Velkommen til Lørn.tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn i samarbeid med Siva. Navnet mitt er Silvija Seres. Tema i dag er innovasjon både i krisetid og i normal tid, samt hva den nye normalen måtte være. Gjesten min er Stein Lier-Hansen som er administrerende direktør i norsk industri. Velkommen Stein.

Steinar Lier-Hansen: Tusen takk.

Silvija: Vi hadde en liten forberedende samtale rett før vi satt i gang med denne podcasten og jeg må innrømme at jeg ble kjempe inspirert bare av det, så jeg gleder meg veldig til samtalen. Det som er så spennende Stein, er at det dere står midt i kanskje den største industrielle krisen i nyere tid. Det skjer ting vært i år sikkert, men det er noe med den totale stoppen også er det noe med at vi glemmer at den er midlertidig. De perspektivene du diskuterte med meg om at når ting står stille så er det en utrolig fin mulighet til å både modernisere og utvikle det man ellers ikke rekker. Det tror jeg er veldig viktig at Norge hører nå.

Steinar: Ja. Det er avgjørende viktig at vi bruker muligheten nå til å tenke nytt og forberede oss på en i fremtiden hvor vi er mer moderne og mer fremtidsrettet, og da må vi bruke krisen på å gjøre en del grep så vi kommer tidlig ut av start gropen.

Silvija: Vi snakker egentlig nå som en digital erstatning for et foredrag som du skulle holdt på Siva sin vårkonferanse så måtte avlyse på grunn av covid. Der skulle du snakke om hvordan Norge skal rigge seg for fremtiden. Det var et sett med perspektiver som vi hadde før covid, også har vi et sett perspektiver nå i krisetider, eller krig om du vil. Også kommer den nye freden etter covid, men den nye normalen blir ikke den samme som den gamle normalen. Vi kommer vel egentlig til å få tre foredrag fra deg nå. Det skal handle om litt perspektiver før, under og etter covid. Samt rigging for fremtiden. Før vi gjør det så håper jeg vi veldig godt kan høre litt om deg Stein. Si litt om hvem du er, både faglig og personlig.

Steinar: Ja, jeg er jo født i en typisk industriby, Rjukan. Birkeland som etablerte en av de store virkelige første fabrikkene i Norge og den første grønne revolusjonen for deres idé for å kunne produsere kunstgjødsel for dermed å bidra til at verdens befolkning i slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet skulle ha mat nok. Det var Birkeland som klarte å fiksere nitrogen rett ut av luften og dermed kunne lage kunstgjødsel. Der har jeg brukt opp og hele min oppvekst har vært preget av at det bodde et steinkast fra Hydro Rjukan som var en stor produsent av kunstgjødsel. Når du bor på Rjukan så bor du også veldig nær Hardangervidda med mye fantastisk natur. Så hele min interesse er sterkt preget av at jeg er veldig glad i friluftsliv både sommer som vinter. Jakt og fiske. Det førte til at jeg valgte en utdannelse innenfor naturforvaltning, ideologi, jaktstell og fiskestell. Det er det jeg egentlig har jobbet med siden jeg ble yrkesaktiv så har jeg egentlig vært i jobber hvor har jobbet med naturforvaltning i fra tidlig på 80-tallet helt til jeg da i 2002, etter en periode som statssekretær for Stoltenberg, dag til å gå inn i prosessindustriens landsforening. Det er først da jeg egentlig begynte å jobbe med industripolitikk. Tidligere har jeg kun jobbet med naturforvaltning i natur forstand. Det er der min interesse ligger, men det er veldig mye sammenfallende fordi da jeg begynte i prosessindustrien så var det på et tidspunkt hvor industrien virkelig ønsket å ta fatt i sine egne miljøutfordringer og ønsket en person som kunne fronte en framtid for industrien i en større grad vektla bærekraftig miljøforvaltning som en del av sin industrielle portefølje. Utover det så har jeg tre barn og driver mye med på jakthunder og bor veldig idyllisk til litt utenfor Oslo Eiksmarka. Så jeg har et godt liv.

Silvija: Ingen særlige hobbyer utenom jakt og fiske hvis det kan kalles sært.

Steinar: Nei, jeg syntes det er veldig lite sært, men det er jakt og fiske og friluftsliv i vid forstand som er min hobby det er det jeg bruker fritiden min til. Så er jeg så klart veldig samfunnsengasjert og bruker veldig mye tid på å delta i debatter og være med på konferanser. Det er ikke bare jobb altså, det er litt hobby det og fordi når du er samfunnsengasjert så ønsker du gjerne å påvirke utover bare akkurat det oppdragsgiveren ber deg om. Du ønsker å være del av en litt større samfunnsdebatt og der kommer så klart miljøengasjement en ganske start nesten uansett hvilken hatt jeg har på meg.

Silvija: Stein, Jeg må spørre deg litt personlige spørsmål og spørsmål rundt din personlighet. For det første så syntes jeg det er så nydelig at du har de to sterke beina. Det ene i Industri og det andre i dette med miljø og det grønne. Det gjør deg egentlig perfekt rigget til å kunne være så samfunnsengasjert og i den rollen du er i nå, men det koster så mye personlig å være en endringsagent. Ikke minst på de store linjene som det du er på nå. Hvor henter du mote og energien til å gjør det fra?

Steinar: Det må jeg innrømme, jeg henter det fra naturen. Jeg fyller opp batteriene, for å si det litt sånn billedlig, ved å være mye ute i naturen. Der er det fred og ro og du kan tenke deg om. Etter en weekend på fjellet på Hardangervidda som er mitt prioritert området, så føler jeg at jeg kommer tilbake igjen med ny energi. En ny gnist og faktisk mye tanker også. Det å ha det fredelig og rolig rundt seg, høre på fuglesang å høre bekkesildre det gjør at du også får overskudd til å tenke litt nytt. Du bruker hjernekapasiteten mer effektivt egentlig sånn at det dukker opp løsninger som du har gruble på, men som du ikke har hatt klart for deg før du har fått kommet deg vekk fra asfalt og betong, og virkelig fått litt ro i sjelen din. Så det har jeg veldig troen på. Jeg er veldig tilhenger av den typen økologiske bevegelse og har også vært veldig opptatt på å forstå hvordan den type filosofer tenkte. Sånn som Arne Næss for eksempel, som jeg har som et forbilde. 

Silvija: Det er noe som skjer tror jeg når hjernen får fjernet seg litt fra det super kortsiktige.

Steinar: Ja, det er det.

Silvija: Sosiale medier og mailbox og medier og sånn.

Steinar: Det betyr veldig mye.

Silvija: Jeg har lyst til å be deg å fortelle litt mer om norsk industri. Hva er kjernen av samfunnsoppdraget og hvordan gjør dere det på deres egen måte?

Steinar: Altså norsk industri er jo den desidert største landsforordningen i NHO, som jeg er en arbeidsgiverorganisasjon. Vi har to oppdrag. Det å ivareta arbeidsgiveransvaret for eksempel gjennom et lønnsoppgjør. Det er jo industrien det står på til frontfaget som skal bidra til en lønnsvekst for at Norge over tid Ikke svekker sin konkurransekraft. Det viktigste samfunnsoppdraget syntes jeg er det å sikre rammebetingelser sånn at industrien i Norge kan utvikle seg i riktig retning og gjennom det bidra til arbeidsplasser, bidra til eksportinntekter og dermed være en av pilarene til å kunne finansiere det fantastiske norske velferdssamfunnet inn i fremtiden. Det er samfunnsoppdraget også mener vi at industrien også har en egenverdi fordi industrien er i alle fall en av de to-tre sektorene i samfunnet som også er villig til å investere mest i forskning og dermed og på en måte utvikle teknologier som løser mer enn industriens egne utfordringer. For eksempel teknologier som gjør at du kan produsere aluminium uten å slippe ut klimagasser. For eksempel ved å produsere fantastiske kjemikalier i fra norsk gran med minst mulig energiforbruk. Det vi jobber veldig mye med nå det er sirkulær økonomi. Jeg tror de fleste norske industribedrifter nå har som overordnet mål at det ikke skal ha waste. Altså at alt skal brukes. Ingenting eller minst mulig skal ende opp som søppel.

Silvija: Stein, det er noe spennende som skjer på verdensbasis før covid og så tror jeg egentlig at det bare kommer til å fortsette etter covid også, i forhold til dette grønne skiftet. Jeg har et veldig sterkt inntrykk av at vi har gått fra å tenke på det som en mediesak eller en posisjonering. Vi skriver disse årsrapportene med bærekrafts mål nå går jeg hvor vi krysser av litt sånn på halv autopilot, til å faktisk gjøre noe. Det skjer investeringer. Det startes prosjekter. Det gjennomføres veldig mye spennende i forhold til både sirkularitet og som du sier, mer effektiv produksjon og mer effektiv bruk de siste 12 månedene. Deler du den oppfatningen?

