LØRN Case #C0671
Fiskeproduksjon med bærekraft i sentrum
Hva har blockchain, robotteknologi, maskinlæring og ai med fiskerinæringen å gjøre? Og hvordan er likestillingen i fiskeribransjen? I denne episoden av #LØRN snakker Silvija daglig leder i Kvarøy Fiskeoppdrett, Alf Gøran Knutsen, om hvordan de produserer laks på en litt annerledes måte.

Alf Gøran Knutsen

Administrerende direktør

Kvarøy Fiskeoppdrett

"Den dagen jeg våkner opp 05.00 og er usikker på om jeg vil på jobb eller ikke så slutter jeg."

Varighet: 41 min

LYTTE

Ta quiz og få læringsbevis

0.00

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Hvem er du, personlig og faglig? Hvordan ble du interessert i innovasjon/forskning?

39 år, gift og har 3 barn. Har jobbet med oppdrett siden 2005. Glad i tall og har klare mål og visjoner i arbeidet med Kvarøy Fiskeoppdrett. Vi ønsker å være fremst når det gjelder ny teknologi og utviklingen som er/kommer i næringen. Næringen som helhet er nødt til å utvikle seg og digitalisere seg.

Hva er det viktigste dere gjør på jobben?

Å produsere laks, men marked og salg er også viktig. Vi har nettopp startet et selskap i USA, og derfor går mye av min tid til det.

Hva fokuserer du på innen teknologi/innovasjon?

For øyeblikket er det Blockchain-prosjektet som tar mest tid. Vi har også flere andre interessante prosjekter på gang innen robotteknologi, maskinlæring og AI.

Hvorfor er det spennende?

Dette er en ung næring som er inne i en fase hvor kursen framover blir staket ut. Det nytter ikke å sitte bakpå og tro at man kan komme etter. Næringen vår er en næring som mottar mye kritikk, vi er nok for dårlig til å kommunisere alle de gode tingene vi gjør.

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden?

Kunnskap innen produksjon av laks/mat vil være relevant. Jeg ser også at det kommer til et punkt hvor digitalisering og datakunnskap blir viktig, også innen vår næring.

Hva gjør vi unikt godt i Norge av dette?

Oppdrettserfaringen vår er en kunnskap som vi i dag eksporterer.

Viktigste nye perspektiver fra Covid19?

Covid er en revolusjon for oss som reiser mye. Flere får opp øynene for at digitale møter kan erstatte de fysiske møtene.

Hvordan er du som leder, og hvorfor funker det?

Det er høyt under taket hos meg. Jeg er veldig direkte og ærlig, og ønsker det samme fra mine ansatte.

Noen viktige bærekraftsperspektiver?

Næringen vår og matproduksjonen som vi gjør er bærekraftig på alle nivåer, men det er ting vi kan gjøre bedre. Fotavtrykket er lavt, men kan forbedres. Det er viktig å se helheten, og der er oppdrett dyktig.

Et yndlingssitat eller livsmotto?

Den dagen jeg våkner opp kl. 05.00 og er usikker på om jeg vil på jobb eller ikke slutter jeg.

Kan du oppsummere vår samtale med en setning?

En prat om løst og fast innen oppdrett, med fokus på innovasjon og bærekraft.

Hvem er du, personlig og faglig? Hvordan ble du interessert i innovasjon/forskning?

39 år, gift og har 3 barn. Har jobbet med oppdrett siden 2005. Glad i tall og har klare mål og visjoner i arbeidet med Kvarøy Fiskeoppdrett. Vi ønsker å være fremst når det gjelder ny teknologi og utviklingen som er/kommer i næringen. Næringen som helhet er nødt til å utvikle seg og digitalisere seg.

Hva er det viktigste dere gjør på jobben?

Å produsere laks, men marked og salg er også viktig. Vi har nettopp startet et selskap i USA, og derfor går mye av min tid til det.

Hva fokuserer du på innen teknologi/innovasjon?

For øyeblikket er det Blockchain-prosjektet som tar mest tid. Vi har også flere andre interessante prosjekter på gang innen robotteknologi, maskinlæring og AI.

Hvorfor er det spennende?

Dette er en ung næring som er inne i en fase hvor kursen framover blir staket ut. Det nytter ikke å sitte bakpå og tro at man kan komme etter. Næringen vår er en næring som mottar mye kritikk, vi er nok for dårlig til å kommunisere alle de gode tingene vi gjør.

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden?

Kunnskap innen produksjon av laks/mat vil være relevant. Jeg ser også at det kommer til et punkt hvor digitalisering og datakunnskap blir viktig, også innen vår næring.

Hva gjør vi unikt godt i Norge av dette?

Oppdrettserfaringen vår er en kunnskap som vi i dag eksporterer.

Viktigste nye perspektiver fra Covid19?

Covid er en revolusjon for oss som reiser mye. Flere får opp øynene for at digitale møter kan erstatte de fysiske møtene.

Hvordan er du som leder, og hvorfor funker det?

Det er høyt under taket hos meg. Jeg er veldig direkte og ærlig, og ønsker det samme fra mine ansatte.

Noen viktige bærekraftsperspektiver?

