Velkommen til Lørn.tech. En lærings dugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Tema i dag er Lørn biz, nye forretningsmodeller og muligheter, drevet av teknologi. Mitt navn er Silvija Seres og gjesten min er Margrete Birkeland som er gründeren av selskapet Sans. Velkommen Margrete!

Margrete Birkeland: Hei!

Silvija: Vi skal snakke om både litt Fin Tech og digitalisering i forsikringsbransjen. Men også dette med å hoppe i prosjekter med store fremtidsoptimisme og glede. Og om dette her med å starte et eget designselskap.

Før vi gjør det, så håper jeg vi kan snakke litt om Margrete. Si litt om hvem du er og hva som driver deg.

Margrete: Ja, hei og takk for at jeg får komme her. Veldig kjekt og spennende, det kribler litt i magen.

Hvordan kan jeg beskrive meg selv.. prosjektjunkie kan være ett riktig ord. Ganske positiv litt sånn Pippi-dame som hopper inn i prosjekter, så jeg har gjort en del prosjekter i mitt liv. Ellers er jeg fra Bergen med tre barn, tre kaniner og tre høns og en mann. 

Silvija: Og du pendler til Lofoten? 

Margrete: Ja, apropo teknologi og delingsøkonomi, som gjør det mulig for meg å følge en drøm om å ha utleieenheter i Lofoten.

Så jeg har faktisk anskaffet meg hus der oppe, så når jeg trenger en time-out fra livet så stikker jeg opp dit, maler hus, pusser opp og styrer på, også leier jeg ut husene på Airbnb. 

Silvija: Det høres veldig gøy ut. Hvordan blir man en prosjektjunkie, hva slags spor i livet som har ført deg dit?

Margrete: Det spørsmålet fikk jeg tidligere i dag også. Hvorfor jeg alltid er involvert i mange prosjekter og i ulike bransjer. Og det har egentlig bare alltid vært sånn. Jeg elsker det som er nytt og spennende. Når noe er nytt, litt ullent og man er litt usikker på hva er dette for noe, kan det bli til noe.

Men kjenner en form for engasjementet rundt det, så har jeg en tendens til å hoppe i det. Se på det som ett prosjekt, gjøre det om til ett prosjekt, også stortrives jeg i den møljen. 

Silvija: Liker det i den møjlen ja. Man skal være ganske risikotolerant for å faktisk gjøre det. Men jeg tror det også det må være et eller annet som trigger deg med dette som er vanskelig, men jeg tror jeg fikser det, og la meg finne ut hvordan vi fikser.

Margrete: Ja, og jeg kan ikke nødvendigvis si at jeg går inn med den selvtilliten at jeg tror at jeg nødvendigvis klarer alltid å fikse det. Men jeg tør å prøve, og det er faktisk en setning som jeg sier til meg selv, og som jeg prater med både kolleger og venninner om, det å tørre å bare hoppe i noe som er ukjent, uten å dvele så mye. Uten å la alle bekymringene stoppe deg opp. Også er det bekymringene som gjør at du ikke kommer i gang, og egentlig ikke prosjektet i seg selv.

Silvija: Jeg skjønner. Vi bekymrer oss også som regel om ting som aldri skjer. Og det er vanvittig mye bortkastet energi og tapte muligheter. Men vi skal snakke litt om Trygg, forsikringsbransjen, og akkurat nå i overgang til ditt eget. 

Margrete: Jeg har de siste årene jobbet på innovasjonsavdelingen i Trygg Forsikring. 

Silvija: Og der er det sånn ting som Design for good og Side kick som er prosjekter som høres veldig spennende ut. Kan du si noe om de?

MB Ja. Altså for en reise! Jeg var så heldig at jeg ble tatt inn i det selskapet med kompetansen min som designtenker, som representerer en innovasjonsmetode og utviklingsverktøy med fokus på brukere. Også hadde det seg sånn at vi skulle starte ett prosjekt der vi skulle se på muligheten til å lage en forsikring til ungdommer, et marked som på mange måter ble sett på som et høyrisikomarked. Det er mye ulykker blant ungdommer i det de starter å kjøre bil. Og kanskje gruppe som er litt skummel for forsikringsselskap å ta inn. Så jeg var så utrolig heldig å få lov å kjøre ett design thinking prosjektet hvor jeg fikk lov å se hvordan vi kan sette sammen og lage ett produkt til denne brukergruppen. Forsikring er jo i utgangspunktet ett lavinteresse produkt. Det er ikke noe som folk synes er veldig kult. Man er ikke opptatt av det, før man bare akutt har behov for det. Da er man bare avhengig av at det funker. Og ungdommer i alderen 18 og opp er veldig lite interessert i forsikring. Og vi kan lite om den gruppen. Så vi måtte ut å gjøre ett design thinking prosjekt, hvor vi satt sammen en design thinking prosjektgruppe som du skulle ut å gjøre empatiarbeid som er en veldig viktig fase i design thinking metoden. Og det var så givende, for det skjedde noe veldig viktig med oss som prosjektgruppe når vi jobbet med det prosjektet. Finans er jo en ganske kald bransje, og hvordan skal vi kommersielle ett produkt ut til denne brukergruppen. Også bruker vi uttrykk som høyrisikogruppe, inntjening osv. Men når vi begynte med dette empatiarbeidet som handlet om å gå ut å kartlegge og snakke med ungdommene. Så får du plutselig en veldig aha-opplevelse. Ikke bare for funnene du får fra de, med det skjer noe med prosjektgruppen idet de begynner å se at det vi snakker om her er at vi kan ha muligheten til å designe, å lage ett produkt der vi gjerne med hjelp av teknologi kan forhindre at ungdommer skader seg i trafikken. Og da kom vi inn på det som tar med seg hjerte i prosjektet. 

Silvija: For det du snakket om som trigger deg er de vanskelige problemstillinger med store muligheter, men det må være flere dimensjoner i det. Og det gjelder både personer, selskap og samfunn?

Margrete: Ja. veldig viktig. Jeg at hvis du skal gå inn å drive forretningsutvikling, løse problemene og finne de gode prosjektene som du kan kommersialisere og alle skal tjene på. Så må du se på flere aspekter ved det. Du må se hva som ligger i det for selskapet. Så må du gå inn til brukerne, og se hva de vinner på det. Også de ansatt, hvordan kan vi få de til å se at dette er nyttig. Også har du bærekraft og miljø. Og hvis du kan se på hele denne helheten og har metoder og verktøy for det, så tror jeg at det prosjektet kommer veldig mye lengre. Det er viktig å se den helheten.

Silvija: Veldig gøy. Jeg spurte om det er noen kontroverser vi kunne leke litt med. Og du nevner at på den ene siden så utvikler man jo teknologiske løsninger, og alt er hele tiden tilgjengelig og overalt, og samtidig så synes du at du blir litt opprørsk mot det, fordi det kanskje overkjører noe veldig menneskelig i oss. Jeg kjenner igjen følelsen. Hva tenker du?

Margrete: Jeg synes spørsmålet var litt vanskelig. Tenkte hva jeg skulle svare på dette. Også tok jeg eksempelet med Lofoten. Som er mitt hobbyprosjekt, som gjør at jeg kan sitte i Bergen og ved hjelp av Airbnb og ved hjelp av Tental hub, enkle apper og teknologi. Så kan jeg leie ut husene og alt blir ivaretatt for meg. Og jeg er tilgjengelig for alt hele tiden. Til samme tid handler Lofoten for meg om å kunne dra og opp dit, det bor 100 stykker på den øyen jeg er på. Jeg stenger ned telefonene, ikke har jeg TV, ikke har jeg internett. Jeg stenger ned alt, også er jeg bare ute i naturen. Også er det som en fullstendig digital detox. Og det gjør så godt. Jeg får tid til å reflektere, og jeg kommer på en måte tilbake med bare mer, og kanskje bedre energi.

Silvija: Jeg tror det er veldig viktig. Jeg tror vi lever i en ekstrem mottaker og avsender-modus i hverdagen vår. Og det å gi seg selv tiden hvor du kan kjenne etter deg, det er viktig. Og jeg tror det er derfor det er så mye yoga, mindfulness og sånt. For vi holder på å miste oss selv i alt støyet. 

Margrete: Ja. Og det blir litt «Back To Basic». Og jeg ser også, for jeg har tre barn. Og iPad og telefon blir en uting. Og når jeg tar barna med opp i nord eller på hytten, så legger vi fra oss telefonene. Også er vi oss, også er vi tilsteder. Og jeg ser at de er litt sur i starten, også glemmer de det. Også setter de egentlig veldig pris på det.

Silvija: Veldig bra. vi snakket om Side kick som et konkret prosjekt. Og vi snakket om utleie i Lofoten. Men du må snakke om Huldraprosjektet ditt, også vil jeg du skal snakke litt om Sans. 

Margrete: Huldraprosjektet var også en form for design thinking prosjekt. Jeg ønsket å lage en fotoutstilling. Også fant jeg ut at nå må jeg bruke mitt eget verktøy. Jeg visste at jeg hadde lyst å ta bilder å jobbe innenfor eventyr og kanskje dette litt magiske som jeg synes er veldig spennende. Også gjorde jeg en empatifase hvor jeg var ute og snakket med folk, og jo mer jeg begynt å grave i dette, jo mer så jeg at folketroen vår, altså eventyr, tusser, troll huldra, nøkken. Masse spennende karakterer dukker opp, som ligger tilbake i tid i folketroen vår. Og mange av disse karakterene hadde jeg ikke hørt om, og plutselig så ser jeg at dette er ett univers du nesten kan sammenligne med Harry Potter. Du har magiske vesener som er gode og onde, de kan trylle og de kan gjøre ting. Bare at i Harry Potter er det fantasi, og i vår historie så ble disse karakterene faktisk trodd på. Man trodde gjerne huldra kunne lokke deg ut i skogen og gjøre magi, forføre menn, hun hadde hale og magiske krefter. Så jeg begynte å grave i dette. Synes det var så spennende. Også ballet det på seg. Det ble TV program på TV2 som handlet om å følge en drøm og hele den reisen med oppturer og nedturer ved å lage dette. Prosjektet gikk over ett år, plutselig ble vi involvert med Visit Geilo og Hol kommune, det ballet på seg. Og vi så da at dette handler jo om mye mer enn bare noen bilder. Dette handlet plutselig om å ivareta kulturen våres.

Silvija: Men Margrete, jeg må avbryte deg. Helt sånn side kick nå også. Men her i Lørn har vi lyst til å lage et visuelt språk for litt sånn gamyfication, når du tar kurs og så går du fra 0 til 20 til 40 til 60 til 80 til 100 prosent, så tenkte vi at det skal være en liten drage eller tusse som utvider seg. Så fikk vi da tegnet, også hadde jeg egentlig veldig lyst på litt sånn gammel viking stil. Jeg synes det er så vakkert. Den stilen med de bestemte typer, alt fra formen på kors, til den utsmykkingen som man kan finne i border og måten man tegner drager på og sånn. Jeg får så push back fra mine norske designere venner, som mener det er for tribal, vi driver ikke med tatovering. Hvorfor er nordmenn så skeptiske med å bli sett litt nære den fantastiske folkloren som man har. Jeg skjønner det ikke. 

Margrete: Nei, men vet du hva. For det første så hører jeg nå at det er mulig dette blir ett prosjektet. Dette må vi snakke mere om. 

Men det handler litt om at fra gammel folketro og tilbake så handler det om at dette var gjerne litt skambelagt, å tro på dette her. 

Silvija: I forhold til kristendommen? 

Margrete: Det gikk opp mot kristendommen. Men i ettertid har man funnet forklaringer for de tingene som skjedde. Kanskje man var litt dum som trodde på det. Vi har gjort en del intervju av eldre mennesker som vokste opp med dette. Og av en eller annen grunn så er det noe skamfullt over det. Jeg vet ikke helt hvorfor. 

Silvija: Det er veldig synd, for det er så vakkert og det er så saftig og unikt. 

Margrete: Ja, og kanskje det henger litt igjen. Men til samme tid, så ser vi at når vi har jobbet i dette prosjektet, og vi har intervjuet. Hele mitt prosjekt endte opp i et utendørs Galleri på Geilo. Vi har to måls tomt der du kan gå inn i en skog, se på huldreskogen. Du kan ta med deg ungene å gå inn i denne skogen, og det er store fotografier, like store som deg selv der du møter karakterene. Også kan du lese om de å se de. Og vi ønsker veldig å koble på teknologi. En eller annen AI så du kan visualisere de enda mer. Men det vi ser er at turister får veldig øynene opp for dette. Men også vi. Putselig innser vi at dette er jo noe vi har hatt i vår kultur. Dette er jo kult. Akkurat som du sier at det er jo så fantastisk, så flott og så spennende. Og det ser vi også. Men det er noe som har ligget litt gjømt, som er vanskelig å ta fatt i. 

Silvija: Jeg flyttet til Norge som 18 åring og lenge før jeg i det hele tatt begynte å tenke på Norge som et hjem. Jeg visste ikke så mye om Oslo, jeg må innrømme at jeg visste ikke så mye om oljen, jeg visste ikke så mye om laks eller den flotte naturen. Men jeg visste om vikinger. Ma har hørt om Tor og man har hørt om troll. De andre karakterene kjenner man igjen, men ikke alle.  Og jeg bare tenker på det Irland har fått med sine firkløvere og andre karakterer i mytologien, det burde Norge også bruke som en turistmagnet.

Margrete: Ja, helt enig. Og hele dette prosjektet begynte med en tanke om foto. Man gjorde en design thinking prosess, så skjønte man at behovet var noe helt annet. Dette er en helt magisk verden som man definitivt burde ta mye større eierskap med, kommersialisere. Og vi har gjort veldig mange undersøkelser. Vi har stått oppe på fløyen i Bergen med prototyper av en parkfugl ut av tusser, huldra, marer og nøkken. Og tilbakemeldingene er fantastisk positive. 

Silvija: Ok. Men nå går du inn som partner i Sans. Hva er det?

Margrete: Det er ett helt nytt prosjekt som jeg starter om bare noen dager, og jeg gleder meg helt enormt. Det blir ett designselskap, vi er 4 partnere inne. Det er ett søsterselskap, Karabin som er ett konsulentselskap. Og nå gleder jeg meg så innmari, for jeg skal få lov å dyrke dette med design thinking, og det å jobbe med strategisk design utelukkende som ett produkt. Så vi skal drive med mange former for design. UX design, tjenestedesign, strategiskdesign. Og det er en utrolig spennende reiser. Jeg aldri jobbe som konsulent før. 

Silvija: Det blir vertfall mange prosjekter. Og det liker Margrete. 

Margrete: Ja. Og det er en av tingene som jeg ser frem til. At vi nå kan lære av prosjektene på kryss og tvers. Og at vi nå skal få dette selskapet og skal få lov til å ha fokus på brukere.

Silvija: Men når jeg spurte deg om det er noen eksempler på noen som gjør dette spesielt bra, og om det er noe med Norge som er spesielt bra i forbindelse med det du gjøt. Hva tenker du?

Margrete: I forhold til dette med design thinking, så vil jeg si at man har vært veldig heldig å fått opp ett design thinking studie i Bergen, hvor man har fått til ett samarbeid mellom Nhh, høyskolen i Bergen og universitet i Bergen. Der de samarbeider om å få opp ett pilotprosjektet. Og det synes jeg er imponerende. Jeg synes det er fantastisk spennende når skolene samarbeider. Dette studiet har gått fire ganger, jeg har vært med 3 av gangene.

Første året som student selv, og de to andre årene som mentor eller coach. Og da har jeg fått lov å følge studentene og prosjektgruppene og casene som ble levert inn til studiet fra privat og offentlig. Og jeg har sett hvordan studentene har jobbet frem løsninger på disse problemene, basert på design thinking metoden. Og det liker imponerende hver gang. Og på avslutningen når studiet er ferdig, og vi har fått høre hva de har kommet frem til. Det har ikke skjedd en gang at jeg både har grått og ledd. For det er så flott og fantastisk det de har klart å komme fram til.

Silvija: Og da lurer jeg på om man egentlig har en spesiell styrke fra Norge om at man er flink til å tenke kritisk og så. At man er vant til å tenke selv.

Jeg har vært utdannet i systemer hvor du blir lært til å følge regler mye mer. Jeg tror det er noe med det ansvaret man har for å tenke selv som han får i Norge, som er utrolig viktig for å utløse den kreativiteten du snakker om. 

Margrete: Der tror jeg at du har ett poeng. Jeg har alle vært så veldig flink til å følge regler. Jeg får litt fnatt. Det er noe med når noen detaljestyrer deg så får du ikke frihet til kreativitet, framgang. Det kan fort ta fra det entusiasme.

Silvija: Også spurte jeg hva som er relevant kunnskap om fremtiden, og hvor skal vi gå for å lære mer om dette her. Hva tenker du der?

Margrete: Jeg tror at mye handler om entusiasme, engasjement og personlige egenskaper. Jeg tror at det blir veldig viktig for fremtiden. Det å klare å ha en egen drive, komme i gang med det arbeidet du enten står som infinitiv taker på, eller du er satt til å gjøre. Det å klarer å samarbeide med andre. det å løse problemer, kreativitet. De type egenskaper. I forhold til det digitale også, kunnskap blir så mye lettere tilgjengelig. 

Silvija: Så er det hvor modig er man til å bruke den kunnskapen. 

Margrete: Ja. Hvordan kan du bruke den, hvordan kan du samarbeide. Hvordan blir du et menneske som folk har tillit til, som folk har lyst å følge. Som folk har lyst å være med, og som får folk til å tro at dette kan vi få til sammen. Bygge opp team. Og jeg kjenner jeg holder på å boble over her, fordi dette med engasjement er en så utrolig sterk og viktig drivkraft nesten uansett hva du gjør. 

Silvija: Jeg er enig. Og det er ofte stor prediktor om ting lykkes eller ikke. For da holder man ut de håpløse tidene. For alle prosjekter har håpløse tider. Også kommer man i mål fordi man tenker at det er viktig nok. 

Margrete: Ja. Det er derfor du skal ha det engasjerte teamet som er villig til å gå og spesielt innenfor innovasjon og innovasjonsprosjekter. Du skal gå og bane en vei som ingen har gått før. Du kan ikke snu deg til konkurrentene og se hva de gjorde. Du kan ikke se bak, og du kan ikke se til siden og spørre folk. Og du kan heller ikke forutse hvordan det går. Og da må du ha team som er villig til å stå i all den usikkerheten. Og det må du bygge opp. 

Silvija: Jeg spurte deg hvor vi skal gå for å lære mer. Og du sier «learning by doing».

Margrete: Ja. Jeg er sikkert ganske dårlig til å lese bøker. Jeg har en philosophy når jeg skal lære noe nytt som er hvem er best i bransjen, og hvor kan jeg lære fra den personen. Tidligere drev jeg eget foto og film selskap. Og da fant jeg beste fotografen som var innenfor det, også kontaktet jeg han, dro til vedkomne. Og lært det jeg mente han var god på. Så har du lyst å bli godt på design thinking foreksempel, så gå på ett kurs, prøvd det, hopp ut i praksis med en gang. 

Silvija: Da skjønner du vertfall hvorfor du lærer det du lærer. Har du et lite sitat vi kan hekte på deg?

Margrete: «Just do it». 

Silvija: Du har skrevet ned «Konfetti» hva mener du med det? 

Margrete: Jeg blir ofte omtalt som konfettidamen. Jeg elsker å spre konfetti. Når vi skal feire de små hverdagstingene så må man spre energi og konfetti. 

Silvija: Jeg tror ikke vi er flinke nok til å feire de små suksessene, som store suksesser består av. Det blir ofte at man kommer til å store suksessen også «jaja, ok så gikk det bra. Det var innmari tungt men så er vi nå her». Og hvis man ikke har husket å feire de milepælen osv. Så har man frarøvet seg selv en liten anerkjennelse på at vi sto i det, og vi fikk det til.

Margrete: Helt enig. Livet byr på, både positivt og negativt. Både i prosjekter og privatlivet. Det å ha konfetti, og søre for litt magi i hverdagen og feire det er viktig. 

Silvija: Vi har snakket om mye forskjellig, men hvis du måtte velge en ting som du vil være sikker på at folk husker. Hva ønsker du at det skal være?

Margrete: Da tror jeg at jeg vil si at det handler om å følge drømmen sin. Ikke tenk så mye alltid, bare gjør. Man er ofte rett for å hoppe i noe fordi man tenker at man risikerer noe. Men du må være villig til å ofre noe for drømmen din. for ellers så er det faktisk drømmen du ofrer. Og det er kanskje tyngre enn det folk egentlig er klar over. 

Silvija: På kort sikt innser vi ikke at vi dreper det viktigste. Du det var nydelig sagt. Margrete Birkeland, partner i Sans. Tusen takk for at du var her med oss i Lørn. Lærte oss masse om design thinking, og viktigheten i det å følge drømmen sin. 

Margrete: Takk for at jeg fikk komme.

Silvija: Og takk til dere som lyttet.

Du har lyttet til en podcast fra Lørn.tech. En lærlings dugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på våre nettsider Lørn.tech.