Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei, og velkommen til teknologipolitikk. Dette er vår serie med politikere, ungdomspolitikere og alle som er engasjert i politikk fra utsiden, og bekymrer seg for hvordan fremtiden kommer til å se ut, og hva vi kan gjøre for å få den til å gå i den retningen og i den farta som vi mener er riktig for dette landet vårt. Gjesten vår er Alberte Tennøe Bekkhus, som er leder for Rødt Ungdom, velkommen Alberte.

Alberte Tennøe Bekkhus: Tusen takk.

Silvija: Alberte, du sitter på kontoret deres, tror jeg?

Alberte: Det er riktig.

Silvija: Og der er det aktivitet, hører vi?

Alberte: Ja, det er litt aktivitet her, men vi har veldig god avstand, det må jeg si. Men alle er litt avhengig av både internettet og PCene vi har på kontoret, som har alt av regnskapsprogrammer og alt sånt... Så da får det nesten bli sånn.

Silvija: Ja, jeg ser den der fine hvite stjernen på rødt bak deg, veldig fin sånn bakgrunn. Det får oss i riktig humør, hehe. Du, Alberte. Vi skal snakke om krig og fred og sånn i tre bolker. Første bolk dreier seg om deg og dine brannfakler, brennfakler, jeg er ikke sikker på hva som er riktig. Brannfakler? Hva er det som gjør at du egentlig har lyst til å drive med politikk, og hvordan gjør du det på en annerledes måte innenfor rødt enn andre partier? Også blir det en del som dreier seg om seks standarsspørsmål som jeg stiller til politikere, som er seks nye dilemmaer som nå dukker opp med digitalisering og den fjerde industrielle revolusjon, som prøver egentlig å sette fokus på at det er ikke bare er mer data og kunstig intelligens også er alt i orden, men at det er dilemmaer, avveininger mellom for eksempel personvern og personalisering når det gjelder data. Og det er avveininger mellom gamle jobber og nye jobber når det gjelder arbeidspolitikk. Så der kommer vi i andre bolk. Også tredje bolk kommer vi til når vi snakker om dine tips om innovasjon i dette landet, og der må du gjerne ha på deg ungdomshatt. Ikke bare rødt, men ikke sant... Hva bør vi gjøre for å tilpasse regulering så den stimulerer... Bygger en kultur som innoverer mest mulig. Og litt dine tips fra bøker og personer som hjelper deg og drive med innovasjon. Høres det greit ut?

Alberte: Det høres veldig greit ut.

Silvija: Veldig bra. Okei, da starter vi med det vanskeligste spørsmålet av alle; hvem er Alberte og hvorfor er hun sånn som hun er?

Alberte: Ja, det er et spørsmål jeg stiller meg selv daglig, for jeg aner egentlig ikke. Neida. Men jeg heter Alberte, det vet jeg. Jeg er 20 år gammel, har vokst opp i Moss, og... Ja, vet ikke helt hva jeg vil i livet. Har litt lyst til å endre verden, som så mange ande unge folk. Har prøvd meg litt her og der, jobba i barnehage, prøvd å studere litt, men droppa ut der. Så det eneste som har vært litt konstant gjennom de siste årene av livet mitt, har vært engasjementet mitt for samfunnet, klimaet, rettferdighet og alle de store ordene der.

Silvija: Men det er egentlig det viktigste, den viktigste drivkraften. Og det jeg hører deg si, er at du klarer ikke helt å løsrive deg fra det, kanskje nettopp fordi du føler at du kan bidra med noe. At det er noe mer man kunne gjort. Og du har hvert fall litt av tankene rundt hva det er man skal gjøre noe med?

Alberte: Litt, hvert fall... Neida, hehe.

Silvija: Hva tenker du? Og hvorfor rødt, da?

Alberte: Jeg må jo innrømme at jeg har vokst opp i en radikal familie. Familien min har alltid vært på venstresiden, men at jeg endte opp der er ganske tilfeldig. Så basert på at de stemte rødt, skulle man jo tro at jeg endte opp i FPU eller noe sånt. Men det gjorde jeg ikke, jeg endte opp i Rød Ungdom. Og det starta med klimaengasjement, som så mange andre unge. Fordi jeg hadde hardcore, som de sier, klimaangst, og syns det var kjempeskummelt med klimaendringene. Så jeg ble aktiv i Natur og Ungdom. Også gikk det noen år, også ble jeg i større og større grad, opplevde jeg hvert fall, egnet til å se sammenhengene. At det som nå skader klima er også det som gjør at arbeidslivet stadig prøves. At arbeidsmiljøloven stadig er under angrep, det er det samme som gjør at kvinnedominerte yrker krever mindre enn mannsdominerte yrker, også videre, og da ble det veldig naturlig å gå til Rødt, eller Rød Ungdom, om er flinke til å se helhetene og koble de ulike utfordringene sammen. Og da ble det naturlig å ende opp der, noe annet hadde føltes feil.

Silvija: Og du er nå relativt nyvalgt leder, kan ikke du fortelle oss litt om hvor lenge siden det er, og hva gjør du nå?

Alberte: Ja, det er to år siden jeg ble valgt via nettkvotering, fordi vi måtte jo avlyse landsmøtet som alle mulig andre større arrangementer har blitt avlyst. Også skulle jeg jo, føler jeg selv da hvert fall, liksom dratt på arrangementet og møter og sitte i debatter også videre, men det har det ikke vært så mye av fordi det har også blitt avlyst. Så det som jeg har prøvd å gjøre er heller å prøve å være en tydelig leder internt i organisasjonen, og være den som har møte med lokallag, ha studiesirkler, og heller prøve å lose oss gjennom den situasjonen som vi er i nå, og sånn sett heller jobbe mer organisatorisk og internt enn det veldig eksterne perspektivet, om det gir mening.

Silvija: Ja. Kinesere har et ordtak eller en forbannelse, som går på at "måtte du leve interessante tider". Men jeg syns det er ingen tider som interessante tider, eller krisetider, hvis man skal endre noe. Det må være fantastisk tid å drive med politikk nå.

Alberte: Det er jo det, virkelig. For plutselig så er det et helt annet spillerom. For på den ene siden, så har vi hvert fall et par måneder, nesten hele den samfunnsdebatten har dreid seg rundt covid-19 og pandemien også videre, men så har det også blitt det spillerommet for at her kan vi gjøre radikale endringer, dette er noe som fungerer, dette er noe som ikke fungerer. Og det er litt fint, jeg tror det kommer til å sette spor i samfunnsdebattene, og jeg tror det er mye vi kommer til å lære av situasjonen vi er i nå, mye vi kan ta med videre fra den også. Og ikke minst fordi den har vist hvor utrolig omstillingsdyktige vi er, og som ung engasjert og klimaangstete jente, så er det litt fint å se at det er gjennomførbart, i møte med klimakrisen, at vi potensielt står ovenfor en finanskrise der vi kan endre oss, vi kan endre veiene, og vi får til dugnaden. Det er egentlig ganske betryggende å se.

Silvija: Ja. Hvordan samler dere ungdom? Altså, ungdommen har vært fantastisk når det gjelder klima, og dere har dytta oss bakfra, forfra og fra alle mulige retninger og bedt oss om å våkne. Og jeg tror det er egentlig mange foreldre, for eksempel, som blir mye mer klimaradikaliserte gjennom barna sine, og det er kjempespennende. Men hva gjør man? Og jeg tror egentlig også at det gjøres i større og større grad gjennom kunnskap. Man bygger kunnskap om klima, om ting som funker. Man bygger konkrete og konstruktive planer, men hvor begynner dere? Jobber dere liksom med barnehager, eller hvordan setter man i gang disse politiske prosesser med ungdom?

Alberte: Ja, spør du meg så spør jeg deg. For min del så starta det i Natur og Ungdom. Og det ble et springbrett inn i politikken. Men alle har jo ulike retninger inn i det. Men jeg tror, som du nevner, ungdommen.., som om jeg ikke er en del av den, hehe. Men unge folk bryr seg jo om klima. Vi bryr oss om samfunnsspørsmålene. Det at man er ung og ikke har på seg voksenlivets skylapper. Og det er ikke ment som... Det er bare fordi hvis man er voksen og har barn og jobb, og må hente fra SFO og barnehage og lage middag også videre, så har man jo mindre tid, og man er kanskje i større grad nødt til å forholde seg til at ting er som de er. Men ungdom har ikke det i samme grad. Man har et større spillerom for å tenke nytt og utforske, og kanskje til og med gjøre litt opprør. Og da er det... Ja, hvordan er det man samler dem? De kan liksom komme av seg selv da, hehe, til klimastreikene. Det er noe som mange bryr seg om. Også ser man at Greta Thunberg får det til, også tenker man at kanskje jeg får det til selv.

Silvija: Hvis du spør meg, så svarer jeg. Det jeg tror dere gjør så bra med klima, og det jeg tror dere må gjøre så veldig bra med de økende ulikhetene som kommer på grunn av den ekstreme dynamikken bak teknologi.., og det gjør man ikke med å stoppe teknologi, men med å gjøre det på norsk måte, tenker jeg. Dere er konkrete på saker. Og det må være noen saker som man både brenner for og skjønner at det går an å gjøre noe med. For du ser at folk stiller seg bak bompengekrangel og alt mulig, men det er fordi det blir en sak man forstår. Mens mye av den politikken som jeg føler vi har snakket om.., høypolitikken, da, som virkelig møter oss med hverdagen vår... Vi klarer ikke koble sammen de to. Men dere har klart å gjøre klima litt mer forståelig på hvordan vi kan påvirke den, og hvordan den påvirker oss. Ikke gjennom statsbudsjetter, men gjennom hverdagen vår. 

Alberte: Jeg tror du har veldig rett i det, at det både er de konkrete tingene man kan gjøre, og det store helhetlige. Og det med at det har blitt en sak, med masse engasjement. Og også det at det har blitt en bevegelse, og at den er nå preget av at vi er så mange, vi har alle disse løsningene, saken er så ekte og den blir hørt. Så tror jeg det blir en motiverende vinkling på det, for når det kommer til ting som særlig klimakrisa, så er det lett at man istedenfor å finne den kampånden til å dra på klimastreik eller få mamma og pappa til å ha vegetarmandag, liksom... For det er jo positive ting. For hvis man blir apatisk og bare blir sittende, og føler at det ikke er noen svar, så klarer man nok ikke å mobilisere på den type følelse. Mens en bevegelse har jo potensiale langt utover det å bare pushe på med "så dårlig går det faktisk med oss", for man trenger litt av det også. Det er på en måte flamme under rompa på oss alle sammen.

Silvija: Eller føttene, som vi voksne sier, hehe.

Alberte: Ja. Det var noe med det ordtaket som ikke var helt riktig, merka jeg. Haha.

Silvija: Hehe, jeg tenker Tom og Jerry, jeg. Jeg tenkte på Greta Thunberg her om dagen, og at hun har gjort en Ghandi, egentlig. Ikke sant. Han brukte seg selv som et bilde, og han begynte å gå i disse håndvevde indiske stoffer, og sultet og på en måte, han var så lett å forstå om hva han ville og hvor mye han ville det. Og det er litt sånn Greta også, ikke sant. Når hun gikk på disse barrikadene sine, for å marsjere for klima og sånt, det var så lett å forstå hva hun vil. Og jeg tror at.., min store våte drøm, er at vi gjør noe tilsvarende for å samle nasjonale data. Men man må finne en sak som er forståelig nok, også må man være god på dette med bilder og storytelling, tror jeg, for at folk skal få den der følelsen av litt brann under rompa, og litt gulrot i fremtiden. Du må ville det, og det må være noen som klarer å forklare det på en sånn billedlig og egentlig positiv måte.

Alberte: Det er nok akkurat det, at det må være noe som kan relateres til de livene man faktisk lever. Fordi hvis det bare ar abstrakte politiske slagord som man ikke ser hvor hører hjemme i sitt eget liv, så er man.., selvfølgelig vil ingen engasjere seg for en sånn sak. Men kloden brenner, de vil gjerne ha en fremtid. Det er jo rett inn i livene våre og hvordan vi ser på oss selv.

Silvija: Ja. Du. Hvis vi går til disse seks spørsmål, det første som da har med data og fremtid å gjøre, eller dilemmaene, da, tenker jeg er dette med data som ressurs. Vi snakker om at det er en veldig viktig ressurs. Data er den nye oljen eller gullet eller hva man nå brenner som, og at det må brukes, ellers så forblir det gråstein. Men det jeg savner, er hva... Hvilke dilemmaer er det vi egentlig... Det er ikke sånn at mer data er bedre data alltid. Det er et dilemma, og hoved dilemmaet er personalisering versus personvern. Vi vil alle sammen ha veldig mye data for å ha veldig gode, unikt gode, helsetjenester, sikkerhetstjenester, medietjenester... Og de store dataselskaper sier at for mer enn ti år siden, så har de sett at forbrukere gir egentlig blaffen i personvern. Også er det noen som klarer å lage litt bråk rundt noen sporingsapper eller noe annet, men det er sånn at jo bedre tjenester du ønsker, og du ønsker jo best mulig tjenester innenfor helse for eksempel, jo mindre anonym kan du være. Hva tenker du om dette her rundt data som ressurs, og hvordan kan vi utnytte det på en norsk måte?

Alberte: Det er et godt spørsmål. Det første som jeg på en måte vil kommentere på, er det å se på data som.., og det gjør vi på ganske mange områder, man snakker om at dette her skal bli den nye olja. Men det kommer ikke til å komme noen ny olje, det tror jeg er litt viktig at vi innser, at det er ikke sånn at vi kommer til, eller antakelig vis, så finner ikke vi én ny bransje eller ressurs som kan bety det samme for norsk økonomi som olja har betydd. Vi må heller finne mange bein å stå på, for det kommer ikke til å komme et nytt gigabein som tilsvarer olja igjen. Det er jo et dilemma det der med at på den ene siden.., jeg syns det er veldig greit å bruke Snapchat og gå inn på snapmap og se hvor alle vennene mine er, og gå inn på Facebook også er feeden tilpasset det jeg har lyst til å lese, også videre. Det er jo veldig praktisk. Men så er det jo litt skummelt også. Jeg tror kanskje det har kommet spesielt fokus på det nå etter den avsløringen som NRK har hatt om hvordan data blir solgt og at man kan spore folk helt utrolig enkelt. Og jeg tror... Du sier at folk ikke egentlig bryr seg så mye om personvern, jeg vet ikke om jeg tror det stemmer. Jeg tror folk ikke bryr seg om personvern hvis man ikke vet hvor viktig personvern er. Jeg tror det er mye det det går på. Det er ikke sånn at... Du må jo godta når du laster ned en app og du må godta alle conditions for å laste ned. Men ingen leser dem. Og selv der står det pent... Så det er vanskelig å forstå hvor utrolig inngripende mye av datainnsamlingen er, at dette har faktisk så mye å si for hvordan man er. Folk ser på Kina, også sier man "huff, ansiktsgjenkjenning og kameraene og gode og dårlige poenger" også ser man ikke at det samme skjer i Norge. Hvis man har en app som viser hvordan man ser ut om 50 år, så har den henta informasjon om hvordan ansiktet vårt ser ut og nå og hvordan man kommer til å se ut. Og jeg tror vi er litt blinde for at det samme pågår i Norge, som pågår andre steder. Så jeg tror det handler om nettopp det om kunnskapen og forståelsen om hvor inngripende det faktisk er. 