Næringen vår og matproduksjonen som vi gjør er bærekraftig på alle nivåer, men det er ting vi kan gjøre bedre. Fotavtrykket er lavt, men kan forbedres. Det er viktig å se helheten, og der er oppdrett dyktig.

Et yndlingssitat eller livsmotto?

Den dagen jeg våkner opp kl. 05.00 og er usikker på om jeg vil på jobb eller ikke slutter jeg.

Kan du oppsummere vår samtale med en setning?

En prat om løst og fast innen oppdrett, med fokus på innovasjon og bærekraft.

Vis mer
Tema: Maritim- og marin teknologi
Organisasjon: Kvarøy Fiskeoppdrett
Perspektiv: Mindre bedrift
Dato: 200416
Sted: NORDLAND
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


BærekraftFamiliebedrift
Oppdrett
Ledelse

Mer læring:

Norsk Fiskeoppdrett Norsk Sjømat FX Expert

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Flere caser i samme tema

#C0209
Maritim- og marin teknologi

Ben Fitzgerald

Engineers

CoreMarine

#C0208
Maritim- og marin teknologi

Aleksander Stensby

CEO

Klaveness

#C0206
Maritim- og marin teknologi

Christine Spiten

CEO

Blueye Robotics

Utskrift av samtalen: Fiskeproduksjon med bærekraft i sentrum

Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner. 

 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn i samarbeid med Bodø 2024. Jeg er Silvija Seres, temaet i dag er oceantech og gjesten min er Alf Gøran Knutsen som er daglig leder ved Kvarøy fiskeoppdrett, velkommen!

 

Alf Gøran Knutsen: Takk skal du ha.

 

Silvija: Alf Gøran, vi skal snakke om nymotens fiskeoppdrett som både god business og god bærekraft. Jeg synes det er veldig spennende at dere gjør ting så konkret, og så raskt som det dere gjør, så vi skal prøve å finne ut hvorfor og hvordan dere gjør det på Kvarøy fiskeoppdrett. Men før vi gjør det så håper jeg du kan fortelle oss litt mer om deg selv, hvem er du? Og hva driver deg?

 

Alf: Ja, jeg heter da Alf Gøran Knutsen som du sa, og er daglig leder for Kvarøy fiskeoppdrett. Jeg er 39 år, er gift, og har tre unger. Jeg bor på den lille øya Indre Kvarøy som ligger litt utenfor byen Mo i rana. Det er en liten øy med 85 innbyggere, så vi er ikke så mange, men vi er ei øy med mye aktivitet, og dermed også har vi jo barnehage, vi har barneskole, ungdomsskole, vi har butikk, vi har pub, vi har restaurant. Vi har en rekke bedrifter, og en rekke aktiviteter på øya som gjør at vi er litt på en måte selvforsynt. Vi har en trappefabrikk, altså det er mange ansatte. Jeg er jo da daglig leder for bedriften som er hjørnestensbedriften på øya da. Jeg kom inn og tok over den i 2008, før det så drev jeg og utdannet meg som lærer. Den bedriften er jo en familiebedrift, og jeg er inngift i familien, så jeg selv har jo ikke utdannelse innenfor havbruk, men jeg er utdannet lærer. 

 

Silvija: Ja, ikke fiskeadel, men fiske-svogeradel, eller noe sånt noe.

 

Alf: Ja, du kan godt si det. Jeg er gift med den eldste dattera til han som starta bedriften, og ja, det var ikke planen min å ende opp der, jeg kunne for så vidt endte opp på en liten øy, men det var ikke planen min å drive med fiskeoppdrett når jeg tok utdannelsen. Det var ikke tanken min, men svigerfaren min, han så tydeligvis noe i meg som gjorde at han turte å satse på jeg var i stand til å ta over, og det er jo en litt sånn artig historie holdte jeg på å si, hvordan jeg fikk tilbudet om det, for første gang jeg traff han så visste jeg jo selvfølgelig om lakseoppdrett, og hva han holdte på med da, og etter å ha treffet han et par tre-fire ganger så husker jeg at jeg var på besøk hjemme hos de en kveld også spurte han om hva jeg hadde tenkt til å gjøre når jeg var ferdig med utdannelsen, så sier jeg: «Nei, jeg har tenkt til å bli lærer, det var kanskje planen.». Så sier han: «Ja, du har ikke lyst til å komme og jobbe for meg før vi blir store? Så driver du på med lakseoppdrett». Så jeg har liksom, jeg jobber, hva skal man si, alle ledd i produksjonen og ja, jeg var mest glad i fysisk arbeid når jeg vokste opp, men etter hvert så fikk jeg jo mer og mer ansvar i bedriften og mer og mer kontorarbeid holdte jeg på å si. Jeg skulle ønske jeg hadde tid til å være mer fysisk aktiv, men den var jo en stor bedrift som krever noen som sitter på et kontor også, uten tvil. Det å ende opp i 2008, så overtok jeg som daglig leder etter min svigerfar som var bare 48 år på det tidspunktet, så det er jo ikke akkurat noe pensjonsalder å gå av da, men han gjorde et valg i forhold til at jeg var klar til å ta over og han hadde to sønner som gikk skole på det tidspunktet da, og tok utdannelse til å bli havbruksutdannet, så de har kommet inn i etterkant, og nå i dag så er det vi tre da i dag som er på en måte ledelsen i bedriften. Jeg har den fancye daglig leder tittelen, de har produksjonsleder og prosjektleder. Det er titler, men det er vi tre i lag som på en måte tar beslutninger og styrer bedriften.

