LØRN Case #C0728
Missions for Norge
I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med energi- og miljøpolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, Espen Barth Eide. Espen har vært Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet siden 2017, og har tidligere jobbet som både forsvarsminister, utenriksminister og Managing Director for World Economic Forum. I episoden forteller han om moderne industripolitikk, hvilket potensial som ligger i hydrogen, samt om klimarettferdighet og veien videre for Norge og verden forøvrig etter Covid-19. I tillegg forteller Espen om det han betegner som «missions», hvor politikere og industri går sammen for å skape banebrytende innovasjon. Hvordan kan Norge bli verdensledende på hydrogen?

Espen Barth Eide

Energi- og miljøpolitisk talsperson

AP

"Noe som er veldig viktig for meg nå er å formidle det enorme potensiale som ligger i hydrogen. Det sier to ting til meg i energinasjonen Norge; mulighet og nødvendighet, sier han."

Varighet: 49 min

LYTTE

Ta quiz og få læringsbevis

0.00

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Hvem er du, personlig og faglig?

Stortingsrepresentant og energi- og miljøpolitisk talsperson for Arbeiderpartiet. Har tidligere vært Managing Director for World Economic Forum.

Hva er Norges egentlige fordel?

Norge har en leverandørindustri og et kompetansemiljø som gjør at vi har et veldig godt utgangspunkt for grønn omstilling. Fordi vi har en sammenpresset lønnsstruktur er ingeniører ganske rimelige i Norge, mens ufaglært arbeidskraft er dyr. Det betyr at det relativt sett er gunstig for oss å gjøre nye, moderne ting; automasjon er mer lønnsomt i Norge enn i et land hvor mye av de vi tar gjennom automasjon kan gjøres av ufaglært arbeidskraft med enkle jobber og dårlig betalt. Vi har klart å gå fra å være relativt fattig, via middelinntekts-land til et styrtrikt land uten å se den voldsomme økningen i forskjeller som vanligvis skjer. Vi har en relativt sterk følelse av fellesskap og felles ansvar. Jeg tror det er en av grunnene til at vi har klart oss såpass bra gjennom denne Coronakrisen.

Hvem er du, personlig og faglig?

Stortingsrepresentant og energi- og miljøpolitisk talsperson for Arbeiderpartiet. Har tidligere vært Managing Director for World Economic Forum.

Hva er Norges egentlige fordel?

Norge har en leverandørindustri og et kompetansemiljø som gjør at vi har et veldig godt utgangspunkt for grønn omstilling. Fordi vi har en sammenpresset lønnsstruktur er ingeniører ganske rimelige i Norge, mens ufaglært arbeidskraft er dyr. Det betyr at det relativt sett er gunstig for oss å gjøre nye, moderne ting; automasjon er mer lønnsomt i Norge enn i et land hvor mye av de vi tar gjennom automasjon kan gjøres av ufaglært arbeidskraft med enkle jobber og dårlig betalt. Vi har klart å gå fra å være relativt fattig, via middelinntekts-land til et styrtrikt land uten å se den voldsomme økningen i forskjeller som vanligvis skjer. Vi har en relativt sterk følelse av fellesskap og felles ansvar. Jeg tror det er en av grunnene til at vi har klart oss såpass bra gjennom denne Coronakrisen.

Vis mer
Tema: Digital etikk og politikk
Organisasjon: AP
Perspektiv: Politikk
Dato: 200605
Sted: OSLO
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


Data som nasjonal ressursNorges unike posisjon og muligheter
De nye jobbene
Regulering som driver innovasjon
Livslanglæring
Klimapolitikk

Mer læring:

Mariana Mazzucato

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Flere caser i samme tema

More Cases in the same topic

#C0061
Digital etikk og politikk

Glenn Weyl

Professor

Princeton

#C0147
Digital etikk og politikk

Hans Olav H Eriksen

CEO

Lyngsfjorden

#C0175
Digital etikk og politikk

Hilde Aspås

CEO

NCE iKuben

Finn Amundsen

CEO

ProtoMore

Utskrift av samtalen: Missions for Norge

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn teknologipolitikk. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Espen Barth Eide som er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Nå skal jeg prøve å få ting riktig Espen, og dette er ikke enkelt. Du er talsperson for partiet på energi og miljø, og du leder blant annet tankesmien Agenda på grønn næringspolitikk. Var det korrekt?

 

Espen Barth Eide: Absolutt. Veldig hyggelig å være med deg Silvija.

 

Silvija: Også er du en av våre mest erfarne politikere rett og slett på statsråd nivå med lang tid som både forsvarsminister og utenriksminister. Og du har en veldig spennende bakgrunn også fra World Economic Forum hvor du er en managing director.

 

Espen: Det stemmer.

 

Silvija: Og jeg har sagt det før på konferanser, så jeg sier det igjen at jeg har vært små forelsket lenge. For måten du snakker om Norges muligheter med sånn stolthet på det vi alltid har vært gode på. Litt sånn strenghet i forhold til vårt ansvar på å spille på dette med miljø og energi. Outside in og inside out det man kan da lære seg. I den rollen som managing director i World Economic Forum, mistenker jeg at du ser veldig mange andres lands muligheter og problemer og får et veldig fint sånt kalibrerings mulighet for Norge. Og derfor er det så veldig spennende å høre deg snakke nå om Norges muligheter. Og der har det skjedd ekstremt mye. Vi måtte stjele deg litt fra veldig vanskelige forhandlinger hvor det har skjedd mer på Norges miljøpolitikk de siste ukene enn det det har skjedd på de forrige 10 år. Det må være kjempe spennende tider Espen?