Silvija: Ja, jeg tror det er veldig viktig, og det er på en måte veldig fint med NRK avsløringen, akkurat som det var veldig fint med Cambridge Analytica-avsløringer. Men det jeg var litt frustrert rundt Cambridge Analytica, var at dette var ikke egentlig nytt. Det var skrevet artikler om dette i Science and Nature for mer enn ti år siden, da. Men da det først eksploderte, så ble Zuckerberg og mange andre invitert til senatet og kongressen og ble stilt spørsmål, men selv da lærte ikke folk. Så akkurat det du sier med at du tror vi må lære folk å forstå at vi lever i en gjennomdigitalisert verden allerede. Jeg tror ikke det er mulig å gjemme seg, men derfor er det ekstremt viktig at vi setter noen kjøreregler for bruken av de dataene, særlig når dataene påvirker grunnleggende fellestjenester, sånn som helse, utdanning, sikkerhet, infrastruktur også videre. Der er det også veldig riktig det du sier, tror jeg, det med at "okei, det skjer i Kina, men det skjer i Norge også" og er det så veldig mye bedre at det er noen selskaper i Silicon Valley som sitter på våre data enn at det er selskaper i Kina? Altså, kinesere vil bruke det til sine formål etterhvert, ut ifra sine verdier. Silicon Valley kommer til å bruke det til sine formål, og det er konkurranse og utbytte, ikke sant. Og er det så mye bedre?

Alberte: Nei. Altså, nei, det er det ikke. Jeg vil jo si at det er problematisk uansett. Også tror jeg, litt tilbake på det som jeg nevnte om at jeg tror mange folk, meg selv inkludert, forstår ikke det faktiske omfanget og konsekvensene av det, for det føles fremmed og stort, og telefonen min er jo så snill. Den kan åpnes opp bare med at jeg tar bak på den. Men på den ene siden, så tror jeg flesteparten jo har gått av en større forståelse på hva det faktisk dreier seg om, men jeg tror også det er viktig, som du var litt inne på, at ikke alt blir over på forbrukeren heller. Fordi det er ikke... Det blir mye ansvar på vanlige folk. Og jeg sier ikke at ansvar er en dårlig ting, det er bra å ta ansvar, men jeg tror ikke det vil løse problemene, med å bare ha masse holdningsendrende- og informasjonskampanjer med å fortelle folk "se på alt dette, se på alt dette". Jeg tror ikke det endrer så mye. Jeg tror man heller da trenger strengere kjøreregler og bedre oppfølging av de selskapene som faktisk driver med det her.

Silvija: Jeg tenker på det her litt sånn som trafikk. Jeg kom til Norge som 18-åring, og de to-tre største overraskelsene er at ingen røykte, jeg tenkte hvordan i all verden fikk de dette her til. Det er holdningsendrende arbeid. Men det gikk på at de lærte folk om hvorfor det ikke er bra for deg, ikke sant. Også at folk kjørte så høflig, at det var en sånn felles forståelse om trafikkregler, både hos bilførere, de som bygget infrastruktur, og de som gikk, ikke sant, at det er en etikk der. Og jeg tror en eller annen sånn felles forståelse for etikken rundt de nye kjørereglene for bruk av data, og de nye digitale tjenester, det tror jeg er veldig viktig. Og samtidig er det sånn at vi kan påtvinge disse kjørereglene på norske leverandører av disse tjenester, men lykke til med å få Google til å følge norsk etikk når det gjelder bruk av data.

Alberte: Ja, det er nok sant.

Silvija: Så der må vi, tror jeg, bestemme oss for hvilke tjenester lager vi selv, og hvilke kjøper vi. Og noen må vi kjøpe, fordi vi har ikke de ressursene. Men der er Norge.., og der kommer vi egentlig til mitt spørsmål nummer to, og dette med algoritmer som styringsmekanisme, og det går egentlig på bruken av data. Man lager disse algoritmene, disse modeller, innenfor helse, oljeutvinning... Og det er de som definerer hva modellene er, som baker inn sine verdier. Og mitt spørsmål til deg, er vel egentlig; ser du noen muligheter for Norge her, er det sånn at vi må... Det er ledende spørsmål, da, når det kommer fra meg. Men må vi legge oss flate for de internasjonale teknologigiganter, eller er det noen områder hvor vi faktisk har et ansvar til å prøve å utvikle noe selv?

Alberte: Jeg syns veldig at Norge har ansvar for å utvikle ting selv, egentlig. Selvfølgelig, som du var inne på i sta, noen ting er man nødt til kjøpe og andre ting kan man utvikle selv. Og det man kan utvikle seg, burde vi gjøre selv, hvert fall på de mest grunnleggende planene, da. Men jeg syns det er litt vanskelig spørsmål, fordi jeg er ikke den som har svarene her. Jeg bare sitter og ser ekkokamrene forme seg på Facebook, om at... Ja, jeg er på venstresiden, og har mange venner som er på venstresiden. Jeg liker mye venstresiden-ting, så hvis jeg går inn på Facebook så er det bare, omtrent, venstresideting og ting de tror jeg vil like. Heldigvis så velger jeg å tro at jeg er ganske bevisst det, sånn at jeg på en måte skjønner at det er folk som har andre meninger også. Men så tenker jeg, tenk på alle de som bare blir sittende i ekkokammeret sitt, på siden sin, og plutselig så ser man et kommentarfelt som man ikke trodde kunne finne sted, fordi nettopp man er i et algoritme-ekkokammeret sitt. Så jeg syns det er vanskelig å gi svar der, og jeg kan bare si at jeg syns det er litt skummelt.

Silvija: Men det er et veldig godt svar. Og jeg tenker at det svaret du gir, er det som gir oss en stor mulighet, eller pekepinn fremover, og det er noe med å nettopp snakke med ikke bare folk som er politisk uenig med deg, men folk som har en helt annen bakgrunn. Og derfor tenker jeg at de samtalene vi burde ha, er samtaler mellom teknologer, politikere, gründere, næringslivsleder, ikke sant. Hvor vi går sammen om å løse en problemstilling istedenfor å ta for oss en god, gammeldags debatt. Fordi jeg tenker at debatt blir veldig sånn at vi kjører litt på autopilot, ut ifra ekkokamrene våre, og kjører litt sånn parallelt med hverandre i stor grad. Men hvis vi går ut fra startgropa og sier at "vi gir oss ikke før vi har funnet en løsning på denne problemstillingen", og problemstillingen er ny, fordi verden er i rask endring. Så tror jeg vi kan lære utrolig mye fra hverandre.

Alberte: Jeg er glad i en god gammeldags debatt, det er ikke det jeg sier, men du har helt rett i at en debatt blir dessverre sjelden for å komme frem til noe. En debatt er ofte i større grad for å markere sitt synspunkt og få cred fra sin gruppe folk, dessverre. Eller ikke dessverre, avhengig av hvordan man ser på det, det kan være gøy det og. Men jeg tror du har rett i at vi har nok mye å vinne på, av å kanskje i større grad innse at vi er i en tid med store utfordringer og store endringer, der det ikke er mulig for hver enkeltgruppe i befolkningen hva det endelige svaret er, for ingen av oss sitter på nok kompetanse alene. Jeg sitter ikke på kompetansen til å løse digitaliseringens utfordringer, men som forbruker av digitale løsninger og som samfunnsengasjert, så har jeg allikevel synsvinkler som kanskje andre ikke har, igjen. Så jeg tror det er mye å vinne på det. Også må man også ha med seg vanlige folk, og folk som ikke er næringsledere eller sånt.

Silvija: Ja. Jeg er enig. Og det gjør at man klarer å også kanskje bli litt mer pedagogisk. Og det er noe av det som jeg også brenner for når vi lager disse podcaster, at samtalen skal være forståelig for alle der ute. Også har jeg egentlig lyst til å invitere deg til en liten kunnskapsdans hvor, altså, teknologer som meg burde lære politikere litt mer teknologi, også burde dere politikere lære oss om hvordan politikk blir til. For vi kan ikke det, ikke sant. Vi vet ikke hvordan man begynner å strukturere prosesser, prosjekter, hva det nå er, til å begynne å bevege det store skipet, da, fregatten som samfunnet vårt er. Men der er dere veldig flinke.

Alberte: Nå kommer jeg fra Norges kanskje minste ungdomsparti. Det er veldig koselig. Men jeg tror... Vi er kanskje en byssegutt på denne fregatten, ikke nødvendigvis kaptein. Men kanskje og ta roret innimellom. 

Silvija: Ja, men tenk på hva en lur byssegutt kan få til. Bestemmer stemningen på skipet, rett og slett. Men derfra så har jeg da lyst til å dra oss litt over til... Jo! Forresten, jeg har lyst til å si en ting til om dette med ekkokamre. Og det er at vi har alle ekkokamre, og det er veldig viktig at vi er bevisste på de, sånn som du er. Jeg husker at da Trump ble valgt, så var jeg helt sånn... Ja, men dette er helt umulig. Og jeg satt sammen med ganske mange fra NRK da dette skjedde, og alle sa at dette er helt umulig. Og poenget er at alle vi sitter i våre ekkokamre, også internasjonalt, hvor ingen trodde, ingen skjønte, ingen tenkte at det var mulig. Men det er jo 50% av en befolkning som tydeligvis får helt annen informasjon. Og det er litt viktig å innse det, ikke sant.

Alberte: Jeg tror det er veldig viktig å innse det. Spesielt når man er... Uansett, egentlig, hvem man er i samfunnet. Hvis man glemmer at de motpolene finnes, at de andre stemmene eksisterer, og at de er ganske mange, så er det ganske skummelt, egentlig. Jeg tror det kan gjøre oss mye mindre forberedt som samfunn. For eksempel, okei, dette er kanskje en liten digresjon. Men for et par år tilbake, så hadde plutselig den Nordiske motstandsbevegelsen og nazister i USA plutselig en bølge med høyreekstremisme som jeg tror mange opplevde som "hæ, hvor kommer dette fra?" eller incel-bevegelsen, også bare "hæ, hvor kommer dette fra". Også er det sånn, nei, det er ganske mange mennesker og de snakker på internett, antakelig vis skriver om det på Facebook-profilen sin og reddit og 4chan og alt mulig. Det er bare det at vi ikke får opp det. Vi ser det ikke, og da tenker vi heller ikke at det finnes. Også glemmer man... Da blir det liksom en forstyrrelse i verdensforståelsen, noe som igjen bør anerkjenne at det er en ting som eksisterer, også er man kanskje uenig, og vi kjemper mot det. Men det kan man ikke gjøre med mindre man først vet at det finnes, på en måte. 

Silvija: Mhm. Hvis man ikke anerkjenner det, som du sier. Jeg har lyst til å spørre radikale Alberte om hva vi gjør med de nye jobbene? For hvis vi ikke skjerper oss, så blir fremtiden en fest for spesielt interesserte. De med hettegenser, og de med veldig mye penger. Men jeg tror at de jobbene vi skal ha i fremtiden, er de jobbene vi skaper, og ikke de gamle jobbene vi beskytter.

Alberte: Jeg tror jeg er 50% enig i den siste påstanden. Fordi jeg tror du har helt rett at innenfor en god del næringer så er det nye arbeidsplasser man skal skape, og rød-bevegelsen har jo hatt krav, i alle fall, 100.000 nye klimajobber. Og man trenger nye arbeidsplasser, nye jobber innenfor nye områder. Men jeg tror også at det er viktig, i samtaler om teknologi, utvikling, arbeidsplasser, ikke glemmer alle de arbeidsplassene som man kommer til å fortsette å trenger. Liksom, sykepleiere, barnehagelærere, lærere også videre. Og jeg tror egentlig ganske mange av fremtidens jobber kommer til å ligge i de yrkene som vi har hatt for alltid, nettopp fordi man ofte ser at det er enorm underbemanning, der man ser at folk sliter ut og bare er i yrker i 5-6 år fordi de blir utslitte. Men for å snakke om de faktisk nye jobbene, da. Jeg tror det blir... Det blir som en karuselltur. Neida. Men jeg tror vi kommer til å se en skikkelig utvikling. Kanskje nye bransjer som vil prøve å starte opp, også kanskje ikke det går, så noe annet som fungerer. Men ting som er klart, er at jeg tror man på den ene siden vil se større grad av tverrfaglighet enn tidligere, fordi for å bygge et reelt bærekraftig samfunn, så er man nødt til å ha et mer helhetlig bilde nesten innenfor alle mulige bransjer og arbeidsplasser også videre, og jeg tror også... Eller jeg vet, at vi er nødt til å være grønne. Det vil være innenfor fornybart, det vil være innenfor alle de bra tingene som fremtiden trenger og som vi ikke har nok av i dag.