 

Silvija: Du, jeg har lyst til å spørre deg tre positive og ett negativt spørsmål, og alt dette her dreier seg egentlig om den historien så langt. Jeg er veldig fascinert av at det virker som om det er noen bedrifter og noen steder som bare bestemmer seg for at de skal lykkes, og det kan være i Indre Hallingdal, som, som Hallingplast, eller det kan være på Indre Kvarøy, og i utgangspunktet så er de fleste av oss litt arrogante Oslo-væringer, sånn at altså: «hva gjør man der?», ikke sant? Men så lager man milliardbedrifter, fordi man står på og er flink. Så jeg har lyst til å spørre deg litt, hva er det med lokalmiljøet? Hva er det med selskapet? Som gjør at dere har hatt sjans da til å lykkes, og det er godt mulig at svaret er rett og slett stahet, eller noe sånt noe, også har jeg lyst til å spørre deg også, for jeg så bilder, bare googla deg før vi starta, også tenkte jeg: jøss, han er ung! Også tenkte jeg etterpå at: men det er en del folk som leder ganske svære greier nå innenfor fiskeribransjen som er unge, og det er flott, men det kan godt være at det er fordi man begynner så tidlig, og man lærer på jobben eller, så jeg har bare lyst til å få deg til å kommentere da om dette her er noe som kanskje flere andre industrier burde lære fra. Også det negative spørsmålet mitt kommer jeg kanskje til etterpå.

 

Alf: Ja, ok. Nei, først til hvorfor man lykkes. I våres tilfelle så er det jo bygd opp altså, det er en familiebedrift. Det er en familie som har hatt et ønske om å bo på Kvaløy og bygge en bedrift på Kvaløy. Faren til min svigerfar var fisker, og begynte med lakseoppdrett egentlig som en sidejobb og skulle bare ha det som noe han gjorde når han ikke var i Lofoten og fisket torsk, også tok jo selvfølgelig den her biten over ganske fort, og min svigerfar var som meg i oppstarten og var kasta inn i det og har bygd et solid grunnlag rett og slett. Så, jeg har på en måte legg overtok og det at det er en familiebedrift og det grunnlaget som nå gjorde jo at jeg fikk den muligheten til å bygge videre på noe som er solid rett og slett, men så er det jo også, jeg har jo lært av min svigerfar hvordan væremåten og alt sammen, hvordan vi tenker i forhold til at vi er veldig fokusert på at ting skal skje lokalt, vi skal bygge opp bedriften lokalt. Vi skal bygge opp arbeidsplasser lokalt og prøve å bygge en stødig solid bedrift lokalt. Og det at det er en familie og det at familien har det ønsket og gjort at vi, når det har gått som, som det har gjort de siste årene så har man på en måte fått muligheten til å reinvestere pengene i bedriften da, og i samfunnet, og bygge opp noe solid. Jeg fikk som du sa overta i en ung alder, 28 år når jeg tok over bedriften, men jeg hadde jo da gått noen år i skole hos han og ett av mine krav når jeg overtok også var at han fikk ikke lov til å flytte, for å ha den kunnskapen nært og den støtten i forhold til det jeg skulle gjøre. Det er tross alt litt av et ansvar å lede en bedrift som er såpass mektig for et lite lokalsamfunn, og gjøre de rette valgene hele tiden er ikke noen enkel affære, men vi har på en måte klart og jeg tror jeg også det er litt grunnen at jeg kom utenifra og hadde den lærerutdannelsen, altså ikke hadde den havbruks-biten, kom inn i havbruksnæring, en næring som er veldig åpen, også er den bygd rundt åpenhet. I de første oppdrettene så starta jeg og lærte jeg, også hadde dem åpent hus, det var bare å komme og lære hos de hvordan du skal gjøre det, og den på en måte den kulturen er ført videre i fiskeri-, eller i oppdrettsbedriftene, videre sånn at på en måte man prøver å lære hverandre og man prøver å gjøre ting bedre og bedre. Det er jo en ung næring fremdeles, lakseoppdrett. Vi har jo holdt på i på i 44 år for våre fiskeoppdrettere, næringa er 50 år gammel, så vi er jo en av de familiebedriftene som overlevde lengst, men det er jo takket være hardt arbeid. De siste ti årene har vært mye oppturer, men det har vært 30 år med harde tap også for å komme dit vi er i dag. 

 

Silvija: Det må være noe dere klarer å få til, altså jeg bare tenker den livskraften da som finnes i bedriften i forhold til at dere har også bygget da fra Indre Kvarøy, organisasjon i USA, hvor dere eksporterer alt. Altså, det er noe med motet.

 

Alf: Ja, det kan du si. Om motet er større enn vettet, det er jo et spørsmål.

