Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner. 

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn teknologipolitikk, jeg er Silvija Seres og gjesten min er Sandra Bruflot som leder Unge Høyre, velkommen. 

Sandra Bruflot: Takk!

Silvija: Sandra, vi skal kjøre denne samtalen som en uformell prat med tre tema. Første del om deg og ditt politiske prosjekt, andre del om den nye politikken på lang sikt – det som har med data, livslang læring eller de nye jobbene å gjøre. Den tredje skal vi snakke om nåtid, det viktigste du gjør akkurat nå og den største overraskelsen fra korona. Som den store omstilleren den er.

Hvem er Sandra, hvorfor ville hun seg selv så vondt som å ta på seg et stort politisk verv?

Sandra: Ikke sant! Jeg er 28 år, gift og har en datter på 10 måneder. Jeg bor i Hole, det som før var Buskerud og nå er Viken. Jeg er leder i Unge Høyre, sitter på fylkestinget og er nesten ferdigutdannet lærer. Når jeg har fri liker jeg å være ute, enten på fjellet eller i kajakk på fjorden, litt forskjellig. Det er litt om meg.

Hvorfor jeg ønsket meg selv så vondt å gå inn i politikken? Jeg ville egentlig ikke inn i politikken, det var veldig tilfeldig at jeg havnet der. Jeg meldte meg inn i Unge Høyre fordi det var de jeg var mest enige med, ikke enig i alt men mest enig med Høyre. Jeg hadde en kompis som var med i Unge Høyre og han maste veldig mye på om jeg kunne være med på et møte, så hadde jeg rett og slett ikke en god nokk unnskyldning så jeg ble med. Etter det har det egentlig bare rullet videre, fått muligheter og tatt muligheter. Hatt litt flaks og fortsatte med det fordi det var morsomt. 

Silvija: Veldig spennende. Nå skal jeg spørre det spørsmålet man egentlig ikke bør stille, men med en ti måneder gammel baby, hvordan i all verden klarer du å balansere livet. Gi gjerne noen råd, det er mange andre damer som hører på og tenker at dette hadde de aldri klart, men de fleste klarer det hvis de klarer å være smart. Hvordan kan man være smart på Sandra måte?

Sandra: Jeg tror at vårt utgangspunkt var at begge hadde veldig lyst til å fortsatt være på jobb og begge hadde lyst til å være litt hjemme, her må folk gjøre det som passer for dem, men vi delte rett og slett permisjonen i to. Jeg var tilbake på jobb ganske tidlig, hun var vell fem måneder, det kan jeg love deg at det er mange meninger om. Enten er man for mye hjemme, for lite hjemme, man jobber for mye eller jobber for lite, hva enn det måtte være. Der tror jeg folk må stole litt på seg selv, det er veldig tydelig at når damer får barn så taper vi lønnsmessig og det stopper mye mer opp på jobb enn det menn gjør. 

Jeg tror det er lurt å ha en tanke om hva man har lyst til, hvor lenge man har lyst til å være hjemme og hvor mye man har lyst til å jobbe. Vi er som ganske mange andre prisgitt dessverre, ålreite arbeidsgivere som støtter oss i de valgene vi tar, som gjør at jeg kan ha permisjon så lenge jeg vil og mannen min kan ha så lenge han vil. 

Jeg tror man må være litt ærlig på hva man har lyst til, så kan man selvfølgelig tilpasse det etter hvert, men det er klart at vi må planlegge på en helt annen måte enn det vi gjorde før siden det er en ny sjef hjemme. Med god planlegging og med folk rundt oss som skjønner at vi må ta hensyn til noen andre enn bare oss selv, så har vi iallfall fått det til, foreløpig ganske bra. Balansere både familie og jobb begge to. 

Silvija: På en måte så har kanskje alle disse nye kommunikasjonsmodellene gjennom digitalisering og korona vært med på å endre og røske opp i noen gamle uskrevne lover om hvordan møter skal være og hva effektivitet egentlig betyr. 

Sandra: Jeg tror nokk det, for min del som har bosatt meg litt utenfor Oslo. Jeg bruker unødvendig mye tid på å komme meg til møter, som regel er jeg i Oslo uansett siden det er der Unge Høyre har kontoret sitt. Fylkestinget har møter over alt i hele viken og det er for så vidt greit og fint å se hele fylket. Men de gangene vertfall jeg har opplevd å kjøre bil, buss eller tog i en time, ha møte i en time for så å bruke en time til på tog. Da føles det litt bortkastet når man har mye annet å drive med, sånn sett så håper jeg at man vertfall kan fortsette å ta noen av møtene, de mest hensiktsfulle på Teams eller andre digitale kanaler. Jeg tror vertfall at vi er mye mer effektive på noen av de møtene nå, det er en fordel som jeg håper man kan ta med seg. 

Silvija: Jeg tror det du sa med at det er hensiktsmessig er veldig viktig, vi lærer litt mer også, hva passer i det digitale og hva passer i det fysiske. 

Sandra: Veldig klart, så er det veldig fint å møte folk også, det er hyggelig å møtes fysisk. Jeg merker det selv at jeg blir litt brakkesyk nesten, av å være mye hjemme og ikke møte folk, men av og til er det hensiktsmessig som du sier, å møtes digitalt. 

Silvija: Du nevnte at du passet best i Høyre, hvorfor det? Hvilken kjerneverdi og del av programmet var det som trigget deg?

Sandra: Da jeg melte meg inn var det mest på grunn av skolepolitikken, til Unge Høyre og Høyre. Kjerneverdien til Unge Høyre, vi har tre ord - frihet, mangfold og toleranse. Det er forskjellige saker som motiverer oss og for min del så er det ting jeg synes er urettferdig. Jeg er veldig opptatt av at vi skal få leve de livene vi ønsker oss, uavhengig av bakgrunn, foreldre, hudfarge, kjønn, legning osv. De tingene som motiverer meg nå er kanskje annerledes fra da jeg var 19. 

Et eksempel på noe av det som interesserer meg nå er rusreformen vi står ovenfor, fordi jeg mener det er noe av det aller viktigste vi kan gjøre for de som sitter nederst ved bordet og ikke har så mange som roper høyt for dem og får gjennom politikk for dem. Personlig er det urettferdighet og at jeg er opptatt av at vi skal ha litt likere muligheter enn det vi har i dag. 

Silvija: Si litt om hvordan Unge Høyre jobber for å påvirke moderskipet. 

Sandra: Det er på litt forskjellige måter, akkurat nå driver vi med noe av det aller viktigste vi gjør egentlig. Nå lager vi stortingsvalgprogrammet for neste periode, å jeg sitter i den programkomitéen som Unge Høyres representant. Det er klart at er det aller viktigste vi gjør gjennom fire år, den politikken som kommer inn i det programmet kan bli regjeringens politikk, statsministerens politikk og landets politikk. 

Vi jobber mye opp mot valgmøtene i Høyre, fordi der tar vi opp mye politikk, programmene til høyre også prøver vi selvfølgelig å påvirke Høyre i det daglige. Enten om det er på stortinget, i regjering eller i kommuner og fylker. Det er veldig mye som man tenker at «å politikk det bestemmer hvem som står på stortinget», å det gjør det, men for eksempel så er det fylkestinget og fylkene som har ansvaret for videregående skoler eller kollektivtransport. Der er det masse politikk som man kan fremme, det vi egentlig prøver å jobbe mest med og prøver å huske er påvirkning. Påvirke Høyre til å gå i den retningen vi vil. 

Silvija: Der har jeg inntrykk av at ungdomspolitikerne har lært seg ganske mange konstruktive triks, jeg har inntrykk av at det går mer fra å være en ungdommelig utfordrer til å bli en utålmodig fremtidsoptimist rolle. 

Sandra: Ja, jeg tror også at man må velge sine kamper. Kan være veldig fort gjort å bare stå å kjefte og være utålmodig på alt, si at «dette er ikke bra nokk eller hvorfor gjør dere ikke mer av dette». 

