Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner. 

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn, teknologipolitikk. Navnet mitt er Silvija Seres, og i dag er jeg så heldig at jeg har Ingvild Kjerkol? Jeg klarer ikke å si det på en sånn god trøndersk måte, Ingvild.

Ingvild Kjerkol: Jeg syns du var veldig bra jeg, Ingvild Kjerkol, det var veldig nært.

Silvija: Helsepolitisk talsperson for arbeiderpartiet. Velkommen. 

Ingvild: Tusen hjertelig takk. 

Silvija: Du er ikke bare i vinden, du er i orkanen akkurat nå, Ingvild, med korona. Og egentlig den største krisen på det helsemessige, men også sosialt, økonomisk og internasjonalt. Også som Norge har vært i egentlig vår livstid, tenker jeg. Også skal du prøve å gjøre noe ny politikk ut av dette her. Kjempe spennende!

Ingvild: Veldig spennende. Det har vært en helt annerledes hverdag for oss politikere i nasjonalforsamlingen helt siden 12 mars, da det norske samfunnet nærmest gikk i lockdown. Vi fikk en stor helsekrise. Nå, to og en halv måned etterpå, så står vi i en nasjonal beredskapssituasjon hvor arbeidsledigheten har nådd svimlende 10 prosent og mange bedrifter har en usikker framtid, og hvor helsetjenesten våre fortsatt står i en stress-situasjon. Selv om vi har veldig god kontroll på selve Covid-19 sykdommen. Det må sies. Så der har Norges lyktes med å ikke sprenge kapasiteten i helsetjenesten, og det tror jeg mange er glad for og puster lettet ut for. Det gir en trygghet for de viktige, den viktige veien videre som er krevende. 

Silvija: Men du, jeg lurer på om det er egentlig helt musikalsk av meg å si det, men jeg syns det er mye bra som kommer ut av denne krisen også. En av de tingene, altså, man blir stolt av Norge på så mange nye måter. For oss ikke-politikere så har dere politikere blitt vanskelig å forstå, før denne krisen. Det var så mange gamle ting man kranglet om da. Som gjorde det vanskelig for oss å se de helhetlige posisjonene. Også når dette kom, så har dere vært veldig inspirerende rett og slett. Måten dere både samarbeider på, og måten dere bygger både for krisen, men også for etter krisen, er superkult. Der snakker du også veldig mye om at dette også er en mulighet for å bygge om helseindustrien vår på en fremtidsriktig måte. Rett og slett fordi vi må. Men så må vi gjøre det riktig nå. 

Ingvild: Ja, jeg er veldig enig i den beskrivelsen Sylvia. Vi har jo hatt ganske djerve ambisjoner og mål om å sikre helsetjenesten for fremtiden. Og fremtiden består av flere eldre som skal bo lengre hjemme. Den består av flere med kronisk sykdom som skal leve med sykdommen sin, og i størst mulig grad være sine egne behandlere. Den består av flere som overlever kreft, og alvorlige ulykker som vil ha behov for å kunne få hjelp av helsetjenesten, men som vil ha enda større behov for å ha kontroll over sitt liv i dialog med helsetjenesten. Og der ser vi at nå som vi må ivareta smittevernet så oppstår det nye måter å samhandle på, som vi må videreutvikle og se på som en mulighet. Vi ser at kommuner som har normalt bevilget seg lang tid på å ta en beslutning om de skal kjøpe et system for velferdsteknologiske løsninger som nå bestemmer seg veldig kjapt fordi de ser at de trenger det. De trenger å oppgradere den digitale infrastrukturen, de trenger å jobbe på nye måter, og de har fått den “sense of urgency” som det heter på trøndersk. 

Silvija: “Sense of urgency”. 

Ingvild: Ja.

Silvija: Jeg har bodd i en del forskjellige land. Jeg kommer i utgangspunktet fra et land jeg alltid kommer til å ha en nostalgi for. For den finnes rett og slett finnes ikke lenger, ikke sant.  Jeg så hvor fort det går ann å ødelegge et land også. Når det gjelder Norge så har vi så mye som er unikt, og jeg tror ikke vi er stolt nok av det, og jeg tror ikke vi feirer det nok. Og en av de tingene  som et fantastisk er helsevesenet vårt. Masse muligheter for forbedring, men likevel vil jeg påstå at det er et av de beste helsevesenet i Norge. Både på pris per kapita, og samarbeidsevner, og ikke minst de der fordelingsmekanismene, ikke sant, som gjør at alle vi i Norge er rimelig sikre på at vi har tilgang til god helse. Ikke bare de som har beste jobber eller tjukkeste lommebøker. Sjeldent skryter vi av Norge, men jeg har hørt at folk si at “nå har jeg opplevd Norge på blålys, og det er helt fantastisk”, ikke sant. Ingen i hele verden har blålys sånn som vi har. Jeg opplever denne krisen litt sånn som at hele Norge er på blålys, ikke bare helsesektoren, ikke sant. Også har vi vist hvor fort vi kommer i beredskapsmodus. Og hvor godt vi jobber i en sånn beredskapsmodus. Jeg har bare lyst til å før vi går tilbake til helsepolitikk, har jeg lyst til å spørre deg om politikk generelt. Altså hvordan, dere har alltid samarbeidet veldig godt på tvers av partier. Men hvordan opplever du egentlig den politiske dugnaden som dere er med på nå?

Ingvild: Nå er den veldig sterk, men det er jo en politisk debatt også om helsetjenesten i Norge. Man har høyrepartiene som er veldig opptatt av et høyere innslag av private behandlere i helsetjenesten våre. Og hvor man er opptatt av det å kunne velge hvilken behandler man ønsker når man blir syk. Men det er jo ikke noen partier som reelt utfordrer den modellen vi har, den med at alle gjennom lov har rett til den samme, gode helsetjenesten. Så der er man veldig omforent. Det må sies. Og nå har det jo skjedd en omstilling, særlig i sykehusene, som har for å kunne ta imot et høyt antall koronapasienter, den har skjedd bare på dager og uker. Normalt ville det ta måneder og år med forhandlinger. Fordi at det norske samfunnet er også veldig gjennomorganisert med mange ulike interesser som blir hørt når endringer skal gjennomføres. Det kan jo være en barriere for å få til rask omstilling, og det innovasjons- og utviklingstrykket vi ønsker å ha. Men det har ikke vært et problem nå, og det handler nok om at alle ønsker å gjøre det som er viktig i en pandemi. Redde liv, ikke forstyrre samfunnssystemene, og i størst mulig grad verne samfunnsøkonomien. Også har vi ikke klart det da, fordi at det er noen åpenbart store konsekvenser med de strenge smitteverntiltakene som vi må løse i fortsettelsen. Det at man påla virksomheter å stenge på grunn av smittevernhensyn, det at man innførte så strenge restriksjoner at normal kontantstrøm stoppet opp - det har noen utfordringer ved seg i fortsettelsen. Og det er jo ingenting som påvirker helsen så dramatisk for en befolkning som vedvarende, høy arbeidsledighet. Så her må vi gjøre mange ting samtidig i fortsettelsen. 

Silvija: Her tror jeg du og jeg er like utålmodig egentlig på å ikke bare å snakke om digitalisering, men å gjøre det. Også har jeg tenkt at vi har snakket om smarte hus, smarte byer, ganske mye. Og det ville vært et utrolig bra verktøy i å rigge til nye hoteller, nyte måter å bruke hoteller på, eller offentlig trafikk, eller samlingsarrangementer, ikke sant, hvor du kunne på en sporbar måte gjøre ting i henhold til smittevernreglementet. Som også kunne vært litt mere fleksibelt i og med at man har sånn detaljinnsikt. Men det har vi ikke gjort. Og der tenker jeg at på noen områder har vi vært ekstremt effektive med å gå over på en ny plattform, det er skoler. Hvert fall her mine unger går, de var imponerende. Både lærere, rektor, og egentlig hele det offentlige apparatet. Men du opplever ikke tilsvarende flyt, for eksempel når du kommer i sykehus. Digitale medier for kommunikasjon, for diagnostikk, for oppfølging. 