Silvija: Jeg er egentlig helt enig med deg. Jeg tror jeg var litt for provoserende da jeg sa gamle eller nye jobber, for jeg tror at vi kommer til å trenge sykepleiere som aldri før. Det blir så mange gamle folk, og vi lever så lenge, og... Så hjelpepleiere, utrolig mange av de som har serviceyrker hvor det er det sosiale også som er vesentlig, hvor vi ønsker at det skal være mennesker. Og vi er heldigvis ett av d samfunnene i verden som kanskje har råd til å ha mennesker i de jobbene også. Så jeg tenker at vi må utvikle de gamle jobbene. Vi må gjerne få litt hjelp av en robot som hjelper med å snu madrassen, men vi ønsker fortsatt varme hender, men forsterket av noe teknologi. Men de nye jobbene som skapes, der tenker jeg at dere politikere har en kjempemulighet. Og når du sier 100.000 nye bærekraftsjobber, så er det egentlig bare å skru på regulering for bærekraft, ikke sant. Jeg tenker litt på Japan og USA og deres bilpolitikk. For ca. 50 år siden så kom det nye typer kvalitetskrav til biler som gikk på HMS og som gikk på litt klima og sånn. Og i Japan så sa lobbyen i bilbransjen at "dette liker vi, skru på enda hardere, for dette leverer vi på best i verden og dette blir et konkurransefortrinn for oss". I USA gikk billobbyen motsatt vei, og sa at "nei nei, dette ødelegger vår konkurranseevne, og sånt kan ikke vi gjøre, for ingen andre trenger å gjøre dette her" og sånt. Begge lobbyer fikk det som de ville, og vi ser med tid hvilket land som vant, ikke sant, gjennom å tilby et mye bedre produkt, som etterhvert ble påkrevd og ikke bare nice to have. Og sånne typer krav kan vi skru på i dette landet. Det gjør vi allerede i byggebransjen, ikke sant. Kanskje vi skal kreve at det blir til at alle offentlige bygg skal være miljønøytrale, punktum. Så får byggebransjen utvikle seg, litt sånn kriseutvikling. Litt sånn subsidier til å få dem i gang, også har du plutselig en bransje som ingen andre i verden kan konkurrere i på akkurat de å levere de løsningene som etterhvert alle trenger.

Alberte: Ja. Jeg har også veldig tro på sånne ting. Det høres så enkelt ut, så er det kanskje ikke så enkelt, men samtidig så er det faktisk så enkelt, på en del sånne områder. Det er mulig å gjennomføre, det kan gjøres. Som du sier, både at man må stille kravene, men også gi subsidiene som gjør det mulig å gjennomføre, så har man muligheten til å virkelig gjøre ting, få til både nye arbeidsplasser og bærekraft og hele den pakka der. Også tror jeg også at når man først snakker om arbeidsplasser og fremtiden, da tror jeg også man har muligheten til å tenke nytt. For det er jo masse automatisering som pågår, og noen arbeidsplasser, som vi har vært inne på, vil vi trenge mennesker. Jeg har lyst til å få omsorg fra ekte mennesker og ikke roboter. Men nå vet ikke jeg om jeg personlig er fan av det, men så har man sånn... Hva heter det igjen... Sånn basic income...

Silvija: Borgerlønn?

Alberte: Borgerlønn! Takk. Nå forsvant ordet helt. Altså sånn.., jeg sier ikke at det trenger å være en løsning, men jeg tror at i fremtiden og i diskusjoner rundt fremtidens arbeidsplasser, vil ha muligheten til å se på sånne ting som det også. For plutselig så forsvinner en del av de arbeidsplassene vi alltid har hatt, fordi roboter tar over. Men trenger det å være noe negativt? Kan det brukes som noe positivt? Hvem vet. Jeg syns hvert fall det er interessant å se at vi har rom for å ta de diskusjonene der, og rom for at automatisering kan komme samfunnet til gode, det trenger ikke føre til at folk mister arbeidsplasser og får dårligere kjøperkraft og blir fattige, også går økonomien konkurs, liksom. Det kan også være et gode, hvis de ressursene da selvfølgelig da fordeles på en rettferdig måte, så har plutselig alle bedre livskvalitet, og forskjellen er mindre, og levestandarden er økt innenfor, selvfølgelig, jordas tålegrense. 

Silvija: Jeg er egentlig helt enig med deg. Det jeg tenker om borgerlønn, er at det er veldig viktig at det kommer med en liten forventning, da. Og jeg tror at.., også jeg tror det blir færre jobber i forhold til gamle oppgaver, så derfor må vi skape noen nye. Men jeg tror at folk trenger en jobb å gå til, for de trenger å føle seg relevante og nyttige, ikke sant. Også er det noe med at vi må skape jobber som folk trives i, og som de føler at de leverer på. Og der er det veldig interessant å tenke at.., og dette høres nesten kinesisk ut, altså, det er skummelt for en jente som er vokst opp som Titos pioner... Men det de tenker med social credit, i stor grad, er at du får jo borgerlønn, eventuelt, men som en belønning for å oppføre deg på en måte som kommer samfunnet til gode. Også har de sin definisjon på hva det er, også har vi en helt annen definisjon i Norge. Men jeg tenker at hvis du kan bevise at du er med på dugnaden, ikke sant, du hjelper de gamle, du hjelper barna, du jobber lokalt, du vil betale skatt, du er generelt et greit menneske i et samfunn som baserer seg på at vi er greie med hverandre, så får du borgerlønn. Og da kommer vi fort tilbake til problemstillingen, hvor mye skal du overvåke for å kunne se at folk faktisk oppfører seg på en grei måte? Liksom, de kan se at man betaler skatten, kanskje det holder? Men skal vi begynne å se at de ikke råkjører, eller skal vi... Men jeg ville veldig gjerne, så lenge vi har utfordringer, som vi kommer til å ha masse av, for vi kommer til å leve for lenge, blant annet... Så er det oppgaver som vi kan gjøre. Og jeg mener at vi burde belønne de oppgavene, selv om de ikke er jobber.

Alberte: Ja, jeg tror det er mye i det som du sier. Også... Ja, også er det sånn selvfølgelig, går man inn på den overvåkningsdebatten, og det er jo fælt, på en måte. Jeg tror uansett at tillit er nødt til å bli en stor del av det, for jeg tror at hvis folk opplever at de blir møtt med tillit, så oppfører man seg også mer tillitsfull, som jeg tror kanskje er ett av problemene... Det er veldig mange problemer med det som de gjør i Kina nå, men jeg tror at et av problemene er at det ikke er basert på en sånn "la oss jobbe sammen for å få et så bra samfunn som mulig". Det er veldig sånn big brother ser på deg, og det tror jeg er skadelig for et samfunn, både på kort men ikke minst på lang sikt. 

Silvija: Jeg tror det er veldig spennende, egentlig, å se hva som skjer der nå. Og også den posisjonen Kina nå får på basis av sin håndtering av covid. Men jeg tror, jeg er sikker på at i Norge så opplever vi både denne krisen og samfunnsutviklingen som en fellesoppgave. Og det er ikke, liksom, oppdrag som noen dikterer, men noe som vi vil være med på. Og det tror jeg blir en kjempestor styrke fremover. Veldig kort, jeg må spørre deg, du sa du hoppet av studier... Hva tror du er relevant for fremtiden? Hva ville du ønsket at noen hadde som et kurs, hvis det var i det hele tatt et kurs, som du mener at du og ungdommen vår, og kanskje voksne også trenger for å være gode i fremtiden?

