LØRN Case #C0771
Effektiv offentlig IT utvikling
I denne episoden av #LØRN snakker SIlvija med programmerer i kodemaker, Christin Gorman. Kodemaker er en ansatt-eid konsulentbedrift som leier ut hyggelige og erfarne utviklere til folk som trenger hjelp med å lage god software. Kodemaker er et team på 25 i dag, og ønsker ikke nødvendigvis fler. De har tro på en modell hvor de primært søker å være best i klassen og ikke flest.

Christin Gorman

Programmerer

Kodemaker

"Det er interessant å hjelpe folk som ikke selv skjønner at de trenger hjelp, eller hva de egentlig trenger hjelp med. Er det god hjelp når den du hjelper ikke er enig i at du hjelper dem?"

Varighet: 32 min

LYTTE

Tema: Innovasjon i offentlig sektor
Organisasjon: Kodemaker
Perspektiv: Mindre bedrift
Dato: 200814
Sted: OSLO
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


Offentlig forvaltningGrunderskap
Software
Konsulentselskap

Del denne Casen

Utskrift av samtalen: Effektiv offentlig IT utvikling

Velkommen til LØRN.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til LØRN. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Christin Gorman som er programmerer ved Kodemaker. Velkommen Christin.

 

Christin Gorman: Takk skal du ha. Veldig hyggelig å være her.

 

Silvija: Veldig hyggelig å ha deg her. Vi har fått høre at, hun der må dere snakke med og da gjør vi det.

 

Christin: Veldig hyggelig. 

 

Silvija: Det er egentlig ditt engasjement rundt det å bygge inn noen av de innovative prosesser som vi kjenner godt fra privat næringsliv i offentlige spesielt innkjøpsprosesser. 

 

Christin: Ja, hvordan vi opererer med det å kjøpe inn eller få tak i nye tjenester i offentlig sektor som er IT-relaterte. Der har vi veldig mye å gå på. Det er så mye forbedringspotensiale. Så jeg håper veldig på å kunne bistå litt der. 

 

Silvija: Ja, og vi har en burning platform i forhold til å ha en evne til å oppskalere og behovet for å omstilles. Så jeg tenker at disse diskusjonene er utrolig interessante nå. Før vi snakker litt mer om akson og andre prosjekter så håper jeg vi kan høre litt om hvem Christin er? 

 

Christin: Ja, hvem er jeg? Jeg har jobbet som softwareutvikler i 20 år nå, begynner å bli veldig gammel. Jeg har jobbet i veldig mange ulike bransjer. Jeg har jobbet i oljebransjen, som fast ansatt i offentlig sektor, i stort konsulenthus og fått erfaring med disse offentlige anbudsprosjektene, som ofte kan være problematiske. Elles er jeg gift og har to barn og en liten minigris. Så hvis dere hører noe grunting i bakgrunnen, så er det han ikke meg. Han ligger rett bak meg, bak en lukket dør, så forhåpentligvis vil han ikke forstyrre. 

 

Silvija: Det må du fortelle meg mot slutten om hvordan det er å ha en minigris som kjæledyr. 

 

Christin: Han er bare seks måneder gammel så jeg har ikke så mye erfaring enda, men han er en artig fyr. 

 

Silvija: Veldig søtt. Fortell litt om Kodemaker også. Hvem er dere, hvor mange er dere og hva vil dere?

 

Christin: Ja, vi er et ansatteid selskap. Så hele i selskapet så er alle partnere etter tre år, så har alle full eierskap. Vi er bare en gjeng erfarne utviklere. Vi jobber hands-on med utvikling. Vi har ingen annen agenda enn at vi ønsker å lage kul software og hjelpe folk. Lage ting som gjør verden til et bedre sted å være. At vi har det gøy med å teste ut nye løsninger. Vi er ikke store nok til å ha noen veldig voldsomme agendaer med det jeg ofte har gått og snakket offentlig om som er disse store offentlige innkjøpsavtalene. Dette har ikke vi egentlig noen agenda innenfor, så det er mitt personlige engasjement. Så Kodemaker vi leier ut et par folk, typisk ti stykker til et team for å hjelpe folk med å lage kul teknologi.   

 

Silvija: Veldig bra. Hva slags prosjekter er sweet-spot for dere? 

 

Christin: Nei, vi liker for eksempel det prosjektet jeg jobber på nå. Nå er jeg i et prosjekt med Bring hvor vi lager en kul ny markedsplass for små aktører. I første omgang har vi begynt i Oslo, fordi det er der vi er basert, men etter amoi.no- det må du gjerne sjekke ut- hvor vi prøver å legge til rette for at små nisjebutikker kan få en bedre presence på nettbutikk. For eksempel mathallen. Du vil ikke nødvendigvis kjøpe ost på en nettbutikk, men hvis du kan få mange sånne sammen så kan du få et innkjøp på tvers av alle mulige forskjellige aktører. Så vi håper på at det kan bidra til å holde liv i de kule nisjebutikkene og alt det morsomme som finnes i de forskjellige byene og kan ha same day delivery. At vi kan konkurrere med de litt kjedelige store plattformløsningene. Da har vi helt ny teknologi og det er kjempespennende. Vi er et lite team som pusher ut funksjonalitet så fort vi kan. Tester ut og ser om folk liker det eller ikke. Så det er sånn vi liker å jobbe og også sånn jeg ønsker at andre skal få jobbe. At mine skattepenger skal bli brukt og kunne jobbe sånn for å levere ordentlig gode ting. Det hadde vært kjempebra. 

 

Silvija: Mest for skattepenger og de brukes på investeringer som er viktig for oss. Jeg ser at du også har tegning, blogging og oppussing som hobby. Kan du ikke si litt om det?

 

Christin: Ja, vi driver å pusser opp huset veldig. Så det er også en lydadvarsel hvis det er noen pusselyder bak meg, så er det fordi vi gjør om hele huset. Vi prøver å ha litt spesielle løsninger. På badet fikk jeg brukt kodingen min til å autogenerere Tetris design. Så flisene er designet som et Tetrisspill bortover hele veggen. Og dattera mi har en hemmelig dør som ser ut som en bokhylle. Så det er umulig å se at det er en dør der. Jeg synes det er kjempegøy å få huset til å være litt morsomt og at man blir litt glad av å se rundt omkring. Nå er det veldig hvitt bak meg, men ellers er det veldig mye farge og særhet i huset. Jeg synes det er kjempegøy. 

 

Silvija: Ja, så gøy og du tegner? 

 

Christin: Jo, ja. Det er litt for moro skyld, men barna liker å tegne så da er mor med å tegner. Så vi har kunstverk av hele familien på veggene. 

 

Silvija: Så bra. Jeg er veldig glad i å tegne. Jeg har bare ikke hatt rom for det i livet mitt nå i mange år, men jeg husker jeg hadde en sånn periode da jeg studerte hvor jeg våknet en dag og måtte tegne. Jeg vet ikke hvor det kom fra. Så ble jeg helt hekta av å tegne portretter med kull. Jeg holdt på med det i to-tre måneder og har nesten ikke spist bare tegnet portretter. Så kom jeg ut av den hypnosen, men jeg synes det er et eller annet med å ha sånne muligheter til slike utløp av kreative krefter som er veldig sunt. 

 

Christin: Ja, ikke sant. Det blir liksom litt sånn, se dette lagde jeg. Det er kjempe herlig. Det er det jeg også synes er så gøy med software, og er frustrerende hvis man ikke kan jobbe sånn, men på sitt beste så kan man faktisk se ting man har laget hele tiden. Så kan man legge til noe greier her og noe greier der også kan folk bruke det. Nei, det er virkelig gøy.

 

Silvija: Hva blogger du om?

 

Christin: Jeg har i det siste blogget veldig mye om hvordan man kan jobbe effektivt med koding. Så det er litt kjedelig og nerdete. Jeg har skrevet mye om hvordan skrive kode med et veldig teknisk perspektiv og nå i det siste veldig mye om dette aksonprosjektet og hvordan man kan jobbe annerledes og få andre resultater og gjøre det lettere å lage gode løsninger. 

 

Silvija: Men du, la oss gå til akson med en gang. Fortell oss hva du tenker er problemet og hva er mulighetene for forbedring? 

 

Christin: Ja, sånn som ofte når store organisasjoner skal ta tak i ting. Så prøver man å løse for mye med en gang. Man prøver å bite over for store ting. Jeg vet du er opptatt av innovasjon og jeg husker ikke hvem det var som sa det, men jeg så et veldig bra foredrag for mange år siden. Det handlet om at innovasjon handler om å ta to eksisterende prosjekter og sette de sammen på en ny måte. Så innovasjon tar sitt utgangspunkt i ting som allerede finnes. Det er mye lettere å komponere ting og finne nye sammensetninger når du har små deler. Så det å kunne bryte ting opp, det åpner opp for veldig mye mer innovasjon. Disse store offentlige prosjektene og akson er kremeksempelet på et sånt prosjekt. Hvor man prøver å gjøre absolutt alt. Så i stedet for å legge til rette for at her har vi mange små deler som du bare kan ta å bruke ved behov, så prøver man å lage denne store plattformen. Det blir så ødeleggende. Disse store plattformene ser veldig fine ut for de som sitter på toppen og ser det hele ovenfra og ned. Så ser det veldig fint og ryddig ut, og da tenker jo de at, her legger vi til rette for at folk kan koble seg på plattformene og det blir så enkelt. Poenget er at den plattformen blir ofte fordi den er så stor, og fordi så mange bruker den, så blir den veldig vanskelig å jobbe med. Når ny teknologi kommer på banen og vi har nye muligheter, nye programmeringsspråk, verktøy og måter å jobbe på så er det vanskelig å oppgradere den plattformen. Nettopp fordi den er så stor. Så det at man bryter ned ting og ikke prøver å gjøre for mye samtidig er helt essensielt for at man skal kunne jobbe effektivt og ikke minst innovativt. Ta tak og bruke små deler på nye måter. 

 

Silvija: Men der, Christin lurer jeg på om det er vi programmerere som har gjort litt dårlig jobb med å forklare verden hvordan det burde arkitekteres. For akkurat som i arkitektur hvor det har skjedd veldig mye siden de første stråhusene vi har bygget, og vi bygger og planlegger hus på litt andre prinsipper etterhvert. Det er stadig innovasjon. For hva et bygg er og hvordan det bygges, og hvordan det vokser med tiden. Sånn er det med software også. For det første må man lære programmer. Hvor du kan ta forskjellige oppgaver og bryte dem ned i enda mindre moduler, men at alt dette her er et fint puslespill. Det er en filosofi over det hele som er konsistent. Det er infrastruktur i alle programmer og det er infrastruktur som må tilrettelegge for alle disse komponentene. Det er veldig lenge siden man har begynt å snakke om ikke bruk waterfall. Altså ikke bruk disse her kjempe målene og milepæler, men bruk lean. Det skjer fortsatt ikke. De store konsulentselskaper leverer likevel store monolitter som bare de kan levere over tid og over budsjett og ingen andre kan da vedlikeholde. Så du har et evighetsprosjekt. 

 

Christin: Nei, jeg synes nesten det er trist at de leverer tilbud på disse. Når man legger ut et anbud så burde jo folk si, nei vi kan ikke jobbe på denne måten. Sånn som nå, så sier akson, vi skal kjøpe inn noe for 11 milliarder kroner. Det er vanskelig å si nei da, når du er et stort konsulenthus og har muligheten til å levere det. Eller du har en helseplattform allerede som du kan tilrettelegge til norske forhold. Det er klart du sier ja takk til 11 milliarder. Det er mange steder man kan ta i et tak for at ting kan bli litt bedre. Bare det å ha den bevisstheten rundt det at man ikke trenger å bite over for mye. Det tror jeg er veldig viktig.  

 

Silvija: Men også dette her med å kjøpe fra utlandet vs. å bygge selv. Jeg lurer på om man prøver å kjøpe seg litt fri fra problemet og fra ansvar. 

 

Christin: Ja, men det var kanskje den første arbeidsgiveren jeg hadde, de drev med risikoanalyse som sitt felt. Deres jobb var i praksis å ta skylden hvis noe gikk galt. Folk kjøpte seg fri fordi de hadde kjøpt en ekstern risikoanalyseting, og da er alt i orden. Så det er veldig mye av det. Man tenker, vet du hva, hvis jeg bare kjøper noe så er det ikke min skyld, da er det de der som har gjort noe feil. Det er også veldig mye av problemet med disse offentlige anbudsprosjektene. At man får et veldig sånn oss mot dem greie. Jeg jobbet jo i oljebransjen av alle steder fram til jeg i 2010 begynte å jobbe for et stort konsulentselskap og fikk mitt første innblikk i de anbudsprosjektene. Jeg var vant til å jobbe på samme team, jeg var jo på samme lag med de jeg lagde løsninger for. Det gjorde at når det oppsto et problem så prøvde vi å løse problemet. Det var ingen som snakket om, er dette en endring eller er det avvik. Det var var ikke det skyld spørsmålet. Det ble helt irrelevant. Vi snakket kun om å finne gode løsninger. I stedet for å jobbe konstruktivt så blir det bare, dette sto ikke der osv.

 

Silvija: Nei, jeg tenker at noen av poengene til Robert Sten om dette her er veldig fint formulert. At det offentlige som har så enorm stor innkjøpsmakt, men også noen av de mest spennende problemene som vi må løse for felles fremtid nå. I helse, omsorg, sikkerhet og i utdanning, men de mangler bestillerkompetanse. 

 

Christin: Helt klart. 

 

Silvija: Ja, for veldig mange av bestillingene her skjer på basis av noen regelverk, og så lenge du har fulgt disse reglene som er ganske detaljert på administrative greier så er du trygg. I stedet for å tenke hva som er den beste løsningen langsiktig. Ta den nødvendige kalkulerte risikoen, lære seg det man må lære for å snakke med sånne som deg. For faktisk å bli lært opp litt. Det kommer til å være endringer i avvik. Så vi kan like godt planlegge hvor vi vil. 

 

Christin: Ja, absolutt. Det er veldig mangelfull forståelse. Det er mange som bruker statens prosjektmodell til å styre disse store prosjektene, og den er laget for det å bygge en opera eller en bro. Så det er laget for helt andre ting. Du kan ikke ombestemme deg når du har begynt å bygge broen. Når du er halvveis gjennom kan du ikke flytte den fem meter til høyre. Mens i software er det helt annen dynamikk. Man er helt nødt til å hele tiden justere og sjekke ut og det gir helt nye muligheter til hvordan vi kan jobbe. Der mangler vi den kompetansen og ikke minst bevissthet på hvor mye du faktisk taper på å inngå den type kontrakter med softwareutvikling. Et stort problem er at dette har blitt gjort så dårlig, så lenge at det er veldig mange med høye stillinger som har kjempe lang erfaring i å gjøre dette helt feil. De kan sitte og si at det er sånn man gjør det, dette funker også har de aldri opplevd den verden som jeg opererer i hvor man kan jobbe så mye mer effektivt. Da tror de ikke på at det er mulig. Da sier de, det kan ikke være sånn, for det er ikke min opplevelse, jeg har 40 års erfaring med dette. Jeg vet ikke hvordan man skal ta tak i sånt. Det er en utfordring. 

 

Silvija: Det er det som er spørsmålet mitt. Hva gjør vi? Jeg tror at du ikke kan sende hele offentlig sektor i Norge på kodekurs, men man kunne kanskje lekt litt og vist dem i litt mindre eksempler på hva som skjer med livet til en softwareløsning. I neste snekkerverksted kan jeg se for meg at man kodet litt. Så kommer det mye nytt. At dette her bør man kunne bake inn. 

 

Christin: Ja. Jeg er konsulent selv og jobber i privat sektor, så jeg skal ikke begynne å si at det offentlige bare trenger å gjøre ting in-house. Å ha et kjerneteam med faktiske utviklere som har ansvar og tar ansvar for de tingene som staten faktisk må levere, det tror jeg er veldig lurt. At man har litt mer bein å stå på. Det å gi topplederne IT-kurs er også veldig bra, men det er noe med å ha et eget nettverk internt også som vil være veldig nyttig. Jeg jobbet i husbanken en periode og før min tid i husbanken så var det noen som oppdaget på printeren at en av konsulentene der hadde skrevet ut et dokument fra sin konsulentorganisasjon med titel: “Hvordan fjerne ansatte?” Dette var en nedskrevet strategi for konsulenthuset om å prøve å pushe ut de interne. Det er igjen fordi det er mye mer lønnsomt for de store konsulenthusene hvis det ikke er noe kompetanse igjen i etatene eller i departementene. Da kan de bare selge inn hva som helst. Så det er veldig viktig at vi prøver å komme tilbake til det. For all del, man må gjerne bruke konsulenter, men ha litt kjernekompetanse også. 

 

Silvija: Jeg tror det er helt nødvendig kjernekompetanse. Ellers vet man ikke hva man kjøper og man kan ikke styre prosessen og man tror man har styrt det ved å ha fastsatt alt i kontrakten, men som sagt er nødvendig å kunne endre hvis man skal havne et godt sted. Hva er det morsomste softwareprosjektet du har vært med på? Hva er du mest stolt av? 

 

Christin: Vanskelig spørsmål. Jeg er ikke veldig glad i olje jeg er jo veldig for miljøvern osv, men jeg jobbet med land seismic og drive å lage systemer for å samle inn seismice data på land. Så det å faktisk jobbe med masse store maskiner og masse rare systemer, og måtte reise ned på felttur midt i Sahara for å teste hvordan systemene skulle fungere sammen. Det var en artig opplevelse å få være med på det. Da var det samspill med mange ulike komponenter som måtte snakke sammen. Og elektronikkingeniører, maksiningeniører og softwareingeniører og de som var ute i felt måtte arbeide sammen, det var gøy. 

 

Silvija: Og tenk deg å overføre nå den erfaringen til styring av disse nye, om det er flytende vind osv. Det er kjempe muligheter. 

 

Christin: Ja, det er mange som sitter på god kompetanse der som kan brukes videre, men det jeg har savnet mest er da jeg gikk derfra og over til å jobbe i et konsulenthus. Det er noe helt annet å kunne jobbe i en produktorganisasjon sånn og virkelig jobbe med å få levert ting. Det er det som gjør det morsomt. Å virkelig føle at alle jobber sammen for å nå et mål. Slik at det ikke er den kunde-leverandør konflikten som er så dum. 

 

Silvija: Du Kristin, jeg spurte deg om noen interessante dilemmaer du kunne snakket om. Vi hoppet jo rett over det i starten av samtalen. Det som fortsatt gjenstår som dilemma er når vi kjøper biler uten å måtte kunne så mye om biler. Der er det greit å bare se på noe du har hørt er bra, og lest noen forbrukerrapporter. Software kan du ikke kjøpe på samme måte med hjertet. Du må vite hva det bygget skal være. Samtidig så kan vi som sagt ikke forvente at alle skal bli dype programerere. Jeg synes du er veldig god til å inspirere folk til å gå på en kunnskapsreise. Altså folk vet ikke at de trenger hjelp, også skal de likevel motta den hjelpen fra deg. Hvordan gjør man det?

 

Christin: Ja, jeg tror den beste måten er bare å vise hva som er mulig. Svaret er alltid it depends. Å finne et universalt svar er veldig vanskelig. 

 

Silvija: Du har helt sikkert opplevd å bli spurt om å levere eller løse helt feil problem. 

 

Christin: Nei, dette er et kjempe dilemma. I offentlig sektor er det veldig typisk at departementene kommer med en eller annen, nå skal vi gjøre det. Så innen det kommer ned til utviklerne så er dette helt feil ting vi har bedt om å løse også er det så lang vei opp igjen at du ikke kan ta tak i det. Det er veldig vanskelig på alle mulige nivåer. Hvordan vet man egentlig at man selv har forstått riktig og at de som har tatt avgjørelsen har forstått feil. Det er ikke gitt at jeg sitter med fasiten. Veldig ofte så er det de oppfatningene du selv har ikke er de som skal være vektlagt mest. Så det er et dilemma man er utfor hele tiden. Spesielt da som konsulent så må man gi seg mer enn som en fast ansatt. Når jeg er hyret inn fra en kunde for å levere noe så må jo jeg gjøre det jeg blir betalt for å gjøre. Jeg kan ikke bare si, nei det er ikke det du skal ha. Sånn kan man jo ikke være. Men, å prøve å informere på en hyggelig måte og illustrere ikke minst. Jeg har veldig tro på at man i stedet for å krangle og diskutere, så er det mye bedre å bare vise. Hvis jeg gjør det på denne måten så blir det åpenbart mye lettere. Det var faktisk sånn jeg sluttet min tid i offentlig sektor. Jeg prøve å vise, at jeg hadde brukt to uker på å lage et proof consept, kan vi ikke gå ut og teste det? Da fikk jeg høre at vi var i planleggingsfasen, vi skal jo ikke levere noe, vi skal bare ha en plan. Så jeg har ikke fasiten. Jeg har likt å tro at ved å vise frem og se hvor effektivt man kan jobbe og se hvor raskt man kan få noe ut i produksjon så ville det ha en effekt. Selv det nyttet ikke for mitt vedkommende. Jeg skulle ønske jeg satt med en god fasit. Det å ha ledelse som er åpen til å ta imot sånne forslag og ha viljen til å faktisk demonstrere og ikke bare prate, vil hjelpe veldig. 

 

Silvija: Ja, veldig bra. Hva tenker du er relevant kunnskap for fremtiden? Hva vil du at vi skal kunne mer om alle sammen?

 

Christin: Du, kunnskapen vi trenger endrer seg hele tiden så det er mange som sier at det ikke er så farlig å sette seg inn i dybden i teknologi fordi det endrer seg likevel og det alltid er noen som kan skrive kode. Jeg vil si at bare det å tilnærme seg noe som helst kunnskap om hvordan man lager ting er viktig. Det du sier om den skapergleden er viktig. Jeg tror det at man kontinuerlig setter seg inn i hvordan man kan lage ting er gøy. Om det er 3D printing eller om det er programmering. Jeg tror man bare skal prøve å lage noe. Hvis alle prøver å holde den kunnskapen ved like tror jeg er veldig nyttig. Jeg tror det er veldig sunt for hjernen at du faktisk tilnærmer deg kunnskaper om konkret hvordan man jobber for å faktisk gjøre noen ting. Det tror jeg er sunt for alle sammen. Men igjen, hva det måtte være tenker jeg ikke er så farlig. Bare lær noe, og fortsett å lære noe hele tiden. Alltid sett deg inn i nye ting og utfordre deg selv og skap ting. 

 

Silvija: Enig, da forstetter man å vokse. Så lenge man vokser, så er man ikke gammel heller. Hvem inspirerer deg? 

 

Christin: Det er veldig mange, men jeg blir veldig affektert av folk som skriver ting. Så jeg leser stadig artikler og synes det er så flott å tenke på hvor mye bedre verden er i dag enn det den var for veldig kort tid siden. Bare på grunn av holdningskampanjer og folk som har stått på og jobbet hardt for ordentlige sosiale endringer. Hvis man tenker på alle disse store navnene, så er jo Gandhi og Martin Luther King Jr. store. Bare tenk på hva mennesker faktisk fikk til uten noen voldelige revolusjoner eller noe, men de sto opp og snakket fornuftig og fikk folk med seg på en positiv bevegelse som gjorde en enorm forskjell. Så det inspirerer meg at det går faktisk ann. Jeg vet ikke om jeg får det til, men det er fysisk mulig å bruke sin stemme på en sånn måte at man kan faktisk se forskjell. Det betyr noe faktisk, at folk står opp for noe. Det verste du kan gjøre er å bare sitte og tenke at, sånn er det bare og det er så mye jobb. Det at noen faktisk gidder å ta kampen, det har faktisk vist seg igjen og igjen, at det nytter. 

 

Silvija: Disse individuelle stemmene er også viktig tenker jeg. Det å huske at enkeltmennesker har endret verden, og at de er de eneste som har endret verden. Det er fantastisk. Du, hvor skal vi lese for å lære mer om de tingene vi har snakket om nå? 

 

Christin: Ja, jeg driver akkurat nå å leser en bok jeg har blitt anbefalt fra alle i IT- miljøet. Jeg er ikke ferdig med den enda, men “Accelerate” er en veldig god bok som bruker ordentlig forskningstilnærming på å beskrive hvordan man kan jobbe mye mer effektivt med IT. Så den vil jeg si er veldig bra. Elles så har vi jo bloggen min da, som kan være interessant hvis man vil se hva jeg står for. Jeg har skrevet veldig mye greier der, som man gjerne kan gå til også. 

 

Silvija: Da legger vi linken til Christin@workpress.com

 

Christin: Ja, jeg må sette opp en ordentlig side, men jeg gadd ikke å bruke masse tid på å lage en bloggplattform. Jeg tenkte bare at her er det en ting allerede. 

 

Silvija: Den funker?

 

Christin: Jada, den funker. Den pusher ut tekst, og folk kan lese den. Så supert, jeg er i mål. 

 

Silvija: Du, hva var den viktigste overraskelsen for deg under covid? 

 

Christin: Vet du hva? Jeg har faktisk vært veldig positivt overrasket. Det er to ting. Skal jeg ta noe som kanskje ikke er relevant til det vi har snakket om? Hjemmeskole for barna. Jeg synes det var veldig fint å se. Jeg har en sønn som er litt stille og forsiktig. Han er ikke den kjappeste til å ta ordet. Så bare det å få se han, når han fikk one-on-one med å bruke showbie og den type ting. At plutselig fikk han vist seg så mye mer synes jeg var veldig fint å se. Å se at den nettplattformen der gjorde at måtte svare på alle spørsmålene, og da fikk lærerne se at han skriver fint og han fikk så mye fine tilbakemeldinger. Det synes jeg var veldig flott å se. Det var veldig uventet, men uventet positivt. Også det med å jobbe på remote har fungert veldig bra. Den amoi løsningen som jeg sitter på nå startet vi i februar, og vi gikk i produksjon i mai. Lockdown kom jo i mars, så vi var et helt nytt team som ikke var vant til å jobbe med hverandre eller noen ting, men allikevel har det funket veldig fint. Vi har sittet hver for oss og snakket sammen. Så hjemmekontor fungerer veldig bra. 

 

Silvija: Jeg synes det har funket fantastisk, og man sparer så utrolig mye tid. Så jobber jeg faktisk litt for mye når jeg jobber hjemmefra, også blir jeg litt schizophren i håp om å gjøre flere ting samtidig. Mens når jeg sitter i et møte fysisk, så må jeg bare være der. Det er litt for lett å gjøre litt andre ting på siden av et teamsmøte. Så prøver jeg virkelig å ta meg i det, fordi jeg tenker på tilstedeværelse osv, men jeg synes det blir spennende å se hvordan vi jobber etter at verden har normalisert seg. For jeg håper at de rutinemøtene fortsetter å kjøres digitalt, mens de kreative eller de vanskelige møtene, de tar vi fysisk. 

 

Christin: Ja, jeg vil håpe det også. Bare reiseveimessig og ikke minst miljømessig. Tenk så mye man kan spare miljøet og tid med familien ved å slippe å ha den reiseveien inn til Oslo. 

 

Silvija: Veldig bra. Christin, helt på slutten. Har du noe form for livsmotto eller yndlings sitat

 

Christin: Ja, jeg så faktisk noe på twitter som jeg må finne frem igjen som jeg synes var helt herlig. Det er George Bernard Shaw som sa: “The reasonable man adapts himself to the world: the unreasonable one persists in trying to adapt the world to himself. Therefore all progress depends on the unreasonable man.” Jeg synes bare det er noe med at det er mye enklere å bare si jaja, sånn er det bare Christin eller det blir så mye jobb. Det hører jeg hele tiden. Vet du hva, alle fremskritt krever at folk faktisk sier, nei vet du hva dette er ikke bra nok, vi kan gjøre det bedre. 

 

Silvija: Ja, helt enig med deg. Christin Gorman fra Kodemaker, tusen takk for at du var med oss og har inspirert oss, både om software og godt samarbeid mellom offentlig og privat.  

 

Christin: Takk skal du ha. Takk for at jeg fikk være med. 

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University.