LØRN Case #C0798
Langsiktig utvikling av Norge
I denne episoden av #LØRN snakker, Silvija Seres, med organisasjonsleder, Anne-Kari Bratten. Anne-Kari tok over som administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter i 2013, og er utdannet ved Universitetet i Oslo og Norges Handelshøyskole. Samtalen fokuserer på samfunnsomstilling, nye digitale dilemmaer, og samarbeid på tvers i arbeidslivet.

Anne-Kari Bratten

Organisasjonsleder

Spekter

"En femtedel av voksne mennesker i Norge mangler datakunnskaper, altså helt grunnleggende basiskunnskaper i regning og lesing, og IT. Og når vi snakker om det nye arbeidslivet, så må vi ikke glemme at noe av det som øker forskjellene i et samfunn er kompetanse. Dette utgjør store forskjeller i det norske samfunnet."

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Velg ditt format

Varighet: 27 min

Ta quiz og få læringsbevis

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Du må være medlem for å gjøre refleksjonsoppgave.

Hvem er du, personlig og faglig?

Jeg er 56 år og er leder for Arbeidsgiverforeningen Spekter, som er av fire store arbeidsgiverforeninger i Norge. Har vært sjef i Spekter siden 2013, og er veldig opptatt av hvordan Norge skal bevare den velferdsstaten som vi har og som jeg er så grenseløs takknemlig for å ha vært født inn i selv. Personlig er jeg et typisk barn født på 70-tallet og har vokst opp med en tro på likhet. Jeg har 2 barn som hele tiden utfordrer meg på holdningene og meningene mine, samt min teknologiske utvikling. Ellers er jeg glad i strikking og å være utendørs.

Hvorfor er det spennende?

Gjennom rollen min har jeg mulighet til å lede en organisasjon som er en del av samarbeidet med regjeringen for å påvirke rammebetingelsene til Norge slik at vi har økonomisk vekst og verdiskapning. På den måten kan vi opprettholde verdens beste velferdsstat.

Noen interessante nye dilemmaer?

En femtedel av voksne mennesker i Norge mangler helt grunnleggende datakunnskaper. Dette er den største hindringen for digitalisering av norsk næringsliv. Når vi nå prater om hva det nye arbeidslivet skal dreie seg om og at vi skal sitte mer på hjemmekontor i tiden fremover, så må vi ikke glemme at noe av det som øker forskjellene mellom folk i et samfunn er kompetanse. Hvis kompetansen blir veldig ulikt fordelt, at noen kan mye IT og andre nesten ingenting, så øker ikke bare forskjellen i kompetansen mellom dem, men også forskjellene i samfunnet.

Beste overraskelse fra Covid-19?

Digitaliseringen av næringslivet, spesielt innen helsevesenet. Det å utføre videokonsultasjoner var i februar utenkelig, mens nå er det vanlig. Det er effektiviserende både for legen og for pasienten, i tillegg til at det er et smittevernstiltak. Dette tror jeg er kommet for å bli.

Hvem er du, personlig og faglig?

Jeg er 56 år og er leder for Arbeidsgiverforeningen Spekter, som er av fire store arbeidsgiverforeninger i Norge. Har vært sjef i Spekter siden 2013, og er veldig opptatt av hvordan Norge skal bevare den velferdsstaten som vi har og som jeg er så grenseløs takknemlig for å ha vært født inn i selv. Personlig er jeg et typisk barn født på 70-tallet og har vokst opp med en tro på likhet. Jeg har 2 barn som hele tiden utfordrer meg på holdningene og meningene mine, samt min teknologiske utvikling. Ellers er jeg glad i strikking og å være utendørs.

Hvorfor er det spennende?

Gjennom rollen min har jeg mulighet til å lede en organisasjon som er en del av samarbeidet med regjeringen for å påvirke rammebetingelsene til Norge slik at vi har økonomisk vekst og verdiskapning. På den måten kan vi opprettholde verdens beste velferdsstat.

Noen interessante nye dilemmaer?

En femtedel av voksne mennesker i Norge mangler helt grunnleggende datakunnskaper. Dette er den største hindringen for digitalisering av norsk næringsliv. Når vi nå prater om hva det nye arbeidslivet skal dreie seg om og at vi skal sitte mer på hjemmekontor i tiden fremover, så må vi ikke glemme at noe av det som øker forskjellene mellom folk i et samfunn er kompetanse. Hvis kompetansen blir veldig ulikt fordelt, at noen kan mye IT og andre nesten ingenting, så øker ikke bare forskjellen i kompetansen mellom dem, men også forskjellene i samfunnet.

Beste overraskelse fra Covid-19?

Digitaliseringen av næringslivet, spesielt innen helsevesenet. Det å utføre videokonsultasjoner var i februar utenkelig, mens nå er det vanlig. Det er effektiviserende både for legen og for pasienten, i tillegg til at det er et smittevernstiltak. Dette tror jeg er kommet for å bli.

Vis mer
Tema: Digital etikk og politikk
Organisasjon: Spekter
Perspektiv: Politikk
Dato: 200903
Sted: OSLO
Vert: SS

Dette er hva du vil lære:


Nye digitale dilemmaerData som nasjonal ressurs Algoritme som styringsverktøy Norges unike posisjon og muligheter De nye jobbeneAnne-Kari Bratten

Litteratur:spekter.no

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Flere caser i samme tema

#C0061
Digital etikk og politikk

Glenn Weyl

Professor

Princeton

#C0147
Digital etikk og politikk

Hans Olav H Eriksen

CEO

Lyngsfjorden

#C0175
Digital etikk og politikk

Hilde Aspås

CEO

NCE iKuben

Lytt #C0798

Video for Case #C0798

Tekst for Case #C0798

Velkommen til LØRN.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til teknologipolitikk med LØRN. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Anne-Kari Bratten som er leder for Spekter. Velkommen Anne-Kari. 

 

Anne-Kari Bratten: Tusen takk Silvija. 

 

Silijva: Jeg skjønner at vi har klart å ta tak i deg mens du er midt i forhandlinger og det er antagelig et minst like spennende år som et vanlig år nå i corona. Det vi håper er å få dratt deg litt ut av corona verdenen og snakke med deg litt om hva du Anne-Kari, med den erfaringen du har som leder på Spekter ser på Norges langsiktige muligheter og utfordringer. Før vi kommer til det har jeg lyst til å få vite litt om deg. Jeg vil vite litt om deg som person fordi vi har sett at det gjør at lytterne lærer mye mer av det du har å si. Det første jeg har lyst til å spørre deg om er; Hvem er Anne-Kari, og hvorfor hun mener at hun har verdens beste jobb? 

 

Anne-Kari: Ja, jeg er 56 år og leder for arbeidsgiverforeningen Spekter som er en av de fire store arbeidsgiverforeningene i Norge. Jeg har vært sjef i Spekter siden 2013. Jeg er veldig opptatt av hvordan Norge skal bevare den velferdsstaten som vi har og som jeg er så grenseløst takknemlig for å ha blitt født inn i selv. Da tenker jeg at jeg skal bruke den rollen jeg har fått fordi jeg får lov til å lede den organisasjonen som samarbeider med Regjeringen til å påvirke rammebetingelsen til Norge. Slik at vi har økonomisk vekst og verdiskapning og på den måten fremdeles ha verdens beste velferdsstat. 

 

Silvija: Vi kommer tilbake til det å skape for å kunne dele, men kan du si litt mer om deg personlig? Jeg vet ingen ting om deg annet enn at du er veldig god til å strikke. 

 

Anne-Kari: Ja, jeg er veldig glad i å strikke. Jeg er et typisk barn født på 70-tallet som er vokst opp på en sånn måte at jeg tror på liket og har aldri opplevd før jeg ble voksen at det er forskjell på gutter og jenter. Jeg har familie. Jeg har to barn, en jente på 23 og en gutt på 18 som utfordrer meg hele tiden på holdningene mine, meningene mine og på min teknologiske utvikling. De stiller spørsmålstegn på den måten som bare de aller nærmeste kan gjøre og som da bidrar til genuin utvikling. Så er jeg veldig glad i håndarbeid og i å gå tur. Jeg har funnet veldig mye glede i å gjøre andre ting enn å bare jobbe hele tiden, for da blir jeg bedre på jobben min. Så har jeg nok en veldig utadrettet rolle i jobben min. Holder mye taler og innlegg samtidig som jeg er en introvert person. Så jeg har jobbet mye med det å fremstå som ekstrovert, og det er en øvelse i seg selv når man egentlig er introvert. 

 

Silvija: Litt sånn personlig fra min side tror jeg egentlig at jeg er i akkurat samme situasjon. Jeg holder masse foredrag og disse podkaster og er egentlig introvert, men det er en sånn jeg lærer at man er nødt til å finne steder hvor man kan gjemme seg litt. Jeg har blitt ekstremt glad i å luke i hagen. Hvor du kan få lov til å bare luke.

 

Anne-Kari: Ja, altså man finner energi på ulike måter. Noen finner energi i møte med andre og andre finner energi av å gå tur i skogen. Jeg er nok en person må ha balanse i det. Jeg finner ekstremt mye energi av å være med familien min eller med kollegaene mine. De beste posisjonene og formuleringene utvikles sammen med kollegaene mine. Det er der jeg får det til samtidig som jeg trenger den stunden for meg selv etterpå for å foredle den diskusjonen jeg har vært en del av slik at jeg kan gjøre det til mitt. Så det å finne arenaer som leder hvor man både kan bruke kollegaene, samtidig som man kan trekke seg tilbake ser man hvert år som går er veldig viktig. Så har jeg blitt så gammel at jeg har begynt å dele ting opp i tre. Jeg gjør ting som gir meg energi også gjør jeg noen ting som er energinøytralt, altså som ikke gir meg noen ting. Tilslutt så er det å bli tappet for energi. Slik prøver jeg å tenke når man er i en kjip situasjon, for det er man som leder av og til. Ja, dette gir meg ikke energi akkurat nå, da må jeg oppsøke noe annet etterpå som gir meg energi, så jeg får balanse i det. Man kan aldri søke til energi over alt, men man kan ikke komme unna de lederrollene hvor man må gjennomføre ting som gjør at man tappes for energi også.

 

Silvija: Bare et sidespor der også. Er det forhandlinger som gir energi eller noe som er veldig krevende?

 

Anne-Kari: Altså forhandlinger er en veldig spesiell måte å treffe beslutninger på. De aller fleste beslutninger i en virksomhet kan jo en sjef ta, bortsett fra når det gjelder hvordan en tariffavtale skal se ut, for der er man helt nødt til å bli enig med motparten sin. Man kan ikke si når forhandlingene er avsluttet at, vi kom ikke noe vei her da blir det ikke noe avtale. Sånn fungerer ikke tariffavtaler, der må man finne en løsning. Forhandlinger er ikke som mange tror å nedkjempe den andre part. Forhandlinger er hele tiden å finne det punktet hvor begge kan bli enig. Da er det min erfaring med forhandlinger med arbeidstakersiden som kanskje kan overføres til mer forretningsmessige forhandlinger også, at du må nesten forstå motparten din bedre enn deg selv. Altså det er når du forstår hvorfor motparten er opptatt av akkurat den reguleringen. Hva slags krefter er det bak den tillitsvalgte nå som gjør at man står og maser om dette. Når du forstår det så kan du kanskje formulere noe som gjør at han kan komme ut av det med en god løsning og det kan jeg også. Så det med forhandlinger, særlig i tarifforhold hvor vi holder på ut til kveld og av og til må ha en meklingsfrist. At vi må bli ferdig innen klokken tolv ellers blir det streik. Så er jo den lederoppgaven jeg gjør som oppleves som aller mest ensom. Man har noen konstant rundt seg også til syvende og sist så skal man fem på tolv ta stilling til, skal jeg gå for det eller skal jeg ikke gå for det? Det der å samle opplysninger, samle energi, samle standpunkter, også kommer du til det punktet at nå må jeg ta stilling til dette. Da gjelder det å ha god helse og funnet energi gjennom kvelden. De som forhandler sier at vi synes at det er kjempe slitsomt, også synes alle at det er veldig spennende også. 

 

Silvija: Det er sikkert noe dere har blitt ekstremt gode på. Det er et halvt år siden jeg leste en bok som het ‘Never split the difference’ fra en av disse store forhandlerne som FBI eller noe sånt brukte. Det er mer om gisselsituasjoner, men det går også veldig mye på nettopp å forstå motparten, men også ha en kommunikasjon som gjør at man klarer å formidle at man forstår. 

 

Anne-Kari: Ja det er det med å forstå og formidle, men det er også det med forberedelser. Altså  jeg som leder er veldig opptatt av at ingen skal komme med hendene i lommen. Da tenker jeg på  foredrag. Det er noe av det verste jeg vet. Hvis jeg ser noen gå på en scene for å holde et innlegg og ikke har forberedt seg godt nok og mumler. Jeg synes det er så respektløst, så jeg legger veldig mye arbeid selv i å forberede meg. Jeg tror det har mye for seg. Også høres det sikkert litt Tante Sofie ut osv. Men jeg tror at i forhandlinger hvor du skal formidle som du sier, og skal forstå, så må du også være veldig godt forberedt. Så må du også ha evnen til å endre deg raskt. Dette dreier seg da om tillit som er en veldig stor del, og veldig viktig del av samfunnsmodellen og som vi ser veldig mye av under corona. Hvor viktig tillit er. Det betyr at vi får til så mange ting fordi vi har tillit til hverandre. Hvis noen bryter den tilliten som er så skjør så går det veldig galt. Så forhandlinger i arbeidstakere i tariffavtaler er veldig basert på tillit mellom de aktørene som prater sammen. Det er ikke alt vi blir enig om som vi skriver. Så det hender seg ofte at, nå holder det at vi tar hverandre i hånden. Vi trenger ikke skrive det ned. Da er det en avtale. Jeg  tror ikke det er mange land i verden som bare kan ta hverandre i hånden også blir det en avtale. Så det er lærerikt og man blir opptatt av aktørene. 

 

Silvija: Men du, vi skal videre. Jeg bare er så veldig nysgjerrig. For i disse coronatider så gjør vi det meste via digitale møter, inkludert denne podcasten. Vi har truffet hverandre så vidt noen ganger, og jeg synes egentlig samtalen fungerer ganske greit. Kunne du forhandlet en sånn årlig tariffavtale som er kjempeviktig forhandling uten å sitte i samme rom som folka? 

 

Anne-Kari: Vi måtte jo forhandle om tariffavtaler da coronaen kom fordi vi måtte finne nye arbeidstidsholdninger blant annet til sykehusene. Så da forhandlet vi over teams. Oppsummeringen av det var det det gikk bra, men du verden hvor mye mer tillitsbasert og kreativt det blir når vi møtes. Nå kan vi ikke møtes så mange som vi pleier, så nå er vi færre enn vi pleier. Det er en ulempe fordi forankring, oppslutning blant de som skal berøres er enklere når vi er i samme rom. Når vi feks har deling av delegasjon på teams og ikke rommet så blir det sånn at noen føler at de er mer med enn andre. Jeg synes det er en svakhet. Så forstår jeg at det må være sånn, men dette er min hovedbekymring i forhold til hvilket arbeidsliv vi skal ha etter corona. Så er det sånn at det forutsettes noe mer på teams når vi snakker sånn. Jeg hører fra mange av våre medlemsvirksomheter som du også kjenner godt, disse kreative miljøene. Dette med kreativitet, samspill, det å spille på andres ideer, det har vi ikke funnet helt løsningen på digitalt.   

 

Silvija: Det synes jeg også er en gave vi har fått. Jeg som er en ivrig digitaliserer synes det har vært veldig spennende å bli dyttet inn i bruken av en del av disse verktøyene. Jeg synes digitalisering av skolen har vært veldig spennende. Så synes jeg også at helsevesenet ikke har klart å komme med tilsvarende infrastrukturløft. Det er fordi de ikke har vært like forberedt som skolene, er min diagnose. Så synes jeg det er akkurat som du snakker om, at vi har blitt litt mer bevisste på hvordan arbeidsstedet og arbeidstiden. Hva er det som er best alene bak skjermen sin hvor man kan sitte hvor som helst? Hva er det som er best sammen med mennesker i et rom? Jeg merker at en del rutinemøter, la oss si styremøter, hvor man bare snakker om budsjett osv. Det går kjempefint over teamsmøte på to timer også er du ferdig. Skal du snakke strategi eller noe krise så er det ganske mye bedre å snakke med en meters mellomrom rundt et bord. 

 

Anne-Kari: Det er det absolutt. Så tror jeg det med hva som har skjedd under coronaen er viktig. Man snakker om at vi har gjort så store klyv osv. Jeg tror vi brukte kortere tid på å innføre teams enn det vi hadde gjort hadde det ikke vært corona. Så vi har spart mange konsulenttimer på det for å si det sånn. For vi har lært oss det selv veldig fort. Også innenfor det generelle helsevernet, som du er inne på. Det er ganske mange fastleger som har begynt med videokonsultasjon. Det var helt utenkelig i januar og er ganske innøvd nå. Det er effektiviserende for legen og for pasienten, samtidig som det er et smitteverntiltak som er veldig bra. Så det at fastlegene fikk til videokonsultasjoner så fort er noe som har kommet for å bli. Nå er vi også oppi disse dilemmaene hvor vi snakker om fremtiden og hvordan digitalisere Norge enda mer. Så er det dette dilemma rundt IT-sikkerhet som jeg nok opplever at mange jeg snakker med i helse snakker mye om. Hvor mange ganger må du taste deg inn med et passord for å komme deg til den journalen du skulle osv. fordi det er så sikkerhetsbasert. Så når du spør hva som er de store utfordringene rundt digitalisering så tror jeg den største utfordringen vi har i Norge er at 1/5 av voksne mennesker mangler helt grunnleggende datakunnskaper. Jeg vet om bedrifter i Spekter hvor de ansatte ber om å få en gammel Nokia telefon fordi de synes det er for avansert med en smarttelefon. Så kan du og jeg le av det og barna kan i hvertfall le av det, men det finnes faktisk voksne mennesker som går på jobb og bidrar sterkt i økonomisk verdiskapning i Norge, men som er ubekvem med å bruke smarttelefonen for registrering eller for ulike typer ting. Det er 1/5 av voksne mennesker som mangler helt grunnleggende basiskunnskaper. Det er vel over 400 000 mennesker altså 450 000 av norske arbeidstakere som er i arbeid mangler grunnleggende basiskunnskaper i regning, lesing og IT. Så når vi snakker om hva som er det nye arbeidsliv og vi skal sitte på hjemmekontor når vi er så kreative og alle de programmene. Vi må ikke glemme at noe av det som øker forskjellene mellom folk i et samfunn er kompetanse. Så hvis kompetansen blir veldig ulikt fordelt, altså at noen kan veldig mye IT og noen nesten ikke kan noen ting, så øker ikke bare forskjellen i kompetanse mellom dem, men forskjellene i samfunnet øker. Det norske samfunnet er mer enn noen andre samfunn basert på det med likhet, små forskjeller osv. De fleste er enige i at det er en god side i norsk samfunn. At det skal være demokrati på arbeidsplassen, vi skal tørre å si til sjefen vår at du gjør en feil uten å være redd for konsekvensene. Hvis så mange mangler grunnleggende kunnskaper når det gjelder digitalisering så øker samfunnet. Jeg er litt bekymret, selv om vi har kommet bedre ut av corona enn man skulle tro, men jeg er veldig bekymret for at det vil øke forskjellene. Nå har vi i Norge en ungdomsledighet på 10,5%, vi har aldri i moderne tid hatt en så høy ungdomsledighet. De vet hva som skjer med samfunnet når ungdomsledigheten biter seg fast på et høyt nivå. Det finnes land i Europa hvor folk aldri kommer til arbeid. Hvis den ledigheten vil øke og folk mister kompetanse, ikke være på jobb og utvikle kompetanse, så kommer forskjellene i arbeidslivet og samfunnet til å øke. Så corona har ført med seg veldig mye bra når det gjelder mange arbeidstakeres evne til å bruke digitaliserte virkemidler, også har det den siden i seg som er underkommunisert. At forskjellene øker for noen, man ikke får læring, samtidig som mange får kjempefly i læringen sin om teknologi. 

 

Silvija: Men, Anne-Kari, flere ting jeg har lyst til å ta tak i her, men så har vi så lite tid, men så mye å prate om. En av de tingene jeg har lyst til å ta tak i er nettopp denne fortapte gruppen som du snakker om. For jeg ville egentlig kjørt en litt annen politikk mot dem. Jeg ville økt ambisjonsnivået. Vi kan ikke gi opp folk fordi de er ubekvemme med en mobiltelefon. Hvis vi kan få hele Norge til å slutte å røyke, kanskje vi kan få dem til å ta et mobilførerkort. Det er sånn man leverer skatten sin og det er sånn man betaler for trikkebilletten sin. Jeg føler det blir litt å avskrive dem, men hvorfor ikke sette i gang prosjekter. Slik at i alle biblioteker og i alle kirker så finner vi noen lekestuer hvor folk blir komfortable. Vi skal ikke bare lære kidsa å kode, men vi skal lære alle å være brukere. Så tror jeg vi snakker oss litt bort med IT. Jeg med min doktorgrad i IT har begynt å snakke om at vi trenger faktisk ikke så innmari mange med doktorgrad og mastergrad på IT. Det vi trenger er gode brukere. 

 

Anne-Kari: Altså fokus endrer seg veldig. Vi har dette som Camilla Tepfers kaller rolle innovasjon som vi kjenner veldig godt fordi det er vi som bestiller våre egne flybilletter. Vi ringer ikke til reisebyrået. Rollen er flyttet til oss og det har skjedd et aktørskifte. Det har vært aktørskifte når det gjelder skatten. Vi fyller ut vår egen selvangivelse. Det er ikke lenger en på kontor som kontrollerer. Vi gjør disse tingene selv. Det neste som gjenstår er at vi skal ha en sånn rolle innovasjon når det gjelder helse. Det kommer til å komme. Jeg er helt sikker på når du og jeg kommer på heimen så har vi sittet hjemme og tatt våre egne blodprøver fordi vi eier vår egen helse. Vi har de teknologiske ferdighetene som gjør at vi kan ta våre egne blodprøver. Lese av det og først ringe til legen når verdien er for stor. Vi eier det selv, og det vil være rolle innovasjon. Det er vi som tar den oppgaven. Det er helt nødvendig fordi i Norge kommer vi ikke til å ha arbeidsplass til alt det vi gjør i dag. Vi må jobbe på helt egne måter. Altså med eldrebølgen som kommer og færre folk arbeider så er det ikke mulig å drive samfunnet med å drive arbeidskraft som vi gjør i dag. Særlig ikke innen helse og velferd, så vi er nødt til å få til det. Du og jeg og våre kolleger kommer til å klare det fordi vi kommer til å insistere på å bruke iPaden og disse virkemidlene. Så er det også til det jeg sa om at så mange står utenfor og ikke har kompetanse innenfor IT. Jeg nevnte det kun for å påpeke forskjellen. Det er ikke det at det ikke gjøres noe med det. Altså parten i arbeidslivet snakker om det. Regjeringen har satt av millioner av kroner til det som kalles kompetansepluss som dreier seg om basiskompetanse i arbeidslivet. Som altså dreier seg om at vi tilbyr de kursene. Jeg synes det er veldig lite som er mer meningsfullt enn å sørge for at de som er i randsonen i arbeidslivet og holder på å falle ut pga bristene kompetanse er å gi de det løftet. Som gjør at de kan være i arbeid fordi vi trenger dem. Arbeid dreier seg om mestring og økonomisk selvstendighet. Akkurat på det området å gjøre folk kvalifisert til å ta til seg den teknologiske utviklingen, der gjøres det veldig mye. Fremdeles så er det mange som står utenfor. Dette er også veldig individuelt. Min mor er 84 år og hun er kjempe god på snapchat. Hun er på snapchat med filter og alt mulig så hun kan det veldig godt. Så finnes det folk på 60 som ikke kan det. Så det er en individuell ferdighet og interesse også. Jeg vil bare være veldig opptatt av å si at jeg ikke synes vi skal ha det sånn at vi skammer oss over å bli coronasyke, eller at vi skammer oss fordi vi ikke kan å betjene de nyeste funksjonene på iPhone. Så vi må hele tiden være frampå. Også tror jeg en sånn grunnleggende feil ved måten vi driver politikkutvikling på i Norge på alle områder er at vi venter for lenge på å gjøre tiltak. Uansett hvilket problem vi har i politikken så driver vi med etterslepshåndtering. Hadde vi satt inn tiltak mye tidligere så hadde mange flere kommet seg gjennom videregående skole. Problemet er ikke frafall på videregående skole, problemet er at vi satte ikke inn et tiltak på barneskolen. Problemet med veldig mange ting vi gjør i miljøet osv er at vi setter inn tiltakene for sent. Så det er to stikkord for nesten alt vi gjør i arbeidspolitikken for å skaffe Norge nok arbeidskraft. Det er tidlig innsats og det er kvalifisering. Det å så tidlig som mulig å lære kidsa å  kode er bedre å bruke kreftene på enn å drive med ettestems håndtering. 

 

Silvija: Men bare på det veldig kort. Jeg vet at du må gå, men jeg må bare spørre deg om noe, så må du bare si ifra når du må gå. Vi har sånn mastersyke, pilotsyke og jeg er sikkert veldig kontroversiell når jeg sier det, men vi har litt utvalgssyke også. Fordi alt vi skal gjøre skal utredes og vi kan ikke regne oss frem til alle løsningene som kommer til å funke i en verden som er i så rask endring og som er så ugjenkjennelig. Så når du sier tidlig tiltak. Burde det være lov å eksperimentere litt mer. Vi tester dette i år også ser vi hvordan det går. I stedet for å vente til det er blitt forsket på lenge nok og utredet lenge nok. 

 

Anne-Kari: Ja, det er nok helt sikkert et rom der. På en annen side så er det altså slik at vi kan le om dette her at man setter opp en kommité og et utvalg osv. Men jeg vil peke på at i arbeidslivspolitikken i Norge så er det veldig mye endring som har kommet fordi man gjennom et utvalg, en prosess og involusjon har ført til endringen. Altså de endringene som du sier, nå skal vi prøve iPhone på alle, det møter motstand i Norge. For i Norge er man opptatt av å være med og sånn. Endring møter motstand generelt. Når man har et utvalg og en kommité så vil det bidra til at flere er med på læring som gjør at den beslutningen som skal tas ser ikke mer relevant ut. Så jeg tror kanskje kombinasjonen mellom å bare skjære igjennom og teste som du sier kan vi godt gjøre litt mer av. Jeg tror også at når man bruker en del tid på sånne prosesser så vil beslutningene bli mye bedre. Vi hadde ikke fått til pensjonsreformen i Norge hvis vi ikke hadde brukt lang tid på at alle skulle forstå, at hvis vi ikke gjør noe med pensjonsreformen i Norge så går dette helt galt. Så er det klart at denne corona situasjonen hvor alt har skjedd så raskt er et bevis på at vi kan gjøre ting raskt også, men jeg tror kanskje at vi skal være litt forsiktige på å skynde oss. Jeg er en ekstremt utålmodig person. Jeg hater sånn somling, men akkurat på endring av store ting som er viktig for mennesker så er det aller viktigste å få oppslutning på krevende beslutninger. Det får man ved å bruke tid hvor alle skal bli hørt og alle skal bli med. Jeg hører på meg selv at jeg høres gammeldags ut, men jeg synes det er en god erfaring. 

 

Silvija: Det du altså sier da, er at vi må få øynene opp for problemene og utfordringene tidlig, også må vi sette igang inkluderende prosesser som gjør at vi får en bred oppslutning om dem. 

 

Anne-Kari: Ja, jeg tror at i Norge så taper vi veldig mye læring og utvikling hvis vi ikke sørger for at flest mulig er med. Vi kan si at det er et munnhell at alle skal med i Norge, men det gjelder også med læring og utvikling. Vi vil ikke skape forskjells-Norge på kompetanse, så er det vel anvendt tid noen ganger også er jeg enig med deg. Man kan jo skjære igjennom litt før av og til, men det er den balansen. 

 

Silvija: Du, jeg skal la deg gå, men jeg har tre superkjappe spørsmål. Vi har gått de siste tolv måneder på bærekraft inn i en ny verden hvor vi har gått fra litt sånn grønnvasking på årsrapporter osv. til faktisk å bruke det som vekstmotor. Hva er den største muligheten du ser der? 

 

Anne-Kari: Altså fremtiden er elektrisk. Det er å sikre at samfunnet klarer å omstille seg til en annen økonomi enn den oljesmurte, i det rette tempo. Det vanskeligste spørsmålet jeg ser der, er hvilket tempo vi skal gjøre det i. Så skal vi huske at oljen er den viktigste næringen vår fremdeles og det er mange som jobber der. Alt arbeid er hederlig, så vi må passe på at det er litt enkelt å herse med de som jobber i den aller viktigste næringen vår. Vi må finne balansen mellom å gjøre arbeidslivet, eller Norsk økonomi mindre avhengig av den, samtidig som vi må respektere de arbeidsplassene som er der. Det også vil ta tid. 

 

Silvija: Neste spørsmål. Har du en bok eller en film du har sett relativt nylig som har påvirket deg som vi kan inspirere våre lyttere med? 

 

Anne-Kari: Nei , jeg har ikke det, fordi jeg har vært så opptatt av corona situasjonen så jeg har ikke gjort det. Men for alle som liker å koble av så har jeg flere internettsider som dreier seg om strikking og håndarbeid som virker veldig avkoblende for meg ihvertfall. Så jeg blir litt roligere og mer avbalansert menneske når jeg ser på det. Jeg har ikke hatt noen kapasitet for det, så jeg har ikke noe å anbefale dere. 

 

Silvija: Det er masse sakspapirer rett og slett som kan virke avkoblende på noen. Siste spørsmål. Hva pleier du å si eller tenke når det er krevende tider? Hvordan løfter du deg selv opp i nakkeskinnet? 

 

Anne-Kari: Nei, jeg er veldig opptatt av å finne energi for meg selv, for Spekter og for medarbeiderne mine. Hele tiden tenke over hva som kan gi oss energi nå. Da mener jeg ikke ta med alle på løpetur i lunsjen i parken. Jeg mener hva kan vi samle oss om, hvordan kan vi evaluere dette her? Hvordan kan vi se hva som gikk bra, og hva som ikke gikk bra på en byggende måte? Så jeg er veldig opptatt av at vi ikke skal kjefte, men bygge. Jeg er også veldig opptatt av oppriktighet. Det er litt unorsk har jeg skjønt. Så jeg prøver å være ærlig og oppriktig og forventer dette tilbake. Kontekst er konge så vi må se alt i kontekst. Hvis ikke alt går som det skulle så må vi prøve det en gang til. 

 

Silvija: Anne-Kari Bratten, tusen takk for at du var med oss i LØRN og ga oss god energi til å fortsette med langsiktig utvikling av Norge. 

 

Anne-Kari: Det var veldig hyggelig å være med. 

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University.   

Quiz for Case #C0798

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

0

C0798 POLITICS Langsiktig utvikling av Norge - med Anne-Kari Bratten

1 / 3

Hva ønsker Anne-Kari å jobbe for?

2 / 3

Hva tenker Anne-Kari om endringen over til digitale møter?

3 / 3

En stor del av befolkningen mangler grunnleggende kunnskap om digitalisering, hva er konsekvensene for dette?

Your score is

The average score is 0%

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her:

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her