Alberte: Det er et godt spørsmål. Neida. På et vis, så kan jeg bare si at all kunnskap er bra kunnskap, og alle burde lære alt om alt og det er flott og blir bra for samfunnet. Men det er jo litt lite gjennomførbart. Jeg noterte meg jo noen ting på det, så nå skal jeg bare freshe opp på hva jeg tenkte på hva som er relevant kunnskap for fremtiden. Jo. Fordi jeg tror jo på den ene siden at i fremtiden, vi kommer til å trenge masse utdanning innenfor fornybar energi. Og det er flott og det kommer vi sikkert til å trenge. Men jeg tror at hvis man skulle hatt ett fag på skolen, eller hva det er, som alle måtte ta, så tror jeg det måtte omhandla bærekraft. Og ikke bare bærekraft som i klima og miljø, men den helhetlige, fellesforståelsen for hva bærekraft er, hvordan det både er bærekraft som velvære for mennesker, og som ivaretakelse av naturen vi lever i, som også da må ha en bærekraftig økonomi, så må da mennesker og miljø være ivaretatt innenfor der. Jeg tror det kunne vært bra. Da ville man hatt den fellesforståelsen. Igjen, litt det der med tverrfagligheten, at det er ikke teknologi her også er det mennesker der og økonomi der borte. For det er jo ikke sånn det fungerer i det hele tatt. Det blir en alt for stor forenkling. Så det tror jeg kunne vært et fint fag. Kanskje jeg misforsto spørsmålet, men jeg vil uansett gjerne ha et sånt fag.

Silvija: Nei, både noe som gir oss tverrfaglig kunnskap, men også som lærer oss å tenke litt tverrfaglig. Fordi apropos dette med ekkokamre... Det jeg opplever når jeg snakker med ikke sånn kjempegode økonomer, de har ett sett med briller, og sånn er verden, og dette er modellene. Også snakker du med kunstnere, de har et helt annet sett med briller. Nei, sånn er verden og sånn blir den til, ikke sant. Og samme med politikere også videre, og det at vi kan fort lære oss alle disse nye språkene, om du vil, og måter å tenke på, fra folk som kommer fra andre bakgrunner, det tror jeg blir kjempeviktig i fremtiden.

Alberte: Ja, også tror jeg så mye handler om at vi ikke alltid er helt enige om hva vi er uenige om. Eller jeg tror ikke vi har felles forståelse av hvor uenighet går, både politisk og... Noen ting er åpenbart, sånn at "jeg vil ha progressiv beskatning, FPU vil ikke ha progressiv beskatning, hvert fall ikke samme type som meg." Men det blir også en litt for enkel framstilling av uenigheten, for som du snakker, handler det om hvordan man ser verden, hvilke briller man bruker, hvordan man forstår problemstillingene, hvilke problemstillinger man i det hele tatt ser eller jobber med. Det ville nok vært bra, også tror jeg hele samfunnsdebatten hadde gått mye smoothere hvis man hadde den fellesforståelsen i bunnen, hva som skiller oss, hva vi er enige om, hvor de grunnleggende skillelinjene går. Men det var en ting som jeg noterte meg i forkant av den samtalen er, sånn fire minutter før vi starta, som er generelt i forhold til innovasjon, regulering, hvor samfunnet går også videre. Og det er min favorittlyspære; centennial bulb, som er en lyspære som har lyst nesten kontinuerlig siden 1901. Det er, okei, nå er jeg ikke så god på matte, men det er sånn 119 år eller noe. Det var riktig, bra. Den syns jeg er litt kul, fordi den sier at for over 100 år siden, så hadde vi kunnskapen til å lage lyspærer som kan lyse den dag i dag. Og de lyspærene får ikke du kjøpt i butikken. Den var selvfølgelig mye dårligere enn de vi får i dag, men jeg syns den er god på å belyse noen av de utfordringene som jeg tror vi står overfor, at noen gode løsninger... Nå skal jeg bare si at jeg er ikke superfan av kapitalismen, men en del løsninger som kunne vært superklimavennlige og veldig bra, og jo egentlig er god innovasjon, ikke blir utviklet og ikke får rommet til å bli satt ut i livet, fordi det for eksempel ikke er profitabelt. En lyspærefabrikk tjener ikke penger på å lage lyspærer som lyser i 200 år. Det skjer ikke. Så jeg syns det er interessant å tenke på, og det var det om centennial bulb.

Silvija: Men jeg syns det er veldig spennende debatt du drar opp til der, eller tankerekke, da. Fordi noe av det som jeg tror gjør at USA klarer seg så fantastisk bra, er den der spenningen mellom Nikola Tesla og Thomas Edison, ikke sant, hvor han ene kommer opp med disse her umulighetene i virkeligheten, det er Nikola, ikke sant. Også har du Thomas som klarer å gjøre det til en business. Og selvfølgelig synd på Tesla fordi han døde sulten og fattig og alene, men de klarte å ta imot det han hadde å gi, ikke sant. Også var det tydelig vis ikke en eller annen Edison som skjønte hvordan de skulle lage business på den der centennial bulb. Men det kunne man gjort, hvis man for eksempel endret forretningsmodellen fra å betale for en lyspære, for å betale for antall år med lys. Ikke sant. Eller vedlikeholdskostnader. Tenk deg for en by, som kjøper ganske mange lyspærer og må bytte ganske mange hver måned... For dem ville det vært en kjempebra businessmodell å kjøpe 10.000 sånne, også er vi rolig i neste 100 år. 119 år. Ikke sant. Jeg tror det å være innovativ på, igjen, politikk, og da blir dette ditt bord igjen, kjære Alberte, ikke sant. Å finne mekanismer som kan stimulere nye forretningsmodeller, så kan du kalle det progressiv skatt eller noe annet, kall det hva du vil. Men poenget er at hvis du finner en måte å beskatte enn sånn lyspære som gjør at noen vil lage det og selge det, istedenfor å lage den vi må kaste alt for ofte, så er du med på å drive innovasjon i et samfunn, på veldig grunnleggende nivå. Og det tror jeg de gjorde for eksempel med olje services. Da vi lagde olje services for første gang.., nordmenn liker å tenke at vi er rike fordi vi fant oljen. Og jeg er veldig uenig i det, fordi det gjorde Venezuela og Nigeria også, egentlig. Men vi gjorde noe mer.

Alberte: De ti oljebudene. Og vi forvaltet det på en god måte.

Silvija: Ja. Og det var et godt stykke politisk arbeid som kanskje er unikt i verden, ikke sant. Og det å tenke den der langsiktige utviklingen på toppen av en mulighet, det er bare dere politikere som kan, da. Så vi er i deres hender. 

Alberte: Nei, jeg tror også det er noe flere må gå sammen om. Jeg tror igjen ikke at det er mulig for en gruppe folk å finne de perfekte løsningene, jeg tror det er nødt til å være samspill uansett, nesten. Også tror jeg at selv hvis man på en måte ser bort ifra min litt sånn innebygde antikapitalisme, at uansett så vil disse nye forretningsmodellene finne sted, og de vil skje. Man snakker om sirkulærøkonomi, for vi er nødt til å organisere en del ting annerledes. Vi er nødt til å gjenbruke mer, vi er nødt til å redesigne. Vi er nødt til å reparere verktøyene våre, og alle beboerne i en blokk trenger ikke hver sin, hva heter det, skrutrekker. Så uansett, så tror jeg man vil se sånne omorganiseringer, for man er nødt til å finne mer bærekraftige forretningsmodeller, om det er innenfor dagligsystemet eller ikke. Det tror jeg vi vil oppleve uansett. Dette virker som en reklame, det er ikke det, men jeg syns Rethinking Economics, de har et skikkelig godt tilbud nå. Det er en sånn e-postliste man kan melde seg opp på, hvor man med et par ukers mellomrom får en mail med innføring i ulike økonomiske tenkesyn. Altså sånn "dette er det tradisjonelle økonomisynet. Dette er et grønt syn på økonomi. Dette er feministisk økonomi." Alle mulige sånne retninger, det tror jeg er interessant. Det tror jeg vi hadde hatt godt av, jeg tror mange hadde vært godt av å være på den epostlista, for den tror jeg hjelper oss å tenke nytt på den måten der. Og vi trenger ikke endre mening, vi trenger ikke bli overbevist for hver nye mail vi får, men bare for å få den inputen, og få det rommet til å tenke nytt, både innenfor helheten, men også innenfor vårt eget tankesett.