 

Espen: Det er virkelig det man kan kalle time for politics nå, fordi nå er det ingenting som er business as usual. Nå er alle de store spørsmålene på bordet på godt og vondt. Det er jo en drakamp mellom de som videreføre og klamre seg fast til fortidige løsninger og de som ønsker å bruke anledningen til å drive Norge fremover. Altså bruke krisen som en mulighet. Også er jo sannheten at man kanskje ender opp med å gjøre litt av begge deler. Men det er hvert fall en helt unik anledning til å stille de store spørsmålene. Man bruker jo penger nå på en måte som man ikke har gjort på mange år. Og jeg vil nesten si at vi ikke kommer til å gjøre på en stund heller. I hundre milliarders klasser er man nå villig til å stimulere økonomien. Og det gjør man jo først og fremst for å sikre dagens arbeidsplasser og dagens kompetansemiljøer. Ta vare på det vi har for at vi skal komme oss over kneika. Men spørsmålet noen av oss stiller er om vi ikke skal være enda mer flinke til å bruke disse ganske omfattende midlene også til å akselerere en utvikling som uansett må skje. Fordi vi har jo en mye større krise enn korona krisen. Vi har en klimakrise. Vi ser at mange land der ute og ikke minst i Europa nå med den green deal, Europas grønne deal  nå er veldig tydelig på at man skal akselerere den makro planen man allerede hadde for en tydeligere og mer rettet industripolitikk. Altså en industri nærings og samfunnspolitikk som setter noen ganske ambisiøse mål om lavere utslipp, men som i stadig større grad sier at for å nå disse lave utslippen og samtidig leve det gode liv mer eller mindre i tråd med det vi gjør nå så trenger man altså teknologiutvikling og fornybar energi på bruk av fornybar energi, på sirkulær økonomi på evnen til å bruke ressurser på en mye mer effektiv måte. Og dette er etter hvert blitt kjernen i moderne industripolitikk. Altså dette er ikke bare noe man gjør, jeg sier bare i anførselstegn - det er ikke bare noe man gjør for å redde klodens klima. Det er jo viktig nok. Men det er også fordi dette har blitt en slags innovasjonsmåter. Jeg har en veldig god venn som er professor i innovasjonsforskning og hun sier at for noen år siden så drev man å tenkte innovasjon for å bli mer effektiv og tjene mer penger. Nå er mye mer av innovasjonsforskningen preget mot å oppnå klimamålene. Hvordan kan du drive innovasjon. Og da har du en slags narrativ, en stor fortelling om hvor du skal som hjelper folk til å samordne seg. Og veldig mye av det jeg holder på med både her i Arbeiderpartiet og på stortinget og i dette arbeidet jeg er veldig stolt over for leder for tankesmien Agenda som er en veldig bra gruppe av gode folk, er jo nettopp hvordan man nå kan forene et klima imperativ. Altså reduserte utslipp, mer fornybar og mer sirkulær med å vinne kampen om noen nye teknologier som uansett kommer. Der er Norge et veldig bra utgangspunkt fordi hvis du tenkte deg at et land skulle få det for seg at man har lyst til å begynne med hydrogenproduksjon og i teknologi forbruk i hydrogen eller flytende havvind til havs, eller avansert miljøvennlig gruvedrift på havbunnen for å finne mineraler. Hvis du tenker deg et sånt land, så måtte de hatt et leverandørindustri og den har vi. Vi har de kompetansemiljøene som vil kunne gjøre disse tingene ganske fort. Men det vi trenger å gjøre er å sørge for en trygg og god brodd fra det de gjør i dag som først og fremst er rettet mot olje og gas, og som det altså vil bli mindre av i fremtiden både fordi etterspørselen går ned og ressursene etter hvert vil bli brukt opp - til det vi skal gjøre i morgen. Så det er et eksempel på hvordan man kan bruke en krise som vi nå har. Nå snakker vi om korona krisen, og viljen til å bruke statens muskler som den har utløst, til å sette fart og retning.

 

Silvija: Jeg blir sjarmert hver gang av den utålmodigheten. Men den må være politisk ganske kostbar Espen. Time for politics, ja, men det er mye tryggere å spille på de godt innøvde saker og hvordan dytter man det du snakker om i partiprogrammer? Hvordan sørger man for at man lager noen gode politiske saker ut av dette her? Dere har vært sykt gode egentlig på stortinget gjennom hele krisen. Måten dere har samarbeidet og opposisjon og opposisjon og dratt dette videre. Vi er kanskje unike i verden på det også hvor de fleste land driver å prøver å vinne mot poeng i en veldig splittet politikk. Men det er krisetider. Hvordan sørger vi for at dette endrer oss permanent også etter korona?

 

Espen: Nettopp. Det er veldig hyggelig at du sier at vi har vært flinke på stortinget. Det i all ubeskjedenhet er jeg enig i. Og da snakker jeg på vegne av alle på stortinget fordi vi klarte noe som ganske få land klarte. Nemlig å stå imot instinktene om å bare gi regjeringen masse fullmakter fordi det nå var krise. Det var jo opprinnelig noen tanker om det. Det holdt stortingets flertall kraftig igjen på. Men til gjengjeld så gikk man da inn i mye raskere prosesser slik at man kunne opprettholde en nødvendig dialog mellom posisjon og opposisjon mellom utøvende og lovgivende organ helt i tråd med grunnlovs festede prinsipper. Utenpå noen måte å gå på akkord med dem. Men samtidig få en type fart på nødvendige beslutninger som ikke gjorde at dette ble forsinkende. Og dette er bare mulig med et land med en tillitskultur i utgangspunktet. I et land hvor man respekterer ulike syn og ikke tar et alternativ syn som uttrykk for ondskap eller at man er dårlige mennesker, men rett og slett for variasjoner over samme tema. Så det synes jeg er hyggelig du sier fordi det mener jeg har vært veldig bra for oss. Nå opplever jeg en annen ting som også er bra er at nå er politikken litt tilbake i den forstand at det massive sammenhold som var nødvendig om helsetiltak og de akutte hva gjør man 12. mars liksom. Den er ikke så nødvendig nå. Nå trenger vi å ha et rikere og mer informert ordskifte om ulike veivalg. Og det er det som er så spennende med det vi gjør nå. I begynnelsen av Juni er jo vi på dette med gjenåpning plan. Nå er ikke fokuset på smittevern så mye. Det er jo vi selvfølgelig, da, men der har vi jo politikk. Det er på hvordan får du økonomien i gang igjen. Hvordan bruker du denne broen videre. Så jeg har bare lyst til å si det først. Og jeg tenker at det er utrolig viktig nå at vi evner å tenke rett på tvers av samfunnet. Vi har masse bra aktører i markedet. Det er veldig mye bra norsk næringsliv som har lyst til å være med på veien videre. Som har lyst til å komme i gang med nye løsninger. Det er mange egnede kompetansemiljøer, vi har gjennomgående et næringsliv preget av - fordi vi har en sammenpresset lønnsstruktur så er jo ingeniører ganske rimelige i Norge, mens ufaglært arbeidskraft er dyr. Det betyr altså at det er relativt sett gunstigere for oss å gjøre nye moderne ting. Automasjon er mer lønnsomt i Norge enn i et land hvor mye av det som vi  auto gjør i gjennom automasjon kan gjøres ufaglært arbeidskraft med enkle jobber og dårlig betalt. Det er å virkelig ta kvaliteten med det og si at vi kan i hvert fall klare å gripe disse nye mulighetene. Og da ser jeg for meg at vi lærer av dette begrepet som vi enda ikke har fått noe godt norsk navn på nemlig missions. Mariana Mazzucato som jeg er veldig inspirert av som jeg har en mistanke om at du også liker Silvija. Som professor i Oxford som har skrevet veldig mye om the entrepreneurial state og the innovative state og sånt. Som jo sier at hvis man ser på teknologihistorien så er veldig mange av de virkelig store gjennombruddene ikke blitt til i privat regi, men fordi du har hatt tung offentlig retningsgivende næringspolitikk. Altså man fant ikke opp internett på et privat laboratorium, det var også en massiv og mekanisk statlig innsats for å komme dit. Man kom ikke til månen fordi noen hadde kommet på det på et kammers, det var en massiv plan for å bygge en teknologi for å gjøre det mulig med staten som driver og masse selskaper rundt. Jeg ønsker at vi etablerer noen sånne mission for Norge. Vi kunne for eksempel laget noen mission rundt hydrogen. Vi kan komme tilbake til detaljene på det. Jeg vil gjerne snakke litt om det, men skal ikke ta alt på en gang. Men eksempler på noen områder hvor vi sier at dette skal vi få til folkens, dette skal vi få til i fellesskap. Og her er de støttemidlene og skattereglene, forbud og påbud og alle de virkemidlene som må til for å stimulere for at dette går fortere snarere enn sent.

 

Silvija: Det som jeg synes er så spennende med den missions greiene. Det er to ting med Mariana, eller det er mange ting som er fantastiske. Men det ene er denne tanken om “it takes a village to raise a child”. Det er litt sånn som at “it takes a society to create an Elon Musk” også. Det er noe med utdannings apparatet, det er noe med hele infrastrukturen. Digital og advice, det er noe med leverandørkjeder og kunder og ikke minst offentlig som kunde og som en pådriver. Og en retnings setter. Og der er det veldig mye gode private penger i USA, og der klarer vi ikke å ta dem igjen. Men vi har en offentlig sektor i Norge som er ekstremt kunnskapsrik og rik da. Og det som en sånn backburner motor for disse missions, jeg tenker at et godt norsk ord kunne vært “tokt” rett og slett. Muligens høres det litt for aggressivt ut. Men jeg tenker at missions er verdibaserte satsinger. De dro ikke på månen fordi de har en business plan for hva de skal med månen. De dro til månen fordi det var et inspirerende oppdrag. Det var et vanskelig og nesten umulig oppdrag. Og det var samlende. Og det var inspirerende nok til at folk fra materialteknologi, fra fysikk, fra ingeniør, fra data, alle disse folka dro sammen. Og fikk det til å skje. Og godt mulig at vi var på en sånn tokt med bergensbanen som ble bygget på et år. At vi var det med vannkraft satsingene til hydro eller det Hydro fikk til og at vi gjorde noe av dette på 70-tallet rundt olje services, og det har vært noen folk med veldig sterke samfunns instinkter som satte i gang disse satsningene uten å vite når pengene kommer, men rett og slett for å vise at vi kan. Og det er litt det jeg savner med den ekstreme markedsdrevne av økonomien av vestkysten i USA. Hvor de som bestemmer disse missions er privatpersoner med aldri så gode hensikter, men verken så mye samfunns kunnskap som det forhåpentligvis våre folkevalgte har, eller et sånt helhetlig ansvar for hele samfunnet. Og da blir det veldig sånn at de rike fikser dette her, eller de kunnskapsrike fikser dette. Og det er noe grunnleggende udemokratisk for meg med alle disse gode vennene fra Silicon Valley.

 

Espen: Det du sier nå er jeg helt enig i Silvija, det er riktig sagt. Men det er bare veldig viktig å understreke i forhold til det vi sa i forrige runde at Silicon Valley hadde ikke vært der i første omgang om ikke staten hadde satset på at mye av den teknologiutviklingen som skulle skje både i forhold til type måne fart, men også kommunikasjonsteknologi og internett. Og det var jo nettopp i miljøene rundt Stanford og rundt universitetene der med masse offentlig finansiert forskning som lagde spinnoff som vi i dag kjenner som Google og Amazon og alt dette som er blitt til nå. Men alle de er jo private selskaper som er basert på en slags grunnmur av teknologi som ble til fordi staten i USA var mye mer aktiv før enn det er nå. Og mye av det skal vi jo også erkjenne var militær forskningsvirksomhet. En del av det man kaller krigen egentlig. Man skulle vinne kappløpet med Sovjetunionen. Veldig interessant observasjon nå fordi jeg var flere ganger i USA den siste tiden før korona krisen og snakket om sånne ting. Og det jeg nå merker er at den veldig sterke drivkraften som ligger i konkurransen med Kina, som man kan si mye negativt om. Det er langt ifra bare bra å se at vi får en polarisert verden mellom Kina og USA igjen. Men den har igjen skapt et sånt ønske om å aktivit søke teknologisk lederskap. Amerikanerne har i mange tiår nå tenkt at det har vi jo. Vi er jo Vesten. Så nå har vi begynt å oppdage at når Europere kjøper kinesiske 5G teknologi så kan det være fordi kinesisk 5G teknologi er best eller best til best pris og noe sånt. Og hva skjedde, hvorfor er ikke det Amerikansk? Det er en kraftig retur til aktiv industri politikk også i Amerikansk tenkning. Og på demokratisk side så er det det jeg sa nå, men også clima green deal. Litt sånn som jeg sier med Europa, på konservativ side så er det kanskje mer vi må være ledende i verden av på sånne strategiske grunner. Men så forenes de til at man kan ikke bare overlate dette til markedet lenger. Og det mener jeg er en megatrend som beveger seg vekk fra den rene troen på markedsliberalisme som preget tiden særlig rundt årtusenskiftet. Egentlig i alle leirer i Europa og i USA og langt inn i mine egne rekker.

 

Silvija: Altså, kinesere satser ikke bare på nettverk og sånn, men kunstig intelligens da gjennom ekstrem data grabbing, da. I sitt eget samfunn og vi vet ikke hva de gjør i andre samfunn, men poenget er at jeg tror ikke de tenker på det bare som kontrollverktøy, men rett og slett som utviklingsverktøy. De skjønner at de med største, beste datasett kommer til å lage de beste modellene også kan man tune de modellene ut i fra de verdiene man selv måtte ha. Og jeg tror vi mistenkeliggjør dem på en del områder unødvendig, også burde vi mistenkelig gjøre dem på en andre områder. Det er masse nasjonal stolthet, og det er en mega makt. Men jeg har lyst til å spørre deg - vi kommer egentlig aldri til temaet Espen, men vi kommer til det etter neste spørsmålet mitt fordi det er så mye å spørre deg rundt om rundt world economic forum. Og det internasjonale, men også kanskje det Europeiske. Og nå har flere ledere i Europa vært bekymret for at denne krisen skaper igjen en sånn todelt verden med de landene som klarer å finansiere seg ut av dette her og de som ikke gjør det. Og det er mange land som varsler kjempestore deficit og det er ikke bare krise,  men katastrofe også økonomisk mange steder. Mens vi i Norge er i en helt unik posisjon til å tenke opportunistisk sånn som du sier. Og dette kan gi oss egentlig ganske store internasjonale relative fordeler ved å satse på de som er riktig å satse på nå med et fornuftig budsjett så ting ikke bare stopper, men kanskje skaper disse relative fordeler. Og jeg må nesten spørre deg. Hvordan tenker man nasjonal versus internasjonal politikk  nå? Jeg håper vi klarer å samle oss og jeg er en evig oputinist ikke sant. Gitt det landet jeg har vokst opp i og den honning krukken jeg har landet i så klarer jeg aldri å glemme hvor ekstrem fordel vi har med det oljefondet og den fantastiske forvaltningen av den og hvordan den kunne gi oss rett og slett en rakett inn i fremtiden.

 

Espen: Det er så sant det du sier Silvija. Det med olje historien vår er utrolig flott. Og det er ikke bare alle verdiene, oljefondet og alle verdiene vi klarte å spare opp istedenfor å bruke opp som andre har gjort. Vi har jo faktisk det aller meste av det vi har tjent oss på sokkelen er i fondet og er ikke brukt opp. Vi har noe titusener av milliarder eller noe sånt i fondet, og det er ikke av det vi kanskje samlet sett har produsert som er 14 tusen milliarder. Veldig mye av det er i fondet, men selvfølgelig har fondet blitt reprodusert av gode investeringer. Slik at ikke alle pengene i fondet er oljepenger. Det var oljepenger, men nå er det blitt return on investment fra alle mulige andre investeringer . Og det er jo fantastisk. Men det som er enda mer fantastisk og som vi må si til oss selv er at vi klarte å gå fra relativt fattig via middelinntektsland til styrtrik land uten å se den voldsomme økningen i forskjeller som vanligvis skjer. Vi klarte å kombinere en velstandsvekst av en annen verden med å vedlikeholde - ikke at det ikke er forskjeller i Norge, men relativt små forskjeller. Relativt sterk følelse av fellesskap. Relativt sterk følelse av at vi er i samme båt. At vi har et felles ansvar. Og jeg mener at det ligger noen røtter i hvordan vi klarer å nå det i 2020 som er helt tilbake til for eksempel kriseforliket i 1935, altså hvordan man ble enig om at den dype krisen man var i - og da var jo Norge et fattig land, den dype krisen i middel krigstiden måtte løses med noen sterke felles grep. Også ble det krig og dette ble satt på vent, også kom 1945 og gjenoppbyggings årene og da tok man frem igjen alt det man hadde blitt enig om i kriseforliket og hovedavtalen og sånn. Og dette har blitt en samfunn. Og du sier World climate forum, der vi så mot Norden -dette er jo ikke bare Norden, dette er jo Nordisk. Vi så mot Norden i world climate forum så vi land som skårte høyt på mange skalaer samtidig. Som man tenkte kanskje ikke hang sammen. Veldig høy på likestilling mellom kvinner og menn. Veldig høyt på små forskjeller. Men også veldig høyt på omstillingsevne og innovasjonsevne og sånt. Så begynte vi å tenke at kanskje det ikke er tilfeldig. Det kan jo være at dette ikke var sånn at det tilfeldig skjedde på samme sted, kanskje det hang sammen. Så begynte vi å lage noe som het inclusive growth index og bygget et helt system for å måle hvilke faktorer som gjør at du får en inkluderende index. For 7-8 år siden så begynte ganske mange land etter finanskrisen å si at det ikke er nok å ha BNP vekst alene. Du må jo se på hvordan den fordeles for å unngå det som heter ulikhetens reproduksjon som du var litt innom. Og da trenger du inclusive vekst. Og da trenger man bare å si at det er mange lange og kompliserte svar. Det korte svaret er å se til Norden. Se hva Norden gjør. Fordi det Norden har lykkes med er å ha veldig åpne økonomier. Veldig stor åpenhet mot verden. Vi importerer og eksporterer i stor skala. Vi er ikke opptatt av å bare kjøpe norsk, dansk eller svensk. Vi kjøper i vei og selger i vei til utlandet. Men kombinert med det med å ha noen buffere mot de vanskelige tidene som av og til kommer og at vi tar store grep i fellesskap og skal omstille en sektor så kaster man ikke mange mennesker ut i arbeidsledighet, vi tar dem med oss i omskolering og sånt. Og det jeg vil frem til med det er at land som også er ganske relativt velstående har da enten gått den Søreuropeiske veien eller den Anglosaksiske veien. Den Søreuropeiske veien er egentlig å prøve å klamre seg fast og nærmest bremse omstilling. Og det varer en stund også går det ikke i det hele tatt. Og den andre veien er mer den Anglosaksiske veien, USA og Storbritannia som absolutt er omstilt, men som har latt mange bli hengende igjen i det som både bokstavelig talt og metaforisk sette er rust beltet. Enten det det er i midt-vesten, eller i Nord-England, men som bare ikke fikk være med. De menneskene blir helt forståelig veldig misfornøyd med tilværelsen og ender opp med å stenge på Trump eller Brexit fordi de liker ikke det de ser. Det er etter min personlig mening helt feil svar, men det er feil svar på et veldig riktig instinkt. Og da kommer jeg til poenget. Skal vi lykkes nå i å bli et ganske annerledes land i 2030 enn det vi er i 2020, så kan vi ikke gjøre det på bekostning av de som har lykkes i den generasjonen som vi er i nå. Vi må ha de med oss og da må vi politikere finne svar som sier at vi skal ha en moderne sirkulær klimavennlig teknologi. Det betyr mindre og mer av andre ting. Vi skal ha en god velferdsstat og det skal skje på en rettferdig måte. Det skal være både et rettferdig utfall, og det skal være mer rettferdige prosesser. Det er ikke enkelt i det hele tatt. Det blir vanskelig i Norge. Men det er mye enklere i Norge enn i Frankrike for eksempel. Det er mye enklere fordi vi har de samfunnsstrukturene som gjør at dette går. Og da mener jeg når du har en sånn mulighet så må jo vi som sitter ved makten for tiden og har det politiske ansvaret bruke den muligheten, da. Og ikke sitte om 30 år og tenke tilbake til aldershjemmet at dette kunne vi jo åpenbart ha løst. Hva var det vi ikke skjønte. Nå ser jo det helt åpenbart ut, men vi somlet. Men heller å kunne si at vi skjønte det i tide og vi traff tidsånden når vi skulle.

 

Silvija: Jeg tror vi i Norge snakker mye om sosial kapital og tillit som vekstmotor, men jeg tror ikke vi forstår egentlig hvor verdifullt det egentlig er. Og det er den ekstreme polariseringen som man ser egentlig på både individnivå og internasjonalt mellom statene hvor det er noen få som da, noen håndfulle individer i verden som etter hvert har større private formuer enn de fleste land. Sitter på halvparten av alle verdier og jeg tror det er viktig å forstå den viljen til å satse på hverandre som man har i igjen i et samfunn med relativt små forskjeller. Og ikke minst det ikke korrupt offentlig sektor, for veldig mange andre steder jeg har levd så tenker man at okey, jeg kan betale skatten min, men det går likevel i noen sin lomme og hva er poenget da. Mens her ser du effekten på din egen helse, på dine nærmestes helse, på barnas utdanning også videre. Og jeg håper egentlig at vi husker også å klappe oss selv på skulderen for eksempel når det gjelder digitalisering i skole, som da ble eksponert av krisen. Jeg har 4 unger på skole, og dette har jeg sagt mange ganger nå, men jeg må bare si det som et lite eksempel. Jeg har vært i 2 år i forskjellige sånn foreldreutvalg hvor det alltid var noen foreldre som var veldig oppgitt over kommunen som tvang digitaliserte. Og Ipad i hendene, ikke bra, og skjermtid og vi vet ikke hva dette gjør med barn og vi har ikke nok forskning i det hele tatt. Og kommunen stod i sitt og lærerne ble lært opp og de produserte utrolig mye spennende innhold. Forlagene gjorde jobben sin. Det var tilrettelagt. Men vi kranglet altså i 2 år om hvilket kommunikasjonssystem som var trygg nok til å snakke med foreldre. Også kom da fredag den 13 til skolene, og på dagen gikk man over fra å gå til klasserom til å sitte på soverommet sitt, eller på kjøkkenet. Og det funket. Etter en dag med litt nettverkstrøbbel så funket det. Og jeg tror ikke vi har stoppet og anerkjent den investeringen først og fremst i digital infrastruktur, det at vi har disse nettverkene, at barna har Ipader og at lærere har dem. At vi har materialet, at vi har teknikken. Altså pedagogisk teknikk, da. Og det var altså vakkert å se og jeg tror ikke folk vet at veldig mange andre land har rett og slett stoppet undervisningen. Barna er hjemme og de har fått beskjed om å lese bøker. Mens våre barn har da ikke mistet noe på pensum fronten. De har mistet noe på den sosiale fronten, men de samfunnsverdiene som ble bevart i den prosessen er ekstreme. Og vi stopper ikke ved det i det hele tatt. Og det har skjedd fordi noen har tvunget denne digitaliseringen i skolene på en sånn utålmodig måte som du beskriver. Vi må ikke gå glipp av den muligheten som denne krisen og denne time for politics skaper nå. Hvor ting er i bevegelse og da må vi dytte dem i riktig retning, og kanskje også være litt stolte av den dyttingen som har ført oss hit.

 

Espen: Helt enig. Det er veldig riktig sagt, og full støtte til alt dette. Jeg tenker at litt av dette med time for politics er også litt fordi det har skjedd under en slags imperativ… Problemet må løses nå, også har man gått fra i for seg sunne insentiver til at dette må vi utrede om noen år til at nå gjør vi det også får vi bare justere underveis. Og jeg mener ikke at vi skal gjøre det på alle ting  alltid, men noen ganger er det faktisk sånn at det virker. Og dette du sier om skolen er et eksempel på at kloke mennesker 28:59.  Også må jeg jo også innrømme at det er nå engang sånn at korona krisen traff oss på et så tidspunkt hvor mye teknologi var både såpass avansert og såpass utbredt. For eksempel så vet jeg at - det gjelder ikke alle, men veldig mange har sterke bredbånd hjemme. Så det å sitte hele dagen både mor og far på hjemmekontoret og barna på video med læreren faktisk fungerer. Jeg tror ikke det fungerer i alle land. Jeg sier det med full respekt fordi jeg vet at mange ikke får det til og sånn, men veldig mange klarer det. Og det er sikkert mange som begynner å savne kollegene og kontor fellesskapet og kontorlandskap sitt. Men det er jo også mange som har funnet ut at det faktisk går å jobbe hjemmefra. Og vi ser jo det allerede at Telenor nå om dagen sier at hjemme jobbing blir mye vanligere fordi man er overrasket over hvor bra det virket. Det tror jeg kommer til å ha konsekvenser for hvordan vi reiser, hvordan vi bor. Og etter hvert hvordan vi bygger byer og hvordan vi etablerer selskaper. Jeg kjenner folk i Amerikansk næringsliv som sier at trenger vi egentlig å ha en skyskraper midt i Manhattan som er omtrent det dyreste stedet å ha en bygning hvis folk uansett skal jobbe stort sett hjemme. Kan man tenke helt annerledes om hva det vil være å være en bedrift. Så jeg tror at vi har hatt et teknologisprang som jeg tror er sunt. Det har sikkert mange sider, men først og fremst har vi altså lært oss ting som det ville tatt 10-15 år å kommet til uten et sånt sjokk som korona krisen har vært. Dette var ikke et argumentere for pandemier, men dette argumentet kan man bruke i mulighetene som tross alt oppstår.

 

Silvija: Jeg lurer på om det er så politisk ukorrekt å si det som jeg skal si nå at jeg burde la hver. Det er en bok som heter den gode krigen som forklarer da selvfølgelig at krig er det verste som kan skje, og at det er svært destruktivt, men det skaper også et nytt rom. Den på en måte pløyer om marken litt på nytt. Og hvis man bruker de hormonene som de skaper i oss alle sammen. Den viljen til endring og denne viljen til fellesskap og den viljen til å velge noen retninger, så kan det i likhet med denne krisen nå skape muligheter. For det blir litt satt, da. Særlig i et land som har det så bra som Norge. Og jeg tror at det er veldig viktig å forstå at dette var en slags øvelse på kanskje andre kriser som kommer. Du har nevnt at vi har en mye større krise enn korona, og det er klima. Jeg har en god venn som jeg beundrer på mange måter som har blitt klima radikal for ca. 2 år siden. Og da var jeg fortsatt i et sånt modus hvor jeg ertet han litt for dette og spurte om han ikke var litt for gammel til å være klima radikal. Også ba han meg om å lese en bok som heter “The Uninhabitable Earth”. Og den boken bare pakker ut en del scenarioer i økonomi, i helse, i psykologi, i politikk, om hvordan en 4 graders oppvarming scenario spiller seg ut for denne kloden vår basert på forskning, men da polarisert. Og det var litt sånn som black mirror på digitalisering. Sånn var det på klima. Og dette burde det lages en Netflix serie på rett og slett. For når du ser de bildene av den tiden du går inn i, så begynner du å tenke på at dette har ingen av oss råd til. Dette koster så mye at du forstår at de nødvendige investeringene i dag må skjer i dag. Fordi det kommer til å koste den neste generasjon og det er uutholdelig. Og da kommer vi tilbake til dette med rettferdig fordeling mellom generasjoner. Jeg vet ikke hvordan vi skal stille et spørsmål, men jeg har lyst til at vi skal snakke litt mer om det som heter klimaforlik som aldri burde hete forlik. Det er en klima satsning for fremtiden, og den burde tenkes ut i fra en alternativ kost hvor vi forstår at kosten av å ikke gjøre noe i dag er bare så gigantisk at det er det ingen av oss som har råd til, da.

 

Espen: Enig. Noe av det viktigste offentlige dokumentet som har  blitt laget de siste årene er klimarisiko utvalget sin rapport. Det er under NHO og det ser kanskje ikke så spennende ut, noe det ikke alltid gjør, men den er veldig godt laget og veldig sterkt å anbefale. Det de gjør er jo å foreslå måter å regne klimarisiko på både det som heter overgangsrisiko, at det du driver med blir mindre verdt fordi folk vil ha andre ting, men også risikoen som selve klimaendringene i seg selv skaper for det du driver med. Den er god, og den plukker opp en trend som jeg tror faktisk Bank of England som var blant de første som begynte å lage dette om til hard økonomi. Det som er utrolig kjedelig er at så mange investorer og så mange fond, og så mange næringslivsledere i firmaer, men finansbransjen kanskje i front har begynt å ta dette på stort alvor. Og er veldig med på ideen om å skille seg ut av ting de ikke tror på. Selv om det er verdt penger i dag så tenker de at klimaendringene gjør at de verdiene vi tror vi har vil gå ned. Og gå inn i andre markeder og andre markedet som vil gå opp. Og det er nesten sånn at jeg må si så sant med stor kjærlighet til staten at jeg tror ofte at statene henger bak og ikke i front. Veldig mye av dette er mer avansert tenkning på næringslivs siden. Men næringslivet trenger at staten skjønner det også. For dette kan ikke bæres av investorer og CEOs og ansatte alene. Det må også puttes inn i rammer som stimulerer fornuftig aktivitet. Så jeg tror at det å ta disse tingene du nå sier på stort alvor og si at vi må ha mål om det vi kaller reell grønn vekst. Jeg har lyst til å forklare reell grønn vekst er, for det er ikke bare et slagord. Eller det er et slagord, men det kan også gjøres til noe helt målbart og optimaliser bart. Og det jobbes det blant annet med i OECD. Og min veldige gode venn Per Espen Stoknes som er klima økonom og også MDG politiker faktisk og sitter i utvalget har jobbet mye med dette. Han forklarer det selvfølgelig bedre enn meg, men enkelt sagt er det sånn at vi vet at vanlig produktivitet er at du får laget flere tjenester eller ting i løpet av en time for eksempel. At du blir mer effektiv i hvordan du bruker arbeidskraft. Hvis du tenker at du må bli mer effektiv i hvordan du bruker ressurser så får du en ressurs produktivitet, ikke sant. Hvis du tenker på at du må bli mer effektiv i bruk av karbon så får du en karbon produktiv og energi produktiv også videre. Hvis du setter mål om at så lenge du har høyere vekst i karbon produktiviteten enn den vanlige veksten. La oss si at ditt firma er blitt 7 prosent bedre på karbonutslipp, men 5 prosent mer overskudd, så har du altså en reell grønn vekst. Og da kan du krysse av på at nå er retningen på det jeg gjør, kombinerer bedre inntjening og bedre for klima. Og for 20 år siden ville dette vært lett å regne seg frem til i teorien, men forferdelig vanskelig i praksis. Nå er det mulig i praksis. For nå vet vi egentlig hva vi skal gjøre på nesten alle områder for å få til en reell grønn vekst. Derfor er jeg en stor tilhenger av vekst. For jeg tror at vi på klima og miljøsiden som sier at vi må slutte med vekst - de kan godt være at de har et moralsk godt argument, men jeg tror det er veldig vanskelig å få med seg folk på et prosjekt for mindre vekst. Jeg tror det er mye lettere å få med seg folk for eksempel alle arbeidstakere ute i relevante industrier på at økonomien skal fortsette å vokse, men det skal vokse på den måte som gjør den forenlig med jordens tålegrenser. Og dermed også fremtidige generasjoner. Så når jeg snakker om klima rettferdighet så må det både være på tvers av folk som lever i dag, og på tvers med de som lever i dag og de som lever i morgen. Og når du tar med det siste så blir regnestykket veldig annerledes enn om vi var de siste på jorda. I dag oppfører vi jo oss litt som om vi var de siste på jorda. Vi og kanskje våre barn.

Jeg jobbet en del med for mange år siden - første gang jeg var statssekretær i UD for 20 år siden, så jobbet jeg med atom opprydding. Altså opprydding av gammelt atom søppel i Russland. Og det gikk jo ikke så utrolig bra. Det er mye av det fortsatt. Men da skjønte jeg på de russiske, tidligere Sovjetiske vitenskapsfolkene jeg ble kjent med at de hadde hatt en tro på sosialistisk teknologisk fremskritt. At de tenkte at vi vet at dette er et problem, men om to generasjon ingeniører vil løse alle problemer. Vi bare lar det ligge her vi, så kommer noen å fikser det. For de er smarte enn oss, så vi trenger ikke å gjøre det nå. Det er litt ekstrem utgaven i Sovjetunionen. Det var nok litt ekstrem utgaven av sosialisering på ekstrem steroider. Men det er litt sånn vi har levd. Det ordner seg nok, men nå vet vi at det gjør ikke det. Vi som lever nå må ta tak i dette og ordne det nå, fordi denne krisen er ikke noe som kommer. Den er noe som er.

 

Silvija: Og det er noen sånne terskelverdier som vi er i ferd med å gå over, sant. To, tre minutter til så skal jeg la deg gå. Mark Carney som da leder Bank of England hadde et nydelig uttrykk som jeg hørte første gang fra ham. Vi snakker ofte om at klimaproblemer og en del av disse fordelingsproblemer i dag, altså samfunn versus individer og motivasjon, det er tragedy of commons. Alle skal bare gjør litt mer av det som er bra for dem og fellesskapet lider til slutt veldig. Men han sier at det er ikke bare tragedy of commons, det er tragedy of time horizons, ikke sant. Og det er litt sånn det er egentlig også med verdiene av data. Skattlegging av data er et sånt tema. Vi skaper masse verdier gjennom dataene som vi lager, produserer, ikke sant. Som de store nettselskapene foreløpig bare lagrer som passiva. Og de gir oss noen tjenester underveis som vi er veldig fornøyd med, og det er gratis og vi skjønner egentlig ikke verdiflyten her. Over tid så bygger de opp veldig gode modeller på toppen av disse aggregerte data som gjør dem i stand til å tilby helt nye tjenester som etter hvert blir så konkurransedyktig at de kan utkonkurrere for eksempel velferdstjenester, helsetjenester også videre. Og da ser du det allerede på deres aksjepris at vi skjønner at dette blir veldig store verdier. Fordi aksjeprisen gjenspeiler fremtidig innspillings evne. Og de er største verdier i verden, det er disse selskapene nå. Samtidig så vet vi ikke hvordan i all verden vi skal behandle noen av disse data verdiene. Eller skal vi skattlegge dem? Hvordan skal du skattlegge noe som i utgangspunktet er en gratis tjeneste og verdiskapningen skjer i fremtiden. Og det er litt sånn jeg tenker rundt klima også. I dag må vi satse på noe som bare er egentlig en kostnad i dag. Og den lange verdiskapningen kommer kanskje om 30 år ved at det fortsatt er alt det andre som vi trenger. Og jeg vet ikke hvordan du lager den langsiktige politikken Espen. Når jeg hører at politikerne må tenke enten dagens medier eller valgkamp om noen få år.

 

Espen: Det er veldig riktig beskrevet. Men her er jeg litt mer optimistisk rett og slett. For noe av denne teknologiutviklingen er veldig nær forestående og kan lønne seg fort. Og for å ta den ned fra det store til det veldig jevnlige. Mange fylkeskommuner og kommunale samband går nå over til batteriferger. Det er sånn at det er litt dyrere å bygge og den infrastrukturen må bygges på dag en og koster litt mer penger. Så det er en upfront investering for å komme dit i forhold til å bare kjøpe nytt i fossilt ferge. Men etter få år er driftskostnadene betydelig lavere. Så vi snakker ikke om 30 år, men om noen få år. Hvis staten sørger for at finansieringen av fergetjenester for eksempel blir sånn at det lønner seg å gjøre den investeringen som altså er samfunnsøkonomisk lønnsomt hvis du tenker over år, men ikke i år, så er du i godt i gang med å gjøre det. Og hvis mange gjør det, og det skjer jo. Så gir du jo først arbeid til norske verft. Altså norske teknologer som lager disse skipene. Det skaper sirkulasjon i økonomien. Det blir flere enheter. Prisene går ned. Etter hvert blir dette konkurransedyktig i markedet uten særskilte tiltak. Og dette skjer fortere og fortere. Vindkraft er av alle steder billigere uten subsidier. Men det hadde de ikke vært hvis de hadde hatt subsidier i gamle dager. I for eksempel Danmark og Tyskland. Så mye av dette er veldig nært egentlig. Så egentlig er det ikke verre enn at vi må skru sammen vår tenkning og økonomi slik at de overgangs kostnadene blir tatt nå. Også nyter vi godt og får betalt tilbake ikke bare renere og mer klimavennlig tjenester, men faktisk på mange måter mer billigere og  bærekraftige tjenester i beste omgang. Og derfor er min store fokus nå som jeg bruker masse tid på er hydrogen. Fordi alt som ikke kan elektrifiseres gjennom direkte kontakt med nettet eller batterier og sånt kan egentlig i prinsippet gå på hydrogen eller ammoniakk. Og det sier meg to ting. Det sier for det første at dette er en enorm mulighet for Norge å gripe teknologi. Altså både blå hydrogen fra olje og gass og karbonfangst. Grønn hydrogen fra elektrolyse, men også å kjøre fartøyer og kjøretøyer og industri som bruker hydrogen kan vi lage. Det er den positive meldingen. Det andre er at dette skjønner verden også. Slik at olje og gass forespørselen går ned fordi at hvis folk kan erstatte naturgass med hydrogen og alle stedene man bruker naturgass, hvorfor skal man da fortsette å kjøpe naturgass. en av de tingene jeg er mest opptatt av om dagen er det enorme potensialet som ligger i hydrogen. Hydrogen som man kan lage direkte fra strøm via elektrolyse, og via konvertert naturgass via karbonfangst og lagring. Det er altså en energibærer. Akkurat som elektroner er. Det er ikke en energikilde, det er en bærer. Men elektroner og hydrogen eller derivater som ammoniakk kan egentlig svare alle energispørsmål i verden. Vi kan se for oss en verden hvor alt enten går på hydrogen eller noe som kommer fra hydrogen eller en eller annen form for elektroner gjennom strøm fra veggene eller batterier. Det sier to ting til meg som i energinasjonen Norge. Det sier mulighet og nødvendighet. Muligheten ligger i at vi har veldig store muligheter til både å satse på grønn hydrogen fra all vannkraften vår og blå fra gassen vår via karbon fasten ved å gjøre den ren. Vi har teknologimiljøer som kan lage fartøyer, kjøretøyer, industri prosesser som bruker hydrogen. Så det er et enormt potensiale og en stor oppside. Det andre er at Europa og de andre markedene vi selger olje og gass til også skjønner dette. Og det er klart at når ud kan erstatte fossile kilder med utslipp, med nye ikke utslippskilder så gjør man jo det. Etter hvert som flere og flere får sine utslippskrav. Og det betyr at etterspørslene etter olje og gass komme til å falle mye raskere enn vi kanskje hadde trodd. Så når vi både ser denne skriften på veggen og den muligheten så e er det for meg åpenbart en av Norges mission, eller kanskje Norges tokt inn i fremtiden.

 

Silvija: Tre veldig raske kommentarer. DNV GL har en utrolig fin konkurranse som heter Energy Transition Outlook og der var det blant annet Nell og det er noen sånne rå satsninger på hydrogen som leter litt etter oppdrag. Der var det også en utrolig kul jurist fra Standard General Legal and Management tror jeg de heter. Et sånt veldig bra finansinstitusjon i London som begynte å holde foredrag om hvorfor er oljes standard assets, og at det er egentlig demand drevet prising. Og hele salen liksom bare trakk pusten og nei det kan du ikke si i Norge ikke sant. Men et år senere fikk han rett. Det er ganske fascinerende. Og jeg tenker at kanskje burde vi ha et sånt norsk Hydro 2.0 med det nye oppdraget som igjen går på noe som vi gjør unikt bra. Eller ha et sånt Hydro direktorat. Hydrogen direktorat som vi burde ha data direktorat som forvalter vekst potensiale i denne råvaren på samme måte som olje direktoratet forvalter vekstpotensialet i oljen. Også sa du noe rundt dette med stimulering og ny økonomi som hadde vært veldig spennende å se hvordan vi kan gi utfordring til våre gode økonomer som tenker på nåverdien av fremtidig samfunns verdiskapning. For vi er veldig god til å tenke nåverdien av fremtidig finansiell verdi skapning. Og litt sånn som du hadde klimarisiko utvalget, så kunne vi kanskje også hatt kunnskaps risiko utvalget eller helse risiko utvalget nå vi alle sammen lever til vi er 100. Mentalt sånn passe. Så det er utrolig mange muligheter og Norge er kanskje unikt. Norden da, unikt skodd til å kaste seg litt fort rundt til å ta disse mulighetene. Og det skjer nå. Det er egentlig det som er ballen.

 

Espen: Jeg ville ikke avbryte deg Silvija, men dette skjer. Men jeg er litt redd for at dette skjer fortere i Danmark, Sverige og Finland nå enn det skje her. For vi snakker mye om det og er ekstremt sterke på det vi kan kalle grønn kompetansekraft. Det er jo ikke en næringskonferanse som ikke handle rom omstilling og muligheten hvert fall før korona og nå er det jo sånn. Det er kjempe mange gode ideer. Men så har jo vi da oljen og den gode nyheten med det er jo at det er den industrien, den leverandørindustrien kan gå i front i det grønne skiftet. Derfor er det viktig å ta vare på det og derfor jobber vi nå akkurat i dag på hvordan vi kan sørge for å ha den med oss videre. Men samtidig må vi passe på at vi ikke har den med oss videre for at vi skal holde på for alltid med det vi gjorde før. Vi har den med fordi vi skal være der når dette skiftet faktisk skjer. Så Norge har kanskje de største muligheten ei verden til å kaste seg rundt, men også kanskje en av de største risikoene i verden for å ikke gjøre det fordi det er tøffere å gå tross alt. Så hvordan du kan bruke the best of times. Et land som kanskje er på toppen av sitt velstand og toppen av sin økonomiske handlekraft, men fortsatt har en sterk tillitskultur. Jeg er hvert fall helt sikker på at jeg ikke har tenkt å sitte der på gamlehjemmet og se tilbake på at dette skjønte vi egentlig, men vi orker ikke helt. Så vi lot det være og tenkte vi skulle ta det om 5 år, også viste det seg at det hadde Danmark, Storbritannia og Kina gjort for oss og alle den teknologiske utviklingen er utviklet der i stedet for at vi kunne gjort det her.

 

Silvija: Espen, the best of times tenker jeg er en ny overskrift vi burde egentlig ta til hjerte alle sammen. Tusen takk for at du var med oss og inspirerte i alle mulige retninger egentlig i Lørn teknologipolitikk.

 

Espen: Tusen takk, veldig fint å snakke med deg.

 

 

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podcasten på vårt online univeristet Lørn.University

Quiz for Case #C0728

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: