Velkommen til lørn.tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvia Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn teknologi-politikk, jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Øystein Eriksen Søreide, som er administrerende direktør i Abelia, velkommen Øystein. 

Øystein Eriksen Søreide: Takk for det.

Silvija: Vi har egentlig snakket med en av dine forgjengere, Paul Chaffey, og så håper vi på å snakke med Håkon om ikke så lenge. Det er veldig spennende å snakke med folk som har ledet Abelia, har jeg lært. 

Øystein: Ja, det får vi håpe. Nå er jeg ganske fersk, men det er i hvert fall en del interessante temaer vi kan komme innom, tror jeg. 

Silvija: Denne samtalen vår kom egentlig opp som en del av en serie om teknologi-politikk. Muligens er teknologi-politikk en feil nevnelse her, det er egentlig ny bjergpolitikk jeg håper vi skal snakke om. Det er den politikken vi trenger som samfunn for å gi oss en retning og kanskje også fart til denne veldig annerledes tiden som vi går inn i. Temaet var viktig før koronakrisen, men i koronakrisen så har vi alle sammen fått bort litt av den vanlige risikoaversiteten vår mot endring og så er vi blitt litt vandt til å jobbe med omstillinger på rekordfart og på steroider. Det store spørsmålet mitt er hva kan vi lære av dette her og hvor kan vi ta det videre, også etter korona, men da mot tid hvor vi lever i et samfunn hvor jeg tror vi har helt nye premisser. 

Øystein: Dette er mye spennende tematikk, så jeg er klar for å snakke mer om dette, absolutt. 

Silvija: Veldig bra. Vi skal ta samtalen i tre deler, første vil dreie seg om deg og ditt selskap, eller organisasjon, Abelia. Hvem er du, hvem er Abelia og hvorfor ble det dere to. Så skal vi snakke om noen nye dilemmaer eller konfliktlinjer politisk som jeg synes vi ikke snakker nok om ellers. Når det gjelder digitalisering og de spørsmålene den ofte reiser blir det veldig fort snakk om at vi skal ha mer IKT utdanning og vi skal ha mer bånnbredde og vi skal ha mer generellt. Den mer må komme på bekostning av noe annet og det er egentlig der jeg har lyst å snakke litt om hvordan dette faller ut, vi plukker et par temaer. Så til slutt, hva har vi lært av krisen og hva burde vi ha lært av krisen, også i Abelia. 

Øystein: Veldig bra. 

Silvija: Før vi spør deg om Øystein, så spør vi deg litt om Abelia. Kan ikke du fortelle, hva er Abelia?

Øystein: Ja, det skal jeg prøve på. Abelia er en landsforening i NHO, men den samler bedrifter, virksomheter som jobber innen kunnskaps -og teknologiområdet. Vi er den fjerde største landsforeningen i NHO og vi organiserer nå opp under 2500 bedrifter som til sammen har 50.000 årsverk. Det er bakgrunnen og det er enkelt sagt to ting det handler om, det er interesse, interessepolitikk og det er politisk påvirkning, men også dette med arbeidsgiveri, vi skal hjelpe våre medlemmer til å bli best mulig arbeidsgivere. Det er kortversjonen. 

Silvija: Hva betyr kunnskapsbedrifter?

Øystein: Mange vil si at alle er kunnskapsbedrifter, hvert fall i våre dager, det er jo også riktig. Men da Abelia ble etablert for ca 20 år siden så man nok behovet for å samle virksomheter hvor kunnskap, kunnskaps-komponenten, kompetanse-medarbeideren, var en sentral del og det som virkelig definerte både forretningsmodell og hva som var strategisk viktig for disse virksomhetene. Vi går på mange måter på tvers av mange bransjer, selv om det er klart at IKT virksomheter, rådgivende virksomheter, utdanning og forskning er de sentrale typene medlems-virksomheter vi har hos oss. 

Silvija: Hvordan havnet du der og hvorfor?

Øystein: Slike ting er alltid litt spennende å fundere på. Jeg har en ganske variert CV, jeg har jobbet en hel del med politikk, jeg har jobbet internasjonalt med eksport, jeg har jobbet i humanitære organisasjoner, det er et bredt felt, men jeg har alltid hatt et samfunnsengasjement og syntes at det var spennende å kunne jobbe i skjæringspunktet mellom politikk og samfunn, mellom politikk og næringsliv, rett og slett. Det var vel slik at styret mente at dette kunne være relevant bakgrunn, selv om jeg forsøkte å legge vekt på at hvis de skulle ha en rendyrket teknolog så burde de finne noen andre, men jeg har forhåpentligvis noen andre erfaringer med meg som kan være nyttig i denne type virksomhet.