Vi gjør ofte det, for all del. Det er noe med at hvis gjør det hele tiden, da blir det useriøst nesten «Unge Høyre er uenige og hva annet er nytt?» , da gjør man seg selv litt irrelevant. Jeg tror det er det med å finne en balanse med å være litt utålmodig, kjefte av og til hvis man synes noe er veldig nødvendig, men ellers være ganske konstruktiv og utålmodige. Vi skal være høyres gode venn, som også gjør at vi skal si ifra når vi mener at ting ikke er som det skal eller at de ikke gjør jobben sin. Det er et gammelt sitat at vi skal være partiets salt, vi har ansvar for å passe på at de ikke sovner eller bare blir opptatt av å styre. Sånn sett så synes jeg ikke det er bare vårt ansvar men vi kan ta på oss ansvaret med å utvikle ny politikk eller dytte de litt ekstra. 

Silvija: Det er det interessant å se hvordan du snakker om det konstruktive, det er et ord jeg har blitt litt for glad i. Jeg tenker og hører at dere kommer med konkret politikk, ikke bare problemstillinger. Gode ledere sier ofte til sine ansatte «ikke bare kom til meg med problemer, kom til meg med to løsninger så kan vi diskutere mellom de». Der har jeg inntrykk av at dere er gode, med å komme med løsninger. 

Sandra: Det må være utgangspunktet, ikke bare lage politikk for å gjøre det, men for at det faktisk skal løse noe for folk. Enten som det er gründere, småbarnsforeldre eller hva det måtte være. Det er veldig lite konstruktivt å bare rope om at «dette er feil, dette er for lite eller vi bruker ikke nokk penger på dette» isteden for å komme med konkrete forslag til hvordan man kan løse ting bedre. Det er ikke alltid like lett. 

Det er fort gjort at vi i Unge Høyre og andre steder tenker «nei vi kan ikke gjøre dette fordi det har så mange sider ved seg eller det fører med masse problemer osv». Der mener jeg at et ungdomsparti kan tillate seg å tenke litt mer, og tenke litt mindre på alle mulige konsekvenser å la det være litt opp til hoved partiet. Da kan vi lansere en løsning, isteden for at vår oppgave er å se problemene bak. 

Jeg tror også det er lettere å utvikle ny politikk hvis man ikke skyter ned alle forslag med en gang. Jeg har vertfall inntrykk av at de fleste partier som har styrt en stund, vurdert mye og tenkt mye, de har litt fort for å si «nei, dette har vi prøvd og det er vanskelig på grunn av a,b,c,d». Da det er vår oppgave å si «Nei, vet dere hva, da kan dere vurdere det på nytt og det er en god idé»

Silvija: Jeg tror det er veldig viktig det du sier, jeg hører av og til argumentet «dette har vi prøvd før og det funker ikke» eller «dette har vi tenkt på før». Da tenker jeg at ja, dette har vi prøvd før, når verden var annerledes. Verden har forandret seg og det er andre perspektiver og utgangspunkt nå. 

Sandra: Helt enig, det er sånn det er og ting blir relevante på nytt, ting blir diskutert på nytt. Jeg tror det er veldig mange ting som man enten tok for gitt for to år siden, som man tenkte annerledes på for to år siden, eller for bare fire måneder siden. Man er nødt til å tenke på det nå, enten fordi man ser at arbeidsledigheten er mye høyere eller at vi ikke har den samme luksusen av å bruke like mye penger på alt mulig, fordi vi må bruke det på den krisen vi står opp i. Eller at man ser behovet for helt nye ting, som man ikke tenkte på eller viste om. 

Det forandrer seg så fort, så man er nødt til å vurdere ting på nytt. Kanskje er det ikke akkurat den løsningen som ble foreslått, eller kanskje er det den samme løsningen med litt små endringer her og der. 

Silvija: Hvis vi snakker litt om de seks temaene som jeg nevnte: data som ressurs, algoritmer som styringsmekanisme, de nye jobbene, lære hele livet, Norges unike muligheter og det siste, regulering som fremmer frihet til å innovere. Er det noe der som du har spesielt lyst til å ta tak i? 

Sandra: Det er interessant alt sammen, å her må jeg innrømme at jeg synes det er interessant men synes ikke selv at jeg kan nokk om det. 

For eksempel, er det et spørsmål som går på om man skal beskytte det gamle eller bygge det nye på regulering som stimulerer til innovasjon, så vil jeg absolutt si bygge det nye. 

Det er kanskje litt det vi var inne på, jeg tror at veldig ofte så vil de innovative løsningene tvinge seg frem uansett. Spørsmålet er egentlig hvor lang tid det skal ta, hvor vanskelig det skal være og også om hvor man starter opp idéen sin. Hvis Norge er litt gamle og trause, skal beskytte det gamle, ikke legge til rette, det går treigt og det ikke er mulig å få plass nye innovative idéer. Da ville iallfall jeg tenkt at vi kan prøve oss i Sverige eller Finnland, Tyskland eller hvor enn det måtte være. Jeg skjønner veldig godt at det er skummelt å bevege seg fort fremover, det tror jeg det er for mange og for mange i mitt parti også. Det er nyanser, men av de to så ville jeg bygge det nye, jeg tror ikke vi kommer unna det. 

Silvija: For mange år siden var jeg på en rafting tur, dette var min første og det var i Zambezi av alle steder. Da er det veldig interessant å rafte, enten har man helt hvitt vann der det bobler, kaster og skumper osv. Eller så har man stille vann, men der er det krokodiller. Det vi lærte da var at uansett hvor udugelige vi var til å rafte, når det stormer som verst så må man ro. Den dårligste strategien er å sitte stillei båten, da blir man vertfall veltet om, det er bevegelsen som holder deg flytende. 

Jeg tror det er litt sånn med vår tid også, verden endres så fort og jeg tror ikke folk skjønner hvor fort den endres.  Men det er noen premisser for styring som gis av teknologien som er veldig brutale nå, enten så kan vi ro og jobbe med bølgene, ellers så kan vi la oss bli dyttet hit og dit, men det er ikke noe god politikk. 

Sandra: Det spørs hva som motiverer, sant. Det er en styrke i seg selv hvis vi klarer å være først, å være innovative og bare det at hvis vi havner der det er mange nye virksomheter og gründerskap er en stor greie så er det bra, synes jeg. Jeg tror også at man har fått et nytt syn på privat næringsliv, vi må skape verdier også, ikke bare dele de ut. 

Hvis man ønsker at dette skal bli en suksess for Norge eller for samfunnet, eller at man ønsker at det skal være mulig å tjene penger på det så er det også et poeng at man ikke skal henge bak og å være sist. At andre land alltid skal være før oss fordi vi ikke følger med på utviklingen, eller ikke har lover, regler og andre ting som skal til for å lykkes her. Dette gjelder enten om det er det grønne skifte eller det er digitalisering eller hva enn det måtte være. Hvis man ønsker at vi skal være i front så må vi også ha regler som gjør det mulig å være i front, som ikke bremser oss iallfall. Litt politisk men det er et poeng at vi blir fort hengende bak.

Silvija: Med regulering der tenkte jeg på at vi har egentlig et ganske fantastisk virkemiddelapparat, men vi er veldig flinke til å forvalte det ut i fra et kontrollerende perspektiv, skal bevise at du vet hva markedsmulighetene er og du skal vite at leverandører er sånn og sånn osv. Det gjør det litt vanskelig å prøve nye ting og å ta risiko, men det må gjøres om ting skal skje fort nokk. 

Sandra: Det er en balanse, det er interessant nå som vi driver med programarbeidet også fordi mange av de tingene vi snakker om nå, det dukker opp der. 

For eksempel så har Høyre veldig lenge og mange ganger snakket om at det må være lettere å starte bedrifter, vi må ha færre skjemaer og det må være mindre kontroll. Men jeg vet ikke om alle føler at man har oppfylt det de siste 6 årene, så jeg tror fortsatt at vi har en jobb å gjøre for å gjøre det lettere for folk og for privat næringsliv. 

Det er litt det samme som å se på skoleverket, man ønsker færre skjemaer og mer tid til å drive med det man skal drive med, nemlig å være lærer. Men så er det masse skjemaer og kontrollmekanismer med en gang noe skjer, noe annerledes eller du vil ha et vedtak. Det er sånn det er, fordi de jobber med barn og det kommer alltid til å være ting som skjer eller noe man gjerne skal ha dokumentert eller noe man vil kontrollere. 

Jeg tror iallfall vi må fortsette å forenkle mer, at man skal sende de samme opplysningene gang på gang for eksempel er helt tullete. Jeg tror det er mye vi kunne gjort lettere og så tror jeg vi bare må veie det opp mot hverandre, kanskje se at nå er det for mye kontroll. 

Silvija: Sandra, er det noen du har som spesielle forbilder i politikk. 

Sandra: Ja, jeg synes det er veldig mange som er flinke. Men ei jeg så veldig opp til var Astrid Nøklebye Heiberg, som vi mistet for et par måneder siden. Hun var veldig inspirerende, hun var landets første kvinnelige psykiater, hun var med på å avskaffe homofili som en psykisk diagnose. Hun var den eldste statssekretæren vi har hatt i landet, var president i Røde Kors og generelt en god person. Hun var en smart dame som brøyta vei for veldig mange men så var hun veldig god og fin å snakke med og flink politisk. Hun har helt klart vært et forbilde. 

Det er veldig mange av dem, i alle partier og ikke noe som bare begrenser seg til Høyre. Det er flinke folk over alt.

Silvija: Jeg traff Astrid et par ganger på polyteknisk forening regi hvor hun holdt et innlegg. Vi skrev en kronikk sammen om dette med å lære hele livet og dette med å utnytte potensiale, også med folk som er pensjonerte eller opp i alder. Det som var så slående med henne var den fremtidsoptimismen og hun utstrålte energi, ikke bare trygghet men også fremtidstro. Jeg synes det var smittsomt. 

Sandra: Enig! Hun var veldig sånn, for vår del så var det mange i Unge Høyre som syntes det var ekstra kult, hun var med på at Senior Høyre og Unge Høyre fant sammen på en del ting. For eksempel det å fjerne særaldersgrenser, heve pensjonsalder eller passet på at folk ikke ut på dato rett og slett. Sånn at folk fikk mulighet til å bidra og fortsette i arbeidslivet om de kan det, når det eneste som egentlig har skjedd med veldig mange av de er at de har blitt et år eldre. Fantastisk flott dame. 

Silvija: Er det noen bøker som inspirerer deg spesielt?

Sandra: Jeg leste veldig mye før, så har det gått litt opp og ned men nå har jeg begynt litt igjen. Jeg har nå lest Skyggedanseren av Sara Omar, jeg merker at skinnet kaster seg litt gjennom og jeg er mer opptatt av visse ting. Den boken her er forferdelig på sin måte, det er en oppfølger av Dødevaskeren av samme forfatter, men veldig godt skrevet. Den handler om negativ sosial kontroll, forferdelige skjebner, kun fordi de er født på visse deler av landet og er jenter. Denne handler om ei liten jente i Kurdistan og samme jente som voksen i Danmark og Tyskland. Den er forferdelig å lese på en måte men godt skrevet og veldig interessant synes jeg. Selv om det er en Roman så er det interessant å lese det akkurat hun skriver, hun har også en bakgrunn, lever på hemmelig adresse i Danmark og er virkelig en modig dame. 

Veldig interessant det hun skriver om, enten om det er negativ sosial kontroll i form av storfamilie som omtrent følger deg på kryss og tvers av landegrenser eller hvor ekstremt lite uavhengige disse kvinnene er, de kommer seg på en måte ikke vekk. Det handler mye om ærekultur, skam og veldig mye sånt. 

Jeg synes det er deilig å lese, slapper mye av når jeg gjør det og tar det som en meditasjon. Jeg synes det er interessant også, å av og til lese bøker som man kan overføre eller tenke på i samfunnet ellers, som i dette tilfellet var negativ sosial kontroll. 

Silvija: Nå har vi hatt korona, hva var den største overraskelsen for deg?

Sandra: Jeg tror en av de var hvor mye det går utover psyken å bare være hjemme. Jeg trives godt i eget selskap og trives godt hjemme, men nå er jeg ikke kun i eget selskap da både mannen min og barn er her. I starten tenkte jeg som mange tenkte, blir deilig å være mer hjemme og at ting er avlyst i helgene og på kveldene. For meg som reiser en del, har mye på kveldene og i helgene så var det digg å få landet litt. Etter hvert som tiden gikk så merket jeg at det går utover psyken min også å ikke møte folk, bare møte de som er hjemme. Sånn sett så er jeg også heldig som ikke sitter helt alene i en liten leilighet i byen for eksempel. Jeg ble kanskje ikke overasket, men jeg tror flere med meg fikk en fornyet takknemlighet ovenfor barnehager og skoler. 

Mannen min er i pappaperm, men han utsatte den i et par uker for å trå til litt på jobb akkurat i de ukene det var kritisk, da byttet vi på å passe og på å jobbe, med god hjelp fra snille besteforeldre! Det å passe barn samtidig som man skal jobbe, det går ikke altså, iallfall veldig lite produktivt! Ble en liten aha opplevelse der.

Silvija: Det er ekstreme tider hjemme for dere, den perioden opp til to år er uforglemmelig på alle måter. 

Sandra: Det har sine fordeler og ulemper. Det er veldig hyggelig å være mer hjemme, men for min del, både på hvor produktive vi er og for hodet mitt sin skyld så er det veldig deilig å begynne å komme meg litt tilbake på jobb, å være på kontoret og å møte mennesker igjen. 

Silvija: Tenker du på bærekraft som mulighet eller forpliktelse? 

Sandra: Jeg tror det er veldig bra at det er en forpliktelse på en måte, det gjør at man kanskje strekker seg litt ekstra og at vi kanskje tenker at vi må gjøre mer enn hvis det ikke hadde vært det. Det er noe med at sånn som nå, min bekymring er at klima, miljø og bærekraft kan havne i bakgrunnen, fordi det er andre ting som er mer presserende. Det er kanskje lettere å tenke på klima og miljø når man har lav arbeidsledighet og mye penger å holde på med. Det er da bra sånn sett at det er en forpliktelse men det enda større fordel om det kan være en vekstmotor, det gjør det mye lettere å nå målene våre. Vi har klart å frikoble vekst fra utslipp på en måte, fordi utslippene går ned eller er stabile, samtidig som veksten går opp. Så de har ikke gått sammen oppover, men det må vi klare i enda større grad. 

Bra at det er en forpliktelse og veldig, veldig bra hvis det også kan være en vekstmotor. 

Det må være det korte svaret. 

Silvija: Hva ser du på som Norges unike muligheter? Som du sa selv så kan vi ikke henge bakpå, vi må være lengst frem i noe. Vi er veldig få og små, og så må vi kunne spille på noen tradisjonelle styrker, tenker jeg. Men hva tror du om de styrkene og hva kunne vi hatt mer fokus på?

Sandra: Igjen, nå skinner det veldig gjennom hva jeg er veldig opptatt av. En kjempe styrke for Norge er at vi har mange damer i jobb, faktisk. 

Vi tenker på det som en selvfølgelighet, selvfølgelig har vi masse damer i jobb. 

Det at kvinner hadde sitt inntak inn i arbeidslivet (før dette også) men virkelig fra 70 tallet da vi ser en kjempe vekst og at det nå er ca. like mange i arbeidsstyrken av kvinner og menn, det har veldig mye mer å si for Norge enn hva oljefondet har, eller pengene fra oljen har. 

Vi snakker bare ikke om det, fordi vi tenker at det er en selvfølge. 

Problemet, og der jeg mener vi har litt å jobbe med som kan bli en stor fordel hvis vi klarer å snu det, er at vi har et veldig kjønnsdelt arbeidsmarked, helt ekstremt. Hvis vi ser andelen som jobber i helse og omsorg så er det stort sett damer, og det samme gjelder for så vidt i undervisning, jeg har jo valgt sånn selv. Mens menn i veldig stor grad fortsatt jobber i industri, bygg og anlegg, og også i Tech for eksempel. 

Ja, vi er få, men vi gjør oss på en måte enda færre innenfor noen områder fordi at det er omtrent bare gutta som velger det eller det er omtrent bare damene. 

Jeg vet ikke helt om det var det svaret du så etter, men vi har vertfall en veldig mulighet om vi klarer å bryte opp det at vi velger så utrolig kjønnsdelt. Jentene velger nesten automatisk omsorgsyrker, mens menn velger noe annet. Samme at damene velger offentlig (der disse jobbene er) og menn velger privat, damer jobber mer deltid eller jobber tvungen deltid og menn jobber heltid. 

Vi har en stor mulighet om vi klarer å snu det litt. 

Silvija: Jeg tenker Sandra. Det er litt opp til oss damer, ikke minst å fortelle om hvorfor blir like relevante til de arbeidsoppgave vi vil gjøre i fremtiden som kommer. Ser vi på de demografiske framskrivningene så kommer vi til å leve forferdelig lenge, veldig mange av oss. Vi kommer til å trenge folk i helse og omsorg, fem ganger så mange som vi har vi dag. Det som vi da må være flinke på er å formidle den relevansen og nødvendigheten, hjelpe folk å omskolere seg til de yrkene som fremtiden krever. Kanskje blir det vanskelig å overbevise gutta som i dag tjener veldig godt som aksjemeglere, til å bli sykepleiere når det er det fremtiden trenger. Kanskje ti aksjemeglere kan erstattes med én som er god på å bruke litt kunstig intelligens. Jeg tror det er en kamp om relevans og det er mulig at den forrige industrielle revolusjonen var bedre skrudd sammen for folk som jobbet med tung industri. Mens denne industrielle revolusjonen kommer til å være helt perfekt for folk som jobber med sosiale oppgaver. 

Sandra: Jeg tror også det er viktig at ja, det er veldig delt på offentlig og privat. Men, det er noe med å åpne for både innovasjon, gjøre ting annerledes, private bedrifter og alt mulig sånt, også innenfor helse og omsorg! Ja, veldig mye blir løst innenfor det offentlige i dag, men det bør være mulig å være gründer, tenke nytt, innovere, bruke AI eller hva enn det måtte være, også innenfor det. Der synes jeg at vi mangler litt, men det er noe jeg vil mene som Høyre politiker. Det er hverken viktig å si at alt må gjøres offentlig eller privat, men at det er mulig med valgfrihet og at man klarer en kombinasjon her. Lære av hverandre, være innovative, tenke nytt og at det er bra også innen helse og omsorg. Da vil vi være flere som kan komme med nye løsninger, være gründere, fremover lent og ta oss inn i fremtiden. 

Silvija: Veldig bra! Sandra, jeg vet ikke om det er for tidlig å spørre om du har et livsmotto eller ikke?

Sandra: Nei, jeg tror ikke jeg har noe livsmotto. Det endrer seg litt fra tid til tid, hva jeg er mer opptatt av og hva tenker mer på nå. Jeg er så heldig at jeg får drive med noe jeg synes er gøy, vertfall akkurat nå og det er jeg opptatt av, at jeg trives med det jeg driver med. Så, har jeg blitt flinkere til, og mer opptatt av å takke ja til ting som jeg egentlig synes er ubehagelig, skummelt eller tenker at noen andre kan ta. 

Akkurat nå, så er det det å takke mer ja til ting, og så er det sikkert noe helt annet om fem eller ti år. 

Silvija: Veldig bra! Sandra Bruflot, leder for Unge Høyre. Tusen takk for at du var med og inspirerte oss til å tenke ny politikk, både for den yngste og eldste delen av aldersspekteret i politikk. 

Sandra: Takk for at jeg fikk komme. 

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet, Lørn.University