Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn teknologipolitikk. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Bjørn-Kristian Svendsrud, som er formann i Fremskrittspartiets ungdom. Det var en munnfull. Hei.

Bjørn-Kristian Svendsrud: Hei, hei. Hyggelig.

Silvija: Hyggelig å møte deg, Bjørn-Kristian. Jeg er spesielt inspirert og egentlig motivert av å snakke med ungdomspolitikere i disse dager. Det har skjedd noe sånn som en amatør i politikk opplever fra utsiden med måten dere ungdomspolitikere oppleves på i hvert fall, hvor det har gått fra å være en sånn gjeng med sinnatagger som bare vil ha endring og snakker om hvor urettferdig verden er, til å egentlig være kanskje noen av de mest konstruktive og utålmodige politikere vi har. Og det skjer mye spennende på grunn av klima, men det skjer også mye spennende på grunn av både korona og den der opplevde nødvendigheten for endring blant alle, også voksne, i disse tider. Ikke sant, endring er rett og slett noe vi bare må gjennom, like it or not. Og der gjør dere en veldig spennende formidlingsjobb, det er lettere å forstå dere ofte, enn å forstå de, jeg vet ikke hva som er den riktige benevnelsen for voksne politikere, altså de som ikke er ungdomspolitikere. Er det lov å si voksne politikere?

Bjørn-Kristian: Jada. Det er mange betegnelser, men vi sier jo gjerne ungdomspartiet og moderpartiet da. Men mange av oss er jo både i moderpartiet og ungdomspartiet, men vi som jobber i det daglige i ungdomspolitikken er jo først og fremst ungdomspolitikere i det virket vi gjør da.

Silvija: Ja. Og der har jeg lyst til å spørre deg det første spørsmålet egentlig. Vi kommer til å snakke i tre bolker, det første er deg og dine politiske drivere, nummer to er litt sånn langsiktig syn på politikk, særlig i lys av den ekstreme teknologidrevne endringen vi ser, og den tredje dreier seg litt sånn om koronapolitikk, altså politikk på steroider, på kort og lang sikt, da. Og det første er da deg og politikk, og der har jeg egentlig litt lyst til å lære litt mer om ungdomspartienes rolle, altså er dette rekrutteringsgrunnlag, eller er dette en utfordrer med samme verdisyn, for moderpartiet?

Bjørn-Kristian: På mange måter så er det begge deler, men i FpU sin formålsparagraf så står det at vi er en skolerings- og rekrutteringsorganisasjon for Fremskrittspartiet. Og det gjør jo at vi har jo en selvstendig plikt i å opplære de medlemmene våre i Fremskrittspartiet sine verdier og verdisyn, og forhåpentligvis skaffe morgendagens politikere for FrP. Men så har man jo over tid også utviklet seg, det gjelder egentlig alle ungdomspartiene, til å være en vaktbikkje for moderpartiene. Og det betyr jo at vi skal si i fra dersom vi opplever at partiet ikke går i den retningen som røttene og verdiene skulle tilsi, og ofte kanskje ta litt upopulære standpunkt rett og slett fordi som ungdomsparti så skal man jo ikke stemmes på. Moderpartiet skal jo ha velgere, mens ungdomspartiet ofte kan være litt tydeligere og litt krassere, fordi det rett og slett ikke er noen som skal stemme på ungdomspartiene, utenom ved skolevalg selvfølgelig da. Men det gjør jo at man har litt friere rolle til å si i fra dersom et parti går vekk fra røttene sine da, og mener noe annet enn det vi opplever at partiet bør mene. Og det tror jeg alle partier har godt av, fordi et ungdomsparti ønsker jo moderpartiet sitt vel. Man vil jo at det skal gå godt. Ofte så er det jo politiske motstandere som kritiserer i mediene, mens et ungdomsparti er jo ikke motstander, det er en integrert del av partiet som vil partiet godt, men som har et litt annet syn kanskje da, enn moderpartiet, i enkelte saker.

Silvija: Veldig bra. Vi kommer tilbake til dette med røttene og kjerneverdiene og hvordan de gir retning. Men før vi gjør det kan vi snakke litt om deg. Kan ikke du fortelle oss litt om hvem er du og hvorfor ble du tiltrukket av Fremskrittspartiet?

Bjørn-Kristian: Ja, det startet jo egentlig egentlig med– altså jeg var tidlig engasjert, ikke sant, med elevrådsarbeid og ungdomsrådet i Horten, hvor jeg er fra. Og så får man jo da som politisk engasjert i ung alder øynene opp for politiske partier og debatter, den type ting. Og for min del så syns jeg Fremskrittspartiet var interessant fordi jeg syns at Siv Jensen var en veldig dyktig politiker. Og det var på en måte min inngangsport til partiet, jeg syns hun var den eneste som snakket rett fra levra, jeg følte at Siv på en måte stod i stua mi da hun deltok i debatter, mens de andre bare var liksom blurry i bakgrunnen, og ikke snakket, eller de bare snakket rundt grøten da. Og det gjorde at jeg fikk en fascinasjon for FrP, og jeg meldte meg inn i 2008, da var jeg 15 år, og har på en måte, hva skal man si, steget i gradene og forstått at det har vært det riktige partiet for meg da. For man lærer jo mye om partiet når man er medlem, og jeg har følt at det har vært veldig riktig. Og det har gjort ikke sant, at nå så er jeg gruppeleder i Horten, for FrP, jeg har vært ordførerkandidat, sittet på Fylkestinget i Vestfold/Telemark, andrevara til Stortinget, og så er jeg jo da også formann i FpU da, så det har gjort at jeg har fått veldig store muligheter i partiet, som jeg setter veldig pris på.

Silvija: Det slår meg egentlig at jeg leste at du er 27 år, før vi startet samtalen, men altså du har 12 års fartstid i politikk. Du er en 27 år gammel erfaren politiker, det er ganske fascinerende egentlig. Altså selvfølgelig kan du være veldig reell ordførerkandidat med 12 års fartstid, utrolig spennende. Men samtidig så er du på en måte med på en reise som både er formativ for deg personlig og for partiet ditt. Det skjer utrolig mye i politikk på 12 år, men det skjer også mye med oss mennesker, særlig i den delen av livet som du er i nå. Kan ikke du fortelle litegrann om hvordan du har opplevd kanskje den største endringen der, og kanskje hvordan det relaterer til kjerneverdiene, da.

Bjørn-Kristian: Ja, altså du har helt rett i, ikke sant, jeg er 27 år, så jeg er en relativt ganske ung politiker. Jeg er veldig opptatt av at det skal man også være bevisst i ungdomspolitikken at man er ung. Og så tror jeg at et parti gjør seg best hvis man gir rom for alle typer mennesker, både de som er av den eldre garden og de som er yngre, og at man gir muligheter på tvers av alder da. Så det tror jeg er veldig fornuftig. Men de største endringene i løpet av mine 12 år i politikken, jeg tror jo kanskje det for FrP sin del da, vil være at vi gikk fra å være et opposisjonsparti som mente veldig mye, som kanskje folk ikke trodde ville evne å styre Norge, til å bli et styringsdyktig regjeringsparti. Og partiet hadde jo, vi har jo da styrt landet i seks år før vi gikk ut av regjeringen nå ganske nylig. Og det har jo bevist da at Fremskrittspartiet besitter veldig mange dyktige tillitsvalgte, vi har på en måte bevist at vi er et styringsdyktig parti. Og det tror jeg kanskje er noe av den største endringen da, fra hvordan folk kanskje har sett på Fremskrittspartiet. Og så du nevnte jo litt dette med røtter og sånn. Jeg er veldig opptatt av at partiet også må huske seg selv da, og hva er det som er Fremskrittspartiet. Og jeg mener jo at noe av det som betegner oss som parti er jo troen på enkeltmennesket. Og det handler jo om den liberalistiske ideologien som ligger til grunn for FrP og FpU, at vi tror på enkeltmennesket og at et samfunn ikke er noen ting uten enkeltmennesker som skaper det samfunnet. Og det mener jeg egentlig er nødt til å ligge til grunn for all politikk som utformes fra oss da, at vi lager politikk som gir størst mulig frihet til hver og enkelt av oss.

Silvija: Jeg pleier å spørre folk om de har noen sære hobbyer, og jeg ser at du er sertifisert barista. Hvordan blir man det?

Bjørn-Kristian: Ja, det er gøy. Nei, altså det var rett og slett gjennom at jeg hadde en deltidsjobb på Kafferiet Horten. Jeg fikk den jobben fordi jeg hadde en litt sær interesse i ung alder for te faktisk. Og så kom jeg inn der og ble veldig engasjert i kaffe. Og mens jeg jobbet på Kafferiet, så skulle da baristaene sertifiseres i Speciality Coffee Assocation of Europe, på ?. Og der ble jeg sertifisert både gjennom en muntlig eksamen og gjennom en skriftlig eksamen. Og jeg har også deltatt i regionmesterskap i baristakunst, jada, så det var en veldig morsom tid. Og kaffe er jeg nok ja, mer enn gjennomsnittlig interessert i da.

Silvija: Ja. To ting der, det ene er altså det, hvor mye er teknikk og hvor mye utstyr er det? Altså jeg tenker at ordentlig god kaffe må vel lages på de der svære, kjempestore baristamaskinene. Men kanskje jeg tar helt feil, at du kan veldig mye om forskjellige typer kaffer og hva slags prosess de skal utsettes for for å få frem maks smak, eller?

Bjørn-Kristian: Ja, altså hvis vi skal ta litt om kaffe, altså det viktigste om kaffe er at kaffe er ikke kaffe. Kaffe er så mye mer enn det folk forbinder med kaffe da. Du har både espressobaserte drikker selvfølgelig som du tenker på disse store maskinene, men for min del så foretrekker jo jeg faktisk filterkaffe. Enten det er gjennom en mokkamaster hvor du har en veldig god, en nykvernet, lysbrent kaffe. Jeg syns jo for eksempel at kaffe fra Kenya er noe av det aller beste man får. Nylig prøvde jeg da en fra Tanzania som var vel så god, så det er jo fra samme område selvfølgelig, men det er liksom mine favorittområder da. Men så har du jo også håndbrygg, ikke sant, gjennom enten ? eller V60, det er jo da altså bryggemetoder som du kan kjøpe veldig enkelt og holde på med hjemme, du kan se på Youtube og lære hvordan du skal gjøre det, som jeg ville anbefalt. Så det er veldig sånn, det er smak og behag da. Du trenger ikke en stor espressomaskin til flere titusen kroner for å skape god kaffe. Så lenge du har riktig mengde kaffe, riktig temperatur på vannet og riktig bryggemetode hjemme, så kan du få veldig god kaffe. Jeg syns jo kaffen er best når den er lysbrent, men det er jo smak og behag. Ja.

Silvija: Nå skal jeg rett og slett gjøre leksa mi neste gang jeg er innom en sånn Kaffebrenneriet-butikk og kjøper noe, for jeg syns filterkaffe bare smaker surt, men da er det jeg som har for mye eller for lite.