Silvija: Du har en bakgrunn som sivilmarkedsfører, det synes jeg er veldig spennende. Det er en av de tingene og områdene hvor jeg synes det er mest vanskelig å finne gode folk og et område jeg synes vi absolutt burde lære oss mer om. Kan ikke du fortelle oss litt om hva man lærer og hva man kan?

Øystein: Jeg har en mastergrad markedsføring, for å si det litt enkelt. Det er markedsførings-faget som er et eklektisk fag hvor man plukker verktøy fra ulike fagdisipliner, være seg verktøy-fagene, analyse, matematikk, regnskap, men også det da å kunne se en kunde, se en bruker eller hva man nå kaller det. Sette kunden i fokus, for å si det enkelt. Det er kanskje hoved-perspektivet man har med seg fra en markeds-relatert utdannelse, å sette kunden i fokus og hva det betyr, hva det betyr for virksomheten. Så spesialiserte jeg meg på internasjonal markedsføring, eksport-markedsføring og hadde også glede av å praktisere litt innenfor det, og det er klart at det er noe av det vi som land, kanskje opp gjennom årene, ikke har vært gode nok på. Vi har ganske mye flinke ingeniører, flinke til å utvikle ting, men hvordan få det ut? Skal vi bli mindre avhengig av oljen så må vi finne nye ting å selge på et internasjonalt marked og det er viktig tematikk som vi sikker kommer mer tilbake til i dag. 

Silvija: Gjør det, veldig spennende. Jeg er fascinert av to av dine hobbyer. Du beskriver alpint og svømming som fysisk aktivitet for skadebegrensning, det synes jeg er veldig, veldig kult. 

Øystein: I min alder så er det for sent å ha ambisjoner som topp idrettsutøver, men det gjelder å holde kropp og sjel noen lunde i balanse, så det er det jeg mener med det. Jeg har ikke de store ambisjonene, verken om å gå Birken eller slike ting, men sørger for å ta vare på kroppen slik at man ikke får plager som forhindrer at man lever et godt liv. Pluss at jeg har stor glede av de aktivistene du nevner, det å kjøre slalom i Wyller løypa om vinteren, det er en veldig stor glede. Det føles ikke som trening, men man får frisk luft og fysisk aktivitet og svømming er bra for kroppen. Nå har jeg fått kontor rett over gaten for Frognerbadet, så så snart det åpner igjen går nok turen dit. 

Silvija: Jeg er en gammel svømmer og jeg vet ikke hvor mange år på råd at jeg har hatt nyttårsforsett både til meg selv og til min kjære mann, at i år skal jeg bli regelmessig på morgensvømming. Det sklir ut. 

Øystein: Du er velkommen.

Silvija: Vi får prøve oss på Frognerbadet. 

Øystein: Absolutt.

Silvija: Så samler du reiseplakater?

Øystein: Ja, jeg er generelt litt opptatt av kunst og design og er glad i å reise, så jeg har funnet ut at det finnes et marked for såkalt vintage posters eller gamle reiseplakater, de har veldig mye flott design. Ulempen er at man trenger mye veggplass for å ha plakater, så jeg har ikke drevet det så langt eller har så mye, men jeg synes det er spennende og det er noe jeg også holder litt på med når jeg får en sjans. Hvis jeg er ute å reiser og kommer over noe spennende, så kanskje jeg plukker med meg en plakat i kofferten.

Silvija: Veldig bra. Siste spørsmål i denne bolken i forhold til hva det var som trigget deg ved å ville jobbe for Abelia, hvorfor akkurat Abelia?

Øystein: Som sagt så har jeg et samfunnsengasjement og Abelia organiserer virksomheter, bedrifter som jeg tror er helt avgjørende for utvikling i Norge, utvikling i næringslivet som er med å skape noen av de nye produktene og tjenestene vi skal leve av i fremtiden. Ja, vi er en interesseorganisasjon, og selvfølgelig, det å bidra til gode rammebetingelser slik at våre medlemmer kan tjene mest mulig og kan oppfylle aksjonær ønskene, det er viktig nok, men når man kan få lov til å være på jakt på hvordan våre bedrifter også er med på å forme fremtiden, forme samfunnet, hvordan de er med på å skape forretningsmuligheter, så gir det en veldig stor mening for meg og det var nok det som trigget meg, å kunne ha den form for meningsinnhold også i jobben. Så er det mye flinke folk man får jobbe sammen med.

Silvija: Jeg stilte deg et spørsmål som jeg har plukket opp fra en som heter John Brockmann i en organisasjon som heter edge.org, hvert år stiller han et godt spørsmål til masse folk og så svarer de med en kronikklengde, en liten artikkel, så blir det en bok av det. Det spørsmålet er, hvilket verktøy fra din mentale verktøykasse er det noe som flere av oss burde lære noe om? Hva tenker du der, hva kan du lære meg som jeg burde bruke litt mer?

Øystein: Ja, dette er veldig pretensiøst, kanskje, å skulle forsøke å svare på. 

Silvija: Det er bare en nordmann som kan si sånt.

Øystein: Ja, det er også sant. Vi er ulike personer og har ulike personlighetstrekk, men jeg tror et personlighetstrekk hos meg er at jeg er en ganske rolig person. Det skal ganske mye til for å stresse meg opp, igjen, det kan være et personlighetstrekk, men det gir meg det verktøyet i verktøykassen, at jeg tror jeg har perspektiv. Jeg klarer å sortere litt mellom hva som er, for så vidt. en liten hindring som kan være irriterende nok, men som ikke må snu opp på hele uken og hverdagen. Evnen til å holde perspektivet kjenner jeg på i min egen hverdag er ganske okey. Jeg har også fått tilbakemelding fra kollegaer og andre på, at selv om det er krise, selv når det brenner rundt oss, kan det være godt å ha en leder som har evnen til å likevel holde hodet kaldt og ikke bli for oppkavet.

Silvija: Akkurat det tror jeg at jeg bør lære mer om eller trene på. Men du vil gjerne lære mer om data og kunstig intelligens i år?

Øystein: Det er klart at innenfor teknologiområdet, så er det flere veldig sentrale temaer som allerede er viktig og som kommer til å bli enda mer viktig fremover. I min rolle er dert viktig å skjønne hvert fall noen av de fundamentale sidene ved hva er data, hva er den nye data-økonomien, er det den nye oljen som noen snakker om? Og dette med kunstig intelligens som er helt avhengig av god tilgang på data, ingen data - ingen kunstig intelligens. Disse tingene henger sammen og jeg er fascinert over at flere store norske virksomheter nå har tatt til Norge et konsept som egentlig kommer fra Finland som heter Elements of AI, som jeg har lyst å få gjennomført for egen del, også, det gir en grunnforståelse for sentrale konsepter innenfor kunstig intelligens, det er sikkert med på å vise noen muligheter og kanskje avsanne noen rykter og myter, også. 

Silvija: Veldig bra. Kan du si om det er noe du har ombestemt deg om, sånn relativt nylig?

Øystein: Man lærer jo gjennom livet, men hvis jeg skal ta frem en litt ny observasjon, eller kall det gjerne lærdom, så må jeg si at gjennom korona-situasjonen, så har vi sett at dette med hjemmekontor, dette med fjernarbeid, dette med videokonferanse-møter, det fungerer egentlig veldig bra for de aller fleste av oss. Det er en måte som kan faktisk tilføre arbeidsuken og arbeidsdagen veldig mye positivt og gir mye mer fleksibilitet. Mange skrive hjemmekontor på norsk med G og J i stedet for H og J, at det er en mulighet til å gå å gjemme seg, så som leder har man kanskje også løst litt opp på den type tanke og ser at det viktige er at man leder og styrer gjennom omforente målsettinger og retning, hva er det vi skal, så kan man tillate betydelig grad av frihet gjennom dagen og uken, både med hensyn til hvor man jobber og hvordan man jobber. Jeg var ikke i mot hjemmekontor, men jeg har forsterket et positivt bilde av det. 

Silvija: Det er veldig spennende å lære om hva som fungerer bedre digitalt og hva det er vi savner av det fysiske. For nettop det sosiale og smalltalk og de vanskelige samtalene, også. Akkurat der trenger vi å møtes, ikke sant. 

Øystein: Absolutt, absolutt. Jeg tror denne balansen blir bedre fremover. Vi kan nok løse litt opp på den praktiske og fysiske måten å jobbe på, samtidig som vi ser at vi trenger også hverandre, vi er sosiale vesener og trenger den interaksjonen, den rent fysiske. 

Silvija: Har du noen personer som du har som en rollemodell? Noen du gjerne ville vært som?

Øystein: Jeg er jo fotballinteressert og sikkert i likhet med en del av lytterne heier jeg på Liverpool og de gjør det ganske bra for tiden. Det er det sikkert flere forklaringer på, men de har en fantastisk trener og manager for tiden, som heter Jürgen Klopp, som jeg synes, så langt vi kan observere fra TV og fra sidelinjen, har veldig mange sterke ledertrekk som jeg gjerne skulle hatt enda mer av selv og som jeg tror det er mye å lære av. Ikke minst evnen til å se den enkelte medarbeider til å være tydelig på hvor man skal, men vise at det er laget som gjelder og det er kun i fellesskap at man kan klare å nå høye mål, enten det er å vinne Champions League eller doble antall medlemmer i Abelia, så er man avhengig av laget og gjøre spillerne gode. 

Silvija: Det virker som at han er veldig god på å definere roller og få folk til å ta eierskap til rollene, men også fellesskapet. 

Øystein: Det er helt riktig. Han kjøper ikke bare de store internasjonale stjernene, men ser hvilken type rolle eller hvilke hull laget har i teamet og hvordan de kan finne en spiller som passer inn i helheten. Det tror jeg er veldig viktig lærdom til oss i næringslivet. 

Silvija: Du nevnte også Barack Obama og Simon Sinek som også på hver sin måte er ekstremt både visjonær og inspirerende ledere. 

Øystein: Absolutt, Barack Obama på sin måte, det var jo en stor inspirasjon da han kom opp og ble kandidat og faktisk også ble president. Hans måte å lede på, hans måte å behandle mennesker på er det mye fint å lære av. Simon Sindek har jo veldig mange fascinerende foredrag, han snakker om purpose, han snakker om why. Igjen da, tilbake til hvorfor jeg har den jobben jeg har og synes den er spennende, det er fordi jeg synes det er et spennende why i Abelia. Vi vet hvorfor vi går på jobb, vi ønsker å være drivkraft for kunnskapssamfunnet, vi har medlemmer som er med å forandre Norge. Det gir veldig mye motivasjon og jeg tror som Simon Sinek sier, at folk blir ikke motivert av hva du gjør, men hvorfor du gjør det. 

Silvija: Jeg har spurt om du vil anbefale noe lesing og du anbefaler Dostojevskij, men fra ham så er det Brødrene Karamasov?

Øystein: Spørsmålet var vel kanskje, hvert fall det jeg tenkte på, var hva jeg har lest i det siste. Det var vel i går kveld jeg gjorde ferdig mursteinen, Brødrene Karamasov. Jeg hadde for mange år siden lest Forbrytelse og straff, som også for mange sikkert er og høres tung ut, den ble nesten bare en page turner for meg som hadde store forventninger til Karamasov. Jeg må innrømme at den har vært tyngre, men har spennende perspektiver den også på liv og død og de store spørsmålene i tilværelsen. 

Silvija: Også liker du Morten Hansen sin Great at work, men også noen gode serier, og en av dem er norsk, Lykkeland, kan du si to ord om den?

Øystein: Ja, det kan jeg gjøre. Jeg synes det var en god norsk serie, den handlet om det norske oljeeventyret. Det var en betydelig gjenkjennelse, dere hører at jeg skarrer på R’en, jeg kommer fra Rogaland, oppvokst i Sandnes utenfor Stavanger, min mor er fra Stavanger og er faktisk ansatt nummer 20 i Statoil, så jeg kjente på mange måter også henne igjen i denne sekretæren i Lykkeland og jeg tror alle som er oppvokst i den delen av Norge, særlig, kunne kjenne seg veldig igjen i hele den historien. Hvordan den utviklingen i økonomien og i næringslivet påvirket oss, så ble spørsmålet hvordan skal vi sikre Lykkelandet fremover.

Silvija: Og nødvendigheten av den sikringen. Hvis vi beveger oss nå til de nye data-dilemmaer, som jeg kaller dem, og det er et utvalg av seks spørsmål, egentlig, som jeg tror er litt spennende å problematisere. Nettop for å være enig om at det ikker slik at digitalisering haster og er viktig, det er ikke noe informasjon i det faktumet. Vi er enig, det haster og er viktig, men hva gjør vi med det på en måte som spiller oss gode i en vanskelig fremtid, eller annerledes fremtid full av muligheter, full av nye utfordringer. Det jeg kunne tenke meg å snakke om med deg først er vel egentlig livslang læring. Du er leder på Norges sterkeste kompetanse næringsorganisasjon og fremtiden kommer til å kreve av oss at vi lærer hele livet. Vi har snakket mye om livslang læring, men jeg synes det blir mye som med digitalisering, at det er viktig og at ingen er i mot det, men man kommer ikke i gang, det er litt uenighet om finansieringsmodeller og om hvem som egentlig skal føre an. Hva gjør vi, hva tenker du man kunne tenke der? Hva kunne man gjøre for å inspirere alle dine bedrifter til å faktisk måle og kanskje straffe de lederne som ikke utvikler sine ansatte. Hvor langt må man gå for å begynne med dette fort?

Øystein: Det er et veldig stort spørsmål, så jeg tror svaret har selvfølgelig flere aspekter. Men ja, hvis det er sant at vi tror vi er ferdig utlært, så er vi ikke utlært, men vi er ferdige, og hvis det er sant, både for den enkelte av oss og for Norge og for virksomhetene, så tror jeg vi må finne modeller for å satse mer på dette der vi tar en form for byrdefordeling. Jeg tror den ansatte må være villig til å investere litt egen tid og innsats i å utvikle seg og lære nye ting. Jeg tror bedriftene også må se at dette er nødvendig for å holde konkurransekraften, det mener jeg veldig mange gjør og selvfølgelig innenfor våre segmenter, nettop kunnskaps-medarbeideren som til de grader er den viktigste ressursen, så vil jeg tro at mange ser dette. Så er det det nasjonale perspektivet hvor myndighetene kanskje må bli enda flinkere til å legge tilrette. Der skjer det ting, for eksempel det at Lånekassen lettere kan gi støtte, ikke bare til førstegangs-studiet, men når du ønsker å ta en lettere utdanning, så kan du faktisk nå lettere få støtte fra Lånekassen, som et eksempel. I Abelia har vi et begrep som vi jobber for som vi kaller for kompetansefunn, litt inspirert av skattefunn ordningen hvor man får intensiver for at bedriftene satser på forskning og utvikling, men også kompetansedelen. Kanskje kunne det bli mer attraktivt også å investere i medarbeidernes kompetanse. Mange tanker rundt dette. 

Silvija: Det synes jeg er noe vi bare må gjøre. Det er noen land, som Singapore, som faktisk gjør det. Man får en form for vouchers som man kan utløse ved å lære og jeg tenker at samfunnsøkonomisk er det helt opplagt nødvendig. Jeg tenker ofte på en liten vits, anekdote mellom en finanssjef og en administrerende direktør, hvor landssjefen sier “Jamen hva hvis vi lærer opp alle disse folka og de forlater oss?”, da sier han andre “Jamen hva hvis vi ikke gjør det og de blir?”. 

Øystein: Ja, det siste er enda verre, faktisk. 

Silvija: Det er veldig mye verre. Hva er tapte verdier i fremtiden hvis vi ikke får med oss folka inn i den fremtiden?  Det burde forsvare en tilsvarende investering i nåtid, med noen form for nåverdi tankegang hvor vi sier at det er dette vi investerer i den viktigste verdien dette landet har for fremtiden, og det er vår kollektive kunnskap. Et eller annet rundt det.  

Øystein: Helt klart. Det er jo anerkjent at det er ikke de olje -og gassressursene som fortsatt er store, som er viktigst, oljefondet for den saks skyld, som er vår viktigste nasjonale ressurs. Det er jo menneskene, det er arbeidskraften, det er kompetansen. Da må jo både finansdepartementet og vi andre med på mikroplanet bli flinkere til å lage noen investeringsmodeller som faktisk kan synliggjøre tydeligere den sammenhengen mellom å investere i dette i dag og fremtidig avkastning. Dette er tematikk vi trenger å forsterke arbeidet med, helt klart. 

Silvija: Her er problemet, da. Vi vet ikke hvordan vi skal måle den sammenhengen mellom kunnskap og fremtidig avkastning eller fremtidig verdiskapning. Det er veldig vanskelig å begynne å legge inn skattekroner i noe som er så usikkert. Men samtidig, den eneste måten å gjøre det på er å begynne å gjøre det og lære gjennom prosessen.

