Silvija Seres: Hei og velkommen til lørn i samarbeid med innovasjon verket. Mitt navn er Silvija Seres og med meg i dag har jeg to fantastiske med intervjuere. Det er Sjur Dagestad og Klaus Røiri . Tema i dag er bigtec. Teknologi for bygning, men også samfunnsaspekter av innovasjon. Gjesten vår er Haakon Tronrud som er grunder og daglig leder i Tronrud bygg. 

Haakon Tronrud: Hyggelig å få lov til å være med dere. Disse to innledningsvis du nevnte her kjenner jeg ved at vi har vært på innovasjons treff sammen. Det er to gutter jeg har skikkelig respekt for. 

Silvija: Det høres du som de har skikkelig respekt for deg også. Det jeg er bekymret for nå er at vi er litt for enige, så dere får finne på ting gutter som dere ikke er helt enige om. 

Silvija: For introduksjonen skyld, du er grunder, men kanskje tredjegenerasjons grunder i Tronrud-systemet. Så har du også roller i NHO. De utøver du ekstremt aktivt nå i disse covid-krisetider. Kan du fortelle oss mer om deg selv?

Haakon: Jeg har blitt voksen. Nå har jeg kommet opp til en alder av 64 år. Jeg starta virksomheten min i 1976. Da fant jeg ut at jeg absolutt ville satse på håndverksyrket. Registrerte min egen bedrift og tok ikke lange tida før jeg var godt igang og hadde da mesterbrev i tømrerfaget og var kjempestolt av det. Da var det helt naturlig å begynne og ansette og ha med seg medarbeidere. Det var en spennende tid med læregutter og få lov til å bygge bedrift. Fram til i dag så har jeg fått lov til å være med på en spennende reise gjennom å ha bygd om Tronrud bygg som vi etterhvert overlot til Betonmast. Vi solgte for 2 år siden. Fortsatte bare med eiendomsvirksomheten som er stor og virksom. 

Silvija: Dere var på 300 mann? 

Haakon: Godt oppe i det. Det var en stor bedrift på Østlandet med flere selskaper. En av de viktigste tingen som jeg føler godt på tilbake i tid er at så mange fikk fagbrev, svennebrev og mesterbrev i faget. Der har jeg vel nesten like mange på samvittigheten og jeg hadde ansatte når jeg flytta. Flere av disse var med og hadde stillinger i bedriften som daglige ledere og prosjektledere. Min første pensjonist har jeg takka i dag gjennom alle disse årene. Han var 72 år. Da var det en av de andre som sa “jeg har vært med i 26 år jeg og, Haakon”. Det er noen ting med å få lov til å ha med seg så mange fantastiske mennesker over den tida. Det har vært en flott reise. 

Silvija: Du har bokstavelig talt bygget stein på stein. Både bedriften og nærmiljøet. Det er en ordentlig hjørnesteinsbedrift hvis det er så mange mennesker med utdanning og brennende interesse for faget som de tydeligvis har når de jobber så lenge. 

Haakon: Vi kan ikke si sten på sten når du er tømmermester. Da må de si plankebit på plankebit. og det tror jeg Byggmester Bob liker godt da. 

Sjur Dagestad: Jeg kjenner deg som en usedvanlig samfunnsengasjert lyd. Du har aldri vurdert å gå inn i politikken? 

Haakon: Jeg er ikke skrudd som en politiker. Jeg har vært veldig heldig for jeg har fått lov til å være med i NHO, faktisk før det ble stifta. Jeg var med å la ned håndverkernes arbeidsgiverforening som var en del av det som var starten på NHO. Det var arbeidsgiverforeningen og de tingene som gikk sammen. Det er vel 32 år siden og jeg har hatt mer eller mindre kontinuerlig tilknytnings verv i NHO siden den gangen. Det har gitt meg en ballast, jeg vil nesten si en opplæring i samfunnsengasjement. Gjennom det har jeg fått lov til å fremme det jeg ser på som bransjens viktige føringer og få lov til å være med å påvirke det framover. Det har gitt en superspennende tilværelse. Da behøver du ikke å være politiker når du får lov til å spille det inn på den måten. 

Klaus Røiri: Jeg kjenner Haakon fra sitt engasjement for byutvikling eller hva man skal kalle det. Hjerte for Hønefoss. Det har jeg sett har betydd mye for deg. Kan du si litt om hvor det kommer fra og hva du ønsker å legge i det?

Haakon: Når jeg starta i min del av yrkeskarrieren så var den ganske annerledes enn den far kom fra. Han var kjøpmann og drev butikk sammen med broren sin. Det var to tvillingbrødre som rett før krigen brøt ut, starta en forretning på Hønefoss og drev der en herrekonfeksjon gjennom alle årene som også broren og fetteren min kom inn i etterhvert. Det var handelsfolk. Deres far var skreddermester og livnærte seg på det. Det at de drev med handel og jeg drev med noe helt annet, det ga meg den forståelsen av å få lov til å bygge noe av folk hadde sin aktivitet inni synes jeg var veldig stort. Jeg lærte veldig mye av far ift hvordan man skulle se på kundene. Kundene var i fokus og det var ikke typisk i den bransjen jeg var i før. Der var kunden i sentrum og det at de trivdes og opplevde ting godt rundt handelen var kjempeviktig. Det fikk jeg inn med morsmelka for å si det sånn. Det med ærligheten og møte mennesker, det var en veldig kraft som vi fikk med hjemmefra. Bestefar var ordentlig streng herremann, så jeg hadde litt langt hår den gangen. Da husker jeg han sa til meg at den lysestaken jeg hadde lagt på sløyden hadde jeg nok gjort før jeg fikk det lange håret. Han hadde de fordommene at du kunne ikke være langhåret som gutt og levere. Jeg klipte meg ikke av den grunn. Det var en respekt for de voksne, men de var alltid der. Far var alltid tilstede med å gjøre det han kunne og gi gode råd der det var. Jeg fikk ingen penger, vi hadde det veldig bra hjemme, men jeg fikk ikke med meg noen penger for å starte bedriften. Men han stilte gladelig opp for alle de gode rådene. Det tror jeg ble den ballasten som gjorde at du engasjerte deg for menneskene rundt deg og ønsket å bygge gode hus hvor noen kunne fylle det med hjertet inne. Det er innholdet etter hvert av byggene vi driver med som er det viktigste. Det er det som skaper opplevelser og betyr noe for menneskene. 

Silvija: Haakon, du jobber i en bransje som ikke nødvendigvis har like bra rykte som din bedrift. Det er veldig mye rart som foregår og jeg har lyst til å be deg om noen råd. Hvorfor funka det prosjektet ditt? Hvorfor vokste selskapet på en stabil og god måte i en bransje som egentlig har utfordret ganske mange fronter. Hva er det viktigste du har lært av grunderskap-prosjektene dine? 

Haakon: Jeg hadde en situasjon veldig tidlig i livet hvor jeg lærte at det å betale skatt med glede var du helt avhengig av for å bygge økonomi og det vi kalte i stad, sten for sten. Uten å betale skatt så har du ikke muligheter til å skape deg en egenkapital som du kan investere i ettertid. Jeg så de som kanskje jobba på nabo byggeplassen, to snekkere som jobba sammen, var kanskje ikke så nøye med alt hvordan dette ble ført i regnskaper osv. De ble lykkelig snekkere hele tiden, mens vi greide å bygge bedrift fordi vi hadde verdiene. Vi betalte skatt og hadde muligheter. Det å lære at du må ta del i den delen av samfunnet og kjenne på det at ved å dra og løfte fellesskapet så får du mye igjen. I disse tider, nå i dag, når vi ser hvordan den epidemien belaster samfunnet vårt, da kan vi være glade for at vi bor i Norge og har betalt den skatten. Nå får vi så mye igjen fordi vi har lagt verdiene inn i det samfunnet vi lever i. Den rettferdighets-biten der var noe som far og mor lærte meg veldig klart, at du må ta et samfunnsansvar. Det var en selvfølge. Du verden hvor jeg glad jeg er for at vi fikk den lærdommen, at rettferdigheten var viktig. Det var kanskje en av tingene som gjorde at du begynte å tenke mye rundt det. 

KR/Sjur Dagestad: Jeg vet at du er opptatt av etikk, så det bygger på det du sier nå. Du har vært med i det jeg mener er etikkutvalget i NHO. Når det gjelder i bedriften, hvordan går dere frem for å bygge etikk og ta ut det i praksis? Har du noen egen måter å gjøre det på?

Haakon: Tror ikke jeg har prata så mye om det. Det er riktig at jeg fikk det ansvaret i en periode å lede etikk og samfunnsansvar i NHO. Det var fantastisk spennende. Du traff andre kolleger som virkelig hadde betydelig større bedrifter å ta ansvaret for. Men i egen bedrift så tror vi ikke har brukt det ordet så mye, men vi har en god kultur. Å ta vare på hverandre og stå litt rakrygga. Det har vært en del av kanskje den folkesjela inne i bedriften. Vi skal ta vare på hverandre og det skal være høyt under taket, men det skal og være en leder. Tror det er mange som husker meg som en leder som blir litt engasjert og være veldig tydelig. 

KR/Sjur Dagestad: Engasjert tviler jeg ikke på, Haakon. Det har jeg sett deg som. Det er en annen ting jeg ønsker at du sier noen ord om nå. Nå er vi i en brytningstid. Vi er i en tid hvor innovasjons skjer ute i samfunnet. Folk tror ikke det, folk tror det er nedgangstid, men nå er det en endringstid. Det vi ser er at noen mennesker, de bretter opp ermene og går på, mens andre mennesker svinner hen og bare legger seg ned for nå er det stans. Jobben har stansa og de er ute, osv. Hva bør vi gjøre i tida framover nå? 

Haakon: Nå er vi nødt for å ha et kaldt hode og et ekstremt varmt hjerte. Vi er nødt for å ha arbeidsomme hender som står på og jobber hver dag. Vi må ha stor respekt og forståelse for alle de som er inne i helsevesenet som har alle de vanskelige avgjørelsene. Tenk å måtte velge i kapasitet om du skal velge den ene eller andre. Det er så vanskelig avgjørelser som noen tar. Samtidig har vi et myndighetsområde som vi kan være utrolig stolte av. Vi har tillit, det er tillitsbasert i hele samfunnet vårt. Når vi får den hjelpa som vi gjør fordi de tar noen valg for fellesskapet ved shutdown på så mye som de gjør og mange over natta mister muligheten til å stå i jobben sin, nettopp for at fellesskapet skal komme gjennom det fortest mulig. Så er det sikkert mange forskjellige måter å komme gjennom dette på, men vi må stole på de lederne som vi har som styrer dette her nå. De må vi ha full tillit til, også må vi gjøre vår del. 

KR/Sjur Dagestad: Det er imponerende å se at lederne våres er så samstemte. Før å ha vært et kor som spriker i alle retninger i det normale, så synger de nesten rent i fellesskap. 

Haakon: Jeg har vært så skuffet når jeg har sett på enkelte debatter over enkeltpersoner. At vi kan stå og mene så mye forskjellig til disse tidene så det var nesten så de begynte å kjenne politikerforakt, men nå ser vi virkelig hva som bor i disse politikerne som gjør den jobben som de gjør for fellesskapet. Da tror jeg at vi som er så heldig og har muligheter til å gjøre noe må finne måter å jobbe på som gjør at vi har flest mulig hender og hoder i gang. På den måten som gjør at vi begrenser smitten selvfølgelig, men vi må ha troa på at den jobben vi skal levere, den er nyttig. Det skal ikke gå lang tid før dette er på vei tilbake igjen. Det må vi ha tro på. Det viktigste vi kan få til er bedrifter som er i gang. Med en gang folk er på vei ut i permitteringer, oppsigelser, så bryter du opp de kulturene som gjør at dette faktisk går videre. Det er ikke enkeltmennesker noen steder i Norge som kan stå med rak rygg og si “jeg gjør alt alene”. Det er samfunnet, sammensmeltingen av alle disse tingene som er helt avgjørende. De kulturene må vi ikke rokke med fordi de er så viktige akkurat nå. 

KR/Sjur Dagestad: Jeg har lyst til å ta tak i en annen ting. Gå litt tilbake i historien. Jeg kjenner litt til historien din og jeg vet at den er utrolig spennende. Noe må du har gjort alene og, selv om du gjør det sammen med andre. Da du starta i din tid, du var tømrer, utdannet snekker, og to snekkere kan starte hver sin virksomhet. Den ene ender opp med 3 ansatte etter 15 år og du ender opp med 3-400 ansatte etter et visst antall år. Hva i helsike er det du har gjort? Noe må det være. Har ADHD? Er det en psykisk lidelse? En grunnleggende grunder? 

Silvija: På den ene siden høres du snill og ordentlig ut. På den andre siden skinner det gjennom at du er superengasjert. Du må ha slitt deg selv ned til beinet noen ganger. Hvordan tålte du det? Man kommer ikke dit hvor du har kommet uten å være ordentlig, men også ekstrem utholdenhet. 

Haakon: Jeg har vært veldig heldig. Jeg har fått lov til å jobbe. Jeg har hatt stor arbeidskapasitet og fått lov til å jobbe med ting jeg har hatt stor glede av. Jeg får nesten litt gratis i det at når du har arbeidsglede og arbeidskapasitet så får du utrettet mye. For meg har jobb og hobby vært en del av det som har flydd litt i hverandre. 

Silvija: Jobb, hobby og familie. Kanskje lokalmiljø også?

Haakon: Henriette, hun var tidlig med på jobb. Det var tida vi hadde sammen. 

Silvija: Er det noe ved Buskerud, Hønefoss var nevnt. Generelt så er folk litt for lite stolte av de lokal omgivelsene de kommer fra. Vi siger til de store byene og noen er stolte av de store byene, men jeg tror at innovasjon er veldig lokal. Den dreier seg om en bestemt type folkesjel i et bestemt type område som samarbeider med samme type folkesjeler av samme slag og får til noe på en helt unik måte. Er det noe ved Buskerud som kan være litt av din forklaring til suksess? 

Haakon: Jeg tror Buskerud som region er såpass mangfoldig at jeg tror ikke du finner svaret på så stort område. Det er vel noen miljøer som dukker opp i de forskjellig samfunene. Om det er et bysamfunn eller bygdesamfunn så tror jeg det ofte er samfunnet som bygger hverandre opp og er stolte av hverandre. Det blir litt intern konkurranse og det så jeg i det innovasjonsløftet som Klaus og Sjur ledet. Hvor flott det var å dele med alle de andre lokale bedriftene og så hvordan vi absolutt ikke samarbeidet i hverdagen, men i det prosjektet og i ettertid har funnet fellesnevnere og vært stolte av hverandre. Om det er Statens kartverk som var med sitt prosjekt eller Ringerike sykehus med sitt prosjekt, eller Menova som er kommunalt eid. Alle de gode ideene og innspillene sammen med vi fra private bedrifter drev med, det gjorde hverandre stolte. Istedenfor å snakke om hverandre så snakket vi til hverandre og det var en av tingene vi virkelig lærte i innovasjonsløft. Det er noen mennesker som er flinke til å bringe folk sammen. Vi hadde, Sonja, i det tilfellet som var utrolig god på å bringe flere sammen, om det var litt kreativt sammensetning innimellom, så var det så vellykka. Det gir verdier. 

Sjur Dagestad: Sett i fra Klaus og min sin side. Når vi kjørte innovasjonsløftet så var det fantastisk jobb for oss. Sonja var det som var ute og rekrutterte, og vi fikk disse menneskene inn. Vi fikk et konglomerat av bedrifter inn. Det var ikke mye vi trengte å gjøre, det var som å stå med en fyrstikkeske med en papirhaug foran seg. Vi trengte bare å tenne på fyrstikkene også begynte det å brenne av seg selv. Jeg har sett det samme når jeg drev på NTNU og hadde studenter. De beste studentoppgavene, og jeg har hatt mange studentoppgaver, 100 studentoppgaver har jeg kjørt i faget mitt. De beste besvarelsene kom fra studentene som hadde tverrfaglig bakgrunn. Det var når jeg fikk teknologer sammen med humanister. Der hvor jeg fikk reindyrka teknologi eller humanist grupper, så fikk jeg elendige besvarelser. Jeg fikk C og D besvarelser. Når jeg satt dem sammen og de viste respekt for hverandre og løftet hverandre, så fikk vi besvarelser som lå i kategorien A og B. Det samme var med innovasjonsløft. Det var en superenkel jobb. Når vi fikk det materialet inn så var det ikke så mye vi trengte å gjøre. Vi måtte bare provosere litt, sparke litt på leggen og dytte dere til eksamen, av og til tvunget til eksamen, men det slo til gnister. 

Sjur Dagestad: På innovasjonsløft så snakket vi om ildsjeler, pådrivere. Riktigheten at noen stikker huet foran, går litt på og gjør ting på en litt annen måte, kanskje provoserer noen, men skaper noe fremdrift. Så står vi i den situasjonen vi er i i dag, jeg mener vi trenger å få frem disse pådriverne rundt oss i organisasjonen fordi de skaper tro på fremtiden. Det kunne vært interessant å høre fra deg hvordan legger du føringer på jobben? Gjør du noe annerledes nå eller er det ikke sånn?

Haakon: Jeg vet ikke. Jeg bruker ikke så mye tankevirksomhet der kanskje. I dag så driver vi en organisasjon hvor det er veldig mye dyktige mennesker som har sine egne felt og de driver på mange måter det som nesten sin egen butikk i geskjeften vi driver i dag. De har stor fullmakter til å drive og levere innenfor. Alt med rapportering hele tiden, vi driver ikke med det. Vi skal nå noen mål. Det er ganske forskjellig fra hva jeg drev med tidligere hvor du hadde en prosjektoppgave, bygge et prosjekt, så var det hver dag logistikken og gjennomføringen av det som var en øvelse i hvor god du er i logistikkstyring som er det avgjørende når du skal drive en stor byggeplass. Planlegge og tenke hva du skal ha klart til i morgen. Hvis du snur deg rundt og driver med eiendomsutvikling og reguleringsplaner som i Norge tar 6-12 års tid for å få gjennom en reguleringsplan i en kommune, da har du litt god tid. Da behøver du ikke å gjøre tegningen ferdig den ettermiddagen før du drar hjem og spiser middag. Da kan du vente til i morgen, og skulle du utsette den til mandag så går det fint. Sånn var det ikke når du drev byggeplasser. Hvis du ikke var forberedt helt eksakt på morgenen så gikk alt i dass. Det gjør at i dag så får man lov til å drive sin del av virksomheten på sin måte. Det gjør at jeg ikke bruker veldig mye tid på den type ledelse. Derimot å finne nye måter å jobbe på. Jeg har alltid hatet å bruke unødvendig tid og ikke ha kontroll. Jeg er kanskje en kontrollfreak i dette. Fordi jeg starta dette så har jeg måtte kjøre regnskap, gjøre anbudstegninger, tegninger og alt dette drev jeg med. Det gjorde at jeg kunne kjøre lønn, fakturere og kjøre regnskap for det hele, så jeg bygde mye av de administrative løsningene og systemene, og da var de veldig tilrettelagt for byggeplassene våres. 

KR/Sjur Dagestad: Du sier at du lar folka dine styre sine egne områder osv, så sier du samtidig at du er kontrollfreak. Da du kom inn på innovasjonsløft så var du ikke så veldig flink til å slippe folka dine til. Du er ikke lett å jobbe for fordi du stiller høye krav og er sannsynligvis et lite helvette å ha med å gjøre når de ikke leverer. Men hva har du lært opp gjennom? Jeg tror når du sier at i dag er du flink til å la folk slippe til, men tror ikke du alltid har vært det. Hva tenker du om det? 

Haakon: Var det ikke i dag vi snakka om? Nå må du bestemme om du skal høre historien om bestefar eller om du skal høre solskinnshistorien om hvordan man har blitt når man nærmer seg pensjonsalderen. Nå er det 20 år fram i tid, så det er fortsatt mye å gjøre. 

Silvija: Jeg har det lille grunder prosjektet mitt med Lørn, og jeg har lovet meg selv, min mann og mine unger at jeg aldri skal være grunder igjen for jeg merker at man ikke kan stoppe. Det spiser deg opp rett og slett. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du snakker om å være kontrollfreak. The bucks stops with you. Det som ikke er gjort, det må du gjøre ferdig. Hjelper ikke at ungene ikke har sett mamma på hjemmeskolen hele dagen i dag. Det er bare å bli ferdig med det som må gjøres ferdig. Det er derfor jeg hadde lyst til å spørre deg om kosten av grunderskap. Samtidig hvis man ikke jobber på den måten så får man det ikke til. Gå i gang, hold ut, det er oppskriften. Det er ganske lange maraton man løper. 

Haakon: Det er mange maraton. Tenk den gleden når du kommer til målstreken. Et maraton er bare et delmål i en haug med maratonløp. Jeg har synes det har vært så interessant å se hvordan du kan få til forbedringer som ingen andre har fordi du tenker smartere på en arbeidsoppgave. Alt dreier seg om å få den mengden med informasjon systematisert og lært av det du planla, prøvde å gjennomføre, så gikk det feil med deler av det, også lærte du av det og la opp et nytt løp. Så fikk du systematisert og overført den type læring og se at desto flere som går i flokk, desto bedre blir resultat og desto mer spennende blir det for de som jobber der. Jeg har brukt en terme, den positive spiralen, og så lenge den går, helst ikke alt for fort, men at den går, da er du på rett vei. Å måtte snu deg og se hvordan konkurrerte driver og være opptatt av hvordan de gjør det, istedenfor selv finne ut hvordan du skal gjøre. Du selvfølgelig lære av det andre har funnet opp selv, men du må tørre å gjøre ting annerledes og ligge foran. Da tryner du noen ganger og eneste måten å komme rundt det på er å jobbe noe innmari når ingen er der og ser at du har rette opp feilen når de kommer på jobb dagen etter. 