Bjørn-Kristian: Ja, altså en gylden regel er jo at det skal være 60 gram kaffe per liter vann. Så det er ganske viktig. Og så kan det ha noe med brenningsgraden på kaffen, hvorvidt du syns det er surt eller ikke. Eller kanskje det ikke er noe for deg. Ikke sant, du må finne ut av hvilken kaffe du liker best.

Silvija: Nå skal jeg gå på kaffetokt rett og slett, nå har du lært meg masse nytt før vi begynte med politkk også. Du har allerede sagt at du inspireres av Siv Jensen, men er det flere som du ser opp til når du på en måte setter din egen retning som politiker?

Bjørn-Kristian: Ja, altså Siv Jensen er jo et av mine politiske forbilder, og det er jo også veldig, altså for meg er jo det veldig kult at jeg også sitter i sentralstyret og har mange møter med Siv. Jeg har jo egentlig møte med henne ukentlig, som er veldig for meg da, som var 15 da jeg meldte meg inn i partiet fordi jeg likte hvordan hun var og hvilke politiske idéer hun stod for. Men i tillegg til Siv Jensen så er jo et stort politisk forbilde for meg Margaret Thatcher, og det er jo en politiker som var og er, hun er jo død, men hun er jo fortsatt veldig kontroversiell i de politiske grepene hun gjorde i Storbritannia på 1980-tallet. Og uavhengig av om man på en måte liker politikken eller ikke, så syns jeg hun er et forbilde fordi hun var en sterk kvinne i et veldig mannsdominert miljø, og hun ble Storbritannias første kvinnelige statsminister, og hun trodde på det hun stod for. Hun visste at hun kom til å få mye kritikk, hun visste at det hun stod for var kontroversielt, men hun trodde på det, og hun stod for det, og hun gjennomførte det. Og jeg tror at Storbritannia aldri hadde vært der de er i dag hvis ikke det hadde vært for de reformene og grepene hun gjorde på 80-tallet, som var helt nødvendige, fordi det var en veldig nasjonalisert økonomi, og de trengte å komme inn i en mer markedsliberalistisk retning da. Så jeg syns det er veldig inspirerende med politikere som tror på det de gjør, og som gjennomfører politikk. Hvis det ga mening.

Silvija: Det er bra. Jeg tror det er også veldig fascinerende, altså nå har vi så mange dyktige, sterke, kvinnelige politikere i Norge egentlig, men hvis vi tenker én eller to generasjoner tilbake, ikke sant, til Margaret Thatcher, så måtte hun bryte utrolig mange stereotyper, for å bli tatt på alvor, ikke sant.

Bjørn-Kristian: Ja, virkelig. Og det er jo noen av det som jeg tenker er ja, det er en veldig stor inspirasjon da. Jeg tenker jo, jeg vil tro at det er en stor inspirasjon for mange kvinner, men ikke bare for kvinner. Også for alle mennesker som ønsker å gjennomføre politkk, eller ikke bare politikk heller, men ønsker å være en bidragsyter til samfunnet, at man kan få det til selv om oddsene kanskje er i mot deg fra starten så kan du tross alt gjennomføre ting hvis du er der selv og gjennomfører det på en god måte.

Silvija: Du sa noe som jeg likte veldig godt. Du er opptatt av at man ikke må dømme mennesker etter hvor de står politisk. Vi blir veldig sånn sorterende på det, ikke sant, at man antar at står man veldig langt unna hverandre politisk, så kan man ikke ha en god nok samtale fordi man har helt forskjellig startpunkt eller noe. Men da kommer vi aldri noen vei da, med utviklingen av samfunnet.

Bjørn-Kristian: Nei, og det tror jeg kanskje er noe av det viktigste som kanskje ungdomspolitikken har vist da, altså vi er jo, ungdomspartilederne kjenner hverandre på tvers av partigrenser, og ungdomspartiene ofte i skoledebatter, ikke sant, så kan det være at det er én person som har en bil, og så skal du kjøre gjennom veldig mange ulike debatter fra ulike skoler, og da kan det plutselig være en situasjon hvor du har AUF, FpU, Unge Høyre og Grønn Ungdom i samme bil, fra debatt til debatt. Og dersom det skulle vært sånn at vi ikke kan sitte i samme bil, fordi vi har ulike meninger og ulike synspunkt, så hadde det vært veldig synd. Og det syns jeg er noe av det beste med ja, norsk ungdomspolitikk, men politikk generelt, at man kan like hverandre selv om man ikke er politisk enige. Og man skal ikke dømme hverandre ut fra hvilket parti man er medlem av eller hva man mener. Man må, syns jeg da, prøve å forstå hvorfor man mener ulikt, og i alle fall respektere det. Det er jo da jeg tror på en måte at et samfunn kommer seg videre også, med respekt for hverandre, og selvfølgelig også respekten for at det er flertallet som til syvende og sist bestemmer hvilken politikk som skal gjennomføres da.

Silvija: Du, Bjørn-Kristian, jeg ser du er jurist av bakgrunn. Jeg vet ikke hvordan du rakk det, med all den politikken du driver og jobber med.

Bjørn-Kristian: Det lurer jeg litt på også.

Silvija: Det er litt fascinerende syns jeg, for det er, eller det er kanskje ikke sånn lenger, at de som har vært politikere helt fra omtrent barneskole tenker at de trenger ikke noe utdanning. Altså hvorfor valgte du da å ta en full utdanning, i tillegg til å egentlig jobbe med politikk på heltid?

Bjørn-Kristian: Man skal ha flere ben å stå på var vel egentlig det jeg tenkte, og juristutdannelsen er en veldig allsidig utdannelse, så jeg valgte egentlig jussen fordi det ga meg muligheter. Og jeg har vel ikke nødvendigvis sett for meg at jeg skal gå inn som advokat for eksempel, men jeg har lyst til å bruke den juridiske kompetansen i ja, ulike deler av livet da. Det kan jo hende at jeg ikke skal jobbe med politikk resten av livet, det vet jeg jo ikke. Og da er det veldig fint å kunne ha jussen i bakhånd. Men så skal jeg også være veldig ærlig på å si at jeg studerte juss i fem år, ofte så gjennomfører man jo jussen på flere år enn bare fem år. Og med politikken så mye på siden av, så gikk jo det også da selvfølgelig utover karakterene mine. Og det syns jeg er veldig viktig å si, fordi på jussen så var det nok et veldig sterkt karakterpress. Og det går an å gå på ulike utdannelser, og ha flere ting å vise til enn bare utdannelsen. Jeg for min del har en veldig fyldig politisk CV, og ja, jeg har den formelle kompetansen gjennom jussutdannelsen som jeg er veldig glad for at jeg har, men man må ikke alltid hige etter å være liksom A-student. Det går an å gjennomføre utdannelser og ha karakterer som spenner seg liksom over større deler av karakterspennet. Jeg syns av og til så kan det være litt for karakterbasert.

Silvija: Jeg er helt enig. Og det som fascinerer meg, er at da har du rett og slett tatt en utdanning fordi du ønsket å lære, ikke fordi du var opptatt av karakterer. Og så er det også noe med respekt for tiden sin, og tenke alt det andre man kan utrette, hvis man nå kommer seg videre i livet med det man har klart å få med seg fra denne fasen. Jeg var litt sånn, jeg husker jeg tok en doktorgrad, og det første året roter man alltid og prøver å finne ut hva i all verden skal jeg egentlig forske på og hvordan i all verden skal jeg finne noe som er spisst nok, men interessant nok og sånn. Men når jeg har brukt, jeg brukte mye tid på å ro da, da jeg var i Oxford. Men etter to-tre år, to og et halvt år, tenker jeg, med litt for mye roing og litt for mye sosialt aktivt liv også, så tenkte jeg vet du hva, nå kan jeg holde på sånn i ti år hvis jeg ikke skjerper meg, ikke sant. Eller så kan jeg bli ferdig nå, og så kan jeg gå videre med livet mitt og lære på andre måter, og forske på andre måter videre og jeg tror det var egentlig et veldig riktig valg at jeg sa "nå, nå skal vi bli ferdige her".

Bjørn-Kristian: Nå skal det gjennomføres. Ja. Vet ikke hvordan det var for din del, men på jussen så syns jo jeg i hvert fall at det mest spennende var egentlig masteroppgaven. Så vet jeg ikke om du følte det samme for doktorgradsavhandlingen da, men jeg syns i hvert fall det at selve det å jobbe med et større, altså jeg rota jo litt i starten jeg også, altså hvor skal du, to ulike ting med mastergrad og doktorgrad selvfølgelig, men i hvert fall det å jobbe med et litt større prosjekt, det syns jeg var veldig fint, i utdannelsen.

Silvija: Nei, jeg har alltid likt egentlig å være en slags formidler og lærer, så det morsomste for meg var å skrive noen gode artikler og se at dette går til store konferanser. Og så samlet jeg det rett og slett til en doktorgradsoppgave som jeg bare baserte meg på at, det jeg savnet var liksom hvordan skal dette bli det store opuset som jeg skal være stolt av. Altså det ble en god nok doktorgrad, men det ble ikke liksom Gödels ufullstendighetsteorem. Og jeg tenkte at vet du hva, det er helt ok å si at det er flere temaer her som jeg vil gjerne forske på, men jeg vil gjøre det på en litt annen måte. Og det morsomste for meg, jeg søkte om å bli en fellow på et av disse gamle Oxford college, og først søkte jeg på en hvor jeg ikke kom gjennom. Det er kjempe mange som søker og det er liksom, og det er en formidlingskonkurranse. Og i neste runde kom jeg gjennom da, til et av de store collegene. Og dame og informatiker og alt var liksom imot meg der da, men jeg klarte å formidle det på en måte som gjorde temaet mitt spennende for disse litteraturelskere og teologer og sånt. Og det var kanskje det morsomste med hele oppgaven, at jeg klarte å formidle noe veldig avansert på en måte som gjorde det attraktivt. Og litt sånn, kanskje som med juss også, hva er de verktøyene du lærer, ikke sant. Jeg lærte noen gode verktøy for å jobbe med veldig store, komplekse strukturer. Jeg tror du fikk med deg masse verktøy for å argumentere på en veldig strukturert måte, og det er nyttig hele livet.

Bjørn-Kristian: Absolutt. Og akkurat det, de verktøyene man lærer, det er jo det som virkelig liksom har gjort meg, eller det har gitt meg veldig mye da, som jeg kan bruke i ulike sammenhenger og ulike deler av livet. Det er jeg glad for.

Silvija: Og det er det jeg syns er så morsomt med det du sier, at du var ikke opptatt av karakterer, du var opptatt av verktøyene. Og vi glemmer av og til at det er egentlig det universitetsstudium skal gi deg. Altså ikke sant, det skal gi deg en verktøykasse for god analyse innenfor et bestemt område, det skal gi deg en evne til å tenke noe nytt, ikke sant, og utfordre, tenke kritisk, det skal gi deg en evne til å også være litt faglig stolt da, med masse fakta. Men vi må ikke fortape oss da, i den der faglige stoltheten og glemme at det egentlig bare er, hva skal man si, et førerkort til syvende og sist, og det viser at du klarer å jobbe disiplinert og selvstendig og alt det der. Og derfor så tror jeg det er veldig viktig å si det du sier, at man skal huske at vi driver med en universitetsutdanning, ikke bare for å stemple CVen, men for å faktisk bli bedre til å jobbe med noe senere.

Bjørn-Kristian: Ja, og også i ulike sammenhenger, i flere deler av livet da, enn bare liksom det... For min del, innenfor bare jussen, altså jeg bruker de verktøyene i andre sammenhenger også.

Silvija: Mm, bra. Du har også, jeg spurte om du kunne anbefale noe lesning, og du snakker om en bok av Ayn Rand. Og alle mine venner i Silicon Valley er sånne store Ayn Rand-fans, og det har noe med, tror jeg, deres forkjærlighet for individualisme å gjøre.

Bjørn-Kristian: Ja, det er riktig.

Silvija: Hva sier kildens utspring?

Bjørn-Kristian: Det er litt stereotypisk for en FpU-formann da, å komme med forslag på Ayn Rand. Jeg trodde lenge at det ikke var bøker som jeg kom til å like, eller som jeg liksom ja, tenkte jeg skulle lese. Men for et par år siden så tenkte jeg hvorfor ikke, nå får jeg prøve å lese Ayn Rand da, og se hva dette egentlig er for noe som alle snakker så mye om. Og jeg ble jo da selvfølgelig helt frelst. Så jeg har jo lest Atlas Shrugged og Kildens utspring, så syns jeg nok at De som beveger verden, altså Atlas Shrugged, den er jo veldig stor da, den boka, og litt langtekkelig. Men Kildens utspring likte jeg veldig godt. Og det handler jo om troen på enkeltmennesket, og at for at man skal fungere, så må man ha færrest mulig hindringer og offentlige inngrep over den enkeltes skaperevne. Og det syns jeg også er veldig viktig å dra inn i politikken, fordi som politiker så er det veldig fristende å øke skatter, innføre nye skatt og avgift for å finansiere noe du selv mener er veldig viktig. Og i et velferdssamfunn som Norge så er det selvfølgelig en viktig del av vårt samfunn, dette med omfordelingen fra skatter og avgifter til et velferdssamfunn. Men det går en grense. Og hvis man vil ha frie mennesker som bruker sin skaperkraft og som setter den ut i live, så er man helt avhengige av at man ikke skatter dem i hjel, man er helt avhengige av at man ikke dømmer de som feiler. Det mener jeg er vel så viktig, altså hvis du er en gründer og du feiler, så må vi være et samfunn som sier at det er helt greit, vi skal hjelpe deg opp igjen, kom deg opp igjen og stå, og se hva er det neste du skaper. Fordi ofte så må man feile for å lykkes, og det tenker jeg er vel så viktig da. Men det Kildens utspring først og fremst er opptatt av er jo den ukrenkelige troen på enkeltmennesket da, og det falt jeg veldig for.

Silvija: Jeg klarer ikke å bestemme meg, jeg, Bjørn-Kristian. For på den ene siden så tror jeg virkelig at samfunnet beveges av individer, ikke sant, aldri undervurder effekten noen få mennesker kan ha på samfunnet hvis de med gode eller dårlige hensikter, ikke sant, og det skal man også være forsiktig med. Alt skjer lokalt og alt drives av individer, det er jeg sikker på. Og når du leser historiene til alle de store bevegelser, altså det begynte med enkeltmennesker som klarte å aktivisere og bevege. Det som bekymrer meg da, med Ayn Rand og med mine kjære Silicon Valley-nerdevenner, er at det funker veldig bra for flinke folk som klarer å finne egen motivasjon og disiplin og kanskje har et veldig godt utgangspunkt i livet i forhold til utdanning og sånn. Men det er en konkurranse, og det er veldig bra for de som vinner, men det er ikke så bra for de som ikke vinner da. Ikke sant, og hva gjør vi da for å løfte dem, er det jeg ikke helt klarer å bli enig med meg selv om.

Bjørn-Kristian: Ja, og det er klart at det er jo en interessant, en problemstilling da, ikke sant, og spørsmålet er jo på en måte hva vil det si å ikke vinne? Hva vil det si å ikke vinne, vil det si at du taper, eller vil det si at du er en del av, altså hvis du lever i et fritt samfunn hvor enkeltmennesket får fritt spillerom, så vil det bety at enkeltmennesket vil skape noe og det i overført betydning ofte betyr arbeidsplasser. Og du kan jo være en vel så vellykket person ved at du jobber hos en bedrift, som har hatt noen som har skapt noe. Så har du kanskje ikke skapt noe selv, men du er med på å utvikle en bedrift fordi du har fått en jobb. Og den arbeidsplassen ville jo kanskje aldri blitt skapt hvis ikke du får, altså hvis du som en skaper og de som har tanker på hvordan man skaper noe da, hvis ikke de får muligheten til å lage nye arbeidsplasser da, for mennesker, så er det jo flere som taper enn i det tilfellet hvor da det ene mennesket fikk lov til å få fri utfoldelse. Det tenker jeg jo er ja, en viktig side ved det da. Og så vil jo ikke jeg påstå at Ayn Rand på noen som helst måte beskriver et samfunn som er, jeg opplever ikke det som veldig oppnåelig da, det som er hennes største ønske, men jeg ser på det som en stor inspirasjon til hva slags politikk som jeg mener er riktig å føre også i Norge.

Silvija: Jeg tenker spesielt da i Norge, for det er mulig at nettopp fordi vi har disse grunnleggende fellesverdier om likhet og fellesskap, så er det noe med at det er faktisk ikke så farlig om man er i den øverste suksesskullen eller nederste delen av kullen, ikke sant, fordi samfunnet... Altså det å gå i San Fransisco da, som var hennes bakgård, og se de ekstreme samfunnsforskjellene, ikke sant, gjør at du skjønner at vinnerne er ikke flinke nok til å ta seg av resten av samfunnet, i Silicon Valley i hvert fall. Mens jeg har inntrykk av at i Norge så ligger det grunnleggende fellesskap som gjør det mindre farlig da, at det finnes vinnere og sørger for at ting blir faktisk sånn noen lunde balansert.

Bjørn-Kristian: Man må også huske på den bakgrunnen hun hadde, altså som, jeg vet ikke om flyktning er riktig ord, men hun dro i hvert fall fra Sovjetunionen. Hun var jo opprinnelig russisk, og det som hennes bakgrunn, jeg tror nok at det også var mye av det som formet hennes syn på verden og på altså, fra å være i et samfunn hvor alt var nedtrykket og det ikke var noe mulighet for individuell frihet og hvor staten var den store makten som alle skulle følge og bare være en arbeidsmaur på en måte da, til å komme til det frie USA, hvor du fikk muligheten til å utfolde deg. Og så i overført betydning til Norge så er jo mye av det du nevner da riktig, ikke sant, hvordan vi ser på samfunnet. Og det tror jeg nok ligger til grunn for alle, altså det er jo noe vi er født og oppvokst med i lang tid, hvordan Norge på en måte er bygget opp. Men så mener jo jeg også da, at vi i for stor grad har offentlige reguleringer, og i for liten grad mulighet for å ha individuell utfoldelse.

Silvija: Mm. Du, hvis vi bare går innom noen av disse her digitale dilemmaer, jeg kaller dem datadilemmaer eller teknologidilemmaer, men det jeg egentlig mener er vel endringspolitikk. Om det er digitalisering og plattformer, eller om det er fjerde industrielle revolusjon, teknologi kommer og endrer vår evne til å konkurrere og produsere i alle industrier. Ikke sant, inkludert tjenesteindustrien. Og spiller inn nye muligheter, men også tvinger på oss noen nye problemer, som vi er nødt til å rett og slett prioritere oss ut av. Vi kan ikke bare kaste mer penger på alt, for det begynner jeg å lære er egentlig politikk, ikke sant, å finne prioriteringene her. Og der kan vi snakke om sånne ting som data som nasjonal ressurs, og behovet for nasjonal styring i en gjennomgående globalisert verden, hvor det er egentlig ikke globalisert, det er to sånne supersentre for makt. Den ene er disse kinesiske AI-selskaper, og den andre er Silicon Valley sine AI-selskaper, litt Seattle. Og de kommer til å levere så mange tjenester til oss, at de implisitt kan da kanskje tvinge på oss sine verdier, sin politikk, ikke sant, hva gjør Norge nasjonalt. Eller vi kan snakke om hvordan sørger vi for at de økende ulikhetene da, forblir kontrollerbare, også det blir færre og færre mennesker som sitter på kunnskap, makt og kapital, i litt sånn god Ayn Rand-stil. Og vi vet at stabiliteten i samfunnet dreier seg også om at alle føler vel at det er en fremtid for dem, ikke sant. Så skal vi skape nye jobber, eller skal vi beskytte gamle jobber, skal vi sørge for et utdanningssystem som lærer oss praktiske evner versus teoretisk spesialisering, så det er massevis av ting å prate om der. Og det siste kanskje er også å snakke om regulering som fremmer eller hemmer innovasjon. Vet ikke om du ahr lyst til å plukke ut noen av de temaene.

Bjørn-Kristian: Nei, det er mye å ta tak i da, men jeg tror hvis jeg skal, jeg har lyst til å starte litt med personvern egentlig. Fordi jeg syns jo at den offentlige debatten mangler et fokus da, på personvernet, og det gjelder for så vidt også kommersselskaper og det gjelder for så vidt den smitteappen som regjeringen også nylig la frem. Og min bekymring er nok at vi fort kan havne i en situasjon hvor personvernet kommer litt i andre rekke, og det er kanskje statens viktigste oppgave, å beskytte borgerne, herunder da ivareta personvernet og ha reguleringer som svarer til den teknologiske utviklingen som man jo opplever. En bekymring er jo– teknologien og de teknologiske fremskrittene går jo kanskje fort, det er bra, men det er også viktig at lovverket henger med da, i å ivareta og beskytte borgerne, sånn at det individuelle personvernet blir ivaretatt. Men jeg er jo ikke redd, i utgangspunktet er ikke jeg bekymret for teknologiske fremskritt, fordi fremskritt gjør alltid verden til et bedre sted. Det å komme seg videre, det å få nye teknologiske løsninger som vi ikke engang klarer å forstå hva vil gjøre med livene våre i dag, tenker jeg på som noe grunnleggende positivt. Og da er det jo, hvis man skal tenke ut i fra norsk, nasjonal kontekst, så syns jo jeg det er viktig at vi er et land hvor den kunnskapen kan utfolde seg. I Norge så kan vi aldri være flest, og derfor så må vi være best. Vi er nødt til å være flinkest, vi er nødt til å ha de flinkeste hodene, til å skape morgendagens løsninger for morgendagens utfordringer. Og da er det viktig med et utdanningssystem som legger opp til det, at man kan skape de, altså at de beste hodene kan lære seg nettopp de verktøyene da, som vi snakket om i stad, for hvordan man kan utvikle morgendagens teknologi. Samtidig som at vi må legge til rette for at store selskaper kan, altså både små og mellomstore, men også store bedrifter kan etablere seg i Norge, for å nettopp få disse arbeidsplassene sånn at folk har en jobb å gå til, som er ja, vel så viktig da.

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg da litegrann mer om dette med livslang læring da, for du er 27 og du nikker kanskje når folk sier at nå må de nye hodene til. Jeg blir 50 om et par uker, og da tenker jeg at jeg vil ikke få beskjed, altså hvis jeg leser utviklingen i helseteknologi og kunnskap riktig, så har jeg antagelig 30+ år igjen av arbeidslivet foran meg. Og da er spørsmålet egentlig, altså hvordan skal man holde seg relevant? Ikke sant, hvem sitt ansvar er det, og ikke minst hva skal vi lære, både barn og voksne? Jeg er grunnleggende enig med deg i dette med at utdanning skal gi oss verktøykasser, jeg tenker det er to verktøykasser, den ene er teknisk, teknologisk. Men den andre verktøykassa er egentlig det du lærer på juss, analyseevner, det mentale da. Det teknologiske og det mentale, ikke sant. Hvordan ville du rigget oss for fremtiden, hadde du hatt ansvar for utdanning og da ikke barne- ungdom og universitet, men egentlig hele Norge?

Bjørn-Kristian: For meg så er det egentlig veldig viktig å understreke at jeg tror ikke at det nødvendigvis vil være politikerne som sitter på de riktige svarene. Og i utdanningssystemet – jeg satt i programkomiteen til Fremskrittspartiet for den stortingsperioden som vi er inne i nå, hvor jeg hadde ansvaret for utdanningspolitikken i programkomiteen. Noe av det som var viktig for meg var at vi som parti skal være et parti som lytter til de som kan skole, de som kan utdanning. Og det mener jeg er ganske viktig, at man som politiker ikke tror at man sitter på alle svarene selv. Men jeg tror jo, altså vi blir mer og mer et samfunn hvor du vil helt avhengig av en formell kompetanse i én eller annen form. Og derfor så er det veldig viktig at tilgangen til utdanningssystemet er god, og at man opplever mestring tidlig i livet, som vil være helt avgjørende for at man klarer å fullføre en utdannelse senere, enten som fagbrev eller mesterbrev, eller innenfor høyere utdanning. Så derfor så vil det være veldig viktig at man er nødt til å se utdanningsløpet under ett, helt fra barnehage opp til høyere utdanning, samtidig som at man må legge til rette for at de som er i arbeidslivet får muligheten til videre- og etterutdanning, fordi arbeidslivet vil forandre seg med veldig kort mellomrom. Jeg ser jo på min egen mor, som på grunn av omstruktureringer på hennes bedrift, så måtte de si opp en del mennesker. Hun har vært i arbeidslivet i 30-40 år, og er kjempedyktig innenfor det hun driver med, men uten formell kompetanse. Masse realkompetanse, mye å bidra med, men uten formell kompetanse og i en alder av 60 år, så er det vanskelig å komme inn på arbeidslivet. Altså hun er jo, for meg da, et eksempel på en som har mange år igjen av arbeidslivet, men hvor det er vanskelig å få innpass, fordi kanskje særlig alderen da, og mangelen på formell kompetanse taler i mot. Derfor så trenger vi et arbeidsliv som ser verdien av realkompetanse også, og særlig da i overgangen mellom den tiden vi er i nå og mer inn i en enda mer teknologisk fremtid. Og så tror ikke jeg– altså politikere kan legge til rette for det, og man må ha reguleringer som i hvert fall ikke hindrer ?. Men jeg tenker det er jo også et særlig ansvar for arbeidsgivere å se verdien da, av den realkompetansen som enkelte mennesker som i type 60-årsalderen har, da.

Silvija: Mm, veldig bra. Jeg tenker at det som er veldig viktig at vi forstår er at hva skal vi si, fremtiden blir så stor og så god som vi selv gjør den til. Så dette her med at alle skal oppleve at de har relevans i en teknologisk eller ikke-fremtid er kjempeviktig. Så det at vi snakker med ambisjon da, på vegne av alle, også 60-åringer og 70-åringer, tror jeg blir– og 80-åringer, ikke minst. Jeg har en mor og far som er akkurat blitt 80, og det er blant de modigste og klokeste menneskene jeg vet om, ikke sant, og de sitter og egentlig hjelper med matteopplæring av barnebarna og utrolig mye å gi. Og jeg opplever av og til at samfunnet avskriver folk når de pensjonerer seg, og det må vi sørge for at vi ikke gjør. 

Bjørn-Kristian: Helt enig, og jeg tror nok at det er jo en brannfakkel man skal være forsiktig med å ytre, og dette er ikke Fremskrittspartiet sin politikk, men jeg tror jo at det vil bli nødvendig på et eller annet tidspunkt å heve pensjonsalderen. Ikke nødvendigvis fordi at man ikke fortjener pensjon når man er 67, men fordi man lever lenger, som gjør at man kan ikke ende i en situasjon hvor man plutselig er pensjonist i 30 år. Hvis man har, de aller fleste kommer jo til å ha mange gode potensielle arbeidsår også etter fylte 67. Og da tenker jeg det er viktig at man ikke kan ha en pensjonsalder som hindrer mennesker i å stå lenger i arbeid. Og så er jo stillingsvernet for så vidt gått over pensjonsalderen sånn at man har muligheten til å stå lenger enn til 67, men jeg tror det gjør noe med tanken i samfunnet, på hvordan vi ser på mennesker som er i den alderen. At hvis pensjonsalderen er 67, så er det normalt å tenke at da skal du bli pensjonist. Men kanskje man ikke ønsker å være pensjonist, kanskje det ikke er bra å være pensjonist, at man ikke får brukt den kompetansen man innehar. Og derfor så tenker jeg det er viktig at man er flinke til å inkludere eldre mennesker inn i arbeidslivet, og se den verdien og realkompetansen som mange av dem tross alt har.

Silvija: Mm. Du, det siste jeg har lyst til å snakke med deg om, det er masse mer jeg vil gjerne snakke med deg om, men sånn av hensyn til tid. Du har vært gjennom en periode nå med kanskje den mest spennende politikken på mange tiår. Vi hadde finanskrise for ikke så veldig lenge siden, men de siste to månedene da, altså politikk på steroider, men også samarbeid på steroider. Hva er det viktigste du har lært?

Bjørn-Kristian: Det viktigste er at vi i Norge er veldig heldige som har politikere som snakker med hverandre på tvers av partigrenser og på tvers av blokker. Og i kriser så kommer det politiske miljøet i Norge sammen til det beste for landet. Og det tenker jeg er den viktigste lærdommen, som vi også har sett i tidligere kriser for så vidt, at når det virkelig trengs så kommer det politiske miljøet sammen. Og det tenker jeg er en utrolig god, norsk verdi. Og så tror jeg det er for tidlig å på en måte legge opp til at det skal være noe regnskap for tiltakene som er ført under koronasituasjonen. Vi vet foreløpig ikke om de tiltakene som regjering og storting har innført, enten det gjelder smittevernstiltakene eller det gjelder de økonomiske kompensasjonene til bedrifter og ansatte. Vi vet jo ennå ikke om de har vært treffsikre nok, om det har vært riktig. Og det må vi lære av, når tiden er moden for det. Men jeg tror også det er viktig at man skal ha respekt for at politikere også har vært usikre. Norge har sittet på disse pressekonferansene og sett både helseminister og justisminister og statsminister være tydelige på hva man skal gjennomføre av tiltak. Så må man huske på at bak der ligger det veldig nøye vurderinger og vanskelige avveininger som man kanskje ikke helt selv er sikker på var riktig, men fordi man til syvende og sist styrer landet så må man gjennomføre tiltak. Og det tror jeg man skal ha litt respekt for, at det er personer bak titlene, enten det er på Stortinget eller i regjering. Og så får vi gjøre opp et regnskap når tiden er moden for det, men huske på at de som styrer landet vårt også er mennesker.

Silvija: Vil du si noe kort om digitaliseringsgevinsten?

Bjørn-Kristian: Det har vært egentlig helt utrolig fra et politisk ståsted, fordi som sagt så sitter jeg også i kommunestyret i Horten og i fylkestinget i Vestfold og Telemark, og plutselig det å sitte og gjennomføre fylkestingsmøter via Teams digitalt, det har vært, altså det er noe man ikke trodde var mulig før, å gjennomføre, og plutselig så ble man tvunget til å gjennomføre det. Og jeg tror nok særlig innenfor undervisningssituasjoner også, så har man sett at her er enorme muligheter innenfor digitaliseringen som man kan ta i bruk for å skape en enklere hverdag. Så jeg tror nok at det viktigste sånn i det daglige, enten det er bedrifter, skole, politikken, uansett hva det er for noe, så har man sett at det finnes plattformer hvor det er mulig å gjennomføre møter, ta beslutninger, mer effektivt. Samtidig som vi også må huske på verdien av å se hverandre og kunne være fysisk sammen også. Så det er nok en kombinasjon, men jeg tror digitaliseringen har gitt oss et viktig verktøy i korona, som vi kanskje setter mer pris på og kommer til å bruke mer i etterkant.

Silvija: Du, har du et livsmotto vi kunne hekte på deg?

Bjørn-Kristian: Et livsmotto... Det har jeg jo svart på, men nå stod det helt stille.

Silvija: Noe som jeg tenkte at du er veldig klok som sier det i en så ung alder. Nå høres jeg ut som min egen mor, men du sa enten så går det bra eller så går det over, og det tror jeg er utrolig fin holdning til å tørre å sette i gang vanskelige ting da.

Bjørn-Kristian: Det kommer alltid opp i hodet mitt når jeg står overfor en vanskelig avveining. Hvis jeg må ta en vanskelig beslutning eller noe er veldig vanskelig, så kommer den opp i hodet mitt, at enten så går det bra eller så går det over.

Silvija: Veldig bra. Bjørn-Kristian Svendsrud, leder for Fremskrittspartiets ungdomsparti, i en stund til, vi vet ikke akkurat–

Bjørn-Kristian: Ja, det er jo veldig spennende det da, på grunn av korona så måtte vi jo utsette landsmøtet. Egentlig så skulle jeg gått av i april, men så er jeg heldig å få noen ekstra måneder. Jeg har sittet, det blir fort fire og et halvt år nå.

Silvija: Veldig bra. Tusen takk for at du var med oss i denne serien om teknologipolitikk, og minnet oss på verdien i både enkeltmennesket og måten dette passer sammen med det gode, norske samfunn på.

Bjørn-Kristian: Takk for muligheten til å være med, tusen takk.

Du har nå lyttet til en podkast fra lørn.tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podkasten, på vårt onlineuniversitet, lørn.university.