Øystein: Helt enig. Jeg vet ikke om det er mulig å gjøre noen tilbakeskuende beregninger for å lære noe om fremtiden. Hvordan ville det ha sett ut hvis vi hadde hatt x antall prosent færre oljeingeniører eller dataingeniører de siste ti årene. Dette må økonomene ta seg av. Men jeg er enig med deg i at vi må beskjeftige oss mer med disse modellene og regnestykkene, hvis det er det som skal til for at vi skjønner, jeg tror vi er i ferd med å skjønne hvor viktig det er og når vi ser oljeprisen som plutselig halveres. Vi kjenner alle dette på kroppen, et statsbudsjett som nå i år etter korona-tiltakene er 400 milliarder direkte oljekroner, så skjønner alle at dette er veldig sårbart. 

Silvija: Jeg tror det blir enda vanskeligere å måle enn det vi snakker om, for jeg tror at det var ikke bare antall ingeniører som var viktig, men også noen av disse unike norske evner. Jeg mener, og dette sier jeg, det er ikke alltid folk er enig med meg. Noen mener jeg skryter for mye av Norge og nordmenn, og det gjør jeg, men det jeg er så veldig fascinert av, det er at Norge har ingeniører som tenker selv. Man tørr å utfordre sjefen sin, og akkurat samme som du snakket om med hjemmekontor, man er enig om målet og retningen også får man veldig stort frihetsrom til å komme dit på en måte som man selv kan velge og bestemme. Dette er en veldig viktig del av det å komme opp med disse ekstremt gode løsninger for veldig vanskelige problemer, slik som oljeindustrien egentlig kom opp med i Norge. Hvordan måler du, ikke bare antall ingeniører, men deres kunnskaps-parametere og motet og den evnen som regulatorene hadde på å ikke bare sløse bort de pengene, men å lage dette regulatoriske regimet rundt? Det er ganske mange ting som spilte sammen?

Øystein: Det er helt klart, men jeg tror det du har veldig rett i at her har vi også noen fortrinn, hvis vi skal ha en positiv melodi på mulighetene fremover, så har vi også et kulturelt og holdningsmessig fortrinn arbeidslivet hvor det er lov å utfordre, som du sier. Jeg tror det er med å fremme innovasjon, frem med nytenkning, frem med at man kan få lov å være på jakt etter bedre måter å gjøre ting på, ikke bare ta det sjefen sier for gitt.

Silvija: Ja, det var et nydelig uttrykk, forresten, dette med positiv melodi. Jeg tror det er viktig da å tenke gjennom fortiden vår, hvordan gjorde vi dette her på vår måte som var bra, og så sette den positive melodien på fremtiden og se hvordan gjør vi det om igjen, ikke sant, men da med data som utgangspunkt. Da går vi til det andre spørsmålet mitt og det er data som ressurs. Vi snakker om at data er den nye oljen, men det kan bli gråstein hvis ikke vi utnytter det, hvis vi ikke vet hva vi skal med dataen. Hva kan vi tenke der?

Øystein: Det er helt riktig. For det første tror jeg på den siden at data kan bli den nye oljen, for vi ser det allerede og vi har gjort beregninger som forsøker å sette noen verdier på data-økonomien i dag og hva det kan bli fremover. Dette er selvfølgelig høyst usikre beregninger, men bare for å ta en størrelse, vi anslår nå at allerede med konservativ beregning i dag står data-økonomien i Norge allerede for 150 milliarder kroner og vil kunne doble seg på 10 år, opp til 300 milliarder. Da begynner en faktisk bare i økonomiske størrelser å komme på nivå med hva vi kan vente å ta ut av oljeindustrien. Det som ikke er likt med olje og gass, det er jo at olje og gass er en ikke-fornybar ressurs, mens jeg tror som du antyder og som forrige digitaliserings-ministeren sa, data som ikke brukes blir til gråstein. Men hvis det brukes og deles, så kan det bli til gull. Her er det noen veldig interessante temaer, synes jeg, som vi må se på og ikke gå oss vill. Vi må ta datasikkerhet, personvern og alle disse tingene veldig på alvor, men vi må ikke glemme at data kommer i ulike former og industri-data, offentlig data er jo en enorm ressurs som kan gi et voldsomt grunnlag for innovasjon og forretningsutvikling fremover, hvis innovatørene, de små og store bedriftene kan få tilgang til det gullet som ligger i, for eksempel, offentlig data. 

Silvija: Vi kunne holdt på med data en halvtime til, men av respekt for tiden så skal jeg gå mot en tredje tema-bolk nå, og det er egentlig den store monster-digitalisereren, og det er korona. Omstilleren, læreren, kall den hva du vil. Hva er det viktigste dere gjør nå og hva ønsker du at vi skal fortsette å gjøre etter at ting har normalisert seg?

Øystein: Det var jo fascinerende å se, og det er som du sier, det er den store digitaliserings-læreren eller inspiratoren, har den har paradoksalt nok blitt denne krise. Det er selvfølgelig veldig spissformulert, men jeg sa tidlig i krisen at vi har nok nå digitalisert mer på 14 dager i det norske arbeidslivet, enn vi har gjort i det foregående 14 årene. Sikkert overdrevet, men vi fikk jo følelsen av det, i hvert fall. Plutselig måtte vi bare gjøre det, vi kunne ikke bruke tre måneder på å finne ut hvilket videokonferansesystem vi skal anskaffe, vi måtte bare få det på plass. Vi måtte bare begynne å ta disse verktøyene i bruk under skogen av næringsliv. For eksempel helseområdet hev seg rundt og fikk på plass løsninger for fjernkommunikasjon mellom lege og pasient, løsninger som kanskje lå der, men som man nå rett og slett var nødt til å ta i bruk veldig raskt for å håndtere viktige deler av helsekrisen. Jeg opplever i hvert fall at vi har sett at det er mulig å ha et helt annet tempo og hvordan det offentlige åpner for private aktører er jo et stort eget tema i seg selv, men det er hvert fall en av de lærdommene vi tar med oss og som vi forsøker å snakke mye om, at man må bidra til innovasjon i privat sektor ved at det store offentlige markedet åpnes opp. 500 milliarder i året anskaffes fra det offentlige, tenk på den innovasjonskraften som ligger i å slippe private aktører til i å lage løsninger, at ikke det offentlige skal utvikle løsningene selv på alle felt. Jeg snakket vel vekk spørsmålet ditt, men det er klart, til å begynne med i krisen måtte vi konsentrere oss om krisehåndteringen. Vi har medlemmer som også mistet inntekter, fortsatt hadde faste kostnader, så den jobben som hele næringslivet og hele NHO familien måtte gjøre, den sto jo videre midt oppi. men så har vi tidlig vært opptatt av å si at nå må vi også investere oss ut av krisen. Vi må sørge for at vi bruker penger nå på en måte som kan være smart, også i det lengre løp. Vi må bygge både en grønn og en smart vekstkraft fremover. 

Silvija: Jeg tror egentlig at det å jobbe med kriseløsning, vi har kommet litt forbi de fleste bedrifter, vi begynner å tenke hva er den nye normalen, hav skal den mellomsjikts løsningen vår være nå. Hva mener du er det viktigste for bedriftene dine nå? Vi vet at dette kommer til å vare en stund før verden går tilbake til en full åpen posisjon, hvordan skal man håndtere denne halvlukkede tiden, vi vet ikke om det er 6 eller 12 eller 18 måneder foran oss. Hva tenker du?

Øystein: I stort kan du kan dele aktører i to grupper. Jeg tror alle sliter på et eller annet nivå, alle får sin hverdag endret, men det er de som virkelig ser hvordan vi nå får nye muligheter til å justere vår forretningsmodell, vår måte å levere produkter og tjenester på, kan vi faktisk se muligheter i dette. Kontra de som i større grad bare setter seg ned og venter på krisehjelp, for å sette det litt på spissen. Jeg tror mange nå lærer mye om hva som skal til og vi får mer enn noen gang sett at vi må være der for kundene, vi må være der for medlemmene og de trenger at vi også har evne til å tilpasse oss en ny situasjon. Det er de virksomhetene som jeg tror også vil være der i fremtiden, som har klart å håndtere krisen på den måten og som klarer tross alt å komme styrket ut av det, på en eller annen måte. At det oppstår nye ideer, ny skaperkraft gjennom denne krisen vi har vært i og for så vidt fortsatt er i. 

Silvija: Jeg tror vi egentlig har snakket veldig mye om dette med regulering som innovasjon, men viktigste for meg der var vel egentlig at vi skaper rom for bedrifter å ta risiko, er det noe spesielt du kunne gitt oss som tips der? Den største risikoen, tenker jeg, er at vi ikke tar den nødvendige risikoen for å endre nok til at vi er effektiv i fremtiden. Vi snakket om innkjøps-modellen.

Øystein: Så tenker jeg også på at hvis du ser det store bildet, hvis du ser særlig oppstart -og vekstbedrifter som nå risikerer at kapitaltilgangen på mange måter i værste fall kan tørke litt inn, så må vi spør oss selv, hvordan kan myndighetene og regjeringen legge til rette for at det blir mer attraktivt for deg og meg å investere i innovasjon og vekst i næringslivet, kort sagt, i stedet for bare å betale ned på huslånet eller kjøpe en hytte på fjellet. Dette er en stor tematikk, men vi trenger på den måten, også, å gjøre det mer attraktivt å investere i virksomhet. Der har man nå hvert fall begynt å justere investering-fradraget slik at det skal bli nod mer attraktivt å investere i næring og opsjons-beskatning har man endelig begynt å se på, noe som er et virkemiddel til å beholde kunnskaps-medarbeiderene når du kanskje strever med både lønnsevne og likviditet. Det finnes flere slike regulatoriske og skattemessige initiativer, selvfølgelig, som i hvert fall er en side av dette. 

Silvija: En av de andre mulighetene, tenker jeg, er å bruke bærekraft som vekstmotor. Jeg er bare litt redd for at om vi begynner å snakke oss bort i det nå, så er vi her en time til. Hvis du kan svare veldig kort på det. Det snakkes mye pent om 17 bærekraftsmål og hvor god business it is to too good og så videre, men i praksis, hvor ser du bærekraft som vekstmotor?

Øystein: For det første tror jeg det er en omstillingsmotor. Jeg synes det er lovende å se at også de store og tunge olje -og gass aktørene faktisk ønsker å bygge på den store kapitalen og kunnskapen som er bygget opp, til å vri aktiviteten i en mer bærekraftig retning. For de trenger det forretningsmessig, men for at også kloden trenger det, for å bruke store ord på det. Tilsvarende så ser jeg at det finnes utrolig mange bedrifter som nå etableres, med ikke bare den enkle bunnliggende at det handler om å maksimere aksjonærer, men at de ønsker å spille en samfunnsmessig rolle og en rolle i, for eksempel, å løse klima -og bærekrafts-utfordringene. Så hele bredden av utfordringen er enorm, men jeg ser mange positive tegn på at man ønsker å være med å svare på de utfordringene. Så bærekraft er helt klart også en fellesnevner for våre medlemmer og som vi i Abelia kommer til å både snakke mer om og jobbe mer med fremover, det er helt klart. 

Silvija: Øystein, jeg spurte deg om livsmotto, da måtte du selvfølgelig komme med “You’ll never walk alone”.

Øystein: Selvfølgelig, det er ett av de. Det sier noe om at man er her på jorden for litt mer enn seg selv, som er en viktig verdi.

Silvija: At en fotballklubb finner på det er ganske fantastisk.

Øystein: Det er fantastisk. For de som har besøkt Liverpool, så merker du at dette er en del av kulturen, ikke bare i klubben, men faktisk hele byen har stor styrke i seg. Det er kanskje ikke mitt livsmotto, men det er i hvert fall et motto som gir stor energi og som kan berøre på et eller annet nivå.

Silvija: Så har du en nydelig til, og det er “It is nice to be important, but it is more important to be nice”. 

Øystein: Ja, er ikke det fint. Det sier jo litt av det samme, egentlig. Vi er privilegerte som har spennende jobber som kan være faglig utfordrende og gode kollegaer og kommer langt med det, men jeg er i hvert fall også en av dem som motiveres ekstra av at det vi holder på med også kan bety noe i en litt større sammenheng. Derfor er det så motiverende å jobbe for bedrifter som faktisk er med på å løse noen større utfordringer enn bare den daglige debit og kreditt. 

Silvija: Øystein Eriksen Søreide, administrerende direktør i Abelia, tusen takk for at du var med oss i Lørn og inspirerte oss om at en bedre verden er mulig. 

Øystein: Tusen takk skal du ha. 

Du har nå lyttet til en podkast fra lorn.tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du   også få et læringssertifikat for å lytte til denne podkasten på vårt online universitet lørn.university.