LØRN Case #C0582
Forebygge fall hos eldre
Norge har verdensrekord når det kommer til hoftebrudd hos eldre, hvorfor er det slik og hvordan kan vi senke dette tallet? Og hvordan kan helsevesenet jobbe koordinert og kunnskapsbasert for pasienter med komplekse helseproblemer? I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med overlege og forsker ved Oslo universitetssykehus og Folkehelseinstituttet, Ruth Aga, om hvordan de klarte å redusere hoftebrudd hos eldre med 40% under en pilotering hos to byer.

Ruth Aga

Overlege og forsker

Hvorfor det?

"Fallskader hos eldre er et kjempestort helseproblem som endrer og tar liv. 40% av sykehjemsinnleggelser er etter fallskader. Bare hoftebrudd koster 1 mill per brudd. Vi skal doble antall eldre over 80 år, de neste 20 årene. Alvorlige fallskader kan med god forebygging halveres, - jeg kan ikke skjønne at vi har råd til å la være."

Varighet: 27 min

LYTTE

Ta quiz og få læringsbevis

0.00

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Hvem er du, og hvordan ble du interessert i innovasjon?

Lege ved Skadelegevakten i Oslo, Oslo universitetssykehus, gjennom 20 år. Interessert i innovasjon fordi: Pasientmøter som ledet til frustrasjon over at mange pasienter med høy risiko for å falle igjen, og med store konsekvenser for deres liv, ofte ikke ble fulgt opp videre.

Hva er det viktigste dere gjør på jobben?

Oppdraget vårt er å utrede og behandle skadepasienter på en måte som både er kunnskapsbasert, omsorgsfull, svarer på den enkeltes behov og fordeler våre begrensede samfunnsressurser på en god måte. Ta vare på entusiasmen og motivasjonen i teamet vårt slik at vi kan løse oppdraget vårt.

Hva fokuserer du på innen teknologi/innovasjon?

Helseteknologi: Holde oversikt både over den enkelte pasients helsehistorie, koordinere oppfølgingen når mange aktører er involvert, samt å finne god og oppdatert kunnskap på vårt fagfelt.

Hvorfor er det spennende?

Å være fullt tilstede i det viktige møtet med den enkelte pasienten samtidig som jeg skal navigere et komplekst fagfelt og koordinere oppfølgingen med mange andre aktører. Dette krever en konstant vurdering av hva som er viktig og mulig og ønsket for den enkelte. S

Hva synes du er de mest interessante kontroverser?

Hvordan beskytte den enkeltes helsedata vs. samarbeid og informasjonsdeling mellom viktige helseaktører for komplekse pasienter. For komplekse pasienter er det så mye helsedata at den viktige informasjonen kan drukne.

Dine egne relevante prosjekter siste året?

Fallforebygging hos eldre > 65 år i Oslo. Et samarbeid mellom Oslo kommune og Oslo universitetssykehus.

Dine andre favoritteksempler på lignende prosjekter, internasjonalt og nasjonalt?

California, ”Healthy Bones”. Kombinasjon av fallforebygging og sjekk av benskjørhet reduserte hoftebrudd i gjennomsnitt med 37% over 5 år, i enkelte områder >50%.

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden?

God helseteknologi må tilpasses de menneskene som skal dra nytte av den. Den enkelte pasient sine behov og problemstillinger må være i fokus, møtet mellom lege/sykepleier og pasient må styrkes, samt samhandlingen mellom alle aktører rundt pasienten.

Hva gjør vi unikt godt i Norge av dette?

Mye tillit og respekt mellom ulike yrkesgrupper i sykehus og primærhelsetjenesten. Det gir godt teamarbeid. Vi utdanner nysgjerrige, interesserte og kritiske barn som får lov til å prøve og feile. Empati og rom for mangfold.

Et favoritt fremtidssitat?

”Making systems work is the great task of physicians and scientists” – Atul Gawande.

Viktigste poeng fra vår samtale?

Forebygge skader og brudd hos eldre er viktig både for dem som er i risikosonen og samfunnsøkonomisk. Vi kan greie det om vi jobber systematisk og med god helseteknologi som hjelpemiddel.

Hvem er du, og hvordan ble du interessert i innovasjon?

Lege ved Skadelegevakten i Oslo, Oslo universitetssykehus, gjennom 20 år. Interessert i innovasjon fordi: Pasientmøter som ledet til frustrasjon over at mange pasienter med høy risiko for å falle igjen, og med store konsekvenser for deres liv, ofte ikke ble fulgt opp videre.

Hva er det viktigste dere gjør på jobben?

Oppdraget vårt er å utrede og behandle skadepasienter på en måte som både er kunnskapsbasert, omsorgsfull, svarer på den enkeltes behov og fordeler våre begrensede samfunnsressurser på en god måte. Ta vare på entusiasmen og motivasjonen i teamet vårt slik at vi kan løse oppdraget vårt.

Hva fokuserer du på innen teknologi/innovasjon?

Helseteknologi: Holde oversikt både over den enkelte pasients helsehistorie, koordinere oppfølgingen når mange aktører er involvert, samt å finne god og oppdatert kunnskap på vårt fagfelt.

Hvorfor er det spennende?

Å være fullt tilstede i det viktige møtet med den enkelte pasienten samtidig som jeg skal navigere et komplekst fagfelt og koordinere oppfølgingen med mange andre aktører. Dette krever en konstant vurdering av hva som er viktig og mulig og ønsket for den enkelte. S

Hva synes du er de mest interessante kontroverser?

Hvordan beskytte den enkeltes helsedata vs. samarbeid og informasjonsdeling mellom viktige helseaktører for komplekse pasienter. For komplekse pasienter er det så mye helsedata at den viktige informasjonen kan drukne.

Dine egne relevante prosjekter siste året?

Fallforebygging hos eldre > 65 år i Oslo. Et samarbeid mellom Oslo kommune og Oslo universitetssykehus.

Dine andre favoritteksempler på lignende prosjekter, internasjonalt og nasjonalt?

California, ”Healthy Bones”. Kombinasjon av fallforebygging og sjekk av benskjørhet reduserte hoftebrudd i gjennomsnitt med 37% over 5 år, i enkelte områder >50%.

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden?

God helseteknologi må tilpasses de menneskene som skal dra nytte av den. Den enkelte pasient sine behov og problemstillinger må være i fokus, møtet mellom lege/sykepleier og pasient må styrkes, samt samhandlingen mellom alle aktører rundt pasienten.

Hva gjør vi unikt godt i Norge av dette?

Mye tillit og respekt mellom ulike yrkesgrupper i sykehus og primærhelsetjenesten. Det gir godt teamarbeid. Vi utdanner nysgjerrige, interesserte og kritiske barn som får lov til å prøve og feile. Empati og rom for mangfold.

Et favoritt fremtidssitat?

”Making systems work is the great task of physicians and scientists” – Atul Gawande.

Viktigste poeng fra vår samtale?

Forebygge skader og brudd hos eldre er viktig både for dem som er i risikosonen og samfunnsøkonomisk. Vi kan greie det om vi jobber systematisk og med god helseteknologi som hjelpemiddel.

Vis mer
Tema: Helse- og velferdsteknologi
Organisasjon: Hvorfor det?
Perspektiv: Offentlig sektor
Dato: 200124
Sted: OSLO
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


Skader hos eldre Samhandling i helsevesenet Skadeforebygging for eldrePersonvernombudet

Mer læring:

”The Checklist Manifesto” av Atul Gawande ”Being Mortal” av Atul Gawande

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Flere caser i samme tema

More Cases in the same topic

#C0160
Helse- og velferdsteknologi

Jan Biti

CEO

Cofounder

#C0152
Helse- og velferdsteknologi

Berit Løkensgard Strand

Professor

NTNU

#C0221
Helse- og velferdsteknologi

Jonathan Romm

Prof

Arkitekthøyskolen Oslo

Utskrift av samtalen: Forebygge fall hos eldre

Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner. 

 

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn. Navnet mitt er Silvija Seres og temaet i dag er health tech. Gjesten min er en dame som jeg har fått kjempe respekt for gjennom et felles prosjekt som gikk rundt barn og læring og forskning. Vi har jobbet sammen på noe som heter Hvorfor det, hvor Lørn fikk lov til å komme å formidle noen av de flotte prosjektene deres. Ruth!

 

Ruth Aga: Hei!

 

Silvija: Hei! I dag skal vi altså snakke om noe annet som du gjør, ikke på din fritid, men i din arbeidstid. Og det er bruk av helseteknologi og innovasjon i helse, for på dagtid jobber du som lege. Fortell.

 

Ruth: Ja, jeg er lege på legevakten i Oslo og har vært der i 20 år. Jeg jobber med skadeverk, sår og brudd. De siste årene har jeg jobbe spesielt med eldre og skader. Det jeg har blitt opptatt av er hvor alvorlige skader blir for eldre. For når man ser på legevakten, så er det masse unge folk som faller, de er aktive og det er my lyd og drama rundt det, men så går det jo bra med nesten alle unge som skader seg, men de eldre går det ofte ikke så bra med. 

 

Silvija: Det gror dårligere og gjør mer vondt, eller hva tenker du?

 

Ruth: En del skader medfører at de ikke kan bo hjemme lenger, at de må flytte på sykehjem. 40 prosent av sykehjems innleggelser er etterfallsskader. Det er jo livsendrende. Eldre folk får hoftebrudd, i Norge har vi jo verdensrekord i hoftebrudd – og i Oslo. Hvorfor er det det høyeste forekomsten i verden? Et hoftebrudd har nesten like stor dødelighet som et hjerteinfarkt, og det koster en million kroner per brudd. Det er livsendrende eller livsstoppende og de som kommer på legevakten og har falt, det er eldre som gjerne faller igjen. Så hvis vi kan hindre det neste bruddet, så kan de ha gode liv videre, slippe å havne på sykehjem og vi som fellesskap kan spare masse penger som vi kan bruke på noe annet.

 

Silvija: Jeg har lyst å gå tilbake igjen til det du sa med at Norge, eller Oslo har vært nummer 1 i verden på hoftebrudd? Det er ikke mer is her enn det det er i andre steder i Norge eller andre steder i verden?

 

Ruth: Ja, det er et mysterium, det er ikke godt å si. De fleste som får hoftebrudd faller inne, så de er jo litt eldre enn de som får håndleddsbrudd og ankelbrudd, de er ofte over 80 år. Så hva det er, det er nok litt genetikk, det er litt at mange eldre er høye og slanke. Og hvorfor akkurat at Oslo er så høyt er et lite mysterium, kanskje det er flere enslige eldre. Det er nok en kombinasjon av mange årsaker, men det vi ser er at hoftebrudd kan forebygges. Vi kan halvere forekomsten, det viser forskning fra andre steder. 

 

Silvija: Hvordan? Fordi det skjer i spesielle situasjoner som vi skal være var for eller?

 

Ruth: Det er ikke én faktor, man må tenke litt som vi har gjort med trafikkulykker. Hvis vi går tilbake til 1975 så hadde vi fem ganger så mange drepte i trafikken som nå. Det er jo ikke én ting som har løst dette, det forbedringer med bil, forbedringer med veien, forbedringer med sjåføren, det er en rekke ting som gjør at vi nå har 100 i stedet for over 500 som dør i trafikken. Sånn er det med hoftebrudd også, det er ikke én ting, men det er en rekke faktorer. Litt er å forhindre fallet, og det kan man gjøre ved å gjøre noe med miljøet i hjemmet. Mindre snublefeller, mer hjelpemidler, bedre belysning. Trening er viktig, at man er sterk nok og har god balanse. Hvis man tåler landingen bedre når man faller, hvis man har sterkere skjelett, så hjelper det. For de som har benskjørhet, så kan man halvere risikoen ved å styrke skjelettet med medisiner. Men det er mange faktorer. Briller til de som ikke ser, endre på medisiner hvis de er svimmel.

 

Silvija: Kan jeg spørre deg om et annet sidespørsmål? Det er så veldig mye benskjørhet særlig hos kvinner i Norge. Bør vi rett og slett drikke mer melk og slutte å være så redd for melk, eller hvor kommer det fra? Er det klima?

 

Ruth: Det er litt av det mysteriet. Vi ser for eksempel hos italienske kvinner, som drikker mye mindre melk, har mindre benskjørhet, så det kan ikke bare være melken.

 

Silvija: Er det D-vitaminer fra solen?

 

Ruth: Det er jo viktig å ha nok D-vitamin og kalk, men det er nok ikke bare det som forklarer. Norske kvinner er litt høyere, de har litt lengre lårhals, det kan være én risiko. Hvis man er slank, det er jo sunt på mange måter, men det gir litt skjørere skjelett og litt mindre polstring når man faller. Så det er mange ting, men benskjørhet er kjempe viktig å behandle for å forebygge bruddskader hos eldre. Det å fange opp hvem som er benskjør, det må vi gjøre.

 

Silvija: Du, litt tilbake til Ruth. Ruth Aga, jeg må innrømme at jeg ble målløs når jeg så hvor mye innsats du har lagt inn i Hvorfor det, som da er et hobbyprosjekt hvor man etter en utrolig spennende mal fra Norges forskningsråd, Petter Smart-modellen.

 

Ruth: Ja, nysgjerrigper-modellen?

 

Silvija: Nysgjerrigper var det ja!

 

Ruth: Det er jo en smart modell da.

 

Silvija: Får barna til å lage noen hypoteser, først finne et spørsmål de bryr seg om, og så forsker de på en ganske elegant måte og så formidler de det på en veldig kul måte. Her er det mange, mange prosjekter rundt omkring i hvert fall i Oslo, jeg vet ikke hvor mye du har spredd det ellers?

 

Ruth: Litt i Trondheim og litt i Akershus, men mest i Oslo.

 

Silvija: Hvor mange prosjekter var det dere fikk til?

 

Ruth: Jeg tror vi har 3000 unger nå som har forsket.

 

Silvija: I barneskolen?

 

Ruth: Ja.

 

Silvija: Og de kan mer enn voksne om ganske mange av tingene de har forsket på, jeg er skikkelig imponert. Men dette gjør du altså ved siden av en legejobb?

 

Ruth: Ja, jeg har redusert litt på legejobben, og så har jeg i perioder fått litt prosjektlansering fra det andre, men det er jo en lidenskap da. Av og til får man en baby, så må man bare stelle med den.

 

Silvija: Det er den historien jeg har lyst å bare bruke et par minutter på. Jeg tror det er veldig mange som går rundt med en gründer i magen og en drøm, men så har man den jobben og man har den utdannelsen. Hvordan i all verden skaper man da rom for å lage et sånn samfunnsviktig prosjekt?

 

Ruth: Jeg hadde det som et rent fritidsprosjekt i et par år, men da det ble flere skoler som ville være med, gikk jeg litt ned i stilling og så søkte jeg om midler fra forskningsrådet, fra stiftelser, sånn at jeg fikk mulighet til litt frikjøp. Jeg greide ikke å fylle opp helt den lønnen jeg hadde, men det hjalp meg i hvert fall litt både til min tid, men også hvis man skal lage en nettside eller skal gjøre forskjellige aktiviteter, så koster jo det også penger, så jeg trengte pengestøtte. Og så må jeg si at jeg har utnyttet nettverket mitt grovt - venner og familie. Jeg har spurt dem om hjelp og spurt dem om å formidle, brukt kompetansen deres.

 

Silvija: Jeg er sikker på at de er takknemlige for å ha blitt spurt.

 

Ruth: Ja, vi får håpe det. 

 

Silvija: Men tilbake til det du jobber med. Hvordan skal man tenke på de mulighetene som ligger foran oss? Det er et stort problem, Norge i verdenstoppen på noe som ødelegger livet til veldig mange, og koster forferdelig mye å fikse. Hva gjør man?

 

Ruth: Det var jo min overgang som lege. Jeg tror det var en slags livsendring jeg gikk igjennom fra å ville være en flink lege, som gjør jobben min. Med flink lege, da er man flink til å diagnostisere og behandle, man er effektiv og man er en god kollega, og da ser man jo egentlig ikke så veldig langt, man ser på sin daglige jobb. Så endret jeg litt perspektiv til å tenke hva er det vi driver med hos oss? Hva er det viktigste vi gjør? Det er som å ta på seg et annet sett med briller altså. I den perioden så tok jeg en grad om public health, hvor jeg lærte mer av dette fugleperspektivet av hva det er vi driver med i helsevesenet. Plutselig ble det så veldig sterkt for meg å se de gamle pasientene hos oss. De bråker jo ikke, de er så stille. Min oppgave som flink lege er så enkel med dem der og da på legevakten.

 

Silvija: De er så medgjørlige og så høflige.

 

Ruth: De er så medgjørlige, og sånn sett så enkle, men så kommer de med så store problemer som jeg har valgt å ikke se. At den skaden gjør at de plutselig ikke kan bo hjemme lenger, at de ikke kan dra på besøk til vennene sine, at de ikke kan gå på tur, at de må på sykehjem, at de blir redd for å falle. Plutselig så jeg at dette handler ikke bare om hvor lenge gipsen skal være på og om jeg skal skrive ut en resept, det handler om en livskrise som har stor betydning for dem, men som også har stor betydning for samfunnet. Da ble plutselig jobben min på legevakten litt mindre tilfredsstillende fordi jeg så at jeg svarte ikke på de spørsmålene de kom med.

 

Silvija: Siden du ikke har et enkelt svar eller en enkel løsning, så blir dette et altomfattende prosjekt. Om det er eldrehjem for eksempel, akkurat som at vi har klart å få mindre trafikkulykker og færre som røyker, så blir det kanskje et nasjonalt opplegg for å få færre gamle til å ødelegge hoftene sine.

 

Ruth: Kjempe svært prosjekt. For det første så har ikke legevakten tradisjon for å sende rapport til fastlegen. Vi har skrevet ut notat og så har pasienten fått det i hånden, og det har i grunnen fungert fint, men veldig mange av disse pasientene trenger jo oppfølging fra fastlegen. Så det å endre at vi nå skal sende en epikrise, slik som andre legevakter og resten av sykehuset gjør og både å få teknologi-støtte på det og få støtte av ledelsen og sykehus og personvernombudet. Nå er jeg plutselig en bedrift med 23000-24000 ansatte og helserøst med 60000 ansatte, jeg kan jo ikke bare endre en rutine fordi noen har lyst. Det er en stor båt å snu. Så er det noe med de som har ansvar for forebygging i kommunen. Hvis jeg sier at her har jeg har en pasient som har høy risiko for å falle igjen, dette må vi gjøre noe med. Vi kan ikke gjøre det, men jeg har i hvert fall identifisert et problem, så må noen kunne motta det. Så jeg fant en gylden samarbeidspartner i Oslo kommune som så det samme problemet, sånn at vi sammen søkte om samhandlingsmidler. Så laget vi et prosjekt hvor vi på legevakten skulle identifisere høyrisikopasienter og så skulle vi gi beskjed til, det var to bydeler som var med; Nordstrand og Østensjø, og der laget vi en sjekkliste for fastlegene. Hva er lurt å sjekke når noen har falt? Hva har effekt hvis du skal gjøre noe med det? Vi leste veldig, veldig mye for å lage en god sjekkliste. Vi laget et hjemmebesøk, egentlig som bygget på et hjemmebesøk som de hadde fra før av på Nordstrand, men hvor vi oppgraderte det slik at det var tverrfaglig. Vi sendte en melding fra legevakten til tjenesten, slik at de kunne gjøre det. Så snakket vi med bydelene slik at de ble enige om hvem som skulle gjøre hva, sånn at de hadde en god oppgavefordeling. Og opplæring av alle de som skulle møte fallerne. Hvorfor er dette viktig og hva kan dere gjøre? Da greide vi altså i løpet av fire år å redusere hoftebrudd med 40 prosent i de to bydelene, det er ganske rått. Det er over 100 brudd færre i 2017 sammenlignet med 2013. Det er 100 millioner kroner spart. 

 

Silvija: Og ganske mange liv forlenget rett og sett.

 

Ruth: Ja, det er 30 som ikke døde, de går rundt og valser på café og aner fred og ingen fare. Så det har noe å si.

 

Silvija: Så flott! Men dette her har så mange dimensjoner, du sa at det var 30 pasienter som ble spart?

 

Ruth: Ja, eller statistikk. 25 prosent dødelighet er det på dette bruddet. Når det er 113 brudd i året, så er det statistikk sett 30 personer færre i året.

 

Silvija: Det er spennende kontroverser også, for her er det nå plutselig noe helsedata og samarbeid rundt helsedata er aldri enkelt, for man er så redd for personvern. Så er det veldig spennende samhandling, det å koble etater som ikke nødvendigvis har tradisjon med å jobbe så tett sammen. Oppi alt dette sier du også at veldig ofte i all sånn rapportering og registrering, møtet mellom helsearbeider og pasient, og pasienten blir nedprioritert. Dere flinke fagfolk gjør det dere skal og samarbeider, så sitter pasienten der og skjønner ingenting. Alt dette prøver dere å gjøre noe med, eller i hvert fall det er spennende problemer som man burde bevege. Si litte granne om dette.

 

Ruth: Dette er veldig store og mange temaer. Jeg sliter jo med det å bare få overføre dataene til kommunen. Vi er i ferd med å få igjennom med personvernombudet at vi kan rett og slett få lov å sende rapport, men hvis man skal huske å spørre om lov for å sende en rapport til fastlegen, så glemmer man det. En del ting må man ha en default på og så må pasienter vite at hvis de ikke vil, så sier de i fra – sånn som det er på sykehuset ellers. Det er én utfordring. En annen utfordring er at vi har et journalsystem hos sykehuset, et hos fastlegene, og et tredje som tjenestene bruker, og imellom der så har vi noe som heter helsenett. Det snakker rett og slett ikke så godt sammen. Til å begynne med sendte vi jo det som papir, da kom det i hvert fall frem og det ble lest. Nå sender vi det digitalt og i den informasjonsflommen som flyter gjennom dette, så blir det liggende i en bunke hvor det er vanskelig å se, for det kommer så mye viktig og uviktig data i en salig blanding. Vi har en kjempeutfordring med at det er så mye informasjon at vi ikke er informert i det hele tatt.

 

Silvija: Journalsystemer, kunne man jobbet litt med visualiseringsarbeidet, sånn at det ble et syn inn for pasienten, en for legen og en annen for de som driver administrasjon og booking og sånn?

 

Ruth: Ja, jeg tror det er veldig mye å hente på det. Jo mer jeg har sett av journalsystemene, og jeg jobber jo med dem hele tiden, og jo mer jeg kikker bak når jeg ber om endringer, så skjønner jeg at dette er utrolig komplekse systemer. Helse Sør-Øst er jo Norges største bedrift med antall ansatte og har hatt som problem at hvert lille sykehus og hver lille avdeling har laget sin lille versjon og tilpasning, men hvordan skal alt snakke sammen når du har så fragmenterte ting? Deres store ting er jo å få dette til å jobbe sammen, og da er det ikke så lett å komme som én person fra en avdeling og si at «jeg har en idé» når deres hovedprosjekt er å samordne. Så er det dette som du nevnte, jeg tror at hvis man ser helse fra et ledeperspektiv, så glemmer man ofte at det aller viktigste som skjer er jo mellom helsearbeideren og pasienten, det handler ikke bare om diagnostikk og behandling, det handler om et møte. De fleste av oss har vel kanskje opplevd en gang enten selv eller med pårørende at man kommer også med en livskrise, og da er man på noe sånn eksistensielt, man er på et møte mellom mennesker. Hvis vi er så opptatt av alt det teknologiske vi skal gjøre, så kan det hende at vi glemmer at der skjer det noe veldig viktig.

 

Silvija: Det er kanskje det viktigste leger kommer til å gjøre i fremtiden, jeg tenker med alle disse nye AI og sånne verktøy og så kommer mye av diagnosen til å være foreslått. Så er det noe med hvordan man tolker det og hvordan man formidler det og hvordan man gjør noe med det i samarbeid med pasienten.

 

Ruth: Ja, og når vi skal drive med fallforebygging, hvis vi skal komme på besøk til folks hjem og så skal vi si at «sånn som du har hatt det møblert i 40 år, jeg synes kanskje du skal gjøre det annerledes». Skal du endre en vane du har hatt i 50 år, da trakker man veldig langt. Det å komme inn i folks liv, det er krevende, eller det er en kunst, og det er vakkert når det fungerer, men det går ikke etter et skjema. 

 

Silvija: Jeg spurte deg om hvor du henter din inspirasjon fra, og du nevner et prosjekt fra California som heter Healthy Bones. Hva er det?

 

Ruth: Det er et prosjekt hvor de gjennom fem år gjorde et prosjekt for å få ned hoftebrudd. En kjempe stor satsing på benskjørhet, som er viktig å behandle, men også på fallforebygging. Der er det sånn at de har ikke en todeling av helsevesenet som vi har i Norge. I Norge har vi sykehus, og primærhelsetjeneste gir en rekke muligheter for å fraskrive seg ansvar, mens der var det én leverandør av helsetjenester med ett system, så de kunne følge pasienten hele veien. De reduserte hoftebrudd i en populasjon litt større enn Oslo med 37 prosent i gjennomsnitt, og over 50 prosent i noen områder. Det viser at hvis man jobber målrettet, systematisk og kunnskapsbasert, så kan man altså gjøre det. I Oslo når vi skal doble antall eldre over 80 år de neste 20 årene, så kan ikke jeg skjønne annet enn at vi bare må. Det kommer til å ruinere oss hvis vi ikke tar tak i det. Det er kjempe fint at vi har en høy levealder i Norge, men vi må jo også være friske nok til å ha glede av det.

 

Silvija: Jeg kom på at jeg har vært på en sånn Party pitch seanse jeg hadde i en Startup Lab i går, og da var det en liten start-up som jobber med fallforebygging i dusj, de lager smarte dusjer, for de sier at veldig mange av fallene skjer i dusjsituasjonen. 

 

Ruth: Ja, dusj er én situasjon. Det er veldig mange situasjoner, men det jeg tenker at når man har dette hjemmebesøket, så bør man ha en liste over vanlige situasjoner ting skjer i. Så bør man se på dusjen, jeg synes veien mellom sengen og doen er veldig viktig, for mange eldre er oppe på do om natten, og det er en farefull ferd, særlig hvis du har litt sovemedisiner om bord og ser litt dårlig og er litt svimmel. Dusjen er én av mange sånne elementer. Det at den som kommer på hjemmebesøk har en meny av mulige fallgruver og tiltak som man kan se på. De som leverer trygghetsalarm har en del sånne typer ting. Jeg tror det er viktig å koordinere det, at man ikke driver med for mange fragmenterte ting, men at man plasserer det inn i en helhet.

 

Silvija: Jeg spurte deg om hva du mener er viktig kunnskap for fremtiden, og jeg synes du svarer så flott. God helseteknologi må tilpasses de menneskene som skal dra nytte av den, så det er egentlig menneskeforståelse som kanskje er det vi burde jobbe mye mer med. Vi fokuserer veldig mye på teknologi, men glemmer at det bare er verktøy.

 

Ruth: Det er sånn jeg ser det, men jeg er jo egentlig ikke en utvikler av helseteknologi, jeg er en bruker. Jeg ser noen behov og så prøver jeg å pushe de.

 

Silvija: Men teknologi lages ikke for utviklere, de lages for brukere.

 

Ruth: Nemlig, og det tror jeg er viktig. At man i det rommet hvor man møtes, helsearbeidere og pasienter så skal det være hjelpemidler, det skal ikke være et mål. Hvis vi bare blir sittende og plotte og fylle ut, så har vi kanskje glemt hvorfor vi er der. 

 

Silvija: Hva gjør vi unikt godt i Norge som du drar nytte av?

 

Ruth: Jeg må si at de jeg møter av kolleger, andre helsearbeidere i kommunen og sykehuset, jeg møter så mye engasjement og tillit, og at man er veldig lite opptatt av å markere posisjon. Er du leder eller underordnet, hvilken fagruppe osv. Det at det er mulig å snakke på tvers av posisjoner og yrker skaper oss en kreativ mulighet, og det liker jeg utrolig godt med Norge. 

 

Silvija: Du sa også en annen ting til meg og jeg synes det var så nydelig formulert; vi utdanner nysgjerrige, interesserte og kritiske barn. Da er vi kanskje litt tilbake til det andre prosjektet igjen, men vi er veldig stolte over både barna og skolene våre. 

 

Ruth: Ja, og jeg tror det er viktig. Det er jo min link til det forskningsprosjektet – hva slags mennesker ønsker vi å være?

 

Silvija: Jeg spurte deg om anbefalt lesing, og du anbefaler en som heter Atul Gawande med The Checklist Manifesto og Being Mortal. Dette er viktige bøker, si litt om begge bøkene.

 

Ruth: Jeg elsker hans bøker. Han er en amerikansk lege og har også jobbet innenfor politikk. Han skriver godt og har gode podcaster også, det går an å høre både på din og på hans. Han skriver litt om hva problemene i helsevesenet er nå. For hundre år siden hadde vi ikke nok kunnskap, men nå har vi et vell av kunnskap om helse og vi har et vell av kunnskap om hver enkelt. Problemet er å navigere i det, og så er det dette komplekse helsevesenet om hvordan vi skal jobbe sammen. Det er helt andre utfordringer nå enn det vi hadde før. Han utvikler sjekklister, og sjekklister er viktige når vi er i et komplisert landskap for å gjøre de viktige tingene, og sette opp en rekkefølge. Jeg er kjempe glad for at flygere har en sjekkliste, det er ikke fordi jeg tror de er dumme og at de trenger det, men det å utvikle gode måter å rydde opp i jobben vår, det tror jeg vi trenger. 

 

Silvija: Veldig. Og Being Mortal?

 

Ruth: Det er en undersøkelse. Han jobber mye med kreft i mage, han er kirurg. Han startet en svær undersøkelse i USA hvor de snakket med pasienter før innleggelse, etter diagnostikk og spurte «hva er viktig for deg i livet ditt?». Den gruppen som hadde hatt den samtalen levde lenger og brukte mye mindre medisiner enn de som man ikke hadde hatt den samtalen med. Hvis man har det spørsmålet med seg, hva er viktig for den enkelte, så styrer det hvordan man jobber på en helt annen måte.

 

Silvija: Vakkert. Forresten, har du et sitat som du har lyst å dele med våre lyttere?

 

Ruth: Et sitat fra meg?

 

Silvija: Nei, eller hvem du vil egentlig. Et eller annet du ville ha skrevet over sengen din hvis du ville ha noe å tenke på hver dag når du våkner.

 

Ruth: Da tror jeg at jeg siterer Atul, jeg; «Making systems work is a great task of physicians and scientists” og det tror jeg. Vi må tenke systemer, og ikke bare enkeltmennesker – begge deler.

 

Silvija: Og det er ikke lett altså. Systemer er faktisk vanskeligere og mer komplekse saker enn det folk innser. Hva er den viktigste tingen vi har snakket om i dag?

 

Ruth: Det er vel kanskje at vi trenger teknologi som hjelpemidler, men vi må finne ut av menneskers behov og møte mennesker ordentlig. Teknologien må da være et hjelpemiddel. 

 

Silvija: Teknologi for mennesker.

 

Ruth: Ja, det var godt formulert.

 

Silvija: Du Ruth, tusen takk for at du var med oss her i dag. Du lærte oss masse om hoftebrudd, men også systematisk forebygging på samfunnsnivå. Det kommer, som du sier, til å skalere opp som en kjempe utfordring, gitt at vi lever mye lenger. Jeg var ikke klar over hvor ekstreme samfunnskonsekvenser det har. Tusen takk for at du hjelper oss å tenke lenger frem.

 

Ruth: Takk for at jeg fikk komme.

 

Silvija: Takk til dere som lyttet.

 

Du har lyttet til en podcast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier, og på våre nettsider Lørn.Tech

Quiz for Case #C0582

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: