LØRN case C0809 -

Stein Lier-Hansen

Administrerende direktør

Norsk Industri

Moderne teknologi og økonomisk bærekraft

I denne episoden av #LØRN snakker, Silvija Seres, med administrerende direktør i Norsk Industri, Stein Lier Hansen, om hvordan vi skal kunne utvikle et bærekraftig samfunn. Hans viktigste prosjekt det siste året er å bidra til at industrien får rammebetingelser for å løse våre klimaforpliktelser, så raskt som mulig, gjennom bruk av teknologi som i seg selv gir en industriell oppside.
LØRN case C0809 -

Stein Lier-Hansen

Administrerende direktør

Norsk Industri

Moderne teknologi og økonomisk bærekraft

I denne episoden av #LØRN snakker, Silvija Seres, med administrerende direktør i Norsk Industri, Stein Lier Hansen, om hvordan vi skal kunne utvikle et bærekraftig samfunn. Hans viktigste prosjekt det siste året er å bidra til at industrien får rammebetingelser for å løse våre klimaforpliktelser, så raskt som mulig, gjennom bruk av teknologi som i seg selv gir en industriell oppside.
Facebook
Twitter
LinkedIn
Email

41 min

Choose your preferred format

Velkommen til LØRN.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til teknologipolitikk med LØRN. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Stein Lier Hansen som er administrerende direktør i norsk industri. Velkommen Stein.  

 

Stein Lier Hansen: Tusen takk. 

 

Silvija: Vi har vært i podcast før og vært sammen før, men det var i regi av Ciwa. Da snakket vi veldig mye om din ambisjon på vegne av Norge til å utnytte krisen vi står i og egentlig satse. Det håper jeg vi kan gjenta litt i denne samtalen også, men at vi skal snakke enda mer om den nye politikken og det nye arbeidslivet vi går inn i. Vi går inn i samtalen i tre deler. Første del dreier seg om deg. Så er det mer om langsiktige muligheter for Norge også er det litt om kortsiktige lessons-learned av corona, bærekraft og nåtid. 

 

Stein: Den er grei. 

 

Silvija: Så, da begynner vi vel egentlig med å spørre deg igjen, hvem er Stein Lier Hansen og hvorfor tror han at han har verdens beste jobb?

 

Stein: Jeg er administrativ leder av Norsk industri og det er den største landsforeningen i nho-systemet og våre medlemmer er det meste av industrien i Norge. Veldig mange av dem er ekportbedrifter som konkurrerer globalt, det betyr at vi må ha en evig fokus på hvordan vi kan bli mer produktive, hvordan vi kan komme høyerer i verdikjeden gjennom å lage produkter som verden er villig til å betale mer for. Grunnen til at jeg har verdens beste jobb nå, er nettopp fordi industrien i Norge går foran med sikte på å ta i bruk, demonstrere og etterhvert selge teknologi som bidrar til at vi kan løse klimakrisen på sikt. Det er fryktelig spennende. Det har noe med industriens posisjon som utvikler av teknologi til beste for fremtidens generasjoner og samtidig som teknologien også vil gjøre den norske industrien enda mer konkurransedyktig. Gjennom at vi bruker teknologi som gjør oss mer produktive, er energieffektive osv. 

 

Silvija: Stein, fortell litt om deg selv. Hvor kommer du fra og hvorfor havnet du der du er?

 

Stein: Ja, jeg er 65 år gammel og kommer fra Rykan. Det er et typisk company-town. Rykan ble utviklet som tettsted og industristed ved forrige århundreskifte og hele Rykan er bygd opp av den norske hydro. De bygde fabrikkene, de hadde ansvar for all infrastruktur. De bygde husene som folk bodde i osv. Så jeg vokste opp i et sånt typisk company town hvor industrien betydde omtrent alt. Men så ligger også Rykan ekstremt spennende til for naturopplevelser. Vi ligger helt i starten på Hardangervidda i sør-øst nedi en trang dal hvor det er veldig lite sol om vinteren. Det er mange måneder hvor det ikke er sol der hvor folk bodde i sentrum av Rykan og derfor ble også Rykanfolk og vi som vokste opp der veldig opptatt av å bruke naturen. Ved å komme oss opp i fjellet, opp i solen og dermed ha naturen i form av rekreasjon. Enten det er turgåring eller multeplukking og mye jakt og fiske. Så det er mye kombinasjonen av verdien av industri, og muligheten til å utnytte naturen for å ha opplevelser og fylle batteriet. 

 

Silvija: Jeg husker det fra vår tidligere samtale. Du har vært en leder i en krevende ledersituasjon, en fighter i mange år og jeg spurte deg hvordan du holder deg gående? Da sa du at det er veldig viktig å finne ting som gjør at du fyller batteriene. For deg er det blant annet natur og jakt. 

 

Stein: Ja, det er friluftsliv i vid forstand, men det er klart at jakt og fiske betyr veldig mye for meg så da slapper jeg av og jeg tenker på andre ting enn det som jeg jobber med i det daglige og kommer tilbake igjen med mer motivasjon og mer og ny energi. Jeg har også vært veldig priviligert. Jeg må si at jeg har vært heldig for å ha kunnet jobbe med ting som jeg synes er spennende og viktig. Så det har vært en kombinasjon av å ha vært på rett sted til rett tid, ha spennende utfordringer og samtidig ha hatt foreldre som har vist meg hvordan man utnytter naturen på en sånn måte som gjør at du får veldig mye energi til å gjøre den jobben du skal gjøre, når du er tilbake på jobben.

 

Silvija: Veldig bra. Si to ord om hvor du er nå også, for det er også litt spennende. 

 

Stein: Ja, nå er jeg holdt på å si på Norges tak. Jeg er på Dovre, nærmere bestemt Hjerkinn. Hvor jeg deltar på et styremøte i noe som heter Norsk villreinsentre, hvor vi diskuterer hvordan vi skal forbedre forvaltning av den norske villreinbestanden som er unik. Villrein er en art som Norge har et særlig ansvar for. Samtidig har vi påvirket villreinens leveområder voldsomt de siste hundre årene med veibygging, jernbane, vassdragsregulering og hytteutbygging ikke minst. Også har vi fått denne fryktelige sykdommen cvd i to av de norske villreinbestandene, så vi har nå et møte hvor vi diskuterer hvordan villreinsentrene, som er en stiftelse, kan bidra enda bedre til å formidle kunnskap om villrein. Dermed legge til rette for at vi kan få en enda bedre forvaltning over tid. 

 

Silvija: Nå hakket det de siste sekundene, men det kan Julie notere og kutte ned. Det er mulig det er nettet, men vi bare forsetter også klipper vi det. Stein, kan du bare lære oss veldig kort hvor mange villrein finnes det i Norge, og si noe om cwd. Hva slags sykdom er det?

 

Stein: Ja, i Norge så er villrein delt opp i veldig mange villreinområder, men vi har ca 40 000 dyr i et normalt år. Cwd er en prionsykdom som går inn i sentralnervesystemet og de dyrene som blir smittet av cwd de vil bli syke og dø. Det har aldri vært registrert den prionsykdommen på villrein før, den er godt kjent fra Nord-Amerika på elg og hjort. Det er første gangen den har blitt registrert på villrein. Det har uheldigvis skjedd i Norge. Så det er veldig stor usikkerhet om hvilke konsekvenser den sykdommen vil få. Når vi først fikk den registrert i 2016 første gangen så var det i et område nord fra Hardangervidda i Nordfjellene, og da valgte myndighetene å utrydde den bestanden for å prøve å forhindre smitte. Nå i høst for ca 14 dager siden så ble det registrert en syk villreinbukk på Hardangervidda som er vårt største villreinområde med cwd. Så nå står vi i en situasjon hvor vi må tenke oss godt om hvordan vi skal håndtere den sykdommen. Dessverre vet vi ikke så mye om sykdommen, og vi aner heller ikke hvordan den har kommet til Norge. Så det blir en stor utfordring.

 

Silvija: Er det et bakterievirus? Vet vi noe om spredningen? 

 

Stein: Nei, det er en prionsykdom slik som kugalskap for eksempel. Spredingen kan overleve i jordsmonnet, så dyrene kan få det i seg via beiting. Det er nok det mest naturlige, og særlig der dyr går veldig tett over lang tid så vil et dyr veldig raskt kunne smitte et annet dyr. Du kan sammenligne det litt med Covid-19 egentlig. Det er en annen type sykdom, men spredningen skjer litt på samme måte. Dessverre så kan vi ikke lære rein om sosial avstand og vi kan ikke lære dem om hygiene. Så vi må tenke gjennom hvordan vi skal løse dette her. Igjen så er det veldig lite kunnskap om hvordan den sykdommen egentlig utvikler seg i en villreinbestand, fordi det er første gang det er registrert i hele verden. Så det er utfordringer, men i det ligger det også så klart at vi har litt ansvar globalt for å ta vare på villrein, og vi har et ansvar globalt for å sette i gang forskning sånn at både vi og resten av verden kan få mer kunnskap om den sykdommen. 

 

Silvija: Veldig bra. Stein, kan ikke du si litt om motivasjonen din. Hva er det som gjør at du både har lyst til å jobbe i virkemiddelapparatet og tror på den type makt? 

 

Stein: Ja, altså jeg jobber i en interesseorganisasjon, men vi jobber veldig mye sammen med virkemiddelapparatet for å legge til rette for at våre medlemmer som er industrien i Norge stort sett skal være konkurransedyktig. Det som er motivasjonen er tre ting. Det ene er at alle land, også Norge trenger en eksportindustri som gjør at vi kan ha robust økonomi mot utlandet over tid. Det har kanskje ikke vært så i fokus de siste årene fordi vi har hatt store eksportinntekter ved å eksportere olje og gass, men etterhvert som den aktiviteten over tid vil avta så blir det viktigere at man får en eksportindustri som kan konkurrere med utlandet, og dermed sikre at vi får en handelsbalanse med utlandet som gjør at folk i Norge kan ha en høy velferdsproduksjon. Det som er litt spesielt nå, er at vår industri er veldig teknologiavansert. Sånn at nå ser vi hvordan industrien er på vei til å få på plass teknologier som ikke bare vi trenger, men som hele verden trenger for å løse den enorme klimakrisen som vi er inni. Da snakker jeg om industriens evne til å ta i bruk feks. Tekonolgi som gjør at vi kan fange opp Co2 og lagre det på en forsvarlig måte i berggrunn. Jeg snakker om ny teknologi som gjør at vi kan utvikle flytende havvind til en stor kilde til produksjon av fornybar energi som gjør at vi gradvis kan redusere bruken av oljer og gass. Jeg ser muligheten til å gjennomføre store endringer i hvordan vi produserer metaller på og hvordan vi kan produsere kjemikalier i fra Norsk gran. På en måte som både er miljøvennlig og som gjør at vi ikke slipper ut klimagasser, på en måte som gjør at vi kan produsere disse produktene. Som for eksempel aluminum til en moderne bilindustri ved å bruke mindre elektroner uten å slippe ut klimagasser. Jeg ser store muligheter om hvordan vi da kan bli en eksportør ikke bare av disse basisproduktene som industrien produserer til verdensmarkedet, men også hvordan vi kan bli en eksportør av den teknologien som alle andre land også trenger for å løse sine klimautfordringer. Det er veldig spennende, og midt oppi det så betyr det også at vi kan lage mer spennende industriarbeidsplasser. Nemlig at vi da kan utvikle industriarbeidere som håndterer moderne produksjonsteknologier på en effektiv måte. Dermed kan vi skape nye standarder for hvordan vi driver etterutdanning og videreutvikling av industriarbeidere. Derfor har vi også etablert industrifagskolen med blant annet fellesforbundet. Da samarbeider vi veldig tett med fagbevegelsen altså industri og energi. Dermed er vi også med på å videreutvikle den norske modellen som defineres som trepartsmodellen. Arbeidsgiver, arbeidstaker og staten. Staten har da en veldig viktig oppgave her i å utvikle et virkemiddelapparat som hjelper industrien til å gjennomføre den transformasjonen som må gjennomføres av hensyn til miljø og av hensyn til å finansiere velferden fremover. Dette er i sum veldig motiverende å jobbe med. Man kan si man jobber med en dimensjon, nå jobber jeg med tre dimensjoner. 

 

Silvija: Konkurransekraft for hele norsk industri gjennom smart bruk av de nye teknologiene for å løse disse store utfordringene som du nevner er velferd. Så kan man si, hvordan i all verden er det en utfordring, men når man ser fremskrivningene på levestandarden vår så skjønner man rett og slett at det krever ekstreme effektiviseringer der. Miljøet leser vi om hver dag, men ikke nok om i forhold til hva ståa er og hva som burde gjøres. Da er mitt neste spørsmål. Hvordan får vi med oss hele samfunnet? Jeg synes det er veldig spennende å høre deg snakke om den nye fagskolen. Det er en etablert myte i hvertfall at samfunnet begynner å bli veldig todelt. Det er de som utnytter det nye. Alt det digitaliserte og ulike teknologier. Også er det de som tviholder på det gamle. Vi er nødt til å få med oss alle inn i fremtiden. Hva gjør vi da?   

 

Stein: For det første så er det viktig det du gjør med kunnskapsformidling. Det å avmystifisere teknologi. Vi må få folk til å forstå at det å ta i bruk teknologi på en korrekt måte har egentlig bare en oppside. Der tror jeg at denne pandemien har hjulpet oss. Nettopp fordi det har ført til at vi bruker ny teknologi til å gjennomføre digitale møter som gjør at vi ikke må reise langt og man kan løse møter på en effektiv måte uten å fysisk sett måtte være i samme rom. Det har skjedd på undervisning, på skolene og nesten på alle arbeidsplasser med hjemmekontorer. Så sånn sett så er det noe som er positivt med den uheldige situasjonen vi er i pandemien. Som vi som arbeidsgivere sammen med våre motparter i fagbevegelsen, sammen motiverer vår egen sektor. For å hele tiden drive å utvikle videreutdanning og ta i bruk ny teknologi. Det må vi også sørge for at vi gjør på en måte som får en overføringsverdi til resten av samfunnet. Det er utvilsomt sånn at industrien er nok den sektoren i samfunnet som er mest teknologioptimist. Som på mange måter er vant til å måtte ta i bruk ny teknologi for å konkurrere med andre tunge teknologiland som feks. Tyskland, Sverige, Finland som også er veldig langt fremme. Den overføringsverdien vi kan gå foran og vise hvordan man kan ta ny teknologi i bruk i et samarbeid med de ansatte slik at teknologien ikke blir en trussel mot arbeidstakeren, er veldig viktig. Der har man gjennomført veldig gode prosjekter med våre venner i fellesforbundet og i et forskningsmiljø for å kartlegge hvordan man skal modernisere disse arbeidsprosessene uten at det må skapes konflikter på arbeidsplassen. 

 

Silvija: Det er egentlig utrolig viktig å formidle de gode historiene. Jeg har en hypotese om at Norge ikke er gode nok til å feire sine helter, og kanskje også lære av sine suksesser. Det du sier om å bruke industriens teknologiske fordeler eller optimisme for resten av samfunnet tror jeg vi burde ha diskutert litt mer i forhold til feks. olje og gass. Selv om det kanskje blir mindre behov for olje og gass, så kommer det enda mer behov for den teknologien og kunnskapen som har blitt utviklet i Norge der. Hvorfor feirer vi det ikke nok? I stedet er folk bekymret. 

 

Stein: Ja, det er et veldig godt spørsmål. Det er veldig trist at vi nettopp ikke feirer det. Hvis du ser på hva vår olje og gass har bidratt til å utvikle teknologier som har så kalt cross-over effekt. Altså teknologier som du kan overføre til medisiner og produksjon. Du kan overføre det til helt andre sektorer i samfunnet, for å løse store utfordringer som må løses. Hvor nettopp den store teknologisatsingen vi har hatt hos oss har bidratt til å løfte frem disse løsningene til andre sektorer. Det har vi ikke vært gode nok til. Det har vært alt for enøyd diskusjon om utfordringer knyttet til olje og gass i et perspektiv også har man ikke sett at det er nettopp den delen av samfunnet som har vært driveren til nye løsninger i helt andre sektorer. Hvorfor det er sånn, det vet jeg ikke? Jeg tror kanskje det er min privatanalyse at vi har hatt det for godt i Norge. Vi har vært mette. Da har vi kanskje glemt litt å ha fokus på drivkreftene som gjør at vi kan utvikle oss, nødvendigheten av innovasjon og se hvordan samspillet kan utvikle seg mellom ulike sektorer og næringer. Vi har blitt litt for fornøyde. Vi har fått et inntrykk av at vi vasser i penger, så vi trenger ikke tenke på verdiskapning lenger. Vi har penger nok. Vi har et stort pensjonsfond i utland. Det tror jeg er litt av velferdens bakside. Det at du får det så godt at du glemmer nødvendigheten av å jobbe innovativt og glemmer nødvendigheten av å jobbe på tvers for å beholde muligheten for å også ha det godt i fremtiden. Så det tror jeg nok er en problemstilling som vi ikke har diskutert nok i Norge. Det har vært forsøk på det. Vi har hatt kommisjoner som har sett på pensjonsreformer osv. men vi har det godt. Når du har det godt så vil du gjerne ha det bedre uten å nødvendigvis gå inn i en tankeverden hvor du realitetsendrer deg i forhold til hva man nå må gjøre for å videreutvikle en av verdens beste velferdssamfunn, men som også står foran store utfordringer. Det er klart at Norge vil etterhvert erstatte store eksportinntekter som man ikke lenger får fra olje og gass eksport med andre eksporttjenester og eksportprodukter. Det er en utfordring som man har diskutert og som er nevnt i flere politiske programmer, men det er ikke blitt tatt fullt på alvor frem til nå. Jeg tror veldig mange tror at man bare kan putte hånda i en pandoras eske, også kan man dra opp nye gode ideer, men det er ikke det. Det er veldig hardt arbeid som skal til for at vi skal erstatte fremtidige reduserte eksportinntekter fra olje og gass. Vi er i gang og sånn sett så er det interessant å legge merke til at både prosessindustrien og gassindustrien, de er de som har lagt frem de mest ambisiøse veikartene og hvordan de også skal løse sine klimaendringer. Det glemmer folk. Tar du olje og gassindustrien, så skal de redusere utslipp av klimagasser på 40% i løpet av 10 år. Altså innen 2030. Prosessindustrien skal være karbonnøytral innen 2045. Så industrien ser muligheter til å både følge parisavtalen samtidig som de ser store muligheter til å lykkes kommersielt, nettopp ved å bruke teknologi. Så jeg ser lyst på fremtiden, men jeg synes nok det at vi har en del utfordringer kommunikasjonsmessig for å få hele samfunnet til å gå i takt. 

 

Silvija: Jeg tror det i hvert fall er to ting her som vi er enige i og som jeg synes er veldig inspirerende å høre deg snakke om. Det ene er at man skal være ambisiøs på vegne av et samfunn også når det samfunnet har det godt. Det er vekst men på naturens premisser enn nødvendighet. Så er det noe med nettopp dette her med vekst på naturens premisser som jeg også synes du brukte en utrolig god formulering i et av dine svar på. Jeg spurte deg, hvem er du? Også sier du, jeg er levende engasjert i natur og naturbasert verdiskapning som overtid er økologisk bærekraftig. Jeg tror naturbasert verdiskapning så er det mange i Norge som tenker på vår nærhet til våre råvarer og vår råvarebaserte industrier er noe som er litt en tredje verden som ikke passer seg til verdens rikeste land, men det er nettopp det som er vår unike styrke og kanskje veien i fremtiden? 

 

Stein: Ja, det er det. Vi må aldri glemme det at starten på hver verdikjede starter med at noen gjennom industri omsetter natur til et produkt som kan videreforedles i en verdikjede og som gjør at du skaper arbeidsplasser, inntekter osv. Vannkraft er et eksempel på det. Vi hadde ikke hatt den moderne industrien vi har i Norge uten den vannkraften som gjorde det mulig til å bygge en toppmoderne prosessindustri basert på fornybar energiproduksjon, altså vannkraft som er fornybar og som kommer tilbake år etter år. Det gjør at vi kan produsere aluminium til verdens bilprodusenter som trenger lettmetaller for å løse sine klimautfordringer. De kan produsere legeringer, altså spesialmetaller for eksempel til stålindustrien som gjør at man kan utvikle konstruksjoner, som neste omgang løser miljøproblemer fra andre deler av verden. Vi har treforedling som dessverre er en industri som vi burde bygge opp mer av. Nå har vi vannkraft og vi har gran og vi vet at vi med vår kompetanse kan utvikle opp til 70/80/90 kjemikalier basert på norsk gran. Kjemikalier som går inn i moderne medisinproduksjon, kjemikalier som går inn i nesten alle andre verdikjeder. Alt dette er industri som er naturbasert. Olje og gassindustrien er naturbasert i den forstand at du tar opp en lagerressurs også utvikler du ny teknologi som gjør at du kan ta i bruk den ressursen med bedre og bedre økologisk fotavtrykk. Samtidig som du også kan videreutvikle det ved feks. å avkarbonisere naturgass, også kan du selge hydrogen. Noe som er veldig viktig for eksempel for norsk skipsfart. Så man må ikke tro at det er noe primitivt å drive industriproduksjon på naturressurser. Det er starten på enhver verdikjede. Det er det også landbruk gjør. Landbruket lager mat basert på å foredle natur, jord, vann og ulike næringsstoffer. Så det synes jeg er noe vi må framsnakke, og ikke baksnakke. Det betyr ikke at vi i industrien har stor respekt for de som produserer tjenester og de som bruker våre produkter. For eksempel silisium til å lage moderne kommunikasjonsverktøy som pc, datamaskiner og den type teknologi. Alt forutsetter jo at noen lager metallet. Alt forutsetter jo at noen lager kjemikaliene. Utfordringen er at vi skal drive naturbasert industriutvikling på en måte som ikke gir irreversible skader. Det har vi langt på vei klart i Norge, selv om det også finnes dårlige eksempler.  

 

Silvija: Det er noe med å ta med seg det vi har lært underveis også, ikke bare tenke på de skadene man har gjort, men hvordan man etterhvert har rettet seg mot det også. Som vi bør snakke mye mer om og kanskje hvordan man har skapt grunnlag for all den nye investeringen. I alt fra flytende havvind til sol- og batteriteknologi. 

 

Stein: Ja, og vi har jo restaurert mye. Vi kan nevne Themsen og Rhinen som er store vassdrag som var utrolig forurenset for 20- 30 år siden, men som i dag begynner å få rent vær. I dag kan du bade der og fiske der. Arter kommer tilbake og vi har mange eksempler på det i Norge. I fjordene våre utsattes det ikke lenger for miljøgifter basert på industriell produksjon. Det ble ryddet opp for en 10-15 år siden. Drammenselven som jeg har bodd ved i mange år var for tyve år siden var det advarsel for å bade der, og advarsel mot å fiske der. Nå er det en veldig god lakseelv, folk bader og koser seg der. Så at alt er mulig å restaurere inn til en viss grad, og det gjøres. Der kommer også samspillet mellom næringsliv og fagbevegelse inn sånn at man kan få til gode løsninger gjennom det såkalte trepartssamarbeidet. Det har også vært en styrke i Norge. Nemlig at gjennom det sterke samarbeidet mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og det offentlige så har vi også kunnet gjennomføre ganske tøff omstilling på en måte som ikke har vært kontroversielt i forhold til de ansatte. 

 

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg om to ting i forhold til omstillingspolitikk. Det ene er det du nevnte tidligere om at folk er redde når det gjelder fremtid. Det er så store muligheter, men det er helt nye utfordringer blant annet i en høyteknologisk industrifremtid. Robotene kommer, men jeg mener at robotene må komme fordi de bærer med seg kjempestore effektiviseringer. Likevel så snakker du om at dette her skal skje med menneskets naturlige behov i sentrum. Jeg har lyst til å høre deg litt på den nye hybridindustrien. Hvor vi bruker roboter og kunstig intelligens som muliggjørende teknologier til det vi må og mennesker til det vi kan. Hvordan ser du for deg det?

 

Stein: Det er der våre bedrifter har gjennomført et samarbeid med sintef for å kartlegge hvordan man skal gå fram for å velge riktige teknologiske løsninger til rett tid på en måte som gjør at de ansatte er komfortable med det. Der har vi det flate systemet hvor det er veldig kort avstand mellom bedrifter i Norge og de som jobber på gulvet for å bruke det uttrykket. Måten man har lykkes med det er at man har latt de ansatte fått teste ny teknologi sånn at man kan få noe ut av den investeringen. De ansatte er med i praksis og de ser at det er en oppside både for bedriften og den enkelte ansatte. Når man har feks roboter så er det klart at de har overtatt arbeidsoppgaver som var veldig ubehagelige for mennesket å gjennomføre som kan være farlig. Oppgaver hvor man blir knyttet til smelteverk hvor man er utsatt for varme og støv osv. Så ser man at dette øker produktiviteten i bedriften og da blir arbeidsplassen sikrere, men det øker også det indre miljøet. Det gjør at arbeidsmiljøet blir bedre for de ansatte og vi har brukt teknologi som gjør at industriarbeidere ikke lenger får ryggskader gjennom tunge løft. En har brukt teknologi til å fjerne de arbeidsoppgavene for mennesker som gjorde at folk ble syke, utslitte osv. Da må du gjør det på en måte som gjør at de ansatte blir på mange måter kjent med teknologien og får lov til å være med og forstå teknologien. Da vil de etterhvert bli en pådriver for å ta teknologien i bruk, men det er den måten de jobber på og det er mye bedre enn å forstå det fra toppen av systemet også true det inn i bedriften uten at de ansatte forstår verdien av det. Eller har fått lov til å være med å teste det ut og dermed gi et råd om hvordan man kan gjøre det i praksis. 

 

Silvija: Veldig bra. Jeg har også lyst til å spørre deg hvordan vi kan regulere dette her, så det blir større fleksibilitet og fart fremover. Noe av problemet her er at reguleringen er ment for å beskytte oss mot vilkårlige endringer og alt for stor risiko. I tider som er så dynamiske som de tidene vi har foran oss, så trenger vi regulering som muliggjør at vi tester som gjør at vi går litt fortere frem, med å implementere lærlinger fra sånne undersøkelser som dere har gjort der. Hva kan man gjøre? 

 

Stein: For det første så er det viktig at vi har et lovverk og regelverk som er achour med teknologien. Det vi ofte har diskutert er utvikling av BigData, kartlegging osv. Da er det viktig at man ivaretar personsikkerhetshensyn osv. Det er viktig at regelverket utvikles parallelt med teknologiene, sånn at du kan ta teknologien i bruk på en måte som er fremtidsrettet og samtidig sikre den enkeltes rettigheter. Du kan tenke deg moderne datasystemer og hvor all informasjon går via databaser så kan det bli personovervåkning problemer. Der har vi en jobb å gjøre, men da kommer trepartssystemet inn igjen, nemlig at man kan finne løsninger mellom parter i næringslivet og det offentlige. Så det er en utfordring, men det føler jeg vi har klart i ganske stor grad i Norge. Vi har også en moderne datatilsyn som følger med. Når det gjelder de andre så tror jeg det en bør gjøre i alle sektorer er egentlig å ta i bruk ny teknologi for å effektivisere, men at den teknologien på en måte får lov til å bli testet ut av de ansatte. Slik at de ansatte føler seg komfortable. Vi har fremdeles yrker i Norge som har store belastningsskader. De som driver hjemmehjelp som må reise rundt og ta seg av gamle som bor hjemme hos seg selv. Hvor man kommer inn i arbeidssituasjoner hvor man får belastningsskader og føler veldig mye stress. Det er et eksempel på at også velferdsproduksjon må bli mye flinkere til å ta i bruk teknologier som gjør at den ansatte får en bedre arbeidsdag. Uten at pasienten, eller de som skal motta denne velferdsproduksjonen føler at den menneskelige dimensjonen forsvinner. Vi er opptatt av at man skal ha varme hender, men at man skal kunne jobbe mer og mer effektivt. Så vi tror at det er veldig store deler av samfunnet, særlig knyttet til velferdsproduksjon som kunne lært veldig mye av hvordan industrien har klart å økt produktiviteten og samtidig laget et bedre arbeidsmiljø for den ansatte. Dette må vi tørre å prate om og dette må vi tørre å sette på dagsorden på en litt smart måte sånn at ikke folk føler at ting dyttes ned over hodet på dem.    

 

Silvija: Vi har også snakket om livslang læring før, men veldig kort. Jeg har lyst til å gå tilbake til disse nye fagskolene deres. Hvordan kan vi få hele samfunnet tilbake på fagskoler og til de nye teknologiene og de nye måtene å jobbe på?

 

Stein: Det er at man på mange måter må gjøre som vi har gjort, men man kan finne mange varianter i de ulike sektorene. Man må også tilby de ansatte det etter videreutdanningen. Det må være ting som er relevant for bedriften og som er interessant for den ansatte. Hvis ikke du gjør det, så vil du ikke kunne ta i bruk nye produksjonsmønstre eller iverksette nye produksjonsmønstre med ny teknologi fordi de nye teknologiene krever en ny kompetanse enn det en fagarbeider har da ha tok fagbrevet for 10-15 år siden. Det er en kontinuerlig prosess. Måten å gjøre det på er en tett dialog mellom partene i arbeidslivet. Altså mellom arbeidsgiver og de ansatte. Sånn at man finner ut hvordan dette skal gjøres på en praktisk måte. Det er noe vi bruker veldig mye tid på. Dette med etter utdanning, hvilket ansvar ligger på arbeidsgiver? Hvilket ansvar ligger på arbeidstaker? Hvordan kan vi få det offentlige og staten med på en løsning som på en måte er en løsning som alle de tre partene er komfortabel med. Det har vi fått til veldig bra i industrien, men det er fordi vi prøver å prioritere det. Vi har veldig høy fokus på det. Så det er ikke noe vi bare gjør med venstrehånda, det er noe vi som på mange måter nesten er en del av dialogen på den enkelte industriarbeidsplass og mellom hovedorganisasjonene. Der tror jeg veldig mange har noe å lære. Når det gjelder inkluderende arbeidsliv hvor industrien har gått foran så er jeg veldig glad for at andre sektorer inviterer oss ofte til kurs og foredrag som forklarer hva vi har gjort i industrien. Med vi, så mener jeg både arbeidsgiver og arbeidstaker. Hva er det de to partene har gjort i industrien som har ført til at vi har et sykefravær som er veldig lavt og som har klart å tilfredsstille de krav som vi har hatt i de ulike avtalene om inkluderende arbeidsliv. 

 

Silvija: Jeg synes du har veldig fine formuleringer. Dette med at innholdet må være relevant for bedriften og interessant for ansatte. Så tenker jeg at man skal komme i gang litt fort. Så tenker jeg også at dette du snakker om med å ha noen konkrete eksempler er veldig viktig. Vi skal ikke lage noe ny teori her, vi skal bare vise hvordan dette gjøres i praksis, tenker jeg. 

 

Stein: Ja, og det er det det dreier seg om. Det er sånn det er. Det er de gode eksemplene, altså de som dokumenterer det du faktisk har fått til. Det er det folk er villig til å lytte til. Da må du også forklare hvordan du har fått det til. Hvilken metode har du brukt for å få frem de resultatene som i neste omgang blir gode eksempler? Der har også vi i norsk industri også trukket frem de beste bedriftene i inkluderende arbeidsliv som da har kunnet formidle sine erfaringer til andre bedrifter i samme bransje. Da kommer du inn i en veldig positiv sirkel hvor det som har blitt dokumentert veldig raskt kan implementeres i en annen bedrift i samme bransje. Det er en metode vi har brukt, hvor de beste bidrar til at de som er nest best etterhvert klarer å nå det samme nivået. 

 

Silvija: Helt på slutten Stein. Du har allerede nevnt den beste overraskelsen av corona. Det gikk på hvor flinke vi har vært på å justere oss til å jobbe digitalt, men du sier også at vi kanskje har vært litt naive på å ikke være forberedt.  

 

Stein: Ja, det mener jeg bestemt. En pandemi av den typen vi har fått nå i hele verden har vi blitt advart mot. Verdens helseorganisasjon har advart mot det. Gro Harlem Brundtland, tidligere statsminister har vært veldig tydelig på å si at dette må samfunnet forberede seg på. Det er litt sånn at vi lever i nuet. Så vi er ikke alltid like flinke til å forberede oss på en krise. Det er enklere å bruke penger fra statsbudsjettet eller offentlige budsjetter til noe som gjør deg populær her og nå. Jeg håper virkelig at vi har lært at vi må ha et mye bedre beredskap knyttet til den type hendelser i neste omgang. Det er så enkelt som å ha beredskapslager med munnbind og at man har kompetanse som gjør at man kan sette i gang produksjon av riktige produkter du trenger raskt for å kunne håndtere situasjoner. For verden har lært oss er at store land blir veldig opptatt av å sikre sine egne interesser. Det er ikke nødvendigvis sånn at hvis det skjer en stor global pandemi, så kan du ikke regne med at andre store land gir fra seg sine ressurser. Alle vil på en måte sikre sin egen befolkning. Derfor må du ha en beredskap som gjør at du kan ivareta basale behov når den situasjonen oppstår. Så jeg håper at vi har lært av det og at vi er villig til å investere litt mer i den sikkerheten som du kun kan oppnå dersom du har et beredskap kompetansemessig. I forhold til produkter som du må ha tilgang til rett før det skjer. 

 

Silvija: Helt på slutten. Har du et lite livsmotto eller noe som du pleier å si for å løfte deg selv opp i forhold til når du er i krevende tider og situasjoner?

 

Stein: Jeg er nok som mennesketype opptatt av å være optimist. Det å være en optimistisk realist er mitt motto. Man skal være realist og holde seg til faktum, men man må også se mulighetene til å være optimist. Jeg tror at optimistiske realister kan bidra veldig raskt til å løse vanskelige situasjoner. Så må vi tenke fremover. Vi må hele tiden se at det er et lys i tunnelen selv om det ser mørkt ut der og da. 

 

Silvija: Stein Lier Hansen, administrerende direktør i norsk industri. Tusen takk for at du var med oss i LØRN og inspirerte oss til å tenke ambisiøst på våre industrielle muligheter fremover. 

 

Stein: Takk. 

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University.   

 

Hvem er du, personlig og faglig? 

Levende engasjert i natur og naturbasert verdiskapning som over tid er økologisk børekraftig.

Hva leverer din organisasjon, enklest forklart?

Moderne teknologi som gjør kloden til et bedre sted å leve!

Hva er du best på?

Å skape engasjement!

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden?

Hvordan vi kan skape en verden som både er økologisk og økonomisk bærekraftig.

Noen interessante nye dilemmaer?

Hvordan ønske om å reise til spennende steder/opplevelser kan kombineres med klimautfordringene, vi kan ikke bare leve virtuelt!

Hvem inspirerer deg?

Alle som har tro på fremtiden og som er teknologioptimister.

Noe anbefalt lesing eller seing, så vi kan lære mer?

Teknisk Ukeblad, TU, formidler meget godt nye løsninger og spennende teknologiske prosjekter.

Nye digitale dilemmaer – noe her du ønsker å snakke om? 

Viktig at vi tar i bruk ny digital teknologi uten å miste kontakten med naturen!

Data som nasjonal ressurs – personalisering eller personvern; kapitalflukt eller digitalskatt?

Her ligger det enorme muligheter i bigdata, men også mulighet for misbruk, Cambridge Analytics!

Algoritme som styringsverktøy – optimalisert samfunn eller mennesker i sentrum?

Mennesket, og menneskets naturlige behov må alltid stå i sentrum, vi er noe mer enn ansatte!

Norges unike posisjon og muligheter – nasjonal selvstyring m/ fokus vs globale forretningsmodeller?

Norge har ikke noe valg, vi er en liten men meget åpen økonomi. Svært mye av vår verdiskapning og eksportinntekter er vevd inn i globale verdikjeder. Slik sett er vi sårbare og må ligge i front for å videre globale forretningsmodeller/global handel basert på effektiv ressursbruk!

De nye jobbene – alle skal med eller nerdenes hevn?

Alle må med, og alle har en plass/funksjon å fylle ut!

Regulering som stimulerer innovasjon – beskytte det gamle eller bygge det nye?

Vi må bygge det nye basert på det beste av det gamle!

Livslang læring nå – tverrfaglighet eller dybde; teori eller praksis?

Livslang læring blir bare mer og mer viktig, - personlig har jeg stor tro på tverrfaglighet og dermed diversitet!

Ditt viktigste prosjekt det siste året?

Det er knyttet til rammebetingelser for å utvikle en mer klimavennlig hverdag! Pandemien har ikke rokket ved dette.

Tips til modernisering i din sektor?

Det er rett og slett å ta i bruk ny teknologi som både øker produktiviteten/konkurranseevnen og som gjør oss mer energieffektive og reduserer utslipp av bl a klimagasser og som over tid bidrar til sirkulær økonomi!

Har Norge noen unike muligheter? 

Ikke unike, men vi har naturgitte komparative fordeler som har gitt oss en del spisskompetanse knyttet til bl a moderne industriproduksjon, og vi har tre parts modellen!

Beste overraskelse fra Covid-19?

Hvor naive vi har vært ift å ikke være bedre forberedt på en slik pandemi, noe vi har blitt advart mot. Ellers har vi sett tendens til overreaksjoner og mangel på vilje til å lytte til våre beste fagfolk.

Kan bærekrafts brukes som vekstmotor?

Ja, det å koble løsninger som er børekraftige i både økologisk og økonomisk forstand gir unike vekst muligheter innefor teknologiindustrien.

Ditt favorittuttrykk, i krevende tider? 

Tenk positivt og prøv å leve som en optimistisk realist!

Stein Lier-Hansen
Administrerende direktør
Norsk Industri
CASE ID: C0809
TEMA: DIGITAL ETHICS AND POLITICS
DATE : 200922
DURATION : 41 min
LITERATURE:
Teknisk Ukeblad, TU, formidler meget godt nye løsninger og spennende teknologiske prosjekter.
YOU WILL LØRN ABOUT:
Data som nasjonal ressursLivslang læring Digitalisering Mulighetene og utfordringer i teknologi
QUOTE
"Vi leverer moderne teknologi som skal gjøre kloden til et bedre sted å leve"
More Cases in topic of DIGITAL ETHICS AND POLITICS
#C0061
DIGITAL ETHICS AND POLITICS
Radical Markets

Glenn Weyl

Professor

Princeton

#C0147
DIGITAL ETHICS AND POLITICS
Store ting som skjer på små steder

Hans Olav H Eriksen

CEO

Lyngsfjorden

#C0175
DIGITAL ETHICS AND POLITICS
Omstilling og innovasjon i praksis

Hilde Aspås

CEO

NCE iKuben