Ingvild: Sykehusene har jo først og fremst dreid seg om den kritiske faktoren her, det var intensivkapasiteten. For pasienter som får covd-19 og blir alvorlig syk trenger intensivbehandling. Og det er en veldig begrenset ressurs, selv i våres fantastiske helsetjeneste i Norge så har vi et lavt antall intensivsenger. Så det var det viktigste, men den kommunale helsetjenesten, primærtjenesten, sykehjemmene, og alle som trenger den nære helsetjenesten i det daglige - der har jeg sett noen gode eksempler. Det er en veldig spennende aktør som heter Nyby, kanskje du har hørt om dem Sylvia? De har jo en spennende digital plattform for å kunne formidle frivillig arbeid, omfordele tilgjengelige ressurser i og rundt brukere som trenger hjelp. Om det er funksjonshemmede, eller eldre, eller andre som trenger helsetjenesten. Og de har jo sett nå at kommuner som har gått og luktet på deres løsning, de har bestemt liksom seg veldig kjapt. Så den typen lettvinthet ser vi noen eksempler på. Sykehusene har nok hatt mer enn nok med å være klar for å ta imot koronapasienter. Og der nok realiteten at andre pasienter har måtte vente, så vi får et etterslep nå for andre pasienter som ikke har fått behandling. Så det må og sies. 

Silvija: Nei, jeg er investor Nyby.

Ingvild: Ja, det er du!

Silvija: Og noen av de tingene som faktisk fikk meg egentlig forelsket i dem er at de spiller like mye på ledige ressurser, eller underbrukte ressurser da, som er for eksempel i offentlig eller privat tjeneste. Som på egentlig pensjonister. Altså det er utrolig mange folk i samfunnet vårt som har mye å gi, men blir ikke spurt. Blir ikke funnet. Og det er utrolig viktig at sånne som Nyby gjør. 

Ingvild: Og det blir en viktig, når vi har en så heftig demografi foran oss med så mange flere pensjonister per yrkesaktive, så vil det være viktig å dreie hele samfunnet mot en mer sånn.. jeg har ikke noe godt folkelig ord for det, men en mer sånn ressursutløsende strategi. Hvordan mobiliserer vi rundt den enkelte som trenger hjelp, som trenger helsetjenesten, på en mer bærekraftig måte. Uten at vi lener for tung på en frivillig sektor, for den skal være frivillig, den skal være liksom frivillig og het. Det er styrken i deres bidrag, men at vi bruker ressursene riktig og henter ut mer fra det som er mulig da. 

Silvija: Mm. Det dere med frivillig og het har jeg ikke hørt før, den var veldig god da. 

Ingvild: Ja, det er sant. Det må være den hete, den flammen, den blir fort slukket hvis at for viktige oppgaver blir lagt på frivilligheten. Det der en balanse altså. 

Silvija: Altså jeg tenker at “New politics” på bynivå, eller kommunenivå, og til og med fylke også, så forsøker man å finne en sterkere måte å spille på lokale styrker og identitet. Og til å spille mye mer på borgere, ikke sant. Dette med, i mangel av godt norsk ord - “citizen involvement mobilisation”,  det du snakker om, og jeg tror det og å gjøre det lett for folk. Og fikse det de mener skal fikses. Gå sammen om nye tiltak. Vi har blitt for passive, og vi venter for at kommunen skal fikse, ikke sant. Eller at staten skal fikse, eller at noen skal fikse. For vi har jo så fantastisk offentlig apparat, men ting fikses fortes hvis vi begynner, også finner vi måter å lage strukturer som kanskje eskaleler fra det. 

Ingvild: Ja, vi snakker om den samskapte med kommunen i framtiden, og det perspektivet tror jeg vi må ha med oss. Selv om vi blir mange flere eldre, blir vi mange flere spreke, aktive eldre. Og det vil være en stor ressurs. Også er det jo og en realitet at de eldste eldre at de blir ikke bare litt syk også forlater de livet, de blir veldig syk på slutten. Det blir et komplisert sykdomsbilde, og da må kvaliteten i helsetjenesten handle om mer spesialisert kompetanse for de behovene. Også må vi ha mer sånn muligheten til å hjelpe seg selv i tidligere i tjenesten. 

Silvija: Mm. Det er så morsomt å snakke med deg Ingvild i forhold til at det dukker opp hele tiden nye dilemmaer som jeg ikke helt klarer å la gå fra. Så vi må komme til hvem du er, men da har jeg lyst til å henge meg opp i noe du sa om at “vi kommer til å leve lengre”. La oss si at det betyr at vi lever til vi er hundre. Du og jeg. Du, hvor gammel er du forresten?

Ingvild: Jeg er 45 år. 

Silvija: Jeg blir 50 nå om noen få uker, og jeg gleder meg bare, og jeg føler meg egentlig ganske ung for jeg tror det har noe om hva slags perspektiv du har på de neste 50, ikke sant. Det er fullt av potensiale og sånt. Men jeg tror at vi må ærlig innrømme at det hvis det går sånn som vi tror det går, og helseteknologien, og helseteknikkene fortsetter å forbedres i den farten vi har sett nå, så lever vi lenge, og de siste årene kommer våre kommer antagelig til å være plaget av både diverse kreft som ble holdt i sjakk lenge, og andre kroniske greier, men ikke minst mentale kroniske greier, som er egentlig utrolig dyre å håndtere på en god måte som du sier. Og der kommer vi til en sånn dilemma som er nesten umulig å løfte politisk, for hvis man begynner å snakke om at dette blir veldig dyrt, så sier folk med en gang “ja, men mener du at det er et problem at vi skal leve lenge?”. Det er selvfølgelig ikke et problem på den måten, det er et fantastisk luksusproblem, men det kommer til å være en finansiell floke vi må finne ut av. Og er ikke det like greit at vi snakker om det nå, enn at vi venter til at det er vondt og opplagt?

Ingvild: Ja, og det gjør jo det norske samfunnet. I stortinget så diskuterer vi. Vi har jo behandlet stortingsmelding om prioritering i helsetjenesten, hvor man både har gjort en del veldig tekniske øvelser, og satt pris på et leveår. Hva er det verdt? Og det er jo den brutale politiske virkeligheten, for når du har en felles helsetjeneste for alle, hvor det fremste av medisinsk ekspertise er tilgjengelig for alle uansett hvem du er, eller hvor du kommer fra, så må man også prioritere. Og det ytterpunktet det vises jo hver gang vi har en diskusjon om en ny kreftmedisin. Som er litt dyr, utfordrer sykehusbudsjettene, og som kan hjelpe et begrenset antall pasienter til å leve litt lengre. Det er prioritering satt på spissen. Men det er jo og viktig at vi ser alle de som lever med sykdom, og som kunne ha bidratt i samfunnet med en litt større innsats fra helsetjenesten. Jeg bruker å gjøre en grovsortering noen ganger, og den kan virke litt brutal. Den er litt sånn - hva dør vi av i Norge? Jo, det er kreft, for det dør vi fortsatt av. Selv om veldig mange overlever og lever videre. Og det er hjerte og kar, som gjør at hjerte stopper og de sirkulære systemene. Også har du jo hva blir vi sykmeldt av, og ufør, og det er i all.. Det er veldig grovsortert det her, Sylvia. Det er psykiske lidelser, psykisk uhelse, og muskel og skjelett. Og de tingene kan vi forebygge veldig mye. Så selv om vi trenger et utviklingstrykk og en innovativ helsetjeneste som behandler, så trenger vi og en helsepolitikk som forebygger sykdom mer. Og der er alt av sånne teknologier som kan bidra til egen mestring, egen livskvalitet – veldig, veldig gode satsinger og riktig prioritering, vil jeg si. Men det er vanskeligere å nå opp i den helsepolitiske debatten med de sakene, og de eksemplene. Fordi det er jo blålys, og liv og død som tenner offentlig oppmerksomhet. Men hvis vi kan gjøre litt mer for de som er sykmeldt, uføretrygdet på grunn av psykiske lidelser og muskel og skjelett, så gjør vi en stor innsats for alle. Alle pasienter, og alle. Det er liksom...

Silvija: Jeg tror det politiske problemet her er på mange måter at folk forstår ikke hvor dyrt helsevesenet vårt er. Og at det er ikke uendelig med ressurser, det har det aldri vært, det blir det aldri. Og det å på en måte vise folk både hele kostnadsbilde… Altså det er ikke det at vi ikke er gode nok, eller at vi ikke bruker nok penger, men at på et eller annet nivå må man på en måte begrense eller bestemme - det er ikke uendelig. Verken nå, eller etter oljen, og at det er omprioriteringer alltid, ikke sant. Det at du får betyr at noen andre ikke får, ikke sant. Og da blir det ikke den der debatten om at altså “ja, men altså - hvor mye er et liv verdt for oss?” For poenget er at alle liv er uendelig mye verdt, og at det burde være rettferdig er kanskje det som er greia. 

Ingvild: Ja, hver krone på statsbudsjettet har jo en alternativ anvendelse. Og det er klart at vi som er  helsepolitikere bør være de fremste næringspolitikerne og, fordi vi stikker av med så mange av kronene på et statsbudsjett. At vi er de som burde være de som har størst interesse av at vi skaper nye verdier. Og der tenker jeg at helseindustri, helsenæring, er en av de beina Norge kan velge å satse på. Som en ny næring som også gir arbeidsplasser og verdiskaping. En levende leverandørsektor til både enkelt innbyggere og den offentlige helsetjenesten vil kunne bidra både til en bærekraft i tjenestene, men også til en verdiskaping, da. Stortinget behandlet helsenæringsmeldingen i fjor høst, og det var egentlig en milepæl vil jeg si, hvor man var veldig enig politisk om målbilde. Det er klart høyre siden de ville også legge inn behandlingsdelen som handler om at man skal ha også kommersielle behandling aktører i større grad. Men den leverandørindustrien der har arbeiderpartiet vært en sterk pådriver for at vi skal bruke de fortrinnene som følger med en stor offentlig helsetjeneste, og ikke minst våre unike helsedata. Til muligheten for å skape nye bedrifter, og at de bedriftene vi har også kan vokse. Og ha eksportmuligheter, for det er jo og viktig. Varer ut, penger inn. Sånn er det. Det er handelsplakaten.

Silvija: Jeg fikk et bilde av Tesla i hodet mitt nå. Kan du forestille deg hvorfor?

Ingvild: Ja, det er ikke sikkert vi har samme assosiasjon her, men jeg tenker fort på Elbilpolitikken som en sånn mulighet hvor Norge tok en posisjon som et levende laboratorium. Det var veldig mulig å få det til fordi vi har ikke noe egen nasjonal... Eller vi har ikke noe egen bilindustri i Norge. Så det var liksom ikke noe sånn store fallgruver knyttet til det, men man lagde en politikk som gjorde at elbilmarkedet økte. At man berettet et marked og det kan vi, den tenkningen kan vi overføre også for helseindustrielle muligheter tenker jeg. 

Silvija: Ja, helt enig. 

Ingvild: Den assosiasjonen fikk jeg når du sa Tesla. 

Silvija: Ja, men jeg vil dra det enda lengre. Av og til snakker jeg om Tesla paradokset, da. Hvor tanken er at vi investerte, ikke sant, og vi fokuserte, og vi substituerte. Mange av subsidiene gikk til folk som ikke nødvendigvis trengte det mest, men sånn er det, ikke sant. Vi er det landet i verden som har høyeste andel nyinnkjøpte elbiler. Og det er flott, men vi har gått glipp av den muligheten til å skape en helt ny industri med dette her. Hvor vi kunne ha verdens beste smartvei infrastruktur, verdens beste batteriresirkuleringsindustri, verdens beste autonome biler i god kommunikasjon industri. Verdens beste rask lade industri, ikke sant. Vi er et levende laboratorium og det må vi utnytte. Og jeg har inntrykk av at det jobbes nå med denne krisen nå i helsesektoren på en måte som kan gi en helt ny industri. 

Ingvild: Mm. Men der tenker jeg, Sylvia, at der så kanskje er referansen til det vi gjorde i en tidlig fase av oljeæraen, er kanskje like så relevant. For det man gjorde da man behandla den første petroleumsmeldingen på stortinget var å lage kjøreregler for den industrien. Vi kunne jo ingenting om olje og gass, men det kunne de andre steder i verden. Og da sa vi “kom til oss, invester her, men kunnskapen og kompetansen den skal bygges i Norge. Og avkastningen av disse naturressursene skal tilfalle den Norske befolkning”. Og senere etablerte vi også statens pensjonsfond utland, og har forvalta den formuen. Så det er jo en fantastisk historie. Det råstoffet vi har i denne sammenhengen er jo den enhetlige helsetjenesten. At fem millioner innbyggere får sin helsehjelp hos en offentlig tjeneste. Også har vi personnummer på hver enkelt innbygger, og potente helsedata. Som vi skal forvalte på en god måte, men det finnes muligheter her for global industri bare man gjør det riktig, trygt, og forutsigbart. Og da tenker jeg at samme logikk bør  gjelde. “Kom til oss, invester her, vær med å bygge en kunnskap. Men det er de norske pasientene som har bidratt til dette såkornet, og derfor skal vi også beholde kontroll og verdier her”. Så det er litt sånn… Det høres litt sånn..

Silvija: Jeg er 110% enig i det. Det jeg tenker er at vi trenger et datadirektorat. Akkurat som at vi har oljedirektoratet som setter opp visse kjøreregler og sørger for at ikke det blir bare kapitalflukt og ikke minst fremtidsflukt da. For det er klart at data i seg selv... Norske data er fantastiske er på grunn av dette personnummeret som kobler god struktur og masse gode filer, men det er noe med hvordan vi lager de modeller for å utnytte data, ikke sant. Og det jeg er redd for er at hvis vi bare lar de dataene flyte til noen utenlandske selskaper som skal da hjelpe oss med å redde oss fra GDPR og sånt, så er det de som tar den læringen som du snakker om.

Ingvild: Ja, vi ser Island som er en liten mikrobefolkning. Og som også har de samme gode helsedataene som Norge. De gikk litt feil. De  har gitt fra seg for mye kontroll, så det skal vi ikke gjøre i Norge. Men her er det muligheter, og det er politisk vilje. Noe av det første jeg gjorde da jeg ble helsepolitiker var å fremme et representantforslag for å få til mer industrisamarbeid i Norge. Basert på norske helseregister, og norske biobanker. Det er jo alt som er samlet inn av biologisk materiale. Både i de her store befolkningsundersøkelsene som vi har i Norge. Jeg kommer jo fra Nord-Trøndelag fra HUNT. Helseundersøkelsen i Nord- Trøndelag. Der har man samlet data om den nordtrønderske befolkningen i fire tiår. Og er en av verdens helseundersøkelser som er veldig interessant for internasjonal industri og samarbeide med. Så det er så mye muligheter her, men vi må ikke sitte å vente på det store forløsende politiske grepet her. Her er det viktig å begynne å jobbe med de som er interessert, snus på mulighetene, også får politikken og lovgivningen bare følge på altså. Det er litt min strategi etter å ha drømt stort og vært utålmodig lenge. Så tror jeg noen må bare begynne. Det er et godt norsktrøndersk uttrykk som sier “det er greit å si halleluja, men man må gjøre det også”. Og det finnes jo aktører som ønsker litt bort fra den troa på store, offentlige anskaffelser, eller store offentlige prosjekter som skal forløse alt. Men sats på de som har noe konkret. 

Silvija: Du… Ingvild. Vi to er farlige å sette bak mikrofon da, for vi er 25 minutter inn i samtalen og jeg har enda ikke spurt deg om hvem du er. Og det er det første jeg pleier å spørre om. Men fortell oss kort - hvem er du? Og hvorfor ble du sånn?

Ingvild: Ja, si det… Jeg er en Sjørdaling fra Trøndelag. Jeg er gift og har tre barn. Jeg er samfunnsvitenskapelig utdannet, har psykologi og IKT systemer min fagkombinasjon, også har jeg en halvgjort master i kunnskapsledelse. Men jeg ble jo på et tidspunkt politiker på heltid, og det har slukt meg. Jeg er sosialdemokrat, og trigges av det å være med på å bestemme. Og å lage et samfunn hvor alle har muligheten til å bidra med det de har av ressurser, og det å få trygghet når de trenger litt ekstra hjelp. Det er jo det egentlige et samfunn skal handle om, tenker jeg. Få lov til å bruke deg selv, og få trygghet hvis det ikke strekker til. Det er en situasjon som kan treffe oss alle. I arbeiderbevegelsen snakker vi ofte om de som sitter nederst ved bordet, og hadde luen i hånden, arbeideren. I dag ser arbeideren litt annerledes ut, og vi vet at hvem som sitter nederst ved bordet - det kan ramme tilfeldig. Selvfølgelig avgjør det hva foreldrene dine jobber med, og hvor du kommer fra, og det ønsker vi å utjevne mest mulig. Men det er jo også sånn at sykdom kan ramme, ting kan skje i livet ditt, som gjør at du blir satt ut. Og da må vi ha et fellesskap som er der for deg, og fanger opp. Alternativet er ikke noe gode samfunn, for det er nok av dem å sammenligne med. 

Silvija: Ja. Noe av det som jeg syns er så fantastisk med å være i Norge, som kontrast til mange andre steder jeg har vært, er dette med her med at alle har en god sjans til å gjøre noe spennende, viktig. Det er god balanse mellom både privatliv og arbeidsliv, spennende oppgaver og et godt liv. Og ikke minst det siste du snakket om at det er ikke bare foreldrenes status, eller rikdom, eller utdanning som bestemmer hvem du skal bli her i livet. Det er klart at det er viktig. Og jeg tror at det du får fra foreldre er troa på deg selv, ikke sant. Vi er et samfunn hvor hele samfunnet tror på deg. Og det er jo mange på en måte kilder til selvtillit og fremtidsoptimisme. Og det er utrolig flott. Også lurer jeg på om du lære meg, eller hjelpe meg å forstå litte grann om… Hvis jeg jeg forstår deg riktig da så var ikke du barnepolitikker? Kanskje ikke engang ungdomspolitiker, du ble det i halvvoksen alder, hvert fall. 

Ingvild: Ja, jeg var 20 år da jeg ble  valgt inn i kommunestyret på Stjørdal og meldte meg inn i Stjørdal arbeiderlag, som ikke er en ungdomsorganisasjon i det hele tatt. Det er veldig høy snittalder. Det tror jeg er litt tilfeldig. 

Silvija: Hvordan turte du det?

Ingvild: Nei, jeg kommer jo fra en politisk familie. Det må sies. Moren min var tillitsvalgt for hjelpepleierforbundet. Hovedtillitsvalgt i mange år. Faren min satt jeg sammen med i kommunestyret på Stjørdal i 16 år. Sånn at jeg er født inn i en familie hvor diskusjoner rundt frokostbordet, og middagsbordet, var en del av hverdagen. Hvor det var høylytte diskusjoner, og jeg har alltid fått med meg det hjemmefra. Fra jeg var veldig, veldig liten. At min stemme den var like viktig som de andre sine stemmer. Så der er jeg jo veldig privilegert og takknemlig overfor mine foreldre hvor jeg alltid ble tatt på alvor. Faren min var psykolog og da, så det hjelper. 

Silvija: Skummelt det.

Ingvild: Ja.

Silvija: Også driver du også med korona strikking?

Ingvild: Ja, vet du hva. Nå har jeg sittet så mye på teams møter, og videokonferanser, og det er en bra effektiv måte og holde opp hverdagen på. Det gir også litt behov for å gjøre noe samtidig. Så under korona har jeg strikket over 20 ull-luer som jeg har gitt bort til venner og bekjente. Det er en litt sær effekt av en ganske uvanlig hverdag for oss alle. 

Silvija: Gi varme på mange måter. Så, hvis vi går over til dette her med partiet ditt. Du er i arbeiderpartiet, og jeg har lyst til å spørre deg... Hvis du kan si det kort da. Hvorfor valgte du det partiet, eller hvordan valgte det partiet deg? Hva har det med kjerneoppdraget som motiverer nettopp deg?

Ingvild: Det er at alle skal med. Fellesskap. Både det at man har bruk for det, men også at noen tar vare på deg hvis dine egne ressurser ikke strekker til. Jeg er sosialdemokrat og føler at det ikke er et resonnement, men det er liksom noe som kommer fra brystet, og hjernen samtidig altså. Og det er, etter min overbevisning, den beste måten å bygge et samfunn på. At man kan få lov til å bidra med sine ressurser, har en jobb å gå til, og skape de verdiene som gjør at vi også kan hjelpe de som har begrensninger, sånn at alle får en mulighet. 

Silvija: Det er aldri sånn at alt skal… Det null og en, binærtall, av eller på, sånn er det særlig i politikk, ikke sant? Det er alltid avveininger og hva er de meste interessante avveiningene du driver og grubler over nå?

Ingvild: Nei, nå så er det jo hvordan vi skal få ta vare på arbeidsplassene. Det er jo fordi at koronakrisen har gitt oss en akutt økonomisk krise hvor bedrifter kanskje ikke overlever. De mer tradisjonelle dilemmaene i politikken er jo at i et åpent demokratisk samfunn så er det veldig mange sterke interesser. Så den her balansen mellom ulike interesser den er egentlig hovedoppdraget i alle politiske beslutninger. Har vi sett alle sider ved denne saken? Og er det noen konsekvenser for andre enn de som har hevet stemmen vi ikke har sett etter når beslutninger faller. Det er politisk styring, og arbeiderpartiet - vi er ikke et enkeltsaksparti. Vi er med for å styre helheten. Og da er det liksom alt. Alt er jo dilemma. Men vi må lande på hovedretningen for samfunnet, og den handler om fellesskapsløsninger, hvor alle bidrar. Men hvor alle sammen også får lov til å bidra gjennom å ha en jobb å gå til. 

Silvija: Men der har jeg en utfordring til dere politikere, for det blir sånne liksom fanesaker som ikke oppleves som prioriteringer, ikke sant. Mere penger til IKT utdanning, eller mere penger til utdanning generelt. Det er ikke politikk da, for det er vi alle for. Men hvis man hadde sagt mere penger til IKT utdanning på bekostning av dette, ikke sant. Eller vi kan snakke mer om praktiske fag versus teoretiske fag. Da begynner vi å forstå prioriteringen.

Ingvild: Ja, og det vil alltid være noen saker som er viktigere i ulike tidsepoker. Trygve Bratli sa jo at for arbeiderpartiet så må vi forstå tiden vi lever i, og vise løsningene som folk tror på. Og der er det nok i dag, i offentlig sektor særlig, og i og med at at vi snakker litt spesielt om digitalisering Sylvia, så er det en mismatch mellom det moderne digitale livet hvor du har mobilbank, og du har Altinn som faktisk fungerer godt. Mens du har en helsetjeneste som ikke møter den standarden. Og det blir en sånn veldig konkret sak som jeg tenker at koronaepidimien har trigget, og som vi nå egentlig har en større oppgave med å løse da. Vet du, Sylvia, nå er det sånn at det ringer til votering der jeg sitter. Og det var litt tidligere enn jeg hadde forutsett. I dag har vi grunnlagsvotering på stortinget, så...

Silvija: Vi skal kanskje la deg gå. Det høres ut som det er en ganske viktig del av jobben din. Du Ingrid Kjerkol - det var utrolig spennende å få snakke med deg. Særlig i disse koronatider. Vi har masse mere usnakket, men det er bare et tegn på veldig god samtale. Tusen takk for at du var med oss i Lørn, og inspirerte oss om fremtidig helsepolitikk. 

Ingvild: Takk, i like måte. Det var veldig okei å være her. 

Silvija: Lykke til!

Ingvild: Takk.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tec - En læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt onlineuniversitet, Lørn.University.