørstudiet, du kan en del ting om de emnene du fordypet deg i som er veldig bra, men det å ha en sånn praktisk utdannelse først, det har jeg troen på. 

Silvija: Jeg tror det du sier er kjempe viktig. To ting der jeg har lyst til å kommentere, det ene er at jeg syns det er ekstra spennende at det er du som sier det for du har sånn type fagutdanning selv.

Annette: Det er nok derfor jeg sier det.

Silvija: Nei, men altså. Jeg tror at vi er ikke flinke nok til å feire den gode fagutdanningen vi har i dette landet. Litt for mange folk ser nesten på nei, men barna må gå å ta en ingeniør 5-årig sak, bare fordi et eller annet status, men jeg tror at de fagutdanningene er så gode og så praktiske at i en tid som endres så ekstremt fort som den gjør nå så er det gjennom å anvende og gjennom å bruke at man lærer fortest, og det bør vi feire mer at vi har skoler og folk som forbereder neste generasjon for så god praktisk og kreativ bruk av nye teknologier da.

Annette: Ja, vi har akkurat solgt to AIVer til TEK-universitet, oppi Nord-Norge, på grunn av dette. Så vi har solgt to roboter og opplæring av lærerne for vi mener at det er viktig at skolene arbeider med næringslivet, for det er jo vi som sitter og ser på hvilken vei dette går og potensialet og hva som trenger og læres. Vi ønsker jo å påvirke hva vi får ut i andre enden. Så da jobber vi tett på de, vi lærer opp læreren, vi informerer og hva bør elevene lære og hva er mulighetene med denne teknologien istedenfor at du skal gå, for det går jo for seint mange ganger på skolene, de henger jo litt etter, men hvis de jobber i lag med næringslivet, de som jobber i lag med næringslivet, så er det mye mer relevant kompetanse du får ut av skolene. Så det syns jeg er veldig spennende, at vi får lov til å være med på. Vi har fått bekreftelsen på at vi skal selge to til tekniske fagskolen der de gjør akkurat det samme, det syns jeg er veldig kjekt.

Silvija: Veldig bra!

Annette: Ja.

Silvija: Så ikke bare holde fast på mer teoretisk utdanning, men vær veldig bevisst på at dette her skal brukes og det er gjennom bruken at vi kanskje kommer opp med ny teori også.

Annette: Stemmer det. 

Silvija: Hva er de morsomste prosjektene dere har jobbet med, det siste året?

Annette: Vi har. Det første prosjektet som vi landet, det var jo til å levere en service-robot til Avinor på Stavanger Lufthavn Sola og det var et prosjekt som vi utvikla i sammen med de. Det var liksom ikke min ide, jeg presenterte muligheten med teknologien for å finne ut hva markedet ville ha og da var det hun som var terminalleder på flyplassen da, hun hadde lyst til å ha en service-assistent. Det her tenkte de ville innføre teknologien på en positiv måte for de ansatte og passasjerene, for det er liksom sånn at de skal jo ikke ta jobben ifra noen nesten. Så da var det et utviklingsprosjekt vi hadde i lag med de, og den fungerer som en guide som skal guide rundt på flyplassen på opptil 100 forskjellige språk. Så da kan du trykke inn på den og så sier du at du skal til gate 20, så sier den følg etter meg så ruller den først og guider deg til gaten. Og det var første steg. Jeg tror det er viktig å ta teknologiutviklingen stegvis. Du har et mål til slutt, men nå har vi lært vanvittig mye med dette steget så nå, det vi skal til med nå er jo at vi skal lage en billett-scan, så du bare skanner billetten så bare får du ei linje med din flight-informasjon så får du et oversiktskart over terminalen- du er her, gaten din er der, og så kan du trykke på guiden hvis du vil. Og så, igjen, så er det dette med ansiktsgjenkjenning. Nå er vi godt i gang, nå går vi i partnerskap med et selskap i Tyskland som er verdensledende på dette med ansiktsgjenkjenning og så implementerer vi den teknologien på roboten, så da vil den kjenne deg igjen når du kommer og så vet den hvilke flight-informasjon din er, så det vil vise din flight informasjon og vise liksom at du er her og at din gate er der og så forklare deg. For det er det som kommer innenfor terminaltjenestene nå, både på check-in, drop-off, security og det blir ikke lagra det bildet som blir tatt av deg. For du må registrere deg inne en plass, det bildet blir ikke lagra, så det er ikke noe personvern utfordringer på dette. Det blir lagra en kryptisk fil av din informasjon, og så henter du opp.

Silvija: Ja. Så dere har roboter som snakker hundre språk og dere har roboter som veier tusen, eller som løfter tusen kilo, hva er det neste? Hva er drømmeroboten?

Annette: Vi ser jo, vi når vi starta så vi jo veldig mot helse, der er det jo et enormt behov, men det er veldig lang prosess å komme inn på det offentlige, så når ser vi, vi ser jo at industrien er klar, vi ser at innenfor logistikksenter så det er jo totale løsninger, hele logistikkløsningene av transport av varer, og tracking av varer og varer ut og inn, det er de løsningene vi jobber med nå.

Silvija: Veldig bra. Innendørs og i fabrikker. Er det noen internasjonale roboter som du syntes var spesielt inspirerende?

Annette: Hm, nja.

Silvija: Jeg kan fortelle mine?

Annette: Ja, fortell dine.

Silvija: Jeg har Boston Dynamics,

Annette: Yes!

Silvija: Med de der atlas og de har den store og så har de den lille hunden ikke sant, så vet jeg faktisk ikke om det er de som har laget de hundene som dansker synkront eller noen andre, men det er akkurat det samme som den forrige hunden til Boston Dynamics, men det er at de danser liksom, det er en som viser dansen, så gjør de andre det sammen, det er helt det er så morsomt. Helt utrolig hvor mye tid man kan kaste bort ved å se på robothunder danse synkront.

Annette: Ja, Boston Dynamics er veldig bra, men for en gründer, du vet de bruker så vanvittig mye penger og tid på å utvikle de og det er jo en ingeniørkunst uten sidestykke det de får til, men når du starter, du sier opp jobbe og du sier opp lønna di og du starter så må du på en måte, målet er jo å komme fortest mulig i cash-flow og sa må du på en måte begynne med de litt enklere tinga. 

Silvija: Det som funker.

Annette: Og så må du finne ut hva markedet vil ha, og du må finne markedet for å finne ut hva de er villige til å betale for å hva de vil ha sant. Så det er mye kult du kan gjøre, men du er jo med for å tilpasse deg markedet.

Silvija: Men det er kjernen i minimum-buyable product, akkurat sånn om bigger business, dere har vært kjempe flinke der med et helt på en måte ny teknologi, men også nye oppgaver og markeder ikke sant.

Annette: Stemmer det. Og det som jeg har tenkt mange ganger er det at, jeg tenker det at teknisk, hvis du bare har nok tid og penger så klarer du å lage det aller meste og bygge det aller meste teknisk, det er sjeldent vi undervurderer, for det er jo som regel en ingeniør eller en tekniker som går i gang med dette her og har en kjempegod ide og som aldri må undervurderes er jo at det er like hardt å gå ut kommersielt med et nytt produkt i markedet som det er å utvikle det, selv om de har verdens beste produkt og de har brukt enormt mye tid på å utvikle det så sier markedet; ja, hvis dere bare gjør sånn så skal vi kjøpe det, ja hvorfor gjorde dere ikke sånn? Så jeg tror å komme seg kjapt ut og så heller justere litt, du må være i markedet for å finne ut hva markedet vil ha.

Silvija: Ja, kan du anbefale noe lesing, eller noe folk burde se for å inspireres.

Annette: Til teknologi?

Silvija: Ja, eller endring, du velger.

Annette: JA, altså jeg tenker jo, Elon Musk det syns jo jeg er fascinerende da, og så er det jo han der Simon Sinek, det syns jeg er vanvittig bra, men det går jo mer på, det går jo mer på forretningsmodell og ledelse og teste ting og..

Silvija: Og kultur.

Annette: Og kultur. Og det er et helt annerledes tenkning enn mye av det som ligger i dag. Så  det syns jeg er ganske interessant.

Silvija: Det er veldig bra. Har du et lite sitat som du kan gi som gave til våre lyttere, noe du ville skrevet opp over senga di?

Annette: Jeg hadde jo et jeg skrev opp over senga mi, og det var når jeg hadde en litt sånn tøff periode, for det har man jo av og til: get up, kick, as, be kind, start again, det syns jeg er litt bra. 

Silvija: Get up, kick, as, be kind, start again, den syns jeg var fin. Og holder man den loopen lenge nok så kommer man bade kule steder og hard et veldig gøy.

Annette: Stemmer det!

Silvija: Man overlever det som er tungt og det er det alltid.

Annette: Det er tungt, men jeg tenker, alle de bra folka som jeg har truffet de siste to åra, alt det jeg får oppleve det er absolutt verdt det.

Silvija: Hvis folk skal huske et ting fra vår samtale Annette, hva vil du at det skal være?

Annette: Jeg tenker det at fremtiden er full av muligheter. Og det er så mye kul teknologi og det kommer, og jeg tenker det er ikke, jeg tror ikke det er så mye å være redd for, det å gripe muligheten og skape noe.

Silvija: Veldig bra! Annette Anfinnsen, daglig leder ved Robotic Innovation, tusen takk for at du var med oss i LØRN i dag og lærte oss masse om industrielle roboter i praksis, emn også verdien av fagutdannelser og motet til å komme seg opp og fortsette å kicke ass. 

Annette: Takk for at jeg fikk komme.

Silvija: Takk til dere som lyttet.

Du har lyttet til en podcast fra LØRN.tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss på sosiale medier og på LØRN.tech.