LØRN Case #C0767
Den nye skolen
I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Anne Ragnhild Kjær Sti som er rektor på Mæla ungdomsskole i Skien. Ungdomsskolen har gjennom mange år arbeidet systematisk med å utforske de pedagogiske mulighetene som ligger i digital teknologi. Samtidig med dette har de økt fokuset sitt på menneskelige relasjoner fordi de mener at dette går hånd i hånd.

Anne Ragnhild Sti

Rektor

Skien Kommune

"Som skole fikk vi oss noen aha-opplevelser under Corona ved at noen elever virkelig blomstret faglig da de fikk digital undervisning via nettet. Det er til ettertanke, og noe vi må forsøke å lære noe av når vi nå er i gang igjen med mer ordinær skoleundervisning"

Varighet: 43 min

LYTTE

Ta quiz og få læringsbevis

0.00

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Hvem er du, personlig og faglig?

Jeg er så heldig å ha en av de mest spennende jobbene som finnes i et lokalsamfunn, nemlig rektor ved en ungdomsskole. Jeg er opptatt av den pedagogiske kraften som ligger i digital teknologi. Jeg mener norsk skole gjennom mange år har sovet i timen, og det er et tankekors at min far på 70 år i stor grad hadde den samme type skolegang, både pedagogisk og organisatorisk, som mine tre tenåringssønner nå har hatt.

 

Hva gjør din organisasjon?

Mæla ungdomsskole i Skien har gjennom mange år har arbeidet systematisk med å utforske de pedagogiske mulighetene som ligger i digital teknologi. Samtidig med dette har vi økt fokuset vårt på menneskelige relasjoner. Vi mener at dette går hånd i hånd.

 

Hva motiverer deg mest ved dette oppdraget?

Det er å få være med på å utvikle en skole som oppleves som viktig – på ordentlig – for elevene våre.

 

Hva synes du er de mest interessante dilemmaer?

Den offentlige samtalen om digital teknologi i skolen er preget av skyttergraver og harde ord. Det er leit.

 

Dine egne viktigste prosjekter siste året?

Å hele tiden utvikle meg som skoleleder, slik at jeg kan være tydelig tilstede for elever, foreldre og ansatte.

 

Hvem inspirerer deg, som rollemodell?

Min tidligere sjef og nå pensjonerte rektor, Torkild Evensen, som har vist meg hvordan man som leder både kan være varm, nær, retningsgivende og rampete.

 

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden?

Kompetansebegrepet er mer mangfoldig, og tar opp i seg både kunnskap og ferdigheter. Jeg tror viktig kompetanse for framtida er evne til å håndtere en kontinuerlig informasjonsstrøm og deretter å sette alt sammen til et meningsfullt og sannferdig hele. Evne til å skape gode relasjoner med de du har rundt deg og i det samfunnet du er en del av. Evne til empati. Evne til handlekraft, pågangsmot og gjennomføringsevne. Evne til å ikke gi opp.

 

Har Norge noen unike fordeler?

Ja, Velferdsstaten er en perle, og noe som sikrer stabilitet og ivaretakelse av folk fra alle samfunnslag. Vi har også et velorganisert arbeidsliv som skaper ro og forutsigbarhet og som gjør at vi som arbeidstakere er trygge og ivaretatte.

 

Viktigste nye perspektiver fra Covid?

Som skole fikk vi oss noen aha-opplevelser ved at noen elever virkelig blomstret faglig da de fikk digital undervisning via nettet.

 

Et yndlingssitat eller livsmotto?

Jeg vil gjerne gjøre en forskjell.

Hvem er du, personlig og faglig?

Jeg er så heldig å ha en av de mest spennende jobbene som finnes i et lokalsamfunn, nemlig rektor ved en ungdomsskole. Jeg er opptatt av den pedagogiske kraften som ligger i digital teknologi. Jeg mener norsk skole gjennom mange år har sovet i timen, og det er et tankekors at min far på 70 år i stor grad hadde den samme type skolegang, både pedagogisk og organisatorisk, som mine tre tenåringssønner nå har hatt.

 

Hva gjør din organisasjon?

Mæla ungdomsskole i Skien har gjennom mange år har arbeidet systematisk med å utforske de pedagogiske mulighetene som ligger i digital teknologi. Samtidig med dette har vi økt fokuset vårt på menneskelige relasjoner. Vi mener at dette går hånd i hånd.

 

Hva motiverer deg mest ved dette oppdraget?

Det er å få være med på å utvikle en skole som oppleves som viktig – på ordentlig – for elevene våre.

 

Hva synes du er de mest interessante dilemmaer?

Den offentlige samtalen om digital teknologi i skolen er preget av skyttergraver og harde ord. Det er leit.

 

Dine egne viktigste prosjekter siste året?

Å hele tiden utvikle meg som skoleleder, slik at jeg kan være tydelig tilstede for elever, foreldre og ansatte.

 

Hvem inspirerer deg, som rollemodell?

Min tidligere sjef og nå pensjonerte rektor, Torkild Evensen, som har vist meg hvordan man som leder både kan være varm, nær, retningsgivende og rampete.

 

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden?

Kompetansebegrepet er mer mangfoldig, og tar opp i seg både kunnskap og ferdigheter. Jeg tror viktig kompetanse for framtida er evne til å håndtere en kontinuerlig informasjonsstrøm og deretter å sette alt sammen til et meningsfullt og sannferdig hele. Evne til å skape gode relasjoner med de du har rundt deg og i det samfunnet du er en del av. Evne til empati. Evne til handlekraft, pågangsmot og gjennomføringsevne. Evne til å ikke gi opp.

 

Har Norge noen unike fordeler?

Ja, Velferdsstaten er en perle, og noe som sikrer stabilitet og ivaretakelse av folk fra alle samfunnslag. Vi har også et velorganisert arbeidsliv som skaper ro og forutsigbarhet og som gjør at vi som arbeidstakere er trygge og ivaretatte.

 

Viktigste nye perspektiver fra Covid?

Som skole fikk vi oss noen aha-opplevelser ved at noen elever virkelig blomstret faglig da de fikk digital undervisning via nettet.

 

Et yndlingssitat eller livsmotto?

Jeg vil gjerne gjøre en forskjell.

Vis mer
Tema: Bøker og nye utdanningsmodeller
Organisasjon: Skien Kommune
Perspektiv: Offentlig sektor
Dato: 200814
Sted: OSLO
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


Skoleutvikling
Digitalskole
offentlige innovasjonsprosesser
samfunn i pedagogikk og skole

Mer læring:

Jeg vil slå et slag for ren og skjær lystlesing, som ikke har noe annet formål enn å la rive med i en annen virkelighet. Ved å gå inn i en historie om andre mennesker, det være seg alt fra om deres dilemmaer, kriser, mysterier, kjærlighet eller lykke, tror jeg også man skaper større rom i seg selv og mer aksept for andre mennesker. Jeg tror en god fiksjonshistorie kan gjøre oss alle til bittelitt bedre mennesker.

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Flere caser i samme tema

More Cases in the same topic

#C0134
Bøker og nye utdanningsmodeller

Ole Goethe

Professor 

Høyskolen Kristiania

#C0133
Bøker og nye utdanningsmodeller

Sigurd Ringstad

Head of Events i Kahoot!

Kahoot

#C0132
Bøker og nye utdanningsmodeller

Jon Styrkestad Haukaas

Rådgiver

Hyper

Utskrift av samtalen: Den nye skolen

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner

 

 

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn podcast med Silvija Seres. Vi skal ha temaet Lørnsoc, altså samfunn og teknologi i samfunn i dag, og gjesten min er Anne Ragnhild Kjær sti, som er rektor ved Mæla ungdomsskole i Skien. Velkommen Anne Ragnhild.

 

Anne Ragnhild Kjær Sti: Tusen takk.

 

Silvija: Jeg måtte konsentrere meg om å uttale æ-en riktig, etter 30+ år i Norge så sliter jeg fortsatt av og til. Og dere drar den kanskje ekstra godt ut i Skien?

 

Anne: Ja, Mæ-la, hehe.

 

Silvija: Hehe. Du. Vi skal egentlig snakke med deg både om edtech og om offentlig og innovasjonsprosesser og samfunn i pedagogikk og skole. Så vi sleit litt med å finne riktig kategori, men poenget er at du er en som har blitt anbefalt av flere, som vi absolutt måtte snakke med i forhold til innovasjon i det offentlige, og egentlig den nye utdanningen, så dette gleder jeg meg veldig til, Anne Ragnhild.

 

Anne: Veldig hyggelig. Du legger lista litt høyt, ja.

 

Silvija: Det må man gjøre. Men du, før vi snakker om prosjektet ditt, da, i både Mæla skole og beyond, da, Skien og fremtiden, så håper jeg at vi kan snakke litt om deg. Hvem er du og, ja, hvorfor ble du sånn?

 

Anne: Nei, jeg heter Anne Ragnhild Kjær Sti, og er 44 år, jeg har mann og tre flotte sønner, tenåringsgutter, så jeg har fått låne spillheadsettet til han eldste, så jeg føler meg veldig fancy her nå. Vi bor i Skien, og ja. Jeg er en veldig normal dame som er opptatt av samfunnet rundt meg. Jeg er helt fersk som rektor, tiltrådte nå første august, men har vært ved skolen i et par års tid. Tidligere så har jeg jobbet som lærer i Skien, og jeg har også jobbet innen byråkrati i fylkeskommunen. Da jobbet jeg med pedagogisk bruk av IKT for lærere, da. Så jeg har litt lang erfaring som pedagog, da, i norsk skole. 

 

Silvija: Og utdannet pedagog, også, hvis jeg forstår dette?

 

Anne: Ja, jeg er norsklærer i bunn. 

 

Silvija: Lærer, ikke sant. Men et stort politisk engasjement?

 

Anne: Ja, det...

 

Silvija: Som utspiller seg på lokalpolitikk, eller hva var aktiviteten der?

 

Anne: Jeg var veldig politisk aktiv da jeg var tenåring, jeg har vært mange år aktiv i AUF fra jeg var fylkeslagsleder i AUF i Telemark, jeg har sittet i sentralstyret i AUF, jeg har vært nestleder i kvinnebevegelsen i Arbeiderpartiet, men det var mest i de årene jeg bodde i Oslo. Vi flytta tilbake til Skien for nesten 20 år siden, og da valgte jeg rett og slett vekk det å drive med politikk på nasjonalt nivå, for det kunne jeg ikke kombinere med tre små barn og ja. Men jeg har vært, og er, lokalt engasjert, også føler jeg jo med og har nettverket mitt av politiske venner, så jeg følger med og er engasjert og har prøvd å bidra fra periferien her med noen kronikker og litt sånn om det som jeg er opptatt av. 

 

Silvija: Jeg syns det hadde vært så utrolig spennende å høre deg lit på det også, for vi har en parallell serie som vi lager nå som heter teknologipolitikk, og der har vi snakket med etterhvert 40 forskjellige politikere og ledere for virkemiddelsfæren om egentlig ikke så mye teknologipolitikk, men omstillingspolitikk. Litt fordi jeg er bekymret fordi på grunn av corona så er det nesten sånn ugreit å snakke for mye om innovasjon nå, for vi må bare fokusere på krisa, mens innovasjon venter ikke, så det har egentlig vært viktigere enn noensinne, å sette en retning på den omstillingen som må gjøres om vi vil det elle rikke, ikke sant. Og der har det vært utrolig fine samtaler, både med ungdomspolitikere og voksne politikere. Jeg merker en større utålmodighet, som er egentlig ganske sunn nå, tror jeg, hos ungdommene, og litt mer sånn pragmatisme hos voksne politikere. Selvfølgelig så vet jeg at dette her er et.., det finnes noen regler til spillet. Og jeg har veldig lyst til å høre noe kort fra deg i forhold til nasjonalt versus lokalt, for jeg må innrømme at jeg har forelsket meg litt i lokalpolitikk. Virker som at det er lettere å få beveget ting på en veldig konkret måte. Eller?

 

Anne: Jo, det som er hjertet mitt nærmes, er skole og skolens rolle i samfunnet, og innovasjon i offentlig sektor. For jeg tenker jo at vi som jobber i kommunene lokalt har et stort ansvar med å fornye oss og tenke og se gjennom vår måte å drive for eksempel skoler, som jeg jobber med, på en kritisk måte, for å finne ut hvordan vi kan endre oss sånn at vi gir den beste tjenesten til ungene våre. Jeg er veldig opptatt av det med at skolen er et gammelt hus, at min pappa på 70 hadde undervisning på ganske lik måte som mine barn nå som går i ungdomsskole og videregående. Og det har skjedd lite innenfor vår sektor. Vi lærer på samme måte, vi putter de inn i klasserom og de skal lære i takt. Det er vår måte å jobbe på. Og jeg har lyst til å være med på å pushe det for at vi skal tørre å prøve ut nye måter å lære på. Både for at måten å lære på, altså.., det er en ny generasjon ungdom som har helt andre måter de er på og ønsker å lære enn det min pappa hadde. Så jeg tenker at vi i offentlig sektor har et kjempestort ansvar, vi kan ikke bare vente på at andre skal løse det, men vi må tørre å prøve nye ting og tørre å feile. 

 

Silvija: Jeg tenker at der er det veldig mye å ta tak i. Jeg elsket den formuleringen din, at skolen er et gammelt hus. Både tenker jeg kulturmessig og kanskje infrastrukturmessig, også syns jeg det hadde vært utrolig spennende å tenke på hva vi har lært, egentlig, av korona. Jeg har jobbet en del med Bærum kommune i forhold til digitalisering, og jeg må innrømme at jeg er ganske imponert over den der viljen som ansatte i den gruppen som jobbet med dette her viste, som pusha gjennom disse iPadene da det var så mange foreldre som var så skeptiske, ikke sant. Jeg er imponert over hvordan lærere tok det til seg, og hvordan de utviklet sine måter å gjøre noe annerledes. Også traff korona, ikke sant. Også vet jeg ikke hvordan det var for resten av Norge, men mine fire unger som går i Bærum skole har ikke mistet en eneste skoledag. Jo, én har de mistet, og det var en fredag hvor nett og Showbie og sånn ikke funka som det skulle, og fra mandagen etter så fikk de små videosnutter av sine lærere, de samarbeidet på Whereby... Selvfølgelig gikk de glipp av noe sosialt, men jeg tror kanskje det var unikt på verdensnivå i forhold til hvor godt og sosialt skolelivet fortsatte i de stengte månedene. 

 

Anne: Jeg tror at det som skjedde med korona viser spriket i laget i norsk skole. Du har da fra det du opplevde for dine barn, hvor man klarte å sende skolen i skyen og klarte å levere timer og undervisning som vanlig. Mens andre ikke hadde de mulighetene fordi de ikke har satsa på hardware, de har ikke kjøpt inn nok devicer til alle elevene, men også kompetansen til lærerne. Jeg ser på skolen min, her ble vi stengt ned på torsdagen kl. 13, også brukte lærerne fredagen på å områ seg, og fra og med mandagen etterpå så hadde vi undervisning, fulgte vanlig timeplan, ringte inn elevene via Teams som er vår tjeneste, eller pedagogiske arena digitalt. Og rett og slett klarte å gjennomføre tilnærmet ordinær undervisning. Selvfølgelig blir det noe annet enn å være i samme rom, men jeg så hvor enkelt den transformasjonen opp i skyen var for våre lærere som har jobbet mye med det og har investert masse tid ved å lære måter å jobbe på digitalt, og det tror jeg er veldig viktig for de som skal lykkes med digital teknologi i skolen, er at man klarer å tenke læring først. Vi skal ikke bruke teknologi fordi det er fancy eller innovativt, men vi må tenke læring og relasjoner. Så det bruker vi hvert fall masse tid på, at teknologien skal bare hjelpe oss å forløse det som er ekstradimensjoner i læring. Det er det vi er opptatt av. Og jeg tror det er de skolene og de lærerne som klarer å samarbeide og utvikle en felles kompetanse på det, det er de som vil lykkes best. Og jeg tenker at vi må, for ungene våres del, rett og slett følge med i timen og investere nok tid til å utvikle digital pedagogikk. Som ikke handler om å gjøre det bare fordi det er digitalt, men fordi det gir så mye flere muligheter enn det den gamle måten på å drive undervisning på.

 

Silvija: Jeg syns du har så inspirerende språkbruk rundt dette her, Anne Ragnhild. Jeg tenker ekstradimensjoner i læring og egentlig kanskje administrasjon og kommunikasjon med omverdenen, foreldre. Jeg var imponert.., jeg fikk lov til å sitte og kikke litt fra sidene, ikke sant, da ungene mine satt litt med læreren eller fikk tilbakemelding eller snakket litt med noen venner i klassen. Men jeg syns at jeg ble ikke.., og jeg må innrømme at med fire barn så tenker man at kanskje det er greit at man ikke blir involvert og kommunisert med så innmari mye, men samtidig, hvis det finnes enkle modeller hvor du føler at du har et halvt øre med og du vet at det går bra, så er det også så utrolig godt, da, for oss foreldre, ikke sant. Og det som jeg håper er at sånne som deg tar tak i denne tiden nå. Vi er fortsatt i pandemimodus selv om det er litt sånn.., fra 100% har vi gått ned til 70% eller 50%, og at vi tar på alvor denne nye normalen som kanskje kommer senere enn det vi trodde. Vi vet ikke hvor lenge vi skal holde på med kohort-greier og spesielle regler for friminutt og sånn. Men det å lære at man deler best practises og minker det spriket i laget, og kanskje også tar en sånn god, ærlig og positiv samtale om hva forteller dette her oss om unike styrker i norsk skole? For nå, det som jeg syns hadde vært spennende, Anne Ragnhild, er egentlig at sånne som deg samler seg på å definere den nye normalen. Litt også med ekstra stolthet for den norske modellen. For en av de tingene som jeg tror, er at det finnes mange gode skolemodeller der ute, unike til hver sin kultur og nasjon. Noen av de beste i mitt hode, er Finland, de er jo veldig kule og der tenker jeg det er noe med respekt for yrket. Og Canada lager fantastiske ingeniører, Singapore lager superdisiplinerte folk, New Zealand lager veldig kreative folk... Men det jeg... Kina jobber veldig hardt med å involvere familiene på en ganske interessant måte. Men Norge lager veldig samfunnsansvarlige folk med godt positivt menneskebilde, og når man kombinerer dette med god digital pedagogikk og evnen til å lære seg nye ting, ikke bare mens man er i skolen, men livet ut, da, så gjør vi noe helt spesielt, tror jeg, som kanskje ikke måles med Pisa. Men det å snakke om hvordan det ble veldig synlig og hvordan det kan standardiseres etter korona, hadde vært veldig spennende. 

 

Anne: Ja. Jeg og tenker at det som vi er opptatt av på skolen min, er at vi er opptatt av å dele. Delingskultur, alt det bra som skjer i norsk skole er vi opptatt av å formidle videre, altså være med å formidle og få til en offentlig, en nasjonal samtale om skoleutvikling, rett og slett, og metoder. Så vi har jo på skolen vår for eksempel systematisk bruk av sosiale medier til å vise fram skolen vår. Og en av grunnen til det, er at vi ønsker å bidra til utvikling og inspirere andre skole, på samme måte som vi blir veldig inspirert av andre skoler som tenker spennende om læring, hvordan man får til god læring. Så jeg tenker det med den digitale samtalen er veldig viktig for at vi skal utvikle oss som skole. Det jeg er opptatt av når det gjelder norsk skole, som jeg kanskje er litt skuffet over når det gjelder fagfornyelsen, er jo at jeg tenker at politikerne har skusla bort en mulighet til å lage en mye mer praktisk skole. Jeg syns det er... Sånn som skolen er innrettet nå, så er de første ti årene av norsk skole i realiteten en forberedelse til studiespesialiserende linjer. Alle de stolte yrkesfagsarbeiderne vi trenger i Norge, de gode praktikerne, de blir ikke ivaretatt på samme måte som de som skal gå en akademisk vei, og det syns jeg er trist, og jeg syns det er alarmerende. Jeg har prøvd gjennom mange år å komme med mine innspill til det, både gjennom politiske prosesser men også i den offentlige samtale. Men jeg vet jo, jeg har jo vært politiker selv, så jeg vet det er veldig krevende å tørre å endre måte og struktur, og bare det å tenke fag sånn som fagplanen nå er.., i fagfornyelsen er det ingen ting som er endret når det gjelder måten å tenke på det enkelte fag eller norsktimetall. Liksom, man deler opp verden i 11 fag, liksom. Det er veldig unaturlig å tenke at 60 minutter norsk og så 60 minutter matte er den mest fornuftige måten å lære noe på. Så der tenker jeg at jeg ønsker å være tydelig på at politikerne må være mer modige og tørre å tenke annerledes, sånn at vi i enda større grad får en helhet rundt opplæringen, og at vi kan drive mye mer praktisk. Jeg syns jo det er ille at vi har seksåringer som kommer inn i skolen og som gleder seg til å lære, også er det ganske mange av de, dessverre, som slukner ganske kjapt i løpet av to-tre år, så har de mista gløden av å lære. Og det må vi ta til oss. Det er ikke greit. Så jeg ønsker meg en grunnskole som i mye større grad gjenspeiler yrkesfagslinjene. Jeg skjønner ikke at ikke tømrerne, liksom, at du får øvd deg i større grad på det i grunnskolen. At elektrikerne, at alle de praktiske, helse- og omsorgsfag... Alle de praktiske fagene er ikke synlige. Det er kanskje noen timer k&h og mat og helse og sånn, men det er i så liten grad. Så det tenker jeg... Der vil jeg sende et varsku, rett og slett, til politikere som bestemmer og lager fagplanen, at de må gjøre noe med skolens innhold, de må gjøre det mer praktisk rettet. Og det er det ene jeg er opptatt av. Også er det det med digitalisering, at vi ser jo det med at verden og den offentlige samtalen om digitalisering i skolen har blitt veldig lei, for nå er det veldig skyttergraver, og du har på en måte.., hvert fall som Gaute Brochmann som har kommet med noen sånne.., jeg husker ikke hva boka heter, men veldig alarm om hvor ille det er med iPader og PCer i skolen, og at det er et eksperiment som man prøver på. Det er en ene siden, også har du liksom heiagjengen, de digitalt frelste, på den andre siden. Også står man der og kakler på hverandre. Det er veldig leit, rett og slett. Så jeg tenker at vi som er opptatt av digitalisering i skolen, vi må være flinke til å snakke om at dette handler ikke om IKT i seg selv, men det handler om at det blant annet lar elevene være mye mer praktiske og skapende. Jeg ser jo det at hos oss, så har de nå PC, vi bruker digitale verktøy og skal bruke enda mer. Det å lage lydopptak, lage podcaster selv, det å filme, det å... Nå for eksempel, så har engelsklærerne våre samarbeidet med samfunnsfagslærerne, og elevene bygger da bærekraftige byer i Minecraft. Også tar de å snakker på engelsk, hvor de forteller om byen sin. Også lager de et opptak, også sender de det til læreren eller viser det til foreldrene. Det handler om at du får brukt på en kreativ måte, lærer, på en måte som er på ungenes premisser. Jeg syns sønnen min på 14, han lærer... Han sier selv at alt han kan har han fra YouTube. Han lærer både historie, naturfag, praktiske ting, det å lage mat... Han har YouTube som sin viktigste læringskanal. Jeg tenker at vi i skolen kan ikke si at det er noe vi ikke forholder oss til. Vi må henge med og lage en skole som gjenspeiler hverdagen, samfunnet, resten av samfunnet, sånn at ikke skolen er et gammelt hus å komme inn i som gjør ting på en gammel måte. Som ikke er relevant for virkeligheten ungene våre lever i. Så jeg ønsker at vi skal klare å få til en skole som oppleves som relevant, og som oppleves som viktig og ordentlig. 

 

Silvija: Nei, jeg syns at det er så mange ting her, og jeg er så enig. Også tenker jeg at den der, hva skal jeg si, katastrofegjengen som advarer mot fremtiden, hva slags strategi er det, egentlig? Folk kommer til å leve med iPad og iPhone eller en eller annen VR-brille eller ett eller annet i fremtiden, og jeg tenker at det er veldig mye bedre at vi lærer dem å bruke det positivt og klokt enn å si at dette vil vi ikke være med på. Også er det viktig å lære dem å bruke det klokt, også tenker jeg også at det er to sider til denne saken. Det ene er at vi må utnytte de mulighetene i YouTube, vi må utnytte de mulighetene i Minecraft og Roblox og vi må utnytte de mulighetene i alt det andre som vi ikke vet om enda, for eksempel TikTok, ikke sant. Jeg har da to gutter og to jenter, og guttene er på ett eller annet Fortnite neste generasjon, eller noe sånt noe, og mye YouTube, og jentene er mer på YouTube og på TikTok. Og de klarer man nesten ikke å stå og snakke med uten at de går og rykker og... Jeg tenker at la oss utnytte det, da. Tenk om vi lagde gymundervisning på TikTok. Høres gøy ut, selv for en mamma, å være med på. Samtidig, så merker jeg veldig med disse fire spillende barn, at jeg hadde en god samtale med Robert Steen om dette her med historien om Mats og at vi voksne vet jo ikke hvor utrolig mye barna egentlig lærer og hva de egentlig gjør i disse spillverdenene sine. Vi kunne kanskje lært oss litt mer før vi begynner å motarbeide. På den andre siden, så tror jeg at vi alle sammen er veldig enige om at det er sunt for dem å lære seg å bruke natur og lære seg å, hva skal jeg si, bruke samhold som livstaktikker. Og det er der jeg tenker at skole kan gjøre en fantastisk viktig endringsjobb nå.

 

Anne: Ja, det er derfor vi på skolen vår.., vi har i mange år sagt at vi er en IKT-skole, men vel så viktig har det vært for oss å bli veldig gode på relasjoner og det å skape en felles kultur, det å gjøre elevene stolte av å være Mæla-elever og gjøre lærerne stolte av å jobbe her. At vi på en måte bygger en sånn felles identitet på at det her er et bra sted, vi har laga et bra sted sammen. Så jeg tenker det er relasjoner, og hvis vi skal ta relasjoner på alvor så må vi, som du sier, skjønne hvordan ungene nå skaper relasjoner og hvordan de holder kontakt. Og hvis ikke vi som er pedagoger prøver å forstå det, og også tør å prøve oss litt ut i det farvannet der, så blir jo det et område hvor ungene er helt alene, og det er jo ikke bra. Jeg husker da jeg hadde litt yngre barn så gikk vi natteravn på kvelden for å passe på.., ja, det ble at vi passa på fulle voksne i sentrum, men jeg tenker det der å gå natteravn, det å være tilstede på områder hvor ungene er på nettet, det er vel så viktig. Ellers så blir det et sånt.., ikke anarki, men barna er alene, og vi er nødt til å våge å gå inn i områdene og prøve det ut. Og vi også har jo lærere som prøver nye måter å drive undervisning i de flatene, altså snap og YouTube. Og der må vi som er pedagoger tørre. Og det er snakk om innovasjon i den offentlige sektor innen skole, at vi må tørre å gjøre det vi ikke kan. Og det som er fint her med lærerne på Mæla, det er at de har en veldig sånn innstilling at de er i læring samtidig som elevene. Så det er ikke noe problem her å si at "det har jeg ikke gjort før". De er ikke noe opptatt av at læreren skal måtte vite best, men man prøver sammen med elevene, også lærer både pedagogen og ungdommen sammen. Og da tror vi at du får til gullet, at det er gøy å lære ved at du skjønner at alle må lære hele tiden, og vi gjør det sammen. Vi finner ut av ting sammen. Så jeg tenker at det er utrolig viktig at vi som voksne tør å miste litt kontrollen, for vi vil aldri få kontroll over denne nye digitale virkeligheten, for den er så mangfoldig og kompleks, men nettopp derfor må vi være til stede og vi må tørre. For ungene våre står overfor enorme utfordringer, både internasjonalt nå, så hvis vi skal klare å gi en følelse av at det nytter å få til endring og at det nytter å engasjere seg og at det nytter å.., ja, at det er håp, da. At om de skal klare de store utfordringene de står overfor, så må vi gi all den kompetansen som vi klarer, og da er det jo meningsløst å bare si "nei" til alt det nye digitale. Da gjør vi ungene en bjørnetjeneste.

 

Silvija: Da motarbeider vi dem, rett og slett, tenker jeg. Også er det noe med å på en måte klare å formidle også noen av våre prinsipper på en måte som de forstår i hvert fall langsiktig nytte av. Men jeg er veldig nysgjerrig på hvordan dere får med foreldre, for engasjerte foreldre er i min erfaring nøkkelen til både godt samarbeid men også all den utviklingen her. Har dere funnet en måte å aktivisere dem på?

 

Anne: Riktig. Vi kan sikkert bli enda bedre, virkelig. Men jeg vet jo at det, for fem år siden da skolen her slutta med fysiske lærebøker og man gikk over i digitale ressurser, så var det mange foreldre som syns det var vanskelig. De følte at det var vanskelig å følge med på den vanlige måten, i kapitlene og at man skal lese den og den siden. Det ble mindre fysisk synlig for foreldrene, det elevene jobba med. Så da jobba skoleledelsen som var her da mye med å få en forståelse for det. Og jeg tenker at der må vi være flinke, vi må forklare våre valg på en pedagogisk måte, og ta pedagogiske valg, og være tydelige fagpersoner i det her og forklare hvorfor. Også må vi samarbeide tett og ta imot alle spørsmål. Så jeg tenker foreldresamarbeidet er jo kjempeviktig uansett hva man driver med på skolen. De er våre viktigste samarbeidspartnere, og vi har jo samme målet om at ungene skal trives og ha det fint. Så...

 

Silvija: Jeg syns igjen at det å være tydelige fagpersoner er et veldig viktig kjernebegrep her, og det har jeg også sett at har fungert veldig bra i de diskusjonene vi foreldre har hatt med lærere, ikke sant, hvor det er noen som blir veldig mot YouTube, for eksempel, fordi aldersgrenser og barn under 13 også videre. Men det at lærere sier at det de ser og det de deler det er egentlig utrolig verdifull kunnskap og formidling. Og vi setter våre rammer på dette her. Der er det, igjen, det de lærer av språk gjennom å se på noen gode TED-talks, om noe veldig spennende måte å undervise matematikk på, eller... Det hadde vært dumt å bare skyve det fra seg, men det er veldig viktig å vise verdien.

 

Anne: Det er kjempeviktig. Og vi må jo forklare våre valg. Og vi må jo fortjene den tilliten. Vi kan ikke bare si at de må ha tillit til oss, vi må jo vise oss kloke nok som pedagoger sånn at foreldrene får tillit til oss. Også tenker jeg at det som hvert fall vi på vår skole tenker at IKT hjelper oss til, det er jo å gjøre skolen mer relevant, men også sørge for at produktene elevene lager, læringsproduktene, det være seg til what ever, en tekst, at det får et publikum. For vi har tenkt mye på at når du bare lager noe til læreren din, altså hvor motiverende er egentlig det? Da er det karakteren som blir en ytre motivasjon, men altså. Det finnes så mange muligheter og å finne et reelt publikum. Jeg har lyst til å fortelle en historie om noen lærere her som laget et samarbeid med en barnehage i kommunen her, hvor de hadde 10.klasseelever som besøkte en barnehage i nærheten her, og da hadde barna i den barnehagen tegnet en fantasifigur som de var stolte av. Også delte de inn i en ungdom og ett barnehagebarn, også fikk de tegningen, altså ungdommen, også fortalte da barnet om den figuren. Også tok de da de tegningene tilbake til skolen også jobbet da 10.klassingene med å lage en fortelling, en historie, en digital bok rett og slett, hvor denne figuren var hovedpersonen. Hvor det var tegninger, og lagde digitale bøker. Og gjennom at det er digitalt, så koster det jo ikke noe. Så vi kan få publisert det videre. Så da eleven var fornøyd med produktet sitt, så tok det da tilbake til en eventyrstund i barnehagen, hvor disse småbarna fikk fortalt eller lest opp eventyret om den figuren sin. 

 

Silvija: Så nydelig prosjekt!

 

Anne: Ja, og det er jo det som altså... "Viktig på riktig" har liksom vært et sånt lite slagord for en del lærere her, at hvordan kan vi gjøre det sånn at det man gjør på skolen er viktig på ordentlig, at det har en reell verdi for andre i samfunnet. Ikke bare noe du gjør på skolen, men det har en verdi. Det tror jeg vi kan bære noen av hemmeligheten på at det å finne motivasjon og at det er gøy å meningsfylt å lære.

 

Silvija: Du, Anne Ragnhild, vi har snakket oss bort uten å følge manuset noenlunde, men jeg syns dette har vært... Vi har snakket om både motivasjon og teknologi og fremtid her. Men har du noen rollemodeller? Er det noen som inspirerer deg akkurat i dette her fremtidsskolearbeidet?

 

Anne: Jeg har... Twitter har kanskje vært mitt viktigste sted hvor jeg har fått faglig input, så det utvidede lærerværelset der. Så jeg har masse folk der som jeg lærer veldig mye av og diskuterer både IKT og pedagogikk. Men eller rollemodell, sånn akkurat nå har jeg akkurat tatt over som rektor her på Mæla ungdomsskole, og det er egentlig min sjef som akkurat har gått av med pensjon, Torkild Evensen, han er min viktigste rollemodell nå. Han er da som sagt, går av med pensjon, men har stått i bresjen for denne skolen her gjennom sju år for å tørre å gå nye veier når det gjelder digital teknologi og læring. Det er han som holdt på å si kasta de tradisjonelle lærebøkene for fem år siden. Mange som var skeptiske til det, så han har vært veldig modig, til tross for sin høye.., eh, han har jo vært en moden mann. Han er veldig innovativ og tenker fremover, samtidig som han er veldig nær personalet. Han er en veldig varm og nær person, også er han ganske rampete. Så han er min rollemodell hvert fall akkurat nå. 

 

Silvija: Så bra, det høres ut som det er veldig godt utgangspunkt for både en rollemodell og vekst for deg. Hva tenker du egentlig om... Livslang læring er et sånt tema som jeg, hvis det er noe jeg brenner mest for, så er det det. Jeg syns vi nasjonalt har snakket mye om det, men det skjer for lite og det er noe med at når bedriftene skal prioritere ansattes tid, så kommer dette her forskrekkende langt ned på listen, til og med for folk som er i permisjoner. Når skoler skal prioritere dette her, så finnes det på en måte ikke nok insentiver. Det er mye viktigere å holde på med det de holder på med i dag enn å gjøre plass for dette. Hva kan man gjøre?

 

Anne: Hvert fall i den sektoren jeg representerer, skolesektoren, er dette en av de fine tingene med fagfornyelsen. Jeg var litt kritisk i sta, men det som jeg syns er veldig bra i forhold til den såkalte overordnede delen som på en måte er grunnloven i alt vi skal gjøre, og der sier politikerne nå at den skal gjennomsyre alt vi gjør. Og et av de viktige punktene i den overordnede delen er profesjonsfellesskapet blant lærerne, og ansvaret den enkelte lærer har for å bidra inn i profesjonsutviklingen, lokalt på skolen. Med det betyr det at alle har et ansvar for å utvikle kompetanse sammen. Det å gå videre, gjøre ting på nye måter. Så der er vi på en måte nå lovpålagt, enhver lærer nå er pålagt å ta ansvar for det å hele tiden utvikle faglig og pedagogisk, og vi som er skoleledere har ansvar for å legge til rette for det. Så på skolen min, for eksempel, så har lærerne her tre ettermiddager med bundet tid, som det heter, eller... Det er ikke det det heter engang, det heter fellestid, som vi jobber sammen. Så vi jobber nå med å klare å gjøre de møtene, fellesmøtene, enda bedre, sånn at alle hele tiden skal være i læring. Og der har vi en lang vei å gå, for det er lett å gjennomføre møtene på en litt sånn tradisjonell måte, men vi øver oss på å hele tiden at vi lærer og utvikler oss, og deler erfaringer i den tiden vi har sammen. Så alle skolene i Norge har et stort ansvar på at lærerne skal, de må gjennom livslang læring de også, og vi er i læring sammen med eleven. 

 

Silvija: Det syns jeg også var en veldig fin modell. Og det å bruke den tiden.., læring er en grunnleggende sosial aktivitet, og det å dra hverandre etter nakkeskinnet inn i denne fremtiden og bruke møtemulighetene til å ikke bare diskutere kortsiktige utfordringer og gjøremål, men å tenke på hva vi lærte av dette og hvordan ta det videre, veldig fin modell.

 

Anne: Ja, og jeg tenker at der også er jo det at vi har høyt kompetente digitalt, det gjør jo også at det samarbeidet trenger jo ikke å være fysisk på arbeidsplassen. Vi også, gjennom hele koronatiden, så drev lærerne med dette fremdeles, bare at vi gjorde det på digitale møteplasser. Så det gjør jo på en måte.., det er det jeg tenker med digitalisering, at det forløser så mye dersom en klarer å tenke på hva målet er først, også bruker vi teknologien til å få det til. Det er det som er viktig. Og kanskje litt vanskelig, men vi må hele tiden ha målet og det som vi kan få til som vi ikke kan få til uten.

 

Silvija: Hva mener du er relevant kompetanse for fremtiden? Nå har vi forså vidt snakket om det også, men ha mener du at vi skal putte i hodene og hjertene til alle våre barn, men kanskje også våre voksne?

 

Anne: Altså, jeg er jo selvfølgelig opptatt av at unger skal lære seg lese, skrive, regne, tenke og prosessere og vurdere og reflektere, alt det som er viktig i læreplanen. Men jeg tenker at hvis man ser på det samfunnet som er nå, så er det en virkelig stor utfordring for ungene som vi er nødt til å lære de og øve de opp til, og det er å håndtere en kontinuerlig informasjonsstrøm, av både falske nyheter og sanne nyheter. Og det å klare å navigere i den enorme informasjonsstrømmen. Og det er derfor blant annet vi har vært opptatt av å ikke bare ha en lærebok, for der er ikke fasiten. Man kan ikke bare ha en bok og si at dette er norskfaget, eller dette er samfunnsfaget. Vi tenker at vi må lære våre elever å hente informasjon her og der, og sette det sammen til en meningsfull helhet som er interessant og troverdig. Vi må lære de måter å gjøre det på. Så det er den ene tingen jeg tenker er spesielt for den oppvoksende slekt, at det er et enormt.., de får så mange inntrykk, så vi må lære de å håndtere det. Også er det det å skape, oppi det hele der, jobbe med relasjoner. Både det å være et godt og omtenksomt og empatisk menneske i dine nære relasjoner, men også det å ta et blikk for de som ikke bor nær deg selv, både internasjonalt og nasjonalt. At vi lager kloke verdensborgere. Også tenker jeg at det er lett sånn som samfunnet er nå, at du blir veldig motløs, tenker at det nytter ikke hva jeg gjør eller sier, det har ikke noe å si, at man klarer ikke å endre verden. Jeg håper at vi får unger som går ut av tiende her som tenker at sin stemme er viktig, at de kan være med på å skape endring og at det nytter å engasjere seg. Det tenker jeg er kanskje noe av det viktigste kompetansen som våre barn trenger for å håndtere de store utfordringene som verden står overfor. Store ord, men...

 

Silvija: Jeg er enig med deg. Og jeg tror at den der viljen ser du også hos ungdommen og måten de jobber for eksempel for klimasaken. Og jeg tenker at vi er nødt til å gi dem flere gode temaer der. For jeg tror det kommer til å være andre utfordringer fremover, ikke minst hvilken rolle mennesker skal spille i et sånt gjennomdigitalisert kunstig intelligent samfunn. Og der trenger vi nettopp de modige sjelene som du snakker om. Hva tenker du er fordelene med norsk skole? Syns du jeg er litt for blåøyd når jeg snakker om den skolen som bygger ansvarlige mennesker, eller hva er det du er mest stolt av?

 

Anne: Jeg er kjempestolt av fellesskolen i Norge, jeg tror det er en uvurderlig verdi i vårt samfunn, det gjenspeiler på en måte en sånn tverrpolitisk enhet om hvordan vi vil ha det i Norge, hvor du har alle ungdommer i et lokalsamfunn som møtes på den samme skolen, hvor det ikke er delt opp masse privatskoler som har spesielle interesser. Så at alle møtes her, det tror jeg er kjempeverdifullt. Og på den måten så har vi et veldig godt utgangspunkt for å lære unger om mangfold og forskjellighet, men at vi er et "vi" likevel. Så jeg tror liksom at ideen om fellesskolen, den har jeg veldig tro på, jeg er veldig stolt av den. Og det er derfor jeg også er kritisk, for jeg tenker at vi har et så stort uforløst potensiale, særlig med tanke på alle de unge praktikerne som vi i dagens system overhode ikke klarer å ivareta på en god nok måte, og jeg syns det er, når politikere er bekymret for stort frafall og at de skal stramme til med at det ikke er lov å være borte og alt det greiene her, så tenker jeg at man må se tidligere. Liksom, se hva som skjer. Det at du slutter på videregående skole, det har jo sine årsaker. Ikke antakelig vis den videregående skolen, men hva man har gjort med den ungen gjennom alle de årene på ungdomsskolen. De har liksom slukket lærelysten hos en del, de ser ikke noen mening i å være på skolen, og det tror jeg er en.., det er der vi må få til endring i norsk skole. I fellesskolen, rett og slett. Vi må klare å ivareta alle, vi må få alle type barn til å blomstre. I dag er vi tilpasset, som jeg sa tidligere, de som er glad i å lese, sitte stille, jobbe, gjøre som de voksne sier. Der har vi godt tilrettelagt, men de litt rampete som trenger å mekke eller gjøre noe praktisk, bruke kroppen sin til å lære, der har vi ikke like gode fasiliteter som vi har til de andre. Og det er jeg veldig kritisk til med fellesskolen. Men jeg, som sagt, elsker fellesskolen, og jeg vil at den skal bli enda bedre, for det er en grunnmur i det samfunnet vårt her.

 

Silvija: Vi har snakket både om covid, og jeg har spurt deg om det er noe lesing du ville anbefalt, og du slår rett og slett et slag for en god fiksjonshistorie, altså at folk... Jeg tenker, jo eldre jeg blir, jo mer har jeg lyst til å gjenlese de klassikere som jeg ble tvunget til å lese på barneskole og ungdomsskole i gamle Jugoslavia. Men man leser dem så forskjellig utifra både sitt livsperspektiv og fra verdens endrede perspektiv, da. Så jeg syns det var veldig klokt, om jeg får lov til å si det, det å få barna bare til å lese ting som folk har tenkt før. 

 

Anne: Det er jo lesing, det gjør at man kommer inn i andre sine liv og tanker. Du kan leve gjennom flere liv, da, gjennom å lese vanlig fiksjonslitteratur. Og det er underholdning. Jeg er ikke noe jålete på det med litteratur, jeg tenker at så lenge folk finner glede og rekreasjon i litteratur, så heier jeg veldig på det. Jeg er veldig glad selv i både norsk samtidslitteratur, men også de store fortellingene. Så jeg nyter å la meg underholde av gode historier, rett og slett.

 

Silvija: Du, helt på slutten, har du et slags livsmotto eller sitat du liker?

 

Anne: Nei, jeg er litt pompøs, men jeg har alltid tenkt at jeg vil gjøre en forskjell. Det har egentlig vært drivkraften for meg, egentlig fra jeg var ungdom og begynte å engasjere meg politisk, at jeg har lyst til å bidra og gjøre en forskjell for de rundt meg, rett og slett. Så det er vel det nærmeste mottoet jeg kan komme, tror jeg.

 

Silvija: Og ut ifra historien du forteller om både det du har gjort før Mæla skole, men også med Mæla skole, så har jeg et veldig sterkt inntrykk, Anne Ragnhild, at du gjør en veldig positiv forskjell, og det gjør du med et smil og med et nivå av refleksjon som gjør den smittsom. Og det er jo den beste måten å gjøre det på, tenker jeg. Det var veldig spennende å snakke med deg, tusen takk for at du bidro til Lørn.

 

 

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt onlineuniversitet lørn.university

Quiz for Case #C0767

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: