Data som nasjonal ressursNorges unike posisjon og muligheter
De nye jobbene
Regulering som driver innovasjon
Livslanglæring
Del denne Casen
Velkommen til lørn.tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner.
Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn teknologipolitikk, jeg er Silvija Seres og gjesten min er Heidi Austlid som leder IKT-Norge, velkommen Heidi.
Heidi Austlid: Takk skal du ha, det er ikke så lenge igjen. Jeg har sluttet å lede der akkurat nå, men jeg jobber der fremdeles.
Silvija: Ja, Heidi, du har vært en stor forkjemper for digitalisering, men også for endrings-politikk som er en av grunnene til at vi lager denne serien. Tankegangen her er at det aldri har vært så viktig med rask omstilling som nå, korona har vist oss hvor utrolig mye vi kan få til bare vi bestemmer oss. Samtidig er det avlyst de beste arenaer for slike samtaler, hvert fall i år, og det er Arendalsuka. Dette er et forsøk på å gjenskape noen av de samtalene vi kunne hatt i en eller annen kafé i Arendal i august, digitalt.
Heidi: Det blir mye bredere av å gjøre det digitalt, da.
Silvija: Vi prøver så godt vi kan. Det jeg merker er at når man møtes person til person over en kopp kaffe et eller annet hyggelig sted, så snakker man også litt mer privat, det mangler man i disse digitale samtaler. Men disse digitale samtaler har blitt veldig mye bedre på kort tid, synes du ikke?
Heidi: Jo, jeg synes egentlig det. Jeg sitter egentlig akkurat nå og skriver litt om den historien. Jeg har jobbet i IKT- Norge i pluss, minus 16 år, og før det jobbet jeg med digitaliserings-politikk i Kunnskapsdepartementet, der het det IT-politikk, så har jeg prøvd å oppsummere hvor vi startet for tjue år siden og hvor vi er i dag, og det er en ganske spennende reise som har vært veldig kronglete på mange måter. Det har gått fra å være veldig nerdete og uforståelig for alle, til å bli en diskusjon om hvordan teknologi kan være med å løse de store samfunnsutfordringene vi står i, både nasjonalt, men ikke minst også globalt. Det synes jeg er enormt spennende, heldigvis skal jeg få fortsette å jobbe med det en del år fremover, men på en litt annen måte. Men akkurat den reisen der fra det var en gutteromsgreie til de datanerdene på IT-rommet i kjelleren til nå å handle om hvordan vi skal sko oss fremover, utrolig spennende.
Silvija: Både du og jeg er vinnere av denne fantastiske Oda-prisen og jeg mistenker at vi fikk den delvis fordi vi nettop var en del av den endrings-reisen som prøvde å tilgjengeliggjøre både data IKT, men også andre teknologier til både kvinner, men også de som har en helt annen type bakgrunn, type samfunns-bakgrunn, etisk bakgrunn, samfunnsvitere, politikere, økonomer. Invitere både dem, men også teknologer til en felles dugnad, for fremtiden kan ikke løses i siloer, tenker jeg.
Heidi: Det tror jeg du har helt rett i, og så tror jeg det vi har bidratt til i veldig, veldig stor grad, er å være oversettere av noe som for mange er helt umulig å forstå. Både du og forhåpentligvis jeg, også, har prøvd å snakke et språk om hva betyr dette for deg og for meg, enten det er bedriftsleder eller styreleder eller ansatt eller en helt vanlig forbruker, og det tror jeg har vært nøkkelen til å lykkes med å komme dit Norge er i dag. Vi har jo lenge vært et land med en av verdens beste infrastrukturer, vi er også veldig digitalt modne som forbrukere, men vi har brukt det litt til opplevelse, underholdning, fritid, og i veldig liten grad på en måte som er med på å endre enten der vi jobber eller der vi går på skole eller helsetjeneste, og så videre. Men jeg tror vi begynner å nærme oss det tidspunktet nå. Koronatiden, det er mye å si om den, men det er klart at den har vært en all time high for å teste og validere om det er mulig å jobbe smartere og enklere.
Silvija: Jeg synes vår oppvarmende samtale før vi gikk inn i dette her var så morsom, for du begynte med å si at vi har gått fra å være der med Hæ, hører du meg nå, ikke sant, til at plutselig folk bruker det og de bruker det bra og det bruker det ganske klokt og så bruker de det nesten for mye.
Heidi: Ja, jeg husker det første styremøtet etter korona-innpasset, da var det liksom Hallo, hører du meg, kan du se meg? Nå håndterer vi alle mulige plattformer til alle døgnets tider og nå handler det mer om å sette grenser, for alt flyter over i hverandre, ikke sant. Jobb blir privat og privat blir jobb, man blir litt skjerm-trøtt, det kjenner jeg at jeg er nå. Gleder meg til å dra på ferie og ligge i hengekøye og lese bok.
Silvija: Som ikke er nett.
Heidi: En annen ting, er du klar over hvor mye mygg som plutselig er kommet?
Silvija: Jeg prøvde å luke litt i hagen i går og jeg tror jeg telte 30 mygg på én gang på meg, det var helt sykt.
Heidi: Vi burde egentlig være glad for det, for det betyr at vi har fått en rikere flora og et rikere fugleliv, også, denne våren her.
Silvija: Heidi, du må være en født optimist, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Når du ser noe positivt i mygg, også!
Heidi: Men jeg trigges jo veldig av det som er umulig, jeg liker når ting er umulig, for da tenker jeg at det må være mulig å gjøre det umulige - mulig.
Silvija: Man må tenke smart.
Heidi: Man må bare tenke smart nok. Det var det egentlig bestefaren min som lærte meg, han var meteorolog på TV. Jeg var så fascinert av å sitte og snakke med ham om verdensrommet og vær-utvikling og det var helt nydelig. Han ønsket nok veldig at jeg skulle bli meteorolog selv, det ble jeg jo da ikke, men jeg var med på å forklare noe som var umulig, og det startet jeg med ganske tidlig. I 1995 eller ´96, så jobbet jeg i noe som het Norsk elevorganisasjon, der laget vi ungdommens ti bud om IT i skolen, det er ganske lenge siden. Jeg gikk gjennom de her om dagen, jeg tror jeg nesten kan stå inne for de alle. De snakker et litt annet språk, det jeg synes er litt merkelig at det står er at elevrådet burde ha tilgang til skolens e-post adresse, for da hadde man bare én e-post adresse. Så der startet den reisen min og den har fulgt meg i alle de jobbene jeg har hatt etter det.
Silvija: Kan du ikke si litte gran om deg personlig, jeg vet faktisk ikke. Unger, bikkjer, rare hobbyer? Hvem er du?
Heidi: Hvem er Heidi, jeg har to barn, to veldig kule jenter, den ene heter Oda, ikke oppkalt etter Oda-prisen, hun kom før det. Jeg fikk barn tidlig, begynte å jobbe veldig tidlig. Det gikk fra organsisasjon over til en baby tilværelse til at jeg begynte å jobbe i Kunnskapsdepartementet, da var jeg vel 22-23 år, tenker jeg, da begynte jeg å jobbe med likestillingspolitikk. Det første oppdraget jeg fikk da var å oppsummere tiltak som departementene hadde puttet masse penger i, som handlet om jenter og IT. Den gangen hadde man en idé om at jenter var litt teite når det gjaldt teknologi, så den oppsummeringsrapporten inneholdt blant annet at IT for dummies, sånn er det heldigvis ikke lenger. Jeg har en annen jente, også, hun blir ti år nå, så jeg lever i Oslo med disse to ungene mine, som er kjempegøy å få lov til å være med de på en sånn utviklingsreise, også. Så har jeg blitt litt sånn hobbygartner i denne koronatiden, selvberger, veldig god på å dyrke agurker og har spesialisert meg på det nå.
Silvija: Det må du lære meg.
Heidi: Det skal jeg gjøre. Jeg kommer jo fra en pedagog familie, men det er en hemmelighet i denne familien, det er dyrking av diverse. Min pappa tørker egne tomatfrø og sår de, så blir det fantastisk gode tomater. Min bestemor hadde et drivhus som var helt fantastisk, derav også da agurk fascinasjonen min.
Silvija: Man blir ikke ordentlig stor i din familie før man har blitt en god gartner.
Heidi: Nei, det er helt rett. Så liker jeg veldig godt å gjøre helt andre ting enn å sitte foran en skjerm. Jeg er veldig opptatt av ungers oppvekstsvilkår og prøver å engasjere meg så mye jeg kan i det. Det fineste styrevervet jeg har, det er i Geitmyra, matkultur-senteret for barn.
Silvija: De er fantastiske, de må du si litt om.
Heidi: Ja, det er helt fantastisk hva de bidrar med i forhold til å lære unger om hvor maten kommer fra, hva man kan skape av mat hvor viktig mat er. Mat er en del av kulturen eller bør i hvert fall være det. Jeg er sjokkert over da jeg fikk vite hvor mye pengers som gis, for eksempel, fra Oslo Kommune til å gi unger et måltid hver eneste dag på AKS. Du kan jo prøve å gjette.
Silvija: Jeg vet ikke hva AKS er.
Heidi: En skolefritidsordning.
Silvija: Nei, jeg vet ikke. 50 kroner?
Heidi: Hver dag? Nei, jeg tror det er rundt 2 kroner hver dag. Tenk på alle de ungene som ikke får et ordentlig måltid hjemme. Hadde man doblet det beløpet kunne man gitt unger et sunt og godt hjemmelaget måltid hver eneste dag. Akkurat slike ting, det ene er hva all teknologien kan hjelpe oss med, og slike ting, men det med å gi unger gode oppvekstvilkår, det kjenner jeg engasjerer meg ekte. Det er kanskje derfor jeg har brukt så mye tid på å jobbe med utdanningssektoren, også, gjennom hele livet mitt.
Silvija: Det er veldig spennende, for det tar oss egentlig litt over til IKT-Norge. Det er en organisasjon du har ledet en stund og så har du nå valgt å gå ut og videre. Jeg har egentlig lyst å høre litte gran om IKT-Norge, hvem dere er og hva dere står for, og så litt om hvorfor du går videre.
Heidi: Ja. Det er jo en tid for alt, tenker jeg. Når jeg ledet IKT-Norge de fem siste årene og ved å jobbe der, pluss, minus, jeg hadde en pause inni der, i 16 år, og det er et halvt liv, cirka, litt mindre. Tidspunktet for meg nå å gå videre kjentes veldig riktig. Men det har vært en fantastisk reise å få lov til å jobbe i IKT-Norge, jeg begynte å jobbe der i 2004, da kom jeg fra Kunnskapsdepartementet og hadde jobbet med IT politikk der og så fikk jeg mulighet til å starte i IKT-Norge. Den gangen handlet IT politikk om IT, det handlet om teknologi, det handlet om ting som folk ikke forsto.
Silvija: Båndbredde og slike problemstillinger.
Heidi: Infrastruktur og systemer, veldig lite om hva det betyr for endring i offentlig sektor, i helse, utdanning, og så videre. Så skjedde det jo et eller annet for ikke så veldig mange år siden hvor man begynte å snakke om dette med digitalisering, og digitalisering er noe annet enn IT, men det kan jeg komme tilbake til. IKT-Norge er en bransjeorganisasjon, en interesseorganisasjon for IT-næringen. Så skal det sies at IT-næringen vokser i alle bredder nå, veldig mange som definerer seg for å være en del av det digitale næringslivet, alt fra bank -og finans-instutisjoner til forlag, og så videre, så bredden av hva som er IT-næring er jo veldig bred, rett og slett. IKT-Norges jobb handler om å pushe på gode rammebetingelser for det digitale næringslivet. Det er mandatet, til de som jobber i IKT-Norge, å være med på å gjøre det. Det er sånn sett en lobby-organisasjon som skal gi verdi tilbake til medlemmene slik at de kan drive business på bedre måter. Men i det så ligger det også, og det har vært veldig viktig for meg, det har vært å bevise og argumentere for teknologi er med på å løse de store samfunnsutfordringene vi står i. Færre skal få lov til å dø i helsekø, færre skal falle ut av utdanningssektoren. Det er nesten 25%, eller noe sånt, av norske ungdommer som faller ut fra videregående skole, de fullfører ikke videregående skole. Det tallet har gått noe ned, men det er fremdeles et skrekkelig høyt tall og det er ikke fordi de ungdommene er late eller dumme, men det er kanskje fordi utdanningssystemet ikke er tilpasset akkurat det vi trenger. Kan man bruke teknologi til å være med på å løse noe av det for å få til tilpasset opplæring, så har man teknologi med mening. AV1, den fantastiske roboten fra NO Isolation, er jo et veldig godt eksempel på teknologi som gir mening. Langtidssyke unger eller unger som av en eller annen grunn ikke får være tilstede på skolen eller være tilstede sammen med vennene sine, kan bli påkoblet. Sånt har vi fått mer og mer av, jeg håper vi ser mer og mer av det, også, fremover.
Silvija: Noe av det som jeg synes er så spennende med dere, Heidi, det gjelder egentlig både deg og Fredrik og Liv og Torgeir, ikke minst, som nå også har på en måte sultet litt etter å gjøre teknologi mer enn å snakke teknologi. Men når dere snakker teknologi så er dere veldig opportunistiske. Selvfølgelig skaper teknologi noen nye problemer, men vi kommer ikke utenom for det fordi teknologien gir oss løsninger på de mer nødvendige problemene å løse. Det som er veldig viktig, det er å tenkte hva er det vi kan løse med teknologien og hva er det vi må passe oss for og så må vi finne en vei rundt det. Ikke det der med at vi skal bare utsette og vente til vi er sikre. Jeg opplever at det er litt diskusjon rundt noen av disse personverns-problemene, vi tror vi på et eller annet vis kan beskytte oss og isolere oss fra den problematikken hvis vi ikke tar i bruk teknologien. Det går ikke.
Heidi: Det er som den diskusjon som har vært for eller imot teknologi i skolen, altså du er imot fordi du tror at det er et tidsfordriv som ungene holder på med, det er kun underholdning eller ræl, eller at de kan utsettes for teite, rare ting, ergo skal man ikke bruke teknologi i skolen. Men man skal jo ikke bruke teknologi i skolen hvis det ikke er med på å bidra til læring og det er noe annet enn den rene underholdningen, det betyr at nettbrettene må ha et lærings-innhold som er ment for læring. Det betyr at læreren må ha den digitale, pedagogiske kompetansen. Jeg håper vi er ferdige med den diskusjonen nå, for akkurat da korona stengte norske skoler så skulle 800.000 unger få utdanning, de skulle få skoletilbud, men de fikk ikke lov til å gå på skolen, da så vi teknologi med mening. Og så er det masse utfordringer akkurat med det å bruke teknologi i skolen, også, det er jo ulik grad av læringseffekt ungene har hatt de månedene hvor skolen var stengt, men da så vi verdien og den diskusjonen angående teknologi i skolen, den døde litt. Det samme kan vi jo se på, personvern brukes ofte som et argument for å ikke ta i bruk, ikke dele data, ikke ditt og ikke datt. Det handler mye om kunnskapsløshet, også, tror jeg. Det er viktig at vi er med på å styrke den bevisstheten om hva som er bra og hva som er mindre bra. Det mener jeg også IT-næringen eller digital-næringslivet må bidra med i enda større grad fremover. Men vi er veldig opptatt av skandalene, også, i det landet her, man kan ikke gå på tryne.
Silvija: Det er klart at alt går på tryne av og til, men det jeg ikke forstår helt med den politiske styringen og de offentlige utredningene som skal finne en eller annen fire proof, bullet proof vei inn i fremtiden, og det finnes ikke. Vi må nesten rote oss gjennom for å finne en posisjon etterhvert, eller flere posisjoner som er bra for dette landet. Og bare en veldig kort kommentar om dette med digitalisering i skole, jeg har da også fire unger som da har gått gjennom denne ultra-digitaliseringen, egentlig på en helg, ikke sant. Det er vakkert å se, både hvordan de tok det til seg og hvordan lærere tok det til seg, de som tok det dårligst til seg var egentlig vi foreldre, for plutselig ble det litt for mye. Samtidig, hvis du tenker på det, jeg har én av mine fire som er veldig glad i å game, jeg er hun dama som går rundt og snakker om hvor bra digitalisering er for barn og at vi må huske at de lærer masse og min syvåring snakker så flytende engelsk at jeg fatter ikke hvor det kommer fra, men det kommer fra noen meningsløse Youtube videoer hun ser på, men hun lærer noe likevel. Det jeg skulle si er at han der kjefter jeg alltid på, ikke mer skjermtid, ikke mer skjermtid. Når jeg en sjelden gang tar meg tid til å sette meg ned sammen med han og se hva han egentlig gjør, så blir jeg egentlig sjokkert over hans evne til å samarbeide, til å jobbe i team, til å lede, til å bygge, til strategi, til å videreutvikle disse plattformene han er på. Jeg mener at Tiktok’ing eller snapping, det er ikke nødvendigvis det vi trenger mer av, selv om det er gøy, men det å begynne å lage sine egne greier på Tiktok, om det er en ny dans eller er en ny modul.
Heidi: Det ungene driver med, det er noe vi ikke driver med som voksne, for vi konsumerer bare, ungene produserer, også. Man kan si mye rart om Tiktok og diverse andre ting og vi har også diskusjoner hjemme om det, og, for å si det slik, men det er så enormt viktig at vi skjønner hva de holder på med, så må vi lære de å håndtere det, men også koble av, for alle trenger å koble av, vi trenger å sanse og vi trenger å være sammen og telefonene trenger ikke å være med i all lek. Akkurat som du og jeg trenger ikke å svare på en e-post mens vi spiser middag eller sende en snap bare fordi det var viktig for oss der og da. Den evnen vår til å koble av fra den tilkoblede tilværelsen vi driver og lever hele tiden, den tror jeg blir stadig mer viktig.
Silvija: Jeg synes du brukte et nydelig uttrykk her. Jeg tror vi kommer til å leve et mer hybrid liv hvor vi har tider vi er på og tider vi er av, og det er viktig å beskytte de tidene vi er av, rett og slett på grunn av denne fysiske kroppen og tross alt den fysiske, kjemiske hjernen vår, kjernen hjernen, som trenger å føle seg godt, også i den fysiske verden. Det sosiale og evnen til å nyte naturen, om det er enten ved å gå på jakt eller å dyrke slik som vi to gjør, gå tur og kanskje få med barna, også. Det ene er det fysiske og det andre er det vanskelige sosiale i den virkelige verden. Jeg er litt redd for at man lever i en smiley verden i det digitale, hvor man kanskje ikke trenes nok på å håndtere relasjoner. Alle relasjoner er krevende, det å trene seg litt på den friksjonen som kommer fra den virkelige verden med alle sine sanser, det tror jeg er veldig viktig.
Heidi: Jeg tror vi har lært mye av den tiden vi lever i akkurat nå. Det var en som sa til meg i slutten av mars, da sa hun, Heidi, du må gå ut og sanse, og det er kanskje det klokeste rådet jeg har fått på veldig, veldig lang tid. Hvis du går ut og sanser så får du med deg detaljene og dimensjonene på en helt annen måte enn vi klarer å gjøre foran skjermen. Det er nesten som om jeg oppdaget at det finnes mer enn to fuglearter, altså kråke og måke, det finnes enormt mange forskjellige fuglelyder og de kan man til og med høre midt i Oslo by. Det å velge å koble seg av, det gir også rom for refleksjon i alt vi står i som går så ekstremt raskt hele tiden. Så savner jeg de der, jeg skulle så gjerne vært sammen med deg nå, de gode samtalene som bare skjer spontant og de håper jeg kommer snart tilbake. Nå har vi vært flinke og det tror jeg vi skal være innmari glad for, at vi har klart å følge de rådene vi fikk fra myndighets-siden, til å ta oss sammen, skjerpe oss og bli med på dugnad, og kanskje er det den der dugnadsånden som er et så sterkt fundament i Norge som gjør at vi har klart oss så bra som vi har.
Silvija: Jeg tror du har noe der, for jeg tror de fleste andre mennene jeg har i andre land begynner å bli ordentlig slitne og lei og begynner å ignorere alt det som har med ikke klemming og ikke samling, folk føler de har vært flinke lenge nok, og det er litt det som skremmer meg litt med Norge, Norge etter sommeren. Heldigvis var vi på nippet til fellesferien, og, hvor Norge går litt bort fra kontorer og bort fra store samlinger og inn i hyttene sine, og så videre. Det blir deilig å få en norsk sommer, tenker jeg, for oss alle sammen, som kanskje har glemt å utforske Norge om sommeren. Men så kommer høsten og jeg mistenker at det kommer til å være spesielle forhold, også denne høsten. Spørsmålet er om halvparten av samfunnet som har jobbet så hyper-mye de siste tre månedene, inkuderer meg og deg, alle digitale og alle i helse, ikke sant, og alle politikere, ikke minst, om de kommer til å klare å holde det tempoet over tre eller seks måneder til, det blir veldig spennende å se Norge etter sommeren.
Heidi: Det blir veldig spennende å se Norge etter sommeren, jeg er helt enig. Jeg tror vi er nødt til å finne en slags ro i vår nye tilværelse, vi må slutte å vente på at vi skal komme tilbake til det vi var i. Hverdagen i veldig lang tid fremover kommer til å endres med. Teknologien hjelper oss til å finne smarte måter å både jobbe på og leve på, men vi er nødt til, arbeidsgivere, arbeidstagere, mammaer og pappaer, politikere og alt mulig, til å bli kanskje bedre på å sette grenser for en del greier. Så er det noe med, hva skal Norge leve av fremover, hva skal være den norske verdiskapingen fremover. Veldig, veldig mange mennesker har mistet jobbene sine nå, de skal forhåpentligvis ut i arbeidslivet igjen, men hvilke jobber skal de gå til, hvordan skal vi utdanne folk til et arbeidsliv fremover som kommer til å være veldig teknologi-intensivt på en helt annen måte enn vi ser i dag. Skal vi dele dataene våre fritt ut i det store verdensrommet som vi i veldig stor grad gjør, eller skal vi også bruke disse dataene til å bygge selskaper, skape nye arbeidsplasser, og så videre.
Silvija: Her er det i hvert fall fem temaer vi kunne nå spilt videre på. Vi kan snakke litt om dette med å bruke data som råvare og forstå den ekstreme verdien av den råvaren. For der har jeg inntrykk av at folk fortsatt tenker, ja, men mine Facebook data eller mine bevegelsesdata eller, men tror du at vi begynner nå å runde et hjørne hvor folk begynner å skjønne at dette kommer til å være, når vi sier den nye oljen så sier vi det ikke bare på fleip, dette blir den nye råvarene som de nye systemene kommer til å kjøre på.
Heidi: Jeg håper det, men jeg tror vi også må rydde litt i begrepet data, for det oversettes ofte som at det er mine persondata, det er sensitive data om meg som alle skal få tilgang, og slik er det selvfølgelig ikke. Det offentlige sitter på enormt mye data som er viktig for verdiskaping og som definitivt ikke er sensitive data, det er data som er verdifulle for forskning og utvikling av velferdsstaten. Data bør brukes til å person-tilpasse tjenester og service fra offentlig sektor. Det er et hav av muligheter som er mye, mye større enn de utfordringene vi står i, men vi diskuterer bare utfordringene, for vi tror alle data handler om person-sensitivt innhold.
Silvija: Det jeg tror folk ikke forstår, det grunnleggende. Okei, mine personlige data, mine sensitive data, la det si det var noen data om meg som viste at jeg er spesielt utsatt for en spesiell type brystkreft, veldig sensitivt og enda verre hvis dette begynner å gå på mentale sykdommer, og så videre. Samtidig lever vi i det landet i verden hvor jeg tenker at den type data kan misbrukes minst mulig på en systematisk måte, for vi er ikke avhengig av et privat forsikrings-velferdssystem som da kan regne dette inn i produktene sine og dermed gjøre meg ute av stand til å kjøpe de nødvendige forsikringene eller helsegroduktene jeg trenger, ikke sant. Det er ganske mye tillit, vi lever i det landet hvor vi deler ut hverandres skattedata gjennom offentlig, ikke bare tilgjengelige, åpne portaler, men søkbare portaler, ikke sant. Det å få folk til å forstå at data er ekstremt verdifullt først i aggregat, det er først når du har mye data, dine og mine, kanskje alle kvinners data i Norge, at man kan begynne å trylle med de dataene på en måte som jeg tror egentlig bare våre offentlig eide selskaper burde få lov til å gjøre på tjenester som har med vår felles velferd å gjøre, utdanning, helse, sikkerhet, infrastruktur.
Heidi: Jeg er helt enig og da vil jeg jo gjerne at dataene om meg skal brukes. Det offentlige besitter jo enormt mye data om meg allerede, jeg deler jo villig og inn i mellom blindt data med andre land som jeg ikke vet hva bruker dataene mine på. Ungene i dag, de deler jo data med Tiktok som forsvinner inn i et eller annet som de ikke aner konsekvensene av, men hvis jeg kan forbedre velferdstjenester i Norge, værsågod, bruk de til alt de er verdt. Du og jeg og våre medsøstre kan få bedre helsetjenester fremover eller andre andre, også, for så vidt.
Silvija: Eller arbeidstjeneste, NAV driver nå med hele livsforløp sett med tjenester og der tenker jeg at det er så utrolig mye potensiale å ta ut, nettop fordi vi har et offentlig system som kan gjøre dette her, og så er vi villig til å stole på dem.
Heidi: I Norge så har vi enorm tillit til offentlig sektor og det er jo en grunn til at vi har det. Jeg har i IKT-Norge jobbet ut i fra et slikt bilde der jeg har sagt at gi meg push tjenester før jeg skjønner at jeg trenger de selv. Det offentlige vet så mye om meg, hvis jeg blir gravid så har jeg krav på en hel haug med tjenester eller jeg skal få et tilbud som gravid, jeg skal ha et sted å føde, ungen skal få seg et navn, etterhvert skal jeg ha foreldre -og permisjonspenger, ungen skal få barnehageplass, jeg må oppsøke i veldig stor grad alle disse tjenestene selv, men velferdstjenestene bør heller komme til meg basert på alt man vet om meg og før jeg har skjønt at jeg trenger de tjenestene selv, og det mener jeg er mulig å få til.
Silvija: Den visjonen din er et nydelig eksempel på hvordan offentlig sektor kan gjøre digitalisering med effektivitet og mening. Alle vi vet, instinktivt i hvert fall, våre data som går ut i det store utlandet og jeg blir beskyldt for å være en data-nasjonalist på feil grunnlag, men data-patriot er kanskje heller det riktige ordet. Hvor jeg tenker at våre data trenger å bygge våre velferdstjenester, for alternativet er at de går som du sier enten til Kina med Tiktok eller Silicon Valley med Facebook, ikke sant. Til syvende og sist så kommer de selskapene som eier dette her, eller de nasjonale systemer som eier dette her i noen tilfeller, til å utnytte dem etter sine behov. De behovene er enten aksjonær-avkastning, i tilfellet private selskaper, eller en eller annen samfunnspolitikk, i tilfelle samfunnsaktører. Jeg vil veldig mye heller at det går til vårt land som skal tross alt betale for de tjenestene til syvende og sist, i stedet for at noen andre selger meg tjenester som er bedre og som jeg er villig til å gi også mine privater penger, i tillegg til at jeg har på en måte betalt med data og latt dem få mye av skatten gratis.
Heidi: Jeg tror at hvis vi ikke gjør dette, bruker dataene til å utvikle velferdstjenestene, så vil også velferdsstaten Norge være konkurranse-utsatt, og da kan vi jo stille oss spørsmålet, ønsker vi det? Vil det bidra til å skape et mye større forskjells-Norge mellom de som har mulighet til å betale seg til andre type tjenester og de som ikke har det, innenfor helse-utdanning, og så videre. Det Norge er tuftet på, at det skal være gode velferdstjenester tilgjengelig for alle, uavhengig av hvor du kommer fra, hvem du er, hva du tjener, og så videre. Bruke denne verdien av norske data, men også verdien av norske data til å få til verdiskaping i Norge fremover, innenfor kultur, medier, litteratur som jeg nå skal inn i, og så videre.
Silvija: Der har vi ikke snakket om litteratur-verden som du skal inn i, så har vi ikke snakket om Norges muligheter og dette med fremtidig verdiskapning og finansiering av den verdiskapningen og der tror jeg du og jeg kunne fint holdt på i to timer til, men jeg vet du må gå nå. Vi møtes også i andre digitale settinger. Før jeg slipper deg har jeg lyst å stille deg de siste to spørsmålene, det ene er om du kunne anbefalt noe lesing til våre lyttere, noe som inspirerte deg om som forhåpentligvis inspirerer dem, også. Og det andre er om du har et livsmotto.
Heidi: Ja, livsmottoet mitt er: Det er alltid mulig å gjøre det umulige mulig. Det har jeg levd etter hele tiden og det har jeg tenkt å fortsette å leve etter. Nå har jeg en hel haug med bøker som jeg gleder meg til å lese gjennom sommeren, akkurat nå holder jeg på med Jon Fosse sin siste bok som er en nydelig dans å trå seg gjennom. Jeg leser både mye faglitteratur, men også mye skjønnlitteratur som jeg skal kave meg gjennom. Jeg er jo veldig glad i Ibsens Kongsemnerne.
Silvija: Den har jeg ikke lest, den skal jeg lese, faktisk.
Heidi: Hvis du skal lese noe godt for barna dine i sommer, så dra frem Anne-Cath.Vestly bøkene.
Silvija: Ja, det skal jeg gjøre, også. Så gøy, da. Tusen takk.
Heidi: Den er deilig og nydelig å lese, skrevet både for barn og for voksne. Akkurat nå holder jeg også på, jeg driver og leser mange bøker på en gang, nå leser jeg en bok som er skrevet av en som heter Sara Omar, om kurdiske kvinner. Hun kom med en som heter Dødevaskeren, det var vel i fjor, tror jeg. Ekstremt sterk bok, jeg lå på stranda og grein da jeg leste den. Nå har hun kommet med en som heter Skyggedanseren, også, på norsk, som er like sterk, like viktig.
Silvija: Flott. Heidi Austlid, det er så gøy å prate med deg, tusen takk for at du var med oss i Lørn og inspirerte om fremtiden og teknologi-politikk.
Heidi: Takk for at jeg fikk lov til å være med, det er alltid så fint å snakke med deg.
Du har nå lyttet til en podkast fra lorn.tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å lytte til denne podkasten på vårt online universitet lorn.university.
LØRN AS, c/o MESH,
Tordenskioldsgate 2
0160 Oslo, Norway
Bibliotek
Om LØRN
© 2024 LØRN AS