LØRN case C0793 -
LØRN. POLITICS

Ragnhild Lied

Leder

Unio

Verdien av god grunnutdanning

I denne episoden av #LØRN, snakker Silvija Sers med leder i Unio, Ragnhild Lied. Ragnhild har pendlet mellom Oslo og hjemstedet Sunnmøre i 20 år i jobben som lektor i videregående opplæring, og jobber nå som tillitsvalgt på heltid. Samtalen engasjerer seg rundt utviklingen av det norske arbeidslivet, og verdien av god og bred grunnutdanning for alle.
LØRN case C0793 -
LØRN. POLITICS

Ragnhild Lied

Leder

Unio

Verdien av god grunnutdanning

I denne episoden av #LØRN, snakker Silvija Sers med leder i Unio, Ragnhild Lied. Ragnhild har pendlet mellom Oslo og hjemstedet Sunnmøre i 20 år i jobben som lektor i videregående opplæring, og jobber nå som tillitsvalgt på heltid. Samtalen engasjerer seg rundt utviklingen av det norske arbeidslivet, og verdien av god og bred grunnutdanning for alle.
Facebook
Twitter
LinkedIn
Email

48 min

Choose your preferred format

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner

SS: Hei og velkommen til Lørn Teknologipolitikk. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Ragnhild Lied som er leder i Unio. Velkommen Ragnhild.

RL: Takk.

SS: Jeg synes det er utrolig spennende å snakke med deg. Spesielt om temaet livslang læring. Dette er på en måte indrefileten for meg i forhold til hele tematikken rundt det vi kaller teknologipolitikk, men det er virkelig er omstillingspolitikk på lang sikt som vi diskuterer i serien. Vi skal snakke om det og mye annet. Ikke minst om hvorfor er Unio viktig. Men før vi gjør det Ragnhild håper jeg du kan fortelle oss kort om hvem er du og hvorfor mener du at du har verdens beste jobb?

RL: Det var jo et veldig godt spørsmål. Jeg er jo 61 år. Utdannet lektor med matematikk og idrett i fagkretsen. Har jobbet nesten 20 år som lektor i videregående opplæring. Men de siste snart 20 årene nå, så har jeg vært fulltids tillitsvalgt. Først i utdanningsforbundet og nå som elder i Unio. Utdanningsforbundet er jo det største forbundet i Unio. Så det betyr at jeg har pendlet mellom Oslo og Sunnmøre i snart 20 år. Selve jobben min og hjemplassen min er fortsatt på Sunnmøre. Så jeg har god kontakt med de miljøene som er der, både innenfor utdanning og innenfor næringsliv og andre områder.

SS: Du er lektor av utdanning? Også har du gått over på en måte til tillitsvalgte roller. Litt sånn omsorg i begge yrkene. Hvorfor bestemte du deg for å være tillitsvalgt og forlate lektoryrket?

RL: Det er jo sånn at det er i arbeidslivet i Norge så har jeg jo på den enkelte arbeidsplass og i enkelte virksomheter så har jo en også tillitsvalgte. Egentlig så har jeg vært tillitsvalgt siden jeg gikk på skolen og var tillitsvalgt for klassen min. Både på ungdomsskolen og på gymnaset. Jeg er så gammel at jeg gikk på det gamle gymnaset. Jeg var ikke så veldig engasjert i studentorganisasjoner, men litt engasjert. Så jeg hadde ikke vært så veldig mange år i lærerjobben før jeg ble tillitsvalgt på skolen for de lærerne som jobber på Stranda videregående. Men det er jo en sånn tillitsvalgts rolle som jeg har ved siden av å være i full jobb. Så det er jo du mest talspersonen for kollegaene dine. Men så skjedde det jo mye med lærerorganisasjonene i landet og jeg har tenkt litt på i det siste at jeg var jo faktisk mest opptatt av den faglige utviklingen i jobben min. Så når jeg begynte som tillitsvalgt så var jo det nettopp for å snakke om verdien av den jobben jeg gjorde. Og liksom bruke det når jeg skulle arbeide for å bedre både lønns og arbeidsvilkår. Så jeg har alltid hatt det faglige engasjementet og vært opptatt av verdien av den jobben jeg gjør. Så det var egentlig det som fikk meg inn, men etter hvert så blir man jo mer og mer opptatt av å jobbe for kollegaer og etter hvert medlemmene sine arbeidsvilkår, altså lønn. Så jeg mener den gangen jeg var tillitsvalgte for lærerne så mente jeg jo at jeg hadde verdens viktigste jobb. Og i Unio så har jo vi både i tillegg til lærere så har vi sykepleiere og vi har forskere og vi har fysioterapeuter, ergoterapeuter, prester, radiografer. Mange av disse helse profesjonene. Og en del også andre forbund. Politi som spiller en viktig rolle i samfunnet vårt. Så nå å bruke de verdiene av den jobben de gjør og betydningen de har ikke bare i offentlig sektor der de fleste er tilsatt, men for hele samfunnet vårt. Det er liksom det som gir energi og motivasjon i den daglige jobben.

SS: Kan ikke du si litt mer om Unio. Også kanskje begynne med hvem er det som kvalifiserer seg naturlig for medlemskap?

RL: Det er jo sånn at Unio er en hovedorganisasjon slik at det er ikke enkelt medlemmer, men det er forbund som først organiserer sine medlemmer og i Unio så er det i stor grad sånne profesjonsforbund. Altså utdanningsforbundet som er den store lærerorganisasjonen, også er det sykepleierforbundet som organiserer det for sykepleierne. Det er Politiets Fellesforbundet som organiserer veldig mange av politiet. Det er forsker forbundet som organiserer de fleste i Universitet- og høyskolesektoren. Men også forskere som jobber i mange andre institusjoner. Og det er som jeg nevnte ergoterapeuter, fysioterapeut forbundet, sånn at også navet i forbundet så ligger det egentlig det yrket som disse medlemmene har. Og vi har 13 sånne forbund. En del mindre. Vi har det norske maskinist forbund som er litt spesielt i forhold til de fleste andre. For de er mer i privat sektor. I maritim sektor. Mens de andre forbundene våre i hovedsak er der jobber medlemmene i offentlig sektor. Så du må altså først være medlem i et av disse forbundene, også er de en gjeng medlemmer i Unio. Også er det her med rekruttering av nye forbund av og til fordi de ønsker å komme inn i det fellesskapet som vi har i Unio.

SS: Og hvis jeg kan bare henge ved Unio litt til, hva er den viktigste endringen du tror Unio må gjennom? Hva tror du er det viktigste prosjektet i forhold til Unios strategi?

RL: Det som blir viktig fremover nå er jo som jeg hører mange andre snakker om også. Det er jo at det vil kreves omstilling fremover. Mer grønn omstilling. Grønnere arbeidsplasser. Og da kan jeg jo si at jo, men veldig mange av de yrkene som de som er medlemmer i Unio forbund har, et er jo yrker som kanskje mindre grad går gjennom denne omstillingen. Vil fortsatt være behov for lærere. Det vil fortsatt være behov for sykepleiere, politi og ergoterapeuter, radiografer. Slike som jobber for å og med mennesker. De vil fortsatt jobbe fortsatt og med mennesket. Men vi har jo sett i disse koronatider at de yrkene vil endre seg. Men det går ikke på samme måte som en del andre yrker. Så det vi må innstille oss på er en del nye arbeidsmåter. Det viste jo korona situasjonen at disse yrkesgruppene virkelig var i stand til å gjøre. Jeg så at lærerene nesten over natten, så hadde de rigget undervisningen til å bli digital undervisning. Veldig mange andre i helsesektoren var parat og gikk inn klar til å bidra inn i smittevern arbeidet og inn på sykehusene og de andre helseinstitusjonene. Det var jo helsearbeidere som ikke til vanlig jobbet med det for å bistå sykepleierne. Så man da så at man hadde for få til, de hadde ikke god nok beredskap. Så det om at man snakker ofte om at vi vil måtte gå gjennom en omstilling, men jeg mener at den omstillingen skjer gradvis og vi viser når det er nødvendig at vi evner å faktisk omstille oss raskt også. Og det mener jeg har noe med den norske modellen å gjøre. Og at den har et organisert arbeidsliv slik at en har folk som kan være med i diskusjonen om hvordan dette skal foregår både på arbeidsgivers side og på arbeidstakers side, men også hos styringsmaktene. Og den rollen dette har spilt nå i den alvorlige situasjonen vi var i mars i år, den tror jeg har fått mange til å få øynene opp for hvor viktig den norsk modellen er og hvor viktig trepartssamarbeid og topartssamarbeidet er. Så Unio vil måtte omstille seg. Det er vi forberedt på. Men det viktige da er at vi får bli med på den omstillingen. For medlemmene våre har mye å bidra med. Det er ikke sånn at det kan komme noen å fortelle oss hvordan det skal skje. Den blir vi en del av og det er ofte arbeidstakeren som kommer med de gode løsningene på hvordan dette skal skje. Så ja, omstilling, men med involvering.

SS: Jeg tror at det som man ser så sterkt nasjonalt er evnen og vilje til å omstille oss også i krise, tror jeg henger tett sammen med trygghet og mot som man drar nettopp fra den tryggheten. Og det er veldig interessant å se når koronakrisen er over, for det blir den en dag. Også det som er så spesielt spennende og krevende her er at vi vet ikke akkurat når. Men det å gjøre opp en slags samfunnsregnskap nasjonalt. Å se hvordan forskjellige land kom seg ut av dette litt på basis av de kulturelle preferansene eller mekanismene de har også.

RL: Og da er jo det et stikkord som vi ofte bruker i trepartssamarbeid i Norge også om er viktig å huske nå, og det er den tilliten som også finnes i samfunnet vårt. Tillit i arbeidsforhold. At arbeidsgiver har tillitt til arbeidstakere, og arbeidstakere har tillit til arbeidsgivere. Det er også stor tillit til politikerne i Norge selv enkelte av og til kunne synes mer av det. Men hvis en ser det i en global sammenheng så er det en av styrkene til landet vårt. At det er så stor tillit mellom oss. Og jeg tror ikke at vi kunne gjort den omstillingen uten at den hadde den store tilliten. Og det jeg tenker er jo også noe vi skal ta med oss videre. For det er jo mange som opplever kanskje i særlig offentlig sektor - hele styringssystemet der har blitt mer opptatt av kontroll og tellekant system, og kanskje mindre grad perfekt på akkurat denne tilliten som motiverer, men som også bidrar til at arbeidstakerne utvikler seg og ønsker å gjøre en så god jobb som mulig. Så det må vi ta med oss nå videre.

SS: Jeg tror det er kjempeviktig, også tror jeg det er veldig viktig å bruke konkrete eksempler på nettopp den positive verdien eller bidraget av den tilliten. Vi har snakket lenge om vår gode sosiale kapital og tillit, fellesskap, åpenhet. Og alle er klar over at det er noe unikt og noe fantastisk med det. Om det er nordisk modell eller om det er Norges modell, men det å se det i action og klare å oversette det til den ekstreme robustheten som vi opplever nå synes jeg har vært veldig lærerikt.

RL: Ja det har det fordi du kan si at en ofte hører snakk om det. Og en hører snakk om at dette er viktig. Men jeg tror nok som jeg var inne på i stad at enda flere har fått øynene opp for at det faktisk fungerer i praksis. Og det fungerte når det var virkelig nødvendig at det skulle fungere. Også kommer jo tider der man kan begynne å stille de mer kritiske spørsmålene. Men det skal det også være rom for. Evaluering. Men da skal det være med at alle da har blikk foran at man kan alltid bli bedre. Så den fasen må også få lov til å komme. Men da ikke for at det skal ta hverandre, men for videre utvikling til det beste for hele samfunnet vårt.

SS: Det er litt det vi drømmer om egentlig i denne serien også. For veldig ofte så blir politiske diskusjoner basert på hvem vinner poeng. For hvert poeng er det noen velgere også. Mens de beste samtalene mellom politikere er nettopp hvordan kan vi inngå kompromisser og samarbeid på lang sikt sånn at Norge utvikler seg videre.

RL: Ja, det er jo det som er målsettingen. Vi alle er tjent med å gjøre hverandre god. Jeg har jo vært aktiv i idretten omtrent hele livet også, så den godfot orienteringen som Eggen i Rosenborg stod for tror jeg mange har sansen for. Og det tror jeg vi skal minne hverandre på. Og særlig tenker jeg det er viktig når de politiske debattene går over til å bli mer sånn boksing mot hverandre. Det ønsker vi ikke. Vi ønsker ikke det i dette landet. Og nå tror jeg vi skal bygge på de erfaringene vi har gjort i denne fasen og kanskje vi da kan få noen gode politiske debatter fremfor stortingsvalget neste år igjen. Og da er det også viktig at vi ser at vi er avhengig av de ulike sektorene i Norge. Det er ofte sånn - jeg skal ikke peke på noe spesielt akkurat nå, en del har en tendens til å angripe offentlig sektor som ikke er effektiv nok og som er for stor. Også kan det jo komme fra næringslivet og næringslivet sine farter, men det å se at vi fortsatt er gjensidig avhengig av hverandre. Privat og offentlig sektor også. Det tenker jeg vil kunne bli en debatt fremover nå. Og det skal jo vi bidra med i Unio, absolutt.

SS: Og der tenker jeg at jeg har lyst til å be deg forklare for oss den godfotteorien. Rett og slett fordi jeg tror det er en veldig fin teori å ta med seg videre, men også fordi du henger det på politikk. Og jeg synes det er en kjempespennende tanke på at kanskje ikke alle partier trenger å slåss om de samme sakene, men det er noen saker som er viktigere for det ene partiet og det er den saken vi må vinne, men det er nettopp den saken de tiltrekke velgeren på også. Og det er deres godfot, ikke sant. Og kanskje det er noen nye føtter vi må finne også i forhold til den fremtiden vi går inn i.

RL: Absolutt, det tror jeg. Og det er også noe en fotballtrener er opptatt av, å finne litt nye gode føtter. For da spiller man på det den enkelte er god på og styrker det, også ser en at i fellesskap så vil det gi det beste laget. Og med de utfordringene som vi har foran oss så mener jeg vi er inne på noe når du sier at vi kanskje må finne litt nye føtter. Hva skal til for at vi faktisk skal få til det grønne skiftet som alle snakker om. Og vi vet jo at vi må redusere klimautslippet. Det er jo det enkle budskapet. En vet at vi må få til et mer bærekraftig næringsliv. Og forså vidt et mer bærekraftig samfunn. Vi vet hva slags oppgaver landet vårt må løse fremover. Og nå er situasjonen så alvorlig at i stedet for å drive mellom de politiske partier og nærmest krangle om hvem som har sagt det og hvem som har sagt det, så må vi sammen finne ut hva som må til. Og da må vi bli enig om at her er et tiltak som alle må gå sammen om. Slik som man gjorde i mars når de stengte ned Norge. Hvis det ikke er felles oppslutning om dette, så får vi ikke til det nødvendige skiftet. Skal vi fortsatt drive å krangle om hvilke typer tiltak som er best, så får vi det ikke til. Det tror jeg blir en stor utfordring fremover.

SS: Jeg har en del sånne standardspørsmål som jeg spør i begynnelsen av samtalen. Nå er det nesten litt sent å snakke om i begynnelsen av samtalen, men en av dem er om du har en rollemodell. Jeg har nylig gjennomført samtale med Kari Sollien fra Akademikerne og hun svarte akkurat det samme som deg og akkurat det samme som jeg ville svart, og det er moren min.

RL: Ja, det er faktisk sant. Og det har kanskje blitt forsterket med alderen. Altså etter jo voksnere og jo eldre jeg har blitt så har det blitt en sånn tydeligere rollemodell, men også inspirator for meg. For hun har et sånt perspektiv på livet der hun er mer opptatt av å finne løsninger på utfordringer enn å liksom snakke om problemet og utordringer, og hvor vanskelig alt er. Så hun er opptatt av hva. Hun bruker å tenke tror jeg hva hun kan bidra med for å finne løsninger. Hun er et veldig samfunnsengasjert menneske og hun går i sitt 92ende år, så hun er ingen ung dame lengre. Men hun opptrer som om hun spør seg selv hva kan jeg bidra med for å gjøre ting lettere for andre. Men jeg har jo aldri hørt at hun har stilt det spørsmålet. Men min opplevelse er måten hun lever på, det hun engasjerer seg i. Så tror jeg at det ligger ganske sånn grunnleggende i henne. Så hun er mer opptatt av andre enn opptatt av seg selv. Også ligger det jo kanskje i morsrollen også, men at jeg kan dra den videre til å gjelde ikke bare sin egen familie, men faktisk både lokalsamfunn og det mer større samfunnet. Det tenker jeg er viktig. Og samtidig så er jo hun et forbilde fordi hun er opptatt av å holde seg i form. Hun har alltid vært glad i friluftsliv og har lært oss og tatt oss med på tur. Vist oss verdiene i samfunnet selvsagt sammen med faren min. Han er jo død for en del år siden, men de hadde det til sammen. Også klare å overføre det til oss på en sånn positiv måte. Og det er jeg veldig glad for at jeg har fått med meg også i livet. Sånn at bare med sin væremåte tenker jeg er et forbilde.

SS: Jeg smiler av det spesielt, fordi jeg ble kjent til for ikke så mange uker siden. Og inntil relativt nylig ville jeg ha svart på det spørsmålet om rollemodell med Gro Harlem Brundtland eller Erna Solberg, eller Kristin Skogen lund eller Marie Curie. Det er så mange flotte damer som har gjort fantastiske ting. Veldig ansvarlig og flott, men de er ikoner, de er legender. De er unna ditt eget liv. Også er det noe med å skjønne at det nære er minst like viktig. Og når jeg spør litt yngre folk - jeg prøver å huske tilbake til hvor mange sånn type under 40 har svart min mor, og det er ikke så mange av dem. Så det er et eller annet med at du må kanskje komme i en lignende rolle selv før du begynner å sette virkelig pris på det du har fått inn med morsmelken bokstavelig talt.

RL: Det er interessant refleksjon. Fordi morsrollen er jo spesiell i seg selv, men det kommer litt andre perspektiver til deg selv med alderen. Så en ser kanskje moren sin i et litt annet bilde enn det jeg gjorde når jeg var yngre. Så det er interessant det du sier der. Jeg hadde jo tenkt at det var jo litt spesielt å svare sånn. Så derfor ble jeg veldig overrasket at det er flere som har svart på samme måte. Men det er jo bra.

SS: Veldig bra tenker jeg. Jeg tror det viser at man har vokst opp.

RL: Og at man har vokst opp med mødre som har gått ut i arbeidslivet og som ligner mer på oss. Noen generasjoner tilbake så var jo liksom mor hjemme ved kjøkkenbenken hele tiden, kanskje. Kanskje de trengte å gjøre noe de også, så moren har fått en større rolle i samfunnet de også. Muligens. Det vet jeg ikke. Litt sånn kjappe refleksjoner.

SS: Veldig bra. Så har jeg lyst til å spørre deg litt om hva gjør vi videre. Og vi har da 6 nye dilemmaer som jeg snakker om, og det er sånn type hvordan utnytter vi data som nasjonal ressurs. Hvordan skal man forholde seg til denne stadig mer algoritmiske styringen som man ser i smarte byer, smarte sykehus, smarte skoler. Og litt sånn menneskenes rolle der. Norges unike posisjon og muligheter. Det har vi egentlig snakket om i forhold til dette tillits begrepet. Men så tenker jeg det er de neste to som er spesielt relevante for vår samtale, og det ene er de nye jobbene. Litt om hvordan skal vi skape dem konstruktivt. Ikke bekymre oss for jobbene som blir irrelevante, for det blir de uansett. Men hva gjør vi for å utvikle dem i en retning som gjør dem relevante og konkurranse dyktige. Ikke minst i offentlig sektor. For der tror jeg det er veldig mange som undervurderer det faktum at de mest spennende oppgaver kommer til å være nettopp i offentlig sektor. Også det andre er livslang læring som er en slangs konsekvens av det. Også kommer vel egentlig regulering som stimulerer innovasjon oppi dette også. Og med det tenker jeg regulering som inspirerer til å tenke nytt og til å bruke det offentliges innkjøps makt på en kreativ måte. Og med det mener jeg positivt. Og burde vi kanskje begynne egentlig med utvalget ditt. For det setter egentlig noen kjempeviktige premisser. Jeg synes det er veldig skarp og god rapport på egentlig dette med rollen av livslang læring i et nytt arbeidsliv. Kanskje du kan fortelle oss litt om det arbeidet? Og de viktigste konklusjonene fra ditt perspektiv.

RL: Ja, det kan jo hende blir litt langt så da får du avbryte meg hvis jeg blir for engasjert. Men jeg skal prøve å ta kort versjonen. For det er jo sånn at videregående opplæring har jo egentlig ikke vært ordentlig under lupen siden vi fikk Reform-94 egentlig første halvdelen av 90-tallet, så begynte jo det arbeidet. Så har jeg jeg jo hengt med en del reform som har skjedd i grunnskolen, men da måtte jeg først vende meg til grunnskolefokus. Så når det er 25 år siden lupen, så var det tid for det. Og da var jo det viktig for oss i utvalget å se på hva en vet om det som skjer i videregående opplæring. Hvor mye forskning finnes det om videregående opplæring. Og vi fant fort ut at det var lite, og det som fantes var gammelt. men det så var lite forskning på det utdanningsløpet. Samtidig så vi og erkjente at videregående opplæring har jo en veldig viktig rolle i norsk arbeidsliv. Ikke minst fordi det er så avgjørende at du har fullført denne utdanningen for å få en plass i arbeidslivet. Og det blir viktigere og viktigere. Og da måtte jo vi se på i hvilken grad blir ungdommen stimulert gjennom videregående, er det ene. Men også for dem som sliter å komme gjennom, på hvilken måte blir de hjulpet gjennom? Og da var det jo det her virkelig sånn aha som vi satt oss ned og kikket på. Du kan gå i universitet og høgskole-systemet hele livet hvis du vil det. Du kan ta den ene bachelorgraden etter den andre, og den ene masteren etter den andre. Hvis det er plass og du søker deg inn, og du kan ta det som åpent studium. Når det gjelder videregående opplæring så har altså ungdommen i Norge kun rett til tre års opplæring. Og selv om de da ikke har fått bestått, så har de ikke rett på mer opplæring. De kan selvfølgelig ta opp igjen en eksamen. Og det er jo et kjempetankekors når en vet hvor viktig denne utdanningen er. Samtidig så ser vi at behovet i arbeidslivet endrer seg. Det er sånn at noen kan tenke som så oi, jeg ønsker egentlig et annet yrke. Hvis du har begynt på studiekompetanse, så kan du ha kommet der at du ser ai, jeg vil egentlig ikke akkurat inn i universitet- og høgskolesektoren. Jeg ønsker ikke å gå inn i akademia, for å bruke den samlebetegnelsen. Men jeg vil heller ha et fagbrev. Det er jo så stort behov innenfor en del yrker. Men du har altså ikke rett. Det er ikke plass. Videregående opplæring er ikke dimensjonert sånn at du da kan få ta den opplæringen. Det er det ene. Så vi har sagt at det må være større muligheter. Du må utvide denne retten. For det første slik at du kan få opplæring til at du har klart å bestå utdanningen. Og for det andre trenger du en ny utdanning så skal du få mulighet til å ta det. En ny utdanning. Det er ganske begrenset fortsatt. Samtidig så ser vi at det er mange elever som kommer fra grunnskolen og inn i videregående som mangler de forutsetningene som videregående opplæring forventer at de har. Så de begynner jo på et læringsnivå som er etter avsluttet grunnskole, så ser man at mange kommer inn uten å ha fullført fag. De har droppet ut av fag. Også har vi sagt at det viktig å ta imot disse elevene, og hjelpe dem til å nå det forventet nivået. Sånn at man møter de elevene som har manglende forutsetninger til å få hjelp til å begynne på det nivået som de forventer de skal ha når de begynner i videregående. Så vi snakker om at det skal hjelpe dem til å kvalifisere seg gjennom løpet. Det er på mange måter de store hovedtrekkene i det utvalgsarbeidet. Så har man jo sett på en del andre sånne elementer som er knytte til hvor stor valgfrihet skal en kunne få? Vi var inne å diskutere muligheten for bruk av ny teknologi. Når det gjelder å kunne tilby fag som for eksempel din skole ikke kan tilby. At skolen i fellesskap kan tilby fag. Samtidig så har vi også diskutert det temaet som er stort i dag. Hva er viktige kompetanser? Hva er nødvendige kompetanser for fremtiden. Det var jo også viktige temaet. Og vi har sagt at her var så mange store temaer at vi kunne ikke konkludere på alle. Så her må det settes i gang et arbeid i etterkant av det vi holder på meg. Så det håper vi blir tatt tak i og at det går enda dypere ned i de diskusjonene.

SS: Ragnhild, hvis jeg forstår deg riktig så fokuserer dere på videreutdanning. Altså det som skjer mellom grunnskole og universitetet og høyere utdanning. Men man snakker også veldig mye om etter- og videreutdanning, men det er to forskjellige begreper?

RL: Ja, videreutdanning er det som var det gamle gymnaset på de gamle yrkesskolene som ble felles nevner videregående opplæring. Som ble samlet. Og da velger elvene å gå mot yrkesutdanning der de få fagbrev eller svennebrev. Eller mot studiekompetanse der de skal gå videre i universitet og høyskolesektoren. Også ser vi jo at behovet for å ha dyktige fagarbeider, altså de som tar yrkesutdanning, de blir ikke mindre med årene. Innenfor en del fagområder så trenger vi flere der. Og en ser også at en del ungdommer som kanskje ikke har vært bevisst på hva de ønsker når de begynner videregående opplæring har tatt den studiekompetanse veien, også tenker de at de heller vil ha et mer praktisk rettet yrke. Eller jeg ønsker meg et av de mer spennende yrkesfagene. Så kan de heller gå inn i universitet- og høgskolesektoren etter det hvis de finner ut av det. Men den muligheten er så snever sånn som regelverket er i dag. Samtidig så ser vi at en del av disse yrkesfagene utvikler seg veldig. Og da vil det jo være spennende for de videregående skolene å kunne bidra med å gi etter utdanning på disse fagområdene. Og det tror jeg vil bli en sånn vinn-vinn-situasjon for videregående opplæring, sammen med næringslivet og arbeidslivet for øvrig. For da må de utvikle seg sammen med behovet som arbeidslivet signaliserer. Tilby etterutdanningskurs oppå de grunnutdanningene det er gitt. Og det vil jo selvsagt gjøre at videregående opplæring får en større plass i utdanningssystemet vårt. Og det tror jeg er nødvendig. Jeg tror det vil gjøre at også arbeidslivet i større grad vil kunne få den kompetansen som de etterspør og den fornyingen av kompetansen som de signaliserer et behov for. Sånn med jevne mellomrom eller plutselig noe stort og nytt innenfor sitt fagområde.

SS: Det er veldig interessant egentlig. Jeg kommer fra en kultur og fra gamle Jugoslavia hvor man var ganske elitistisk på dette med utdanning og så litt ned på de praktiske utdanningsløpene. Og har levd litt i den verden med doktorgraden min og arbeidet i akademia og sånt. Og jo mer jeg tenker over hva er det fremtiden faktisk trenger, jo mer tenker jeg selvfølgelig trenger vi noen mennesker fortsatt med både doktorgrad og master i data og genetikk og sånt. Men jeg tror at hele samfunnet må begynne å ta fagbrev på alle disse nye yrkene og de nye teknologiene. Jeg tror at vi trenger å være kloke og effektive brukere av alle de nye verktøyene som kommer. Og det er både på første inngangsnivå, men også sånne type oppgraderinger som vi burde rett og slett hvert tredje år ta fagbrevet på nytt på tvers av alle disse. En radiolog må faktisk ta ganske mange nye fagbrev etter hvert for å holde seg i teten i yrket sitt. Akkurat som en bilmekaniker etter hvert må være like god på droner og VR. Og det jeg ikke forstår er hvorfor det ikke er større aktivitet i forhold til høyskoler og kanskje videregående skoler også til å utvikle dette. Fordi jeg ser det er veldig mye penger som går nå ut fra kompetanse Norge til å lage nye digitaliserte livslang læring opplegg. Men de går som regel bare til universiteter.

RL: Det går jo til ulike miljø sånn studiesirkler eller andre, sånne private kurs. Men det som er mangelvare er at det går ingenting til det nivået mellom grunnskolen og universitet og høgskolesektoren. Det går en del til fagskoler. Det fagskolesystemet er jo blitt veldig utviklet i Norge de siste årene. Det har jo tradisjonelt vært innenfor de tekniske fagene, det er en lang tradisjon med det der. Men det har ikke vært et veldig stort miljø. Så jeg tror sånn videreutdanning oppå disse fagbrevene så ser jeg fagskolene som er veldig sånn praktisk rettet ut mot arbeidslivet. Men også etterutdanning på den ordinære videregående skole nivået. Så jeg tror jeg må tenke etter og videreutdanning på ulike nivåer med utgangspunkt på hva er den kompetansen som de som skal ha etter utdanningen siter på. Og det er ikke tvil om at det er behov for etterutdanning for de som er i universitet- og høyskolesektoren eller for den type yrker som har tatt utdanningen sin der. Sykepleieryrket stiller jo stadig mer krav til teoretisk kompetanse blandet med praktisk kompetanse selvsagt. Og mye knyttet til etikk og sammensatte kompetanser. Etter hvert også mer teknologikompetanse fordi det blir brukt stadig nye hjelpemidler inn i det yrket. Og da signaliserer jo det til oss at det mangler etterutdanning på det nivået. Så Unio er hvert fall opptatt av at en må ha etterutdanningstilbud rettet mot de ulike yrker og de ulike nivåer de yrkene har grunnutdanningen sin på. Så alle miljø må få denne livslang læring. Jeg har en kollega i Unio som har sagt at kanskje en burde ha det på samme måte som Norge har det når det gjelder tannlege. Vi kaller inn sånn med et og et halvtårs mellomrom med kontroll på tennene. Nesten sånn at du går ut i arbeidslivet og det blir forventet at du skal utvikle deg, men du blir også gitt muligheter til å utvikle seg. Så det må være sånn tosidig. Det kan ikke være bare sånn at en stiller krav om utvikling hvis en heller ikke har tilbud om det. Så jeg mener kompetanseutvikling vil være et stort oppdrag for veldig mange fremover og vi må finne noen gode retninger på det. Og noen system som ikke er for rigide, men skal det bli noe av det så må det settes i system. Det er noe av de vi er veldig opptatt av.

SS: Og der har jeg lyst til å spørre utdannings praktikeren og Unio lederen, men også utvalgslederen Ragnhild. Hvordan tenker du på denne kombinasjonen mellom praktiske og faglige evner og mer disse instrumentelle evner? Vi må lære oss fagene. Vi må ta disse fagbrevene, men vi må nesten også ta sånne motivasjons brev også. Kreativitet og sånt.

RL: Det var en diskusjon i utvalget mitt som jeg så vidt var inne på - hva slags type kompetanse er det vi trenger fremover? Og jeg er opptatt av at det kan ikke bare være den som ligger mest synlig for enhver arbeidsgiver og arbeidslivet sånn i øyeblikket, men at det bygges et utdanningssystem som stimulerer nysgjerrighet, kreativitet, sosial kompetanse, evne til samarbeid tror jeg også vil være store krav om fremover. Tverrfaglig å kunne jobbe tverrfaglig. Og tillegge seg nye ferdigheter sånn at hele grunnutdanningen gjennom grunnskolen, videregående og også når du bygger opp profesjonsutdanningen, fagbrev. Så må du ha med deg dette i tillegg til at du skal lære deg helt spesifikke, som er direkte rettet mot at du skal gå ut å gjøre en jobb dagen etterpå, nesten. Og det er noe av det det norske utdanningssystemet kjennetegner. At en har klart denne utviklingen. Tatt vare på både sosial kompetanse, kreativitet, demokrati forståelse. Så man må ikke miste det av øyet. Også i universitet og høgskolesektoren. At det ikke bare blir teknologiske fag og realfag, men at man fortsatt stimulerer de humanistiske fagene. Det er jo det som vi begrunner med at vi har stor tillit til med i det norske samfunnet. Vi har byråkrater som vi stoler på og som stiller de kritiske spørsmålene som er troverdige. Etisk diskusjon, altså denne totaliteten tror jeg er viktig å ta vare på sammen med, som du er inne på, at den nye teknologien, digitale hjelpemiddel, digitale verktøy vil være noe stadig flere bare må forholde seg til. Og dette vil skje innenfor noen uker, en enorm raskt utvikling. Ikke like stor innenfor andre, og da må arbeidstakere klare å henge med på den. Men det er jo også derfor jeg sier at det er så viktig at de får bli med på utviklingen og at ikke noen løper for fort fra dem. For da kan en plutselig begynner å bli skeptisk og sette ned helen og bremse. Men faktisk få være med også til å stille de kritiske spørsmålene rundt bruken av det. Som vi har sett, personvern innenfor helsesektoren og innenfor mange flere sektorer og egentlig i det store samfunnsbildet også. Hvem eier de store datamengdene. Det er mange sånne refleksjoner vi er nødt til å gjøre oss fremover. Er det en like viktig datakompetanse som det å for eksempel kunne kode som var den store løsningen for et par år siden? Alle må kunne kode. Lær kidsa koding så har man liksom løst problemet. Jeg tror man må se veldig bredt på dette og ta vare på de verdiene som ligger i det norske utdanningssystemet sammen med at vi skal lære den nødvendige kompetansen.

SS: Du Ragnhild, mot slutten - jeg må innrømme at jeg kunne gått mye lengre nå i diskusjonen om innovativ offentlig sektor. Men jeg tror vi sparer det til neste samtale. Så har jeg lyst til å spørre deg kort om din beste overraskelse fra covid-19 krisen?

RL: Jeg må si jeg ble veldig glad når jeg så den jobben som ble gjort i skoleverket med å snu seg over natta og faktisk kunne rigge seg til å kunne ta imot elevene på digitale plattformer og møte dem på den måten som svært mange lærere gjorde uten at de hadde fått forbedre seg mer enn en helg. Det gjorde meg glad, og det gjorde meg stolt på samme måte som jeg så sykepleierne som var der og tok på seg smittevernsutstyr, stod der mye lengre enn de på mange måter har lov til å stå i sånne situasjoner, eller har avtaler for å stå i sånne situasjoner. Strekte seg så langt som mulig. Andre som gikk inn og tilbydde seg om å gå inn i helsevesenet og bistå slik at en bekymring for at en ikke hadde god nok beredskap klarte en å løse på tross av at de ikke var nok folk. Så klarte de å hoste opp disse folkene. Så det var faktisk den mest positive overraskelsen sånn som jeg så det. Også er det kanskje noen som sier at det burde ikke være en overraskelse, men det kunne de hvert fall ikke forventet. Samtidig som de har fått synliggjort verdien av den norske modellen i denne situasjonen her.

SS: Veldig mye bra. Og helt på slutten, hva er ditt favorittuttrykk når ting ikke går helt som planlagt og du skal komme deg videre?

RL: Når jeg ser at oi, her er det en stor jobb å gjøre, så har jeg et uttrykk som faren min brukte. Når han så at noe var uoverkommelig så sa han alltid tar hver og en sin vesle stein, blir snart vår åker ren, og det er jo veldig sånt fysisk bilde på at hva skjer hvis alle nå bidrar. Jeg husker en gang vi skulle tømme en bokhylle. Og det var en hel vegg, og alle stod sånn åh, skal vi orke å begynne på det. Det var en sånn konkret eksempel. Og det var gjort på no-time, så var alle bøkene oppå loftet. Og da så jeg det virkelig gi praksis. Men det gjelder også i overført betydning tenker jeg. Så jeg synes det er et veldig godt uttrykk. Det handler egentlig om dugnad også.

SS: Det er kjempefint, og det må jeg huske å si til barna mine litt oftere, apropos de vesle steinene faktisk. Også ser jeg at vi har feilstavet fornavnet ditt i skriften til videoen. Det beklager jeg at vi ikke har plukket opp tidligere. Men jeg var så opptatt av å høre på samtalen at jeg så det ikke. Ragnhild, det var utrolig inspirerende og lærerikt å snakke om deg. Tusen takk for ditt bidrag til Lørn TeknologiPolitikk.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lyttet til denne podkasten på vårt online univeristet Lørn.University

Hvem er du, personlig og faglig?

Engasjert kvinne som har vore lektor i vidaregåande opplæring i nærare 20 år og tillitsvald på heiltid dei siste 20 åra.

Hva leverer din organisasjon, enklest forklart?

Bidrar til å utvikle det norske arbeidslivet, og til best muleg lønns- og arbeidsvilkår for våre medlemmer mm.

Hva bør jeg lære fra deg?

Verdien av brei og god grunnutdanning for alle.

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden?

Grunnleggande kunnskap i fag saman med kreativitet, samarbeidsevner, demokratisforsåelse og vitenskapelege metodar som skal bidra til å utvikle kunnskapen vidare.

Hvem inspirerer deg?

Mora mi.

Ditt viktigste prosjekt det siste året?

Har vore leiar av utvalget som har vurdert struktur og innhald i vidaregåande opplæring, og kome med forslag til endringar.

Tips til modernisering i din sektor?

Det har skjedd mykje på digitalisering i offentleg sektor. Modernisering framover vil vere å bevege seg bort frå eit styringssystem som legg alt for stor vekt på kontroll og telekantsystem, og over til eit meir tillitsbasert system.

Har Norge noen unike muligheter?

Ja, den norske modellen + oljefondet.

Beste overraskelse fra Covid-19?

At det gjekk så bra med overgangen til digital undervisning «over natta». Og at det på tross av manglande beredskap og kapasitet i helsesektoren gikk så bra med å handtere smitteutbrudda.

Kan bærekrafts brukes som vekstmotor?

Til utvikling av meir grønne arbeidsplassar og grønn omstilling.

Ditt favorittuttrykk, i krevende tider?

«Tar kvar og ein sin vesle stein, blir snart vår åker rein» (viss alle bidrar litt, går dette bra).

Ragnhild Lied
Leder
Unio
CASE ID: C0793
TEMA: DIGITAL ETHICS AND POLITICS
DATE : 200901
DURATION : 48 min
LITERATURE:
>Teknologipolitikk.no
YOU WILL LØRN ABOUT:
Norges unike posisjon og muligheterLivslang læring Utdanningspolitikk De nye jobbene
QUOTE
"Tar kvar og ein sin vesle stein, blir snart vår åker rein; viss alle bidrar litt, går dette bra, sier hun på sunnmørsk dialekt, som er et uttrykk hun har lært fra sin egen far."
More Cases in topic of DIGITAL ETHICS AND POLITICS
#C0061
DIGITAL ETHICS AND POLITICS
Radical Markets

Glenn Weyl

Professor

Princeton

#C0147
DIGITAL ETHICS AND POLITICS
Store ting som skjer på små steder

Hans Olav H Eriksen

CEO

Lyngsfjorden

#C0175
DIGITAL ETHICS AND POLITICS
Omstilling og innovasjon i praksis

Hilde Aspås

CEO

NCE iKuben