Velkommen til LØRN.TECH, en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres. Denne episoden er produsert med støtte fra Stiftelsen Teknologiformidling, som inspirerer små og mellomstore bedrifter til å tenke nytt.

Silvija Seres: Hei, og velkommen til LØRN i samarbeid med Stiftelsen Teknologiformidling og Kristiansand kulturskolen. Mitt navn er Silvija Seres, temaet i dag er LørnSoc, social aspects of technology, og gjesten min er Ann-Helen Moum, som er kommunalsjef for digitalisering ved nye Kristiansand kommune. Velkommen.

Ann-Helen Moum: Takk skal du ha.

Silvija: Vi skal snakke om digitalisering i offentlig sektor, og hva dere har muligheter til å gjøre på ekstra kule måter. Før vi gjør det, så håper jeg vi kan snakke litte grann om deg, hvem er Ann-Helen, og hvorfor syns du det du gjør er spennende?

Ann-Helen: Ja, hvem er Ann Helen, haha.

Silvija: Haha, ordentlig eksistensiell begynnelse.

Ann-Helen: Ja, hvem er jeg for mange. Det er sånn det er. Jeg er jo Ann Helen, da, og jeg er jo ikke fra Kristiansand, men jeg har hatt gleden av å bo her i mange år, også har jeg hatt gleden av å jobbe med veldig mange forskjellige ting. Og det som gjør at jeg trives utrolig godt der jeg er nå, er jo denne muligheten til å både benytte alt en har lært og sett og gjort fra tidligere tider, også være med på en reise som er litt ukjent, rett og slett. Få sett hva kan vi utforske. Jeg er jo kommunefan, så det holder. Tenk, en kommune er jo denne instansen, eller den livspartneren din. Den er der fra før du blir født, når du blir planlagt, til lenge etter at du ligger begravet i kommunal jord, haha.

Silvija: Haha. Ja, det er livspartner. Og jeg tror det er kjempeviktig også at i en tid hvor alle tenker at alt skjer på et eller annet sånt globalt nivå, et eller annet sted i et eller annet hypercenter i the universe, om det er Kina eller Silicon Valley, så tror jeg faktisk at fremtiden er loka. Vi mennesker trenger den lokaliteten, både fysisk og også gjennom våre relasjoner. Og det er kommunen som tilrettelegger for det.

Ann-Helen: Ja, jeg er absolutt enig.

Silvija: Så det er identiteten vår, på mange måter.

Ann-Helen: Ja, det handler om folk, det er det jeg pleier å si. Vi skal ikke digitalisere for å fjerne menneskene, eller la IT eller datamaskiner styre alt, men det er jo for å ha tid til de gode samtalene, ha tid til å være sammen, utforske mulighetsområdet, det er jo sånn vi kommer oss videre. Vi må bare slutte å bruke tid på ræl, som vi kaller det, haha.

Silvija: Ja, og shuffle papir, hvis vi kan få noen andre til å shuffle virtuelt papir, ikke sant. Men jeg tror det er veldig viktig at vi slutter å være nærmest postbud, og i stede for blir aktører.

Ann-Helen: Samarbeidspartnere, det er jo det vi kaller kommune 3.0. Det er jo dette vi, kommunen kan ikke løse alt for deg, men sammen så skal vi kunne løse veldig mye.

Silvija: Ja, også sier du noe annet som jeg må innrømme at jeg kjenner meg ganske godt i, du er opptatt av å være ute, ikke trene eller ekstreme turer, men bare være der det er natur. Det liker jeg også, og syns at det er deilig å høre at man trenger ikke gå birkebeineren eller triatlon for å tørre å innrømme at man liker å være ute, altså.

Ann-Helen: Ja, det skal være enkelt og lett tilgjengelig, også er det jo sånn at veldig mange som jobber sitter jo inne, og man står opp om morgenen, så setter man ser inn i en bil også ruller man inn på kontoret, også sitter man på kontoret, også ruller du inn igjen til stuen også ligger du på sofaen før du ruller opp i sengen, det... 

Silvija: Men, altså som mor til fire unger som sitter for mye også, ikke sant, jeg merker at vi trenger egentlig å være bedre forbilder der også, i forhold til... Altså, jeg er litt bekymret over at ungene ikke kan bruke naturen lenger, de vet ikke hva de skal gjøre når de er ute. Og jeg tenker at da må jeg kanskje være ute med dem litt mer, og minne dem på, eller lære dem hvordan man gjør det.

Ann-Helen: Nei, jeg er helt, helt enig. Det er... Det andre kan de bedre enn oss, men det å være ute, og da er det nettopp det at vi må ikke organisere oss i hjel, så bare gå ut, bare vært der og se hva som skjer. Det er noe med det.

Silvija: Ja. Du er egentlig en siviløkonom, og kan organisasjons- og endringsledelse, nå driver du med digitalisering, og jeg mistenker at det er det organisatoriske som trigger deg der. 

Ann-Helen: Ja, jeg lo jo litt da jeg ble invitert til å være med her, og du spør om hva det er med teknologi og innovasjon som fascinerer meg, da må jeg innrømme at teknologi fascinerer meg forsåvidt ikke så veldig i seg selv, men disse prosessene, og jeg mener at digitalisering det er prosessutvikling, det er tjenesteutvikling, det er organisasjonsutvikling, det er altså å tenke nytt, og bare bruke det mulighetsområdet som IT gir oss.

Silvija: Ja, eller kanskje hele teknologirommet også, for jeg tror... Og det er veldig viktig egentlig, for meg var det sånn spennende innsikt da jeg begynte å se nærmere på disse industrielle revolusjoner, for hver ny generasjonsteknologi som gjorde det mulig å gjøre ikke bare gamle ting mer effektivt, men helt nye type ting, krevde en fullstendig omorganisering av produksjon, av organisasjonsstruktur, av måten vi kommuniserer på, og uten at man har gjort det, så hadde man ikke klart å ta ut de effektene heller. Sånn at jeg tror det å skjønne at det er høna og egget, er en kjempeviktig del av den digitaliseringsprosessen som man går gjennom, når folk tror at det er bare noen skjermer og stor data og sånt.

Ann-Helen: Bare koble det sammen, også ordner det seg selv. Og det gjør det jo ikke. Det er prøving og feiling, og jeg tenker det er jo der vi må tørre, vi må tørre å prøve. Okei, så har vi ikke testet det fullt ut, vi er ikke helt trygge på alt, la oss bare komme i gang. La oss prøve, også ser vi hva som skjer. Og det er jo det samme du sa med historien, hvis du ser litt tilbake, trykkerihistorie. Det er jo kjempebra, selvfølgelig, at vi kan begynne å trykke ting, men jeg skal love deg at samtiden den gangen var jo bekymret for denne, i hermetegn, ukontrollerte delingen av informasjon som trykkerikunsten ga. De samme bekymringene med telefon og, at plutselig så visste de med telefon alt som foregikk i lokalsamfunnet, for det var mulighet til å lytte rett inn i stuene. Så jeg tenker det er litt overførbart, disse opplevelsene gjennom historien, der vi er i dag i forhold til informasjonssikkerhet, i forhold til hvordan vi deler. Og nå ser jeg hvordan utvikler vi oss sammen med det, men vi må bare prøve, tenker jeg. 

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg litte grann om innovasjon og digitalisering i offentlig sektor, for jeg mener at det skjer noe veldig spennende der. Det er akkurat som om det har skjedd noe de siste 12 måneder eller noe sånt noe, hvor man har gått fra å klage på at det offentlige er ikke innovative nok, og jeg tror kanskje det var en grunn til at... Altså, det offentlige blir ikke akkurat, hva heter det, de får ikke masse insentiver til å ta risiko og til å endre måten de både gjør ting og budsjetterer for ting, til at det nå plutselig er masse invitasjoner til å tenke, effektivisering, da gjennom innovative innkjøp, gjennom nye partnerskap, gjennom tverrfaglighet, krossektoriell arbeid, det er ett eller annet veldig kult på gang der!

Ann-Helen: Å, vi er så i medvind, og det er så gøy! Og jeg tenker jo det at en digital offentlig sektor har hjulpet oss mye, For første gang så setter altså stat og kommune seg ned, og jobber sammen, og blir enige om at dette skal være likt. Så da har vi den gode forankringen, statlig, som vi trenger. Men så er det jo og som du sier, dette med at vi... Ja, hva skal man si. Det har modnet seg. Det er flere kommunedirektører som nå har kommet til den konklusjonen at selv om de ikke forstår det og ikke kan det, så skjønner de at vi må. Også er det jo mye snakk om digital modenhet i kommunal sektor. Og mange er bekymret for gjerne de eldre, hvordan skal dette gå. I mine øyne er det en fornærmelse. Det er en fornærmelse mot de ansatte og de eldre. De fleste av oss er jo kjempedigitale, også kommer vi på jobb, også får vi ikke samme mulighetsområde som vi har privat, og som vi vet at vi behersker. Også er det jo selvfølgelig en del sånne tekniske ting, og vi har en juss som sier at vi kan ikke dele opplysninger mellom sektorer, som det heter, men vi kan jo med fordel utfordre det mer. Også mens det kommer på plass, la oss begynne å dele den informasjonen vi får lov til å dele, og den er jo der. Jeg gleder meg sånn til å begynne på nye Kristiansand, for det er ås mange som er klare. De prosjektene vi holder på med nå, begynner å nå ut til linjen. De tripper jo, de klør i fingrene etter å ta det i bruk.

Silvija: Og jeg tror en ting er at noen av de problemene vi må løse nå, kan rett og slett ikke løses uten de nye løsningene, uten den nye teknologien som kobles litt på tvers, både av datasiloer, men også av teknologier. Så vi klarer oss ikke uten det dere gjør, men jeg tror også at det er en del utrolig spennende og viktige problemstillinger som bare det offentlige kan fikse. Jeg tror at vi har gått også gjennom en fase hvor vi har skjønt at hvis alt skal gjøres av det private, så blir det viktigste ikke gjort. Og det er noe med at markedet fikser ikke alt, for eksempel når det gjelder helse eller infrastruktur. Og det å få dere som en partner der, har vist seg å være fullstendig nødvendig.

Ann-Helen: Nei, jeg er helt enig. Det offentlige samfunnsoppdraget vårt er jo å levere disse tjenestene som det ikke er mulig å tjene penger på, eller som det ikke skal være mulig å tjene penger på. For det skal være likt for alle. Så det å være der ute. Også tenker jeg kommunen og har kommet til den realisasjonen at vi kan ikke være over alt hele tiden, og fikse alt, vi kan ikke redde. Så dette kommune 3.0, som vi snakker om, er at vi har nødt til å samarbeide mer med innbyggerne våre, om det er frivillighet, næringslivet eller du som privatperson, men vi må finne noen gode koblinger der vi sammen løser disse flokene som vi står i nå. Og da kommer jo dette med digitale virkemidler inn. Så en ting er jo bare sånn... Hvordan kan vi løse det med at vi ikke trenger å være fysisk til stede, hvordan kan vi koble frivillighet og våre oppgaver, sånn at vi kan dele på å løse oppgavene... Men også bare hvordan vi må senke terskelen for å spørre hva som egentlig trengs for å komme videre. Det å invitere innbyggerne inn til å ta avgjørelsene, vi må være der folket er og lytte til de reelle behovene og ikke synse om hva det er. Også er det som du sier, når vi tar i bruk teknologien, det som skjer, vet du, så implementerer vi noe, og da endrer jo hele prosessen seg, og det bare åpner seg et helt annet mulighetsbilde. Og det vi begynte å skulle endre, det har bare opphørt som problemstilling, og en helt ny verden bare åpner seg på hva vi kan løse og gjøre. 

Silvija: Også, jeg tenker at noe av det du sier som resonnerer veldig med meg, det er dette her behovet for å være konkret. Konkret på prosjekter, i det som er mulighetsrommet i dag, også lærer man av det, også skalerer man opp. For det som skremmer meg, som du også nevnte for meg her, er at det store spørsmålet er hvordan får man mer fart på utviklingen. Og jeg har da prøvd å pushe for eksempel livslang læring gjennom, i dette tilfellet, LØRN, for det er det verktøyet vi har, ikke sant, til en del organisasjoner som har snakket masse om hvor viktig det er med livslang læring og viktig med disse nye grader og nye måter å levere kunnskap på også videre, men når du kommer til at "okei, men la oss bare lage en plan også begynner vi å rulle det ut", men nei, vi må tenke oss om. Vi må lage strukturer. Dette må vi tenke helhetlig på. Og det å tenke helhetlig brukes som en unnskyldning til å utsette ting, fordi liksom, du skal lage noen flotte store strukturer, og du skal bruke et år på å finne ut av disse strukturene, og da har det gått enda et år, da, så hvordan tvinger vi gjennom den der konkrete utrullingen i større grad?

Ann-Helen: Jeg tenker... Litt det som jeg sa, vi må bare gjøre det, bare ta sjansen. Hold pusten, kast deg ut i det, se hva som skjer. Også må du finne disse ambassadørene i egen organisasjon. Okei, hvis du har fire direktører som sier at dette må utforskes mer, også har du en som er villig til å gjøre det, så ha fokus på den direktøren. La oss finne de først som vil noe. Rektor på kulturskolen her vi er i dag, som bare står og skraper på dagen fordi han har så mange ideer om hva han vil gjøre. La oss begynne der, da, så kan det være et eksempel på ting som funker. Og alle vil ha noe som funker og noe som ser gøy ut. Så jeg tenker litt sånn at eksempelets makt, delvis det, og da vil du etterhvert få flertallets diktatur, det blir vanskeligere og vanskeligere å være den ene som ikke vil. 

Silvija: Og jeg tror det du sier også om at når man først viser noen konkrete suksesser, selv om de er små, så må man selge dem godt, for da er det vanskelig å ikke være med på den suksessen.

Ann-Helen: Ja, og hvis jeg får lov til å fortelle litt om snuprosjektet i Kristiansand, for det syns jeg er så, det er så gøy. Det begynner jo som et krimforebyggende tiltak, for noen år siden så hadde Kristiansand store problemer med ungdomskriminalitet, og ensomhet blant ungdom. De var i byen, de lagde bråk. Og vi skal jo være smart og sitter da og tenker på å få opp noe teknologi, vi kunne jo brukt sensorer for å få overvåket de og hanket de inn, og virkelig drevet tvang. Istede så sier vi, vet du hva, hvis det er ungdommene som lager trøbbelet, så er det ungdommene og som er løsningen. Så åpnet dørene og sa "kom ungdom, vi trenger å prate, kom opp med løsninger" og det var altså 100 unge mennesker i Kristiansand mellom 13 og 20 år som dukket opp, som er villige til å fortelle oss løsningen. Og det... Jeg blir jo helt rørt når jeg tenker på det, for det er jo noe som er en sånn påstand.

Silvija: Og de kom med konkrete ideer?

Ann-Helen: Kom med konkrete tiltak, vi kjørte workshop med de, 12 konkrete tiltak, ett tiltak, der så kommunen at vi har de strukturelle mulighetene, vi har finansene til å ordne det. Og det var en app. En aktivitetskalender, en app, alle kan lage en app. Men det fantastiske her er ikke at vi lager en app, det fantastiske er at...

Silvija: At de vil bruke den?

Ann-Helen: Vi spurte ungdommene "ungdommene, kom". Og det hjelper å spør, så kommer noen til å svare, og vi får gjort det sammen med de, og de eier dette her. De er redaksjonen på det, de bestemmer hva innholdet skal være, de bestemmer hvem det skal være for. Så vi sitter bak som kommune og jeg tenker, vi spiller vår rolle, da, vi sørger for at den virker og vi betaler regningen, men vi legger det på de det faktisk gjelder. Neste uke så skal vi til Sverige for å gi en til borgermesteren i København. For nå...

Silvija: Så veldig gøy.

Ann-Helen: Ja, kjempegøy.

Silvija: Men du, appen heter Sees, og altså det er en slags møtekalender, sa du, eller en aktivitetskalender hvor de kan finne ut av hva som skjer, og kanskje åpne eventene for hverandre?

Ann-Helen: Akkurat nå så er det 150 aktiviteter som du kan velge mellom der inne. Og det er, det som vi ser, 30% av alle ungdommene i Kristiansand har lastet det ned, og tallene fortsetter å stige. Så kan man jo være litt sånn "nja, kan ikke de bare bruke Facebook, da, for det finnes jo allerede", men det er to grunner til det. Der er vi, de vil ikke være der vi voksne er, og det andre er jo denne selvbevissthetene. Facebook og andre sånne type møtekalendre handler om å vise hva du liker, vise hva du vil delta på. Det gjør ikke Sees. For vi ser at ungdommene vil egentlig ikke nødvendigvis at andre skal vite hva de holder på med, med mindre de er trygge på at det er mainstream og kult. Så Yoga på Samsen, som er en sånt kulturhus her nede, gikk fra 20% deltagelse til 120% deltagelse. Får vi vite om det, får vi også flyttet ungdom ut av sentrum, for de blir klar over at aktiviteter er i egne bydeler. Også får vi bare bredde de videre ut, nå blir det flere og flere...

Silvija: Så gøy! Har dere, er det mulig å se noe effekt på da kriminalitet og ensomhet? 

Ann-Helen: Det er det. Der har vi, skal vi se, nå har ikke jeg tallene foran meg, men nå viser jeg med hånden en graf. Den gikk ganske godt opp. Også har vi vel et dypp i samme periode på... Vi er nede... Vi har fått fra... Vi er nede igjen på 2015-nivå. Så 2015, 2016, 2017 så stiger det ganske godt, også faller det dramatisk. Og det er jo ikke bare på grunn av appen. Mye handler jo bare om at vi involverte de. Det at de får et eierskap til...

Silvija: Ansvarliggjøring, rett og slett.

Ann-Helen: Ja, rett og slett. Dere er problemet, dere får vær så god å være løsningen. Og det at den fortsetter å øke i bruk handler om at de har et eierskap til det. De opplever det som sitt.

Silvija: Og det viktigste her var kanskje at de kan da mer effektivt hjelpe hverandre, og det er viktigere hjelp enn fra foreldre enn fra kommunen, eller...

Ann-Helen: Absolutt. Også er det dette med den økte deltakelsen, disse som lager arrangementer, om du er en kommersiell aktør eller frivillig, du blir motivert til å fortsette når du ser at andel oppmøte stiger. Og mange av de sliter jo og med å få deltagelse. De går rundt i gatene og henger opp lapper, hvordan skal de nå ungdom. Plutselig så er de i gang og får mye mer fart på det de gjør, og lager flere arrangementer. 

Silvija: Du Ann Helen, du nevnte to eksempler av andre kommuner som inspirerer deg. Det ene er København, med kommune 3.0, og den andre var Ålesund, med bruken av FN, altså sånn generalforsamlinger nærmest, eller fortell. Hva gjør de to kommunene som du liker?

Ann-Helen: Det som jeg liker veldig godt med København er denne... Det ene er det stramme regime. Litt sånn tilbake til hvorfor har vi ikke større gjennomføringskraft, hvorfor gjør vi ikke mer, og der har København vært helt enorme. De har sagt at sånn skal det være, du skall bruke digitale flater i møte med kommune. Du må ha legeerklæring for å slippe unna. Men de kombinerer det jo med å hjelpe. Sånn at det er når studentene begynner, flytter til byen får å begynne, så setter altså kommuneansatte seg på sykkelen og sykler ut til universitetet og er der, istede for å si at du komme ned på kommunehuset for å ordne sånn og sånn. Så denne kombinasjonen av å være veldig fast i saken vi skal oppnå, men menneskelig.

Silvija: Men få folk på.

Ann-Helen: Ja, være der ute der de er og få tak i de, og fortsette helt til man tenker hvordan kan vi drive mer effektivt, på en hyggelig måte, da, for å si det sånn.

Silvija: Veldig bra.

Ann-Helen: Ålesund er et veldig annet eksempel. For det handler mer om å si at nå, FNs bærekraftsmål, det er det viktig at vi har fokus på, hva kan vi gjøre for å få bedre oversikt over oss selv? Så de tok jo veldig mye data de hadde om seg selv, og sender avgårde til FN og sier "dette er data om oss, dere vet hva bærekraftsmålet er, sett det i sammenheng og gi oss gode KPI-er på hvordan vi kan måle utviklingen". Og så sammen med privat næringsliv, så får de tegnet en digital tvilling som bygger på disse datasettene. Så får de en helt annen oversikt på hvordan sammenheng mellom tiltak og effekt er. Dette gjør vi, sånn blir det. Utrolig kult.

Silvija: Det å måle ting, særlig når det er nyte ting og ting vi ikke har målt før, er utrolig vanskelig, så det å være aktiv på å finne ut om effekter, og litt sånn målbilde, det er veldig viktig steg mot realisering, så det er veldig spennende. Hvis du snakker med internasjonale kollegaer, er det noe spesielt viktig man kan skryte av, om det er Kristiansand eller om det er Norge?

Ann-Helen: Jeg er jo veldig glad i begrepet sosialdemokratisk digitalt DNA, jeg må jo si det. 

Silvija: Det var ikke noe enkelt begrep.

Ann-Helen: Nei, haha. Veldig fort gjort å snuble i det når du sier det på engelsk. Men jeg tenker at det er jo det samme som Norge tuftet på som slår ut i digitaliseringen, det er denne dugnadsånden, sånn at vi er villige til å gå inn sammen og løse ting. Vi ser noen leverandører på Sørlandet, vi har leverandører inne som hjelper oss å lage løsninger eller tenke nytt, de kommer i kontakt med andre kommuner, så i stedet for å selge inn en ny løsning, så sier de "vi vil heller anbefale å snakke med tidligere kunder, så kan dere få det gratis der heller", det samme som med Sees, vi gir den vekk gratis, selvfølgelig. Også tenker jeg at en av de grunnen til at vi er et så digitalt samfunn som vi er i dag, er jo denne tilliten vi har til det offentlige. Og det er helt unikt. At vi er så villige til å dele data, og stoler på at det offentlige vil oss vel. Jeg tenker at det er en tillit vi skal ivareta, så absolutt, informasjonssikkerhet er veldig viktig, også tenker jeg at den tillit, vi har potensiale for å utnytte i mye større grad. Det viser seg at selv om lovverket sier at vi ikke skal dele data, hvis vi spør foreldre "er det greit for deg at oppvekst, altså skole og barnehage, deler data med sykehus" så svarer foreldre "ja selvfølgelig er det greit". Så dette her gir oss jo mulighetsrom som mange andre land misunner oss.

Silvija: Og jeg tror du sa noe kjempeviktig, jeg tror vi har virkelig stor tillit til det offentlige i dette landet, og jeg er også imponert over hvordan det offentlige jobber veldig hardt for å fortjene den tilliten hver dag. Og det er stort oppdrag. 

Ann-Helen: Det er et veldig stort oppdrag, og jeg tenker litt tilbake igjen på det du sa iste om å prøve og feile, og en ser et sånt skifte i digitaliseringstakten i offentlig sektor, er at vi nå, opplever jeg, at vi har fått en større forståelse for at hvis vi skal få dette til, så må det være rom for å feile litt. Så lenge vi lærer av feilene våre, så skal vi få feile. Nå har jo vi et par saker som er veldig uheldige, knyttet til digitalisering i offentlig sektor. Men en opplever en annen tone i møte med politikere og beslutningstakere. Dette er jo selvfølgelig ikke greit, det skulle aldri ha skjedd, men når det først har skjedd så skal vi lære av det heller enn å avvikle en hel avdeling. 

Silvija: Jeg er helt enig med deg, og jeg tror at mediene spiller egentlig en veldig ikke positiv nok rolle i dette her, for vi feirer ikke motet med å prøve, vi feirer ikke, altså... Hvis det verste som kan skje i en offentlig ansatt sin karriere er å komme på forsiden av en nasjonal regional avis, så kommer de til å unngå å ta en hver form for risiko, men da kommer jo ikke vi noe sted i fremtiden. Sånn at det å heller snakke om hva har vi lært, hvordan har vi fikset det, hvordan skal vi unngå at noe lignende skjer neste gang... Men hvorfor, på en måte, kanskje det betyr noe for forenkling av regelverket, for eksempel, så... Jeg tror vi må feire de gode casene mye mer enn det vi gjør.

Ann-Helen: Jeg er helt enig. 

Silvija: Er det noe sted vi kan lese om noen av disse suksesshistoriene?

Ann-Helen: Det er det. Det er ikke nok steder. Men det jobber vi med kommunikasjon, da, for ofte når man er rundt i verden så ser man mye fint andre holder på med, men så kommer du hjem i din kommune, og ser at vi gjør det jo vi og, vi bare visste ikke om det. Men sånn som i forhold til snuprosjektet, så vil jeg si dette nettverket som heter

Nordic Safe Cities, de har en nettside som heter Nordicsafecities, der er det mye god informasjon om hva de holder på med. Kristiansandkommune.no, selvfølgelig. Men også Nordic Smart Cities har mye informasjon om det.

Silvija: Har du et lite sitat du vil legge igjen til våre lyttere?

Ann-Helen: Ja, du utfordret meg jo på det, og jeg tror jeg valgte meg et sitat at "den som ikke kjenner sin historie, gjentar den", og jeg tenker det er positivt ment, det er det. Altså, la oss prøve og feile. La oss huske det vi feilet. Og ta det med oss.

Silvija: Og kanskje være litt ærlige om det også, også modige nok til å si at "nå har vi lært", også... En veldig klok, gammel mann, jeg utfordret han på et eller annet hvor han har sagt det ene, også har han sagt det andre senere, sa han "jeg kan ikke noe for at jeg har blitt klokere med tiden", og det tenker jeg vi alle sammen burde være modige nok til å si. Hvis folk skal huske én ting fra vår samtale, hva vil du at det skal være?

Ann-Helen: #gjennomfør det. Bare gjør det. Ta sjansen, rett og slett. Kom igang. 

Silvija: #gjennomfør det. Veldig gøy. Ann-Helen Moum, kommunalsjef for digitalisering ved nye Kristiansand kommune, tusen takk for at du var med oss i LØRN og inspirerte oss om det gode og innovative offentlige.

Ann-Helen: Takk for at jeg fikk komme.

Silvija: Takk til dere som lyttet.

Du har lyttet til en podcast fra LØRN.TECH, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss på sosiale medier og på LØRN.TECH.