Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner

Silvija Seres: Hei, og velkommen til teknologipolitikk med Lørn. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Anne Kari Bratten, som er leder for Spekter, velkommen Kari. Anne Kari.

Anne-Kari Bratten: Tusen takk, Silvija.

Silvija: Jeg skjønner at vi har klart å ta tak i deg mens du er midt i forhandlinger, og det er antakelig minst like spennende år som et vanlig år, nå i korona. Men det vi håper, er egentlig å på en måte få dratt deg litt ut av koronaverdenen, og snakke med deg litt om hvordan du, Anne Kari, med den erfaringen du har som leder for Spekter, ser på Norges langsiktige muligheter og utfordringer. Okei?

Anne-Kari: Ja.

Silvija: Vi kommer til det, men vent litt, før det, jeg har veldig lyst til spørre deg litt om deg først. Vi trenger å vite bare litt om personen, for vi har sett at det gjør at lytterne lærer veldig mye mer av det du har å si. Så det første jeg har lyst til å spørre deg om, er hvem er Anne Kari, og hvorfor hun mener at hun har verdens beste jobb?

Anne-Kari: Ja, jeg er 56 år, jeg er leder for Arbeidsgiverforeningen Spekter, som er en av de fire store arbeidsgiverforeningene i Norge. Jeg har vært sjef i spekter siden 2013. Jeg er veldig opptatt av hvordan Norge skal bevare den velferdsstaten som vi har, og som jeg er så grenseløst takknemlig for å være født inn i selv. Og da tenker jeg at jeg skal bruke den rollen jeg har fått fordi jeg får lov til å lede en organisasjon som er en del av et samarbeid med regjeringen, til å påvirke rammebetingelsene til Norge, slik at vi har økonomisk vekst og verdiskapning, og på den måten fremdeles skal ha verdens beste velferdsstat. 

Silvija: Vi kommer tilbake til det å skape for å kunne dele, men kan du si litt mer om deg personlig? Jeg vet ingenting om deg, annet enn at du er veldig god til å strikke.

Anne-Kari: Ja... Nei, jeg er veldig glad i å strikke. Jeg er jo et typisk barn født på 70-tallet, som er vokst opp på en sånn måte at jeg tror på likhet og jeg har aldri opplevd før jeg ble voksen at det var forskjell på gutter og jenter, for eksempel. Jeg har familie, jeg har to barn, en jente på 23 og en gutt på 18, som utfordrer meg hele tiden på holdningene og meningene mine og min teknologiske utvikling, og som stiller spørsmålstegn på den måten som bare de aller nærmeste kan gjøre, og som nok bidrar til genuin utvikling. Også er jeg veldig glad i håndarbeid, veldig glad i å gå tur, og jeg finner veldig mye glede i å gjøre andre ting enn bare jobben min hele tiden, for da blir jeg bedre på jobben min og. Også har jeg nok en veldig utadrettet rolle i jobben min, mye taler og innlegg og sånt, samtidig som jeg er en introvert person. Så jeg har jo jobbet mye med å fremstå som ekstrovert, og det er en øvelse i seg selv når man egentlig er introvert.

Silvija: Sånn personlig fra min side, jeg tror at jeg er i akkurat samme situasjon. Jeg holder masse foredrag, og disse podcaster og sånn, og er egentlig introvert. Men det er en sånn.., det jeg lærer er at man er nødt til å finne steder hvor man kan gjemme seg litt. Jeg har blitt ekstremt glad i å luke i hagen min. Hvor du kan få lov til å bare luke...

Anne-Kari: Ja, man finner jo energi på ulike måter. Noen finner veldig mye energi i møte med andre, og andre finner energi i en tur i skogen. Jeg er nok den personen som må ha balanse i det. Jeg finner ekstremt mye energi sammen med familien min og de nærmeste kollegaene. De beste posisjonene, de morsomste formuleringene, de utvikler jeg sammen med kollegaene mine, det er der jeg får det til, samtidig som jeg trenger den stunden for meg selv etterpå for å foredle den diskusjonen jeg har vært en del av, slik at jeg kan gjøre det til mitt, da. Så det der å finne arenaer som leder hvor man både kan bruke kollegaene og samtidig trekke seg tilbake, det ser jeg hvert år som går at er veldig viktig. Også har jeg blitt så gammel at jeg har begynt å dele ting inn i tre. Jeg gjør noen ting som gir meg energi, også gjør jeg noen ting som er energinøytralt, også er det noen ting som tapper. Slik at jeg prøver å tenke når jeg er i en kjip situasjon, at dette gir meg ikke energi akkurat nå, da må jeg oppsøke noe annet etterpå som gir energi, slik at jeg får balansen. Man kan aldri søke energi over alt, og man kan ikke komme unna de lederrollene hvor man må gjennomføre ting som gjør at du tappes.

Silvija: Men, bare sånn som sidespor der også, er liksom forhandlinger, er det noe som gir energi eller noe som er veldig krevende?

Anne-Kari: Forhandlinger er jo en veldig spesiell måte å gjøre beslutninger på. De aller fleste beslutninger i en virksomhet kan jo en sjef ta, bortsett fra når det gjelder hvordan en tariffavtale skal se ut, for da er man nødt til å bli enig med motparten sin. Man kan ikke si at når forhandlingen er avsluttet at man ikke kom noen vei og det ikke blir noen avtale. Sånn fungerer det jo ikke i tariffavtaler, der må man finne en løsning. Slik at forhandlinger er ikke, som mange tror, å nedkjempe den andre part. Det er hele tiden å finne det punktet hvor begge kan bli enige. Og da er det min erfaring, med forhandlinger med arbeidstakersiden hvert fall, som kanskje kan overføres til mer forretningsmessige forhandlinger også, at du må nesten forstå motparten din bedre enn deg selv. Det er først når du forstår hvorfor motparten er opptatt av akkurat den reguleringen, hva slags krefter er det bak den tillitsvalgte da, som gjør at han står og maser om dette. Når du forstår det, da kan du først kanskje formulere noe som gjør at han kan komme ut av det med en god løsning, og det kan jeg også. Så det der med forhandlinger, særlig i sånne tarifforhold hvor vi pleier holde på ut på kvelden og av og til må ha en meklingsfrist, at vi må bli ferdig innen klokken 12 eller så blir det streik, så er jo det den lederoppgaven jeg gjør som oppleves som aller mest ensom også, fordi man har mange rundt seg, også til syvende og sist, 5 på 12, så skal du ta stilling til om du går for det eller ikke. Og det der å samle opplysninger, samle energi, samle standpunkter, også kommer du til det punktet at nå må jeg ta stilling til dette... Da gjelds det å ha god helse og ha funnet energi gjennom.., men vi som forhandler, vi sier at vi syns at det er kjempeslitsomt, også syns de aller fleste at det er veldig spennende. Det er viktig.

Silvija: Det er sikkert noe dere har blitt ekstremt gode på. Det er et halvt år siden eller noe sånt at jeg leste en bok som heter "Never split the difference" fra en av disse store forhandlerne som amerikansk, om det er FBI eller sånt brukte, det er mer sånne gisselsituasjoner og sånn, men det går også veldig mye på nettopp å forstå motparten, men også ha en kommunikasjon som gjør at man klarer å formidle at man forstår det man.., også formidle det som, ja...

Anne-Kari: Ja, det å forstå og formidle, også er det en ting til, og det er forberedelser. Jeg er som leder veldig opptatt av at ingen skal komme med henda i lomma, jeg tenker på foredrag og sånn. Det verste jeg vet er hvis jeg ser folk gå på en scene og skal holde et innlegg og ikke har forberedt seg godt nok og blir sånn "ehm, nei, hva skulle jeg si", jeg syns det er så respektløst. Jeg legger veldig mye arbeid selv i å forberede meg, og jeg tror det har mye for seg. Det hørtes litt tante Sofie ut, men jeg tror at i forhandlinger hvor du skal formidle, som du sier, forstå, så må du også være veldig godt forberedt, også må du ha evnen til å endre deg raskt, da. Også dreier dette her seg om tillit, som er en veldig del av det norske samfunnsmodellen, som vi ser mye under korona, hvor viktig tillit er. Og det betyr jo at vi får til så mange til fordi vi har tillit til hverandre, også er det at hvis noen bryter tilliten, som er så skjør, så går det veldig galt. Så forhandlinger i tariffavtaler er veldig basert på tillit mellom de aktørene som prater sammen. Og det er ikke alt vi blir enige om som vi skriver, så det hender ofte at vi sier sånn "nå holder det vel at vi tar hverandre i hånden på det, vi trenger ikke skrive det?" "ja, det holder at vi tar hverandre i hånden på det." Og da er det en avtale. Jeg tror ikke det er mange land i verden som har det slik at man bare kan ta hverandre i hånda også er det en avtale, liksom. Så det er lærerikt, og man blir opptatt av aktørene, da. 

Silvija: Men du. Vi skal videre, men jeg er bare så veldig nysgjerrig. For i disse koronatider så gjør vi det meste via digitale møter, inkludert denne podcasten. Og vi har truffet hverandre såvidt noen ganger, men jeg syns egentlig at samtalen fungerer ganske greit. Men i forhandlinger, kunne du forhandlet en sånn årlig tariffavtale, som er kjempeviktig forhandling, uten å sitte i samme rom som folka?

Anne-Kari: Vi måtte jo forhandle om tariffavtaler da koronaen kom, for vi måtte finne nye arbeidstidsordninger blant annet ved sykehusene. Så da forhandlet vi over Teams. Og oppsummeringen av det, var at det gikk bra. Men du verden, jo mye mer tillitsbasert og kreativt det blir når vi møtes. Nå kan vi jo ikke møtes så mange som vi pleier, så da er vi færre til stedet. Det er en ulempe fordi forankring, oppslutning blant de som skal berøres er lettere når alle er i samme rom. Når vi for eksempel har del av delegasjons på Teams og ikke rommet, så blir det at noen føler at de er mer med enn andre. Jeg syns det er en svakhet, også forstår jeg at det må være sånn, men dette er jo min hovedbekymring i forhold til hvilket arbeidsliv vi skal ha etter korona, også er det sånn at det forutsettes noe mer og mer på Teams eller sånn som vi snakker om. Jeg høres fra fler av våre medlemsvirksomheter, som du også kjenner godt, disse kreative miljøene, at dette med kreativitet, samspill, det å spille på hverandres ideer og sånn, det har vi ikke helt funnet løsningen på. 

Silvija: Digitalt.

Anne-Kari: Nei.

Silvija: Det syns jeg også er en gave vi har fått. Jeg som ivrig digitaliserer syns det har vært veldig spennende å bli dyttet inn i bruken av en del av disse verktøyene, og jeg syns at digitalisering av skolen har vært kjempespennende, også syns jeg at helsevesenet har ikke på en måte klart å komme med tilsvarende infrastrukturløft. Men det er fordi de ikke var forberedt like bra som skolen, det er min diagnose. Også syns jeg også at det er det du snakket om, at vi har blitt mer bevisste på hvordan vi skal bruke arbeidsstedet og arbeidstiden, hva er det som man gjør best alene, bak skjermen sin, og da kan man sitte hvor som helst. Hva gjør man best sammen med mennesker i et rom. Jeg merker at en del møter som er rutinemøter, la oss si styremøter hvor man snakker om budsjett og sånn, det går kjempefint over teams-møte på to timer, også er du ferdig, og streng på tid, ikke sant. Men skal du snakke strategi eller noe krise, så er det ganske mye større fordel å sitte med en meters mellomrom rundt et bord, da. 

Anne-Kari: Det er det absolutt. Også tror jeg at det der med hva som har skjedd under koronaen, man snakker om at vi har gjort sånne store klyv og sånn, ikke sant. Jeg tror arbeidslivet brukte kortere tid på å innføre teams enn vi hadde gjort hvis det ikke hadde vært korona, så vi har jo spart mange konsulenttimer på det, for å si det sånn, for vi lærte oss det selv veldig fort. Også tror jeg når det gjelder helsevesenet som du er inne på, det er klart at mange fastleger nå har begynt med videokonsultasjon. Det er helt utenkelig i februar, og er ganske innøvd nå, og det er effektiviserende både for legen og pasienten, også er det jo et smittevernstiltak som er ganske bra, da. Så det at fastlegene fikk til så fort dette med videokonsultasjoner, det tror jeg er noe som er kommet for å bli. Og nå er vi vel oppe i disse dilemmaene, vi snakker om fremtiden og hvordan digitalisere Norge enda mer. Får du ny tid, så er det dilemmaene rundt IT-sikkerhet som jeg nok opplever at mange av de jeg snakker med i helse snakker mye om, da, altså hvor mange ganger må du taste deg inn med passord for å komme til den journalen du skulle, også videre, fordi det er så sikkerhetsbasert. Så når du spør om digitalisering, hva er de store utfordringene, så tror jeg kanskje at de aller største utfordringene, det er altså at en femtedel av voksne mennesker mangler helt grunnleggende datakunnskaper. Jeg vet om bedrifter i Spekter hvor de ansatte ber om å få sånn gammeldags Nokia-telefon fordi de syns det er for avansert med en smarttelefon. Også kan du og jeg sitte og le av det, og barna våre kan hvert fall le seg i hjel av det, men det finnes altså voksne mennesker som går på jobb og har en faglært jobb og bidrar sterkt til økonomisk verdiskaping i Norge, men som er ubekvem av å bruke smarttelefon for registrering eller ulike typer ting. Og det at vi har en femtedel av voksne mennesker som mangler helt grunnleggende basiskunnskaper... Og det er vel over 400.000 mennesker, altså 450.000 av norske arbeidstakere, de som er i arbeid, mangler grunnleggende basiskunnskaper i regning, lesing og IT. Så når vi snakker om hva det er nye arbeidslivet og vi skal sitte på hjemmekontor og er så kreative med stadig nye programmer... Vi må ikke glemme at noe av det som øker forskjellene mellom folk i et samfunn, er jo kompetanse. Så hvis kompetansene blir veldig ulikt fordelt, at noen kan veldig mye IT og noen kan nesten ingenting, så øker ikke bare forskjellene i kompetanse mellom dem, men forskjellene i samfunnet øker. Og det norske samfunnet er jo mer enn noe annet samfunn basert på dette med likhet, små forskjeller også videre. Og alle de fleste er jo enig i at det er en veldig flott side av det norske samfunnet, vi tilstreber jo lønnsmessig, sammenpressing, at det skal være demokrati på arbeidsplassen, vi skal tørre å si til sjefene våre at du gjør en feil uten å være redd for konsekvenser. Men hvis så mange mangler helt grunnleggende kunnskaper når det gjelder digitalisering, så øker samfunnet. Og vi har allerede i forbindelse med korona.., jeg er bekymret selv om vi har kommet mye bedre ut av korona enn vi skulle tro, men jeg er veldig bekymret for at vi får økende forskjell. Nå har vi altså i Norge ungdomsledighet på 10,5%. Vi har aldri i moderne tid hatt en så høy ungdomsledighet. Og vi vet hva som skjer med samfunnet når ungdomsledigheten biter seg fast på et høyt nivå. Det finnes jo land i Europa hvor folk aldri kommer seg i arbeid. Og hvis den ledigheten skal øke og folk skal miste kompetanse og ikke være på jobb og utvikle kompetanse, så kommer forskjellene i arbeidslivet og samfunnet til å øke. Så det at korona har ført med seg veldig bra når det gjelder mange arbeidstakeres evne til å bruke digitaliserte virkemidler, også har det den siden i seg som jeg mener er underdiskutert og underkommunisert, at forskjellene øker fordi noen ikke får læring, samtidig som mange får kjempeklyv i læringen sin på teknologi. Det syns jeg...

Silvija: Men Anne-Kari. Flere til jeg har lyst til å ta tak i her, også har vi så lite tid og så mye å prate om. Men en av de tingene som jeg har lyst til å ta tak i er nettopp denne her fortapte gruppen som du snakker om. For jeg ville egentlig kjørt en litt annen politikk mot dem, og jeg ville økt ambisjonsnivået. Vi kan ikke gi opp folk fordi de er ubekvemme med en mobiltelefon, da får vi lage en sånn.., vi har fått hele Norge til å slutte å røyke, kanskje vi kan få hele Norge til å ta et mobiltelefonførerkort, da. Fordi det er sånn man leverer skatten sin, og det er sånn man betaler for trikkebilletten og jeg føler at det blir litt å avskrive dem. Men hvorfor ikke sette i gang prosjekter som gjør at i alle biblioteker og alle kirker og på alle torg, at vi finner noen sånne lekestuer hvor folk blir komfortable. Vi skal ikke bare lære kidsa å kode, vi skal lære alle å være brukere. Også tror jeg vi snakker oss litt bort med IT. Jeg med min doktorgrad i IT har begynt å snakke om at vi trenger faktisk ikke så innmari mange med doktorgrad og mastergrad på IT, det vi trenger er gode brukere. 

Anne-Kari: Fokus endrer seg veldig. Vi har dette som Camilla Tepfers kaller rolleinnovasjon som jo vi kjenner veldig godt fordi nå er det vi som bestiller våre egne flybilletter, vi ringer ikke til reisebyrået, altså rollen er flyttet til oss. Det har vært aktørskifte, det har vært aktørskifte når det gjelder skatten, ikke sant, vi fyller ut vår egen selvangivelse, det er ikke lenger en på likningskontoret som kontrollerer, vi gjør tingene selv. Det neste som gjenstår er selvfølgelig at vi skal ha en sånn rolle i innovasjon når det gjelder helse. Det kommer til å komme. Jeg er helt sikker på at før du og jeg kommer på heimen, så har vi sittet lenge og tatt våre egne blodprøver, fordi vi eier vår egen helse, vi har de teknologiske ferdigheter til at vi kan ta våre egne blodprøver, lese av de og først ringe til legen når verdien er for stor. Vi eier det, det er rolleinnovasjon, det er vi som tar den oppgaven. Og det er jo helt nødvendig, fordi Norge kommer ikke til å ha arbeidskraft til alt det vi gjør i dag. Vi må jobbe på helt andre måter. Hvis vi med eldrebølgen som kommer og færre folk i arbeid også videre, så er det ikke mulig å drive samfunnet med å bruke så mye arbeidskraft som vi gjør i dag, særlig ikke innen helse og velferd. Så vi er nødt til å få til det. Også kommer du og jeg og våre kolleger til å klare det, fordi vi kommer til å insistere på å bruke iPad og disse virkemidlene og sånt. Også er det jo, til det jeg sa om at så mange står utenfor og ikke har kompetanse innenfor IT, jeg nevnte det kun for å påpeke forskjellen. Og det er jo ikke at det ikke gjøres noe med det. Altså, partnere i arbeidslivet snakker mye om det, regjeringen har satt av mange millioner kroner til det som heter kompetanse pluss som handler om basiskompetanse i arbeidslivet, som også dreier seg om at vi faktisk tilbyr de kursene. Og jeg syns det er ganske lite som er mer meningsfullt en å sørge for at de som er i randsonen av arbeidslivet og holder å falle ut på grunna av bristende kompetanse, at vi klarer å gi de det løftet som gjør at de kan være i arbeid, fordi vi trenger dem og fordi arbeid dreier seg om mestring og økonomisk selvstendighet. Så akkurat på det området med å gjøre folk kvalifisert til å ta del i den teknologiske utvikling, der gjøres det mye. Fremdeles er det mange som står utenfor. Så er det slik at dette er også veldig individuelt. Min mor er 84 år og hun er kjempegod, vi kaller henne for Snapchatmormor, hun er på Snapchat med filter og alt mulig og kan det veldig godt, også er det andre som er 60 og som ikke kan det. Så det er individuelle ferdigheter og interesse og sånn. Jeg vil bare være veldig opptatt av å si at jeg syns ikke vi skal ha det sånn at vi skammer oss for å bli koronasyke. Vi kan heller skamme oss fordi vi ikke klarer å betjene de siste funksjonene i iPhone, så vi må liksom hele tiden være frempå. Også tror jeg en sånt grunnleggende feil med måten vi driver politikkutvikling i Norge på alle områder, det er at vi venter for lenge på å sette inn tiltak. Uansett hvilket problem vi har i politikken, så driver vi med sånn etterslepshåndtering. Hadde vi satt inn tiltak mye tidligere, så hadde mange flere kommet seg gjennom videregående skole. Problemet er ikke frafall fra skolen, problemet er at vi satte ikke inn tiltak på barneskolen. Problemet med veldig mange ting vi gjør med miljø og sånn, vi sitter inn tiltakene for sent. Så det er to stikkord for nesten alt vi gjør i arbeidslivspolitikken for å skaffe Norge nok arbeidskraft og kompetanse, det er tidlig innsats og kvalifisering. Og det å så tidlig som mulig lære kidsa å kode og sånt, helt enig, mye bedre å bruke kreftene på det enn å drive med etterslepshåndtering.

Silvija: Men på det, bare veldig kort, og jeg vet at du må gå, men jeg må bare, også må du bare si ifra når du må gå.

Anne-Kari: Det går fint.

Silvija: Vi har sånn mastersyke, vi har pilotsyke, og jeg er sikkert veldig kontroversiell når jeg sier det, men har vi litt utvalgssyke også? Fordi på en måte, alt som vi skal gjøre skal utredes, da. Og vi kan ikke regne oss frem til alle de mulige løsningene som kommer til å funke i en verden som er så rask i endring og så ugjenkjennelig. Så når du sier tidlig tiltak, burde det være lov å eksperimentere litt mer? Teste, vi prøver dette i år og ser hvordan det går, isteden for å vente til det er liksom blitt forsket på lenge nok og utredet lenge nok?

Anne-Kari: Helt sikkert, det er helt sikkert et rom der. På en annen side, så er det altså slik at vi kan le av dette her med at man setter ned en komite og et utvalg og sånn, men jeg vil peke på at i arbeidslivspolitikken i Norge som altså dreier seg om kompetanse, læring, utdanning også videre, så er det veldig mye endring som har kommet i stand fordi man gjennom et utvalg gjennom en prosess gjennom at flere har vært involvert i noe har fått til endringen. Altså de endringene du sier "nå skal vi jammen prøve iPhone på alle" det møter motstand i Norge, fordi i Norge så er vi veldig opptatt av å være med og sånn. Endring møter motstand generelt, men hvis man har et utvalg og en komite og sånt, så vil det bidra til at flere er med på læring som gjør at den beslutningen som skal tas ser mer relevant ut. Og så jeg tror vel kanskje kombinasjonen mellom å av og til bare skjære gjennom og teste som du sier, kan vi godt gjøre litt mer av, men jeg tror at det at man bruker tid på en del sånne prosesser gjør at oppslutningen og beslutningene blir mye bedre. Vi hadde ikke fått til pensjonsreformen i Norge hvis vi ikke hadde brukt lang tid på at alle skulle forstå at hvis vi ikke gjør noe med pensjonssystemet i Norge, så går dette helt galt. Men fordi vi hadde erkjennelse på det, så er det... Men så er det klart at i denne koronasituasjonen hvor alt har skjedd så raskt så har det vært et bevis på at vi kan gjøre ting raskt også. Men jeg tror kanskje at vi skal være litt forsiktige med å skynde oss. Og jeg er en ekstremt utålmodig person altså, jeg hater somling. Men akkurat på endring av store ting som er viktig for mennesker, så er det aller viktigst å få oppslutning om krevende beslutninger, og det får man gjennom å bruke tid. Alle skal bli hørt og alle skal bli med. Jeg hører på meg selv at jeg høres gammeldags ut, men jeg syns det er en god erfaring, altså.

Silvija: Og det du sier er egentlig er.., vi må få øyne for de mulige problemene og utfordringene tidlig, også må vi sette i gang inkluderende prosesser som gjør at vi får en bred oppslutning om dem.

Anne-Kari: Jeg tror vi taper veldig mye læring og utvikling hvis vi ikke sørger for at flest mulig er med. Vi kan si at det er et munnhell, at alle skal med i Norge, men også når det gjelder læring og utvikling for å ikke skape forskjellsnorge på kompetanse, så er det vel anvendt tid noen ganger.., også er jeg enig med deg at vi kan skjære gjennom litt før av og til, jeg er enig, men det er den balansen.

Silvija: Du, jeg skal la deg gå, bare tre superkorte. Vi har gått siste 12 måneder syns jeg også på bærekraft i en ny verden hvor vi har gått fra litt grønnvasking av årsrapporter til faktisk å bruke det som vekstmotor. Hva er den største muligheten du ser der?

Anne-Kari: Altså, fremtiden er elektrisk. Å sikre at samfunnet klarer å omstille seg til en annen økonomi enn den oljesmurte i det rette tempoet, det er den største utfordringen jeg ser der, er at vi blir enige om hvilket tempo vi skal gjøre det. Så skal vi huske på at olje er den viktigste næringen vår fremdeles, og det er mange som jobber der, og alt arbeid er hederlig. Så vi må passe på at... Jeg syns det er litt for enkelt å herse med de som jobber i den aller viktigste næringen vår, jeg syns vi må finne balansen mellom å gjøre norsk økonomi mindre avhengig av den samtidig som jeg har respekt for de arbeidsplassene som er der. Det også mener jeg må ta tid, da. 

Silvija: Neste spørsmål, har du en bok eller en film som du har sett relativt nylig som har virkelig påvirket deg som vi kunne inspirere våre lyttere med?

Anne-Kari: Nei, jeg har ikke det, for jeg har vært så opptatt av koronasituasjonen at jeg har ikke gjort det. Men for alle som liker å koble av, så har jeg flere internettsider som dreier seg om strikking og håndarbeid som virker avkoblende på meg, så jeg blir hvert fall rolig og avbalansert når jeg ser på det. Men jeg har ikke hatt noen kapasitet til det, så jeg har ikke noe å anbefale dere.

Silvija: Nei, det er masse sakspapirer rett og slett som kan virke avkoblende på noen. Siste spørsmål, hva pleier du å si eller tenke når det er krevende tider, hvordan løfter du deg selv opp etter nakkeskinnet?

Anne-Kari: Jeg er veldig opptatt av det å finne energi for meg selv og for Spekter som jeg leder og for medarbeiderne mine, hele tiden tenke hva som kan gi oss energi nå. Og da mener jeg ikke sånn å ta lunsj i parken, jeg mener hva kan vi samles om, hvordan kan vi evaluere dette her, hvordan kan vi se hva som gikk bra og ikke på en byggende måte. Så jeg er veldig opptatt av det at vi ikke skal kjefte, men bygge. Men jeg er også veldig opptatt av oppriktighet, og det er litt unorsk har jeg skjønt. Så jeg prøver å være ærlig og oppriktig og forventer det tilbake, også må det gjøres på en sånn måte at folk ikke føler seg støtt. Men alt er jo.., konge er kontekst, ikke sant. Så det er.., kontekst er konge, heter det, så vi må se alt i kontekst. Så hvis ikke alt går som det skulle, da må vi prøve en gang til.

Silvija: Anne Kari Bratten, tusen takk for at du var med oss i Lørn og ga oss god energi til å fortsette med langsiktig utvikling av Norge.

Anne-Kari: Det var veldig hyggelig å være med.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt onlineuniversitet lørn.university