Silvija: Jeg tror det er veldig lurt at du er med på dem mailinglisten, og jeg burde sikkert være med på den også, for jeg tror at økonomi er én måte å forstå maskineriet vårt på. Og uten økonomi, så har ikke vi velferd. Til syvende og sist. Og da blir det veldig kjedelig å drive med politikk også. Så det er en del sammenhenger der som vi bare må akseptere, også er det noe med hvordan vi rigger dem på fremtidsriktig måte, ut ifra våre verdier. Og det som er fantastisk med Norge, tenker jeg, det er mange ting som er det, men dette med fellesskapt tillit og åpenhet. Man snakker om det i veldig mange land, men man lever det her, på en måte som jeg ikke har opplevd andre steder. Og det må vi passe på. 

Alberte: Ja, jeg er så enig. 

Silvija: Men du Alberte. Vi har snakket oss veldig forbi tiden.

Alberte: Det tror jeg på.

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg litte grann om dine taktikker, da, hvis vi er ferdig med den der datapraten. Hva er tenker du som litt sånn tips til å være litt mer innovativ i politikk? Du snakket om rethinking economics, jeg har lyst til å snakke om rethinking politics, akkurat i dette spørsmålet. 

Alberte: Jeg tror først og fremst at det er veldig lurt å åpne opp for å tenke at vi kanskje er nødt til å rethinke politkken litt, for verden nå er ikke som den var for bare ti år siden, tjue år siden. Verden er annerledes, verden vil se helt annerledes ut snart. Det nytter ikke å henge seg fast i gamle dogmer og gamle tankerekker. Og selvfølgelig, jeg har jo mine kjerneverdier, og Rødt har liksom kjerneverdiene i seg, og det er ikke sånn at man skal kaste bort dem. Men kanskje det er et rom der for å tenke annerledes, og finne opp noen nye fotballregler. Jeg har veldig mange litt spesielle ordtak, jeg beklager for det. De bare kommer. Innovasjon i politikk, det trenger man. Jeg tror.., ja man må finne ut hva kjerneverdiene er, for de skal man bevare. Hva er viktig; det må man ha. Hva er målet, hvor vil man? Også har man liksom A og Å, også finne ut hvilken rekkefølge man skal ta alfabetet etterpå der, for kanskje man tenker at ting pleier å gå på et visst vis, og ting på gjøres på en sånn måte, men det er ikke nødvendigvis alltid sånn. Så jeg har veldig tro på at man må tørre å være litt dum og idemyldre masse med seg selv og finne de.., si alle de tankene man får. Også får man sikkert noen som ikke funker i det hele tatt, også er det noen som kommer til å egentlig være geniale, det har jeg ganske stor tro på. Igjen er det med ekkokamre. Jeg tror man må komme seg ut av ekkokamrene sine og være skikkelig bevisst på det ekkokammeret for å klare å ha innovasjon i politikken. Også, igjen, det nytter ikke... Eller sånn... Det er en programprosess i rødt nå. Og da jobber jo selvfølgelig en del bare på møter med rødt-folk, men vi har også møter med andre organisasjoner, vi har fått til masse innspill, både fra medlemmer og andre folk, folk som er utenfra. Og sånne ting må man ha, da, for det hadde ikke vært mulig for oss i programkomiteen å skulle sitte på møterom på Zoom og finne ut av hvordan en ny kjempebra politikk ser ut, for den kompetansen har vi ikke. Det hadde ikke blitt så bra som det kunne bli, da. Også... Okei, det er kanskje litt far out, men jeg syns... Det er mange ting jeg er uenig med Grønn Ungdom i, det må jeg si. Men det jeg syns er litt kult, er at jeg føler de kommer med nye ting hele tiden, som folk ikke tenker over. Så det virker som om de bare er sånn "oi, dette er en idé, kanskje vi skap prøve det?" Også prøver de det, også lager de en video, også får det dessverre masse hate fordi man har dessverre en del gamle gubber som ikke takler at unge folk har lyst til å ikke ødelegge kloden, på en måte. Men det syns jeg er litt kult, for jeg føler at de nødvendigvis ikke har så mange... Det er også fordi de skal være hverken høyre eller venstreside, men at de ikke har så mange av de reglene på hvordan ting må gjøres. Jeg føler at de har en del gode ideer, og igjen, det er ikke alle jeg er enig i, men jeg syns det er kult, og det gjør at oss andre kan også tenke litt nytt.

Silvija: To ting her som du sier som er viktig, tenker jeg. Det ene er at den der, hva skal jeg si, robustheten, eller tåleevnen til at ikke hele verden må være enig med deg. Når du gjør nye ting, så kommer det til å være ganske mange som er uenig med deg. Sånn er det bare. Det kommer til å være ganske mange som er ganske provoserte. Men det tenker jeg at man må bare ta som en del av pakka, også finne en måte å gå forbi. Også det at dere kan se folk som har andre utgangspunkt og kjerneverdier, men jobber mot samme sak. Og det å se klima og miljø, det er egentlig ungdomspartiene relativt enige om, har jeg inntrykk av. På litt forskjellige måter, ikke sant. Men at man kanskje heller lærer fra hverandre og samarbeider, for så lenge målet er mer eller mindre det samme, så er det bare fint at det er flere veier til det målet. Og det er det som er så fascinerende. Både miljøpolitikk, men også digital politikk, tenker jeg. Eller fremtidens industrielle politikk eller kall det hva du vil, jeg tror det er mulighetspolitikk. For det er så mye nytt man kan gjøre der, man kan løsrive seg litt fra disse gamle myter, og gamle konfliktlinjene, da.

Alberte: Så tror jeg også man spiller hverandre gode, særlig hvis man har samme mål. Sånn som okei vi har lyst til å a et samfunn som ikke bare har nullutslipp, men negative utspill. Okei, det vil mange av oss, også har vi ulike løsninger. Også ser vi "oi, de hadde den ideen, okei, da må vi enten ta en like god eller enda bedre". Så det er litt fint og, så lenge man får til at det ikke bare blir konkurranse, men også samarbeid, for det tror jeg trengs. Jeg er ikke den som alltid snakker mest om at "yes, nå må alle bare bli bestevenner og finne løsninger og inngå masse kompromisser," men kompromisser er viktig i sånne saker og! Og det at vi spiller hverandre gode, og hvis vi finner den balansen mellom å utfordre hverandre og klare å samarbeide, da tror jeg man ikke bare kanskje klarer å nå målet sitt, men også finner skikkelig gode løsninger.

Silvija: Veldig bra. Du, sånn mot landing. Kan du nevne tre personer som inspirerer deg?

Alberte: Ja. Malala Yousafzai, Frida Kahlo og Marie Sneve. Og de er anbefalt fordi det er sterke damer som er rå og kule, Malala er jo Malala, Frida Kahlo, denne flotte kunstneren som var sterk i femininiteten sin. Det er det ikke så mange som har klart, mange damer som er sterke ender opp med å være mer maskuline, men hun var liksom... Veldig bra. Også Marie Sneve, som er nestleder i Rødt og råbra dame som er liksom økonom og radikal og har gode svar, og er så kunnskapsrik. Og nå har hun et lite barn i tillegg, og får hverdagen til å fungere, det er fantastisk.

Silvija: Felles med disse damene, og sikkert deg også, er at de er uredde for å gjøre livet sitt litt vanskelig, men lever det veldig ærlig. Det er sikkert ikke lett, men det er verdt det. 

Alberte: Det tror jeg nok det er.

Silvija: Du, jeg spurte om du har noe lesing eller seing som du har lyst til å anbefale, et lite sånn dytt til oss alle sammen, og du nevner en dokumentar. Kan du si litt om den?

Alberte: Ja, dokumentaren Hypernormalisation som jeg anbefaler, den ligger på Youtube, kanskje ikke lovlig, men den er der. Ganske lang, fra 2016. Men den syns jeg er skikkelig bra, for den forklarer både det mer dyptgående mentale som vi ikke alltid klarer å sette ord på, og historien i forhold til nyliberalisme, og den utviklingen samfunnet har hatt. Og det som jeg syns er litt kult, navnet på dokumentaren, Hypernormalisation, ble opprinnelig introdusert av en sovjetisk forfatter, tror jeg det var, som snakket om den tilstanden hvor man lever som om alt er OK, selv om alle vet innerst inne at ting ikke er OK. Litt sånn som i 1984, med hva heter det, double speek, eller... De har noen sånn språkbegreper hvor man sier en ting, men så er sannheten noe annet. Og alle vet at sannheten er noe annet, alle vet at underliggende er det masse problemer, men man snakker og oppfører seg som at ting er greit. Og jeg syns den fanger godt opp både den apatien som jeg var litt inne på tidligere, som jeg tror mange kjenner på, hvor skjørt et samfunn er. Også er den veldig sånn, både godt innhold, man blir litt utfordra sånn at man må møte seg selv litt i døra i noen ting der, også er den veldig estetisk fin også, som hjelper. Så jeg tror den kan bidra til å hjelpe oss å forstå både samfunnet og oss selv, og hvilken rolle vi har som subjekter i et større samfunn, hvilke rolle vi har der. Den er veldig lang, da, så man må ha tid. Men den anbefales.

Silvija: Det er vel brukt tid. Hva er den viktigste overraskelsen for deg fra covid-19-krisen?

Alberte: Den viktigste overraskelsen... Igjen, jeg tror det er det at vi faktisk kan. Vi kan omstille oss, vi kan gjøre dugnad, vi kan legge om skikkelig. Og selvom det selvfølgelig vil få noen konsekvenser, så kan vi for eksempel skuffe ut med statlige penger når det trengs i en krise. Det er selvfølgelig ikke noe man skal gjøre hele tiden, det er ikke det jeg sier. Men jeg er-

Silvija: Vi klarer det.

Alberte: Vi klarer det, det er akkurat det. Jeg er litt sånn født fremtidspessimist, og det er egentlig litt dumt når man skal prøve å jobbe med politikk og kjempe fram en bedre verden og alle de tingene der. Men det har faktisk gitt meg litt håp, også, oppi en så fæl situasjon, så har allikevel folk klart å møte det med dugnad, og man tar hensyn, og vi klarer å omstille oss, og det... Jeg håper at vi kan huske det i fremtiden, for når den pandemien her roer seg, når samfunnet begynner å åpne opp igjen... Jeg tror ikke det vil være mulig for oss å gå tilbake til normalen, jeg tror det er nødt til å sette spor i hvordan vi ser på oss selv og samfunnet og verden og alt det der. Og jeg tror at det er mye positiv lærdom vi kan ta ut fra det og. Og det er litt fint, syns jeg.

Silvija: Du er kanskje litt ung til å begynne med sånne livsmottoer, eller kanskje du ikke er det. Har du et slags livsmotto?

Alberte: Nja. Livsmotto, livsmotto, nei. Men jeg har en veldig.., jeg har en god definisjon av stress som jeg liker veldig godt. For hvis jeg blir stressa, så sier jeg til meg selv "okei, men stress det er følelsen av at de rundt deg forventer at du skal gjøre mer enn du egentlig er i stand til å gjennomføre", og det er litt fint, for hvis man da føler seg litt overveldet, så kan jeg bare se på lista mi over gjøremål. Hva skal jeg gjøre? Kan jeg gjennomføre det? Og hvis jeg kan gjennomføre det, så trenger jeg ikke stresse, fordi definisjonen av stress ikke applyer. Og hvis jeg faktisk har for mye å gjøre, så kan jeg også legge bort stresset, for hvis det er fysisk umulig for meg å få gjort alt, så får jeg ikke gjort alt, da er det bare sånn det er. Så jeg har ikke noe livsmotto enda, men jeg har en veldig sånn betryggende definisjon av stress, som guider meg gjennom hverdagen hvis det blir litt mye.

Silvija: Du, den høres veldig praktisk ut. Jeg tror at det å forvente for mye av seg selv er av og til noe av det som har en tendens til å brenne oss litt flinke piker ut. Og det er veldig viktig, egentlig, å minne seg selv også på at det er bare forventningene som er urimelige, og det er ingen som tvinger de på oss andre enn oss selv, da. 

Alberte: Veldig sant. Lettere sagt enn å innse det, holdt på å si.

Silvija: Enn å leve det?

Alberte: Nei, det er bare forventninger jeg har til meg selv, det er bare noe tullball. Men så har jeg de likevel, da. Ofte.

Silvija: Der har jeg blitt nesten 50, og har lært det her de siste 10 årene. Og det å liksom si at "dette var godt nok for i dag, det får være godt nok for i dag", det er litt viktig det også. At jeg har gjort så godt jeg kunne, og det er kanskje ikke så mange som ville gjort noe særlig bedre, så dette får holde.

Alberte: Det er veldig, veldig sant, og spesielt i disse dagene her. Jeg vet ikke med deg, men for min egen del, nettopp tiltrett i ny jobb og prøver å få ting til å funke, også er det lockdown på en måte, da er det veldig lett å føle at nå er jeg litt utilstrekkelig, nå skulle jeg gjort dobbelt så mye, nå skulle jeg fått til alle de tingene der. Så da må jeg bare puste med magen... Hadde det vært realistisk? Nei... Gjør jeg en god jobb? Ja, egentlig...

Silvija: Ikke sant!

Alberte: Også må man bare tenke at selv om man ikke har gjort en god jobb, så kan man ikke gå rundt å tenke at nå gjør jeg en dårlig jobb. For da kommer man aldri til å gjøre en god jobb.

Silvija: Nettopp. Nettopp. Veldig bra. Alberte Tennøe Bekkhus, leder i Rød Ungdom, kjempetusen takk for at du var med oss i denne samtaleleken om teknologi og politikk.

Alberte: Takk for meg! Det har vært veldig gøy.

Silvija: Veldig hyggelig å ha deg her, takk til dere som lyttet.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt onlineuniversitet Lørn.University