Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til TeknologiPolitikk med Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Geir Ramnefjell. Velkommen Geir.

Geir Ramnefjell: Takk skal du ha.

Silvija: Vi skal leke litt Arendalsuka i 20 minutter. Vi skal late som vi er samlet fysisk og har en kaffekopp i hånden, og filosoferer om hva er det Norge egentlig trenger for å komme godt ut av start gropen i denne lange og vanskelige fremtiden vi går inn i. Okey?

Geir: Yes, jeg er klar for det.

Silvija: Veldig bra. Før vi gjør det så håper jeg vi kan snakke litt om Geir. Kan ikke du si litt personlig hvem er du og hvorfor digger du jobben din? 

Geir: Jeg er 39 år. Jeg jobber da i Dagbladet. Jeg har 3 barn. 3 små barn. De er ikke så små nå lengre forså vidt, men de er mellomstore nå. På 9, 10 og 12 år. Jeg har hatt jobben min i Dagbladet som politisk redaktør siden 2016. Og før det så var jeg kulturredaktør i samme avis. Jeg var opprinnelig kulturreporter, men med fokus på nyhetsdekning av kulturfeltet og kulturpolitikk. Så jeg har alltid vært politisk orientert i det jeg holder på med som journalist. De siste årene så har jeg skrevet veldig mye om klima og omstilling. Bestemte meg veldig klart og tydelig for at det var et felt som jeg hadde lyst til å dykke ned i og prøve å forstå mest mulig av. Fordi jeg synes det er noe av det mest fascinerende og betydningsfulle som vi har å strie med i både Norge og verden for øvrig. At de griper inn i så mange ting. Alt fra økologi og ren naturvitenskap til økonomi og samfunn som sådan. Så det griper inn i alt vi gjør. Jeg elsker å lære mer om det, og jeg synes det er utrolig givende å skrive og forsøke å bygge klarhet i hva som må gjøres. 

Silvija: Et par oppfølgingsspørsmål. Bare for å se litt personen bak journalisten, har du noen sære hobbyer?

Geir: Jeg forteller ikke om de sære hobbyene. Kan ikke fortelle om det. 

Silvija: Noen gjør det.

Geir: Ja, noen gjør det. Jeg er veldig glad i å høre på musikk og veldig opptatt av å ha en veldig bred musikksmak. Hører på veldig mye rart. Og det er vel en hobby og den interessen som jeg har dyrket mye opp gjennom livet. Men ellers har jeg jo tre små barn og en jobb som krever mye. 

Silvija: Det er hobbyen din.

Geir: Ja, det er nesten det. Hobbyen nå er egentlig å få familien med ut på tur og sånn så mye som mulig. I helgene, og telt og sånn. Jeg er blitt en veldig god kunde av fjellsport.no. Jeg er ikke sponset, men det er med på å forklare hvordan netthandelen har vært med på å øke, det skjønner jeg veldig godt. 

Silvija: Veldig bra. Også må jeg nesten spørre deg gitt at du var tidligere kulturredaktør. Jeg spør alltid folk om de kan anbefale noe de har lest relativt nylig til våre lyttere. Noe som har beveget deg. Kan ikke du si noe både om film, bok og musikk? Særlig om musikk. Kan du lære meg et eller annet innenfor norsk ny musikk som jeg burde får med meg. 

Geir: Ikke norsk ny musikk. Jeg går både bakover og forover. Jeg synes det er helt feil å bare konsentrere seg om - det er jo det som er gøy med strømming, at du får tilgang på en hel verden av musikk som tidligere var forbeholdt de som hadde levd på den tiden. Jeg er utrolig sær, nå er vi nesten inne på sånn som jeg ikke burde si høyt.

Silvija: Si det høyt. Så skal jeg gå å lytte.

Geir: Det er flaut. Men akkurat nå hører jeg veldig mye Ivar Medaas, og det er veldig, veldig sært. Han er et vestlandsk visefenomen fra 70-tallet. Du må høre på han og du må liksom skjønne at det er meningen at det skal være komedie fra den tiden. Og det har så mye særpreg.

Silvija: Han fanger et eller annet sånn humor og sjelsmessig?

Geir: Ja han gjør det. Jeg husker jo fra da jeg vokste opp så hørte jeg på Prima Vera og sånn. Det er sånn tullevise, sånn veldig uærbødig igjen. Hvor de gjorde narr av at han blingset og sånn. Og når jeg hørte på han så tenkte jeg for en idiot jeg var som liten gutt som fniste av han. Han var jo en helt rå fyr. Så sånne ting synes jeg er gøy med å kunne dykke inn og kunne forsyne seg av alt som finnes av rare ting. Det var musikk. Det var ekstremt sært. Jeg kan komme med en til, og siden vi snakker om algoritmer - noe av det som er morsomt med å legge merke til med Spotify og Tidal sin algoritme - folk er ofte sånn betenkte og sure for nå er det ikke menneskene selv som bestemmer hva slags musikk de skal få og sånn. Men algoritmene kan jo også åpne verden litt for deg. Når jeg sitter å hører på mine sære ting, så kommer det andre helt sære ting som jeg aldri har hørt om før. Og forrige uke for eksempel så fant jeg en nigeriansk psykedelika-pioner fra 70-tallet som jeg har hørt masse på, og som har en låt som heter «Fantastisk Man». Så hvis man går inn på Tidal eller Spotify og søker på Fantastic Man så får man en fantastisk overraskelse.

Silvija: Opplevelse. Psykedelia fra Nigeria må jeg innrømme åpner horisonten litt. Jeg tror egentlig at det du sier om at algoritmene åpner opp verden for oss også er en veldig viktig greie. Vi kritiserer og det er Cambridge Analytica og ekkokammeret og alt det der, men de som virkelig har mye data og de som skjønner at for å selge deg mer, så må de på en måte bre deg ut av de ekkokammerne du er i. Du kan liksom ikke leve i spillelisten din i flere år. Du må ut. Så de får til noe innmari kult, men det som jeg ikke skjønner - jeg var en stor fan av Pandora før den ble utilgjengelig i Norge på grunn av rettigheter og du må liksom tulle mye med VPN for å komme til Pandora. Du setter inn noen frø av musikk, også lager de en typ Spotify-radio for deg. Men jeg synes de var så mye bedre til å treffe et eller annet musikalsk i den frøen. Det er litt mer mekanisk jeg opplever Spotify gjør på samme jobben. Og jeg savner akkurat den funksjonen, men i litt enda større grad. Men kanskje du har utviklet din Spotify mer med alt det rare du har hørt på. 

Geir: Kanskje det. Det vet jeg ikke. Nå har jeg ikke noe erfaring med Pandora, men min erfaring er at hvis du først finner noe rart i Spotify så klarer Spotify å finne mye annet veldig rart. Så du må bare begynne på et rart sted, også fortsetter den videre på et rart sted.

Silvija: Da får man begynne med «Fantastic Man» og Ivar Medaas tenker jeg, så ser vi hvor kombinasjonen tar oss.

Geir: Farlig. Skulle aldri fortalt om Ivar Medaas. 

Silvija: Det er veldig kult. Det er det som er gøy med disse samtalene, Geir, men har du et forbilde? Det kan være norske journalister eller det kan være noen helt andre som på en måte gjør et eller annet i jobben sin som gjør at du av og til tenker det er sånt jeg burde gjort mer av. Eller sånn skal jeg bli når jeg blir voksen.

Geir: Jeg blir spurt om det. Jeg har blitt spurt om det noen ganger før også. At hvis du kunne intervjue en person, hvem ville det vært? Og da merker jeg alltid skuffelsen hos folk når jeg prøver, for hvem skulle det vært og sånt. Og jeg har vært litt opptatt av det i den diskusjonen om Northug hvor man snakker om at han skal være et forbilde og det er veldig skuffende og veldig farlig at han opptrer på den måten. Jeg synes folk skal få slippe å være forbilder. For folk har dårlige og positive sider, og er hele mennesker og dermed veldig feil bare i det. 

Silvija: Kan jeg posisjonere det litt annerledes?

Geir: Jeg skal komme med noen forslag likevel altså. Det er ikke for å dodge spørsmålet. Men det som jeg er fascinert av og som jeg synes er oppriktig fascinerende og beundringsverdig. Det er mennesker som bruker all tiden sin og som bruker sin posisjon og kanskje ofrer noe for en sak som du mener er viktig. Og der mener jeg jo å se at det er ganske mange som jobber med det som jeg er interessert i, altså klimapolitikk. Det koster litt å være veldig forkjemper for klimapolitikk i mange sammenhenger. I mange politiske partier så kunne det vært mer strategisk å være litt mer tilbaketrukket for eksempel i engasjementet og i måten du løfter frem en sånn problemstilling. Men det tror jeg rett og slett kommer av en genuin følelse av at dette er helt umulig å ikke ta tak i med alt man makter og har av tid og gjennomslag. Og det arbeidet og den viljen og evnen til å utfordre og til å risikere noe for sin egen del for å kjempe for sånne ting synes jeg er virkelig beundringsverdig. Da har jeg mange i tankene. Men jeg har ikke lyst til å nevne noen navn for det sømmer seg ikke for meg. 

Silvija: Jeg får den der av og til at nei, men jeg er ikke noe forbilde på en måte. Det er masse folk jeg beundrer og de er nære og fjerne og sånn. Men det jeg tenker, vi modulerer oss etter folk vi respekterer og beundrer, og det kan godt være i mitt tilfelle moren min, og faren min. Men apropos Petter Northug, jeg mener virkelig at det er helt urimelig og unødvendig å forvente at noen skal være en helgen for at de skal være et forbilde. Men jeg mener at vi kan beundre folk for at de gjør noe innenfor et område i sitt liv som vi synes er helt fantastisk. Og jeg mener den konkurranse ånden og egentlig den positivismen og gå på viljen, og litt galskap som Northug har når han driver med sporten sin er beundringsverdig uansett hva han måtte gjøre ellers på fritiden sin. Og jeg tenker at jeg beundrer Steve Jobs selv om jeg vet at han var ikke verdens mildeste leder. Men det han har fått til med en omstilling av sin virkelig geniale kreativitet er noe som jeg gjerne ville brukt som inspirasjon. Også beundrer jeg Martin Luther King. Jeg beundrer veldig mennesker som klarer å skape en bevegelse. Og på den måten tenker jeg at Greta Thunberg - et eller annet har hun fått til som ingen andre WWF eller andre naturfolk før henne har klart å få til. Og det fascinerer meg. Og jeg prøver å forstå hva det er hun gjør som gjør at det blir så bra. 

Geir: Du er inne på noe som aldri slutter å fascinere meg. Hvor avgjørende enkeltmennesker er. Hvor avgjørende personlighetstrekk og hvor mye avtrykk et enkelt menneske kan sette. Man tenker jo ofte at vi er rasjonelle vesener og at vi er avhengig av systemer og at vi lever innenfor rammer som uansett bare kan beveges av at store organisasjoner beveger seg sammen. Men man ser jo igjen og igjen at det er enkelt personers evne til å bruke sine personlige egenskaper som ofte er helt ekstreme. Som i tilfelle med Steve Jobs, da. Som former verden sånn som han gjorde. Å lese den biografien om han er virkelig helt utrolig å høre på. Den reisen som han har tatt moderne teknologiutvikling med på. Det er vanskelig å se for seg at vi hadde sittet med de instrumentene som vi har nå på dette tidspunktet hadde det ikke vært for ham. Og det er jo helt vilt å tenke på. Jeg er enig med deg. Man skal likevel være oppmerksom på det.

Silvija: Det er veldig spennende sånn relatert til demokrati også. Og en av de tingene som jeg synes kanskje vi kan hoppe over på nå. Jeg har fått lov til å være med i noen utvalg, og jeg har vært frustrert over hvor sakte og hvor forsiktig vi endrer verden når vi først får et mandat til å komme med forslag til endringer. Også får jeg beskjed om at du må gjøre det sånn, du må være bred og inkluderende og du må respektere at demokratiske prosesser tar tid. For jeg tror virkelig at heltene burde få lov til å løpe litt fortere. Men da er spørsmålet hvordan lager vi en kobling fra de heltene til resten av systemet sånn at hele verden følger dem. Hva funker? Kanskje kan vi snakke litt om miljø og bærekraft. For jeg har en opplevelse der at i de siste 12 måneder har vi gått fra å snakke om 17 bærekraftsmål i alle 17.mai taler. Litt sånn Greenwashing-aktig, til å reelt bruke bærekraft som vekstmotor. Folk investerer plutselig i både hydrogen selv om det er komplisert fra Norge, i flytende vind fordi de tror på dette. Verden er fortsatt todelt, men det er flere og flere som skjønner at dette blir good business hvis man treffer bølgen riktig. Hva er det som har skjedd? Hvem har beveget oss?

Geir: Hvordan har det gått så fort? Jeg tror det kommer til et punkt i dette tilfelle. Finansmarkedet har alltid vært opptatt av prising i den fremtidige verdi. Og de har skjønt at hvis man skal nå priser i den fremtidige verdi så må man satse på selskaper som har vekst potensiale innenfor en verden hvor vi skal kutte massivt med utslipp. Jeg tror det er så grunnleggende som det. Det er jo fare for at det fører til en boble. For eksempel NELL, hydrogenselskapet i Norge som enda ikke har tjent noe særlig penger, er nesten like mye verdt på børsen som det Aker er. Det er jo helt vanvittig. Det gamle industrilokomotivet Aker. Men det handler jo om at der er vi nok tilbake til hvordan systemene bidrar til skiftene. Når det går opp for et visst antall mennesker at sånn er fremtiden, vi kommer ikke unna det. Så skjer skiftet ganske dramatisk og mye, mye raskere enn det vi noen gang kunne forestille oss. Så når det går fra å være en politisk diskusjon til å være en økonomisk realitet som alle aktørene i et samfunn som er rasjonelle ser, så går det enormt fort. Og det er jo det som gjør meg egentlig mest optimistisk med tanke på at man skal klare den omstillingen som er helt nødvendig for å stoppe klimaendringene.

Silvija: Vi kommer ikke til å ha tid til å snakke om data innser jeg for jeg må bare snakke mer med deg om omstillingspolitikk som er også bakgrunnen for denne serien. Det er to spørsmål jeg har lyst til å servere deg veldig fort. Det ene er at jeg var for nøyaktig et år siden på DNV GL sin Transition Outlook-rapport lanseringen. Kjempekul rapport som forklarer basert på alt det de vet om energifeltet, men også om olje og gass og andre type transport også videre. Hvor tror de det går. Også er det ikke på en måte scenariotenkning, men de tar en posisjon. De fremskriver. Tar noen lange bets. Og det var veldig spennende foredragsholdere, blant annet en fra England fra General and Legal management, et sånt stort finans legalforetak fra London som da holdt et foredrag om hvorfor de investerer bort fra olje og gass. Og særlig olje. Og hans argument gikk ut på at de har regnet seg frem til at oljeinvesteringene er stranded assets, fordi verden kommer til å ha mindre demand og prisen er til syvende og sist demand-drevet. Og da var det virkelig ikke mange mennesker i den salen som lyttet. Da var det fysisk konferanse som smilte. Det var sånn "lets wait and see" type. Så har korona kommet, og så har demand for olje falt. Plutselig så kjører ingen og fabrikkene står og så videre. Også så vi hva det gjorde med oljeprisen. Og vi har fortsatt ikke koblet de to tingene, men jeg har inntrykk at alle politiske partier - nå kommer jeg til spørsmålet, kommer til å ha klima i sine parti programmer som de skriver nå. De partiprogrammene synes jeg ser litt sånn mistenkelig like ut. Alle er for det gode og fellesskap og tillit og sånn. Alle er mot det onde, og alle vil ha litt mer klima. Men det som de er forskjellig på er to ting. Det ene er hvor mye skal staten styre versus markeder. Det er på den ene siden. Og det andre er hvor fort skal vi gå med disse klimagreiene. Du har de helt kompromissløse MDG-erne, også har du de som egentlig tenker at jamenn, jammen, vent litt. Vi lever fortsatt av oljen og det skal vi gjøre i mange år og vi kan ikke snakke sånn. Hvor er politikken i dette Geir? Hvordan kan man på en måte få folk til å forstå at det er et reelt valg. Hvor fort skal vi gå med all denne omstillingen, og det er noe av det de burde stemme på.

Geir: Du er inne på noe helt sentralt der. Og etter min mening så er jo politikernes oppgave nå å få det til å gå så fort som overhodet praktisk mulig. Det er jo opplagt. Det er forskningen tydelig på. Den neste oppgaven er da å finne ut hvordan man praktisk skal gjennomføre omstillingen så hurtig som mulig. Og da er du inne på det med i hvor stor grad skal staten bidra når det gjelder næringsutvikling og industriutvikling i Norge. Hvor aktiv rolle skal staten ta? Og hvor mye skal vi la være opp til teknologiutvikling og generelle rammevilkår for næringslivet. Det synes jeg er en kjempeinteressant debatt. Og på måte på lang sikt en av de viktigste debattene som Norge står i nå. Der tror jeg på en måte man må tenke litt begge deler. Jeg tror ikke at den ene eller den andre har rett. Du ser jo sånn selskaper som tilbake til NELL som har kjempepotensial. Hydrogenproduksjon kan bli et kjempelønnsomt foretak og for et enormt marked i Europa når EU skal gå ut fra å bruke gass til å bruke andre energibærere som også kan fraktes gjennom rør til Europa, men som ikke tjener ordentlig penger enda. De trenger selvfølgelig virkemidler og de trenger at staten legger opp til at de kan lykkes med deres forretningsmodell så raskt som mulig. Og de vil kunnen gå til andre land i Europa og shoppe virkemidler. Så vi må sørge for at vi er konkurransedyktige i Norge når det gjelder sånne ting. Men samtidig så kan vi ikke basere teknologi og næringsutviklingen i Norge på at staten skal finne ut hva som er de beste løsningene. Det er også selskapene og markedet selv som må finne ut av hva som er de gode ideene. Du har jo et annet eksempel med et selskap som var i Dagens Næringsliv nylig, som driver og utvikler ladestasjoner og teknologi for det. Som har da gått fra 0 til 100 uten at de har hatt noe støtte fra staten eller andre ting. Så jeg tror at politikernes oppgave er å klare å lage gode virkemidler for de helt sentrale områdene i samfunnet som vi skjønner at Norge har store naturgitte forutsetninger for å lykkes med. Og samtidig har et bredt virkemiddel apparat. Også kommer man over på det andre som er det man skal kutte utslipp. Man kan ikke bare skape ny industri, man skal også kutte ut utslipp bredt i hele Norge og hele samfunnet på veldig kort tid. Og det ser du jo skaper masse frustrasjon, masse reaksjon fra berørte parter. Så der tror jeg man må ha et rettferdighetsprinsipp med seg hele tiden. At det er umulig å fravike det når man skal gå gjennom hvordan man skal gjennomføre slike ting i praksis. Man må prøve å ta hensyn og gi berørte parter også en slags om ikke kompensasjon, men hvert fall hensyn til dem så mye som mulig som man kan i den prosessen. Og det er jo klimakur 2030 som ble lagt frem fra Miljødirektoratet nå for et halvt år siden. Det skal jo konkretiseres av regjeringen i høst, og da tror jeg virkelig vi kommer til å få se hvor vanskelig det er å få gjort disse tingene uten å møte store folkelige protester. Og det der har du liksom bompenge opprøret i et nøtteskall. Vi må klare å komme oss gjennom de neste 10-20 årene uten vindraffsopprører for den slags skyld. Men at vi i utvikling skal møte en pressgruppe, da.

Silvija: Du må bare si når du må gå, for jeg vet du må gå, men jeg klarer ikke helt å gi slipp på deg. Dette med bompenger er et veldig godt eksempel på at dessverre, så er folk veldig lite villig til å gi opp noen gamle privilegier. Men skal vi få til den endringen som vi snakker om her, så må vi faktisk gi opp noe av den opplevde komforten og velferden for å ha velferd også i fremtiden. Og dette er en liten generasjonskrig egentlig. Det som jeg lurer på, er hvordan vi sørger for at folk forstår at det er nødvendig innsats fra oss alle sammen? Og det andre jeg lurer på er det hotteste begrepet rundt omkring nå er grønne jobber. Grønne arbeidsplasser. Alle er for grønne arbeidsplasser. Det er selvfølgelig mulig å være imot grønne arbeidsplasser. Det jeg har litt vanskelig for å forstå er at hva gjør folk konkret for å starte de grønne arbeidsplasser. For det er ganske stor omstilling på nåværende arbeidsplasser som skal til. De dukker ikke opp av løse luften, eller så må vi starte nye bedrifter og nye industrier. Hva tror du er den konkrete politikken som kan brukes der?

Geir: Der er man på de generelle virkemidlene. Det er jo masse ulike statlige virkemidler med Innovasjon Norge, Nysnø, du har en rekke aktører som alle som starter et nyt selskap eller som har en ny idé vil være avhengig av for å få realisert det de holder på med. Og da tror jeg det er veldig viktig - og sånn er det jo langt på vei allerede, at disse instrumentene, disse institusjonene har en omstilling for øyet for hvert prosjekt de skal vurdere. Da kan man liksom dytte det i riktig retning. Men så er det jo også alle som er opptatt av gründer virksomhet og som følger litt med på hvordan næringslivet utvikler seg. Man ser jo hva som er trenden nå. Så jeg tror at alle som har en ide og en gründer i magen forstår det at ideene som samfunnet nå trenger i veldig stor grad vil handle om omstilling av samfunnet vårt. Og det kan være på så mange områder, og det er uendelig teknologiske løsninger som kan brukes i den. 

Silvija: Der kommer mitt siste spørsmål om bærekraft, og det er jeg tror vi ser oss litt blinde på klima. Disse 17 bærekrafsmålene er egentlig ganske brede og det er mye sosialbærekraft, det er mye kunnskapsbærekraft der også, men det snakker vi ikke like aggressivt om som klima. Mens jeg mener at fremtiden kommer til å utfordre oss like mye på sånne ting som på polarisering. Og hvordan kan vi finne de nødvendige narrativene der? 

Geir: Nei, det er et kjempestort og vanskelig spørsmål du stiller der. Jeg føler vel at vi er der allerede i den daglige samfunnsdebatten. At vi kjemper en kamp mot at polarisering på en måte skal rive samfunnet vårt fra hverandre. Det er veldig urovekkende å se utviklingen i USA selvfølgelig. Men samtidig synes jeg Norge er et lite land, men jeg synes at utviklingen i Norge og hvordan vi håndterer for eksempel debatten om SIAN og ytringsfrihet har egentlig vært ganske god. Der er det mange som sikkert vil mene at her har vi løftet frem motpolene og de har fått preget nyhetsdekningen, men hvis man ser litt etter så ser man at det som har skjedd er at nesten alle store politiske aktører og de aller fleste samfunnsaktører og medier har rettet et krav til vi som arrangerer de motdemonstrasjonene mot SIAN. Og ber dem om å sørge for at det ikke skal oppstå voldelige motreaksjoner til SIAN. Og det er blitt påpekt flere svakheter ved motdemonstrasjonene som er veldig presise og harde anklager om oppfordringer til hvordan man skal klare å ordne opp i. Så jeg synes jo det å stadig lære folk opp og lære befolkning opp i hva som er prinsippene for et liberalt demokrati, en liberal rettstat, det er den absolutt viktigste og mest betydningsfulle motgiften mot økende polarisering i samfunnet vårt. Og det er jo bare på den måten vi kan ha et politisk miljø i Norge som snakker sammen og som klarer å finne frem til løsninger samlet. Både på ytringsfrihet og demonstrasjon og rasisme, politivold. På boligpolitikk, men også på klimapolitikk når det kommer til hvordan vi skal håndtere det at folk blir sinna på grunn av bompenger eller på grunn av vindkraft hvis vi ikke har et politisk miljø i Norge som klarer å samle sammen fra den ene ytterkanten til den andre. Hvert fall i spekteret, da. Så klarer vi ikke å finne ut av det. Og der synes jeg faktisk at til tross for at det er mye uro, så synes jeg at vi i Norge har et ganske godt arbeid og ganske god kontroll på den politiske utviklingen sånn sett. 

Silvija: Geir, nest siste spørsmål. Hva er din mest positive overraskelse fra korona?

Geir: Hjemmekontor.

Silvija: Med G eller med H?

Geir: Med H. Vi har hatt hjemmekontor på kommentaravdelingen i Dagbladet helt siden mars, og da hatt daglige morgenmøter hvor jeg føler at vi har fått diskutert mye grundigere. Folk kan bruke tiden som de før måtte bruke på å pendle til jobben på å forbedre seg enda mer til møtene. Folk har mer tid til å skrive. Folk har mer ro til å skrive. Så jeg synes egentlig at den koronaen har vist oss sånn på praksis at for de som har mulighet til det, så kan hjemmekontor ofte være en veldig god løsning fordi det er en arena og en mulighet for å jobbe mer konsentrert og mer fokusert enn man gjør når man blir avbrutt av alle mulige møter på jobben som kanskje er unødvendig. Men så er det jo selvfølgelig den sosiale dimensjonen av det som man mister og som jeg tror man blir nødt til å vedlikeholde mer og vende tilbake til etter hvert som koronaen gir slipp. Og hvis man skal se litt sånn overordnet på det, så har koronakrisen vist at en stor utfordring kan bli møtt med resolutt politisk handling og etterlevelse og oppfølging fra befolkningen. Så har det to sider. Det ene er at det kan bli veldig effektivt, men det kan også bli for effektivt. Som for eksempel at krisen vil ha en kriselogg på 2 år hvor de bare skulle styre dekret nærmest. Og mange politiske partier som så ut til å ville være med på det i begynnelsen. Så man ser jo også farene ved de alvorlige krisene som kan oppstå i samfunn, at vi må være på vakt for å ikke bli for effektiv også. 

Silvija: Men jeg må bare spørre deg en ting apropos din psykedeliske nigerianske venn. Jeg digger hjemmekontor til ting som gjør at jeg bare må gå litt i boblen min.  Og her sitter jeg i min egen boble, også kan jeg skrive konsentrert, få gjort utrolig mye på en god blokk av tid. Så savner jeg også kaffepraten og sånt, Men jeg er fascinert over hvor mye jobb og privatliv har smeltet sammen både før korona og under korona. Det er virkelig ganske grenseløst nå. Noen av fordelene ved å kunne jobbe hjemme kunne nettopp vært å skrudd på ordentlig høy musikk og komme enda bedre inn i denne flyten. Ha et glass rødvin ved siden av seg. Jeg skriver veldig mye bedre etter en sånn en, men vi gjør det ikke. Jeg bare lurer på om vi burde tenke et hakk til i forhold til å virkelig utnytte det at vi er i forskjellige arbeidsmodus i litt forskjellige arenaer. At man går i forskjellige bobler når man jobber.

Geir: Jeg har følt nå under koronaen at fra før av, så er det jo sånn at arbeid og privatliv går veldig i ett fordi tiden rett og slett sluker deg i begge ender av arbeidshverdagen. Og jeg føler vel egentlig at selv om du på et hvis smelter mer sammen med hverdagslivet når du er hjemme, så er det at du får litt mer tid og det gjør at det kan bli litt mer avgrenset. At selv om du er hjemme så kan du konsentrere deg mye dypere om det du skal gjøre i en arbeidssituasjon enn det du faktisk har mulighet til når du sitter på kontoret og kan bli avbrutt av alle mulige andre. Så jeg synes det er en dobbelthet i det. Men det er mange som har vært opptatt av hjemmekontor med G. Men hvis du er en arbeidsplass hvor alle føler seg som en del av fellesskapet og hvor alle har et eierskap til at det man holder på med er både interessant og at man er en viktig del av det, så tror jeg man skal ha tillit til at folk jobber best mulig på den måten de selv foretrekker.

Silvija: Siste spørsmål Geir, har du et slags livsmotto eller noe du gjerne sier hvis ting går ikke helt etter planen?

Geir: Jeg er østlending som er sønn av to vestlendinger. Og jeg vet at vestlendinger alltid har utrolig så mye mer kraftuttrykk enn vi på Østlandet, så jeg føler der blir man helt parkert. 

Silvija: Så sånn "hopsideisi" holder ikke helt?

Geir: Nei, de sier alltid "steike". Men det kan jo ikke jeg si da. For det blir jo bare rart. Så da tenker jeg heller på foreldrene mine, eller spesielt faren min som har en del urkrafttrykk å komme med. 

Silvija: Kanskje vi finner noe hos Ivar Medaas, da.

Geir: Ja, det er derfor jeg liker Ivar Medaas så godt. Han minner meg om faren min. 

Silvija: Du Geir Ramnefjell, tusen takk for at du var med oss i Lørn og hjalp oss å tenke spennende og nytt rundt omstilling. Både innenfor bærekraft, teknologi og annen politikk for øvrig.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podkasten på vårt online univeristet Lørn.University