Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn i samarbeid med Bigmed. Navnet mitt er Silvija Seres. Tema i dag er helseteknologi i overlapp med regulering og juss. Gjesten min er Anne Kjersti Befring som er førsteamanuensis ved juridisk fakultet med emneansvar for helserett og life science. Vi skal snakke om din rolle i Bigmed-prosjektet som jeg forstod bare blir større og større. Hvor man i utgangspunktet trodde man startet men noe som hadde med gener, kreft og helseteknologi å gjøre, men man endte i jussterrotirum med deling av data fra helse. Så skal vi snakke om hvorfor dette er et felles problem for alle de andre deltakerne i prosjektet. Jeg er veldig fascinert av hvordan du som jurist har penslet deg inn på helserett. Før vi snakker om rollen i Bigmed håper jeg du kan fortelle litt om deg selv. Hvem er du og hvorfor gjør du det du gjør? 

Anne Kjersti Befring: Det spørsmålet stiller jeg meg selv ganske ofte også. Jeg er en godt voksen jurist, advokat som har bakgrunn fra helseforvaltningen. Jeg har vært i helsetilsynets, helsedirektoratet og jeg har ledet lovarbeid i helse- og omsorgsdepartementet. Så har jeg vært forhandlingsdirektør og juridisk direktør i legeforeningen i veldig mange år. Men så ble jeg kontaktet av Aslak Syse som mente at jeg hørte hjemme på juridisk fakultet. 

Silvija: Vet du at han er en veldig god venn? Han er en av mine favorittpersoner i Norge. 

Anne Kjersti: Han er noe for seg selv. Han bidro til å rekruttere meg inn på juridisk fakultet. Også har jeg fått et veldig stort ansvar. Jeg diskuterte for ett år siden med tema persontilpasset medisin og med Aslak Syse som veileder og Inger Johanne Sand som er instituttleder. 

Silvija: Hva er greia med persontilpasset medisin og rettigheter?

Anne Kjersti: Det som er veldig spennende i feltet jeg jobber med er teknologiutviklingen og kunnskapsutviklingen, og hvordan den påvirker hvordan lover og regler skal tolkes. Den fører også til behov for å tenke nytt når det gjelder hvordan man finner fram lover og regler. Altså hva er det som egentlig gjelder når man skal hjelpe mennesker med hjelp av teknologi og data, hvilke regler er det som kommer til anvendelse. 

Silvija: Litt forenkling av problemstillingen så vidt jeg tenker om det. Det blir så muligheter og mye kan fikses, alle vil ha alt. Hvordan skal man foreta de nødvendige prioritering på en måte som blir rettferdig for helheten? 

Anne Kjersti: Det første spørsmålet er hva det er lov til å gjøre, hva har du har adgang til. Der har det vært en problemstillinger knyttet til genetiske analyser. Hva er det er adgang til å bruke av genetiske analyser i forbindelse med helsehjelp og ellers i samfunnet. Det er mange av oss som er interessert i å vite litt om genetikken vår når det har blitt mulig. Mange sender fra seg biologisk materiale til store kommersielle selskaper for å få informasjon om hvor familien har vandret og hvilket egenskaper man har. Dette har blitt et veldig stort marked og som man ikke har tenkt på når man har lovregulert genetiske analyser. 

Silvija: For mye er mulig etterhvert, men kanskje ikke lov i Norge, også gjør vi det likevel. Kanskje i det store utland også kommer vi kanskje i en situasjon hvor de etterhvert vet veldig mye mer om oss enn vårt eget helsevesen? 

Anne Kjersti: Ja. Det å klare og lage store banker med biologiske materiale og data om befolkningen i Norge og ellers i verden, det har en veldig stor verdi. Det er derfor Apple, Google, Amazon og alle de store legger mye vekt på å få til det. Når man ser på lovgivningen i Norge, Sverige og Danmark så er det en god del barrierer. Så er spørsmålet, er de barrierene vi har ut fra dagens muligheter og risiko eller er det noe man tenkte på for 15 år siden før vi fikk teknologien? Kanskje ikke de barrierene stemmer like bra overens med hva som er dagens behov. 

Silvija: Det er noe med at medisinen og mye annen teknologi endres mye raskere enn det vi klarer å tilpasse regelverket. Vårt regelverk tilpasses ganske sakte gjennom store saker som må boble opp til høyesterett. Jeg vet ikke hvordan man på en sunn måte endrer lover som er så viktige. 

Anne Kjersti: Det er det du peker på. Det er det som er kjernen i dette feltet, at teknologiutvikling og kunnskapsutviklingen går mye fortere i regelutvikling. I Norden er lovgivningen det sentrale. Det er få rettakere(?) igjen på dette området, men lovene skal gi oss trygghet for at man ikke blir utsatt for høy risiko. Lovene skal være fornuftige og ha en langsiktighet over seg som gjør at man ikke behøver å endre de så ofte. Samtidig som man har en teknologi som endres hele tiden. Da er det viktig å se hva som egentlig ligger under disse lovene. Altså hvilke verdier er de basert på og hvordan kan vi bruke de verdiene når vi tolker reglene og når vi lager nye regler. 

Silvija: Der tenker jeg to ting. Det ene er at vi kanskje er nødt til å skape fleksibilitet i lovene som ikke blir så lett å misbruke, men som likevel gjør det mulig å tolke dem på nye måter ettersom måten man fikser medisin på blir veldig annerledes. Ansvaret må kanskje omfordeles. Samtidig tenker jeg at hvis vi sitter og tenker til vi har tenkt ut det perfekte, så tar vi kanskje den aller største risikoen. Det er at vi går glipp av utviklingen og det tror jeg ikke folk kommer til å ville. 

Anne Kjersti: Innenfor jussen så har vi noe vi kaller rettslige standarder. Det er generelle standarder som skal ivareta at vi ikke blir skadet og ivareta at vi får riktig helsehjelp, så man må se på ny kunnskap i tide. Innholdet i standardene endres med ny teknologi fordi man må tolke det i lys av mulighetene man har. Men så kan det være andre områder hvor det er mye mer detaljregulert. Forsvarlighetsnormen som gjelder innenfor helsehjelp vil også omfatte behandling av menneske, behandling av data, behandling av biologisk materiale. Så har vi egne regler for hvordan data skal behandles og biologisk materiale som ikke alltid vil ende opp med samme resultatet som forsvarlighets-plikten. Da blir det en spenning i jussen, hva er det som går først. Det samme ser vi med andre plikter og vi ser det med at for eksempel så har pasientbehandlingen blitt mye mer forskning. Når du er pasient så er du også en forsøksperson. Så har man egne regler for forskning og egne regler for helsehjelp. Så er spørsmålet hva er det som gjelder når. Her er det mange nye problemstillinger som en direkte konsekvens av hvordan medisinen utvikler seg. Dette jobber vi med Bigmed i den gruppen jeg leder sammen med Randi Borgen, så jobber vi med disse nye problemene som kommer opp. Det er viktig at det er et tverrfaglig arbeid fordi vi som jurister må forstå teknologien. Vi må forstå medisinen for å kunne vurdere hvordan dette er regulert og hvordan det bør være regulert. 

Silvija: Hvordan skaper man den kunnskapen og tverrfagligheten? Rent nysgjerrighet. Du har brukt mange år av ditt liv på juss. Hvordan lærer du deg det nye medisinske og teknologiske? 

Anne Kjersti: Denne delen av jussen har jeg ikke jobbet med før jeg kom til universitetet. Det er ingen andre som har jobbet noe med det fordi det er ny teknologi som utfordrer jussen på en helt ny måte. Det jeg har vært opptatt av er å ha nær kontakt med ulike fagmiljøer og søke kunnskap aktivt. Jeg kan ta et eksempel. Da vi skulle se på hva genetiske varianter er, er det personopplysninger? Er det anonyme opplysninger? Hva er det for noe? Hvordan kan det brukes? Så var vi nødt til å gå dypt inn i hvordan det beskrives, både innenfor genetikk og medisiner, og hvordan man har tolket det innenfor den juridiske verden. Vi var flere som jobbet med det og da så vi ganske raskt at mange bruker grovskytt som sier at alt som dreier seg om genetisk data er ekstra sensitivt. Det kan alltid knyttes til en person. Det ga en del feil resultater fordi genetisk data kan ikke alltid knyttes til en person fordi det kommer an på mengde og type data. Genetiske data varierer i sensitivitet også. Det var veldig mye jobb med å bare få oversikt over hva genetiske varianter er. Sånn må vi jobbe som jurister ellers så blir vi for upresise når vi skal si noe om hvordan dette er regulert. 

Silvija: Det er spennende kontroverser her mellom det vi tolker gjennom den gamle jussen og det som nå blir mulig gjennom teknologien i forhold til gjenkjennelighet av personer på basis av forskjellig data i åpne kilder. Du kan skru sammen ganske mye informasjon om personer gjennom konsistent ansiktsgjenkjenning og prosessering av den informasjonen. Både i forhold til hvem de er og hvordan de er, og hva de tenker og hvordan helsen er. Mens vi på en måte begrenser vår evne til å bruke de gode offentlige dataene som faktisk har reelle helsedata i seg. Så gjør ikke for eksempel de store internasjonale dataselskapene sånne begrensninger. Jeg er oppriktig redd for at de ganske snart sitter på mer presise helsedata om hver og en av oss enn våre egne helsemyndigheter. Det som er skummelt med det er at de kan kanskje tilby bedre, i hvertfall hverdags helseløsninger, enn det vi kan få fra vår velferdsstat. Da sender vi enda mer data til dem og til syvende og sist så har skutt vårt offentlige helsevesen i foten. Hvis ikke vi fortsetter å prøve å være minst like gode som de internasjonale aktørene. 

Anne Kjersti: Jeg tror du har helt rett i det. Jeg tror det er en veldig stor risiko. Vi er veldig raske med å si at ting ikke er lov før vi vurderer formålet med hvordan dataene skal brukes, er formålet er å identifisere en person eller er det et annet formål. Hvordan beskyttes man gjennom måten man bruker dataene på og ikke minst hva kan oppnå gjennom bruken av data. Her er jeg redd for at myndigheten til å ta stilling til disse spørsmålene er for fragmentert. Altså med det mener jeg at dersom noe er veldig viktig for å kunne gi god helsehjelp, så er det spørsmål av hva man har rett til og hva som er forsvarlig helsehjelp. Dersom helsehjelpen er basert på omfattende bruk av data så er myndighetene, både datatilsynet, helsetilsynet og helsedirektoratet. Det å klare og se disse tingene i sammenheng, det er en veldig krevende øvelse. Det er den øvelsen vi må gjøre. 

Silvija: Noe av problemet er at har hver sin rolle og man har brukt mange år på å skille de rollene, så man ikke tråkker for mye på hverandres terreng. Så er det nå så at det smelter sammen igjen. Jeg tror at vi kan være så sikre og godt beskyttet fra lekkasjer av data. Vi er fullstendig transparente, hvertfall i den tiden vi går inn i nå med IOT i både våre hus og kropper, så synes alt. Da er spørsmålet hvem som får lov til å gjøre hva med de dataene og hvem som har tilgang til dataen. De som tror det bare er å begrense bruken og forby bruken osv, de stopper våre aktører, men ikke de internasjonale aktørene. Mitt eksempel på hvor vi har fått noen overraskelser er kontrasten med skole og helse. Jeg er stor fan av Bærum kommune og har fire barn som går på skole her på Fornebu. Jeg har nå i et par år med forundring sett på veldig mange foreldre som er veldig skeptisk til digitalisering i skolen. Det var sånn at du ikke bare kan stappe en hendene på ipaden til barna og dette finnes det ikke nok forskning på, og aldersgrenser på youtube og alt var vanskelig og farlig. Så kom Corona, så har barna gått fra å gå på skolen til å sitte hjemme og gå på skole. Etter at nettverkene har begynt å funke og man har funnet ut hvordan man kan være sosial på nett så fungerer det meste helt forbilledlig godt. Det er mye mas, men det er også utrolig koselig å ha dem hjemme. Jeg beundrer lærerne deres. De har lært seg ny metodikk og pedagogikk i løpet av 3 dager. Dette gikk fordi Bærum kommune og Norge generelt har vært villig til å ta fighten om digitalisering i skolen. Også har man sagt at man skal være nøye med personvern, vi har tulla med fire forskjellige løsninger på hvem som skal sende meldinger til foreldre på grunn av personvern problematikk. Men når Corona kom så skjønte vi at det viktigste er at det funker og det funka som en drøm. Våre elektroniske pasientjournaler og avstand medisin og sånne ting kunne også vært i den tilstanden hvor mye av dette kunne ha blitt gjort mer effektivt i dag. Der turte vi ikke å ta de sjansene, så funker ikke e-journalene og hjemmemedisin enda. 

Anne Kjersti: Det er viktig å begynne å snakke om innholdet i begrepene man bruker. Også det du er inne på forsiktighetshensyn. Når vi skal vurdere forsiktighetshensyn når det gjelder bruk av data. For eksempel i forbindelse med at man skal utvikle metodikk for å stille riktig diagnose og gi effektiv behandling. Hva omfatter de forsiktighetshensynene? Er det bare det man i Norge kaller personvern eller den enkeltes rett til å nærmest bestemme over dataene, selv om det kanskje er data som man ikke har til hensyn å bruke for identifisere mennesker, om man bruker det for å utvikle medisinske metoder eller er det hensynet til menneskene. Avveiningen mellom hensynet til hver enkelt persons dømmekraft når det gjelder bruken av det og hensynet til å få gode medisinske metoder, det må vi snakke mer om. Når man skal foreta forsiktighetshensyn. For eksempel når helsetilsynet skal vurdere forsiktighetshensyn så må de ta utgangspunkt i vernet av menneskeheten og mennesket for å si det veldig stort. Det er øverst med liv og død, og så er det det å unngå diskriminering, og så er det beskyttelse av privatlivet. Beskyttelse av privatlivet inneholder veldig mange ulike type elementer. Det er ikke alle elementene som er like relevant når du søker helsehjelp. Det å søke helsehjelpe innbærer et inngrep i privatlivet, en aksept av det når du baserer det på samtykke. Når det er forsiktighetshensyn så må myndighetene åpne blikket litt for flere andre hensyn enn bare det vi i Norge kaller personvern. Det er begrep som ikke finnes i andre land og som ikke er brukt på samme måte som i Norge. Personverns-begrepet er veldig uklart fordi de inneholder veldig mye forskjellig. Det inneholder ikke vern av menneske som sådan, altså det fysiske vernet som innebærer at du får nødvendig helsehjelp i tide. Det innebærer et vern av en del av beskyttelse av mennesket som er privatlivet og informasjonssikkerheten og den type ting. 

Silvija: En ting er å forstå begreper, de blir omdefinert av tilgangen til ny informasjon, personvern i kunstig intelligensens tid er noe annet enn personvern før. Jeg har lyst til at du skal noe om doktorgraden din og dine prosjekter innenfor Bigmed. 

Anne Kjersti: Vi har jobbet med veldig mange store og visse problemstillinger i Bigmed. Noen av de er en del av min doktoravhandling. Det jeg ser på er bruken av genetisk kartlegging med sikte på å stille riktig diagnoser og opparbeide ny medinisk kunnskap, og hvordan man kan forstå genetisk kartlegging i et rettslig perspektiv. Det jeg fant ut at var at mye av lovgivningen vi har er veldig fragmentert. For genetisk kartlegging, altså persontilpasset medisin, innebærer både helsehjelp og helseforskning som er regulert av helt forskjellige lover. Det innebærer bruk av data som du henter fra et menneske, men disse dataene har betydning for mange flere mennesker. Blant annet for andre mennesker med samme diagnoser eller muligheten til å stille diagnoser og det har betydning for slektningene dine. Det blir veldig snevert å bare snakke om den enkelte persons råderett og samtykke i denne sammenhengen. Det jeg har gjort i min avhandling, det er å prøve å etablere noen modeller for hvordan man kan tenke rundt dette og hvordan dette sees i sammenheng. Så har jeg også foreslått en god del lovendringer fordi jeg mener loven på den ene siden er for detaljert med tanke på hvordan teknologiutviklingen er. På den andre siden er den for fragmentert. Det er vanskelig å få tak på hva som gjelder, også trenger vi å gå gjennom begrepene vi bruker for å forstå at dette er en ny måte. Jeg ser det er veldig vanskelig å få en forståelse for dette. En sånn pandemi kan føre til at prosesser går litt raskere og at man ser disse sammenhengene litt raskere. Jeg så at EU sendte ut et skriv ganske nylig om at man må dele data i forbindelse med Covid-19. Man må tenke annerledes. Det er samfunnshensyn som begrunner at man kan ikke være avhengig av samtykke fra hver enkelt. Her gjelder det å finne noen gode modeller som gjør at man både kan bruke data fra mennesker som er viktig for oss alle og man klarer å beskytte det mennesket dataen er hentet fra. Det er det vi har jobbet med i Bigmed også i flere sammenhenger. Jeg tror den viktigste rollen vi har hatt er å reise de rettslige problemstillingene som er relevante og som ikke noe andre har reist før. Så er det å trekke inn flere perspektiver enn det som er vanlig fordi dette går på tvers av flere lover og da holder det ikke at man bare kjenner en lov, man må se dette i en større sammenheng. 

Silvija: Tror du at man klarer å få gjennom lovendringer fort nok til at all den gode kreftforskningen vi driver med videre kan være datasmart? 

Anne Kjersti: Jeg synes at det går veldig sakte. Jeg synes det er litt rart at Norge var blant de første som laget en nasjonal strategi for persontilpasset medisin. I 2016 var dette en strategi som kom fra helsedirektoratet, så kom danskene etter oss som de ofte faktisk gjør. De kommer etter oss, men så er de mye mer effektive. Ila svært kort tid så hadde de fått om en genomvariant-database og en egen lov om dette. Mens i Norge har det skjedd veldig lite på det området. Jeg tror det er fordi man både har litt forskjellige syn verdien av dette, betydningen av det og fordi man først og fremst ser rettslige skranker og ikke rettslige muligheter. 

Silvija: Da får vi prøve å være veldig pedagogiske. Dette er kanskje litt som klimadebatt og diskusjon. Jeg tror man er nødt til å tegne to alternative scenarier for folk og gjøre det litt billedlig, og vise at sånn går det hvis vi bruker data og satser, og sånn går det hvis vi ikke gjør det. Tross alt er det fellesskapets velferdspenger som skal enten brukes effektivt eller brukes inneffektivt, velg. 

Anne Kjersti: Der tar du opp noe viktig. Når det gjelder velferdsstatens penger og helsehjelp, så har det vært veldig mye diskusjon rundt at mange pasienter ikke får de nye metodene fordi man setter kostnads begrensninger som antageligvis er litt for snevre i en del sammenhenger fordi det ikke er andre behandlingsmuligheter. Men det som ikke har vært diskutert er hva det koster oss at vi får et for tungrodd system i forhold til datadeling. At vi ikke har infrastruktur for deling, at vi ikke har en felles forståelse av nytteverdien av datadeling både for opparbeide ny medisinsk kunnskap og for å behandle pasienter. Jeg tenker på alle de sakene vi har hatt de siste årene hvor vi i Norge faktisk gjør det mye vanskeligere enn det man gjør i våre naboland når det gjelder datadeling innad i helsetjenesten. At man ikke klarer å ha to tanker i hodet, nemlig at ved å gjøre det sånn så koster det. Der er man overforsiktig, mens ressurs prinsippene som gjelder generelt i norsk rett og helseretten, det bruker man til å stramme inn på pengebruk til helsehjelp. Mens når det gjelder alle mulige sikkerhetstiltak for datadeling, så er det nesten ingen grenser. Det å se samfunnskostnaden av det og heller fokusere på hvordan man skal klare å beskytte pasientens private opplysninger på en bedre måte samtidig som dataene kan brukes, det er den veien vi må gå. Også må vi slutte å ha personer som ikke forstår disse nødvendige sammenhengene som blir propper i systemene, og som påfører helsetjenestene en stor kostnad. 

Silvija: Det farligste uttrykket er “sånn gjør vi det ikke her” eller “sånn har vi ikke gjort det før”. Fordi når så mye av premissene endres så må vi også endre måten vi gjør ting på.  Det samme problemet oppstår i veldig mange bransjer hvor det oppstår mulighet og nødvendighet for disruptiv innovasjon og utvikling. Så spør, la oss si styrene eller eierne, “når kommer pengene. Kan du lage en forretningsmodell for dette?” Problemet er at du ikke kan det. Du kan prøve deg på et sannsynlig scenario, men du vet ikke om kundene kommer så fort eller et år senere. Du vet ikke hva de egentlig vil kjøpe annet enn at ting blir muliggjort på en helt ny måte og dette kommer etterhvert når man forstår mulighetene til å bli satt pris på. Jeg tror virkelig at vi må jobbe med dette gjennom en alternativ kost-måte. Alt for mye av våre offentlige budsjetter tror jeg settes gjennom kost-tankegang, “så mye kostet det i fjor og nå skal vi være 5 prosent mer effektive, og så mye skal det koste i år”. Da blir det veldig vanskelig å legge i noe penger for å gjøre ting annerledes eller rom for å operere på nye måter. Det å regne seg frem, hvis dette går med god teknologisk og samfunnsøkonomisk kunnskap som vi kan forestille oss i en scenarioanalyse, da får vi så mye samfunnsverdi ut av det og i det andre scenario hvor vi ikke har gjort noe endring, da får vi en alternativ samfunnsverdi ut av det. Jeg tror vi trenger økonomer i denne diskusjonen vår. 

Anne Kjersti: Det er veldig mange økonomer involvert i diskusjonene. Det jeg savner er innovatører. Folk som tenker nye modeller og kanskje ikke tenker så stort. Det virker som vi har mye penger og skal lage gigantiske prosjekter som Aksjon(?) for eksempel uten at jeg er så veldig inne i det. Jeg tenker at veldig mye av innovasjonen må foregå der hvor man ser problemene. Der må man investere og man kan utvikle. Jeg tror på er mangfold av løsninger forutsett av løsningene er kompatible på en eller annen måte istedenfor de enorme prosjektene som går over svært mange år. I mellomtiden er det en veldig høy fart på teknologiutviklingen. Her er det stor risiko for sløsing av våre velferdspenger i det. Jeg tror vi må tenke nytt på flere fronter. Vi jurister, det er det som er mitt fagfelt, ser også på ressurs prinsippet, men uten at vi klarer å overprøve disse systemene. Men så ser vi at det gjøres forskjellig i de nordiske landene og at Norge ikke lenger er i front sånn som vi håpet og trodde i 2016. 

Silvija: Jeg pleier å spørre folk om Norge har noen unike fordeler. Jeg har blitt fortalt at vi har veldig gode offentlige helsedata. De er i mange siloer, men sammenlignet med mange av andres lands siloer så er det både større og mer strukturert, og mer sammenkobler gjennom personnummer. Deler du den oppfatningen?

Anne Kjersti: Jeg tror det er felles blant de nordiske landene, at man har disse helsetjenestene og som har stor verdi. Vi må begynne å snakke om innovasjon i helsetjenesten og ikke bare over helsetjenestene, men i helsetjenesten. Nå er det veldig delt opp, så disse helseregistrene får man ikke brukt på samme måte som behandlingsregistret. Det er et skille der som gjør at det er vanskelig i en behandlingssituasjon å bruke disse dataressursene for å stille riktig diagnose. Vi hadde den store diskusjon for ett år siden om medisinsk teknisk utstyr og når du oppdager feil på en pacemaker f.eks, hvordan skal du kunne opparbeide kunnskap om det, kontakte pasienten og eventuelt reopere pasienten. Hvor det viste seg at man hadde laget mange hindringer der for å kunne få kontakt med pasienten. Selv om det er en rettighet for pasientene å få vite om den type feil, hadde man laget datasystemer som ikke gjorde at dette var enkelt. Så her er det noe som har levd sitt eget liv og som ikke handler om de som ser problemene, altså premissene fra de som jobber med disse problemstillingene må tas mye mer på alvor enn vi har gjort så langt. 

Silvija: Hva mener du er relevant kunnskap for fremtiden? Du snakket mye om innovasjons mot kanskje, men hva bør vi lære oss mer av og kan du anbefale oss noe lesestoff? 

Anne Kjersti: Jeg tenker at vi er nødt til å forholde oss til big data, kunstig intelligens og persontilpasset medisin på en ordentlig måte. Det er en del artikler om dette. Nå kommer det en artikkelsamling i regi av Bigmed som heter kunstig intelligens og big data hvor det er nordiske forfattere. Det er basert på en konferanse vi hadde for to år siden. Vi må klare å se risikoen med kunstig intelligens og big data i stort og fordelene i stort for å klare å bruke det på en god måte som kommer menneskene til gode. Da holder det ikke å kun se på en del av det, man må se på flere deler av. Det er anbefalingen så det gjelder det rettslige. Den nasjonale strategien om kunstig intelligens går omtrent ikke inn på dette i det hele tatt. Den dreier seg kun om databehandling, noe som er litt overraskende når vi snakker om bruk av kunstig intelligens for å stille diagnoser. Vi er for fragmenterte i de rettslige tilnærmingene. Så håper at vi klarer å få til et ordentlig nordisk samarbeid om disse spørsmålene. Nå har vi i Bigmed tatt initiativ av opprettelsen av et nytt juridisk nettverk som heter Nordic Per Med Law og vi ønsker å inkludere bredt i hele Norden og vi ønsker å ha seminarer to ganger i året. Dette er laget for å behandle juridiske problemstillinger, men det skal være åpent for flere. Også tenker jeg at denne Covid-19 epidemien viser oss betydningen av at vi kan klare en del ting selv i samarbeid med Norden og Europa. Vi er veldig sårbare når det gjelder medisinsk utstyr og legemidler. Vi må tenke nytt om det også. 

Silvija: Har du et sitat? 

Anne Kjersti: Jeg hadde laget et fint sitat som jeg har glemt. 

Silvija: Si hva livsmottoet ditt er. 

Anne Kjersti: Mitt livsmotto er å klare å se ting i et større perspektiv. Ikke gå inn i et spor som kan være et blindspor og bli der, men utvide horisonten og perspektivene. Det handler om at vi må se hva vi har og hva vi kan få, ikke bare se hindringer. 

Silvija: Det synes jeg var et fint sitat. Anne Kjersti Befring som er førsteamanuensis ved juridisk fakultet med spesielt ansvar for helserett og life science, tusen takk for at du var med i Lørn og inspirerte oss til å tenke stort om data og helse i fremtiden