LØRN Case #C0548
Den digitale transformasjon for kunst og for museer
Hva kan teknologi gjøre for kunst og hva bør kunst gjøre for samfunnet? Og hvordan vil fremtidens kunstutdannelse se ut? I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med administrerende direktør i Sørlandets kunstmuseum; Kunstsilo, Reidar Fuglestad, om hvordan de gjennomfører eksperimenter for å være best mulig forberedt når de åpner et betydelig større og helt nytt kunstmuseum i 2022.

Reidar Fuglestad

Administrerende direktør

Sørlandets Kunstmuseum

"Når du bygger en bedrift er du helt avhengig av å ha de beste folka du kan rundt deg, og da kan du ikke være redd for at noen kan ting bedre enn deg."

Varighet: 41 min

LYTTE

Ta quiz og få læringsbevis

0.00

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Navn?

Reidar Fuglestad.

Tittel og selskap?

Adm.dir. ved Sørlandets Kunstmuseum/Kunstsilo.

Utdanning og hobby?

Bachelor i økonomi, marked og kvantitative metoder fra ADH i 1980. Hobbyer: Fysisk aktivitet, gitar, familie og hytte.

Hvem er du, og hvordan ble du interessert i teknologi?

Jeg har vært toppleder i mer enn 20 år i Color Line, Dyreparken og nå Kunstsilo. Før det jobbet jeg innen salg og salgsledelse i ulike selskap innen IKT bransjen. Jeg har også jobbet noen år som konsulent. Min interesse for teknologi kom i min første jobb, og den er fornyet nå som jeg står midt i den digitale transformasjon av museer.

Hva er det viktigste dere gjør på jobben?

Det viktigste vi gjør er å tilrettelegge for medarbeiderne slik at de kan prestere best mulig hver eneste dag. Vi bygger en Kunstsilo og gjennomfører eksperimenter for å være best mulig forberedt på å åpne et betydelig større museum i 2022.

Hva fokuserer du på innen teknologi?

Jeg fokuserer på digitalisering innenfor 6 områder: – Arkiv og samlinger – Publikumsopplevelser – Formidling – Salgs og betalingssystemer – Analyse- og bevegelseskunnskap – Digital kunst I tillegg utvikler vi vår kommunikasjon med omverdenen før, under og etter besøket for å ha best mulig dialog med våre gjester og samarbeidspartnere.

Hvorfor er det spennende?

Framtiden er spennende og gir mange positive muligheter. Den digitale transformasjon av sektoren blir grensesprengende.

Hva synes du er de mest interessante kontroverser?

Kunstnere som er vant til å tenke utenfor boksen i det de skaper hver dag, og bransjen som er svært konservativ og historisk bundet i sin formidling.

Dine egne relevante prosjekter siste året?

Kunstsilo omfatter flere prosjekter, men er mitt hovedprosjekt med alle implikasjoner.

Dine andre favoritteksempler på din type teknologi internasjonalt og nasjonalt?

Atilier de Lumieres, Google, Munchmuseet, Tate, V&A og mange flere.

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden?

Digital kunnskap, infrastrukturell kunnskap, kunnskap om folk og kulturer, sosial kompetanse og kompetanse innen bærekraft.

Hva gjør vi unikt godt i Norge av dette?

Norge er langt framme digitalt i noen sektorer, og akterutseilt i andre. Norge er blant annet sterke på teknisk kompetanse – prosessindustri og oljerelatert. Norge er en råvarenasjon, og er dermed ikke langt framme på foredling. Her kan kunst og kultur bidra.

Anbefalt lesing/seing om ditt felt?

Edmund De Vahl er å anbefale.

Et favoritt fremtidssitat?

”Du må være før du begynner, og begynne før du blir”.

Navn?

Reidar Fuglestad.

Tittel og selskap?

Adm.dir. ved Sørlandets Kunstmuseum/Kunstsilo.

Utdanning og hobby?

Bachelor i økonomi, marked og kvantitative metoder fra ADH i 1980. Hobbyer: Fysisk aktivitet, gitar, familie og hytte.

Hvem er du, og hvordan ble du interessert i teknologi?

Jeg har vært toppleder i mer enn 20 år i Color Line, Dyreparken og nå Kunstsilo. Før det jobbet jeg innen salg og salgsledelse i ulike selskap innen IKT bransjen. Jeg har også jobbet noen år som konsulent. Min interesse for teknologi kom i min første jobb, og den er fornyet nå som jeg står midt i den digitale transformasjon av museer.

Hva er det viktigste dere gjør på jobben?

Det viktigste vi gjør er å tilrettelegge for medarbeiderne slik at de kan prestere best mulig hver eneste dag. Vi bygger en Kunstsilo og gjennomfører eksperimenter for å være best mulig forberedt på å åpne et betydelig større museum i 2022.

Hva fokuserer du på innen teknologi?

Jeg fokuserer på digitalisering innenfor 6 områder: – Arkiv og samlinger – Publikumsopplevelser – Formidling – Salgs og betalingssystemer – Analyse- og bevegelseskunnskap – Digital kunst I tillegg utvikler vi vår kommunikasjon med omverdenen før, under og etter besøket for å ha best mulig dialog med våre gjester og samarbeidspartnere.

Hvorfor er det spennende?

Framtiden er spennende og gir mange positive muligheter. Den digitale transformasjon av sektoren blir grensesprengende.

Hva synes du er de mest interessante kontroverser?

Kunstnere som er vant til å tenke utenfor boksen i det de skaper hver dag, og bransjen som er svært konservativ og historisk bundet i sin formidling.

Dine egne relevante prosjekter siste året?

Kunstsilo omfatter flere prosjekter, men er mitt hovedprosjekt med alle implikasjoner.

Dine andre favoritteksempler på din type teknologi internasjonalt og nasjonalt?

Atilier de Lumieres, Google, Munchmuseet, Tate, V&A og mange flere.

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden?

Digital kunnskap, infrastrukturell kunnskap, kunnskap om folk og kulturer, sosial kompetanse og kompetanse innen bærekraft.

Hva gjør vi unikt godt i Norge av dette?

Norge er langt framme digitalt i noen sektorer, og akterutseilt i andre. Norge er blant annet sterke på teknisk kompetanse – prosessindustri og oljerelatert. Norge er en råvarenasjon, og er dermed ikke langt framme på foredling. Her kan kunst og kultur bidra.

Anbefalt lesing/seing om ditt felt?

Edmund De Vahl er å anbefale.

Et favoritt fremtidssitat?

”Du må være før du begynner, og begynne før du blir”.

Vis mer
Tema: Bøker og nye utdanningsmodeller
Organisasjon: Sørlandets Kunstmuseum
Perspektiv: Mindre bedrift
Dato: 191206
Sted: AGDER
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


Tverrfaglighet Delegere myndighet vs delegere ansvar Samfunnsutvikling Digital kunstVidere utnyttelse av kunst i samfunnet

Mer læring:

Edmund De Vahl er å anbefale I en verden av “fake news” står verdens museer fremdeles sterkt Den nye kunstutstillingen som planlegges å stå klar i 2022

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Flere caser i samme tema

More Cases in the same topic

#C0135
Bøker og nye utdanningsmodeller

Karin Berentsen

Gründer

Arct

#C0134
Bøker og nye utdanningsmodeller

Ole Goethe

Professor 

Høyskolen Kristiania

#C0133
Bøker og nye utdanningsmodeller

Sigurd Ringstad

Head of Events i Kahoot!

Kahoot

Utskrift av samtalen: Den digitale transformasjon for kunst og for museer

Velkommen til LørnTech. En læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres. Denne episoden er produsert med støtte fra stiftelsen Teknologiformidling, som inspirerer små og mellomstore bedrifter til å tenke nytt. 

 

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn i samarbeid med stiftelsen Teknologiformidling og Kristiansand kulturskole. Navnet mitt er Silvija Seres, temaet i dag er Arttech – altså møtet mellom kunst og teknologi. Gjesten min er Reidar Fuglestad, som er administrerende direktør ved Sørlandets Kunstmuseum, eller Kunstsilo. Velkommen.

 

Reidar Fuglestad: Takk skal du ha.

 

Silvija: Reidar vi skal snakke om både hva teknologi kan gjøre for kunst og hva kunst kan gjøre for samfunnet som endres av teknologi. Vi skal også snakke om noen sørlandsperler som du har ledet tidligere i ditt forrige, mer kommersielle liv, og så skal vi snakke om tverrfaglighet, for jeg synes du er et kjempe godt eksempel på det. Før vi gjør det håper jeg vi kan snakke litt mer om Reidar. Hvem er Reidar, og hva driver han?

 

Reidar: Reidar er en voksen mann etter hvert som har fått mye erfaring. Er egentlig en enkel gutt som kommer fra landet. 

 

Silvija: Jeg har glemt å si til deg at det er ikke lov å si hos meg.

 

Reidar: Er det ikke det?

 

Silvija: Nei.

 

Reidar: Nei, men allikevel så kommer jeg fra en liten plass og har store tanker da. En litt annen måte å si det på.

 

Silvija: Det var veldig mye bedre.

 

Reidar: Nokså ordinær sånn sett. Jeg har familie, to voksne barn nå, hund har jeg også og hobbyer, og trives utrolig godt med å jobbe. Jeg har latt meg inspirere og latt meg drive av prestasjoner.

 

Silvija: Men du er born og bred på Sørlandet høres det ut som?

 

Reidar: Ja, det er jeg. Jeg er født i Grimstad og bodde mine ni første år i Grimstad, så flyttet min familie til Birkeland, som er en liten bygd innenfor Kristiansand. Min far ble produksjonssjef på en kjøkkenprodusent der, så det var grunnen til at vi flyttet. Et veldig godt og nært sted å vokse opp, og så flyttet jeg til Kristiansand og gikk på gymnaset her, så var jeg i militæret i Oslo, og så var jeg tilbake hit og tok min utdanning på den gang Agder Distrikthøyskole, som nå er blitt Universitetet i Agder. Dette er jo tilbake på slutten av 70-tallet, så jeg begynner å bli en gammel mann. Så flyttet jeg til Oslo og jobbet en del år der, og så kom jeg tilbake 

hit og fortsatte min yrkeskarrierre innenfor den gangen datavirksomhet, men så over i mer ledelsesroller, hvor det først var i Colorline, så i Dyreparken og nå i Kunstsilo.

 

Silvija: Og så nevner vi at sære hobbyer er gitar?

 

Reidar: Ja, det hender at jeg spiller litt gitar rundt bålet.

 

Silvija: God amatør eller?

 

Reidar: Ja, god amatør. Rundt bålet.

 

Silvija: Det liker vi. Jeg har lyst å gå litt gjennom hvordan en Bachelor i økonomi, marked og kvantitative metoder blir først tiltrukket, og så tenker disse «Larger than life»-tanker rundt tre egentlig ganske eventyrlige historier. Det er både Colorline, Dyreparken og nå Kunstmuseet. For dette kunstmuseet har litt «Larger than life» visjoner også. Si litt om hvorfor de var kule prosjekter, og så skal vi snakke litt mer om den siste overgangen.

 

Reidar: Ja, altså mitt liv før jeg begynte på de tre litt store historiene var en spennende tid innenfor databransjen altså. Jeg var der når PC-en ble lansert, solgte den første PC-en til Fossbad i 1983 som agent for IBM. Så teknologien kom veldig tidlig inn i mitt yrke, men så beveget jeg meg, og jobbet mye mer i feltet mellom bedriften og kundene. Dette interesserte meg veldig, og så gikk jeg ut og var konsulent og jobbet med forbedringsprosjekter mellom kundens opplevelser i en bedrift og bedriftens ytelser, og satte i gang prosesser på bakgrunn av det. Når du er konsulent en stund, så får du en følelse av at du mislykkes. Jeg fikk i hvert fall den følelsen. For når prosessen begynte å virke, så fikk jeg ikke lov å være med lenger, og det var det som forløste min lyst til å gå «inn i virkeligheten», fra konsulenttilværelsen og inn i en virkelig produksjon. Da søkte jeg en jobb i Colorline og fikk den, som markedssjef i Colorline den gangen. Av en eller annen merkverdig grunn skulle han som var min overordnede, han ble tildelt en jobb i konsernet, så han måtte flytte vekk for han skulle ha større oppgaver, og da pekte konsernsjefen på meg og sa at «du skal ta den jobben», og jeg hadde jo ikke hatt mer en ti mennesker i livet mitt å lede tidligere. Så det var en veldig bratt læringskurve, men samtidig utrolig spennende, fordi jeg hadde et godt støtteapparat og en fantastisk god ledergruppe. Da begynte min ledelseshistorie, men initialene for den var egentlig å skifte fra det å forsøke å veilede folk til å se om det jeg trodde på faktisk fungerte i virkeligheten.

 

Silvija: Eie problemet selv?

 

Reidar: Eie problemet selv, og å få lov til å ta del i de resultatene når de faktisk kom.

 

Silvija: Det var ikke akkurat en gründerreise, men Colorline har endret seg ganske mye i løpet av årene. 

 

Reidar: Ja, de har endret seg veldig, og det er klart at de er mer sentralstyrt i dag enn det var den gangen. Colorline overtok jo et av Fred Olsen line i sin tid, så vi har jo en stor selvstendig enhet her. De er fortsatt en stor enhet i Kristiansand, men alle funksjonene var tilknyttet bedriften den gangen. Så vi disponerte mye flere ressurser lokalt enn det de gjør i dag, men ellers likner virksomheten på hverandre. Men ledelseskompetansemessig var dette en bratt læringskurve for meg, og jeg oppdaget en del ting der som jeg benyttet i min utøvelse av ledelse i all tid etter det.  

 

Silvija: Hva var det?

 

Reidar: Det første var at jeg var veldig avhengig av andre og jeg var avhengig av at andre kunne mer enn meg. Jeg fikk en trygghet på at de som virkelig kunne faget kunne hjelpe meg til å bli en god leder. Jeg kunne ingenting om båter, jeg har heller ikke kunnet noen ting om dyr og jeg kan altså ingenting om kunst, og nå er jeg altså satt til å lede den tredje av slike virksomheter. Oppdagelsen av hvilken nytte de som var fantastisk flinke hadde for meg som leder, det gjorde meg uredd for å ansette folk som er flinkere enn meg. Det har preget hele min oppbygging av ressurser rundt meg. Når man skal utvikle en bedrift, så er man helt avhengig av å ha de beste, om de er flinkere enn meg, gjør det ingenting. Jeg føler meg ikke truet av kunnskap, jeg føler meg bare beriket av å ha kunnskap tilgjengelig. Det har jeg lagt i grunn veldig mye.

 

Det andre er at jeg har lært å flytte myndighet til de som er nærmest problemet. Hvis en organisasjon hele tiden må spørre etter sin leder, som må spørre etter sin leder, som må spørre etter sin leder for å få et svar på hvilket problem en skal løse, så får du ikke en dynamisk organisasjon, og du får en irritasjon mellom kunden og den som skal yte servicen. Jeg har brukt mye av min tid på å flytte den beslutningen så nærme problemet som overhodet mulig, altså å delegere myndighet i stedet for å bare delegere ansvar. De to tingene opplevde jeg veldig på kroppen når jeg fikk bratt læring av å bli leder for første gang.

 

Silvija: Veldig bra. Så gikk du fra Colorline over til Kristiansand Dyrepark. For meg som kommer fra Sør-Europa, må jeg innrømme at jeg lo litt av idéen på at man skulle ha en dyrepark her i Norge, hvor alle dyrene fryser. Men den opplevelsen jeg hadde der når jeg besøkte den med barna mine, av den store naturparken, det er ganske mye kulturhistorie. Du kan si hva du vil om at det er Cheesy å gå i Tobias’ tårn og sånn, men det var fantastisk både for voksne og barn, nesten litt nasjonal kulturell stolthet. Nå er vi blitt vant til å se det flere steder, men dere var en early mover der altså. 

 

Reidar: Ja, altså barnekulturen står nok kanskje sterkere i Dyreparken enn hva navnet tilsier, for navnet fokuserer jo kun på dyrene på et vis, men i logotypen så er det jo mye barnekultur innebygd, og hele universet med Kaptein Sabeltann og hele universet til ... som jo er bygget sterkt ut som merkevare i dyreparken. Det var de unike historiene som jo også tok del i folks hverdagsliv, og derved ble bygget veldig sterkt i folks bevissthet, så de ble en stolthet å besøke dyreparken. Det er en stolthet å ha vært med på den reisen i 17 år. En fantastisk utvikling i min kompetanse og fantastiske kolleger, utrolig sterkt miljø for å utvikle opplevelsesindustri og ble både sett og hørt og tatt på alvor nasjonalt i hvordan denne type industri skal trives.

 

Silvija: Jeg har litt lyst å spørre ledelsesmessig. Du gikk fra å lede et logistikkselskap til et annet logistikkselskap, men det er to veldig forskjellige konturer, og kanskje forskjellige problemer som må løses. Hva er de største forskjellene?

 

Reidar: Det er nok mange flere likheter enn det er forskjeller, fordi det er jo menneskene i de organisasjonen som utgjør de prestasjonene du skal gjøre hver dag. Å forandre kultur er jo en krevende jobb strategisk. Kultur spiser strategi til frokost, er det ikke det de sier i populismen? Så det å bygge inn andre væremåter i mennesker er ikke så veldig enkelt. Jeg hadde jo hatt rimelig god suksess og utvikling i Colorline. Suksess er jo en av de aller verste hindringer for videreutvikling i mine øyne, for da får man fort en stor kjeft og små ører. Og da gikk jeg nok på endringsprosessen i Dyreparken med samme metoden. Så viste det seg at organisasjonen ikke hadde de samme problemene, og da ble metoden feil. Så jeg måtte da snu, og lære av situasjonen, ta innover meg kulturen sterkere og tilpasse forbedringsarbeidet. Så evnen til å måle tilstanden på organisasjonen får man ved å snakke med folk i stedet for å bare gå i gang å forbedre, men rett og slett slippe folk til, få anledning til, bli kjent med hvordan ting fungerer før man setter i gang en forandring. Det er en læring man blir flinkere til når man får litt år på baken. Sånn var det for min del.

 

Silvija: Så går du fra å lede dyreparken til å lede et stort kulturprosjekt, og mulig enda vanskeligere, hurding cats. Hva er ledelsesprosjektet når man skal bygge opp en ny stor kulturinstitusjon som er sånn jeg forstår oppdraget ditt?

 

Reidar: Først og fremst så vil jeg si at hvorfor forlate en så interessant og spennende jobb i dyreparken? For meg hadde det litt sammenheng med at jeg hadde opplevde at jeg hadde oppnådd veldig mye av det jeg hadde satt meg som mål.  Så er det jo sånn at flasken er tettest på toppen. Erfaring kan jo på et tidspunkt bli et hinder hvis man har holdt på lenge nok, det å måtte forsvare sine egne idéer. Så derfor er det viktig å slippe til ny utvikling for at bedriften skal ha nødvendig suksess. Det som trigget meg til det jeg skulle gå til, personlig, det var rett og slett at dette er et samfunnsutviklingsprosjekt. Dette er en potensiell endring av Kristiansand, gjøre Kristiansand større, mer attraktivt å bo i, mer attraktivt å besøke, mer attraktivt å etablere seg i. Er sterkt kunst- og kulturfelt gjør noe med identiteten vår. Det gjør noe med hvorfor vi kommer fra et sted, og at vi vil at dette samfunnet skal utvikle seg på et bredere spekter. Det var drivkraften min om nummer én. Som nummer to fikk jeg forholde meg til en filantrop, en kunstsamler, en som egentlig lever av kapitalisme og har lidenskap for kunsten. Det er veldig inspirerende å jobbe sammen med noen som har lidenskap for noe, for de brenner så sinnsykt for det de skal få til. Så det var også veldig inspirerende når denne gaven med Tangen-samlingen kom til Kristiansand, og hvilke muligheter det gir for internasjonalisering for knytninger på et helt annet nivå enn det vi har hatt før. 

 

Silvija: Jeg kan ikke historien, så fortell litt om gaven og fortell litt om hvilke samlinger det er snakk om.

 

Reidar: Nicolai Tangen er født i Kristiansand, har etablert sin virksomhet innenfor fondsforvaltning i London. Jeg jobber med å forvalte hans penger, og lever av det i sin virksomhet. Han har i de siste 25 årene samlet kunst. Hans kunstinteresse har antakeligvis kommet fra hans mor, og han har hatt interesse for kunst i hele sitt liv, men begynte å samle for 25 år siden. Han har interessert seg mest for kunst fra det forrige århundret.

 

Silvija: Norsk eller internasjonalt?

 

Reidar: Nordisk. Så kunst fra ca. 1920-1990, det er altså norsk-modernistisk kunst. Så 50 prosent av samlingen kommer ca fra Norge, men øvrige fra Sverige, Finland og Danmark. Da er det denne tidsepoken som er hans hovedfokus og den unike posisjonen til den samlingen. Den består av over 3000 verk og er altså verdens største samling av nordisk-modernistisk kunst. Det gjør at man får en fantastisk samling til byen. Han bestemte seg i 2015 for å gi samlingen tilbake til Kristiansand og ikke ha den i sitt eie, men at den skulle komme folket til gode og at folk skulle få anledning til å se denne. Han etablerte en stiftelse i Norge som heter Ako kunst stiftelse, som eier samlingen, og som da har skrevet en evigvarende disposisjonsrett med Kunstsilo for denne samlingen. Så denne samlingen er nå tilgjengelig for vårt museum i evighetsperspektivet. 

 

Silvija: Hvor mange verk er det snakk om, og er det snakk om noe arkitektonisk rundt det?

 

Reidar: Samlingen består av i overkant 3000 verk.

 

Silvija: Det er verdt turen altså?

 

Reidar: Han kjøper hele tiden, så han kjøper inn kunst for ca. 50 millioner kroner i året og Nasjonalmuseet kjøper vel for ca. 10 millioner kroner i året, så det sier noe om hvilken størrelse og fart det er av vekst i denne samlingen og betydningen denne samlingen får. Dette er en samling av nasjonal betydning som kan bli synlig internasjonalt. I det arkitektoniske så er jo poenget med siloen at denne også er etablert på samme tidspunkt. Den ble bygget i 1935, den er prisbelønnet som funksjonalistisk arkitektur. Den var en av de første bygningene som ble bygget med glideforskaling, bygget betong med glideforskaling. Originaltegningene til denne siloen er på nasjonalmuseet. 

 

Silvija: Det var silo for hva?

 

Reidar: Silo for korn.

 

Silvija: Nå har ikke jeg bilde av det, men jeg kan tenke meg at det er problemer med lys. Må dere tenke på noe veldig spesielt rundt lys?

 

Reidar: Det er definitivt noen utfordringer med lys, men i kunstutstilling så er lys ofte kunstig uansett. Da slipper man ikke inn dagslys, så derfor går det helt fint. Poenget er at kornsiloen var bevaringsverdig, den var besluttet å skulle bevares fra bystyret og fra fylket. Så traff denne match mellom samlingen av nordiskhumanistisk kunst fra en tidsepoke med en arkitektur som var litt i samme tidsepoke, så dette er jo en god match. Så var det en stor arkitektkonkurranse som da kåret en vinner. Det var 101 forslag, og det ble kåret en vinner fra Barcelona. Et arkitektfirma som hadde laget det beste forslaget etter juryens mening. Så har vi jobbet videre ut ifra det med å finne den visualiteten som vi nå skal bygge. Nå er byggeprosessen startet med at det som er utenom de 30 siloene, det er tatt bort og så skal rehabilitering av siloene starte, og nye bygget rundt siloene skal begynne. Det er en veldig spennende reise og utfordringen med lyd og lys inni et sånn rom er selvfølgelig store, men det har vi de beste krefter innenfor bygg og ingeniørkunst til å takle, så det håper vi skal gå bra.

 

Silvija: Når åpner dere?

 

Reidar: Det er planlagt å åpne i februar-mars 2022.

 

Silvija: Hvor kan man i mellomtiden få sett disse verkene?

 

Reidar: Jo, det kan man se på dagens museum som er Sørlandets kunstmuseum som ligger i Skippergata 24b, gamle katedralskolen i Kristiansand. Så det sitter jo faktisk i klasserommet der mens der hvor jeg gikk på gymnaset eller videregående.

 

Silvija: Det er litt bedre kunstverk på veggen nå kanskje?

 

Reidar: Ja, nå er det litt annerledes kunst på veggen selvfølgelig. Der er det smakebiter av Tangen-samlinger i mange utstillinger fra allerede nå. Vi åpner en ny utstilling i morgen. Og i de to årene som gjenstår i det lokalet så vil det være smakebiter fra Tangen.

 

Silvija: Nå har vi snakket litt om kunsten som dere har. Jeg har lyst til å snakke litt med deg om kunsten som kommer. Jeg kan ikke nok om kunst, men jeg forstår at det finnes modernisme og så finnes det postmodernisme, og jeg lurer på om vi er i ferd med å gå inn i noe som er post post modernisme. For nå i et samfunn som begynner å ha AI verktøy tilgjengelig, kunstig intelligente verktøy som ikke bare kan lage kjempe gode etterligninger av både Rembrant og van Gogh og alt mulig, men spennende nye kombinasjoner av diverse verk. Det går an å lage verk som en ny kunstner kunne ha funnet på hadde den fantes, altså helt nye stiler. Det går an å lage kunst i helhetlige formater, altså det selges kjoler for 10000 dollar som bare kan sees å i den virtuelle verden. Fashion, hologrammer, 3D-printede modeller som man nesten må ha en datamaskin for å kunne lage, og så kan du overføre den til den fysiske verden. Det er så mange nye muligheter og så mange nye muligheter til å utfordre seg kreativt. Og så er det så mange nye problemstillinger å snakke kunstnerisk om. Samtidig så føler jeg ikke at kunstnerne ikke føler seg særlig inspirert eller invitert.

 

Reidar: Nei, nå var det veldig mange problemstillinger samtidig. Det du bringer på banen her med den digitale transformasjonen av denne sektoren er jo helt enorm.

 

Silvija: Er det kunstsektoren du tenker på?

 

Reidar: Ja, det er kunstsektoren jeg tenker på, visuell kunst spesielt. Kultursektoren er jo kommet lenger, musikken er jo kommet langt. De ble jo for noen år siden tatt helt på senga i forhold til digitalisering av musikk, men har jo kommet seg inn i et nytt mønster og vi ser jo bare hvordan norske musikere har kommet inn på en internasjonal arena.

 

Silvija: Kygo osv.

 

Reidar: Yes, som vel egentlig ikke hadde skjedd hvis det ikke hadde vært en digital formidling hadde kommet ut av dette her og faktum er vel at hos musikkstudenter på UiA så er det vel ca 80 prosent av studentene som har PC som sitt hovedinstrument. Det er en ganske interessant og spennende reise å se hva har skjedd med dette, og så tenker jeg at for den visuelle kunsten så har ikke dette skjedd. Hva kommer til å skje? 

Og så ser vi jo internasjonalt tegn til dette når du sier de nye type publikumsopplevelser som er mulig med AI, med VR og bare med QR-kode og fordypninger av hva som er tilgjengelig på din mobil osv. Så her er det usannsynlig store muligheter og dette er et av de feltene som jeg personlig har engasjert meg i for å se hva kan vi som museum gjøre i den settingen vi er. Hvordan kan vi møte den digitale transformasjonen sett fra vår side, så vi har tilknyttet oss og ansatt ressurser som bare jobber med dette hele tiden hver eneste dag for å finne ut av hvordan dette påvirker oss. Det er alt fra hvordan vi skal arkivere og ta vare på samlingene våre, hvordan skal vi digitaliseres slik at vi legger til rette for de type publikumsopplevelser som nå kommer, og hvordan skal de publikumsopplevelsene altså formidlingen og publikumsopplevelsen faktisk gjennomføres. Hvilke muligheter gir dette? Og det er jo uante muligheter. I forrige uke var vi på laboratoriet i Grimstad, Mil, som du sikkert kjenner godt til, hvor vi altså digitaliserte en skulptur for å kunne 3D-printe en kopi som blinde har lov å ta på. Da kan du jo både få en følelse av at de kan se denne skulpturen, og så kan du ha materialene liggende ved siden av, slik at de kan kjenne hvilke materialer det er. For det originale verket er jo ikke tillatt å ta på, for da forringes det jo. Så dette gir jo noen helt fantastiske muligheter som dette som et eksempel. Så har vi denne kunsten vår som la oss ta eksempelvis et verk fra Tangen-samlingen som Reidar Aulie har laget hvor du kan fotografere dette ved et helt annet utgangspunkt, hvor du kan få en zoomings-effekt som blir en helt ny verden. 

 

Silvija: Du kan gå inn i makroperspektivet.

 

Reidar: Helt inn i bitte små detaljer og ut i et mer publikumsvennlig materiale. Hvordan kan dette anvendes, hvilke eksperimenter vil vi gjøre hele tiden for å finne ut av hvordan dette utvikler seg og hvordan vi kan bruke det. Så har du spørsmålet om hvordan blir det grensesprengende formidling? Hvordan blir et nyutviklede formidling på bakgrunn av de digitale mulighetene? Det er jo bare fantasien som kan sette grenser for hva som er mulig på dette feltet.

 

Silvija: Jeg synes det er så spennende også rent utdanningsmessing. Jeg har jobbet med mange kjempe spennende miljøer innenfor VR i Norge. En av dem er noe som heter Ludenso som først var ment å bruke for kinoopplevelser i VR-briller, men nå jobber de med barn hvor barna får lov til å lage bygninger i VR og så kan man blåse det opp i full størrelse og så kan du gå på besøk til hverandre. Barna kunne utsmykke disse bygningene deres med kunst fra samlinger. Jeg tenker i Fortnite så har mine unger vært på denne konserten som var for en stund siden, verdens største konsert, med 10.5 millioner deltakere. Så er det noen som sier at det ikke var en konsert fordi man ikke var der fysisk, men hvem er du til å definere hva en konsert er. Hvis ungene mine mener at de var på en konsert, og de lyttet til musikken og de hadde en felles opplevelse, så får det å utfordre nettopp denne tilgjengeliggjøringen nok et utrolig viktig oppdrag.

 

Reidar: Ja, så for det norske publikum så er det bare 40 prosent av befolkningen som går på museum, det er altså 60 prosent som ikke gjør det, og det er klart at vi da har en fantastisk mulighet. Og det sier jo noe om at man har brukt et språk, skaffet en terskel som er for høy for å komme inn i denne sektoren, og de unge er jo på digitale flater, mens kunsten og formidlingen ikke er på digitale flater, så der er det jo et gap og det må vi fylle. Noe av den sterkeste inspirasjonen til dette engasjementet som du sikkert hører at jeg har for dette feltet det kom da jeg besøkte et museum i Paris som heter Atelier Lumiere som tar eldre kunst, digitaliserer det, og setter denne kunsten i bevegelse. Og så komponerer de symfonisk musikk til denne bevegelsen av kunsten og projiserer det på fire vegger og et gulv og så beveger publikum seg inni denne opplevelsen. Det var ca. 1500 kvadratmeter inni der, og det var kø utenfor hele tiden. Folk konsumerte denne kunstopplevelsen eller formidlingen på en helt annen måte enn de konsumerer et besøk på et museum i dag. Noen danset, noen holdt rundt hverandre, noen satt i en krok og klinte, sånn som de gjorde på kino i gamle dager på bakerste benk, noen gikk og leide på barna sine. Det var helt fascinerende å se hvilken treffkraft dette hadde på folk. For mange i dag er det nettopp det å få en følelse av hva det er de møter.

 

Silvija: Det er nesten skummelt å gå inn i tradisjonelle museer spør du meg.

 

Reidar: Ja, det er en terskel, det er ofte store dører, det er svære søyler, det er fysisk vanskelig å komme inn. På Kunstsilo så har vi vinduer i hele første etasje for eksempel som skal gjøre at det virker som om det er åpent, som en del av gatebildet. Velkommen inn, inkludere, invitere, senke terskelen.

 

Silvija: Hvis du føler at bare for å kunne gå inn i museet så må du kunne masse om den kunsten, og der er det en eller annen i en fancy hårsveis og et skjerf rundt halsen som kan uendelig mye mer enn deg, så tør du nesten ikke å gå og åpne den verden. Jeg tror på dette med å være inviterende i en fantastisk verden. Jeg synes Netflix av alle har begynt med dette. En ting er hva de har gjort for TV, men hva de har gjort for dokumentar, og etter hvert hva de har gjort for nye former. Jeg har veldig glad i å lytte til bøker. Stort sett lytter jeg bare til bøker når jeg flyr, men nå har jeg tenkt at «Ja, men la meg laste ned noe fra Netflix, jeg rekker jo aldri å se noe hjemme». Barna kommer og da må vi se barneting. Jeg lastet ned noe som heter Loving Vincent. Det er et samarbeid mellom Nederland og Polen tror jeg, eller England og Polen. De har filmet mysteriet om hvordan Vincent van Gogh døde iscenesatt i hans biler nærmest og håndtegnet i film over i hans stil. Så det føles som om du lever i noen av hans velkjente mesterverk, det må ha kostet så mye svette å lage det der. Det er så vakkert at det er til å grine av.

 

Reidar: Van Gogh museet har kommet utrolig langt på dette her. Jeg var heldig og så Van Gogh live som et konsept de har laget i sommer, som faktisk gikk på Hadeland glassverk, og har vært veldig mange steder i verden. Det er for meg en formidling av Van Goghs liv, ikke en kunstutstilling. Det tror jeg er en begrepsforvirring, skal du se den originale kunsten må du se den originale kunsten, men skal du få et innblikk i Van Goghs liv, så var dette veldig sterkt. Jeg hadde reist sammen med min kone og vi satt oss inn der. Jeg fortalte ikke hun noen ting på forhånd. Jeg sa vi bare skulle se på Van Gogh live og så hadde jeg bare lyst å høre hvilke inntrykk hun fikk, for hun er ikke spesielt kunstinteressert. Sekvensen varte i 40 minutter, så kom vi ut og jeg spurte Hilde, kona mi «Hva synes du?». Da svarte hun at «Jeg fikk lyst til å lære med om Van Gogh». Da tenker jeg at det har skjedd noe. De hadde brukt bildene hans og tekstene hans, de hadde visualisert dette og satt det sammen med lyd i et show som sikkert du kan diskutere kunstnerisk om hvordan det var. Men det rørte altså ved oss, man fikk en interesse for hans liv, man så når han var syk, man så hva han skrev når han var syk, man så hvilke faser av livet han egentlig hadde vært igjennom og hvordan det påvirket kunsten hans. Veldig sterk formidling. Det rare som du var inne på i sted, at hvis du ser på listen over hvor Van Gogh Live har vært i verden, så er det nesten ingen museer. Litt som du var inne på, det fornektes litt at det dette skjer, det er andre arenaer dette kommer frem på.

 

Silvija: Spennende kontrovers i seg selv.

 

Reidar: Veldig kontroversielt. Og hva skjer nå? Nå har altså Louvre tatt i dette, for nå kan du altså kommunisere med Mona Lisa digitalt i museet, da skjer det noe. Det stod i New York Times i forrige uke at nå skjer det noe. Når de mest seriøse byene begynner å ta dette innover seg, da vil dette spre seg som en farsott og vi i Kristiansand må være i front på dette sammen med universitetet, sammen med laboratoriet, sammen med den sterke teknologiske aktøren som er her, så kan vi ta kunst til et helt annet nivå og være tidlig ute, og være med å prege Norge for dette. 

 

Silvija: Det er så gøy dette. Vi har gjort en «first time» med operaen vår i Oslo. Du går på toppen av høy kunst og det er så skjørt og vakkert, og så norsk og vanvittig flott, men vårt. Det er så flott at det ikke er en kopi, og så har vi Ibsen og Munch ikke minst. En av de tingene jeg satt og tenkte på etter å ha sett Loving Vincent filmen, i en tid hvor vi snakker så mye om kunstig intelligens og hvordan mennesker er oppi alt dette her og hva er fremtiden for menneskeligheten vår.. Jeg tenker at alle de virkelig store kunstnerne har klart å ta grep om en eller annen irrasjonalitet som vi kjenner oss igjen i. Det er et eller annet rart med kjemien til Picasso når han kommer opp med de greiene sine, akkurat som det er noe rart med kjemien til Munch. Det er så uendelig fascinerende, for vi kjenner oss igjen i den irrasjonale greien hans. Den filmen om Van Gogh, for det første minnet den meg om deilig fargene hans var. Det har jeg ikke tenkt på før, jeg har tenkt på disse flotte linjene rundt stjerner og solsikker og sånn, men det er fargene. Det må ha vært det livsbegjæret hans som kommer så ekstremt sterkt gjennom i fargene også. Det minner deg om det deilige menneskelige, eller det tunge menneskelige sånn at det derfor er deilig, og jeg tenker at det å finne nye måter å formidle det på må da være sykt spennende kunst i seg selv. Og så gjør vi det ikke nok.

 

Reidar: Ja, det er sykt spennende, og nei vi gjør ikke nok. Så det er uendelig mange muligheter og her er altså tilgjengelig kompetanse. Norge er langt fremme digitalt på andre sektorer, men ikke på denne sektoren. Mulighetene er enorme og energien i vår egen region rundt oss selv den eksisterer jo den kompetansen, vi må bare oversette den og få det til å bli en satsning. Vi gjør jo spennende samarbeid med Palmesus nå. Palmesus utvider seg faglig, vi skal være deres samarbeidspartner på digital kunst. Og du var jo inne på at digital kunst i seg selv er jo comming up. Japan er jo kommet veldig langt på digital kunst, de er jo helt fascinert av dette her og et museum i Helsinki, Amos Rex, som vi har hatt forbindelser med og vært på besøk hos, hadde tatt inn en japansk digital kunstner da de åpnet sitt nye museum. De fikk en kø med folk som de var helt fullstendig uforberedt på, så det tok helt av fordi det er en helt annen tilnærming, du får nye grupper og de gruppene kan du altså benytte til å ta inn i den klassiske kunsten selvfølgelig for å inkludere, invitere og senke terskelen for å møte dette spennende feltet. 

 

Silvija: Hvis jeg kan være litt uhøflig da, det er alltid farlig. Når man tar så mange av sine unike styrker litt for gitt, så skal det av og til bare en outsider til for å minne dem på at dere har noe virkelig. Altså Munch, måten han har endret visuell kunst på gjennom denne psykologiseringen av ting er heltcekstremt viktig. Jeg tror det er folk i verden som opplever ham som minst like viktig og spennende som Picasso eller DaVinci. Hvorfor klarer vi da ikke å få Munch til å bli et ordentlig pilgrimage target på samme måte som Louvre eller Tate eller noen av de andre. Det har noe med at vi har ikke gjort ære nok på ham.

 

Reidar: Nei, det har vi ikke tenker jeg. Og så har vi som nasjon samlet sett bygget vårt internasjonale image på andre ting enn år kulturarv. Der står det et stort gap, men jeg er ganske optimistisk på kulturens vegne i øyeblikket, eller på kunstens vegne. For det første så er jeg heldig og har Stein Ove Henriksen som en Munch-direktør som min styreleder. Så jeg er ganske godt kjent med hans prosjekt nå og vi ser jo hvilken fanskare som er av Munch ute i verden. Når Stein Ove Henriksen er ute på internasjonal turné så er det altså en hærskare med journalister tilstede på enhver konferanse eller pressekonferanse som holdes. Og det faktum at internasjonale presseoppslag er større på Munch enn det er på alt innovasjon Norge foretar seg på Norges vegne, men denne forbindelsen har vi ikke benyttet oss av. Denne forbindelsen er jeg utøvende nyhetsskapende på nordisk modernisme som kjernekompetanse for vår by og for vår region med at universitetet tar et grep om nordisk modernisme – det er allerede blitt to doktorgradsstipendiater på grunn av Tangen-samlingen. Nye doktorgradsstipendiater, nye kunsthistorikere på universitet på grunn av dette. Den kunnskapsringvirkningen som kan komme av en sånn satsing har evig liv, for hvis du har en sånn posisjon, så får du altså kunnskapsforvaltning der hvor kreativiteten oppstår, der hvor de nye må henvende seg til oss, de må se på oss, de må forske her og da får vi en posisjon, den er ledig, den tar vi, eller den er vi i ferd med å ta. Og den vil jo Munch kunne ta med den satsingen som gjøres. I Grimstad jobber de med Ibsen, det blir Hamsun museum. Det er klart vi får noen unike treffpunkter i vår region som gjør at vi med stolthet kan bruke den kunst og kultur som faktisk er herfra.

 

Silvija: Jeg tenker at vi er så flinke, og jeg er veldig flink til å bare fokusere på norske teknologihelter. Altså Oljeservice er fantastisk på hvor sterkt, hvor dypt, hvor sensor, hvor radio osv. Men vi har all grunn til å snakke om de ekstreme achievements vi har også på kunst, på ganske mange forskjellige kunstarter og det er utrolig flott å høre at man ønsker å snakke om dette globalt.

 

Reidar: Ja, jeg tenker at vi har den ambisjonen, og det at vi har fått samling fra en internasjonal samler gjør at vi får en fantastisk mulighet til å nå frem i et internasjonalt nettverk på en helt ny måte, og det har vi tenkt å benytte oss av. Vi skal sammen med UiA komme inn med ny forskning som gjør at vi blir internasjonalt tilgjengelige med denne kompetansen. Så det er vanvittig spennende og en utrolig glede å få jobb med, selvom selve denne prosessen har vært bråkete politisk, så er det likevel noen ambisjoner som strekker seg langt inn i fremtiden og som er utrolig spennende å få lov å være med å forme.

 

Silvija: Det er vanskelig å komme inn nå. Nå skal vi besøke alt vi kan av disse både virtuelle og fysiske samlinger, men du nevnte en bok eller en skribent som heter Edmund De Waal som et godt sted å starte lesing på. Hvorfor?

 

Reidar: Ja, det var bare fordi at historien hans fascinerte meg. Han er jo en kunstner.

 

Silvija: Hvilken kunstner?

 

Reidar: Han er en keramiker egentlig. Historien er om en samling med små elfenbensskulpturer egentlig. Den boken bør man absolutt lese.

 

Silvija: Hjelper det deg til å komme i hodet på en kunstner?

 

Reidar: Ja, det gjør det faktisk, også hjelper det deg til å komme inn i hva som er evighetsprosjektet med dette innholdet. Det er der man kommer fra. Når det blir en krig i verden, så angriper de jo først vår kulturelle identitet. De tar vekk bilder, bryter oss ned og hvor identiteten kommer fra. Jeg har jo ikke noe kompetanse på kunst i det hele tatt, men når du jobber med noe, så får du litt mer interesse. Når du da begynner å se på det, så er det veldig lange perspektiv, og det synes jeg er veldig fascinerende, for du roter ved grunnvollene. Når vi begynner å diskutere, så tar vi i de som har betydning for Norges identitet med lange perspektiv, og det synes jeg er utrolig spennende med dette feltet her. 

 

Silvija: Da må jeg bare ta en siste digresjon, vi er allerede på overtid, men jeg skal være kort. Da jeg først kom til Norge, så tenkte jeg at nå må jeg lese litt Ibsen og Hamsun og nå må jeg se litt Munch og sånn, men jeg synes at det var så mørkt. Jeg kommer fra Syd-Europa, hvor det er skåling og det er sol. Så kom jeg til et punkt og tenkte at tenk så modig man må være for å blottlegge seg sånn psykologisk så sterkt som de gjør. Jeg tenker at for vår nasjonale identitet, ville ikke det ha vært en fin endring i forhold til perspektivene våre istedenfor å tenke på dette på som mørkt og tungt, til å snakke om at «tenk så modig». For nordmenn er egentlig utrolig mye mer åpne enn det de selv innser, hvis de klarer å komme opp med sånn kunst hvor vi bare maler det som er vakkert og sminket.

 

Reidar: Ja, altså det ligger noe begravd her, uten at jeg skal tolke noe kunst, men det ligger noen verdier som jeg mener at Norge ikke har benyttet i å fortelle hvilken identitet det norske samfunnet har. Vi har bygget veldig mye av vår kommunikasjon på natur, fjord og fjell når det gjelder turisme, vi har bygget mye av vår kommunikasjon på oljen når det gjelder industri, en del på prosessindustri, men først og fremst så er jo vi en råvarenasjon. Vi har slik en foredlingsnasjon. Kunst og kultur tenker jeg vi har en anledning til å foredle, musikk har vært linket til det i de senere år, det har kommet frem helt nye ting. Vår visuelle verden med både historie og det nyskapende – det finnes livsmuligheter her, inntektsmuligheter. Hvordan dette innholdet blir verdifullt for fremtiden, det er det ingen som har oppdaget enda. Hvordan blir det en forretning, når overstiger lisensinntektene til kunstnerne det som i dag er billettinntekter eller offentlig støtte. På et eller annet tidspunkt så ligger det et mulighetsvindu her. Det er jo ikke noe Kunstify enda, selv om Spotify har eksistert lenge, så det kan være at det ligger noen nye arbeidsplasser eller ny verdiskapning i helt ny struktur i fremtiden hvis man satser mer på kunst og kultur.

 

Silvija: Fin utfordring til våre teknologer tenker jeg,

 

Reidar: Absolutt,

Silvija: Har du et lite sitat som du vil legge igjen til våre lyttere?

 

Reidar: Ja, jeg har for så vidt mange sitater, men jeg har et som jeg har brukt mange ganger som sier at «Du må være før du begynner, og begynne før du blir». Det høres kanskje litt rart ut, men hvis du ikke har ambisjoner og forestiller deg hva du skal bli, så er det ikke en sterk nok drivkraft, men du kan ikke få det til ved å bare ha en ambisjon – du må altså begynne i dag med de små ting du skal. Så kombinasjonen mellom en ambisjon, stor ambisjon som er der fremme, og resultater hver dag fascinerer meg, og det synes jeg det lille ordtaket uttrykker ganske godt. 

 

Silvija: Det er nydelig. Hvis folk skal huske én ting fra denne brede samtalen vår, hva vil du at det skal være?

 

Reidar: Jeg vil gjerne at det skal være at de som har hørt på dette her ser noen nye muligheter på kunst og kulturens vegne. At de har blitt inspirert til å tenke på det de holder på med hver dag, hvordan man kan sette sammen kompetanse på tvers av alle tradisjonelle sektorer og kanskje faktisk tilføre kunst og kultur-feltet noe nytt og hjelpe dette feltet videre til den betydning det fortjener.

 

Silvija: Reidar Fuglestad, administrerende direktør ved Sørlandets Kunstmuseum, tusen takk for at du var med oss i Lørn, og inspirerte oss til å både gå å se dette flotte nye kunstsiloprosjektet deres og lære masse mer om norsk kunst.

 

Reidar: Takk for muligheten.

 

Silvija: Takk til dere som lyttet.

 

Du har lyttet til podcast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss på sosiale medier og på Lørn.Tech.

Quiz for Case #C0548

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: