Velkommen til Lørn.Tech en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Eirik Løkke: Hjertelig velkommen til Teknologi og politikk konferanse 2020 og panelsamtalen Innovasjon i privat og offentlig sektor. Mitt navn er Eirik Løkke og jeg er rådgiver i Civita og jeg har gleden av å lede denne samtalen. Til å dele sine tanker om temaet har vi Tore Sandvik og Pia Jøsendal. Silvija Seres fra Lørn er publikum. Det er jo greit å ha i disse korona tider. Før vi går i gang med samtalen tenker jeg begge paneldeltakerne kan presentere seg selv. Da kan vi starte med deg Tore. Vær så god.

Tore Sandvik: Takk for det. Jeg heter da Tore Sandvik og jeg er Fylkesordfører i Trøndelag. Det har jeg vært siden 2003, eller fram til 2018 var jeg i Sør-Trøndelag fylke og så slo vi oss sammen med Trøndelag til ett fylke og da var vi blitt like store som Danmark i areal med 450 000 innbyggere. Trøndelag fylkeskommune er ca 4.500 ansatte. Vi har et budsjett på ca 6 milliarder kroner i året og investerer for mellom 1 og 2 milliarder kroner også i året. Ellers så har jeg da 4 barn både 2 voksne, én på 18 og én på 9 snart. Og så er jeg ifølge en kompis av meg da også da en “fotball-autist”. Både vært fotballtrener, er veldig opptatt av “bryggefotballen” og elitefotball. Så det bruker jeg også mye tid på.

Eirik: Takk skal du ha Tore. Pia, vær så god.

Pia Jøsendal : Hei. Jeg heter Pia. Jeg representerer i dag et fellesverk, et nettverk, som heter OneTeamGov som er en del av et globalt nettverk. Til vanlig jobber jeg i Asker kommune med omstilling, endring og digitalisering. Jeg er nysgjerrig av natur og undres over hva slags type perspektiver man kan få av å være litt i andres tøfler innimellom. Jeg har en tverrfaglig bakgrunn fra studietiden. Jeg har vært innom 7 forskjellige universiteter rundt omkring i verden for å forstå hvordan verden fungerer. Og så har jeg de siste årene vært innom både private konsulentselskaper, jeg har jobbet i privat industri, jeg har vært i et direktorat - jobbet i staten, og nå jobber jeg i kommune. Så jeg har tatt litt sånn 360 graders turen rundt hvordan disse ulike partene samarbeider da og sett ting i praksis. Og alt man ikke vet det blir man klar over når man lærer mer og mer. Så det er mange ting som vi skal snakke om som jeg synes er veldig spennende, men som jeg tenker det finnes veldig mange ulike perspektiver på av de temaene vi skal snakke om. Ellers har jeg 2 barn, en på 5 og en på 8 og bor jeg i Asker med samboer.

Eirik: Tusen takk Pia. Det høres ut som at du har en svært god bakgrunn for å dele tanker om det vi skal innom i dag. Og vi skal holde på i 20 minutter og det er jo veldig store temaer så vi får selvfølgelig bare kommet innom litt om de. For å starte med deg Tore, når vi snakker om innovasjon i privat og offentlig sektor så tenkte jeg å bare starte med: hvor gode er vi i Norge på innovasjon og hva tenker du er det viktigste vi kan gjøre for å bli enda bedre?

Tore: Jeg tror jo at vi kan alltids bli bedre, men jeg tror Norge er veldig gode på det. Jeg tror på ulike fylker, ulike kommuner og ulike deler av staten på hvor god man er på innovasjon. Vi har hele tiden fokusert på at vi skal bruke innkjøpsmakten som vi har som stor innkjøper i Trøndelag til å utfordre næringslivet til nye løsninger både teknologisk, men også rent kvalitetsmessig. Vi har også vært opptatt av at vi skal oppgradere vår egen kunnskap så vi kan ha et godt samkvem. Vi i Norge driver ofte med selvpisking, men det er veldig mange som kommer til Norge for å også sjekke hva vi faktisk får til. Vi har en kjempefordel i Norge med at vi har en stor offentlig sektor som gjør at vi også da har mye helhetlige kjeder av både på data, men også på tjenesteyting som gjør at Norge kan være et hjemmemarked for utvikling av teknologi. Der tror jeg vi skal være enda mer bevisst. Det offentlige bruker veldig store midler på innkjøp hvert år og det kan jo vi bli enda bedre på å systematisere mer, men vi er fortsatt veldig gode på det. Jeg tror også at vi fra Trøndelag og mange kommuner i Trøndelag har visst at det er mulig både å øke konkurransekraft i næringslivet, skape nye løsninger, tenke nytt på mange områder, og samtidig da for oss da som er viktig nå, å nå politiske mål. Enten om det er knyttet til HMS og bedre for arbeidstakere, men også for å nå målene knyttet til grønn omstilling og et mer klimavennlig avtrykk i den økonomiske virksomheten.

Eirik: Pia, hva er dine tanker: hvor gode er vi og hva kan vi bli bedre på?

Pia: Jeg er jo enig i det Tore sier. Vi er gode på veldig mange områder. Det er mange som ser på oss både på innovasjon og digitalisering også. Vi har i stor grad digitalisert offentlige tjenester. Det er veldig mange land hvor ikke det er tilfelle overhodet. Det kan eksempel ta flere år før man får tak i et førerkort fordi at man har flere ledd i byråkratiet som ikke prater sammen. Sånne type problemer har ikke vi. Det jeg tenker vi har noe å gå på er at vi også er veldig flinke til å snakke om ting og vi er veldig flinke til å drive innovasjonsprosjekter og jobbe med innovasjon isolert sett, men det å bredde tankesettet - bredde det og integrere det inn i organisasjonene våre, virksomhetene våre, hvordan offentlig forvaltning fungerer...at vi blir gode på å identifisere hvilke mekanismer er det som sørger for at vi får de samarbeidene som gir mulighet for at kompetanser kan møtes på en mye mer systematisk strukturert måte. Der tror jeg vi har en del å hente. ”Pilotdød” er jo et begrep som har blitt brukt som er mye omdiskutert også. Det er ikke det at alle prosjektene våre dør, men vi er veldig gode til å gjøre ting litt isolert sett, og kanskje kan vi bli bedre på å systematisere bredde.

Eirik: Tore, bare for å følge opp litt. Bare sånn selve begrepet “innovasjon”, det er jo ikke helt åpenbart hva vi snakker om. Mitt inntrykk er - gjerne del tanker - at Norge i offentlig sektor er gode på å ta i bruk teknologi. Eksempelvis hele Altinn. Når jeg forteller mine amerikanske venner at jeg kan levere selvangivelsen på SMS så er det jo nærmest som om de nesten ikke tror på det. Nesten litt sånn at “hvilket u-land er USA på dette” i forhold til hvor langt fremme vi ligger her. Så når vi snakker om innovasjon snakker vi om å ta i bruk eksisterende teknologi og finne opp ny teknologi. Hva tenker du om det begrepet og hvordan vi bruker det?

Tore: Jo, vi ligger langt fremme fordi vi er et rikt land og har en godt utdannet befolkning og har lav terskel for å ta i bruk ny teknologi. Og fordi offentlig sektor alltid har vært gode på det. Og fordi vi har en stor offentlig sektor! Så det har derfor vært mulig å standardisere. Selv til å begynne med når jeg selv jobbet i et lite IT-firma til å begynne med så var det mange piloter og veldig mange som kom med egne løsninger rundt omkring til kommune-Norge. Men jeg tror det skjedde veldig mye innovasjon av den pilotfasen for digitaliseringen av Norge selv om mange etter hvert slet med å få tilgang til egen data fordi det var låst i et “agent” operativsystem som noen hadde sydd sammen på gutterommet. Vi tar i bruk ny teknologi, men vi etterspør jo også ny teknologi på løsninger som ikke finnes. Et tema som har vært på Lørn tidligere er jo at vi har jo for eksempel bestilt hurtigbåter som er utslippsfri, som kjører med samme hastighet som i dag og bruker mindre energi. Så vi bruker innkjøpsmakten til å etterspørre teknologi som ikke finnes, og dermed stimulerer vi norsk industri og norske teknologimiljøer, og samarbeid dem imellom og klyngedannelse, til å levere noe som verden kommer til å etterspørre hvis det er mulig å skape det. Vi bruker innkjøpsmakten vår til å drive fram slik type teknologi. Vi er også innenfor når vi bygger nye skoler og vei, for å holde kostnader nede, men også for å skape nye løsninger. Det vi erfarer er jo at når vi setter oss politiske mål og som innimellom kan virke litt urealistiske så har vi så dyktige folk i fylkeskommunen med så høy kompetanse og med så godt samspill med teknologimiljøene og næringslivet at de faktisk greier å stimulere at det settes i gang innovasjonsprosesser. Så både det å bruke ny teknologi, men også det å finne opp ting som ikke finnes, be om ting som ikke er mulig, har vi tenkt er et ansvar vi i det offentlige har og det er en del av det vi skal bruke de midlene vi rår over. Selvfølgelige er det til syvende og sist opp mot eksempelet med hurtigbåter - at det går en båt. At folk skal slippe å svømme til de plassene de skal til slutt!

Eirik: Ja, eventuelt at de får en bro som veldig mange etterspør etter hvert. Pia, hva er dine tanker om det som Tore sier om hvordan det offentlige kan stimulere innovasjon for å bruke det uttrykket?

Pia: Det er jo akkurat den historien om båtene som er kjempeinspirerende og jeg tenker at det er en åpenbar innkjøpsmakt det offentlige har på den type teknologi, altså at man kan etterspørre. Når vi snakker om innovasjon som en mangfoldig boks, men det er egentlig teknologi også. Og teknologi kan bety alt fra alle de integrerte saksbehandlingsløsningene som vi har rundt omkring i det hele offentlige hvor vi kanskje ikke har like stor innkjøpskraft fordi markedet ikke er så veldig stort. Og det er vanskelig for én kommune eller én fylkeskommune å be om store endringer. Da må du ha den systemtilnærmingen for å faktisk skape endring. Men det er ingen tvil om at det er det offentlige som er en sterk driver i å skape de endringene og se mulighetene, som har det vært i 10 år at det offentlige har driftet for å få frem ganske grunnleggende teknologier som samfunnet er avhengig av i dag som internett, SMS, og ja andre ting hvor det er store offentlige bevilgninger som har vært grunnlaget for endringene. Men én ting er jo at det er jo ikke nødvendigvis at SMS-en ble den store offentlige tjenesten. Så...det som er litt krevende med å jobbe med innovasjon på den måten er vi jobber med store og langsiktige grunnleggende skift som kanskje ikke alltid er så enkle å se og hvor da gevinstrealiseringer eller gevinstenes kostnadsbilde og investering kan være vanskelig å forklare eller begrunne “hvorfor skal vi gjøre denne typen investering?”. Og der på noen områder på for eksempel bærekraft og det grønne skiftet ser man god politisk forankring. Man har ledelse som ønsker og man har vilje. Så er det på andre områder fortsatt noen som sliter med den type forståelse for hva og hvorfor man må ta investeringene og hva slags gevinster man får på sikt. Veldig mye på IT-siden. Vi snakker om datadrevet, vi snakker om hvordan vi skal...mange ledere etterspør helseverktøy, kunne se trender, kunne gjøre maskinlæring, AI, digitale tvillinger, simuleringer og alle disse tingene her. Det krever langsiktig investering, datainfrastruktur, folk, vi trenger masse kompetanse, så der er det et gap mellom hvordan vi jobber med ulik type teknologi “hva er det vi faktisk forankrer forandringen i?”. Det fører til ulike former for innovasjon vil jeg påstå; noe snikinnovasjon også har man radikal innovasjon på andre områder.

Eirik: For å følge opp det litt og bringe inn elementet som ofte omdiskuteres i Norge særlig i krysset mellom næringspolitikk og offentlig sektor. For å spørre deg Tore: hvor mye skal offentlig sektor for eksempel NAV eller andre ta IT-prosjekter bare innad og hvor mye skal outsources eller etterspørres? Det er ikke en enkel balanse å vite hvor mye konsulenter og folk fra næringslivet som skal inn og hvor mye kompetanse som skal holdes innad og hvor mye innovasjon som skal foregå innad i de offentlige. Hva er dine tanker om det?

Tore: Det har gått mye i bølger det fra en fase der alle hadde egne enorme IT-organisasjoner der de skulle finne på alt selv. Jeg er veldig skeptisk til de store statlige drevne teknologiprosjektene. De har en egen tendens til å knele under sin egen tyngde og ofte overse også da verdien som ligger i å ha... så det blir for stor risiko ofte. Det kommer nye nå sånne prosjekter nå som jeg tror vi kommer til å få eksempler på. Det finnes skrekkhistorier fra tidligere og de lærer ikke. Prosjektene blir ofte sin egen målsetting som også ofte også er en fare. Men det var en utvikling hos de store IT-avdelingene til at man også ser alt, også oppdager man at da var man helt prisgitt markedet og da gode selgere til at man skapte en bedre balanse. Erfaring å ta fra Trøndelag er at vi er helt avhengig av å ha en meget oppegående IT-avdeling når det gjelder teknologi innkjøpene. Skal vi være en god kunde og skal vi ha god driftsoperasjon så er vi helt avhengig av gode folk - og det i en viss størrelse. Når vi slo sammen fylket så fikk vi medgift. Vi brukte nesten hele medgiften på å kjøpe og oppgradere et helt nytt datasystem. Der har vi ikke hentet ut alle effektene enda. Men en ting som er helt klart er at vi fikk en kjempe fordel når vi nå måtte sitte på hjemmekontor og drive hjemmeundervisning for å få kontakt med de ansatte under Korona for det hadde vi allerede i bunn, så det hadde vi en kjempefordel på. Så svaret på det du spør om er at det må være en balanse.  Og jeg er veldig skeptisk til de store statlige drevne IT-prosjektene, de kneler ofte.  Det er mange som ikke vet hvor gode norske kommuner har vært til å drive frem løsninger. Mange av dem har trådt feil og solgt seg billig og kanskje du at mange ganger, men det mangfoldet av erfaringslæring som har vært i det tror jeg er en av grunnene til at Norge ligger langt fram og også har bidratt til å stimulere opp en privat sektor på det her i Norge.  Så det tror jeg er veldig viktig.

Eirik: Pia, hva er dine tanker sett fra perspektivet om å finne denne balansen om hvor mye som gjøres internt i offentlig sektor og hvor mye som må outsources?

Pia: Silvija rekker opp hånden her så kanskje hun vil kommentere først?

Eirik: Ja, Silvija, vær så god.

Silvija: Jeg spør lederen Eirik Løkke om han tillater spørsmål fra publikum?

Eirik: Ja, spesielt når det er deg Silvija!

Silvija: Jeg har bare veldig lyst til å be Tore kommentere videre, og gjerne Pia også. Oslos helsebyråd Robert Steen, også en Arbeiderparti-felle med Tore, har skrevet så mye spennende om Akson-prosjektet. Uten å gå mye inn i kjernen der så har han en veldig spennende formulering om at det offentlige må ha en sterk bestillerkompetanse. Hvordan tenker dere rundt det?

Tore: Jeg er helt enig med Robert, og han utdyper egentlig det som jeg har sagt. Vi er nødt til å ha god bestillerkompetanse rundt omkring for å vite hva vi etterspør og så er det jo en balanse da. Jeg kjenner ikke så godt til Akson, men jeg kjenner at jeg er skeptisk til det som blir for stort og det som skal berører staten. Vi var den første med mobilapp for å betale billetter på kollektivtrafikken og var utviklet på Gråkallbanen her i Trondheim, og vi har inntil det siste kjempet hardt for at det skal lages en nasjonal systemutvikling av det fordi vi ser at det er mange små leverandører som har klart å drive utviklingen sammen med kollektivselskapene rundt omkring. Før jeg var ordfører så var jeg en liten periode i Næringsdepartementet som såkalt e-koordinator og statssekretær for Grete Knutsen og hun laget en Norge-plan. Da kalte vi det for co-regulering. Altså at staten følger med på utviklingen og så utvikler teknologien seg og så utvikler man reguleringer parallelt med teknologiutviklingen sånn at man ikke skal stå i veien for nødvendig teknologiutvikling. Da er du avhengig av at det er flere løsninger som presenteres og ikke bare en mastodont som kommer inn. Og da tror jeg det er viktig at det offentlige er bevisst og er på etterspørselssiden. God bestillerkompetanse er helt avgjørende. Hvis det bare blir teknologidrevet, så passer det ikke med løsningene, og hvis det bare blir løsningdrevet så finnes det kanskje ikke muligheter for å utvikle riktig teknologi.

Eirik: Pia. Dine tanker om denne balansen mellom offentlig og privat: hvordan ser du på den?

Pia: Jeg er enig i mange av de tingene Tore sier. Èn ting er teknologidrevet og én ting er løsningsdrevet, men er vi liksom drevet nok av å finne det riktige behov å løse. Og for hvem.  At vi har fokus på hvem vi faktisk gjør hverdagen bedre for. Jeg ser ut fra både mange av de som er med i OneTeamGov som også kommer fra konsulentselskaper hvor det er en sterk dreining mot egentlig det at vi trenger ikke nødvendigvis å bestille løsninger på ting, men vi trenger å bestille kompetanse. Og dette med å bygge opp store IT-avdelinger internt i virksomheter, det handler tror jeg om at man prøver å få inn kompetansen. At man ønsker å ha kompetansen og prosessene. Også er vi rigget sånn at det må være inne i virksomheten. Men i større og større grad er vi nødt til å se om vi klarer å bygge produkter, om vi klarer å bygge kompetanse-poler, nettverk og prosjekter hvor man rett og slett setter sammen de rette hodene for å få tak i en problemstilling og så jobbe systematisk og strukturert med den problemstillingen. Det finnes også konsulenthus som etter hvert også kun selger ferdige produkter med kompetanse på ulike områder for å klare å dekke et helhetlig behov hos en kunde for eksempel fremfor å svare på løsningsspesifikasjoner. Det synes jeg er et veldig interessant skifte fordi det betyr en del for ting om hvordan vi rigger oss. Èn ting er selve anskaffelsen, altså hvordan vi anskaffer ting i det offentlige. Mange ting vil fortsette å være sånn at vi må be om ting som ikke finnes, vi må be om ting som finnes, men at vi også i større grad åpner opp for å anskaffe hoder - kompetanse - uten alltid å vite helt hva det er som er den ferdige løsningen. Og det her er nok noe også nøkkelen for innovasjon. Tørre å leve litt i usikkerhet, tørre å leve i risiko, vite at her har vi en utfordring eller at det er noe her som ikke stemmer, eller at det er noe her som vi må forbedre og faktisk ikke vet helt hvordan. Men vi må prøve og vi må tørre å gjøre det i praksis. Vi må tørre å feile. For det er også en risiko med de prosjektene man bygger som Tore snakker om. At det går fort prestisje i ting. Tidligere Innovasjon Norge-direktør Anita Krohn Traaseth skrev en artikkel for ikke så lenge siden om hvor farlig den frykten for å feile er fordi den setter seg inn i systemet og gjør at du ikke har den innovasjonsmuligheten lengre. “Du kan ikke feile, det kan ikke gå gærent, du kan ikke snu og du skal ikke stoppe prosjekter”. Da sette vi jo både næringslivet opp for feil og vi setter oss selv opp for feil. Da vil vi ikke få til å gjøre hverandre bedre. Det å forstå hverandres perspektiver: hva trenger næringslivet for å overleve og hva trenger det offentlige for å overleve. Jeg synes vi skulle ha snakket mer om det om hvordan skal vi lære og forstå hverandres virkelighet, for det vil påvirke samarbeidet og kanskje også få flere offentlige instanser til å slutte å være redd for å private med private næringslivsaktører om at de har et problem eller at de ikke helt vet hvordan de skal løse det fordi man er redd for å havne i konflikt med anskaffelses regimet eller ødelegge salgsprosesser. Vi må senke terskelen for å prate sammen. Det handler om folk.

Eirik: Det er veldig mye vi skulle ha pratet veldig mye mer om, men 20 minutter går fort i hyggelig lag. Jeg tenker dere kan få 60 sekunder helt på slutten til å si det dere ikke har fått tid til å si så langt. Da kan vi starte med deg Tore. Noen avsluttende kommentarer?

Tore: Da vil jeg egentlig ta tak i det Pia sier nå. Jeg tror nettopp det med å tørre å feile er jo det som jeg mener er en av de viktigste tingene for å bruke det mangfoldet vi har ved en stor offentlig sektor og mange kommuner. Det er mindre skummelt å feile der enn når du bygger noe stort statlig som skal omfatte alle. Da blir risikoen for feil mye større og de risikoene du tar ut da tar gjør ofte at det tar for lang tid og at pengene løper løpsk. Så det å bygge på det mangfoldet til å ha et samspill med næringslivet. En annen ting som vi øver oss mye på som er viktig, det er to ting, det ene er at vi ønsker å bygge en kultur for intraprenørskap. Jeg tror det å utvikle enda bedre tekniske hjelpemidler i skolen - det har vært veldig teknologipush inn i skolen. Der mener jeg det finnes massevis av lærere som sikkert sitter å tenker ut løsninger som kunne ha vært, og hvis vi kobler de opp mot teknologer så kunne vi ha skapt nye løsninger. Så vi ønsker å bygge en kultur for intraprenørskap der vi også stimulerer opp våre ansatte som har idéer til å få tid for å utvikle idéen sin og at vi da har økonomiske insentiver for at de kan få gjøre det. Vi har et eksempel på lærere som har brukt gamification som ønsker tid til å kanskje gå ut og kommersialisere idéen. Se om det lykkes. Da får du et “pull” av teknologi i stedet for et “push”. Det siste poenget mitt er i forhold til privat sektor. Det jobber vi mye med, ikke minst knyttet til anbud. Vi må også innovere og utvikle oss om hvordan vi etterspør kompetanse hos bedrifter. Ofte i store anbud så lager vi en ferdig bok om sånn vi skal ha det hvor løsningene er spikret. Så kommer entreprenørene inn og ser at det burde vært gjort på en annen måte, men konkurransen er nå sånn som den er, og skal den vinnes så må kravene tilfredsstilles. Vi ser at dette blir dyrere og vi får brukt lite av vår spisskompetanse. Nå bruker vi heller mye tid på å lage anbud der vi bruker kompetansen hos entreprenørene fordi dem vet hvilke løsninger som kan løse våre utfordringer og problemer og våres bestillinger. I større grad da etterspør vi funksjon og så bidrar vi da til at vi sammen kan utvikle løsninger som holder budsjett og som øker kvaliteten og gir oss løsninger som ingen har tenkt på før. Og så tar da de samme bedriftene med seg den samme konkurransekraften ut i markedet og tilbyr det til andre.

Eirik: Pia, helt til slutt. Noe du ikke har fått sagt?

Pia: Ja, jeg vil gjerne få lov til å si at OneTeamGov - OneTeamGoverment - er et felleskap for alle som brenner for en radikal forbedret offentlig sektor og de beste innbyggertjenestene som vi kan tilby. Uavhengig om du jobber i offentlig sektor eller om du jobber med offentlig sektor, eller jobber frivillig. Vi har 7 prinsipper. som vi jobber etter for at man skal ha en trygg og en god øvingsarena for å snakke sammen, ha samarbeid, finne riktig kompetanse, kunne spørre spørsmål, få svar og få til dialog på tvers av mange forvaltningsnivåer og på tvers av sektorer. Jeg tenker at den kultivator-rollen som OneTeamGov og mange av medlemmene ønsker å ha er litt mangelvare i dag. Vi jobber mye med å utvikle gode kulturer internt i virksomheter. Vi snakker mye om det. At vi jobber mot felles mål, at vi alle faktisk kan se hverandre gode intensjoner, at vi blir flinke til å teste tidlig og at vi jobber aktivt med inkludering av mangfold. Det er egentlig en åpen invitasjon for alle til å ha en konkret dialog. Det er et fysisk sted der vi har Slack, vi har LinkedIn, vi har Twitter, vi har steder du faktisk kan nå folk da istedenfor å lure på hvordan du kan få tak i noen som vet et eller annet om noe. Også handler det om at du er der som individ: “det jeg brenner for”, “det jeg kan”, “jeg stiller som meg selv” og ikke i en rolle med noen beslutningsmyndigheter eller en organisasjon eller et selskap. Vi er der i et felleskap. Det har jeg sterk tro på hvis vi både skal jobbe mer med innovasjon i Norge, så må det sildres lengre ned i hverdagen til alle sammen og hvordan vi løser helt konkrete oppgaver i praksis, selv de minste, og at vi klarer å se på tvers av grenser fordi dette er et globalt nettverk. Det finnes masse kompetanse utenfor Norge også! Vi snakket ikke om det i dag, men dette med å løfte selskaper ut av Norge også så vi eksempler på under corona-pandemien hvor det var fantastiske initiativer her i Norge som trengte kontakter her i utlandet hvor vi kunne formidle kontakter via OneTeamGov. Så det å ha den kultivatoren, jeg tror det er en av de aller viktigste virkemidlene for å skape en spennende fremtid!

Eirik: Tusen takk Pia og tusen takk Tore, og tusen takk til Silvija som engasjert publikummer. Så takker vi av for denne samtalen under Teknologi og politikk konferansen 2020. Takk for meg.

Du har nå lyttet til en podcats fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet Lørn.University.