Velkommen til Innovasjonsverket – en samarbeidspodkast mellom Lørn.Tech og innovasjonsverket. I denne serien prøver vi å bidra til økt innsikt i hvordan innovatører tenker, hvordan de reflekterer rundt innovasjon og utvikling, gjestene får mulighet til å fremme sine refleksjoner gjennom samtale med Silvija Seres, Sjur Dagestad og Klaus Røiri.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn i samarbeid med Innovasjonsverket. Jeg er Silvija Seres, med meg som med-intervjuere har jeg Sjur Dagestad og Klaus Røiri og gjesten vår i dag er Steinar Tragethon som er daglig leder i Hallingplast, velkommen Steinar. 

Steinar Tragethon: Mange takk for det ja. 

Silvija: Jeg gleder meg veldig til å høre rett og slett hvordan en rørleggermester tar ordentlig grep om plastverden i utvikling, kanskje utvikler den et godt stykke selv også. Der vet jeg også at det har skjedd ganske mye spennende med deg og ditt selskap på innovasjonskurset til Sjur og Klaus, jeg håper dere kan fortelle litt om den reisen også, i fellesskap. Før vi gjør det så ber jeg deg fortelle oss litte grann om hvem du er og hva som driver deg.

Steinar: Jeg er da født og oppvokst på Geilo og har egentlig praksis ifra det praktiske livet. Jeg har hus, jeg har kjerring og tre gutta, som alle er med i bedriften her. Og ellers så sa du at jeg var rørlegger og jeg pleier å snu på det og si at jeg er rørlege, sånn at det er en vesens forskjell på det. Og det er jo fordi at de har endra fra det å være rørlegger til å jobbe med rør i alle former, ellers så er det vel ikke så veldig mye å si. Jeg liker å være i bakgrunnen, jeg synes det er moro å få ting til og å få se de resultatene på det vi driver med. Hobbymessig så liker jeg å drive litt med motorsport, jeg driver og fisker litt vi synes det er greit å ha en liten fiskehytte på vidda der vi kan lade batteriene både om sommer og vinter. 

Silvija: Hvordan funker det? Det å ha en fiskehytte på Hardangervidda, er det?

Steinar: Da må man gå 3-3,5 kilometer, eller man kan ta båt hvis man har lyst til det, eller man kan kjøre inn med scooter på vinteren, når man skal inn med bensin og ved til hytta som man bruker da hele året stort sett da. 

Silvija: Ja, det høres utrolig vakkert ut. 

Steinar: Ja, det er veldig vakkert, men det er litt arbeid og det er jo det som er litt moro, at når man skal ha fri så må man ha noe fornuftig å drive med, og da kan du fiske litt. 

Silvija: Veldig bra. Du, kan ikke du fortelle litt om hallingplast og innovasjonene dine? 

Steinar: Ja, hallingplast, det er jo en bedrift som ble 50 år i 2019, som vi hadde en stor feiring her, men starten var jo en far og kompanjong som gikk i gang i ’69 og det var da det het Distriktenes utbyggingsfond som var med og hjalp til. Han gikk bort veldig tidlig han far, så jeg gikk kom inn da i 1980, og har vært daglig leder etter det, men vi var to brødre som drev det sammen ifra 1984 og frem til 2006. I den perioden fra 1984 og fremover så bygde vi opp fabrikken til å bli moderne, vi har alltid vært veldig effektive i produksjon og vært dyktige på å få frem både gode med-arbeidere som har vært stabile i hvor mange år, og vi har greid å etablere egne produkter som egentlig er nøkkelen til at du greier å videreutvikle med tiden. Den som stopper opp i produktutvikling, den starta egentlig bare en nedtur, som jeg ser det. Man er nødt til å være i bevegelse, i 2005 så begynte man å planlegge ny fabrikk og tok et stort steg opp, bygde fabrikk i to år og flytta inn, og etter 2008 så har man hatt en voldsom vekst i både omsetning og antall nye produkter som er utviklet og kundegruppe, eksport har øket på. I dag er vi nå på cirka 25% for eksempel, og bedriften selv får en godt 500 millioner i året. 

Silvija: Kan ikke du forklare oss litte grann hva slags produkter dere lager? 

Steinar: Vi lager rør til å transportere kloakk eller avløpsvann. Vi lager til drikkevann, til naturgass, vi lager til oljeindustri, til fiskeoppdrett. Vi har egentlig en veldig bred pakke å tilby til markedet, og vi ønsker ikke å bli oppfattet som en rørleverandør, men som en system-rørleverandør. Det vil si at det tas med produkter fra A til Å for å være sikker på at de riktige produktene blir montert sammen, og det har vi lykkes bra med føler vi og det er et av hovedargumentene våre fremover, at vi må ha totalpakken når vi skal gå inn i et prosjekt. 

Silvija: Klaus? 

Klaus Røiri: Ja Steinar, jeg synes det er veldig interessant å høre deg fortelle om veksten deres, og den har jo da vært over mange år. Og med vekst så kommer voksesmerter, det pleier man hvert fall å snakke om. Er det noen spesielle voksesmerter som dere har hatt i den perioden de siste årene når dere har vokst mye? 

Steinar: Det ville vært feil å si nei. Nei, men vi har jo voksesmerter og det er jo fordi at jeg føler at vi gikk fra å være en gründerbedrift der broren min og jeg hadde veldig kontroll på alt som foregikk fram til 2006. Og kanskje lite notert ned, men vi hadde solide medarbeidere som gjorde det vi hadde blitt enige om, men når vi da ble alene og skulle dra dette videre så oppdaga man jo fort at da må man kommunisere på en helt annen måte, da kunne man ikke være, kall det diktatorisk lenger, da måtte man gå over i en annen fase der man bygde opp den enkelte til å bli så trygg på seg selv i den posisjonen man har, at man greier å fungere uten at du trenger å peke på hver minste ting, og det er en prosess som har tid og vi er veldig unge hele bedriften. Den er kanskje på gjennomsnittsalder 35 år, og det betyr at man har mange unge ledere som har mye i seg, men som trenger litt ekstra guiding for å lande seg selv da. 

Klaus Røiri: Steinar, jeg har litt erfaring med Hallingdal gjennom å ha vært medeier i en industribedrift sjøl i Hallingdal, og et gjennomgangstema er jo at det er vanskelig å få tak i kompetent arbeidskraft, men det virker jo som at dere klarer å få det til, der hvor andre stønner og akker seg og sliter med å få tak i det man skal ha. Hva er det dere gjør annerledes?  

Steinar: Jeg tør ikke å si hva vi gjør annerledes, men vi har alltid vektlagt det at du har vilje til både å lære og ta til deg ting, og hvis du har den egenskapen så er det utrolig hva du kan få med deg og hvordan du kan fungere i en stilling uten at du har, kall det «den store formelle kompetansen». For jeg har funnet ut at hvis du bare har stå-på viljen og evnen til å ta tak i det, så kan du alltid få leid noen som kan guide dere litt på vei, ala innovasjonsløfte, for eksempel. Det er en kjempegod arena for våre, og vi har hatt en 15 personer der også har vi forutsatt at vi må fortsette på det sporet for å ta dette til neste nivå.  

Klaus Røiri: Ja, det er hyggelig. Og hvis jeg skal gjøre en slags betraktning da Steinar, også bare se på det så kan vi si at hvis det hadde vært i Oslo-området så hadde folk ha sagt «nei, du kan ikke få jobb her i den og den stillingen, for du har ikke det og det sertifikatet, eller du er ikke ingeniør innenfor det». Mens jeg har inntrykket av at du tar tak i folk som har stå-på vilje og læringsvilje og så videre. Også ser du at «ja, men begynn her, vi lærer deg opp vi», også får du superlojale, veldig stabile og veldig dyktige medarbeidere. Er det en betraktning som du kjenner deg igjen i?

Steinar: Det er hvert fall det vi ønsker å si at vi gjør, og jeg føler at vi har gjort det også, fordi at vi har veldig liten gjennomgang i bedriften. Vi føler at vi greier å ta vare på de vi har og at de får en interessant hverdag og at vi gir dem oppgaver som gjør at man kan bryne hodet sitt hver dag, og det er egentlig det viktige tror jeg. 

Klaus Røiri: Det er jo litt artig da, jeg er maskiningeniør selv og det å komme inn i fabrikk er jo superinteressant for en ingeniør, og når vi kjører innovasjonsløft så har vi litt sånn sosialt hvor vi gjør litt forskjellige ting, om det er noe teknisk, da er hallingdalsfolket på. Da stiller dem i første rekke og er litt sånn klare til å stikke fingrene sine borti det, og er det noe som er vanskelig eller noe som ikke helt funker så spretter dem altså. Det er veldig hyggelig å se.  

Steinar: Det er jo veldig moro å høre det og det er det vi egentlig er ute etter, at vi greier å skape et miljø der hver enkelt tør å bruke seg selv og kanskje støtte seg mye på seg selv, men at han er aktiv i kommunikasjon og kan sparre med hverandre på tvers og på faget sitt, eller på tvers av den avdelingen de egentlig sitter da.

Silvija: Klaus?

Klaus Røiri: Det er et sitat jeg mener kommer fra deg Steinar, og det er «ting tar tid.» Stemmer det?

Silvija: Det er hvert fall det man har erfart og det er jo de tre tingene som jeg sier, og det er jo «ting tar tid», og veldig ofte når man driver med utviklinga så tror man at rundt neste bakketopp så er det liksom nedoverbakke, men veldig ofte så har du runda en topp, også er det bare å starte på neste bakketopp, og slik går det hele veien, til du har greidd å lande prosjektet. Og når du har med deg folk så er det om å gjøre å så litt, ikke negativitet, men du må så litte grann, hva skal man kalle det? At du må være positivt utålmodig som jeg sier, du må akseptere at det tar tid, du må være utålmodig og følge opp hverandre, men i vår verden så er det ikke noe og knips i fingrene så er det løst. 

Klaus Røiri: Jeg sitter og prøver å tenke på det vi nettopp prata om, med folkene dine og hvor du tar dem fra og så videre, og jeg har en bedrift som jeg assosierer din virksomhet med. Jeg har en annen bedrift altså som jeg har vært inni som jeg opplever at har en nokså tilsvarende filosofi akkurat på det å ta tak i gode emner i lokalsamfunnet og bygge opp de, og det er Tronrud Engineering på Hønefoss, og for der står folka i maskiner til 3-4 millioner kroner og styrer og programmerer og ordner. Jeg husker jeg spurte en av dem sånn, det var et eller annet, vi kom inn på, «hva er det du har på nattbordet som litteratur» og da dro den opp en sånn manual for en sånn japansk TT-maskin også sa han, «dette her er kveldslitteraturen jeg ligger og leser» Det var programmering av en sånn fleraksa fres. 

Steinar: Nei, jeg håper ikke at jeg har det, for på nattbordet så man drive med andre ting.  

Klaus Røiri: Joda, det er riktig. Det er viktig det, det er viktig å koble av. 

Steinar: Man må det, men jeg føler at jeg har engasjerte medarbeidere og har du engasjerte medarbeidere som setter seg inn i det de driver med, og det er jo det som er nøkkelen. Det er trening som er nøkkelen til å gå fremover, og mange mener at man kanskje har flaks, men den som trener og han har jo mer og mer flaks kan du si. 

Steinar: Ja, det er riktig det. Det er ikke flaks nødvendigvis. 

Silvija: Du, Klaus vi kommer til deg. Jeg har bare lyst til å spørre Steinar litte grann om det jeg opplever som en kontrovers. Jeg spurte Steinar om du mener det er noe spennende, og du sier at de som er spennende kontroverser, det er der du får innblikk i andre syn enn dine, men du lærer alltid masse av dette her, og det tenker jeg er en utrolig viktig innstilling i en verden som egentlig er både full av kontroverser, og egentlig ingen enkle svar som er i full utvikling hele tiden, men det jeg er nysgjerrig på er at, altså vi får høre så mye om at plast ikke er bra, ikke sant. Det er for mye plast i havene våre, det er for mye plast her og der, og det dere produserer da er plast, men dere er likevel veldig høyt oppe på, på en måte disse scoringene, i forhold til disse 17 bærekraftsmålene, delvis fordi dere lager ting som lever i 150 år i full drift, og delvis fordi dere ser etter nye måter å produsere ting på, basert på biologiske inngangsmaterialer. Hjelp oss å forstå denne her kontroversen med at det er for mye plast i verden, særlig hvis man ser på disse engangsposer og så videre, men plast er også et veldig nødvendig materiale, og da er det snakk om å skille på god plast og dårlig plast, og lage god plast, på best mulig måte. 

Steinar: Det der er litt selvmotsigende fordi at plast er liksom ikke plast, det er så enormt mange varianter og det som verden sliter med er jo engangsplasten, eller forbruksplasten. Og når vi ikke greier å ta vare på den så flyr den jo over alt og det er veldig negativt og det mener vi at det er nødt til å tas grep på, men det vi driver med er en helt annen type plast. Vi liker ikke at folk kaller det plastikk for eksempel, det er et negativt ladet ord for oss, vi liker enten plast eller kunststoff. For det er egentlig kunststoff, du kan lage det ut av naftagass per i dag, du gjør om molekylsammensetningen så du får et fast stoff istedenfor en gass. Det er basert på den kilden, men du kan også hente det utifra sukkerroer, mais, trevirke i oppløsning. Sånn at du kan skape materialer ut av andre kjernematerialer da. Våre produkter er jo laget for å skulle driftes i 100-150 år, og når du har brukt det opp så kan du egentlig resirkulere det, og kjøre det tilbake til andre produkter eller andre settinger. Det gjør jo at du låner egentlig bare energien i den driftsperiodens om du har det, og hvis det da er riktig å ta produktet opp igjen og resirkulere, så er det fullt mulig. Antall typer plastvarianter som er ute hos forbrukerne, det bør også kanskje minimaliseres, slik at innsamling og resirkulering blir adskillig enklere, det har jo bilindustrien jobbet med i veldig mange år og der er det kjempegode system som gjør at det er mye av plasten som er i nye biler, som faktisk er resirkulert. Ja, var det her et tydelig svar?

Klaus Røiri: Ja, det var det, og når jeg sitter og hører på deg Steinar så er det en ting som slår meg. For det første så har du vært daglig leder i 40 år, det er riktig det?

Steinar: Ja, det er riktig.  

Klaus Røiri: Det er jo unikt i seg selv. Hvor mye hadde dere i omsetning da du tok over for 40 år siden?

Steinar: Nei, da var vi på 1 850 000. 

Klaus Røiri: Ja, altså du har løfta bedriften. Jeg vet at dere har gjort det sammen, men nå er det jeg  

som peker på deg også får dem eller du si at «ja, vi er et team», men nå kan jo jeg peke på deg, det er min handling. Så du har løfta bedriften fra 1,8 millioner til 500 millioner i året, og det vil jo si at du er en logmært fyr, det er ikke noe brautende ved deg, det vet jeg fordi jeg har møtt deg noen ganger, men allikevel så har du i din stille fremtoning løfta en bedrift fra 1,8 til 500 millioner, det er noe som de færreste grundere får til. Det er bare å ta av seg hatten, jeg får ta av meg headsettet her for å si det sånn, det tør jeg ikke å gjøre for da hører jeg deg ikke. Jeg kunne hatt lyst til å bare hørt litte grann, dere satser videre, nå tenker jeg Wopas, og om du bare kunne sagt noen få ord om Wopas og, for det er bare en illustrasjon på en grunder, en utvikler, entreprenør, bruk de ordene, som ikke gir seg med å satse. Som du sa, stopper produktutviklinga, så starter nedturen. Si noen ord om det. 

Steinar: Ja, vi har jo alltid satsa på å ha god kontakt med kundene våre og det er dem som egentlig drar oss videre i det med produktutvikling fordi at, har du god kontakt så får du alltid greie på hva som er utfordringene og hva dem mener at vi kanskje burde gjøre. Hvis vi går da til Wopas som vi starta på i 2013 egentlig, så var det en kar som heter Herman Gandrudbakken ifra Flå som ville ha noe stolpebeskyttelse mot hakkespetta, og han tenkte da at vi måtte bruke et plaster som var splittet og smette det rundt og vi lagde det til han og drev på med det i et års tid også spør du «hvorfor i all verden kan man ikke heller bare belegge hele stolpen?», og da slipper vi både impregnering og alt sammen som du sliter med per i dag, også var han ikke helt gira på det også bare tok vi og kjøpte noe stokker også hadde vi utstyr til annen plastproduksjon eller til andre produkt også la vi det da i vårt produksjonsopplegg, og starta på en testprosedyre da inne hos norsk treteknisk, og fikk veldig gode resultat. Det var i 2014, også fant vi ut at her må vi jammen begynne å satse, og gjennomførte mer tester på norsk treteknisk og fikk treapartsrapporter som sa at, dette kan ha noe for seg, også begynte vi før innovasjonslufttankegangen, men da begynte vi å jobbe systematisk for å vedta hvor trykker vi i gang med dette her og vi fant ut at vi er nødt til å gjøre det her, vi må ha kopieteget arbeid. Vi kunne kanskje ha reist ned på treklyngen på Hønefoss, men det er for langt unna når du skal utvikle et produkt, og kjøpte maskiner og utstyr da i 2016/2017, og nå er vi i gang med den produksjonen, og det det går på er at vi får tak i massive trestokker. I oppstarten så fikk vi fra Agder, nå har vi begynt å få ifra Viken skog, og det er stolper opp i 27 meter. Dem har kjøpt vakuumtørke for å tørke stokkene ned til 12-14% luftfuktighet, men vi legger dem direkte med PI-plast, kryper det på, forsegler det i alle ender, og alle plasser der du måtte ha høl i stolpen så har vi en tetteteknikk som gjør at du ikke får fuktighet inn. Ved den teknikken her så øker du styrken i trevirke med 35%, og det gjør at du får det definert styrkemessig, på en helt annen måte enn om du skal ha den luftfuktigheten som du normalt har når en stolpe står ute i det virkelige liv. Vi utvikler da dette for kraftlinje ved telefonstolper, vi har jo sett at bryggekåla til marina, for eksempel. Vi har til fjøsstolpa, kommet i gang med et firma som setter fjøssystemer på pågang som er veldig plaget med rust i galvaniserte stålinnredninger i fjøs. Vi har levert havner i Danmark, i Sverige, veldig moro. Vi har vært i diskusjon med jernbaneverket til jernbanesyller, og det er veldig mange interessante bruksområder som dette har åpna. Vi er midt inne i å skulle bygge opp en fabrikk på dette også. I dag så leier vi lokalt på Hallingplast, men Hallingplast er jo også i vekst, så vi skulle absolutt hatt mer rom selv. Så vi håper at i løpet av 2021, at vi begynner å få opp et eget industribygg da. 

Klaus Røiri: Og Vemund Gudbrandskar er jo han som leder Wopas, og jeg var og pratet med Vemund her for kanskje, ja det var i februar tror jeg det var, også spurt jeg han: «hva slags bakgrunn har du for å drive som daglig leder i den her type virksomhet?», og nå husker jeg ikke bakgrunnen til Vemund, men han svarte noe som var i kategorien av at «nei, hva slags bakgrunn har du?» «Her er folk dyktige til å ta folk som vil og sørge for at de lykkes.». Så jeg synes også at det de ikke gjør på Wopas er illustrerende for at de klarer å trylle med folk på en helt annen måte enn andre bedrifter får til. Altså de gjør noe hvor andre ser seg blind på vitnemål og høyskoleutdanning og den type ting, så setter de det til siden også bygger de opp folkene deres på en fantastisk måte. Det er det inntrykket jeg sitter med, og det er det inntrykket jeg føler jeg ser på Wopas også. 

Steinar: Ja, det er jo hyggelig å høre det. Vi er selvfølgelig avhengig av at man har en viss kunnskap, og Vemund har jo skolegang kan du si. Han er jo bygningsingeniør, men han har jo drivet sagbruk og når vi begynte med dette så trodde jeg at det var vel bare å bestille noe trestolper liksom også kunne du lage stolpeemner, men man lærer jo litt når man får pratet med fagfolk og han er jo fagmann på det med stolpe og trevirke. Så uten han så hadde vi nok bomskytet en god del før vi kom hit i dag da.  

Sjur Dagestad: Jeg tror det var det han sa til meg. «Nei, jeg har drevet sagbruk jeg.» Jeg tror det var noe sånt han svarte og det er sånn, ja. 

Steinar: Jada.

Silvija: Men jeg synes dette kommer veldig tydelig frem også i ditt svar til mine spørsmål om hvor vi skal lese mer om ditt fagfelt, også sier du at, «nei, kanskje man skal følge med på aviser når det er vannledningsbrudd». Altså det høres ut som at det er veldig sånn «learning by doing», også prøver man hele tiden å gjøre det litt bedre og det er kanskje den beste måten å lære på også da. 

Klaus Røiri: Ja, litt tilbake til, du sier jo Steinar at dere er en relativt ung bedrift, også har dere flere ansatte som også er unge, mange som akkurat kommer fra skolen, ikke sant? Og hvordan er det dere tar vare på dem? Altså hva er det de lærer seg først når de kommer til Halling plast? Hva slags verdier er det de skal da tenke «dette må jeg huske på, dette er viktig.»?   

Steinar: Nei, det vi ønsker av alle unge er at vi må få de inn på et nivå som gjør at de begynner å betrakte seg selv som at dette går bra, det her får dere til, de lykkes, og når du får litt selvtillit, for det er det vi må bygge opp i den posisjonen de er i, så er ikke det sånn at du knipser i fingrene med, det må læres, for de kommer ofte rett fra skolen og har sin bakgrunn, som er kjempebra der, men det er noe annet å være i arbeidslivet, og da er det viktig at de som er rundt lærlinga, at de er ansvarlig og at de gjør dette på en god måte, slik at vi oppnår den effekten da, og det som jeg synes er moro med at vi har 2-4 til lærlinger som vi tar inn i året, og det er på industrimekanikere og produksjonsteknikk, og når vi greier å ta vare på de sånn at når de studerer videre så kommer de inn og jobber ekstra her, da føler jeg at vi må ha gjort noe riktig. Det er det vi håper at vi skal greie, å dra de yngre tilbake til Dalen, fordi at hos oss så er det jo reiseliv og turisme som er liksom det store, og det er veldig bra det, men jeg føler at vi må ha litt bredde i arbeidsplasstilbudet, og vi har helt andre jobber å tilby enn reiseliv og turisme, så derfor så må vi få inn nye som fyller på med dem, ja som begynner å bli eldre, vi må få avløsning og da må de yngre læres opp og det er ikke, du skaper ikke en ny en ved å ikke ha med deg historie. Du må få med deg historie for å bygge fremtiden.

Sjur Dagestad: Med så mye trailere, dekker som går oppover og nedover Hallingdalen så er dere jo nesten reiselivsbedrift da. 

Steinar: Jada, det kommer inn en 3-4 biler i døgnet med råvarer og ut går det en 10-12 ferdiglasta trailere. 

Sjur Dagestad: Det er jo nesten umulig å kjøre oppover Dalen uten å møte en trailer, eller Hallingplast. Klaus?

Klaus Røiri: Ja, litt tilbake til innovasjonsløft da. Dere har jo vært med så mange ganger, med prosjekter på dette innovasjonsprogrammet, og jeg vet at det er noe som du ser som skaper en effekt som er litt utover akkurat det prosjektet og det man jobber med i det prosjektet. Kan du si litt mer om det?

Steinar: Jeg har vel sagt til deg som jeg må huske at den oppgaven jeg har på innovasjonsløftet, det kan du si er bare en sånn lekeoppgave, den viktige oppgaven er jo å skjønne hva egentlig programmet går ut på, også begynne å bruke dette i det vanlige livet som du kjører, sammen med bedriften, slik at du skaper et miljø for å tenke på den måten og det greier du ikke alene. Du må få med deg flere, og derfor har vi hatt med flere for at det kanskje 70 prosent skjønner hele bildet, så har du virkelig fått opp en stamme som bygger dette videre, også er vi selvfølgelig obs på at det hjelper ikke om bare toppen har dette innovasjonsløfttankegangen, du er helt avhengig av at du får det nedenfra og opp vil jeg si. Det beste er når de begynner å etterspørre og stille krav til oss som da sitter mer på toppen, for det er da du får fremgang i det. Tar du det andre veien så blir det at du presser det ned på folk og det er ikke like bra. 

Sjur Dagestad: Også kan jeg si en ting Steinar, at du blir ikke mer kreativ av å ha et vitnemål med mastergrad på, det kan jeg uttale meg om som professor for NTNU, så den skaperkrafta, den sitter i alle mennesker, og den er individuell, og den har absolutt ingenting med hvilket vitnemål du har. Den har med hvordan du er som menneske.  

Silvija: Jeg tror det er et personlighetstrekk, mer enn noe annet, og det å være utålmodig positivt som, som Steinar beskriver seg selv også, det tror jeg kanskje er det beste vitnemålet da. Men jeg synes likevel at det er ganske fascinerende at dere lager noen av disse beste materialene i verden, da i Halling plast, og klarer å eksportere, eller klarte før krisen da å eksportere noe av dette her i Kina. Jeg har lyst til å utfordre deg med noe som er mitt vanlige problem med norske teknologien. Jeg synes vi er verdensledende i å lage ting som tåler større press enn produkter fra de fleste andre land. Grunnen til at du kanskje lager disse fantastiske bryggepålene dine og så videre, er nettopp fordi vi har så mye vær og vind, og ting må tåle mange vinternetter for at de skal overleve i Norge, men jeg synes ikke vi er like flinke til å selge dem, som det vi er til å lage dem. Hvordan jobber dere med å være gode på markedsføring og salg?  

Steinar: Ja, det er jo veldig vanskelig vil jeg si og vi har først skutt fart når det er yngre som har kommet inn, fordi at jeg har ikke noe bakgrunn ifra salg og marked og det har jo bomma to ganger på med nye produkter kommer på nitti-tallet der gikk det helt feil aktører i markedet som ikke utvikla det, men kanskje bare hadde hånd om det for å begrense det, men nå når de yngre har begynt å komme inn så angriper jo dem markedet på en helt annen måte og bruker de kanalene som er tilgjengelig i dag. Vi har for eksempel, i Halling plast så har vi noe vi kaller for rørbloggen som kommer ut hver 14. dag. Den er det veldig mange lesere på, og det er alt fra konsulenter til ledningseiere, til installatører som følger, og da tar dem opp tema hver 14.dag, som angår det å legge rør, hvilket materiell skal du velge, selvfølgelig vinkler det mer eller mindre mot Halling plast, men det er veldig mye generell informasjon vi legger ut slik at vi ønsker å slåss i markedet, men vi ønsker å være en aktør som serverer korrekt informasjon, slik at, har du et anlegg som krever andre egenskaper enn det vi kan tilby så må du velge det materialet til den installasjonen, og ved å komme med den type informasjon, så føler jeg at vi bygger tillit hele veien, og det er tillit vi egentlig er avhengig av. Har folk tillit til oss så er det veldig mye lettere å møtes på en god arena du selv ikke bare prosjekt en gang, det er om å gjøre å ikke være verdensmester for en dag, men å være på det beste over tid. Det er da du virkelig bygger et marked, som, som jeg ser det. Eller så er det jo Facebook og alle disse andre kanalene som blir brukt da. 

Silvija: Jeg har lyst til å spørre vår blåruss Klaus da, om det er noe mer man kan gjøre på forretningsmodelleringsside, for jeg lurer på om Steinar egentlig underselger produktene sine. Dette er så gode produkter at de lever så mye lenger at vi på en måte sammenligner epler og bananer når vi priser dem likt med gamle produkter, med mye dårligere evner. Er det noe mer man kunne gjort der? 

Klaus Røiri: Altså, det jeg synes er interessant, det er jo at det er forskjell mellom salg og markedsføring. Man kan dra det så langt at man kan si at man driver egentlig ikke med salg, men man driver egentlig med markedsføring, fordi at i markedsføring så betyr det at vi gjør en del aktiviteter som påvirker, som informerer, som Steinar forteller om, som gjør at vi møter folk på forskjellige arenaer. Vi tar noen initiativ som gjør at andre ser, og andre hører, og andre observerer. Det er det ene, det andre er jo det som er kjent i dag, at får du noen til å omtale det du driver med på en positiv måte, så vinner man med veldig mye salgsmessig på det, og jeg vet jo det Steinar, at dere har, en gang i året så har dere et veldig, veldig stort arrangement i Kleiver. Jeg husker ikke hvor mange det er dere inviterer, eller hvor mange som kommer, men det er mange, mange hundre, og det er jo folk fra bransjen deres. Jeg tenker jo at det er et sånt eksempel på hvordan man driver nær markedsføring, og får frem nyheter. Det er egentlig på samme måte som Apple gjør når de inviterer sine kunder til show i Las Vegas. «Hør på oss, dette er nå nytt!», så jeg tenker at det er markedsføringen som er viktigst å jobbe med. 

Silvija: Jeg tenker også at kanskje utdanningen, jeg sitter og tenker på bygningsingeniørene våre, som blir utdannet for å bygge med tradisjonelle materialer, også hvor fort klarer vi å spre disse nye materialer til alle de som da planlegger disse bæringsevner og rustmotstandsevner og så videre. Det ville også vært en veldig effektiv måte å spre det nye kunnskapen på, altså du burde rett og slett være gjesteprofessor på byggekursene rundt omkring. Her er det Sjur som har lyst til å legge til noe.

Sjur Dagestad: Ja, der er du inne på noe Silvija, for det er en ting som jeg har lyst til å si til deg Steinar, er at nå har jo både Klaus og hatt gleden av å observere dere gjennom noen år og det er mye å lære av måten dere driver på. Det er ikke noe dere dytter ut og prater veldig høyt om. Det er ganske stille i deres måte å jobbe på, men å bygge en bedrift i fra 2 millioner til 500 millioner i omsetning på 40 år, jevnt og trutt og lage en hjørnesteinsbedrift. Det tar en del ting, altså hvis man hadde gått løs på virksomheten deres og sett på hva det er dere gjør som er annerledes enn andre bedrifter, så vet jeg at vi ville ha funnet en del ting hvor dere er annerledes, og da kan man jo si «burde man ha gjort noe bedre eller annerledes?» og så videre, men jeg tror faktisk at dere blir som en plante i naturen for å si det sånn, som vokser på deres egen måte, men som har klart å bli et veldig solid og livskraftig plante, og det ser vi midt oppi disse Corona-tider, hvor bedrifter trues med å gå konkurs, men en del av dem er jo på vippen til å gå konkurs hele tiden. Så vet jeg at dere har relativt gode marginer, for dere er jo Hallingdøler, så dere har jo gode marginer, altså på sikkerhet da, på trygghet og ikke skulle blåse overende i første storm. Det er noen sånne betraktninger jeg har, jeg synes du kan med det der Steinar, som en sånn tankevekker. Dere har noe som mange mennesker mangler, og hvis man hadde lett etter det så ville man ha funnet en del spennende ting i Hallingdal plast. Det er professorens betraktning. 

Klaus Røiri: Jeg er interessert i temaet familieeid bedrift Steinar, det å jobbe sammen, det at sønnene dine er med i bedriften, det er kanskje en del som hører på denne podkasten også som er eiere i familieeide bedrifter, og som tenker litt på: «hvordan er det vi skal gå fremover?». Har du noen råd? Sånn sett, for de som sitter litt i samme situasjonen, hva er de gode grepene å ta, og hva må man være litt sånn oppmerksomme på, sånn at dette blir bra over tid? 

Steinar: Ja, nå har vi drevet på i den prosessen vi har fulgt i tre år, og her gjelder hvert fall de tre tingene. Ting tar tid, og det som er viktig er at man kommuniserer mye rundt temaet, slik at man ikke drar sånne hastige slutninger, og man må gi hver enkelt tid til å få fordøye det du tar på hvert møte, så det må ikke være for store tema hver gang man prater, også er det jo viktig å involvere partnerne hele veien. Fordi det er familiebedrift så er det jo team-arbeid, og nå har de tre våre da, jeg har overtatt 15% hver, sånn at jeg og kjerring sitter med 55% og målet er jo selvfølgelig å fortsette prosessen slik at dette øker hele tiden, men at man starter en plass og da kan det være greit å starte på et nivå som alle synes er greit å starte på, fordi at det er viktig å få avdekket den enkelte hvor de egentlig har lyst til å være hen i en bedrift og det er om å gjøre å ikke legge press på, slik at presset blir slik at du tar feil beslutning, du må få dette til å bli et naturlig ønske eller en naturlig del til den prosessen som dette egentlig er, og da må man starte så tidlig at du har tid til å bruke dette her, også må man finne posisjonen til seg selv, som gjør at man er der, men man bør ikke være den som er i fremste rekke. 

Sjur Dagestad: Dette er, hva skal vi si, kloke ord i familiebedriftenes land.  Jeg kommer selv fra en familiebedrift og er fjerdegenerasjon i en bedrift som er 120 år, og vi har jo et utall familiebedrifter i Norge, de fleste heter gardsbruk og i mange bedriftsovertakelser så blir du tvunget inn i en rolle, altså du er nødt til å overta gården, eller du er nødt til å overta. Så det med overtagelse, det heter generasjonsskifte i familiebedrifter, det kan være en krevende og viktig sak, og som, som du sier Steinar, det å lytte og finne ut «hvor passer den enkelte inn?» det er mange som har gjort for dårlig arbeid der og hvor arvingen føler seg forpliktet til å ta over. Det er ikke av glede, det er av plikt.

Steinar: Jeg er enig i det. Det er nødt til å være fullstendig fri vilje og du må ha en gnist inni deg som gjør at du har lyst til å drive med dette her. 

Silvija: Også tror jeg du må slippe til også, og der høres det ut som du gjør plass da. Jeg spurte deg om livsmotto, og du sier «ikke forvent mer av andre enn du forventer av deg selv». Det synes jeg var veldig lovende da, også i forhold til familiebedriftsstrategi. 

Steinar: Ja, jeg føler at man må passe på at alle finner plassen sin og for vår del da så har vi tre ulike gutter. Det er en som er på salg og marked, det er en på IT og automasjon og en på litt produktutvikling og litt allsidighet som jobber ved siden og med.  

Silvija: Veldig gøy. Du, Steinar, jeg har lyst til å slenge ut min oppsummering i en setning av samtalen vår også invitere deg til å gjøre det, og hvis ikke du gjør det så kommer Sjur eller Klaus sikkert med sine perler, men jeg vil si at verden ikke trenger mer plast, men den trenger mer Halling plast. 

Steinar: Ja, det var et veldig bra slagord, vi kan gjerne kjøpe det. 

Silvija: Hva sier du? 

Steinar: Jeg er ikke veldig poetisk så jeg tror jeg overlater det til Klaus og Sjur jeg. 

Klaus Røiri: Ja, det blir vanskelig å slå den Silvija, så jeg tror vi lar den stå.

Sjur Dagestad: Hvis vi skal henge, altså jeg har ikke noe setting, men jeg har et par ord da. Det er at jeg opplever det som en stille revolusjon. Det er ikke noe brautete, det er ikke noe alfahannpreg over måten bedriften vokser frem, og turer frem på, men den vokser med et fantastisk tempo som mange bedrifter misunner, eller drømmer om. Så stille revolusjon har jeg lyst til å kalle det. Det er sånn som jeg har lært dere å kjenne.  

Silvija: Enig. Steinar Tragethon, som er da rørleggermester og dagligleder i Halling plast, jeg prøvde å snu om til, du hadde en sånn utrolig fin, du hadde en sånn fin definisjon på dette med rørlegger.

Steinar: Rørlege.

Silvija: Rørlege, det var det jeg hadde lyst til å si. Rørlege og daglig leder i Halling plast. Takk for at du var med oss i Lørn og inspirerte oss om å både bygge stille revolusjoner fra alle steder i dette landet og tenke nytt og modig rundt noe av det som Norge faktisk er best i verden på, og det er material teknologi anvendt på noen av de vanskeligste prosessene som finnes der ute. Takk til dere som lyttet. 

Takk for at du lyttet til innovasjonsverket, en samarbeidspodkast mellom Lørn.Tech og innovasjonsverket. Følg oss på sosiale medier og på våre nettsider Lørn.Tech.