Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn podcast i samarbeid med klyngen GCE Ocean Technology. Mitt navn er Silvija Seres og gjesten min i dag er Inger Graves som er Ocean and Coastal Product Management Lead i selskapet Aanderaa i konsernet Xylem.

Inger Graves: Takk skal du ha.

Silvija: Det var litt av en munnfull tittel. Men du kan få forklare oss hva det betyr om veldig kort tid. Inger, dere samler masse data fra de dype og de grunne havet? Og bruker det til å både hjelpe oss å overvåke og å forstå, men kanskje også til å tilby noen helt nye forretningsløsninger. Vi kommer til både deres selskap og det større konsernet som dere hører til. Men før vi snakker om hva dere gjør så håper jeg vi kan snakke litt kort om deg. Bare så folk forstår hvem de lærer fra. Hvis du kunne si noen ord om hvem du er og hvorfor du har verdens beste jobb?

Inger: Ja. Inger Graves heter jeg da. Er 48 år og har to barn på 10 og 12 år og en mann på 51 år hvis vi er veldig opptatt av hvor gamle folk er. Jeg er født i USA, men oppvokst i Norge. Studert i Norge og i USA. Har utdanningsmessig en master i elektronikk, så jeg er en teknolog. Valgte egentlig det på grunn av at jeg liker det med å omsette teori til praksis. Jeg har alltid vært veldig god i matte og har lyst til å se at det kunne bevises i labben det jeg regnet var korrekt. Så derfor valgte jeg ingeniørhøgskolen i Bergen først, også School of Technology i Sør-Dakota som master studiet da. Så etter mange år i USA etter utdannelsen min så reiste jeg tilbake til Bergen og fant ut at jeg måtte jo reise da ellers ville jeg aldri komme tilbake. Så klarte jeg å få hjem min mann Jeff da. Og måtte egentlig reinvent myself litt fordi det selskapet jeg jobbet i USA, Intel, meget stort processor, mikroprosessor selskap - der har du jo en veldig smal og dyp kompetanse i noe som ikke sånn typisk man har behov for i Norge. Så da valgte jeg å gå litt tilbake til basic, og begynne som en embedded for hardware og software. Og lagde da instrumenter for de store dypene i Aanderaa og data instruments i Bergen. Det er der jeg fortsatt jobber etter 17 år. Så har hatt det så gøy at jeg fortsatt jobber i forskjellige stillinger i det selskapet nå som da i 2010 ble kjøpt opp og nå er en del av Xylem. Så de lager dypvanns instrumentering og sensorer og elektronikk som fungerer både på grunt vann og dypvann i havnæringene.

Silvija: Har du noen sære hobbyer? Et eller annet som gjør at vi kan huske…

Inger: Jeg vet ikke om det er så veldig sært, men det er litt uvanlig kanskje etter 48 å drive å kjøre telemark og offpist og traske rundt i fjellene. Hvert fall så virker det som at færre og færre står på telemark og det skjønner jeg ikke hvorfor skal være sånn. Men jeg liker veldig godt å kunne ta på meg skiene og gå ut å finne en vei nedover disse fjellsidene. Og den stilen telemark - den er uslåelig når det gjelder å få nærhet til bakken og til elementene. Så jeg liker det veldig godt. Og vil oppfordre alle til ¨skifte tilbake igjen fra slalåm til telemark.

Silvija: Men du, jeg har et spørsmål til deg. For en ting er slalåm, men en annen ting er randonee som jeg har inntrykk av at er en fjong og utenlandsk utgave av telemark. Og ikke fullt så vakkert visuelt heller? Eller hvorfor?

Inger: Ja, det tror jeg gjør at folk som er fra slalåm eller alltid har stått på slalom ski har gjort at de kan kunne komme seg ut av skianleggene. Og det har jo vi til felles at det blir kjedelig å stå i et anlegg. Så det å ha på seg randonee ski gjør det samme som en telemarker at du kan gå i en topptur og ta deg inn i et området som er mye mer vilt og naturlig. Men selve stilen nedover bakken synes jeg Telemark er uslåelig.

Silvija: Veldig fint. Hvis det hjelper å forstå litt dypt vann sensorer, eller grunn vannsensorer for den slag skyld. Hva er det man skal måle og hvorfor?

Inger: Ja, det har jo sitt utspring fra da dette selskapet startet i 1966 og da var det jo forskere som lurte på forskjellige fenomener innenfor oseanografi. Men det vi har sett i de siste 20 årene er at det er vel så mange kommersielle som har behov for den samme type data. Hvis du er i et oppdrettsanlegg så har du gjerne behov for å vite hvilken type gjennomstrømming du har i anlegget, sånn at du har en vannutskiftning. Og det er en del av kriteriene du har for å sette opp et anlegg, for at du skal ha en viss strøm i anlegget. Og da trenger du også å få dimensjonere hvordan ankerfestene dine skal være dimensjonert og sånne ting. Er du innenfor for eksempel olje og gass så har du prestudier før du utvikler et felt for å finne ut hvilken type forhold du har i vannkolonnen. Og under bedrift så er det mer under planlegging og effektivisering at man vet. Er det for eksempel for mye bølger så er det en del operasjoner som er vanskelige og mindre effektive. Så disse målingene av bølger og strøm og disse vann kvalitetsbarometeret er felles for mange av de industriene som er i havet.

Silvija: Og hvordan fungerer det rent praktisk? Henger disse målerne i noen tråder eller hvordan gjennomføres det?

Inger: Det er jo individuelt og det er også et veldig godt spørsmål. For opprinnelig så var det veldig mye av det vi kaller moring. Så da henger det i en type kjetting eller en type moring som går fra bunnen og opp. Mens nedover i sånne grunn farvann så er det jo alt fra observatorier der du har kablet ut til at du kan ha det på en bøye. En bøye som kan ligge i overflate posisjon og der du har instrumenteringen nedover. Og hvis det er innenfor aquakultur, så henger du gjerne på merkanten. Så den infrastrukturen som skal til for å ta dataene fra sensorene og inn til land varierer veldig og er ofte noe av det vanskeligste ved å designe et system - det å finne en god måte å få dataene inn til brukeren.

Silvija: Jeg er fortsatt på hardware siden nå, så det må være ting som tåler saltvann og som tåler mye vær og vind. Dere er gode på å lage veldig robuste sensorer også?

Inger: Ja. Det er absolutt det og det er helt korrekt. Vi produserer jo fortsatt i Norge. I Bergen har vi vår produksjonslinje. Vi produserer sensorene og instrumentene der og bruker jo mye titan blant annet fordi det skal holde. Og der har vi det som vi kaller high end manufacturing som gjør at du tar ikke hele produksjonsprosessen. Du tar gjerne elektronikk kortene som kommer fra en leverandør som spesialiserer seg på det. Mekanikken som spesialiserer seg på det. Men den sammenstillingen og den kompetansekrevende delen av produktet og testen og kvalifikasjonene av produktene den gjøres i Bergen. Så disse produktene er meget robuste. De blir trykktestet og de er laget i materialer for å virkelig vare. Og det er den måten vi konkurrere på. Vi er ikke det billigste selskapet på innkjøpssiden, men vi er antagelig veldig godt priset på det livsløpet det produktet skal ha.

Silvija: Særlig hvis du regner på bidraget som disse produktene da har til anleggets levetid og vedlikeholdt kostnader.

Inger: Ja, absolutt.

Silvija: Også, samler dere masse data? Og derfra så har dere også noe ansvar for det systemet som tar imot data og tolker de dataene?

Inger: Ja tildeles har vi det. Vi har et system til å levere data til en sluttbruker, sånn at han kan gjøre seg bruk av de i sine beslutninger. Men i mange tilfeller har jo brukerne allerede et system som han benytter og som gir han andre type data. Og da driver vi heller med integrasjon av vår datastrøm inn mot eksisterende systemer sånn at vi gjør det tilgjengelig for de og muligens hjelper de med å gjøre bruk av de, men at de tar seg av det å ta den siste intelligens delen ut av dataene. Så det er litt forskjellig med hvilken type applikasjoner og hvilken type områder vi jobber, men det er jo ingenting som er mer irriterende enn å for eksempel være ute på aquakultur systemer også er det 10 systemer å forholde seg til. Så vi jo ser jo det at vi samler seg rundt de større leverandørenes systemer og våre data flyter til de.

Silvija: Også er det noe om hvordan bruker man de dataene nå. For vi har snakket om tvilling modeller for oljeplattformer, og nå har vi begynt å snakke om tvilling fra alt. Tvilling fra aquakultur oppsett til omtrent tvilling av havet. Digitale tvillinger, da. Men du har selv innledet med å si at dette har vært i bruk lenge i for eksempel oljeplattform bruk, ikke sant. I forhold til exploration, men også til drift og vedlikehold. Men nå oppstår det ganske mange nye forretningsmuligheter, men alle med grønt fortegn. Så da tenker jeg at det å være ordentlig datasmart ikke bare effektiviserer det eksisterende, men skaper nye muligheter også.

Inger: Ja, det gjør jo det. Alle trender og alt peker mot ikke bare skal vi samle inn data og ha det lagret på en server og se på det en gang, men vi skal gjøre oss kontinuerlig i bruk av de dataene. Vi skal lage mer intelligens på toppen av det enn det vi har gjort tidligere. Ja, data har vært samlet inn i alle tider, men i mange tilfeller har det kun vært som en kostanalyse. Sånn at man på en måte driver et eksperiment eller gjør en forskning på et lite stykke området i tid og rom. Også bruker man det til å fremskrive hvordan det skal bli når det kommer i drift. Men i dag er det mer en naturlig del av det å operere forskjellige type industrier at man trenger disse dataene. Noe av det er jo bygget på bærekraft. Det er bygget på at man enten på grunn av lovverket, eller på grunn av egen bærekrafts-hensyn ønsker å samle disse dataene. Vi ser jo for eksempel at det finnes en god del lovverk som er mye strengere i Norge enn andre stedet i forhold til hvordan man skal både utvinne olje og ikke minst operer i aquakultur-anleggene. Men uansett så er det på en måte trenden - at vi hele tiden får mer real data tilgjengelig og kan bruke det på mer intelligente måte. Og da er det jo effektivitet og bærekraft som driver det egentlig.

Silvija: Også er det på en måte litt etterspørsel etter kunnskap også kanskje. Hvordan får man folk som har jobbet på de mer tradisjonelle måtene og eventuelt hatt noen til å analysere data for dem til å avklare eventuell trøbbel som har skjedd - til å bli datasmarte selv. Hva kan vi gjør for å få folk til å faktisk bruke de nye verktøyene?

Inger: Det er et godt spørsmål. Men jeg tror at du ser jo at det er bygget seg opp forretningsmodeller der selskapene gjør den jobben med å gjøre dette brukelig. At de lager brukergrensesnitt og løsninger som gjør at man ikke nødvendigvis trenger å være et digitalt geni for å forstå de dataene man trenger i sitt felt. Det er mulig å fremdeles være et helt annet fagfelt og skulle ta seg bruk av disse dataene. Man må ikke nødvendigvis ha en teknisk bakgrunn. Så det er veldig viktig med den utviklingen som nå skjer med at man samordner og man lar data flyte sammen fra mange kilder. Man gjør det enkelt for brukerne å slippe å være datakyndige for å ta i bruk miljødata fra havet. Og det har så vidt startet fordi det har også litt med å gjøre at vi produserer ganske lite data fra havet i forhold til mange andre sammenhenger. For eksempel på land og metrologiske data og andre data hvor man har flere punkter tilgjengelig.

Silvija: Jeg spurte deg om hva du ser som spennende dilemmaer. Og du sier at overføring av data fra havmiljø til et servermiljø. Forklar litt hvorfor det er vanskelig.

Inger: Ja, vi har jo produsert ganske intrikate dataoppsett lenge. En veldig enkel sensor vil jo kanskje bare gi deg et svar også si at okey, det er fem grader. Å bare si fem, og så må du vite at dette er grader eller hva dette i det hele tatt er for noe. Vi var ganske tidlig ute med å produsere et datasett som på en måte var selvbeskrivende. Du beskrev ikke bare sensorene, men du beskrev også kvaliteten og unit og oppløsning og andre ting som en trengte for å vite hva det var som var målt. Men når man skulle ta dette over så var det problemer med at overføringshastigheten og kompleksiteten gjerne i å få dataene opp og frem til kunden var dyr og vanskelig. Så vi var på en måte tidlig ute. Vi passer veldig godt i sammenhenger med kabler og fibre og store observatorier. Men problemet var at man fremdeles brukte veldig lav båndbredde under vann. Nå er vi med i denne SFI, senter for forskningsdrevet innovasjon her i Bergen som heter Smart Ocean. Og den adresserer akkurat det. For å få enda mer fremgang på det å gjøre nettverk under vann mulig. Å gjøre hastigheten høyere og å gjøre det billigere for å få opp alle de gode dataene som vi produserer, som så langt i mange tilfeller bare har måttet bli det mest nødvendige over på realtime og tatt resten som en analyse i etterkant. Så det er et skifte nå på vei og vi ser at det skjer mye utvikling av spennende løsninger for å gjøre et billigere å få hav dataen opp.

Silvija: Også tenker jeg at dere er også en del av GCG Ocean Technology klyngen. Bare hjelp oss med å sortere SFI. Jeg tror det er senter for forskningsdrevet innovasjon?

Inger: Ja, så der søker du om å bli et sånt senter også får du en tildeling hvis du vinner gjennom. Det er veldig mange søkere. Men da får du en tildeling som jeg tror er over en 5-8 års periode litt avhengig av forskjellig. Og der søker du om en prosjektskisse og et konsertius som går sammen om å få til et konkret prosjekt. GCE Ocean Technology er en klynge som har fokus rundt havindustriene og der vi er medlem på linje med andre. For de er jo på en måte en fasilitator for oss i mange tilfeller. De hjelper oss i virkemiddel apparater med å bygge nettverk og kunnskapsdeling og egentlig har vært veldig godt sted å møte partnere og konkurrenter. Å kunne bryne seg litt. Så det ene er jo et nettverk og det andre er et mer senter som eksisterer en stund.

Silvija: Og det nettverket og den fasilitering oppgaven - noe av det jeg forstår er at det hjelper veldig med tverrfaglighet. Dere har et felles økosystem dere jobber mot. Det er havet. Men der har man snakket med folk som jobber med energi. Noen som jobber med mineraler. Noen som jobber med mat. Og noen som jobber med infrastruktur sånn som dere gjør. Og da kan man kanskje skape verdikjeder også.

Inger: Ja. Og det har jo vi i de siste årene fokusert veldig på disse skiftene mellom industrier i og med at oljebransjen har hatt tilbakegang og at den teknologien man har utvikler der er også anvendelig i andre sammenhenger. Kanskje i litt andre formater, men likevel med samme type kompetanse. Så denne crossover mellom forskjellig industrier har vært en sånn rød tråd gjennom GCE Ocean Technology. Og å realise hva en selv har som kan krysse over og realisere hvem man da skal samarbeide med. Eller hvordan man skal selge i det markedet. Det har jo vært noe av det som de har adressert.

Silvija: Så vi har allerede snakket om det som et godt tips. At man skal være med i en konstruktiv og effektiv klynge. Hvilke andre tips har du til selskaper som er i lignende fase som dere? Og med det mener jeg kanskje at dere har gått fra å være en start-up til å være en scale-up. Dere ser ganske konkrete markedsmuligheter, men nå skal man ta verden. Hva tror du deres om dere lykkes av avhenger av?

Inger: Det avhenger jo selvfølgelig litt av det å følge med på hva som skjer i markedene våre. Det som vi har snakket om i dag med mer informasjon fra havet og tilgjengeliggjøringen av dette gjør at vi også tenker nye tanker om hvordan vi skal tenke om våre markeder. Vi selger jo i dag instrumenter og sensorer. Det er ikke sikkert det blir den eneste business modellen vi skal ha fordi brukerne våre krav endrer seg. Det å få oversikt over det er jo kanskje det som er kunsten i business development og egentlig overleve i lengden. Vi er jo et selskap som er over 50 år gammelt. Så et råd til andre er jo selvfølgelig det å benytte det du har i nærmiljøet og der er vi heldig i Bergen fordi vi har mange store industri. De store industriene har hovedsetet sitt her innenfor havet. Du har aquakultur og de store forskningsinstitusjonene på oseanografi. Du har olje og gass. Du har shipping. Så å benytte det du har i nærområdet hvis mulig. Og bruk de til å være dine sparringspartnere når man skal finne ut om det er noen nye områder man skal inn i. Ring og hør om det er den veien det går. Er det den veien du kommer til å kjøpe i fremtiden. Nettverk og nærmiljø er veldig viktig. Det gjør det mye enklere når man sitter i en sånn hub, en hav hub som vi har her på Vestlandet.

Silvija: Inger. Kan jeg spørre deg om litt sånn internasjonale perspektiver på Norge. Du med ditt sterke amerikanske forankring. Hva tenker du om tanken at vi er veldig gode på å lage teknologi, men kanskje ikke fullt så god på å selge den? Og at det har noe med at i vegrer oss for å ta de telefonene som du snakker om.

Inger: Ja absolutt. Det å ta telefonen er kanskje en ting, men også det med å være litt risikovillige. I USA så tar man det helt ut. Man har så tro på det og tar det helt ut. Også går man gjerne på rumpen et par ganger, men det er noe med at vi er kanskje litt lite risikovillige. Litt lite villig til å legge oss selv inn i det og si at dette går vi for fult ut. Og det gjelder jo også både for å få investorer selvfølgelig som skal støtte opp under noen risiko prosjekter som muligens kan gi stor uttelling, men det gjelder også litt på det personlige plan. Hvor mange er det som egentlig tørr å go for it. Tør å ta en sjanse. Så hyller vi veldig de eiendomsbaronene rundt omkring som bare har penger de allerede har og putter det i eiendom. Men det er ingen kunst. Du må hylle og gå på ræven et par ganger. Det er det man må dyrke og ikke sånne trygge investeringer som enhver kan gjøre hvis de har penger. Så vi må kjøre på.

Silvija: Men der kunne kanskje regulering også hjulpet til. Hvis vi har mer innovative vekst drivende investeringene var like attraktive som å putte penger i eiendom.

Inger: Ja, det er alt for trygt i eiendom og alt for mye risiko i ny teknologi.

Silvija: Også må man ha disse… Jeg omtaler folk som av og til digitale martyrer. Innovasjons martyrer, ikke sant. Men for meg er et lite paradoks og de finnes i alle kulturer. Og de er nødvendige. Og jeg tenker alt fra Alf Bjørseth i Norge som har vært alltid 10 år foran sin tid. Og det er vondt og vanskelig å være altfor tidlig. Men hvis alle venter på perfekt tidspunkt så kommer det aldri. Så jeg synes vi har noen helter, men vi feirer dem ikke nok. Som du sier, jeg tror det er de som fortjener hyllest og ikke nødvendigvis de som starter med masse penger og gjorde det som allerede var en vellykket oppskrift.

Inger: Ja, og det er den verdiskapingen du kan potensielt få ut av de risiko prosjektene. Den er jo mye større enn det du kan få av å putte penger rundt i eiendom. Og de arbeidsplassene du kan skape og industrien er… Vi må få til mer der. Så vi gleder oss faktisk til høst hvor vi skal være med på et scale-up program med Aanderaa sammen med MIT og BI så har Ocean Technology et program som heter scale-up. Og da skal vi utforske noen nye forretningsmodeller for de neste 50 årene. Og det kommer til å være risiko i det, og det kommer til å være noe som vi må pitche inn mot konsernet om å få lov til å gjøre. Men man må gjøre det innimellom. Man må også som et etablert selskap også ta noen snu operasjoner eller utvide seg mot noe nytt som man kanskje ikke kan så godt.

Silvija: Og det er der jeg tror veksten og bærekraften jeg tror kommer fra. Har du noen forbilder? Er det noen som inspirerer deg i jobb eller liv?

Inger: Ja, det er det. Jeg tenkte litt igjennom det på forhånd for du stilte det spørsmålet. Og det er jo mange. Jeg tenkte litt på hun Sheryl Sandberg som er i Facebook. Og Facebook kan man jo si mye om i forhold til ytringsfrihet og begrensninger. Men det som jeg beundrer henne for er jo dette med Lean in-bevegelsen som hun har skapt og den boken hun har skrevet om Lean in. Det var veldig inspirerende. For meg så går du liksom rundt med sånn dårlig følelse i magen når du aldri har vært den moren som kommer å henter først. Som er kanskje en som legger litt mer i jobben enn kanskje vanlig. Så skriver hun jo godt om det å ta disse valgene. Det skal være like okey for en kvinne som for en mann. Jeg synes det var utrolig forfriskende når Eldar Sætre skulle gå av så spurte NRK han noe sånt som “jamen, har ikke dette med å være i denne stillingen i Equinor og konsernsjef, tok ikke det veldig mye tid for familien?”, så tenkte jeg så kjekt at du spurte en mann om det. For det tror jeg helt sikkert du ville spurt en kvinne om. Og jeg tror du har hørt mye flere sånne spørsmål mot kvinner enn mot menn. Og det skal jo ikke være sånn. Så jeg var veldig inspirert av den boken som jeg leste for noen år siden. Jeg slår av og til opp i den innimellom for å lage små notater og lese litt igjennom den igjen. Jeg synes den er så fin.

Silvija: Når man trenger å gjenoppbygge selvtilliten litt igjen. Når man har glemt å svare på enda en SMS. Jeg er litt der jeg også.

Inger: Skulle de ha med seg regntøy på skolen fordi de skulle på tur ja? Akkurat. Stakkars barn.

Silvija: Barna mine har egentlig blitt veldig ettergivende. De kaller meg mamsi. Mamsi du er alltid sen, men sånn er du bare mamsi.

Inger: Vi får håpe at i lengden så har vi hvert fall vært en noenlunde rollemodell. Men det vet vi aldri. Vi får se hvordan vi ender opp.

Silvija: Men jeg tror faktisk det er riktig. Så kan du si at det er alltid noen som angriper det, og si at det er en litt unnskyldning man har for seg selv. Men jeg håper inderlig at ungene mine vet at jeg elsker dem over alt på jord. Og samtidig så tror jeg det er viktig at man også bruker talentet sitt. For andre ting også. Og at de ser at det er alltid en vanskelig prioritering og at man gjør så godt man kan.

Inger: Jeg må håpe det at jeg kan være med å hjelpe de å se hvordan det kan også gjøres. At det ikke bare er mamma som jobber hjemme. Pappa er også veldig flink. Veldig viktig å ha en god partner in crime på disse tingene.

Silvija: Men du nevner også blant annet Elon Musk for å være utfordreren. Men Tom Georg Olsen, med tittelen konsern tjener i Miles. Et ganske gøy kulturselskap. Jeg vet ikke om folk kjenner til dem nok. De fortjener virkelig å bli godt kjent for den utrolige kulturen sin.

Inger: Absolutt. Jeg har fulgt litt med på de og var også på et foredrag som Tom Georg Olsen hadde og han forklarer så godt dette med tillitsbasert ledelse. Det er så lett å tenke tillitsbasert ledelse, der skal liksom ha ledelsen ha tillit til sine ansatte. Men det er mye viktigere at de ansatte har tillit til sine ledere. Og dette med tillitsbasert opp mot denne målstyringen som vi i amerikanske selskap er veldig opptatt av målstyring. Og det er mye, man setter et mål også sjekker man av på målene. De første templetene vi fikk fra Xylem så var jo medarbeidersamtalene enveis. Det var en leder som skulle fortelle den ansatte noe. Det er ikke sånn vi har det i Norge. Vi har mye mer tilbakemelding, samarbeid, det er ikke den om at vi bare skal tre målene over på de ansatte. Men malen ser ut som at de har tatt mye lengre. De har på en måte virkelig sikret at hele kulturen er bygget rundt dette. Og det synes jeg er utrolig inspirerende. 18 år for de.

Silvija: Ja. Inger hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden? Hva tror du vi bør alle lære oss?

Inger: Ja, jeg tenkte litt på det og. Jeg tenkte på forskjellige type generelle kunnskaper sånn som internasjonal samarbeid og kulturforståelse og sånne ting. Men så tenkte jeg videre at egentlig i bunn og grunn som teknologi… Teknologi og løsninger innenfor teknologiske løsninger kommer inn overalt. Man må ha et visst grunnlag der enten man er sykepleier eller barnehageansatt. Det digitale kommer inn alle steder. Og jeg tenker at hvis man er for lite opptatt av det og for lite interessert så får man kanskje ikke så mye ut av det som man kan. For det er jo hjelpemidler. Det er jo ikke noe som skal ta over. I mange tilfeller er det veldig gode hjelpemidler for å sikre kommunikasjon og sikre effektive løsninger. Så en teknologi bakgrunn bør alle ha. Alle bør ha en viss teknologisk foundation som gjør at de klarer å jobbe effektivt inn mot teknologer som kanskje har dypere innsikt og lager gode løsninger for sin hverdag. Fordi en teknolog alene klarer ikke så veldig godt å skape et godt verktøy for en sykepleier. Det må være en sykepleier og en teknolog sammen som lager et godt verktøy for dem. Fordi situasjonen som den sykepleieren kan ha behov for av teknologi. Så for meg så tenker jeg at jeg vil virkelig tenke at det å sikre en god forståelse av hvordan teknologi fungerer og at de bruker det ofte og selv om jeg alltid kjefter på ungene mine på at de er på iPaden, så ser jeg hvor flinke de er. Så det er jo viktig. Det er en digital kunnskap de har. Hva de klarer å få til. Verktøyene som finnes der ute. Vi henger med enten vi vil eller ikke og det er faktisk verdifullt.

Silvija: Det er veldig verdifullt. Vi har snakket litt om at Norge må bli bedre på å satse risikabelt og drive med redaksjonelle salg. Men hvilke unike fordeler ser du i Norge?

Inger: Der må jeg jo si at jeg synes det blir mer og mer tydelig for meg med forskjellene med dette sosiale systemet og hva det egentlig gjør for oss i Norge versus i USA. Og spesielt nå med at det virkelig har spisset seg til med helseforsikring i USA etter at jeg flyttet. Det er blitt mye dyrere. Og selv de som har helseforsikring gjennom jobben har ganske store utgifter på disse forsikringspolisene sine. Når de da mister jobbene sine eller står uten jobb en stund så kan de ganske raskt komme i en vanskelig situasjon selv om man er høyt utdannet og selv om man på en måte ikke skulle tro at det kunne skje, så går det raskt. Ender man på sykehuset og ikke har forsikringspapirene i orden så blir det veldig dyrt. Da går huset, og dette er folk som har helt like vilkår. Like bakgrunn som oss, som plutselig går fra helt normalt til full krise. Og det er noe som jeg tror er usunt fordi du får et veldig avhengighetsforhold til denne jobben. Du gjør det ikke fordi du synes det er gøy og du liker det. Du blir lenge i jobber som du kanskje ikke burde vært i fordi du er så redd for å miste det nettverket du har i den helseforsikringen som tilbys gjennom en organisasjon. Jeg tror det er usunt for arbeidstaker også er det usunt for hele samfunnet. Mange som ikke er forsikret. Så i må være utrolig glad for å både at vi har offentlig helsesystem, men ikke minst at vi har gode ordninger rundt familien de første årene. Det blir mer og mer tydelig for meg at det påvirker arbeidslivet å ha en god løsning som vi har og det påvirker negativt i USA.

Silvija: Jeg kommer fra et land som hadde veldig gode leger, men hadde et fattig helsesystem selv om det var felles. Jeg blir minnet på hele tiden hvor ofte vi tar for gitt dette fantastiske helsesystemet. Og egentlig hele velferd systemet. Pensjonen ikke minst. Og skoler. Likt skolevalg for alle barna. Likt kvalitet. Det er veldig unikt og det er ekstremt verdifullt nettopp for den satsnings viljen og optimisten for fremtiden.

Inger: Ja, fellesskapet og at man ikke går rundt å skuler på hverandre. Vi må verne om det for alt vi kan, for det påvirker alt. Hvis vi er usikker, hvis du er på randen på en måte økonomisk. Det er ikke et godt samfunn å bo i. Så absolutt en virkelig god grunn for å bo i Norge og jobbe i Norge.

Silvija: Jeg har spurt deg om du bruker bærekraft som vekstmotor, og det har du ikke svart på, men det har vi egentlig snakket om i forhold til nye forretningsmuligheter som oppstår nå.

Inger: Ja absolutt. Det ligger litt i bunnen i alt vi gjør. Så det er vel vår vekstmotor egentlig i bunn og grunn.

Silvija: Også nest siste spørsmål om du har noen gode ledelses tips. Jeg elsker den formulering din.

Inger: Ja, jeg har den som jeg kaller “don’t take the monkey”, og det er basert på dette med coaching. Jeg har tatt et par kurs i noe som heter manager as coach. Og en av grunn formularene der er liksom at når du kommer inn til deg og har et problem så har han liksom monkey on his back. Også har han egentlig lyst til at du skal løse det problemet for han. Og da er det liksom veldig fristende for meg som teknolog å sette i gang å løse problemet for den som kommer inn. Men da er det du skal tenke “don’t take the monkey”. Han har noen problemer hos seg. Ikke ta det fra han. Lær han heller opp å løse dette problemet selv. Og da er det man heller skal begynne å stille spørsmål. Hvordan er det med sånn, og har du tenkt på det. Og når den personen da går ut fra ditt kontor så har han fått hjelp på veien og han har lært seg å adressere dette selv sånn at han ikke nødvendigvis neste gang trenger hjelp til å løse dette problemet. Men jeg må si at i mange år har det vært stor tilfredsstillende når folk kommer å spør og du kan si at du kan svare på det og. Men egentlig gjør det jo at du lager en avhengig i organisasjonen til deg selv. Og det er jo bare tull. Du ønsker jo selvfølgelig at folk skal kunne klare å løse sine egne problemer. Så don’t take the monkey. Sørg for at de beholder monkey sin selv og at de klarer å løse det over tid på egenhånd. Det er det jeg mener med det.

Silvija: Aller sist, har du et slags yndlingssitat?

Inger: Ja, jeg tenkte litt. Jeg må si at jeg går ikke rundt og lever akkurat disse tingene, men jeg synes jo Pippi Langstrømpe som sier “det har jeg ikke gjort før, så det må jeg jo klare”. Den har jeg liksom tenkt litt på at stemmer litt med sånn som jeg har valgt en del ganger. Det skal ikke være for lett. Det skal være litt vanskelig. For da får man liksom et ekstra guff for å klare å løse det. Så hun appellerer litt med det sitatet der også er det jo dette med livslang læring. Einstein hadded vel et sitat med at “once you stop learning you start dying”. Og det synes jeg er veldig godt. Jeg ser min 82 år gamle far hele tiden skal lære seg nye ting. Han ringer opp og “nå har jeg installert den appen der og hvordan gjør jeg sånn, og nå skal jeg gjøre sånn, og nå har jeg fikset sånn”. Sånn har jeg og lyst til å være. Så det er det jeg håper hvert fall kan lære opp til videre også.

Silvija: Det var nydelig. Inger Graves, som da er Product Management Lead i for det som har med Ocean and Coastal i Aanderaa i Xylem. Tusen takk for at du var med oss i Lørn og inspirerte oss til å tenke et ordentlig data smart hav, men også et ordentlig optimistisk lederliv.

Inger: Takk skal du ha.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online univeristet Lørn.University