Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner. 

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn i samarbeid med BI og Digital Norway. Denne podcasten er en del av en serie hvor vi rett og slett skal bli kjent med en del endringsagenter og finne ut hva det er som gjør at de både vil innovere, og er effektive med sitt omstillingsarbeid. Gjesten min i dag er Camilla Kvaløsæter, som er administrativ leder og logistikkansvarlig ved Folla maritime. Hei!

Camilla Kvaløsæter: Hei!

Silvija: Hvordan sier vi bedriftsnavnet riktig?

Camilla: Folla maritime service. 

Silvija: Veldig bra! Det er første læringspunktet i dag. 

Camilla: Ja!

Silvija: Du, fortell oss litte grann før vi går nå videre om hvem du er og litt om det fantastiske stedet du sitter på i dag.

Camilla: Ja, nå så sitter jeg i et båtverk som er plassert helt uti havgapet midt i landet, litt sørom Namsos. For oss så er det vel egentlig kjernen, det er her det er veldig mye trafikk og båter i området som vi lever av, så det er et fint landskap og en fin plass å bo på. 

Silvija: Altså et lite sted som er dominert av et båtverv, det er flere sånne på Vestlandet og jeg synes de har en egen sjarm. Fortell oss litte granne om hvordan verv det ble til og hvordan båter skal vi tenke på.

Camilla: Nå er jo bygget vi faktisk har et verv til bygd som et sliperi fra gammelt av, så det er et bygg som har masse tradisjoner og et langt liv innenfor næring og industri. Båtverv starta i 1994, så vi har holdt på i noen år, men i dag så driver vi med båter som er i en mye større dimensjon. Så nå er det oppdrett og arbeidsbåter til oppdrettsnæringa som er hovedkunden våres da, samtidig som at Flatanger, på en måte har vokst frem ut ifra den maritime og den blåe næringen. Det er jo det Flatanger på en måte lever av.

Silvija: Og den blåe næringen, altså fiskeri? Oppdrett? Og du sa til meg at jeg skulle tenke på røkterbåter, og det var også et nytt uttrykk for meg. De som jobber med fisk, de som passer på, fortell litte grann om hva jobben innebærer og hva det betyr for de båtene som dere bygger.

Camilla: Ja, røkterbåter, det vi har produsert masse av nå og det er dem som gir den daglige driften og tar vare på fisken og sørger for at den har det bra og får den maten den trenger og blir fulgt opp og passa på, derfor så må båten på en måte være liten nok til at det er flere som kan kjøre, uten å måte gå på skole i mange år, så det betyr jo under 15 meter, så vi har på en måte satsa litt på det, også skal man ha kran og utstyr som angir høy teknologisk standard sånn at de får gjort det de skal gjøre uten at det blir for tøffe tak. Så er det viktig for oss at det fungerer godt.   

Silvija: Så mye ekstra funksjonalitet på båten, og veldig sånn fleksibilitet i forhold til bevegelse. Altså, jeg kan for lite egentlig om disse oppdrettsstedene våre, langt uti havet, altså, skal man tenke vær og vind og bølger og sånt eller? Eller er det stort sett rolig, eller?

Camilla: Altså nå leverer vi båter til hele landet og det er klart at det er stor forskjell ifra Finnmark til kanskje innenskjærs i fjordene på Vestlandet, men båtene bygges ut ifra det harde forholdet dem skal gå i, eller det fine forholdet dem skal være i. Så da kan jo på en måte bygda tilpasse der dem skal gå sånn at båtene vi produserer må jo være tilpasset drift hver dag hele året, og det er jo også noe som man må tenke på, det må være lett å vedlikeholde, det skal være billig drift, det skal være miljøvennlig, det skal være praktisk og et godt verktøy for dem som bruker båten. Så det er mange variabler her som må tas høyde for. 

Silvija: Du, også må du si en gang til, stedet som du bor i, eller som du jobber i nå. 

Camilla: Flatanger Kommune.  

Silvija: Flatanger. Ok, så før vi går videre til innovasjonsprat så har jeg lyst til å gå et skritt til med Camilla. Si litte grann om deg selv personlig, altså hvordan trives man med å bo på Flatanger og noe om hobbyer og hva som gjør at du synes at det er gøy, det du jobber med. 