Steinar: Ja, jeg er helt enig med deg. Jeg må si at jeg har jobbet med miljøvern siden tidlig 80 tallet og Nå ser jeg veldig sterke trender til en positiv utvikling. Kloden vår blir ikke større, men vi blir flere og flere mennesker. Klodens evner til å være fornybar. Vi bruker opp omtrent den årlige produksjonskapasiteten i løpet av noen måneder og da må vi tenke nytt og som du sier, nå så er det fokus på det. Det er fokus på energieffektivitet. Det er fokus på sirkulær økonomi. Det er fokus på hvordan vi skal klare å organisere både næringsliv og privatliv uten å belaste klodens ressurser mer enn nødvendig. Det vi gjør nå for eksempel ved å kunne sitte og prate på digitale plattformer istedenfor å møtes, istedenfor å reise. Det er et lite eksempel på hvordan vi nå organiserer en del av vårt liv på en måte som krever mindre forflytning og mindre reiseaktivitet, og da mindre belastning av de ressursene som vi vil ha belastet dersom vi brukte bil, fly eller tog for den saks skyld. Det skjer veldig mye positivt og jeg merker det også blant industriledere. Det er mye mer fokusert på å finne løsninger som ikke bare gir en god bunnlinje, men hvordan man kombinerer en god bunnlinje med å kunne stå frem og si at vår bedrift faktisk har et økologisk fotavtrykk som vi er stolt av. Det er holdningsendringer på gang og det tror jeg er et resultat av at vi ser den tydelige nødvendigheten av det. Det er ikke lenger bare miljøvern og forskere som ser det. Jeg tror folk i gaten ser at det er riktig å tenke annerledes, at det er viktig å gjøre en kollektiv dugnad for de som kommer etter oss. En ting som egentlig Norge har vært veldig gode på og som jeg tror har skapt et positivt miljø engasjement i Norge er blant annet at de var tidlig ute med kildesortering, folk var flinke til å sortere, man lot minst mulig blir restavfall. Det ble sortert sånn at det kunne gjenvinnes. Material gjenvinnes. Energi gjenvinnes. Jeg tror vi har klart å få en folkeliggjøring av Behovet for å tenke langsiktig i en bærekraftig setting.

Silvija: Hvis vi nå går til det du ville ha sagt på Siva konferansen om det vi kan kalle en sånn normal tempo omstilling, og så har vi denne hyperomstillingen som vi nå er midt oppe i, også har du den nye normalen som kommer etter. Hva ville vært det viktigste du hadde sagt på konferansen og hva har du ombestemt deg om siden?

Steinar: Det viktigste jeg vil ha sagt, altså Siva er jo en veldig viktig del av det nasjonale virkemiddelapparatet og vi industri den har hatt mye glede av siva som har bidratt til at bedrifter har fått en enklere hverdag. Jeg ville ha vektlagt betydningen av at Siva framover i fremtiden er like forover lent og på mange måter kan utvikle seg til å være en av de fremste samarbeidspartene med modernisering av industrien.

Silvija: Kan jeg bare avbryte litt. Unnskyld. Jeg er håpløs på avbrytning, men der har vi snakket med Ingrid Lorange, leder for Siva og hun var så veldig fokusert på dette med å se muligheter å fokusere på muligheter, men det høres ut som du sier det samme.

Steinar: Ja, det gjør jeg. Der har vi nok nøyaktig den samme inngangen av analysen. Nemlig å se mulighetene. Ofte syntes jeg folk bruker for lang tid på å diskutere problemene og for kort tid på å diskutere hvordan du skal løse problemene og da bruker jeg ofte det uttrykket; "Det er bedre å lete etter lyset enn å forbanne mørket". Vi må hele tiden framover. Siva har alltid spilt en viktig rolle tradisjonelt med å samarbeide med industrien og hjelpe industrien i bygningsmasse - få tilgang til arealer. Så har Siva nå fått hovedansvaret for den såkalte katapult ordningen og den er viktig. Det er en ordning hvor staten gjennom Siva tar den risikoen som innebærer en ny teknologi til en kommersiell løsning. Det er det jeg som ofte kalles dødens dal. Det er veldig dyrt å gå fra en liten skala til industriell skala og derfor så er Sivasystemet gjennom katapult systemet som da tar risikoen Og da gjør det mulig for mange små bedrifter å etablere klustere og får hjelp av Siva med å løfte frem en teknologi til fullskala, som ikke er kommersielle på det tidspunktet, men som kan bli kommersiell hvis du lykkes. Det er et eksempel på et utrolig viktig virkemiddelapparat som gjør det enklere for norske industribedrifter i å være pionér, altså det å tørre å ta i bruk moderne teknologier. For bedrifter som ikke er kommersielle og ikke konkurransedyktig akkurat på det tidspunktet du starter prosessen. Det vil jeg pratet veldig mye om og det er knyttet nettopp til deg at i min verden så vil et riktig valg av teknologi gi industrien en vinn-vinn-situasjon. Altså du blir mer produktiv som betyr at du blir mer effektiv og dermed mer konkurransedyktig. Samme teknologien hjelper deg i å bli mer energieffektiv og til å redusere og til slutt unngå å slippe ut for eksempel klimagasser. Her går det an å kombinere to viktige hensyn dersom du får muligheten til å drive forskning, innovasjon også iverksette stor skala industriproduksjon med helt ny teknologi. Det er den tanke retningen vi må ha. Da Kommer du inn på det som ligger i ditt spørsmål, altså evnen eller muligheten for å lykkes betyr at en industribedrift må mye raskere enn tidligere ta i bruk ny teknologi. Tempo og konkurranse tempo skrus opp. Skal vi lykkes i vår norske industri så må vi være raskt ute til å ta i bruk den teknologien som i over i morgen gir oss best konkurransekraft og som gjør at våre kunder eller kundene våre velger oss fordi vi kan dokumentere et bærekraftig sluttprodukt og en bærekraftig produksjonsprosess i et økologisk perspektiv. Det har jeg troen på fordi at kundene og markedene blir mer og mer bevisste på at de skal velge bærekraftige løsninger.

Silvija: Du snakker mye om gjennomføringsevne og vilje. En veldig viktig del av det vi gjør unikt i Norge har med at vi har så mye bra forskning og utvikling. Ekstremt gode både ingeniører og forskere på prosess, teknologi og industri. Hvordan sørger dere for at dette blir koblet på ordentlig?

Steinar: Nå snakker vi om en veldig viktig del av det norske samfunnet altså vår evne til å skape samarbeid og industrien samarbeider veldig tett med fagbevegelsen. Vi samarbeider også veldig tett med akademiske miljøer. Hvis du spørre norske industriledere så vil de si at vi har omstillingsevne fordi at vi har så gode tillitsvalgte blant våre ansatte at vi kan omstille uten å gå i den type konflikt som den ofte går i i andre land når de skal omstille. Du skal effektiviserer og du får de ansatte i mot deg fordi de er redd for at noen skal miste arbeidsplassen sin ved at du tar i bruk mer og mer effektiv teknologi. Det inngår vi i Norge. Derfor er Norge et av de mest omstillingsdyktige samfunnet som kan omstille uten arbeidskonflikter. Det andre er, altså den tredje delen av det trekant samarbeidet er det akademiske miljøet. Industrien i Norge har lang tradisjon i å samarbeide tett med våre beste forskningsmiljøer. Det kan være SINTEF, NTNU, regnesentralen eller IFE. Det er hele tiden nærmest et kontinuerlig samarbeid mellom industribedriftene og de spisse akademiske miljøene. Det gir oss en veldig styrke også er det det som også er trekant samarbeidet. Vi er et land hvor næringslivet tross alt har en ganske god kontakt med det politiske liv og vi er stadig i Dialog som betyr at vi stadig evner å forbedre de rammebetingelsene som norske politikere kan bidra med. Det lille norske samfunnet er veldig sammensveiset og det er en dugnadsånd og vi har klart å skape disse interaksjonene mellom ulike interesser.

Silvija: Der har lyst til å utfordre deg litt. Jeg ser at det er to typer reaksjoner på det som foregår nå i denne krisen og det er et inderlig lite sitat som oppsummerer det: "Når forandringens vinder blåser, så har du noen som bygger vindmøller og noen som søker ly". Noen søker ly og noen bygger vindmøller. Dere snakker veldig varmt om å bygge nettopp disse nye vindmøllene. Jeg tror at i litt overført betydning så er det å bygge vindmølle fremtiden. Alle må lære. Vi har en flott fagbevegelse, men mitt inntrykk er at vi av og til er så todelte. Det er noen som fortsatt skal forsvare det gamle og noen som veldig utålmodig rigger for den nye. Hvordan får vi alle over på den siden, er vel egentlig spørsmålet mitt.

Steinar: Det er så klart et veldig godt spørsmål. Her har vi i kjernen av en utfordring. Det er hvordan vi skal samle flokken til å gå i samme retning og i den retningen hvor det er lys i enden av tunnelen. Bor du på en måte tilpasser deg en helt ny verden. Mitt ansvarsområde for norsk industri så opplever jeg nesten hver dag at fagforeningsledere er enig med oss. De ønsker å gå i samme retning som oss, men så er det også sånn at det er deler av industrien som føler at ikke resten av samfunnet forstår dem. De føler på mange måter at det er altfor mange interessegrupper som på mange måter ikke forstår og det tar litt tid til å endre teknologi. Du blir ikke bærekraftig over natten og du må ta steg for steg og du må bygge videre på det du har. Der er det helt åpenbart også konflikter internt i fagbevegelsen og mellom deler av fagbevegelsen og deler av det politiske miljøet. Det må vi jobbe med. Det er det jeg som leder av en industriforening, det er Jørn Eggum som leder av Fellesforbundet, så må tørre å ta den dialogen internt i egne rekker, men også i forhold til ulike interessegrupper. Vi samarbeider mye med miljøbevegelsen. Vi ønsker å ha et like godt forhold til alle politiske partier. Gjennom dialog så opplever jeg at man nesten alltid lykkes med å få til en enighet om at; "Ja vi skal gå i den retningen", men vi skal ikke gå raskere enn at bedriften klarer å sikre sin økonomi. Bedrifter som går konkurs bidrar i hvert fall ikke til fremtiden. Skal du bidra til fremtiden så må du faktisk tjene penger å investere pengene i forskning og investering i nye løsninger.

Silvija: Og investere i opplæring tenker jeg.

Steinar: Veldig mye opplæring. Det er jeg helt enig i. Tenk deg en situasjon nå Hvor over 400.000 er arbeidsledige/permittert. Det er klart at de nå ønsker å få på plass bivilgninger i samarbeid med regjering og Storting hvor vi kan bruke denne tiden til å også drive det vi kaller bedriftsintern opplæring. At det istedenfor at folk bare skal være permitterte, så er det bedre for samfunnet om de klarer å finne løsninger hvor de kan få opplæring, kompetanseheving å videreutvikle seg i den perioden hvor de ikke kan gjøre sin naturlige jobb. Det tror vi er en veldig god løsning, i stedet for at man bare skal kunne heve dagpenger og egentlig ikke klarer å utnytte den tiden på en fornuftig måte i forhold til den kompetanseutviklingen som vi alle trenger.

Silvija: Der er vi selvfølgelig veldig enig i Lørn. Jeg tenker at du også må hjelpe bedriftene med å rigge til innhold til den bedriftsinterne opplæringen. Samt at de skal kunne snakke konkret internt om det de alle gjør godt. Noe av det som driver oss i Lørn er at utrolig mange gode historier lever i bedrifter, men selv i våre største bedrifter, om det er Telenor eller om det er DNB, så er det fortsatt en relativt lav prosent av folk som kan fortelle deg hvor de skal om 5 eller 10 år i forhold til om det er 5G eller om det er smart nett og rutere eller bruk av mobildata eller bruk av kundedata til å virkelig forstå og hjelpe kundene dine. Det er så viktig å spre det ut og vise ambisjon på vegne av alle.

Steinar: Det er vi enige i. Jeg er helt enig med deg i det. Det er en oppfølging som vi kanskje ikke har tatt helt fullt på alvor før nå, men i den situasjonen vi nå er i så tror jeg at mye av ditt budskap og det du har prøvd å forklare oss på en rekke konferanser, det er nå forstått. Vi ser nå at vi må jobbe på en annen måte, vi må ta i bruk nye digitale løsninger og nye plattformer. Vi er i gang og industrien har nå gjennomført ganske bra prosesser sammen med regjeringen og særlig næringsdepartementet og hvordan vi raskere skal klare å digitalisere industrien det Hvordan bli raskere skal klare å ta i bruk disse nye fantastiske teknologiske løsningene. Vi er i gang, men det er klart at vi kunne vært tidligere ute. Jeg føler at vi nå i alle fall er en situasjon hvor dette forstås, alle prater om det, ikke bare i forhold til produksjonsteknologi, men i forhold til helt nye forretningskonsepter. Helt nye måter å tilpasse seg markedet på. Finne løsninger hvor relasjonen mellom kunden og produsent skjer mye raskere. Mer utnyttelse av feedback prosesser og så videre. Nå er situasjonen slik at vi bare må gi opp. Nå må vi ha full trøkk på dette. Det som er litt interessant, jeg skal ikke si at det gjelder alle bedriftene, men ofte har jeg opplevd at ledelsen av bedriften har vært enig i dette her sammen med de ansatte, guttene og jentene på gulvet. Men da ofte vært et lag i mellom, permafrosten, som har vært mindre interessert i det og kanskje mer holdt fast på gamle modeller og løsninger, men det er som sagt i ferd med å løsne. Vi har gjennomført veldig gode prosjekter i norsk industri rundt dette, men vi er ikke i mål, men vi er i siget.

Silvija: Jeg tror noe av problemet er at vi enda ikke har begynt å belønne folk for at de inspirerer sine ansatte til å lære. Vi har ikke begynt å måle folkeopplyshetsgraden i bedrifter. Før vi gjør det og begynner å identifisere på ordentlig så kommer folk alltid til å ha noe viktig å gjøre.

Steinar: Når vi fikk finanskrisen i 2009 og olje fallet etterpå så skjedde det for eksempel noe i denne store verdikjeden vår som kalles olje og gass. Da forstod de at vi at vi ikke lenger kan jobbe på en måte hvor vi er avhengig av en oljepris på 70 dollar. Da ble det satt i gang et prosjekt i regi av både leverandørindustrien og operatørene i rederiforbundet og ikke minst fagbevegelsen, Hvor de ble enige om at nå må vi ta i bruk nye teknologier og vi må bygge opp Big data. Du må lære mye mer om hva som har vært bra og hva som var dårlig. Det har ført til at i løpet av ganske få år så har vi halvert Break Even for hvor lav oljeprisen kan være uten at vi slutter å tjene penger. Målet er å komme helt ned til et kostnadsnivå som vi hadde på 2000 blank. Det viser at kriser fører til endringer som du egentlig burde ha gjort hele tiden, men det er ofte krisen som er utløsende. Det tror jeg industrien har lært veldig mye av. Det er på mange måter noe som alle prater om. Det er der jeg er tilbake igjen til at det ikke er en konflikt mellom bedriftsledelsen og de ansatte om disse prosessene. Det er mere det å bare sette de i gang å organisere de på en fornuftig måte. Når vi nå jobber med digitalisering så er det alltid sånn at vi lar de ansatte på gulvet få lov til å teste ut nye teknologier først. Når de er fornøyd og føler at dette er riktig og vi ser at vi håndterer det lett, så er det mye enklere å gjennomføre prosessene. Enten om det er automatisering eller hva det er. Eller 3D teknologi. Jeg må si at jeg syntes endringsprosessen i den retningen du ønsker går egentlig mye raskere nå enn jeg fryktet for noen år siden. Det er som du sier, en krise er ikke bare negativ.

Silvija: Never waste a good crisis. Der har lyst at du skal kommentere to ting. Den ene og grønne muligheter og andre muligheter mens vi nå er i denne krisen. Hva tenker du er det viktigste vi burde gjøre? Du er for tiden inne i så store diskusjoner så det hadde vært veldig spennende å se det fra den høyden. Hva er det viktigste vi burde gjøre nå?

Steinar: Det viktigste vi må gjøre nå det er å bruke tiden effektivt til å modernisere oss. Vi må være konkurransedyktige. Du må være de beste i start gropen når ting normaliserer seg. Da er det veldig mange ting du må gjøre. Det er klart at når jeg diskuterer dette med politiske miljøer, med statsråder partiledere på Stortinget, så er det ingen tvil om at alle har sterke forventninger til at du bruker denne tiden til å bli enda bedre på bærekraft. Klima og alt som har med å ivareta klodens evne til å fø fremtidige generasjoner det står høyere på dagsorden enn noensinne. Det er ikke bare Fordi det er politisk korrekt Det er også fordi bedriftene og næringslivet allerede merker at forbrukere og kundene som skal kjøpe varene våre er mer og mer bevisst på det. Det går ikke bare på selve produktets design, det går på hele vår evne til å produsere uten å skape søppel å være effektive på alle områder. Det er avgjørende og vi har noen oppfatning på den som lykkes på det, om du har fem bedrifter som konkurrerer om markedet, så vil den bedriften som klarer å gjøre dette mest effektivt og dokumentere det beste økologiske fotavtrykket lykkes. Jeg tror det er det aller viktigste, men det går også på forretningsmodeller, det at vi må kunne drive med mye mer kundekontakt uten å reise så mye. Vi påvirker atferden vår på alle områder dersom vi skal komme helskinnet ut av dette her.

Silvija: Det som også er unikt med Norge er at vi har ganske mye penger på bok til å investere oss inn i en annen type fremtid. Der nevnte du for meg noe spennende som skjer i Tyskland blant annet. Er det noen vi kan lære fra internasjonalt om hvordan vi skal gjøre det? Hva tenker du rundt investeringsmulighet våre nå?

Steinar: Tyskland er et land som på en måte alltid er ledende. De investerer. De er ikke redde for å ta risiko og de er alltid opptatt av grundighet, skikkelighet og orden i sitt system. Det må vi også gjøre nå. Vi må ikke være redde for å investere nå. Nå må vi investere for fremtiden. Det å bruke penger nå til å investere i moderne produksjonsutstyr og investerer i kompetanse som du er opptatt av, det er jo ikke å bruke penger på en måte som gjør at pengene går tapt. Du bare tar det fra å være en aksje eller å være en konto i en bank eller i finansnæringen til å bli satt i produksjon. Så nå er det viktig at vi bruker noen av våre økonomiske reserver til å sette dette landet i et produksjons modus som gjør at vi kommer styrket ut av den krisen vi er inne i nå. Det er jo en krise som er utløst av ulike årsaker. Vi møter både pandemien med det den innebærer og problemer for å drive næringslivet på en fornuftig måte, men vi møter også et forferdelig fall i oljeprisen og det er noe som slår rett inn i den delen av næringslivet som virkelig har gitt den norske stat enorme inntekter. Vi ser uro i finansmarkedene, reduserte verdier på børs også videre. Alt dette må vi takle, men vi må takle det gjennom om å tørre å bruke penger og økonomiske midler til å både modernisere oss rent teknologisk og til å modernisere og kompetansemessig. Da bruker jeg ofte Tyskland som eksempel fordi de bruker nå milliarder av kroner til Netcom og videreutvikle sin industri i en periode hvor det aller meste av tysk bilindustri ligger nede uten å produsere noe i det hele tatt.

Silvija: Så de oppdaterer bilindustrien med å investere i batteri produksjon og elektrifisering, eller?

Steinar: Ja. Det er nettopp det de gjør. De bruker nå tiden til å modernisere seg sånn at de kommer ut igjen med det som er fremtidens løsninger og det er andre løsninger enn det som vi har brukt historisk. Det er kjøretøy, enten det er store eller små, som er null utslipp kjøretøy for eksempel. Da krever det helt ny batteriteknologi, det krever å få frem kjemikalier som gjør at vi får fremtidens batterier og det krever i det hele tatt hele måter å organisere samfunnet på. Samt det å organisere det på en måte som gjør at man slipper å reise mer enn nødvendig. 

Silvija: Og dette her er rett og slett økosystem utvikling, de bygger plattform for å bygge opp hele industrien.

Steinar: Ja, og Tyskland begynte med det før vi fikk denne pandemien. Det er jo Tyskland som etablerte begrepet industri 4.0. Og i det ligger det en ny ære i å videreutvikle den tyske industrien. Da snakket de om nettopp digitalisering og helt andre teknologiske plattformer. Vi må lære av dem. Vi ligger ikke etter dem, vi ligger fullt på høyde, men det jeg føler at vi fremdeles er for redd for, det er å bruke pengene som vi har til fornuftige investeringer i en periode hvor det er vanskelig å få jorden til å gå rundt. Det er da vi skal bruke pengene.

Silvija: Der er det noe som jeg som investor ikke helt forstår i politikken og det er at alle våre diskusjoner dreier seg om kostnads bilder, istedenfor å se på det som investeringer. Det er veldig vanskelig å forsvare vekst budsjetter, men det er veldig greit å forsvare kostnads budsjetter.

Steinar: Da må vi tilbake til den gamle lærdommen om at det å bruke penger til å investere ikke er det samme som at pengene går tapt. Men bare omplasserer pengene fra en bankkonto til å bli satt i arbeid. Det som er viktig med penger er at de har satt i arbeid. Det å sylte med penger, og har lav turnover på den type finansielle verdier er ikke en særlig fordel. Det er viktig at du bruker pengene på en måte som utvikle samfunnet og ikke bare til å øke omfanget av offentlig ansatte. Jeg har ikke et vondt ord om offentlige ansatte. Vi har fantastiske leger, fantastiske sykepleiere og fantastisk lærerinner. Men det er også viktig at den delen av samfunnet også tenker på hvordan vi skal bli mer produktive og hvordan vi skal få bygget mer vei ut av hver krone og hvordan vi skal kunne drive sykehusene mer effektivt. Det er viktig Og det er der vi ikke har vært så gode som mange andre land. Det kommer veldig tydelig frem gjennom den såkalte produktivitetskommisjonen, som ble nedsatt for en 6-7 år siden. Der viste det at vi har en lang vei å gå, så vi må skille mellom det å bruke penger til å videreutvikle oss og det å bare bruke penger for å påføre oss nye faste kostnader.

Silvija: Jeg har lyst å spørre deg veldig kort om hva du tenker blir den nye normalen. Det begynner å bli ganske tydelig at verden etter covid kommer. Det er noe som har endret seg blant annet i arbeidslivet til noe helt annet. Hva tror du blir det viktigste med den nye normalen?

Steinar: Nå får jeg snakke kanskje litt mer personlig og ikke nødvendigvis på vegne av alle medlemmene mine. Det Jeg er redd for er at den nye moralen blir at det er riktig å sitte og jobbe hjemmefra og ikke går på jobb. Vi skal bruke hjemmekontorer. Vi skal bruke fleksibiliteten med å kunne jobbe fra ulike steder og ikke nødvendigvis alltid på arbeidsplassen. Vi må aldri glemme at de aller fleste som er i arbeid i dette landet faktisk må jobbe et annet sted enn hjemme i fra. Det må ikke glemme. Vi har folk som driver transport og alle de som er i velferdstjenestene våre, sykepleiere, helse- og omsorg, alle de som er i produksjonsbedriftene og alle de som må drive undervisning. Vi må ikke gå inn i en slags psykologi hvor vi tror at det riktige for all framtid er at alle skal jobbe hjemmefra. Vi trenger folk i butikkene, vi trenger folk på hotellene og vi trenger folk på serveringen. Vi må ha operatørene våre ute i bedriftene og vi må stå på gulvet. Noen skal stå på Ikea for å sørge for at du får handlet der. Ja, det blir et annet arbeidsliv, men det betyr ikke at det vanlige blir å jobbe hjemmefra. Det er det bare noen få av oss som egentlig kan gjøre. De fleste må ut. Politiet må ut. Forskere må ut. Forsvaret må ut. Sjøfolkene må ut. Det betyr ikke at det ikke kan bli mer effektivt og vi kan gjøre arbeidsprosessene mye mer effektive gjennom mer moderne løsninger. For eksempel ved at vi ikke trenger å møtes. En bedrift som har konsernledelse i Oslo trenger ikke å reise til Bergen for å møte de ansatte. Du vil finne mye mer praktiske og smarte løsninger for å gjennomføre konferanser, ledelse og teamwork osv.

Silvija: Vi snakket om det litt før vi begynte podcasten, men vi lærer på helt nye måter hvor viktig det sosiale aspektet av jobben vår er. Kanskje vi til og med får et nytt syn på jobb. Det er mulig at jeg er litt for naiv nå, men at vi skjønner at det å ha en interessant jobb som vi gjør bra faktisk er et privilegium og ikke bare en plikt.

Steinar: Vi har jobbet veldig mye med det som heter inkluderende arbeidsliv. Vi var først ute for å prøve å jobbe systematisk med å få ned sykefraværet og industrien har redusert sitt fra sykefravær i henhold til alle avtaler inngått med staten. Vi ligger på under fire prosent og periodevis ned mot tre prosent. Det sykefraværet vi sliter mest med det skyldes svake psykiske lidelser. Det er mange mennesker som har psykiske lidelser, ikke så sterke at de går systematisk til terapi, men de har ulike former for svake psykiske lidelser. Alle eksperter sier at det er viktig at de menneskene kommer på jobb. For dem så er jobben uhyre viktig. Hvis de type menneskene Jeg blir sittende hjemme og blir adskilt fra jobben gjennom å velge fravær istedenfor tilstedeværelse så blir de sykere. Så vi skal ikke glemme den store og viktige sosiale dimensjonen det er å kunne gå på jobb og være i et fellesskap og treffe gode kollegaer i et arbeidsmiljø hvor det ikke finnes mobbing og den typen negative tendenser, hvor du føler at du blir tatt godt imot. Det må vi aldri glemme. Det vet vi gjennom vårt arbeid det verste som skjer er hvis mennesker med svake psykiske lidelser føler seg uvel på jobben og føler seg oversett på jobb, føler seg mobbet på en annen måte, da starter vi et langt sykefravær og de blir sykere og sykere for hver dag de ikke kommer seg på jobb.

Silvija: Stein, jeg tror vi nærmer oss slutten. Jeg har lyst til å spørre deg litt kort om to dilemmaer som du nevnte for meg som er interessante å diskutere. Det ene er forholdet mellom fag og politikk. Det andre er dette mellom kortsiktig og langsiktig. Kunne du kommenterte litt kort på det?

Steinar: Jeg vil begynne med forholdet mellom det langsiktige og det kortsiktige. Det er noe jeg tror at vi som jobber med politiske systemet opplever veldig mye. Jeg sier ikke at politikere ikke er et langsiktig perspektiv, men de har allikevel et perspektiv som ofte er knyttet til stortingsperioden og at du skal gjenvelges. Jeg opplever at hele mediesamfunnet, hele kommunikasjonspresset som er mot stortingsrepresentanter gjør at de velger løsninger som er populære i et kortsiktig perspektiv og som ikke bringer oss rask nok inn i løsninger som er viktig i et langsiktig perspektiv. Det er på en måte lettere å bli populær ved å tilby folk noe et kort perspektiv, altså redusert skatt eller hva som helst, lave bensinpriser etc. Det opplever jeg som et problem. Altså det at vi ikke har klart å få til en samtale i samfunnet som gjør at politikere som tenker langt og som tar ansvar i det lange løp faktisk opplever at de får en politisk gevinst gjennom å bli populære. Det blir mye populisme og mye kortsiktige løsninger og man konkurrerer veldig gjennom retorikk og på en måte det å bruke de rette ordene for å gå litt opp på meningsmålingene. Det er en problemstilling som jeg tror vi må jobbe mye mer med. Ikke misforstå meg, Det er absolutt politiker i Norge som både tenker langsiktig og som har kompetansen til å tenke veldig langt, men de lever i en slik situasjon, en konkurranse, hvor ikke alltid det gir uttelling. Det er noe jeg tror vi må jobbe veldig mye med. Jeg husker for mange år siden så hørte jeg et foredrag av Shimon Peres og han sa at politikk egentlig dreier seg om å fatte vedtak til gode for de generasjoner som ikke er født. Så langsiktig mente han at du måtte tenke og da er du inne i en bærekraft tenkning som er veldig viktig. Det var du og jeg kan leve godt i de årene vi har igjen, men vi kan også leve på en måte som gjør at kloden blir et veldig dårlig leve sted på de som blir født om 15-16-30-40 og 100 år. Det er jeg veldig opptatt av og derfor så klarer jeg aldri å holde foredrag uten å snakke om det. Miljøvern er egentlig solidaritets politikk etter to akser. Den ene aksen er generasjon saksen og den andre er nord-syd aksen. Vi som på mange måter lever i det vel fødte Nord er privilegerte og vi må også tenke på hvordan vi skal disponere våre ressurser og vår kompetanse for å hjelpe folk i helt andre verdensdeler til å kunne løfte seg. Det er også det beste for oss over tid.

Silvija: Nydelig. Har du et lite sitat vi kunne hektet på deg? Du har nevnt allerede kanskje?

Steinar: Jeg tror jeg har nevnt det. Jeg er alltid en optimist. Jeg husker en av de store norske krigsheltene, Knut Haukelid. Han skrev en bok og han sa: " Det vil helst gå godt". Jeg kjente han fordi faren min kjente han og det har jeg alltid hektet med meg. Selv om det ser svart ut, selv om det ser ille ut, selv om det er mange ting som skjer på en gang som er negative, så vil det helst gå godt, hvis vi holder hodet klart, er analytiske og ikke lar oss rive med av negative følelser eller depresjon. Det er det aller viktigste og det vil så helst gå godt hvis vi tenker positivt og gjør det beste ut av situasjonen til enhver tid.

Silvija: Stein Lier Hansen, tusen takk for at du minner oss på at det helst vil gå godt i dette fantastiske landet vårt, i hvert fall, som har så godt virkemiddelapparat og politikere og trekantsamarbeid som klarer å tenke både kortsiktig og langsiktig i kriser og i freds tider. Takk.

Steinar: Takk skal du ha.

Silvija: Takk til dere som lytter.

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.TECH - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på vår nettside Lørn.tech.