Silvija: Haakon, hvis du tenker tilbake på gutten med to sterke hender som skulle bli byggmester for noen få år siden, hvis du skulle gi råd til sånne gutter i dag, hva mener du de burde kunne for fremtiden? Hva er relevant kunnskap for fremtiden? Tenker du det kommer roboter? Skal man være relevant som snekker? Skal man bygge på nye måter? Jeg er nysgjerrig på hva du som en arbeidsgiver ser. 

Haakon: Det blir en kombinasjon av ny teknologi, selvfølgelig. Akkurat som man har gjort i alle årene før oss. Generasjoner før oss har hatt forskjellig utgangspunkt. Jeg er helt sikker på at det vil alltid være plass for de som ønsker å gjøre et ærlig stykke arbeid. Om du er håndverker, bonde eller IT-ansvarlig, om du utvikler de store tingene, eller driver innen helse, om du forsker på genteknologi, uansett hva du driver med så er det interessen. Lysten til å finne løsninger i det du driver med. Det er klart at hvis du som håndverker bare “uff, nå skal jeg legge den taksteinen. Det er så mye arbeid, så tungt og det regner ute. Det regner og er null grader”, istedenfor “yes, nå er jeg ferdig med den, fort taket er på så får jeg en tørr og fin arbeidsplass hvor det blir fint for meg å jobbe”. Hele tiden finne de positive tingene. Det vil det alltid være noe mennesker som er. Den store utfordringene i samfunnet er at vi må få med oss alle de som står utenfor og som ikke ser de samme gledene. Det å passe på at det ikke blir så mye energi at det nesten blir håpløst å komme inn på en bygningsglass eller andre arbeidsplasser fordi det er så energi som du ikke selv har. Finne den balansegangen så det er plass til alle og det er deler til alle. Jeg tror en av suksessene mine tidlig i arbeidslivet var at jeg passa på at alle jobba godt sammen og skjønte hvordan de skulle gjøre det. Jeg var veldig detaljert i orden givningen min tidligere. “Du skal bruke den spikeren, og den planken og du skal skjære den sånn”, det fant alle disse seg i som jobba tett på meg, men de som jobba utenfra kunne ikke skjønne at de skulle forholde seg til det. De ble trygge og det gjorde at vi satte sammen de som var gode på det ene fikk med seg en som var god på noe annet. Det gjorde at de løfta hverandre og fikk fantastiske resultat. Igjen, frihet under ansvar, det var ordet som far lærte meg opp til. Mor synes jeg var helt håpløs og gikk helt etter hennes pipe, pappa var stille for det var mor som var mor med stor m. Da var han veldig klar på nettopp det, frihet under ansvar. 

Sjur Dagestad: Når du drar inn moren og faren din så kunne jeg hatt lyst til at vi brukte et par minutter på bakgrunnen til familien din. I dag så har vi Tronrud bil, Tronrud engineering, Tronrud bygg og Tronrud eiendom som er noen Tronrud virksomheter. Helt sikker flere som jeg ikke ramser opp her, men bak i alt dette så står det en bestefar. Jeg er sikker på om han kunne sett oss nå så hadde han humra og ledd i sin strenghet. Bare fortell litt om det for det blir fra familiens historie. 

Haakon: Bestefar kom fra Vang i Valdres. Det var utrolig små kår der opp, så han kom ned til Hønefoss som den gang var en liten industriby. Må huske at Hønefoss fikk bystatus i 1852 og fikk Ramfjordbanen og Ringeriksbanen og lagde tremasse som gikk til Edward Lloyd langs Themsen i London, papirfabrikkene der. All den revolusjonen som var på akkurat fra 1900 og oppover, så kom han ned hit. Han kom med 6 barn og de to eldste var tvillinger, det var tøffe kår. Han måtte jobbe hardt som skredder for å livnære seg og få det til. Etterhvert tok han del i bystyret og var med, og bygde videre på alt som lå i byen. Da var det ikke lenge før han sammen med en lokal byggmester bygde det som het Rutebilgården. Hvor onkel og far starta sin forretning. Det var et knutepunkt som hadde flere anløp enn det som var i Oslo. Grunnen til det var at det var godstrafikk fra alle dalfører. Det er fem veier inn til Hønefoss, så det gjorde at dette var et spennende sted å drive. Bestefar drev som skredder og far og onkel drev klesforretningen. De var samfunnsengasjerte. Det gjorde at når vi vokste opp så var mor hjemmeværende. Jeg har tre søsken og jeg er yngstemann, det mors store oppgave. Hun var sanitetskvinne og vi ble fora opp på tran og hvalkjøtt. Lekser skulle gjøres og det var litt kustus. Vi fikk en oppdragelse som var tuftet på skikkelighet og stå på, og nøysomhet. Det var en del av den bakgrunnen som gjorde at både på fettersiden og hos oss så har det vært arbeidsomme barnebarn etter bestefar som har starta forskjellige virksomheter. Det er andre som du ikke nevner, så snakker du om de tre som har drevet grunderbedrift, men det er andre som har hatt fantastiske jobber i næringslivet og løftet større bedrifter videre inn i fellesskapet. 

Klaus Røiri: De som er yngre lyttere på podcasten, jeg tror mange av de er opptatt av bærekraft. Også hører man om det på skolen og snakker om dette blant venner, og det inneholder veldig mye. Det er noe med bærekraft som gjør at alle må stille seg spørsmålet, hva gjør jeg med det selv? Er det noe vi diskuterer på huset? Snakker vi om det sammen med kolleger? Setter vi noe tid av til det i forhold til hvordan vi designer det vi lager osv. Ganske mange perspektiver rundt det. Hvordan tar dere tak i det hos dere?

Haakon: Jeg har hatt et engasjement i NHO og når du sitter så sentralt så opplever du å få alle høringsuttalelsene fra departementene, regjering og storting, og være med på å behandle dem. Det er ett par år før de kommer ut i næringslivet og samfunnet forøvrig. Det gjorde at når jeg hørte for mange år siden, det var to ting. Det ene var hvor viktig vi skulle ta helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen, det kom tidlig inn, også hørte jeg at byggebransjen stod for 60 % av avfallsberget i Norge, rundt 1989. Vi kasta alt, vi rev alt og kjørte det ut fyllinga. Det synes jeg var helt meningsløst. Når vi i bransjen sammenheng begynte å sette sammen noen til å studere hvordan dette kunne gjøres, det er ikke så lang tilbake i tid, det er halve mine arbeidskarriere. Så drev vi og brant bål, brant opp disse flotte ressursene, vi forurensa, mista mulighetene til å bruke ressursene. Da var jeg så tidlig ute at jeg begynte med kildesortering for en jobb på rådhuset i Hønefoss hvor jeg var så opptatt av å kunne ta ut alt glasset og bruke det igjen til ny produksjon, sortere ut treverket og til slutt satt jeg bare igjen med dyttestria. Det var det eneste restavfallet og beslag. Beslagene kasta vi i containeren for metall. Også så jeg når jeg gjorde dette så var det litt mer arbeid, men det kosta meg mye mindre å bli kvitt det. Summen av det var at det faktisk lønner seg så jeg lenge før vi gikk inn i nytt årtusen. Det synes jeg var en smart måte å jobbe på. Jeg så at det var en forretningsidé så jeg jobbet selvfølgelig videre med de tingene. Vi ble miljøfyrtårn og det hele. Hele poenget var at jeg ble oppmerksom på noe som jeg synes var helt feil at vi ikke tok tak i og tok en del av den spennende delen av det å være tidlig ute. Sånn har det gått videre hele tiden og stadig så leter jeg etter hvordan vi kan gjøre ting smartere. Samtidig som jeg ser at offentlige regler og instrumenter av å gjøre det, som jeg synes er litt tafatte. Når vi skal ha elektriske gravemaskiner i hele Oslo for at vi ikke får bruke disse gravemaskinen i Norge så vi setter dem på en båt og kjører dem jorda rundt. Så blir du brukt på andre siden av jordkloden og det er samme jordklode som vi er avhengig av alle sammen. Det er sånne litt tøysete ting, så helheten synes jeg mangler. Men når vi ser den farten som dette har nå, ut av den vanskelige situasjonen som denne menneskeheten har lagd for kloden vår, så blir jeg faktisk optimistisk. Jeg håper at vi har en betydelig større respekt fra hele samfunnet til de som fronter disse miljøaspektene. Det at de unge står opp og sier “vi vil overta denne kloden bedre enn det dere har forårsaket nå”, det må vi ta på alvor. Den situasjonen vi er inne i nå er jeg helt sikker på at vi kommer til å gå så styrket ut av den som menneskehet, for nå må vi tenke på mer egenproduksjon, smartere måter å gjøre det på. For det er mange som kommer til å lide lenge etter denne settingen som er nå, kanskje ikke så mange i Norge, men i resten av verden. Det er hele kloden vi snakker om. Der må vi legge inn all den kunnskapen vi har. Den må ikke bli fraksjoner mellom by, forskjellig land eller ung og gammel. Der må vi stå sammen og synge “en barn av regnbuen”, der synes jeg den hører hjemme.

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg om en bok eller film du har sett eller lest nylig som du vil anbefale videre? 

Haakon: Nå må jeg avdekke noen svakheter med meg. Hvis jeg setter meg foran tv’en så er det noe med kroppen min som gjør at han tar en shutdown ganske fort. Så synes jeg det er utrolig ålreit å lese bøker, men det får jeg kun gjort når jeg vet at jeg har over 2 ukers ferie foran meg for da får jeg roet ned, og da begynner jeg å bli våken og greier det. Ellers er jeg i så mye aktivitet at når jeg først er rolig for å gjøre de tingene så går ikke det. Jeg er veldig opptatt av å følge med på nyhetsbilde. Der er jeg veldig på. Den delen får jeg nok med meg. Jeg savner veldig ofte å kunne få sette meg ned med en god bok for da koser jeg meg ordentlig. Jeg har alt for lett å finne på noe og jeg har to barnebarn som kommer fra Marit sin side, kona, og det å lære kidsa koding synes jeg er framtidsretta. Derfor er jeg mer opptatt av å sette meg ordentlig inn i lær kidsa koding og skjønne hvordan det er for å møte det med disse som er 4 og 7 år. Møte dem mer enn å lese Wilbur Smith og de bøkene jeg gjerne leser. 

Silvija: Jeg har egentlig vært litt små allergisk mot alle de som snakker om å lære kidsa å kode. Bare noen andre lærer dem det og man slipper å gjøre det selv. Det at du er med på den prosessen har du fått kjempe respekt av meg for. 

Haakon: Du må passe på at du må holde litt trykk, så derfor må du holde følge med de teknologiske tingene. 

Silvija: Du må gå litt der det føles skummelt også. 

Klaus Røiri: Jeg er interessert i når du snakker om at dine folk er flinke, de jobber godt med sitt. Det er en kunst å få til, det man kaller for delegering. Samtidig så kan være sånn at nå og fremover så har du behov for å få til mere. Kanskje ha flere muligheter i pipelinen osv for det jeg vet. Hva er det du forventer som de lille ekstra hos folkene dine nå og fremover? 

Haakon: Det jeg har som forventing vet jeg at de vil innfri. Så fort vi setter oss ned med det vi kan si er en utfordring som mange kaller et problem. Nesten før vi har analysert det som er en utfordring og få lagt frem det så begynner de å summe mot en løsning. Vi har en dynamisk organisasjon og hvis det ikke går der så tror jeg er i stand til å si klart ifra om at “nå må vi gå i den retningen”. Da er det så mye energi som utløser i organisasjonen at da tar vi det ordentlig sammen. Igjen, det å ha ansatte rundt seg. Derfor har jeg ikke stor tro på hjemmekontor fordi da får du ikke det miljøet inn hele tiden, selv om vi i dag er delt bedrift av risikomessig årsaker, så er det helt klart at det å ha alle rundt seg og være sammen og løfte i flokk er cluet sånn jeg ser det. 

Sjur Dagestad: Hvis du ser på mulighetene som du har foran deg, også vet du hva du har tid og muligheter til, hva er det du kunne drømt om å gjøre, men som du sannsynligvis ikke kommer til å gjøre? Jeg tenker på lytterne her, kanskje en rekker opp fingeren og sier “det kan jeg gjøre, så nå tar jeg kontakt med Haakon fordi da kan vi realisere det”. Hva er du ikke kommer til å gjøre, men kunne ha lyst til å gjøre? 

Haakon: Dette programmet skulle vare i 30 minutter. For meg er det faktisk ikke bare en ting som jeg ikke kunne tenke meg å gjøre. Det er mange ting som jeg godt kunne tenke meg å jobbe videre med, men så ser jeg at det er smart å være fokusert og holde seg til de tingene som du vet du greier å levere på. Så da blir det noen ting på det personlige planet som du gjør utenom og de vil jeg ikke dele med dere nå. 

Silvija: Jeg skal avsløre litt ift at vi har forberedt oss litt til samtalen med Sjur og Klaus. Det er sjeldent jeg har sett noen snakket med så stor respekt om folk som de snakket om deg på. Takk for at du inspirerte både i Lørn og innovasjonsworkshop, at du har stort hjerte for nære omgivelsene, folk som jobber for deg og bransjen du lever i.