Camilla: Ja, nå skal det sies at jeg opprinnelig er fra Flatanger. Kvalsæter er en plass i Flatanger, så det er mitt hjerte veldig nært, men jeg bor ikke her. Jeg pendler fra Namsos, og det er verdt det. Det er en times kjøring hver vei, men det ser jeg kort på. Det er fortsatt et fint område å være i, og det er nært. I trøndersk sammenheng så er avstanden liten, men det å jobbe i Flatanger, det er utrolig givende, spesielt når man ser på det her med vekst. Man er mange ulike bedrifter innenfor samme næring, så det blir på en måte sosialt i forbindelse med at det er egentlig ikke så veldig mange kvinnelige representanter i den her næringen. Og i Flatanger så har vi overraskende mange, og det er et fint kollegskap å ha på tvers av arbeidsplassene. Jeg er jo alene som dame her jeg jobber i dag, men vi har jo servicenæringen og oppdrettsnæringen som også har kvinner. Så det er bra, ellers så er det jo fint å kunne komme tilbake til hjemplassen etter mange år borte. Og det er jo litt av det som gjør at man hopper på en sånn mulighet da, at man ønsker at det her skal gå godt og man ser at det er fremtid. Det skjer mye spennende, det er mye, hva skal man kalle det? Litt sånn vågale Flatangarinner som tør å hoppe ut i litt ukjent farvann, så det er artig å være med. 

Silvija: Du, jeg er veldig fascinert av det, fordi vi hadde noen intervjuer med veldig flinke menn innenfor fiskeribransjen, jeg lurer på om det var Kvarøy? Og der lurte jeg på hvor det ble av damene, akkurat i fiske, og det ble litt sammenligning med oljeservices og oppfattet som et veldig tradisjonelt mannlig yrke. Hvorfor er det annerledes hos dere? Liksom er det nok at to setter i gang også kommer flere etter, eller hva er det som gjør at det er helt uproblematisk? 

Camilla: Jo, jeg tror nok det er det å se at damer jobber i næringa og trives. Det kan være på en måte en drivkraft for andre damer å se at det faktisk er en arbeidsplass som er tilpasset kvinnerollen på lik linje, også tror jeg nok i utgangspunktet at det også er industri som jeg jobber i, kan jo være litt røft miljø, men det er jo litt ut ifra hvordan øyet ser. For min del så jobber jeg jo i team-basis som som jeg ser det så er det utrolig interessant og givende, for dem i produksjon er takknemlig for å få damer, dem ønsker jo gjerne damer inn på grunn av balansen, det er noe med de verdiene som vi sitter med som er litt annerledes og til sammen så blir jo det veldig god dynamikk og godt team-arbeid, i forhold til hvem som gjør hva og hvordan man løser det oss imellom, så jeg tror nok at det bare er litt dominert av menn på grunn av tradisjon og at vi på skole nå ble introdusert så mye for det. Vi samarbeider godt med videregående skoler og ungdomsskoler, og det er jo for å vise at det er et yrke som passer for alle, og at det er en utdanning som alle kan prestere og mestre og komme seg gjennom og kom ut med hodet hevet og trives.  

Silvija: Jeg synes det høres veldig flott ut og jeg tror det også med litt sånn bedre kjønnsbalanse, det blir bedre sosial dynamikk uansett og alle retter seg litte grann mer i ryggen, både damer og menn. Det er veldig flott, dere får det til. Men du, jeg ser på hobbyene dine, du driver med maling og jakt og meditasjon og det er ganske bra bredde av ting her. 

Camilla: Ja, det er det. Jeg har en bakgrunn som er påvirket av mange ulike interesser og hobbyer opp igjennom mange år, så det har jo på en måte utviklet seg til å bli et litt sånn spennende pakke.

Silvija: Hva slags maling liker du å jobbe med? 

Camilla: Du, jeg har nettopp nå fått et samarbeid gjennom med sos med en forretning som selger maleriene mine, så det er jo akrylmaling på lerret.   

Silvija: Ja, natur eller?

Camilla: Du, akkurat nå må jeg jo innrømme at jeg er inspirert av arbeidsplassen min, for temaet er jo kyst og hav og det går mye i naturfarger og blått. Sånn at det er ikke engang tvil om at havet har påvirket meg gjennom oppvekst og gjennom arbeid og det er noe som betyr mye for meg og som jeg ønsker at alle aldre skal få glede av å ha, så det er inspirasjon fra havet, men det er ikke naturtroavhengig abstrakt, men det er litt sånn symbolikk inni bildet. 

Silvija: Så bra, du må sende oss et par bilder så vi kan legge det ved i podkasten som en liten reklame for maleriene også. Neimen det er veldig viktig dette her med å finne de krysspunktene hvor vi kan tror jeg med kunst og kreativitet. For jeg tror at jo mer man jobber med strukturer og la oss si, dere jobber veldig mye med tekniske tegninger, med budsjetter, jo viktigere er det tror jeg å huske hoveddrivkraften man har, og det er den der kjærligheten til havet tenker jeg, pluss at det å være litt kreativ gjør at man blir kanskje bedre på det andre også.

Camilla: Ja absolutt, og jeg ser jo det, og vi snakker mye om det i produksjonen også, at dem føler i bedrift som vi har i dag og med en visjon som vi har ut ifra å skreddersy, for det gjør jo at det hele tiden er mulighet for å komme med gode forslag, det er en mulighet for å utvikle egne ideer og få dem gjennom og få produsert og se at det blir noe av det, som noen har glede av og ønsker å betale for. Variasjon er viktig for meg, men jeg ser at det er viktig for egentlig alle i bedriften. Og i lag så blir det veldig kreativt, og det blir veldig spennende. 

Silvija: Du, jeg har lyst til å spørre deg litte granne om innovasjon, altså båter til havets bonder har man egentlig laget i dette landet i hvert fall 1000 år, og likevel så klarer dere å innovere, ikke sant? Der er det mye drahjelp man får gjennom ny teknologi. Altså, det kan være propellteknologi, materialteknologi, kranrobotikk, jeg vet ikke, men fortell litte granne. Hvordan funker innovasjon? Hva er det nye dere lager? 

Camilla: Ja, som jeg har nevnt så har vi egentlig aldri produsert et fartøy som er likt. Så hvert produkt blir i seg selv en form for prototype, fordi vi videreutvikler hele tiden et eller annet på hvert eneste fartøy, men så har vi jo også kommet hit i dag, hvor miljøfokuset er enda mer i sentrum av det som man både gjør på anlegget, på mæra utpå havet, men nå skal også verktøyene man bruker være mest mulig miljøvennlig og skape minst mulig uro i det miljøet man er i, så vi er veldig stolte da, og har jobbet i mange år for å prøve å få til helelektrisk løsning som skal være bra nok for brukerne, som dem tør å satse på og det er noe vi er stolte av, for det er ikke gjort før og ikke i denne størrelsen. Vi har jo helelektriske ferger, og en del passasjerskip i veldig store dimensjoner, fordi batteriene er veldig store, men nå har vi fått det i et lite fartøy, så nå har vi vært å besøkt brohode som har et samarbeid med NTNU i Trondheim med Elena derifra som er veldig, du ser at dem kommer etter oss i neste generasjon har enda mer fokus på miljø som er langt over det som hvert fall mine foreldre og kanskje det jeg har  sett i dag også er, så det er artig å på en måte prøve å hjelpe oppdrettsnæringa som jeg selv jobber mye med å få ting miljøvennlig og få løsninger som skaper minst mulig fotavtrykk da.  

Silvija: Jeg synes det er veldig gøy at du nevner NTNU, jeg var innom mange ganger og hvert år prøver jeg å oppsøke den siste racerbilen som studentene bygger. For de bygger jo hvert år, men jeg tror virkelig at det er på tide at vi lager en konkurranse som går på helelektrisk bruksbåter, som skal være både bedre på miljø, men også mer relevante for Norge, av de miljøene. Så jeg foreslår at dere bare sender en invitasjon.

Camilla: Ja, vi kunne jo ha prøvd det. Nå, når vi får ferdig vår første prototype så blir det jo hvert fall synlig at det går an, så jeg er spent på det. Det er mange kikkerter på oss fra hele landet, som sitter i spenning og venter å se på hvordan dette går. Vi har nå oppdrett i Norge og det er både mange som er for og mange som er imot, og det er retningen den tar da, og den bedre løsninga tror jeg alltid vil være en fordel for alle, samtidig som det er en måte å få eksportert litt av denne teknologien videre også som også er noe som vi jobber med i samarbeid med en del sånn clusters som driver innenfor havbruk for Arvann.  

Silvija: Hva er det som er vanskeligst med å lage disse helelektriske båtene? Jeg skjønner at batteristørrelsen er krevende.

Camilla: Absolutt, det er det som har vært mest utfordrende. Det er batteristørrelsen fordi at den blir stor og tung også er det det at det skal være miljøvennlig hvis det forliser også. Batteriene må være kapslet inn så godt at det ikke skaper noen skade, sånn at du bare kan hente opp det, dersom det sporer seg i noe. Samtidig så er det jo det at båtene skal ha så voldsomt mye utstyr som skal ha så mye kraft, som gjør at vi er nødt til å støtte oss litt til det her som går på hydraulisk kraft, og det er ikke så enkelt å styre med batterier, for batterier blir jo en svakere motor eller maskin dessverre, enn de motorene som vi bruker i dag. Så det var hodebry, det var mange aktører i nyvinning, mye erfaringer og mye forskning. Vi har på en måte hentet en del i utlandet for å nå målene, også har vi norske aktører som vi samarbeider med, så det har vært veldig spennende, men det var veldig skummelt. Også må vi jo ha noen som tør å satse.

Silvija: Men du Camilla, jeg har lyst til å spørre deg litt mer om det, for hvor mange ansatte er dere? 

Camilla: Du, vi varierer litt, men vi ligger på 17 ansatte som som det er akkurat i dag da, men vi har listet ut til flere i forhold til at vi er i vekst. 

Silvija: Men altså, det er dette her som jeg synes er så kult med dere. Altså det er ikke en kverner, men det er en folla maritim med 17 ansatte, som henter noe av den beste forskningen som fins, om batteriteknologi, om materialteknologi, og miljøteknologi og så videre, for å bygge disse båtene sine, og der opplever jeg egentlig at alt for mange bedrifter, små, mellom-store bedrifter mangler motet eller viljen. Altså for forskning blir jo fort et fremmedord for veldig mange av dem, de mener at det får noen stor jobbe med Sintef, mens vi er for små til dette her, men hvordan rigger dere dere til på dette her? Hvordan funker det? Hvordan bestiller dere på en måte veldig presise deler? Dere må vite hvordan dere deler opp et prosjekt i biter som man kan forske på. 

Camilla: Ja absolutt, vi har jo hele tiden ønsket å være med å utvikle og ønsker å jobbe i samarbeid med studenter, med nå teknologi, så vi ville så gjerne få til noe, for å ha litt tradisjon da. Vi var de første katamaran til oppdrettsferga, det var heller ikke gjort før. Så vi ønsker å prøve nye ting, vi ønsker å på en måte vokse og skape produkter som næringen setter stor pris på, sånn at det var en lang vei å gå og vi måtte jo stø oss til folk som kan det her med for eksempel batteriteknologi, som vi ikke har noe kunnskap om, som vi måtte jo lete etter noen som har mye mer kunnskap på det enn oss. Og det er klart at vi er små, så vi trenger gode samarbeidspartnere som er villige til å satse sammen med oss, men vi kan godt være prøvefulle og sette i gang litt store spennende prosjekter. Vi har kunnet lent oss på en hvilepute, produsert det vi alltid har gjort, men da har vi på en måte ikke troa på at vi leverer langt inni fremtiden. Vi må være med i tiden, vi må være oppdatert og vi må være i nuet, også jobbe oss opp og frem og helst være litt i forkant. 

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg om to dilemmaer der, for jeg tror deres jobb blir veldig mye enklere hvis dere har noen store bestillere som tør å satse på dere også, ikke sant? Hvordan finner man de? Også har jeg også lyst til å spørre deg om også når de først bestiller noe, hvordan får man dem til å balansere miljøkrav med effektivitetskrav? For der er det veldig fort sånn at miljøet er noe man krysser av mens effektivitet er det man lever av, ikke sant? 

Camilla: Ja, nå har vi jo produsert lenge, så det skal jo sies at vi har et nettverk og vi håper og mener at vi har levert såpass gode produkter at våre kunder har troa på oss, for det er dem som er våre samarbeidspartnere. I sånne store prosjekt som det her, er jo kunder som vi har erfaring med fra før som har kjøpt fartøy fra oss, før dem vet hvem vi er og hva vi står for. Det tror jeg er viktig, det er sånn vi har greid å vanligvis være med på den biten, også ser vi jo at oppdrettsnæringa og våre kunder er ute etter å utvikle miljøvennlige løsninger, dem ønsker både å få ned driftskostnadene sine for å få effektivisert den biten av produksjonen, samtidig som at dem ønsker å få minst mulig utslipp for miljøet. Sånn at i utgangspunktet tror jeg ikke at det er vanskelig å få dem med, det er nok vanskeligere å få dem med på den første båten og det første prosjektet også står egentlig resten i kø og venter på å få bli med, og det er jo en fordel at det er et innovasjonsprosjekt for da har man jo aktører innenfor innovasjon som kan det her og som er gode støttespillere gjennom det å kjøre et innovasjonsprosjekt og støtter oss litt der med de prosentene og den bistanden med kunnskap som dem har, men det er klart  at det koster, og det skal sies at det koster mer og det tar lenger tid, sånn at det er vanskelig å selge inn, det koster litt mer og det tar litt lengre tid, så det er på en måte en del minuser men enden skal være en stor pluss. 

Silvija: Langsiktig kanskje den eneste løsningen også, ikke sant?

Camilla: Ja, muligens, og det er jo det vi håper på fordi vi ser jo at næringa er på vei dit. Så hvis det her blir en god løsning, så er det vel fremtiden. Da er vi hvert fall godt rustet for fremtiden tenker jeg, og kundene deres også som har våknet på det her og ser at det er noe som vil fungere bra for dem over tid.

Silvija: Dere har imponerende, både track record, men også selvtillit og jeg tror det er helt vesentlig i forhold til salg. Og det er et av de områdene jeg ofte savner flere som dere i Norge. Vi er generelt utrolig gode til å lage veldig, veldig gode løsninger, men vi er ikke så veldig flinke til å fortelle verden om dem. Hvordan gjør dere det? 

Camilla: Ja, vi prøver å delta på det vi kan og det er nå litt som som det her med podcasten også. Vi jobber aktivt hele tiden med merket og jobber aktivt hele tiden med rekruttering. Det er jo to ting som er viktig for at man skal være den man er i dag, men i utgangspunktet så er det å reise. Man reiser, vi har en selger som reiser hele tiden. Hun besøker, hun viser, hun ser, hun prøver. Snakker med brukere, snakker med sjefene, også er det det å være våken i forhold til teknologi og nyvinning. Hvis man skal selge noe så må man jo være oppdatert på næringen og oppdatert på teknologi og utvikling. Så vi er med på masse messer, og vi deltar på konferanser. Vi holder oss informert da, så godt vi kan.  

Silvija: Veldig bra! Du, henter dere noe inspirasjon fra andre verv i Norge, eller fra internasjonale aktører, eller Tesla, eller? Hvis du virkelig skulle sagt at «dette er ledestjernen vår» er det noen?

Camilla: Ja, man har jo så mye verv i Norge, og man har jo en lang kyst, sånn at det er klart at vi ser jo til hverandre. Og det tror jeg verv generelt gjør. Vi ser til hverandre, blir inspirert av og blir inspirert av hverandre. Vi er ikke fremmed for å ta en telefon til et annet verv og høre hva slags erfaring de har rundt ulike løsninger og fremgangsmåter, men inspirasjon er nesten sånn at jeg vil si at det er oppdrettsnæringa i seg selv som inspirerer meg for å ønske å bidra og yte og prestere og mestre, det er for dem som er da min hovedkunde og som skal være fornøyd med produktet og det inspirerer meg, det at dem tør å satse og det at jeg ser at dem er aktiv og jobber hardt på en måte for å utvikle gode løsninger innenfor oppdrett også da, som gjør at vi også vil være med på det spranget og den satsninga som skjer da.

Silvija: Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden? Hva ønsker du at vi alle sammen skal lære mer om? 

Camilla: Det er egentlig det vi snakket om nå da, som jeg håper fremtiden vil gi, og det er jo mest mulig å greie å ta vare på miljøet, samtidig som du greier å produsere. Som som vi server jo en matproduksjon her, som både gjelder, for vi eksporterer masse laks og bruker selv, sånn at det er klart at det er, det å kunne greie å utvikle en produksjon som er som den er i dag, men bare mer miljøvennlig og grønn. En grønn-blå næring kan man si. 

Silvija: Grønn-blå næring?

Camilla: Ja.  

Silvija: Eller blå-grønn næring. Du, nå har vi egentlig snakket om mange fordeler i Norge, men jeg tror fortsatt at alt for mange av oss i Norge vet ikke hvor ledende vi er i verden, når det gjelder den nye skipsvertnæringen. Jeg tror vi mange henger litt med hode og tenker at «huff, disse vanskelige tidene i oljebransjen ødelegger for alle egentlig». Kan ikke du si litte grann om de fordelene man har ved å være i Norge og jobbe med det dere jobber med?

Camilla: Jo, jeg ser jo det. Og det som du sier, Norge ligger jo i fronten når det gjelder det her med den blåe oppdrettsnæringen og det som går på ny teknologi og utvikling og det er jo derfor at vi også eksporterer. Vi eksporterer komplette pakker, for eksempel nå har vi levert en pakke til Indonesia, så dem også kan drive med oppdrett. Dem har et ønske, men dem har ikke kunnskap og teknologi, og dem har flesk. Sånn at, jeg ser jo det at det er viktig, og det med oljenæringen er jo egentlig en lik industri som oss i den forstand at dem som jobber i oljenæringen kan likeså godt jobbe i blå næring. Vi har jo dem som kanskje var rammet i oljeindustrien har jo på en måte kommet og banket på vår dør og er veldig flinke folk, og har stor glede av å kunne jobbe i vår næring også. Så det å kunne utveksle kunnskap på kryss og tvers i forbindelse med teknologi, både i havbruk og oljenæringen er jo mye det samme, og man ønsker jo å gå i samme retning og samarbeide da, om å få til de her gode løsningene på kryss og tvers og ut i verden. For det er klart at hvis vi får til det og sprer informasjon og kunnskap, så vil det gi kunnskap til dem som er utenom Norge.  

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg også, hvordan er covid-19 hos dere akkurat nå? Og hva er den største overraskelsen for det?

Camilla: Ja, si det, overraskelsen var covid i seg selv. Den kom veldig brått på oss, vi gikk inn i 2020 og vi har vel aldri vært så sterke som nå og gledet oss sånn til et nytt år som var så godt planlagt, helt til covid kom. Så klart, det rammet vel oss på lik linje med andre, vi har holdt produksjonen i gang, men det gjør jo at vi må være enda bedre til å planlegge og enda tidligere ut, og i forkant når vi skal bestille og booke og ting koster mer i dag enn det de har gjort tidligere og vi er avhengig av bistand med arbeidskraft ifra utlandet i perioder, og det går jo på den her rekrutteringsproblematikken som vi har i Norge. Det har vært så mye arbeidsledighet, og derfor må vi søke til utlandet for å få folk til å komme å bistå, og det har vært en utfordring. Dem har kunne kommet på grunn av selve matindustrien, men dem må jo i karantene på begge sider av på grensen, så det tar mye tid. Så det har vi jo kanskje merket mest da, i forhold til vår arbeidsplass, helt spesifikt. Vi hadde jo booket 2020 før året starta, sånn sett har vi heldigvis sikret oss da, i forhold til at vi har en jobb og vi driver med den produksjonen som fortsatt går, men vi har tatt forhåndsregler, vi må jo ha tillit til hverandre internt i bedriften, at alle tar vare på seg selv og sine og tar de forbeholdene som man må ta. Så det er jo det det er, man gjør det beste ut av det. 

Silvija: Veldig bra! Har du et lite yndlingssitat som vi kan hekte på deg? 

Camilla: Ja, det er det. Det er alltid vanskelig når du blir spurt om sånne type spørsmål, men jeg har en ting som jeg alltid har tatt utgangspunkt i og det er: «Uansett hva du gjør, gi hundre prosent.». Da har du på en måte gjort ditt.  

Silvija: Jeg tror det er veldig viktig holdning, og jeg tenker også at det som er veldig viktig del av det sitatet for meg er også at du skal gjøre en kjempegod jobb der du er. Det jeg opplever er at det er en del folk som skal liksom alltid bare til det neste, men det å fokusere i nuet og her og det du egentlig kan endre med det, det tror jeg egentlig er en fantastisk strategi, uansett hva man gjør.

Camilla: Helt enig, jeg har jo ikke plan om å sitte her jeg sitter i dag for ti år siden selv, så det er nok sånn at man plutselig kommer dit man trives veldig godt og tror jeg, med å ha fokus her og nå og gjøre det beste man kan, så vil ting løse seg av seg selv etterhvert, ikke bare se opp og frem. 

Silvija: Veldig bra! Camilla Kvaløysæter, fra Folla maritime?

Camilla: Ja, stemmer!

Silvija: Tusen takk for at du var med oss i Lørn og inspirerte oss, eller minnet oss på nytt om vår fantastisk verksindustri vi har i dette flotte landet vårt. 

Camilla: Jo takk, det var en glede!

Silvija: Takk til dere som lytter. 

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online-universitet Lørn.University.