Velkommen til Lørn.tech, en læringsplattform om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner.
Silvija Seres: Hei og velkommen til teknologi politikk. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Trine Skei Grande, partilederen i Venstre. Velkommen Trine.
Trine Skei Grande: Tusen, tusen takk.
Silvija: Vi skal snakke om endrings-politikk og teknologipolitikk, i en tid med ekstreme endringer, så tenker jeg at det er utrolig viktig at vi tar oss litt tid til å snakke om det langsiktige også. Og vi har dessverre fått den beste samtale-arenaen for det her i landet avlyst, på grunn av corona. Det er Arendalsuka. Så da tar vi en digital kopp kaffe.
Trine: Ja, gjerne.
Silvija: Og Trine, det jeg hadde håpet på det er å raskt organisere samtalen i tre deler. Første del om Trine og hennes politiske motivasjon. Andre del om langsiktig, på en måte langsiktig politikk rundt data, rundt algoritmer, rundt de nye jobbene. Og ikke minst rundt hvordan vi kan jobbe med lover og regulering, for at vi skal fremme og ikke hemme innovasjon. Og i den siste delen, har jeg lyst til å rett og slett lære fra deg, om hva er det viktigste du har lært, utfra din egentlig ganske høye utkikkspost om corona og kriseledelse. Og det må være utrolig spennende, både ledelse på steroider, og politikk på steroider, akkurat nå.
Trine: Det blir spennende.
Silvija: Ja. Så hvis vi går på den første delen, kan ikke du fortelle oss littegrann om “Hvem er Trine?” og "Hvorfor valgte hun et ganske vanskelig liv i politikk?” Og kanskje om du kan på en måte ta oss litt gjennom din CV, og si hva er det viktigste du har lært i alle de utrolig spennende rollene du har hatt?
Trine: Jeg har jo en utdannelse en bunn fra universitetet der jeg har statsvitenskap, sosialøkonomi og historie. Men kanskje den viktigste ballasten jeg har som politiker er at jeg har jobba i veldig mange forskjellige frivillige organisasjoner og hatt lederjobber der, og lederskolering det får man i Norge mest gjennom MGO’er og gjennom den type jobbing. Jeg hadde vel første ledervervet mitt når jeg var sånn 12-13 år, også har jeg fått mange store utfordringer etter det. Jeg engasjerte meg jo i Venstre når jeg var 13. Litt på grunn av klima og miljø som jeg alltid har vært opptatt av, men det var den store Alta-utbygging den gangen, og for meg tror jeg det handlet like så mye om når storsamfunnet tråkker på og gjør individ små da.
Silvija: Kan ikke du minne meg på hva Alta-saken var?
Trine: Alta-saken var en svær utbygging av Altaelva der man skal bygge opp en stor demning og der man demte ned veldig mange områder som var samiske områda. Første planen til Arbeiderpartiet i regjeringa da, var mens Gro Harlem Brundtland var miljøvernminister. Og hun foreslo der blant annet å demme ned hele bygda som heter Masi som er vel den eneste rene samiske bygda vi har i Norge i dag. Og for meg som tror jeg det engasjementet når jeg var liten var sånn, både på miljø, men også på at storsamfunnet skal ikke herse med borgerne sine på den måten. Og den drivkraften har jeg nok hatt inne meg sjøl veldig lenge tenker jeg.
Silvija: Og så det å være 13, og melde seg inn i Venstre, også veien derfra til da for eksempel kulturminister. Kan ikke du fortelle oss littegrann om hvordan blir et sånt liv i politikk til?
Trine: Ja, alle sammen som truer at du kan legge en plan for det, de kommer aldri til å lykkes med det. Fordi at i Norge så blir du ofte valgt for ikke bare det du gjør i politikken, men også det du har gjort utafor. Jeg jobbet egentlig med to felt hele mitt liv jeg, kulturpolitikk og skolepolitikk. Og det handler jo om drivkraften til meg som politiker, men når du liberaler så liksom utgangspunktet enkeltmenneskets frihet. Det å skape frie mennesker og at frie mennesker skape i fellesskap gode samfunn. Men skal du skape frie mennesker, som kan reelt sett skap sine liv, så må du gi dem en ballast så en kan ta de valgene, og derfor er skole liksom sånn, skole, kunnskap, utdanning, en sånn ideologisk greie for meg, for det handler om frigjøring av mennesker. Kulturen er på en måte drivkraften i det som er med å utvikle samfunnet, gjennom debatt, gjennom ytringsfrihet.
Silvija: Sjela.
Trine: Ja, det er sånn når jeg la fra meg den kulturmeldinga da, som jeg føler er det eneste liksom åndsverket jeg har gitt fra meg i livet mitt, så handler det om kultur, altså at all kunst er ytringer. Og derfor er kulturpolitikk, altså ytringsfrihets-politikk. Altså legge til rette for ytringer i et samfunn. Det er kulturpolitikk, sånn cut the crap, det er det det handler om. Så for meg var det en litt sånn ny måte å se kunst- og kulturpolitikk på, som jeg tror vil bringe oss bedre, enn alle de endeløse debatten om nytte og verdi og kroner og øre. Men dette handler om å legge til rette for ytring i et samfunn.
Silvija: Jeg vil fortsatt tilbake til på en måte CV-en din. Men det trigger meg veldig i forhold til dette med ytringsfrihet og kultur og kunst ikke minst. Nordmenn fascinerer meg på en million måter, altså et bittelite fjompeland med fem og en halv millioner mennesker, som er da rikest per capita, lykkeligst, mest demokratiske, så det er noe med denne sjela.En sånn kombinasjon av å være en modig rebell og en ekstremt god gjennomfører ikke sant. Og det ser du for eksempel i at nordmenn, jeg skjønner ikke denne debatten om vi skal, eller ikke skal lese Hamsun i skoler, for det å ha lest Hamsun før jeg flyttet til Norge, var en av de viktigste grunnene til at jeg ville flytte til Norge da. Og det å ha Ibsen og Munch og Grieg, altså man har noen ekstreme kunstnere i dette bittelille landet. Også der også, hvis du ser sånn hvor verdenskjente de er, relativt til antall innbyggere også videre. Men det virker ikke for meg som om man er stolt nok, altså man ser kulturelt til veldig mange andre steder, og man spiller ikke nok på det egne.
Trine: Nei, man skjønner jo ikke hvor stor Munch er før du liksom reiser til utlandet. Jeg husker på at jeg hadde en sånn stor aha-opplevelse hvor jeg reiste til Wien. Også var det en Munch-utstilling i Wien, også tenkte jeg skulle innom og se. Også kommer jeg bort til en av de største kunstmuseum i Wien liksom, også er det så lang kø, jeg tenker at jeg kan bare drømme om å komme inn. Sant, den køen den fylte den dagen. Så det var jo en aha-opplevelse for meg for å forstå hvor store kunstnerne våre er, og Ibsen og Fosse er blant de mest spilte dramatikerne i verden, det er liksom heller ikke så lett å komme på. Men det som jeg synes er viktig, med den delen at du må lese Hamsun og du må kunne din Ibsen og sånn, er at for meg er det også et demokrati-prosjekt og det er et frihetsprosjekt. Du må ha en viss kulturkunnskap for å overleve på et hvilket som helst middagsselskap senere i livet. Og som jeg bruker si dannelse, som skolen vår skal være med å utvikle oss på, dannelse handler ikke om at alle skal like de samme tingene. Dannelse handler ikke om å like opera. Dannelse handler jo om å kunne klare å forklare, på et hvilket som helst middagsselskap, hvorfor du ikke liker opera. Og det å ha kunnskap nok, til å kunne klare ta en avgjørelse på du liker og ikke liker. Men ellers også, samme om du er bilmekaniker, eller om du er filologi-student, så skal du kunne få en hvilken som helst svigermor til bords på en middag, og vedkommende skal ikke kunne dupere deg, i at du ikke kan liksom, basiskunnskapen om samfunnet vårt da. Det er derfor jeg mener da, at kunnskap er så viktig for å myndiggjøre mennesker, sånn at vi ikke lager at “noen er mer verdt enn andre”.
Silvija: Og jeg tenker at ikke bare overfor svigermor, eller andre du måtte spise middag med, men kanskje samfunnet forøvrig. Og jeg tenker at, jeg husker da jeg var barn i Jugoslavia, og vi måtte lese disse uendelige Tolstoj-bøkene. Og jeg var en av de som hoppet over alle krigs-biter ikke sant, mens jo gutta hoppet over alle de freds-biter eller relasjons-biter. Men det er først nå også, kanskje førti år senere i livet mitt at jeg begynner å skjønne mange av de poengene fra de bøkene. Og jeg tror det er det der med å ha refleksjonsevne. Det å forstå at mange av de problemstillingene som omtales da i kunst og kultur, er egentlig ganske universelle, menneskelige greier. Og jo mer vi har tenkt over det, jo mer har vi egentlig å snakke om, i det hele tatt.
Trine: Nei, det å bygge mennesker og å bygge et fellesskap gjennom demokratisk tankegang, den forutsetter jo at alle sammen har en base som gjør at man kan delta. Og litt av svakheten med norske utdanningssystemet, det er at vi skal profesjoner, vi skal være nyttige, Jeg tror jo for eksempel at hvis du kommer på et norsk sykehus, så opplever du jo den her profesjonskampen mellom sykepleiere og leger. Og litt av den har vi mista i Norge, som man for eksempel har i USA, der man snakket om liberal arts tradisjon. Altså at du må skjønne hva du ikke kan, for å kunne noe godt. Er du lege, så bør du ha respekt for en sykepleier sin kompetanse, og du bør vite hvordan kompetanser utvikler seg. Så jeg har et sånt bilde på et dannet samfunn, og et dannet samfunn det er sånn, møbelsnekkeren som har bygd bokhylle til legen. Og når har bygd ferdig bokhylla, så tar han fingeren bortover alle bøkene. Også tenker han “Wow, når du er lege, da må du kunne ganske mye”. Også kommer legen inn, og så setter han fingeren bort i bokhyllen, også tenker han “Wow, den møbelsnekkeren her, han kan virkelig faget sitt”. For meg er det et dannet samfunn, et samfunn med respekt for kunnskap og forståelse av hva vi alle sammen kan bidra med inn i et samfunn. At du har nok kunnskap til at du vet hva du ikke vet også.
Silvija: Også kanskje også evne til å snakke tverrfaglig nok, til at legen kan lære noe også, og refleksjonsevne sant, til å lytte og lære fra hverandre. For vi har blitt veldig nisje-samfunn, er gode på hver vår ting.
Trine: Jeg kan gi et eksempel fra noen dager siden, jeg har operert hånden min, som du kanskje ser her, også begynte jeg få litt infeksjon i det, og da skulle jeg opp på sykehuset for å sjekke. Og da føler jeg meg tryggere når kirurgen min sier “Da vil jeg også ha med en sårsykepleier som er spesialist på sår”. Og selv om hun da har lavere utdannelse enn kirurgen, håndkirurgen, så verdsetter han hennes kompetanse som er spesialist på sår. Og da følte jeg meg tryggere, det er en kirurg som for meg innbyr til trygghet, fordi han skjønner da hva han er god på, og hva andre kan være gode på.
Silvija: Du Trine, jeg har lyst til å spørre deg, kan ikke du bare fortelle oss, altså du var Kulturminister. Hva var du før det?
Trine: Jeg har både vært kunnskapsminister og kulturminister, og jeg har sittet på Stortinget nesten tjue år. Og før det så var jeg byråd i Oslo for kultur og utdanning, i byrådet. Og så har jeg sittet i bystyret fø det. Og så har jeg jobbet med lederjobber i ulike frivillige organisasjoner, mest på barne- og ungdomsorganisasjoner, fra Norsk studentorganisasjon og bygdeungdomslag, og 4H og Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner. Og det er kort sagt.
Silvija: Ja. Hva var det viktigste du har på en måte lært da, av å være kunnskapsminister og hva er det viktigste du har lært av å være kulturminister?
Trine: Kunnskapsminister var jo en kort periode der ting ble litt koko. Fordi det siste jeg gjorde før jeg forlot kontoret var å stenge alle norske skoler og barnehager, som vel ingen annen kunnskapsminister har gjort noen gang. Så vi var jo inne i den fasen der vi begynte å skjønne at vi var i ferd med å komme inn i en ganske ekstrem pandemi. Som kulturminister så var min viktigste jobb det å jobbe med kulturmeldinga og det jeg sa om ytringsfrihet, og en ny måte å tenke kulturpolitikk på. Men lærdommen er jo både å ha lært om en Norsk administrasjon som er fantastisk, og som jeg tror alle sammen som blir statsråder får veldig stor respekt for, både lojaliteten de har, men også fagligheten til Norsk byråkrati. Det at vi bytter ut bare tre-fire i hvert departement når vi bytter politisk ledelse, det er jo ikke så mange land som har det sånn. Men det gir jo en faglighet, og det er hele den gjengen som synes det er stas å være byråkrat da. Også er det jo lærdommen fra både å ha klart å sitte i en flertallsregjering og en mindretallsregjering, og det er to forskjellige hverdager, å bygge flertall da. Men jeg føler jo kanskje av og til at det folk som står utenfor politikken ikke alltid ser, det er at du får ikke noe hvis du ikke klarer få til et flertall. Du kan gå ned med flagget til topps, gang på gang, uten å få til noen ting. Men hvis du ikke er villig til å strekke deg, og inngå kompromisser, og bestemme hva som er viktigst nå, da får du ikke gjort en skitt og jeg er litt lei av at man hyller politikere som aldri får gjort noe, men som går ned med flagget til topps
Silvija: Ja, nei jeg synes det er, egentlig så er det forskjellige måter å se på politikk på. Og det er noe av det som fascinerer meg egentlig, generelt med norsk politikk da. For det første, jeg har på en måte vokst opp i et land, som etterhvert var gjennomgående korrupt, ikke sant. Og når jeg forteller til mine venner hjemme at sånn er det ikke i Norge, så sier de “Silva, du er bare naiv, du bare ser det ikke”. Men jeg er overbevist om at det vi oppfatter som korrupsjon i dette landet, det er liksom ikke "God morgen” engang, de fleste andre steder. Og det er det at vi har rene politikere, vi har kunnskapsrike politikere, vi har ambisiøse politikere, men vi har kanskje viktigst av alt politikere med respekt for hverandre. Og jeg nevnte innledningsvis før podkasten denne boka som jeg var veldig fascinert av, som heter “How democracies die”, som prøver å analysere hvordan kommer demagoger til makt, for det er demagoger som dreper politikk til slutt. Og det er nettopp sånne folk som satser på å enten vinne, eller nettopp, gå med flagget til topps ned, ikke sant. Ved å splitte, og ved å gjøre politikk til en til en ren konflikt, istedenfor å forstå at det er langsiktig samarbeid, egentlig. Det er give and take, det er en langsiktig sånn type tango, egentlig, hvor du må få forstå, altså i og med at vi har et flerpartisystem, så er det nettopp den der checks and balances i dette her, at nå gir vi noe, nå tar vi noe, ikke sant. Og hvis man krangler på en måte som gjør det helt umulig å samarbeide, så blir det noe veldig stygg politikk ut av det til slutt. Og der er vi jo veldig gode i Norge.
Trine: Jeg synes jo at selve symbolet på det her er å gå på Karl Johan når det er valgkamp. Nå valgte jo MDG å ikke ha stand ved siste valgkamp. Men dere har jo alle partier stand, og alle står tre-fire meter unna hverandre. Og jeg husker jeg hadde en afrikansk kompis fra et søsterparti på besøk en gang under valgkampen, og han syns det var kjempe rart, å gå og se på alle partiene som sto ved siden av hverandre uten at de ble uvenner. Som avtalte seg i mellom “Men nå skal vi ha en appell, kan dere være litt stille nå, også kan dere ha appeller etterpå.” Og delt mikrofonen, sendte mellom seg, altså dette synes han var kjemperart. Og jeg mener det virkelig en av de styrkene det norske demokratiet har, og jeg har tenkt mange ganger på det at vi er jo et gammelt demokrati. Parlamentarismen kom jo i 1884, stemmerett for alle kom inn på starten av 1900-tallet, og jeg er så glad for at vi fikk demokrati før vi ble rike. Det å først få demokratiet, og så få penga, det er en veldig viktig rekkefølge å få det i. Fordi at det var ikke så mye å dele på, det var ikke så mye korrupsjon å ha, det var ikke så mye å liksom meske seg med, gjennom makta i Norge. Pluss at vi har alltid vært veldig, dette er et land med flat struktur, og som ikke liker at noen på en måte gjør seg viktigere enn andre da, på godt og vondt.
Silvija: Men det jeg hører, altså det er ikke så ofte man får stilt det spørsmålet til folk, men altså når du er i en sånn regjerings-situasjon, hvilken rolle tar du, det høres ut for meg som om du er en som faktisk klarer å skape kompromisser?
Trine: Ja, hvis ikke du gjør det, så får du ikke til noen ting. Og det som er viktig, når du er et lite parti i regjering, og det er en mindretallsregjering, det er at du hele tiden må være veldig fokusert på hva som er viktigst, for alt kan ikke være viktigst. Altså du må velge deg noen sånne prosjekter, som du skal ha igjennom, noen verdier som du skal kjennes igjen med over tid, og noen ting du liksom sørge for at “Det, skal vi i hvert fall få endret så lenge vi har makta”, og da må noen andre ting gå liksom, da får du ikke gjort alt som du vil.
Silvija: Jeg tror det er kjempeviktig det du sier, også egentlig for oss alle sammen som ikke kan noe særlig om politikk, fordi i utgangspunktet så tror man at politikk dreier seg om noen absolutter, ikke sant. Men det man lærer etterhvert er at det er prioriterings-spill, ikke sant så det statsbudsjettet, altså alle vil ha mer penger, men det er ikke sånn at vi kan bare gi mer penger til noen uten at noen andre får litt mindre også. Ingenting er uendelig, ikke engang våre budsjetter. Og det å forstå det der prioriterings-behovet, og ikke minst da evne til å velge et par saker man absolutt ikke sant, identifiserer seg med, sånn som du sier. Og så la andre kanskje vinne noen andre saker som er kjempeviktig for dem. Og da må alle være villig til å prioritere.
Trine: Ja, og jeg tror kanskje det er en debatt som er litt bedre i noen andre land enn Norge, for i Norge har vi jo følelsen at vi har en Sareptas krukke som er uendelig, fordi vi er så rike som vi er, så det er vanskelig å se at vi faktisk må prioritere, at vi faktisk har et handlingsrom. Så jeg føler, i hvert fall i media, at det er vanskelig å stå med de argumentene. Så håper jeg alltid, at folk flest skjønner dem bedre, enn det virker som på avisoverskriftene, at folk skjønner jo at man må prioritere på som er viktigst.
Silvija: Ja. Altså, jeg tror egentlig at der kan man kanskje utdanne befolkningen litt mer. Gjerne gjennom medier, på noe av den der samfunnsvitenskapen, og kanskje økonomien, som er bærebjelken i politikken, ikke sant. Altså, hvis folk hadde skjønt hvor mye helsa vår egentlig koster, og hvor mye mer den kommer til å koste, når vi lever mye lenger alle sammen, så blir det kanskje lettere å si at ja, men det er ikke uendelig med penger.
Trine: Nei, og vi må prioritere de tingene som er med og skifte oss framover og, men vi lever av og til i sånne virkeligheter som, vi klarer ikke å ta den utviklingen og endringen over oss da. Og det er det jeg er opptatt av nå, når vi er inne i den krisen vi er, at vi bruker det til å få til de nettopp de endringene. Og det å tro at vi kommer ut av denne krisen og at norsk næringsliv er likt og at verden er likt, du kommer til å fly fortsatt så mye som vi gjorde, for eksempel. Jeg tror jo at det å investere i sånne selskap som lager plattformer som den jeg og du bruker nå, jeg tror jeg hadde brukt litt penger på det, hvis jeg hadde hatt noe ekstra.
Silvija: Jeg har brukt litt penger på det før krisen, og det viste seg å være ganske lurt. Altså, det å investere i teknologi, er bare en annen måte å spille Lotto på, for å være helt ærlig, ikke sant, det er kjempemye god teknologi, som aldri ser på en måte markedenes store lys da. Selv om teknologien er fantastisk. Jeg tror at det må folk forstå, og uten at man satser på litt forskjellig her, så kommer ikke den teknologien videre.
Trine: Og Norge har en kjempestor fordel fordi at vi har alle de der plattformene rundt oss, og vi har en skole som kan gå over til en digital skole nærmest over natta. Og selv om vi har mye erfaring som tilsier at vi har mye å lære bare her, så har det og slått oss at mange av de møteplassene som vi har, kommer aldri til å bli fysiske igjen. Altså vi har et sånt morgenmøte i Venstre på morgenen klokka ni, men jeg tror ikke at vi bruker 10 minutter på å gå til og 10 minutter på å gå fra det møterommet på Stortinget, selv om corona-krisen er over. Og det er noe demokratisk i muligheten til å være med på, jeg sitter i utenrikskomiteen, nå kan vi ha høringer med spesialister fra USA og Kina og alt mulig sånn, som kommer inn og gir oss en 15 minutters brief på menneskerettighetssituasjonen, for eksempel i corona-tider. Og det er eksperter som vi aldri hadde hatt tilgang på som utenrikskomité, hvis vi skulle ha brukt de vanlige plattformene. Så det er fantastiske muligheter.
Silvija: Du Trine, jeg har lyst til å bare spørre deg et siste spørsmål, også går vi litt fortere gjennom del to og tre. Hvem inspirerer deg mest som politiker, altså har du en eller annen rollemodell?
Trine: Det er noen damer i Venstre-historien, som jeg nærmest har et sånt hellig forhold til. Fredrikke Marie Qvam, Betzy Kjelsberg, Eva Kolstad, og Eva Kolstad møtte jeg jo. Og det er også noen andre av dere voksne damene, som punkt én, har stått i så utrolig mye drit
Silvija: De står i det?
Trine: Ja de står i det, men de sto i ting som var helt sånn far fetched i forhold til det som vi har nå. Jeg snakket med en av de gamle damene, som vi mista i fjor, som var den første, nei hun var den andre advokaten med advokatbevilling for Høyesterett som var kvinne. Og hun fortalte at hun var ferdig-utdannet på universitetet, toppkarakterer overalt, fikk ingen jobber, og ingen som ville ha noen kvinnelig jurist. Så til slutt så fikk hun en jobb oppe i Steigen som ingen ville ha, og da ble hun satt på et kott, fordi hun fikk ikke lov til å jobbe sammen med de andre juristene fordi hun var kvinne. Da kunne det ødelegge ekteskapene til de andre juristene, hvis de ble fristet av å ha en kvinne inne på samme kontoret som de andre. Altså det er sånne historier som i dag høres helt utrolig ut, men det er ikke så langt tilbake i tid da.
Silvija: Men så synes de saken var så viktig, at de på en måte sto på.
Trine: Også lærte de seg i å på en måte drite i at de ble tråkket på, og virkelig sto på og aldri gav seg, og ha den holdningen som jeg liker veldig godt, at “Det er ikke meg det er noe gærent med, det der dem”.
Silvija: Men jeg tror det er veldig viktig egentlig, det å lære seg å være litt mer teflon på det. Altså, jeg merker det selv, i litt forskjellige posisjoner og roller, at hvis man er så opptatt av absolutt alle sånne små side-stikk da, så mister man synet på saken. Og saken må være så viktig, eller oppgaven eller prosjektet da, at det gir en slags styrke, ikke sant, og kanskje litt sånn motstandsdyktighet også.
Trine: Ja, jeg har tenkt, når jeg vært i den dere fasen og liksom tenkt litt sånn i retrospekt, i det tidligere livet mitt, så kom jeg på.. Jeg var i 4H som var en av mine organisasjoner, var jeg den første i medlems-alder, som møtte på et landsmøte i 4H, og da tror jeg at jeg var 12. Og jeg skulle holde mitt første innlegg, jeg hadde forberedt meg, alle de andre var liksom over 50, de var 200 i mitt hode da selvfølgelig, når jeg var 12. Jeg hadde forberedt meg og holdt innlegg, og når jeg går ned fra talerstolen så sier den gamle mannen som ledet ordet at “Det var et veldig morsomt innlegg. Men du holdt det på dialekt, så vi skjønte ingenting. Kan du vær så snill å holde det igjen på bokmål.” Også var det noen som protesterte da. Og det gikk ikke sånn inn på meg, jeg tenkte at “Hæ, er han helt koko eller? Klarer han ikke skjønne dialekt?” Og det at jeg tenkte det når jeg var 12, tror jeg gjør at jeg har overlevd til jeg var 15.
Silvija: Det må vi lære egentlig, flere tror jeg, Trine. Også tror jeg veldig ofte er det litt sånn feilplassert humor som folk ikke skjønner, og det er ikke så veldig morsomt for mottakeren. Men ja, jeg må spørre deg littegrann om Norges unike posisjon og muligheter, når det gjelder teknologi. Vi kommer tilbake til på en måte nå-politikken og krise, men den langt-politikken, fremover. Ikke sant, vi er enige om at livslang læring er for eksempel grunnleggende profesjonell hygiene fremover. Vi skal leve lenge og vi skal jobbe lenge og da er det ikke sånn at man kan gå ut på dato etter at man er ferdig med den primære utdanningen sin ikke sant. Det kommer en sånn sekundær utdanning som egentlig varer livet ut. Men vi snakker om det, vi snakker om det og vi snakker om det, og vi gjør det ikke. Jeg vet det er mye utvalg, jeg vet det er mye utredninger, jeg vet at det er finansieringsmodeller som diskuteres, men det går for sakte. Hva tenker du?
Trine: Ja, jeg er helt enig med deg, og vi må prøve å finne nye mekanismer. Det er to ting som jeg tror kanskje denne krisen har hjulpet oss med her, det ene er at det er mer forståelse for å kombinere jobb eller arbeidsledighet, arbeidsledighetstrygd med det å ta utdanning. Altså, vi har laga mekanismer som jeg håper kanskje står seg over tid, i denne perioden, for det faglige påfyllet. Det andre er det at jeg håper teknologien i undervisningen gjør det lettere, for vi er et land som bor overalt. Altså vi har bosteder absolutt overalt, og folk må ta utdanningen sin samme hvor de bor hen, og det er klart at hvis du bor et lite sted, og er langt unna høyere utdanning, du har tre barn og en mann som også jobber mye. Så må du også få muligheten til å få det påfyllet. Og jeg tror jo vært det presset som vi nå har fått, til å bruke teknologi mer i kunnskapsformidlingen, og som vi har hatt disse dagene, vil gjøre det lettere for hun damen der, å ta det styrekurset eller ta de studiepoengene som hun trenger for å fylle graden sin, eller, ja. At det blir lettere da, med bruken av ny teknologi, at ikke et Campus kan være så mye i tiden fremover.
Silvija: Det jeg har lyst til egentlig å på en måte provosere på littegrann generelt da politisk, er at vi tenker på utdanning som en kostnad, ikke sant, men utdanning er en investering. Og det er en absolutt nødvendig investering, så kunne man ikke brukt det som en finansierings-tanke også. Altså tenk deg, i Singapore så får man nå penger tilbake på skatten. Her kunne man nesten fått altså, alternative penger fra NAV da, for den utdanningen du tar gjør at du ikke er arbeidsledig . Og kanskje burde vi også finne en måte å belønne alle de samfunnsoppgaver som i dag ikke er lønnet, men som er veldig viktig med barn og gamle og alt sånt.
Trine: Jeg tror jo at vi må se på mekanismer for finansiering av utdanning, både at det lønner seg for bedrifter å investere i sine ansatte kunnskapsmessig, på samme måte som at vi har greier som gjør at det kan være lønnsomt å investere i en fabrikk-maskin, må det være like lønnsomt å investere i sine egne ansattes kompetanse. Jeg tror at vi må lage mekanismer som både gjør det lettere å gründe, og å få faglig påfyll når du for eksempel mister jobben, at det er like lett å få støtte til å skape en arbeidsplass sjøl, som det å sitte og skrive CV og bli en god søker på NAV, i sånne sammenhenger. Vi ser jo det at veldig mange når de mister jobben, skaper nye former for innovasjon, og hvis du tar de ensidige industrielle samfunnene i Norge som har opplevd nedleggelser, så har jo veldig mange av dem, veldig mange flere arbeidsplasser kun kort tid etterpå, fordi at det skaper en type omstilling, samme hvor mye bråk det har vært. Og det er sånn Nydalen la ned spikerverket, og nå er det sikkert tusen ganger flere arbeidsplasser i Nydalen, enn det det var når spikerverket var i Nydalen. Og det er sånn som nå, det var masse bråk om å legge ned Andøya. Nå har vi bevilget til det som har utvikla seg etter Andøya, nemlig Andøya Space Center, som kanskje blir en europeisk hub for romteknologi, som kan skape utrolig mange flere arbeidsplasser i Norge enn det Forsvaret var, hvis det utnyttes potensialet, maksimalt. Og det viser de dere omstillingene og selv om de er pinefulle da, for mange som er igjennom det, kan skape utrolig mye mere vekst, enn det å tro at du skal holde i gang det det gamle da, etter den gamle modellen.
Silvija: Vet du hva jeg ville gjerne lagt til. Jeg ville gjerne lagt til at bedriftene måles og får noen konsekvenser da, på sin evne til å utvikle sine ansatte. Og der også syns jeg det er litt for mange konsernsjefer som snakker om hvor flinke de er, men de viser egentlig ikke til noe form for fornuftige måltall som måler det som teller, og det er egentlig hvor relevante er deres ansatte, eller hvor mye mer relevante er de i år enn det de var i fjor da, ikke sant. Sørg for at ikke du må si opp folka, vis oss at du gjør noe i år og det bør vi støtte tenker jeg.
Trine: Ja, også kan vi ikke ha den her greia med at alle skal slutte i jobbene med 55 eller 57 eller noe sånt. Dette må vi slutte opp med, vi må jobbe mye lenger skal vår velferdsstat leve videre. Og da må jo også bedriften investere i kunnskap gjennom hele livet, da kommer ikke all kunnskap gjennom fra 25-åringer rett fra universitetet. Da kommer også kunnskap gjennom å utvikle den kunnskapen du allerede har i bedriften.
Silvija: Jeg tenker at dette med livslang læring burde også være en sånn greie som vi gjør litt stolt og litt med lyst da, og ikke sant, det er todelt. Altså jeg treffer så mange voksne damer og voksne menn som sier at de har så lyst å ta noe kurs. De har så lyst, men det er så dyrt ikke sant, og hva gjør du med hus-lånet og sånt. Og det er en luksus for voksne folk i dag, så det må vi hjelpe dem med, sånn som du snakket om. Men det er også litt sånn, når de sier at skulle de gitt seg selv et råd, for da de var tjue, så ville de på en måte jobbet mye mer med utdanningen sin. Nå er det umulig å gå tilbake i tid, men det er ingen grunn til å ikke gjøre det når du er 50 eller 60, for du har antagelig 20 år til med arbeid foran deg.
Trine: Ja, jeg skal jo skifte karriere om ett år for da skal jeg slutte på Stortinget, og skal prøve å finne noe annen jobb. Også tenker jeg 50 er en sånn fin alder og begynne å prøve, hvis du skal prøve å finne en annen ting i livet da. Så jeg håper at jeg også får mulighet til å fylle på fagene mine i den perioden, da.
Silvija: Og det skal man være stolt av at man vil. Altså jeg føler, jeg har vært styremedlem en del steder hvor det å spørre "Okay, jeg er veldig god på dette, men jeg har lyst til på en måte ta et eller annet kurs på dette... Er det noe vi?” “Nei, vi støtter ikke sånt hos våre styremedlemmer, du skal per def være super-ferdig-utdannet på absolutt alt, skal du være styremedlem her, og det er sånn man vurderer kompetansen til styremedlemmene.” Og jeg tenker at for det første så er det ingen som er gode på alt. For det andre hvor utrolig dumt er det å ikke investere i de styremedlemmene du har, for de skal tross alt hjelpe ledelsen å bygge selskapene videre Ikke sant, det er bare så konserverende.
Trine: Ja, og jeg tror at vi alle sammen bør omfavne folk som ønsker å putte mer kunnskap inn i skallen sin, og utvikle seg gjennom hele livet. Og det har ikke noe med alder å gjøre, altså.
Silvija: Du Trine, vi snakket mye om politikk, men jeg har lyst å spørre deg det spørsmålet om Norges unike muligheter. Litt ut i fra politisk ståsted, altså hva er det som har gjort deg bedre i stand til å gjøre jobben din som politiker, ved å jobbe fra dette lille landet vårt?
Trine: Jeg tror jo på det at handler om politisk kultur, på det som vi har snakket om med samarbeid og sånn, men også at det er veldig korte veier i norsk politikk. Altså, det er liksom, det er ingen avstander mellom frisøren min nede i gata når vi stengte ned. Også var det sånn, når vi testet ut de tiltakspakkene vi skulle ha, så ringer jeg Ron også sier jeg “Hvis vi gjør sånn og sånn, hvordan funker det på deg?” Så treffer jeg da en sånn bedrift som din. Altså, den korte veien som er i det norske samfunnet, det er en så utrolig stor styrke da, på den reality checken som alle sammen trenger. Det går an å fortelle sin historie, og det går an å komme frem med det. Også er det sånn, du kan ikke forvente at politikere kan gjøre noe i enkeltsaker. Vi har et rettsvesen som skal fungere for seg selv, vi har ordninger som fungerer generelt for alle. Men det som politiker, så må du samle historier om levde liv for å kunne gjøre en god jobb. Og så husker jeg Erna sa det en gang at det veldig mange som sier “Du vet ikke hvordan jeg har det.” Altså, det var en som sa det til Erna, også husker jeg hun svarte “Nei, men når du er politiker i Norge, så vet du at mange har det veldig ulikt. Fordi jeg har hørt veldig mange ulike historier, fordi at livene våres leves på så veldig ulike måter.” Og det som jeg mener er en sånn stor styrke med norske demokratiet, er det at vi går på gata og vi... Jeg tror nesten aldri jeg, når jeg gikk til Stortinget, har opplevd at ingen stopper meg for å si et eller annet. Enten at dere var på trynet når dere gjorde det, eller tusen takk for at dere gjorde det. Men også så mange enkelthistorier om, ja om å miste jobben eller starte bedrift eller studier, som de har lyst til å fortelle noen som har ansvaret for det området, og de korte veiene de korte veiene, det mener jeg er en stor, stor styrke i det norske samfunnet.
Silvija: Du, jeg ville vært redd for å stoppe deg. Men det du sier er egentlig at det er hyggelig, og har man ikke tid, så går man videre.
Trine: Ja, nei det er veldig hyggelig om man får, og utfordring er ofte dette med tid. For når noen stopper deg så skal de ofte snakke om kanskje den viktigste tingen i livet deres da. Og da virker det veldig teit og si “Du, jeg har morgenmøte kl 9”, fordi at de snakker om sin livs viktigste sak. Men jeg tror at det er jobben vår da, som politikere da, at vi hører på de enkelthistoriene også. Og da trenger du ikke bruke så store ord som mange gjør i kommentarfelt når de blir sinte. En dag her så var det en som skrev i kommentarfeltet til Iselin Nybø at “Dere har ikke peiling” og “Jævla idioter” og så skrev jeg kan ikke du heller skrive hva det er du er uenig i at vi har gjort, istedenfor så mange skjellsord? Også sa han “Åh, beklager. Det var bare veldig tøft akkurat nå.” Og så i kommentarfeltet, så skrev Iselin “Kan ikke du skrive nummeret ditt, så skal jeg ringe deg opp?” Også ringte næringsministeren han opp. Også fikk han fortelle hvordan det var å drive en reiselivsbedrift under corona. Og det er ikke sikkert at Iselin kunne hjelpe akkurat ham. Men det å samle inn sånne historier er ganske avgjørende for å bli en god politiker da. Hvert fall en politiker som kan jobbe med fagfeltet sitt på en god måte.
Silvija: Du, veldig kort. Vi er i en situasjon som vi antagelig aldri har sett maken til og aldri kommer til å se maken til. Verden har gått i sort rett og slett over natta, også vårt trygge Norge, hvor vi tenkte at “Dette kan i hvert fall ikke, altså...” Uka før fredag 13. Mars satt jeg med flere egentlig, som gikk på sjefskurset med meg da, og vi lo litt av corona da. Altså klarte ikke å se det komme, ikke sant. Ingen så det komme. Men så, krise, mange har det kjempetøft nå, men det jeg er opptatt av er at dette er også en utrolig viktig mulighet for omstilling, og vi må ikke gå glipp av den muligheten til å stille om et land som ellers har det nesten litt for godt da til å skape det bevegelsesrommet. Du nevnte for meg at dere er akkurat ferdig med eller akkurat skal bli ferdig med krisepakke 3. Hva er det viktigste du tenker, både kortsiktig og langsiktig? Hva er det vi skal ta med oss fra denne krisen?
Trine: Nei, i krisepakke mener jeg det er to ting som er viktige, det er den grønne omstillingen og satsingen på kompetanse. Altså massiv økning i studieplasser, og grep for å gjøre det lettere å studere, også for dem som har mistet jobben. Så det er sånn de to elementene som jeg trur er viktigst, fordi at vi kommer ikke å ha det samme næringslivet når vi kommer ut av denne krisa som når vi gikk inn i den. Og vi i Norge er kjempeheldige, fordi vi at vi både teknologisk ligger foran veldig mange andre land, men også fordi at vi har så mye penger at vi kan virkelig satse på næringslivet vårt i den her omstillingstiden. Så det er liksom jobben vår å gjøre, men jeg tror jo at, jeg satt jo i regjeringa når dette skjedde og vi, der var alvoret ganske stort i ukene før dette, og litt sånn fortvila nesten, sånn at folk merket akkurat skillet mellom 11. Og 12. Mars på å skjønne alvoret. Så når mitt råd var å stenge skolene, så var jo ikke det først og fremst for at det var et helseråd, men folk turte jo ikke å sende ungene sine på skolene, plutselig over natten. Og det å klare å kalibrere det at du har folk med på laget på sånne omstillinger og en viktig del av ledelsen i et land da. Så jeg som er i ekstrem risikosone, og var statsråd på det tidspunktet hadde jo, jeg hadde jo et regime flere uker før Norge ble stengt ned, der ingen fikk komme inn på min statsråds-avdeling ved hvis de ikke jobbet der. Alle ble spurt ut om de hadde vært i utlandet, vært i nærheten, vært syke, før de fikk møte meg. Alle ble desinfisert, for å si det sånn, bedt om å vaske seg, før de fikk lov til å komme inn i møter med meg. Så rundt meg hadde vi liksom et sånt hardt regime. Statssekretæren min var i Berlin og ble forkjølet og hun fikk ikke lov til å komme på jobb på to uker før vi stengte ned Norge. For jeg ville ikke ha noen som kanskje var smittet, innpå min statsrådsavdeling. Så alvor i regjeringen var nok mye, mye større. Men det som jeg ikke tror jeg hadde tatt inn over meg var hvor lang tid det kunne ta. Jeg håpet jo at vi skulle kunne ha et landsmøte når jeg gikk av. At vi skulle liksom ha kommet dit. Nå håper jeg at vi har det i September, men jeg husker jo fra briefingene vi hadde når jeg satt i regjeringen, at vi kan stå i fare for en ny smitte-topp i September. Så dette er jo ikke over ennå. Men det har jo gått veldig mye bedre i Norge enn hva mange av oss fryktet når vi hadde de første scenariene foran oss.
Silvija: Er det noen type bok eller et eller annet du kunne legge som en liten gave til våre lyttere? Altså en anbefaling av noe som inspirerte deg som kan inspirere dem.
Trine: Jeg har lest veldig mye bøker og så er det ryddet opp i alle bøkene mine når jeg plutselig fikk så god tid og å har kvittet meg med fem hundre, så nå har plass i bokhyllene mine. Og jeg vet ikke om jeg skal tipse folk om sakprosa eller om jeg skal gjøre det på skjønnlitteratur nå da. På fagsiden har jeg lest en del bøker om Korea og Kina. For det synes jeg er spennende, jeg som sitter i utenrikskomiteen, å lese meg opp på det. Og Kina synes jeg jo er veldig skremmende akkurat nå. Nei, så det synes jeg man skal kunne litt mer om. Men hvis jeg skal gi en sånn bok som handler om det vi er i nå da, så er det boka “Overlevelse: Å overleve er ikke nok” som handler om en verden som blir utsatt for en epidemi som er mye mer ekstrem enn den vi har møtt her. Men så mye som et blikk på sivilisasjonen da, hvor tynt den her fernissen til sivilisasjonen egentlig er. Mamman og pappan min levde jo under andre verdenskrig, og mamma forteller om hva som skjedde med et lite samfunn i Trøndelag når de franske og engelske soldatene dro ut og de tyske kom inn, så var det noen dager imellom der som var fullstendig maktvakuum. Og der på en måte det her laget av sivilisasjonen, hvor fort det forsvinner da, når det ikke har noen fellesskaps-institusjoner lenger. Og litt det er den følelsen når du leser den boka og da blir du veldig glad i Erna Solberg og Iselin Nybø som styrer. Det tenkte jeg mye på når jeg leste den.
Silvija: Veldig bra. Jeg må spørre deg bare veldig kort kan bærekraft brukes som en vekstmotor?
Trine: Ja.
Silvija: Ser du muligheter?
Trine: Ja, og det er det vi må skjønne nå. Altså vi må se hva er det som er framtidas næringsliv og hvordan skal vi klare å konvertere den kompetansen vi har i dag til ting og produkter som vi også kan selge i fremtiden. Vi har for eksempel masse kompetanse på offshore, vi kan gjøre de sykeste ting, under de sykeste værforhold, under de største dyp.
Det må vi også klare å kunne eksportere til et næringsliv også i en post-olje alder. For eksempel det å lage flytende havvind-parker, det er ting vi kan eksportere til hele verden og skape energi for hele verden. Vi er en nasjon som har vært i front på skipsfart siden vikingtiden. Det å klare å kunne konvertere den kunnskapen inn til grønn skipsfart vil være et stort konkurransefortrinn for Norge hvis vi klarer å fortsatt være en skipsfartsnasjon som klarer lange de grønne løsningene. Altså, jeg tror jo at, det har gått ganske kort tid siden jeg opplevde å sitte i debatter der folk lo av meg når jeg snakket om klima og miljø, til at jeg nå sitter i debatter med de store guttene som prater om dette som et konkurransefortrinn. Det er et ganske stort skifte, og ganske få år da, fra man liksom ble ledd av, og nå snakker næringslivet om det. Det som frustrerer meg i norsk politikk er at næringslivet er veldig på hugget på dette området. Folk flest har veldig lyst til å bidra og gjø det med sine valg. Men politikken henger fortsatt igjen i en argumentasjon som av og til er litt 80-talls. Og det at ikke politikken helt henger med, i verken det som skjer i næringslivet eller det som skjer hos folk flest.
Silvija: Trine har du noe livsmotto, et eller annet som dine medarbeidere ville sagt du sier litt for ofte?
Trine: Jeg tror ikke jeg har sånn en setning, selv om jeg tror at det... Jeg er sånn typisk jente på dette her, så for meg så forteller du veldig mye ved å fortelle historier. Som da jeg fortalte om da jeg var i 4H og var 12 år, og de som jobber med meg, de blir lei av disse historiene, fordi de kommer igjen og igjen og igjen som eksempel. Og jeg tror jo at kanskje burde vi være litt flinkere til å fortelle historier og i politikken, fordi vi blir veldig tekniske. Det er jo en av de tingene jeg beundrer med amerikansk politikk da, det at de er mye bedre på å holde taler enn hva vi er. Men vi er mye bedre til å diskutere enn hva de er, for de holder bare taler, de diskuterer aldri, de hører aldri på hverandre, vi er mye bedre til å debattere. Men det å klare skape bilder i folk sine hoder, og fortelle historier, det tror jeg er mye viktigere enn det å ha den her gode sloganen da.
Silvija: Jeg må bare henge meg på littegrann fordi min store visjon for Lørn da, nå har vi syv hundre historier, ikke sant. Og jeg tror at livslang læring kommer til å være basert på ikke bare på masse teori, men rett og slett, altså når man går i sånn MBA-kurs, ikke sant. Det man får er en sånn tynn ferniss av noen teorier innen finans, eller strategi, eller organisasjonspsykologi. Og så er det egentlig bare noen anekdoter under, hvor du skal sette deg i skoene til den som eventuelt gjør det. Og så skal du tenke gjennom saken, for da får du, da husker du problemet, ikke sant. Og det er på den måten vi prøver å formidle da disse konkrete prosjekt-historiene og flytende havvind eller... Og det er så mye bra innovasjon i Norge, men vi er ikke flinke nok til å fortelle våre egne historier, vi ikke flinke nok til å skryte, ikke sant det er litt unorsk. opp og Og da forblir det demokratisk underskudd, fordi vi vet ikke hvor flinke vi er da.
Trine: Og det tror jeg jo hindrer den innovasjonen og for at vi ikke er gode på å heie fram dem som virkelig tør å som bryte grenser og tenke nytt og vi er ikke noe gode til å si at liksom “Det er skikkelig bra jobba.” Så ja, det er kampen mot Janteloven som vi holder på med hele tiden i Norge da.
Silvija: Veldig bra. Trine Skei Grande partilederen i Venstre, tusen takk for at du var med oss i Lørn og inspirerte oss til å huske at individuelle historier er det som skaper fremtiden også nå.
Trine: Det er det. Tusen takk for at jeg fikk være med.
Du har nå lyttet til en podcast fra lørn.tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat ved å lytte til denne podcaste på vårt online universitet lørn.university.
© 2025 LØRN AS