 

Silvija: Det er ikke et spørsmål, motet er alltid større enn vettet og det er derfor ting blir gjort her i verden.

 

Alf: Vi har liksom gjort det her lag for lag. Det som har vært drivkraften våres, det som har gjort at vi har kommet dit vi er, er jo at vi har vært tre unge. Altså, den neste generasjonen har fått lov å overta tidlig. Vi er tre unge folk som har klare meninger om hva som er rett for næringa, og rett måte å gjøre ting på, og da har på en måte fått det, ikke blankofullmakt til å gjøre de tingene, men har hvert fall fått lov og gjort de tingene, og lov å prøve litt ting, og feile litte grann, og dermed lyktes ganske bra også. Det er ting vi har gjort som ikke har vært så bra, men mye av de valgene vi har tatt underveis her er en kombinasjon av det at vi er unge og vi har prøvet på en måte å se litt hva som er viktig for kundene, hva er viktig for folk generelt der ute i forhold til måten vi gjør ting på og de valgene vi har mulighet til å ta? så har vi jo hatt en kunde i USA siden 2012 som har på en måte pushet oss også litt i rette retninger. Det har jo gjort at vi har turt og tatt de valgene her i forhold til å bygge opp en egen organisasjon i USA som på en måte gjør jobben våres. Vi har tidligere hatt samarbeid med andre bedrifter i USA som har gjort den jobben, men vi ser jo det at, det beste er egentlig å ha ikke full kontroll, men i hvert fall ha kontroll på enkelte ting som er viktig for at det her på en god måte skal få gjøre de tingene man skal gjøre og få fortelle historier om det vi gjør. For det som jeg føler er viktig, og er viktig for min del, og for Kvarøy er at man bygger opp rundt den historien som faktisk ligger i bedriften, for en viktig del av fremtiden våres er historiene våres. Der jobber jeg veldig mye med å kommunisere og det slår godt an. Jeg har jo unger selv, jeg har tre unger, to gutter på 13 og 4, og jente på 5, og jeg har jo et håp og en drøm om at en gang de kan få lov til å overta noe, eller den bedriften jeg har da, eller som vi driver, men da er vi nødt til å gjøre noen riktige valg, fordi det er klart at skulle vi ha vært fornøyd og bare sittet og hvilet og trodd at vi bare kunne ture på sånn her i 50 år til så tror jeg vi fort hadde vært utdatert og skyvet ut og rett og slett ikke fått lov å holde på med oppdrett lenger som, som det. Et viktig poeng som de fleste glemmer, det er jo at vi driver jo oppdrett i allmenn, altså vi eier ikke vannet der vi har anleggene våres, det er det faktisk befolkningen i Norge som gjør, vi får på en måte låne det området der av alle sammen, og da er vi nødt til å forvalte på best mulig måte, ellers så bør det jo tas tilbake.

 

Silvija: Dette er litt sånn hjemfallsrettigheter, ikke sant?

 

Alf: Jaja.

 

Silvija: Men Alf Gøran, du skriver i et av dine kommentarer til meg på noen andre spørsmål at dere er dessverre ja-mennesker, og at det nytter ikke å sitte bakpå og tro at man kan komme etter, og jeg tror den der positive paranoia, altså det å tro at man liksom må bare skynde seg fremover, jeg tror det er en nødvendig del av det du beskriver, og det er godt mulig at det er noe med egentlig litt sånn vær og omgivelser som også har gjort dere så innmari robuste. Men det negative spørsmålet som jeg skal spørre, også må du gjerne la være, eller svare så kort som du bare vil. Det er egentlig kjønnsperspektivet her, jeg skjønner det ikke, for jeg ser Ulstein-familien og Kleven-familien og i shipping så virker det som om det er på en måte jentene tar på seg roller, men det virker ikke som om det er sånn i fiskeri.

 

Alf: Nei, det har du nok rett i. Det er heldigvis noen gode unntak i oppdrettsnæringa, det er det, absolutt. 

 

Silvija: Men kanskje man sitter igjen i den der gamle modellen hvor menn måtte ut i et livsfarlig yrke, også er det noe av det som sitter i oppdrett også?

 

Alf: Nei, ikke i oppdrett, men kanskje mer i fiskeri, ikke oppdrett. Jeg tror for å ta familien våres, det tilfellet der, jeg er jo gift med den eldste datteren. Det var ikke noe naturlig at jeg heller skulle ta over, og det er i hvert fall ikke naturlig at det skulle gå bra med svigersønnen og de to sønnene, men nå har vi jo igjen en sånn kjemi som er helt fantastisk. Vi går veldig godt overens, vi har respekt for hverandres styrker og så videre, men jeg og hun traff hverandre på lærerskolen. Hun er utdannet førskolelærer, og hun var rimelig bestemt på hva hun skulle bli, hun var aldri interessert i lakseoppdrett og det er noe hun har for så vidt vært i senere tid. Hun deltar jo aktivt i styret, og hun er antakeligvis den viktigste samtalepartneren min i forhold til veldig mange av de valgene som jeg gjør i bedriften, så hun er på en måte veldig deltakende, men samtidig, hun hadde ikke lyst heller til å bære overtallet, fordi at hun var eldst og hun liksom skulle da. Hvis hun skulle gjøre det, så var det uansett være noe som hun skulle gjøre seg fortjent til. Det har jo selvfølgelig vært en diskusjon om ikke hun også skulle jobbe i bedriften, men hun er ganske klar på seg selv at hun ønsker ikke det, med mindre hun har gjort seg fortjent til det. 

