Velkommen til LØRN.TECH - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner

Silvija Seres: Hei, og velkommen til LØRN teknologipolitikk. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Camilla Stoltenberg, som leder Folkehelseinstituttet. Velkommen Camilla.

Camilla Stoltenberg: Tusen takk.

Silvija: Dette er en vennlig og uformell samtale om omstillingspolitikk som Norge trenger for å møte den fremtiden som vi går i møte, og serien var planlagt før koronakrisen. Jeg syns at korona har overskygget våre gjøremål og vår politikk i ekstrem grad, så det jeg håper er at vi skal snakke minst mulig om korona i denne samtalen, og heller om all den omstillingsvilje og behov som ligger bak koronasløret.

Camilla: Så vi skal bak koronasløret nå.

Silvija: Vi skal bak koronasløret, håper jeg. Det er kanskje ikke så lett for deg, for du må være landets mest opptatte leder, som må holde på med koronasløret. Men det er veldig spennende, egentlig, å høre på slutten av samtalen, litt om de ledelsesperspektivene som man kan få med seg av denne ekstreme omstillingen som vi har vært i nå. Og vi har hatt nå ca 40 samtaler med forskjellige politikere og ledere, og ledere fra virkemiddelapparatet. Og folk er konsekvent enige om at vi er veldig stolte over måten Norge har møtt denne krisen, og hvor godt man har samarbeidet, i motsetning til de fleste andre land, tenker jeg. Så det er greit å kanskje ta med seg noe av den positive læringen.

Camilla: Det er jeg helt enig.

Silvija: Men det jeg hadde tenkt å snakke om, er først litt introduksjon til Camilla, hvem du er og hvorfor du ble sånn, også litt om hva du gjør når det ikke er korona, og hvorfor er det viktig, og hva slags omstillingsperspektiver er det i det, og litt om det lange siktet. Og der har vi også samarbeidet uformelt før korona, på tematikken rundt data som nasjonal ressurs for landet, og hvordan vi må bygge både fremtidig helse, men også kanskje fremtidig offentlige velferdstjenester på en ordentlig smart infrastruktur, da. Så vi begynner egentlig med å spørre deg om hvem er Camilla?

Camilla: Det tror jeg ikke er den rette til å svare på, men jeg kan prøve. Jeg kan fortelle om de åpenbare tingene. Jeg er utdannet lege, jeg har også studert sosiologi og medisinsk antropologi, og var interessert i å kombinere samfunnsvitenskap med medisin fra veldig tidlig. Men jeg var også interessert i hele spekteret av kunnskap som man får av å studere medisin, så alt fra gener og molekyler og virus og bakterier til store samfunnsmessige endringer, sosial ulikhet og menneskers personligheter og lidelser. Så ved å studere dette, så fikk jeg tilfredsstilt trangen til å kunne holde på med mange ting i bredden, samtidig som jeg ikke ble bare generalist. Nå føler jeg at jeg er bare generalist, men samtidig så får jeg gjort omtrent alt jeg syns er morsomt gjennom jobben min, og jeg klarer ikke å skille så godt mellom jobb og livet utenfor, for jeg er engasjert i ting som strekker seg langt utenfor arbeidet, men som allikevel er relevant for å være leder i Folkehelseinstituttet.

Silvija: Hvor var du før FHI? Jeg husker deg på en måte bare fra FHI.

Camilla: Det er ikke så rart, for jeg var på Rikshospitalet en kort periode etter jeg var i turnus, også ble jeg forsker og fikk doktorgradstipend, og da flyttet jeg til det som var Statens institutt for folkehelse for å drive med epidemiologi, og det var det ikke noen som drev med på rikshospitalet. Jeg skulle bruke norske registre, helseregistre, fødselsregistre, dødsårsaksregistre, og også registre med opplysninger om inntekt og utdanning også videre. Så dermed så flyttet jeg opp dit, og hadde ikke egentlig arbeidsplass der, men var løsarbeider i en del år. Og det har vært en lærerik ting nå i ettertid, for jeg vet hvordan det er å egentlig ikke ha jobb der, men være der likevel, og se det fra siden og innsiden og nedsiden. Og så tok jeg doktorgrad, og var også postdoktorstipendia på det som da var Statens institutt for folkehelse og Universitetet i Oslo. Og helt på slutten av den perioden som postdoktorstipendia, så ble jeg spurt om jeg ville være med å planlegge det nye Folkehelseinstituttet, og da fikk jeg sitte i en prosjektgruppe i Helsedepartementet, sammen med han som da ble direktør, Geir Stene-Larsen, han kom fra Forskningsrådet. Og vi to og Gunnhild Vøyen, som jeg fortsatt jobber tett sammen med, hun kom fra det som da var statens helseundersøkelser, vi satt og jobbet intenst i tre og en halv måned for å planlegge det nye Folkehelseinstituttet. Og på slutten av den perioden, så hadde jeg tenkt at jeg skulle bli hvert fall genetiker og psykiater, også skulle jeg fortsette å forske. Da ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å lede den nye divisjonen for epidemiologi, og jeg sa nei. For det var jo ikke det jeg hadde planlagt, jeg hadde ikke tenkt til å bli leder. Så ble stillingen utlyst, og så tenkte jeg at skal disse menneskene lede meg, som skal jobbe der, det er jo jeg som har planlagt og tenkt ut dette her. Også ble jeg spurt igjen om jeg vill gjøre det, og da sa jeg ja, og det har jeg aldri angret på siden. Så jeg har vært leder i FHI nå siden det ble etablert i 2002, altså snart 20 år faktisk. 

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg, hva var den store visjonen da dere planla dette folkehelseinstituttet, og hvordan har det gått derfra? Jeg kommer da fra gamle Jugoslavia. Har opplevd et land med offentlig helsesystem, men litt for lite struktur og litt for lite penger. Og har jobbet både i USA og diverse andre steder, og den verdien vi har i dette fantastiske helseregimet vi har i Norge, og en felles forståelse for helse som er ganske bra, mener jeg, er en av de virkelig store demokratiske gullkornene vi har i dette landet. Hva er visjonen deres?

Camilla: Nei, den store visjonen den gangen da vi startet, var som nå - bedre helse for alle. For alle grupper i befolkningen, men forså vidt også alle i verden, ved å bidra gjennom global helse, så skal FHI gjennom globalt helsearbeid, bidra til bedre helse for alle, også utenfor våre landegrenser. Og vi ser nå, under pandemien, hvor viktig det er, også for helse og økonomi og samfunn i vårt eget land. Så det er ikke noe man gjør bare av solidaritet, men også av solidaritet. Det er i tillegg noe man gjør for egen skyld. Men bedre helse for alle, har ligget i bunnen hele tiden, og det handler jo om gode leveår. Og det handler om likere vilkår for helse for alle. Den store visjonen, den er det vi skal bidra til. Også er spørsmålet hvordan bidrar FHI til det? Det gjør vi først og fremst gjennom beredskap, vi er en operativ beredskapsorganisasjon. Vi er der døgnet rundt, klare for å håndtere for eksempel utbrudd av smittsomme sykdommer, men også andre type hendelser. Også gjør vi det gjennom kunnskap. Og det er kunnskap som er virkemiddelet vårt. Det vi gjør er jo da å orientere oss om hva som er gjeldende kunnskapen til enhver tid, og selv produsere kunnskap og oppsummere kunnskap, og formidle den ut, slik at den kan brukes av helsepersonell, av folk ute i kommunene, av statlige myndigheter og befolkningen selv. 

Silvija: Også kommer vi til omstillingen. Og det er litt sånn.., det er som tyngdekraft. Det kommer og det virker, enten vi vil det eller ikke. Og enten kan vi velge om vi blir omstilt, eller om vi skal være en pådriver i prosessen. De store internasjonale dataselskapene bidrar til å løse mange problemer i verden gjennom å samle store data og modellere disse dataene, finne nye mønstre og levere produkter som optimaliserer diverse ting. Men underliggende er at de er private selskaper som må betale utbytte, og ønsker seg en fortsettelse av en eventyrlig vekst. Og min store bekymring er at de blir så gode på for eksempel helse, at de blir alt for attraktive, selv for noen i dette landet vårt. Og da kan de bidra til en polarisering av helsetilbudet. Og da går vi vekk fra den fantastiske visjonen om at det skal være godt helse til alle. Og det er her vi har snakket sammen før, hvor du og Jon Arne Røttingen, blant annet, har også jobbet veldig strukturert for å sette i gang en bevegelse, en oppmerksomhetskampanje, på viktigheten av digitalisering i forhold til helsedata, ikke minst. Og jeg lurer på om du kan fortelle litte grann om visjonen bak dette, og hvorfor er det veldig viktig at nettopp våre felles offentlige tjenester, sånn som helse og diverse sider av velferd, er minst like datasmarte som Google og Amazon?

Camilla: Nei, altså jeg kan ta ett skritt tilbake. For som jeg fortalte, allerede på 1990-tallet brukte jeg registerdata, norske helseregistre og andre registre, som utgangspunkt for forskning, som allerede den gangen var enestående. Det var bare de andre nordiske landene og noen få andre i verden som hadde tilgang til den type enkle data, men med opplysninger fra hele befolkningen. Og på den måten kan man studere mange ting, og få bedre kunnskap enn det man får av å gjøre utvalg eller med frivillige også videre. Det er jo en ressurs som er kommet til ved at vi har et samfunn som er i stand til å sikre enkeltindividers rettigheter, som er en kollektiv demokratisk forvalting av det, som har tillit nok til at de stoler på at vi har den type data i statlig regi, og har nok kontroll igjennom demokratiske virkemidler. Og det er en ressurs som man har investert mye i, både penger, men også tillit, intellektuell kapital også videre. Det er noe som er fremdeles nokså enestående for de nordiske landene, og sånn sett er det nesten som en slags naturressurs, selv om det ikke er en naturressurs, det er et produkt av vårt samfunn og vår kultur, og vi skaper det hele tiden. Så har jeg selv vært pådriver, både for at det skal være mye lettere å bruke dette til å få kunnskap i sanntid og som er nyttig for alle, og som vi kan reprodusere, utfordre og fornye og forbedre, og også bruke det for å forbedre innovasjonen i Norge. Det må vi jo gjøre i samarbeid med andre land, så i tillegg, i flere tiår etter hvert, vært pådriver for at det skal være tilgjengelig også i internasjonalt samarbeid, og også for at det skal kunne brukes av næringslivet. Nå, når vi ser at det er mye bredere enighet om at vi skal bruke ressursene til det, så blir også noen av dilemmaene åpenbare, og et helt klart dilemma er det du er inne på. At hvis dette bare åpnes opp, så er det jo noen aktører som er mye bedre posisjonert til å bruke det enn andre. Og med den kolossale makten som globale dataselskaper har fått, så er det jo åpenbart at de vil kunne nyttiggjøre seg dette på en måte som ikke nasjonalstater kan. Så ser vi at i tillegg til at de har den type kapasitet og kompetanse som gjør at de kan nyttiggjøre seg det, så lager de barrierer mot at nasjonalstatene skal kunne nyttiggjøre seg det, og det er også et lovverk som gjør at det er veldig vanskelig. Du sa vi ikke skulle snakke om korona, men vi må kunne snakke om Smittestopp-appen. Fordi Smittestopp-appen, den var jo tenkt å skulle både finne folk som kunne ha vært utsatt for smitte, og særlig de som kunne vært utsatt for smitte som den som smittet ikke visste om, eller som man utsatte for smitte før den som selv var smittet fikk symptomer. Også, i tillegg, at de dataene skulle kunne brukes til å finne ut mer om hvordan skjer smitte, hvor skjer det, skjer det hjemme, skjer det i butikken, skjer det på kollektivtransport, også videre, og kunne analysere det med tanke på å både forutsi hvordan pandemien vil utvikle seg, men også for å kunne tilpasse rådene og tiltakene bedre. For vi går bredt ut med tiltak som er.., de tar fra oss friheten, de skader samfunnet og økonomien, og da må vi prøve å finstemme dem langt bedre enn i dag. Det vil komme alle til gode. Men så viser det seg at vi har et lovverk som sier at det får vi ikke lov til å gjøre, staten får ikke lov til å lagre posisjonsdata, selv ikke i 10 dager, og selv ikke etter at det er frivillig og gitt samtykke fra hver enkelt, uten å bryte det opp, og kanskje ikke i det hele tatt. Det ble til og med sammenlignet med diktaturstaters bruk av data om enkeltindivider. Vi tenkte oss at FHI skulle kunne lagre disse dataene. Så på en måte er det en paradoksal situasjon, der vi tillater at hver enkelt gir samtykke til at de store globale selskapene får posisjon i massevis, mens vi har store barrierer mot å få til noe tilsvarende når det er stater som skal gjøre det. Og jeg tenker at det er mange utfordringer knyttet til det, men en av dem er av hvis vi også tenker oss at disse dataene skal kunne generere verdier, de har vært sammenlignet med olje og gull, det har vært sagt at dette er den nye oljen. Men hvis de skal gjøre det, da må vi også få på plass en forvaltning som gjør at det kommer fellesskapet til gode. Ikke bare i form av tjenester som man så kan kjøpe, men også i form av noe som kommer tilbake til de som er med på å generere dette hele tiden, og investerer hele tiden. Hvis ikke vil det utarme de fellesskapene som vi er del av, for eksempel i Norge.

Silvija: Jeg har lyst til å spille på den ballen videre. Fordi jeg er veldig enig. Både i analysen av Smittestopp-app-paradokset, og egentlig forvaltningsbehovet for data. Jeg jobbet med å lage en serie, også, om BigMed-prosjektet, som da går i delvis regi av Norges Forskningsråd og Oslo Universitetssykehus, hvor man skulle bruke genetiske og andre typer medisinske data, på å hjelpe forskere, finne ut av spennende ting. Det kan være genetisk sjeldne sykdommer hos nyfødte eller andre ting. Men det største problemet forskerne hadde var ikke å modellere genomet, det var å få tak i data. Selv om pasientene ga samtykke om at deres data skal brukes, så var det fortsatt ikke mulig å rigge til databruken på en måte som var tilpasset lovverket. Og det jeg tenker, er at hvis man hadde tenkt seg et datadirektorat som lignet oljedirektoratet. Ikke fokus på personvern, det har vi et annet direktorat som passer på. Men forvaltning av data. Få ut mest mulig verdi ut av de dataene. Rigge til noen regler for en veldig god offentlig infrastruktur, som gjør at all data kan sammenflettes og brukes i forskjellige sammenstillinger. Og et veldig godt sett med kjøreregler for den rollebaserte tilgangen, ikke sant, hvor forskere får data, FHI får data, og det går an å legge på diverse form for, hva skal jeg si, filtre. Fastleger burde kunne få bestemte data, foreldrene burde kunne få bestemte data. Vi skjærer alt veldig over samme kam, per i dag. Og dermed finner vi oss i den utviklingen, ikke sant.

Camilla: Så er det initiativ for å få til deler av dette, og det er veldig bra. Også helseanalyseplattformen er ment til å tilfredsstille noe av dette behovet, og jeg håper at det lykkes. Men det har ikke løst spørsmålet om hvordan verdien av dataene skal komme fellesskapet til gode. Så det er en tilleggsproblemstilling som vi må løse på annet vis. 

Silvija: Også er det et paradoks, dette med Smittestopp-appen, at veldig mange mennesker som var flinke til å si at de vil ikke dele dataene med Smittestopp-appen, har type Google Home eller Amazon Alexa, eller Tesla eller bruker Google maps, og de deler jo så sykt mye data. Men jeg syns egentlig at mange av de store dataselskaper, de har blitt kjempeflinke til å formidle den kortsiktige verdien av at vi gir våre data. Og vi tenker litt for egoistisk, alle sammen, istedenfor å forstå at den aggregerte samfunnsverdien av våre data er utrolig viktig, også for fremtidig velferd, da. Så jeg tenker at det vi trenger, er også en god marketing-jobb, mot hele generasjon Norge, om at del dataene dine.

Camilla: Absolutt! Men vi opplevde ikke egentlig noen betydelig motstand mot appen. Vi slet med at den var umoden da den ble lansert, fordi vi trengte å presse den ut. Så vi utviklet jo en app i løpet av noen få uker, som ellers burde tatt et år, så det betød jo at hele befolkningen, og mange som lastet den ned i første runde, ble utsatt for en tungvint app som tappet telefonen for strøm, også videre. Men selve det å dele data, opplevde vi svært lite motstand mot. Det var vel sannsynligvis de som ikke lastet den ned som var mest skeptiske til det. Vi opplevde tvert imot en stor entusiasme og engasjement. Så det er nok heller lovverket og måten det forvaltes på som er tankekorset her, og særlig det at det er så ulike krav til de store dataselskapene som valgte å lansere sine apper og sine løsninger.

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg litt også om de nye jobbene. Altså, fra helseperspektiv. Nå har vi mer og mer kunstig intelligens. Hva er det du ser for deg blir rollen av leger, av sykepleiere. Hvis vi ser på demografien i dette landet, og de framskrivningene som statens sentralbyrå kommer med, så kommer vi i en fremtid med ekstremt mange relativt friske gamliser. Ikke sant. Og dette kommer til å legge veldig store beslag på helsevesenet og velferdssystemet. Hva blir de viktige nye jobbene ut ifra ditt perspektiv?

Camilla: Jeg skulle ønske jeg visste svaret, men jeg er først og fremst veldig interessert i at man må ta i bruk kunstig intelligens, men så tror jeg ikke vi helt klarer å se for oss hva som er hensiktsmessig å bruke det til, og hva det blir godt nok for. Dessuten så tror jeg at det kanskje vil være en videreutvikling av det vi allerede har som handler om mellommenneskelig kontakt, for det vil det være et stort behov for. Og det vil også være nye jobber som handler om å utvikle, bruke, og kontrollere hvordan vi tar i bruk kunstig intelligens og hvordan vi utvikler de produktene som kommer ut av det. Jeg er ikke egentlig så bekymret for om det blir nye jobber, jeg er bekymret for overgangen, for det kan ofte være brutalt, det har historien bevist. Vi må prøve å være pådrivere og finne måter å gå gjennom utviklingen på, som er bra for menneskene og ikke bare maskinene.

Silvija: Hva tenker du også rundt temaet regulering som fremmer innovasjon? Man ser at i det offentlige, man har så ekstreme forventninger til å unngå all slags risiko.

Camilla: At man har ekstreme forventninger til å unngå risiko er ikke noe jeg kjenner meg igjen i for min del, men jeg vil si at FHI er både villige og nødt til å ta mye risiko. Det er for eksempel en risiko å ta ansvar for å utvikle, eller forsøke å utvikle den appen, og vi har mange andre initiativ som det er risiko ved. Vi forsøker selvsagt å minimalisere risikoen, men vi mener at vi må ta den hvis vi tenker at det er riktig. Vi tar mye risiko. Men det betyr ikke at vi er dumdristige. Men jeg er helt enig at reguleringen ikke er hensiktsmessig. Jeg tenker for eksempel, det du var inne på med regulering av tilgang til data, den er ikke god nok. Men skiller alt for skarpt mellom forskning på den ene siden, og det å drive beredskapsarbeid, det å drive helsetjenester på den andre siden. Og har skapt et skille der, mye i personvernets navn, men også forankret i at det er ulike organisasjoner som driver forskning og innovasjon på den ene siden, og som driver tjenestene på den andre siden. Det jeg tenker er at dette må integreres på en helt annen måte, og da må også lovverket gjøre det mulig, og til og med intensivere det. Så der er det en stor jobb å gjøre. Man kan begynne med helseforskningsloven som jeg selv var med på å foreslå. Ikke akkurat i den formen den fikk, men langt på vei, som nå er mer enn ti år gammel. Og der tenker jeg at det er stort behov for fornyelse for at man skal kunne bruke data på en helt annen måte enn i dag, og samtidig som at enkeltindividene skal være trygge på at det blir brukt forsvarlig og at de selv har innskudd og kontroll gjennom demokratiske mekanismer.

Silvija: Men, litt sånn spørsmål videre på det, da. I forhold til demokratiske prosesser, og kanskje også lovgivende prosesser i en tid hvor samfunnet endres så fort at innen man har innarbeidet definisjonene fra det ene lovverket i politikken, og lært å operere med dem og politisere med dem fornuftig, så har de blitt utdaterte. Og det er et ekstremt behov for fornyelse av kunnskap. Og kanskje også for politiske saker man er villige til å jobbe med. Og jeg ser bare velvillighet hos politikere, men problemet er at de føler at dette her er... Altså tradisjonelt har ikke dette vært en del av tingene de har brydd seg om, og nå blir de plutselig spurt om å mene noe om dette her, og det er litt sånn... Vi må vente og se, og vi har ikke tid til å vente og se. Hva er dine perspektiver?

Camilla: Hvis jeg forstår deg riktig, så skal jeg forsøke å svare. Men jeg tenker at det beste er ofte å få de konkrete eksemplene, og igjen så tror jeg at den ekstreme situasjonen vi står i nå under pandemien, vil gi en del eksempler på hvor nødvendig det er på å få grensesprengende ny kunnskap på for eksempel immunitet og virus utvikler seg, og hvordan vi kan få vaksiner, men samtidig at vi også får en lovverksutvikling som gjør det mulig å ta dette i bruk, og gjør det mulig å få dette nærmest i sanntid fremfor lenge etterpå. Så jeg tror at dette er jo et behov som mange har, men ikke minst politikerne, og som de ser veldig tydelig, så vidt jeg kan se. Og derfor så tror jeg nok at med det voldsomme trykket som er nå, for å få til utvikling, vitenskap og innovasjon, så kan vi se noen sprang fremover, som vi har hatt vanskeligheter med å få til tidligere.

Silvija: Det kan hente at korona har vært en god omstillingskickstarter på ganske mange områder. Også håper jeg inderlig at vi ikke bare insisterer på å gå tilbake til sånn som ting var, når den er over.

Camilla: Ja, nå vet vi jo ikke engang når det går over, så foreløpig har vi tid på oss. Om det er god tid, vet vi ikke, men i tillegg så tror jeg at det gjør inntrykk. Alle som har ansvar og lever gjennom denne perioden, vil bære preg av den senere. Derfor tror jeg vi kan se vesentlige endringer. Ja, det er kickstart, men det er jo ikke sånn at det går av seg selv. Det krever et engasjement fra befolkningen, også et politisk engasjement for å få utnyttet den krisen på en god måte, og ikke la det bli verre, men bedre, i hele samfunnet og globalt.

Silvija: Du Camilla, et todelt spørsmål. Hvordan holder du deg oppdatert. Du er på en side en superspesialist, også har du lært deg så mye mer enn det du fikk dine grader i opprinnelig. Hvordan skal vi vanlige folk på gata holde oss oppdaterte når det gjelder korona. Hva slags anbefaling gir du oss på kunnskapsbygging der?

Camilla: Jeg syns jo ikke at jeg er godt nok oppdatert. Det er en daglig frustrasjon. Jeg skulle gjerne lest mer i dybden for eksempel, og det blir det for lite av. Men det er nok litt sånn snøballeffekt, så det å finne noen nettsider, noen personer som skriver om dette, som siler den vitenskapelige litteraturen for eksempel. Å følge med på oppsummeringene og spore det tilbake til nye artikler, det er viktig. Men det er også viktig å være oppdatert på tenkningen, debattene, det konseptuelle. Så jeg har ikke noe godt svar på det, for det har skiftet litt, til og med gjennom denne perioden. Men jeg er ganske glupsk på å lese, men det blir nokså overfladisk, skal jeg si, scanning, av det som foregår, også blir det å gå i dybden av enkelte ting. I en periode så var det særlig den store usikkerheten av hvorvidt man kom til å utvikle immunitet eller ikke som var spesielt engasjerende, og som jeg syns jeg visste for lite om. Nå er det jo vaksineutviklingen. Eller ikke så mye selve vaksineplattformene, altså hva slags type vaksine vi får, men alt som skjer, det politiske spillet og det økonomiske spillet rundt vaksiner og hvem som skal få tilgang, hvilke firmaer som inngår allianser med hvilke land også videre. Spørsmål om vaksine og nasjonalisme versus global solidaritet. Men det skifter hva mitt fokus er, fra dag til dag. I tillegg så er det jo om å gjøre å følge med på hva som skjer, hvilke utbrudd har vi, hvordan utvikler pandemien seg globalt. Så jeg vil bare si at å lese veldig mye, men jeg leser jo internasjonale aviser og en del tidsskrifter, også er det tråder som jeg følger derfra.

Silvija: Du, Camilla, har du en rollemodell når du trenger å hente litt inspirasjon? Hvem er topp tre?

Camilla: Rollemodell er kanskje ikke ordet, men det er mange inspiratorer, også veldig mange som jeg blir enormt inspirert av å følge med på. Jeg må jo si, for tiden så er jeg ikke minst inspirert av alle de som jobber i FHI, for der kommer den ene etter den andre fram med sin kunnskap, sine evner, sin vilje til å bidra, på måter som jeg ikke har fått oppleve før. De har vært der, og de har sikkert gjort fantastiske ting tidligere også, men nå synes det så godt, og jeg får det med meg på en annen måte. Og det gjelder ikke bare de som står midt oppi krisen, det gjelder også veldig mange av de som bidrar. 

Silvija: Kan jeg spørre deg.., det er kanskje litt frekt nesten, å spørre deg, men hva var din mest positive overraskelse fra korona-krisen? Kanskje bortsett fra det at hele instituttet og alle de flinke ansatte fikk mye mer synlighet, da.

Camilla: Jeg må jo si at det du var inne på helt i begynnelse, det at man får til et samarbeid på tvers av de som er fageksperter, politikere og befolkningen, det er det aller viktigste. Engasjement ute i befolkningen, med dem som bidrar til det engasjementet. At man får til å ha åpne diskusjoner om temaer som vanligvis, og i mange andre land, bare blir diskutert på bakrommene. At vi unngår polarisering, men likevel kan ha åpenhet om usikkerhet og ulike syn, ulike hensyn som må tas. Vi skal veie hensynet til det å kontrollere spredningen av smitte mot inngripende tiltak som kan skade samfunnet, og kan skade økonomien, og hvert fall prege enkeltpersoners liv. Så hele måten responsen har vært på i Norge, og samarbeidet rundt det, er en positiv opplevelse så langt. Så er det utfordringer fremover også, og det vil sikkert ikke lykkes like godt hele tiden, men når jeg ser meg rundt i verden, så er jeg veldig glad for å få være norsk og samarbeide med alle de vi samarbeider med her, både politiske myndigheter og andre.

Silvija: Helt på slutten, har du noen form for livsmotto, eller ett eller annet du sier når kanskje ting ikke går helt som de skal? Hvordan henter du positiv energi?

Camilla: Nei, det gjør jeg jo mye gjennom engasjement i de faglige spørsmålene, og ikke minst familien min. Mannen min, barna mine, venner, og det å være ute, bevege meg, gjerne på tur på sykkel eller til fots eller til vanns. Men det er ikke et motto, akkurat, men en måte å tenke på, det er at hvis det stormer rundt meg, så må jeg prøve å tenke at jeg må være i orkanens øye, og der er det helt stille, og der kan jeg ha en indre ro og bevare klarheten i hjernen og friheten til å engasjere meg og bidra.

Silvija: Camilla Stoltenberg, leder for FHI, tusen takk for at du var med oss i LØRN Teknologipolitikk og inspirerte oss om fremtidig helse, både på lang og kort sikt.

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.TECH - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcastet, på vårt online universitet lørn.university