 

Silvija: Pluss at han kanskje oppdrar noe viktigere enn fisk akkurat nå.

 

Alf: Ja, ganske mye viktigere enn fisk akkurat nå, så det er jo selvfølgelig en viktig del av det.

 

Silvija: Men du, du er enn tallfreak, selger-klart tallfreak. Og jeg tror jeg på linje med veldig mange andre skjønner ikke de størrelsene som dere operer med. Kan ikke du fortelle oss litte grann om hvor mange fisk per merd? Hvordan måler man produksjonen sin? Hva er det tallet man er mest stolt av da?

 

Alf: Ja, altså det er ufattelig mye tall og som du sier, vi har mange merd og vi har mye fisker hver merd, og så videre. Vi er jo en liten bedrift, vi produserer rundt 8000 tonn, altså 8 millioner fisk i året, og vi utgjør 0,5% av den totale norske oppdrettsnæringa, så vi er en liten mygg egentlig i den store sammenhengen, men så er det jo stort allikevel. Hvert år setter vi ut 2 millioner fisk som vi da tar ifra de er 60 til 100 gram og opp til de er 5-6 kilo hvor vi da kjører de på slakteriet.

 

Silvija: 2 millioner fisk per år, og hvis man bare tar det tallet parallelt med litt sånn betraktninger rundt fiskevelferd og en del av de teknikkene dere bruker så begynner man å skjønne størrelsen på det, hva skal jeg si, bærekraftsansvaret dere har.

 

Alf: Ja, du skal tross alt ta vare på, du kan jo sammenligne det med en gris, eller med et fjøs. Altså, du skal ta vare på 2 millioner individer til enhver tid, og det er en krevende prosess som man prøver å gjøre på en best mulig måte. Alle oppdrettere har fiskevelferd og, altså fisken øverst på agendaen og det er det viktigste vi holder på med, å ha en sunn fisk og forhindre at det er dødelighet. Det er ikke noe tvil om at det er det viktigste med oppdrett, for det er tross alt der vi er samme som en kubod da, altså det er individet vi lever av til syvende og sist, og det er der vi skal tjene penger, men alle gjør det litt forskjellig, og gjør litt forskjellige valg i forhold til å prøve å sikre at fisken har det best mulig, og vi har på en måte arvet veldig mye av den kunnskapen vi har, eller måten vi gjør det på. Vi har arvet ifra svigerfaren min, da, hans far igjen, og vi prøver hele tiden å utvikle det med tanke på: hvordan kan vi ha lavest mulig dødelighet og best mulig fiskevelferd? Men det er klart at når det er så mange individer, så selv om du har en promille som dør av det, så blir det mange fisk, og det høres alvorlig ut når 1000 fisk dør, 2000 fisk dør, men når det er en så liten andel av den store biomassen så er det jo ikke så ille, men dessverre så er det jo sånn at av de 2 millioner individene vi setter ut, så er det jo ikke alle som overlever, selv om vi ønsker det, så er det ikke alle som overlever frem til slakt. 

 

Silvija: Men altså jeg tror at de fleste av oss vet ikke så mye om hva slags forhold det er i disse kyllingfarmene våre heller, og hvis jeg måtte gjette så ville jeg kanskje gjettet at fisken har det bedre enn kyllingen, men altså som du skriver selv så er fiskenæringen en næring som mottar mye kritikk, men man er for dårlig til å kommunisere alle de gode tingene man gjør, og der tenker jeg at, litt sånn, hvem sin skyld er det? ikke sant? Dere må bli mye flinkere til å fortelle om det gode dere gjør, og det er faktisk kanskje, dere er kanskje best i verden. Altså, jeg kommer da fra Sør-Europa, og der har vi blitt lært opp til å tenke på oppdrettsfisk, som da var dratt opp i helt annet vann, under helt andre forhold, som noe som ikke er så bra, ikke sant, fordi man visste at den fisken var antakelig sammenpresset, beyond all bærekraft, mens i Norge så har vi utgangspunkt og ressurser til å faktisk drive med oppdrettsfisk hvor den fisken kan ha det tilnærmet like bra som den fisken som er ute, eller kanskje enda bedre, fordi den har stabil tilgang til mat, og dette kan være et eksempel for resten av verden.

 

Alf: Ja. Nei, altså jeg skylder ikke på noen andre enn oss selv. Det er vi selv som ikke er gode nok på å kommunisere de gode tingene, og de tingene, og det er som du sier, Norge er jo i særstilling når det gjelder oppdrett. Vi har holdt på med det her veldig lenge, og har en kunnskap om det som har jo vært en eksportartikkel og etter hvert da, så den kunnskapen bør du suge til deg, og vi har jo tatt noen bevisste valg i forhold til de tingene vi er og i forhold til det her med at man må være positiv og si «ja» til alt sammen. Vi gjør det jo med et ønske om å prøve å få ut de her gode tingene, blant annet så var jo vi med på når det her Sølvrushet her i fjor. Altså vi fikk jo tilbudet om å være med på det, og da var det jo sånn at vi måtte gå noen runder med oss selv. 

 

Silvija: Hva er sølvrushet? 

 

Alf: Nei, det er en TV2-serie om fiskerinæringen, hvor de fulgte fire forskjellige aktører da, hvor vi var en av de aktørene i det programmet, hvor du fikk et innblikk i våres verden på en måte, og vi gjorde jo ikke noe annet enn det vi bruker. Vi er veldig åpne og veldig positive og fikk jo veldig mye oppmerksomhet på grunn av måten vi er på, og veldig mye positiv oppmerksomhet. Jeg synes jo det var veldig bra, det er mye sånne type ting, det synes jeg de fleste har rett og slett ikke adgang, så det er ikke sikkert folk har lyst til å vite det heller, hvordan vi gjør det og hva vi gjør, men vi har jo hvert fall prøvd. Når folk sier at vi bruker antibiotika, vi gjør de her tingene her som faktisk ikke er sant som er gamle ting som henger fast enda med oppdrettsnæringen som må vi på en måte, ja, vi er nødt til å stikke hue litt frem. Du må tørre å stikke hue litt frem, og tørre å innslå at uansett hva du gjør så er det alltid noen som er kritisk, og det er det jo uansett hva du holder på med, så det er alltid noen som finner noe negativt om det, men det må man bare tåle også må man bare stå i det og ha trua på at vi er i hvert fall rett.

 

Silvija: Jeg tror det er utrolig viktig å både tørre å stikke hodet frem, og tåle den kritikken som kan komme både av at folk ikke vet, men også av at, altså det er sikkert misunnelse også. Det er en klondike på gang, men samtidig så er det viktig at noen tar de rollene, og noen tar dem mest mulig ansvarlig, og det å være konkret i de fortellingene er også kjempeviktig, ikke sant, så ikke bare å snakke om det, men å vise hvordan man gjør det, og der har jeg lyst til at du skal fortelle oss litte grann om noen av disse prosjektene som dere har, og du har nevnt for meg både blockchain, roboter, maskinlæring og AI, og det eneste som ikke står her er det eneste jeg egentlig var ganske sikker på at dere gjør, og det er bigdata, men det ligger jo bak alt dette, og digitale tvillinger av merder, og fisker og så videre. Men fortell litte grann, hva i all verden skal Kvarøy fiskeoppdrett gjøre med blockchain, roboter og AI?

 

Alf: Ja, da får jeg ta det i den rekkefølgen holdte jeg på å si. Nei, altså, alt det her handler om bigdata. Alle de her tingene handler jo om å samle alle de her dataene og bruke dem for å bli bedre, rett og slett. Og blockchain er ganske interessant, de fleste forbinder det jo med bitcoins og produksjon av dem, men det er jo et veldig bra verktøy når det gjelder sporbarhet og dokumentasjon og muligheten til å kunne dele den med kunder, og at de faktisk kan få vite at: det vi spiser er faktisk det det gir seg ut for å være, for det er dessverre sånn at i fiskerinæringen, i sjømatbransjen så er det en del, ja, noe er selvfølgelig feilmerking, men det er jo også en del juks som foregår. Blockchain er et verktøy som kan fjerne en del av de utfordringene, det med at du får en sporbarhet, du får en sikkerhet, altså kunden får en sikkerhet i forhold til produktet de kjøper opp, det er det de kjøper. Vi bruker det med å ta opp de forskjellige prosessene, altså smoltproduksjonen, matfiskproduksjonen, filetanlegget, og helt uten kunder så samler dataene ifra de forskjellige leddene og på en måte at de samles automatisk, det er ingen menneskeinput i det som gjør at du kan gå inn og manipulere tall, alt sammen er verifisert og ekte hele veien frem til kunden, også resulterer det jo i at kunden kan scanne en qr-kode på produktet og da gå inn og lese om hvor er den produsert denne her laksen? hvordan fôr har den fått? hvor kommer fôret fra? hvor er det alle råstoffene som er i fôret kommer fra? hvor er rognet? altså hvor er fisken som står bak rognet som igjen står bak den fisken de spiser, så all denne her informasjonen gjøres da tilgjengelig for kunden, men den gjøres også tilgjengelig for oss da, i forhold til å bruke det som en annen boost da for å forbedre produksjonen, så det er et fantastisk verktøy, også kommer jo da alle de her måtene å samle inn den her dataen på, gjennom robotteknologien, hvor vi har jobbet med et amerikansk selskap som har utviklet en fiskelignende robot som svømmer i land med laksen våres, samler inn data, det gir oss verdifull data i forhold til: hvorfor skjer den og den tingen, altså hvorfor er det dødelighet da? og så videre, og så videre, også kommer jo maskinlæringen i forhold til lusefelling, altså, få det automatisert sånn at vi slipper å håndtere fisken som gjenskapsdødelighet, alt det her koker ned til fiskevelferd som jeg sa, som står øverst på agendaen for oss, det er som jeg sa i begynnelsen, denne næringen er enda ung og har mye å lære av andre næringer, type oljenæringen, selv om den ikke er så gammel heller, men så vi har mye å lære av andre for å videreutvikle det vi holder på med, og oppdrettsnæringa har langt igjen å gå, uten tvil. Den dagen at vi føler at vi ikke har noe mer å gå på, jeg tror ikke jeg får lov å oppleve det for å si det sånn. 

 

Silvija: Jeg har spurt deg om det er noen på en måte som inspirerer deg spesielt godt internasjonalt, og jeg kan tenke meg egentlig at innenfor deres næring så er det kanskje vanskelig å finne noen som ligger foran internasjonalt. Men akkurat det siste du sa nå trigger meg til å tenke på at innenfor andre næringer, inkludert oljeservices, og egentlig den effektive driften, kanskje noe shipping, og etter hvert også kanskje matnæringen gjennom nye metoder, der er det sikkert mulighet da for inspirasjon og kanskje utveksling av prosjekter nærmest. 

 

Alf: Ja, altså vi er åpne. Vi deler alt sammen, vi har utviklet eget forum, der deler vi med alle sammen, vi har ikke patent på det eller noen ting, så vi prøver mange ganger å få til et samarbeid med oljenæring eller shipping, eller næringsmenn.

 

Silvija: Det er ikke så lett.

 

Alf: Nei, de blir litt skremt av at vi er så åpne og deler alt sammen. Jeg tror det også er litt sånn «woah, det ønsker ikke vi å gjøre i hvert fall, for da tar dere og stjeler det og bruker det, og plutselig overtar dere.», men vi har mye å lære av de.

 

Silvija: Jeg tror egentlig at samme kommentar gjelder også for oljebransjen i forhold til at de gjør så mye bra uten at de forteller om det, og nå tror jeg at kostnaden ved å ikke fortelle om det er i deres på en måte brand-value, ikke sant? Og politikken som omgir dem blir større enn eventuelt det tapet du får av at noen kopierer det gode du gjør. Og det er utrolig viktig egentlig og særlig på tvers av bransjer da å hjelpe hverandre videre, tross alt er vi en liten nasjon.

 

Alf: Ja, vi er jo det, vi er jo det. Jeg er ikke bekymret for at noen skal produsere laksen lik som oss, og jeg håper at vi har gjort noen valg som viser seg er rett slik at andre også ønsker å gjøre det, og det gir jo oss en anerkjennelse, ikke sant? Og jeg har ingenting imot det, vi er så liten produsent av laks og vi har så store etterspørsler etter våres laks at vi ønsker at hvem som helst skal komme og gjøre det likt som oss og produsere som, som oss og få det til, og det er et voksende marked som jeg er interessert i at folk er villig til å strekke seg litt lengre. Vi kunne også ha lent oss tilbake og ikke gjort noen ting og tjent veldig greit med penger allikevel, men vi har noe vært og gjør det vi er og man kan godt si at vi har kanskje ikke tjent like mye penger som de andre altså i perioder, men vi har i hvert fall nå, ser vi at det vi har gjort, det var en lur ting som igjen gjør at vi henter ut gevinsten fremover, uten tvil.

 

Silvija: Jeg spurte deg om du kunne anbefale noe godt lesestoff til våre lyttere om det du holder på med og jeg må innrømme at det du kommer med her, det er mye fagskrifter, sånn som norsk fiskeoppdrett, norsk sjømat, og (xxx)(13:13).

 

Alf: Ja, noe å lese, altså det er tungt for folk. Det eksisterer kanskje ikke noe som er lett lesestoff og lystig lesestoff, det er kanskje noe vi kan samle. Vi skulle kanskje hatt noe som oppdrettenes se og hør, noe sånt, litt sladder om oppdrettsnæringa.

 

Silvija: Kanskje ikke se og hør, men sånn lunsj? Altså dere har jo den der humoren deres også, så jeg tenker det burde være. Amerikanere hadde allerede laget en god Tarantino på det eller et eller annet, men dere har jo denne her Sølvrushet. 

 

Alf: Ja.

 

Silvija: Det synes du vi hvert fall burde anbefale?

 

Alf: Ja, jeg skal ikke anbefale, for jeg er så beskjeden av meg at jeg blir jo brydd bare folk kjenner meg igjen ifra det. Mine to svigerbrødre, de er veldig glade i å anbefale folk å se på, de er litt mer glade i oppmerksomhet rundt det.

 

Silvija: Da noterer vi oss det.

 

Alf: Ja.

 

Silvija: Jeg tror egentlig vi har snakket om det meste. Jeg har lyst til å bare spørre deg om dette med covid og Indre Kvarøy, for som du sier, dere som reiser mye så er det en revolusjon. Det må være litt deilig å kunne etter hvert bli trodd på når du sier at du kan være ganske effektiv via digitale kanaler også.

 

Alf: Ja, det har vært en revolusjon, rett og slett de siste ukene for oss. Amerikanerne, altså det er alltid Hofu som vi har jobbet med i så mange år nå, og vi har hatt ett videomøte før den her situasjonen her inntraff, og nå har vi videomøte hver uke, og kanskje flere ganger i uka også da. Endelig innser de at det er tilstrekkelig for å kunne holde den gode kommunikasjonen, jeg trenger ikke å komme over ditt annenhver uke og vise ansiktet mitt for at vi skal få til det her, så det er flott, og vi har et team der borte som lager mange sosiale media happeninger og gjør veldig mye bra som får veldig mye blest, og som er lurt og vi håper jo at i andre enden der så kan jeg få lov til å slippe å reise så mye. Akkurat nå så har vi jo ganske reisefeber da, og har veldig lyst til å reise til en plass, men ja, jeg håper at vi kan slippe det litt mer og det tror jeg også blir mulig med den her teknologien, og med på en måte, de har pusha det så langt frem nå med den situasjonen vi er i at det er rett og slett artig å se på, og jeg har prøvd å pushe det før, men nå kom det av seg selv. 

 

Silvija: Nå kommer det av seg selv.

 

Alf: Ja, helt automatisk. Så, ja, nå har jeg istedenfor å reise over, så har jeg nå daglig kontakt med dem. Det blir selvfølgelig litt sånn med hjemmekontor og den biten der, det flyter jo dessverre litt uti og blir som om at du sitter og jobber nesten hele dagen, så det er jo ikke så bra. Men det er godt å kunne være hjemme og jeg har synes det har vært veldig greit å være hjemme så lenge som vi har vært hjemme nå, så jeg har ikke noen problemer med det. Det har jeg ikke, og jeg håper jo selvfølgelig at det har skal normalisere seg, men jeg ser jo det at det kan bli lenge før det normaliserer seg. Vi i fiskeoppdrett har vært heldig og har ingen ansatte eller noe som er berørte av det, vi var jo til og med på blåtur med de ansatte i Nord-Italia når det smalt. Så vi kom jo hjem og fikk hivet mistanker over oss, så det vi gjorde var at vi hadde 14 ansatte i karantene på grunn av at de hadde sykdomstegn, men alle sammen var jo testa og heldigvis hadde ingenting, så vi har fått oppleve det litt på kroppen, men samtidig nå så klarer vi jo å isolere oss, det er klart at når du bor på en liten øy med 80 stykker så vi har kontroll på hvem som kommer inn og ut, hvis det kommer noen inn og ut i det hele tatt, men, ja, vi klarer oss veldig godt i den her tiden som er.

 

Silvija: Jeg glemte å spørre deg om noe som jeg er veldig nysgjerrig på, det er om dere har veldig godt nettverk rundt disse merdene deres? For å kunne styre det digitalt så må det vel være noen av disse her nettverksgreiene.

 

Alf: Ja, vi har et veldig, veldig godt nettverk og vi har et avansert system. Vi har fiber på øya, det er veldig mange, spesielt amerikanere som blir veldig overgitt når de hører at vi har jo raskere internett her enn de har i byene. Vi har jo tusenlinje i bedriften, så vi laster jo ned og kjører ut og henter informasjonen ganske heftig, og det må jo til, for vi kjører jo kameraer. Vi kjører all data, all sensor, alt sammen skyter vi til altså, inn og ut ifra øya, ut til lokaliteten, så alt nettet våres skyter radiolinker ut til alt av lokalitet da i området, så vi har et sinnsykt nett egentlig.

 

Silvija: Jeg tror vi i Norge glemmer av og til at det er egentlig premisset for at vi klarer oss såpass bra gjennom denne covid-krisen, fordi infrastrukturen er bare så bra, og vi tar den for gitt.

 

Alf: Ja, av og til så får man litt sånn der nød og det er veldig mange som roper at vi har det så fælt, men vi har jo tross alt, det at vi i det hele tatt har et sånt nettverk på en sånn utfordrende kyst og kystlinje og alt sammen er imponerende, for hele verden rett og slett, så det er veldig positivt.

 

Silvija: Avslutningsvis, har du et yndlingssitat? Eller et slags livsmotto?

 

Alf: Ja, jeg har et ja. Det er at du kan si til mine ansatte at den dagen du våkner opp og er litt sånn usikker på om du vil på jobb eller ikke så skal du bare finne en annen jobb. Det er nok av ting å finne på i verden og i livet, du skal ikke ha en jobb du ikke trives med. Jeg står opp veldig tidlig på morgenen, og er hver dag veldig gira på å gå på jobb, men dagen jeg ikke er det så skal jeg faktisk finne meg en annen ting å gjøre.

 

Silvija: Veldig bra, Alf Gøran Knutsen, daglig leder i Kvarøy fiskeoppdrett på Indre Kvarøy. Tusen takk for at du var med oss i denne episoden av Lørn, og inspirerte oss til å tenke bærekraft i kombinasjon med en av våre mest fremgangsrike industrier og også dette med betydning av hjørnestensbedrifter i lokalt samfunn med masse mot.

 

Alf: Takk skal du ha!

 

Silvija: Takk til dere som lyttet.

 

 

Du har lyttet til en podkast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på våre nettsider Lørn.Tech.

Quiz for Case #C0671

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: