Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Cecilie Laeskogen, som er vikarierende hotelleier, sidehotellsjef, jeg vet ikke hva jeg skal titulere deg en gang, Cecilie. En av sjefene og eierne på Sundvollen Hotel, velkommen. Hva er den riktige tittelen?

Cecilie Laeskogen: Nei, nå heter jeg daglig leder.

Silvija: Daglig leder. Jeg er god venn med Widar Salbuvik, som var eier av Refsnes Gods, og kona var hotellsjef, og Vidar sa at "hun er hotellsjef og jeg er vaktmester". Jeg er ikke sikker på hvordan Tord og du fordeler de rollene når dere formidler hvem dere er. 

Cecilie: Nei, men jeg er nok mer i daglig drift, også er Tord god på strategi, og ja, store tanker. Å bygge nytt og sånne ting.

Silvija: Veldig kult. Utrolig kult egentlig både hvordan dere komplementerer hverandre og hvordan dere, hva skal jeg si, klarer den der ekstreme nærheten, da. Når man er gift med jobben med jobben, så er det ikke lett hjemme. Men dere kjører på, det er skikkelig imponerende. Du, Cecilie. Vi har denne samtalen som en del av en podcastserie som er i første rad ment som en opplærings- og inspirasjonsmulighet til deres ansatte, både de som jobber og de som er i permisjon nå på grunn av covid-19. Men det jeg har lært om Sundvollen hittil får meg til å tro at dette kommer til å ha relevans for veldig mange andre også. Og det vi håper, da, er at vi belyser fire konkrete spørsmål i denne samtalen, som jeg gjerne vil at folk skal prøve å tenke på mens de lytter til oss. Og de fire spørsmål som jeg tenker på, er først; hvordan jobber man proaktivt med likestilling og mangfold, på en måte som gjør at det virkelig blir en konkurransefordel for dere i deres bransje? Det er mange som snakker om det, dere gjør det, på en veldig spennende måte. Spørsmål nummer to vil være; hvordan konkurrerer man egentlig på nettopp posisjonen dere har i forhold til at dere er et privat men også familieeid tradisjonsrikt hotell. Dere konkurrerer med store kjeder som tenker veldig mye på skala, veldig mye på standardisering, men også ganske kortsiktig sammenlignet med deres tidshorisonter. Så jeg er litt nysgjerrig på tidsperspektivet som konkurransefordel her. Spørsmål nummer tre dreier seg om en annen type bærekraft, og det er den som går mer på miljø. Dere har jobbet veldig mye med for eksempel å motarbeide matsvinn, men også å jobbe med logistikk, med innredning, på en måte som gir langvarighet og sirkularitet. Og hva kan vi lære av det? Og spørsmål nummer fire dreier seg egentlig om ledelse. Og det er i en organisasjon som deres, hvordan ansvarliggjør man alle ansatte, hvordan sørger man for at ansatte ikke bare gjør de oppgavene som er det de blir målt på, men faktisk tar helhetlig syn på driften og kanskje til og med utviklingsmulighetene til hotellet. Og bidrar, utfordrer, støtter der det trengs, og ikke bare der de er betalt for å gjøre det. Høres det greit ut?

Cecilie: Ja.

Silvija: Veldig bra. Da begynner vi egentlig med et annet spørsmål, som er ett av de standard spørsmålene i alle Lørn-podcaster, og det er om deg. Hvem er du, og hvorfor syns du at jobben din er spennende?

Cecilie: Ja. Jeg er jo da Cecilie, og jeg er akkurat blitt 50 år. Jeg har tre tenåringer, og jeg har alltid vært opptatt av og glad i mennesker. Jeg tror at skal man forstå meg, så er jo en viktig del av historien at jeg har en mor som ikke fungerte fra jeg var sånn tidlig tenårene, så da fikk jeg det ansvaret for mine to yngre søsken, og henne forså vidt. Så jeg har på en måte alltid lurt på det, hvordan... Det å prøve å se mennesket bak fasaden, ha en sånn helhetlig tilnærming til mennesker. Jeg syns jo mennesker er veldig spennende. Og da fant jeg ut at hotellbransjen, der er det absolutt stedet for meg. Her er det mennesker overalt, foran og bak og alle steder, og det gjelder å være den som forstår mennesker best, da. Og jeg har både utdannet meg innenfor faget, jeg er faglært kokk og jeg har tatt først en bachelor i serviceledelse, også en master i merkevareledelse, for å forstå servicenæringen og bransjen og hoteller, og jeg har jobba i næringen siden jeg var 12 år. Så jeg har holdt på, da. Så det er vel sånn i korte trekk. Så jeg er veldig opptatt av, så mye som jeg jobber med mennesker, så er det sånn at det kommer an på meg. Vi må prøve å ta tak i ting selv, og når vi ser at det funker, så gjør vi hverandre stolte, i en organisasjon også. Så det er nok litt om meg, da. 

Silvija: Jeg er bare nysgjerrig. Du er en god kokk og du kan mye om service og sånt... Har du tid til noe hobbyer utenom det du utøver på jobb? Eller er det liksom...?

Cecilie: Jeg elsker det å samle folk til et godt måltid, det er vel det søsknene mine ville sagt var meg. Men ellers så er jeg også glad i klær og moter og sånt... Jeg har ikke egentlig så mye tid til det, men jeg har veldig mange kjoler. Jeg samler på det, har jeg sagt. Samler på kjoler. Og det er også for å live opp litt i hverdagen og gjøre andre glad. Jeg tenker at hvis man pynter seg litt, så er det hyggelig. Så jeg driver litt med kjolesamling.

Silvija: Så hyggelig. Veldig bra. Så tar det vel litt tid med tre unger, også.

Cecilie: Ja, absolutt.

Silvija: Som en hobby, nesten. Jeg vet ikke om det er uærbødig å kalle det en hobby, det er vel sånn.., det er det vi bruker mesteparten av livene våre på, både du og jeg, tenker jeg.

Cecilie: Ja.

Silvija: People business og Sundvollen, kan ikke du si også tre ord om hva du opplever Sundvollen er? Du gifta deg inn i Sundvollen, fikk en pakke hvor det var litt sånn "sånn er det hos oss", så måtte du kjempefin vei med "men sånn skal det være hos meg"... Hva er du mest stolt av i Sundvollen?

Cecilie: Skal vi se... For min egen del, så er jeg jo stolt av at jeg kom inn og har faktisk klart å ta den kampen, da, med svigerforeldre som ikke mente det samme som meg. Også vant jeg da den norske arbeidsmiljøprisen i 2008, og det var liksom Veidekke som hadde vunnet den året før, og det er ingen andre hoteller som har vunnet den, så det syns jeg var veldig gøy. Jeg er jo glad for å jobbe et sted hvor man faktisk kan jobbe langsiktig da, og investere i mennesker, det har vi alltid også drevet med. Investere i produktet, men også i mennesker. Og etter hvert spille en rolle i et lokalsamfunn, tror jeg også vi gjør på Sundvollen, fordi vi prøver å være en arena hvor folk kan treffes. Det må ikke koste en million, de kan komme innom i restauranten, det kan være en konsert. Snart nå så har vi noe som heter bygdesmak, hvor vi inviterer alle lokale produsenter som vil komme på tunet og ha sånne bygdesmak da, sånn type bondens marked. Så jeg føler at vi på en måte prøver å være noe for bygda, og absolutt noe for de ansatte, og for gjestene, så er det jo veldig mange som kommer tilbake. Så det er jeg stolt av. 

Silvija: Det er først nå jeg fikk med meg noe som Tord sa i hans podcast. Når Ringerrikebanen eller hva det heter ble åpnet, så sto regjeringen på tunet hos dere og spiste kaken som Cecilie hadde laget. Og.., ja.

Cecilie: Det var togkaken min, ja. Jeg har også sendt de en invitasjons tilbake på stasjonskake, bare for å få de til å spise litt kake i forbindelse med det, det hadde vært veldig fint. Vi ønsker oss veldig ringerriksbane og stasjon på Sundvollen. Så da baker jeg gjerne mer kake.

Silvija: Hehe. Invitasjon herved overlevert. Men jeg tenker at man skal aldri glemme at det er faktisk de der personlige og relasjonelle opplevelser som også fører historien videre. Og at det er.., jeg tror det er nettopp sånne tiltak som gjør at ting endelig beveger seg videre, at noen innser viktigheten. For eksempel av en sånn stasjon, for det lokale næringslivet, og utviklingen av hele regionen, også videre. Men at man trenger det lille dyttet. 

Cecilie: Ja. Jeg har en datter som sier at hun kan tenke seg å ta over bedriften dersom banen kommer. Så vi har liksom et press på oss.

Silvija: Hehe. Da får vi begynne å bygge den banen, da. Men du er en ung 50-åring som er en dame i en mannsdominert verden, av unge 70-åringer, da. Veldig mange menn i mørk dress, og jeg har egentlig lyst til å høre deg reflektere over nødvendigheten av både likestilling og mangfold for at man skal få innovasjon i bransjen. For jeg lurer på om ikke noe av problemet er nettopp at bransjen er så veldig dominert av folk som på en måte alltid har hatt både pengene og ordet, og alltid har gjort ting på en bestemt måte, og er egentlig ganske fornøyde med det. 

Cecilie: Ja, jeg tror nok det ligger noe der, dessverre kan man jo si. Men da jeg begynte å jobbe i bransjen, så syns jeg det var ganske spesielt. Jeg satt som en sånn NK lenge, og utarbeidet dokumenter og systemer og sånt lenge, også var det andre, menn, mine sjefer, som signerte som sitt på en måte. Og jeg fikk liksom beskjed om da jeg kom ut som faglært, da fikk jeg fort lederstillinger i bransjen. Og det var ikke sånn at de var så veldig happy for at jeg hadde tenkt til å studere videre. Det var greit, jeg kunne jobbe nå som faglært, og da jobber man jo døgnet rundt og står på liksom og har... Det likte de veldig godt, men det at jeg skulle ta høyere utdanning var de ikke særlig opptatt av. Men det gjorde jeg jo, da. Og har jo fått kommet meg inn igjen, men det er på en måte en slags, har vært en ukultur, og det som jeg er tilbake til, er at dette er en relasjonsbransje, menneskebransje, vi trenger kvinner i lederstillinger, vi trenger kvinner som også bringer andre kvinner frem. Så for meg har det vært kjempeviktig å få jenter opp og fram nå i den grad jeg har hatt lederstillinger. Det har jeg hatt i mange år nå, 30 år. For det er sånn det er i den bransjen. Du blir fort leder hvis du tar ansvar. Jeg var driftssjef på Bristol før jeg var hotellsjef på Klekken, hvor jeg traff Tord. Så jeg har alltid hatt det for meg, at jeg skal prøve å både markere meg som kvinne på en positiv måte, og sørge for at andre kvinner kommer seg opp og fram. Så det er kjempeviktig. 

Silvija: Hva med å bygge organisasjonen? Altså, en av grunnen til at jeg spør deg om, er at dere... Det er ganske brutal business man er i, det er krevende både økonomisk og driftsmessig. Det er mye arbeid til forskjellige skift. Det er fysisk krevende til tider. Hvordan sørger man for at man både har damer, at de forblir motiverte gjennom forskjellige livsfaser, men også at man finner den nødvendige arbeidskraften? Det er ikke alle dere finner lokalt i Hole antar jeg, det er en del folk dere må rett og slett hente utenifra? Hvordan bygger man en god organisasjon og beholder den og utvikler den?

Cecilie: Jeg skulle ønske at jeg kunne liksom svare med to streker under, men jeg syns jo det er en utfordring alltid, men jeg er alltid åpen for alle søknader som kommer inn, og som jeg sier, når folk kommer inn, så får de liksom mulighetene til å utvikle seg, og tar de ballen og ønsker å utvikle seg, så prøver jeg å utvikle talentene i organisasjonen. Sånn som det er, så er det ikke sånn at jeg får så mange med utdanning eller.., for vi ligger litt sånn utenfor byen, og det er mange... Kanskje man tenker at det er mer spennende steder å jobbe hvis man vil jobbe i hotellnæringen, men det vi har gjort med hell, er å ta tak i de som faktisk kommer og er flinke og har initiativ og sånt, og får de til å ta mer utdanning, fagbrev, eller andre ting som vi trenger, også må vi ta vare på de. Og både ved å tilpasse oss forskjellige livsfaser og legge til rette slik at de kan fungere best mulig. Så det er.., ja. Det er ikke noe enkelt svar. Jeg må alltid ta de menneskene vi på en måte har, jeg er ikke så glad i å hente inn folk utenifra, sånn til lederstillinger særlig. Jeg bygger gjerne opp fra bunn av, nesten. Det er veldig flott at de har en utdanning, da, jeg ønsker meg jo helst det.

Silvija: Dere er også en integreringsmaskin. Noe sånt som 60% av deres ansatte er folk med utenlandsk bakgrunn. Hvordan gjør man den jobben?

Cecilie: Det er litt på samme måte. Det å gi folk en sjanse, slippe de til. Om de kommer via NAV eller via andre kanaler, eller om de kommer på døra. Jeg hadde en kone som kom med en mann som ikke snakket et ord norsk, og ikke engelsk heller, han kom fra Bosnia, og lurte på om han kunne få lov til å bare jobbe her en stund for å lære seg språk og komme inn i det. Og dette var jo sikkert 2-3 år siden, og han jobber hos oss nå i full stilling, så det er jo en god historie. Og sånn er det mange av. Fordi det er noe med å ta tak i de menneskene som på en måte har et glimt i øye, de vil. De har en vilje. Jeg sier at kompetanse er lik kunnskap ganger vilje ganger evne. Og i det regnestykket, er det ofte viljen som er det viktigste, at de har viljen til å få det til. Også som Iset, da, han hadde utdanning innenfor tømmerhogst, altså i skogbruk. Og det var ikke veldig mye av det vi kunne liksom relatere, men han er sterk og flink og vil, så da har han blitt en bra medarbeider hos oss. Så det er det å gi folk en mulighet, også være litt åpne på at det er ikke et ekteskap, men det er ikke så langt unna heller. Vi må få dette til å funke. For begge parter.

Silvija: Det er ganske stor verdi at folk blir så lenge hos dere. Det er noe med den der langsiktigheten i forvaltningen av humane ressurser, som også bygger kanskje stedets renomme. 

Cecilie: Ja, jeg tror det er ganske viktig for folk å se at det er de samme menneskene de møter år etter år. Som sagt, vi har mange gjester som kommer igjen og igjen, så ser vi at det er mange av de samme som går der, som har ansvaret, og det gir en trygghet for ivaretakelsen av deres arrangement. Og selvfølgelig er det sånn at jeg trenger ikke alltid da å begynne med å utvikle folk i førsteklasse, liksom, at vi kan jobbe videre med å utvikle folkene. Og at de forstår etter hvert også behovet vårt for å endre oss, og for å være fleksible, og for alltid å lure på hva gjestene ønsker seg, og at det endrer seg hele tiden. Det skjønner de etter hvert, som har jobbet hos oss lenge, så har de en mer forståelse for det, da. Ja.

Silvija: Hvis vi bare går bort nå til dette med langsiktighet. Jeg reiser en del, eller reiste en del før korona, og beundrer mange av våre store kjeder for veldig moderne design, og det er veldig mye kult. Men man har fortsatt følelsen av at mye av det som er der må byttes ut etter 10 år eller så. Mens jeg hørte dere snakke om noen av møblene deres, som jeg husker ikke alderen, men det er ting som har vært der egentlig alltid, nærmest, men som pusses opp, som vedlikeholdes, som i liten grad moderniseres, men hvor sjarmen nettopp er den der veldig bærekraftige holdbarheten, da. Og hvor det også brukes til nye ting i en slags sirkulær setting. Og dette her har noe med en annen type bærekraft å gjøre også, som vi kommer til, men det jeg har lyst til å spørre deg om... Dere konkurrerer med kjeder. De kjedene har en helt annen finansieringsmodell enn dere, og et helt annet syn på nødvendigheten av utbyttet. Dere har ikke utbytte, jeg tror dere har bare innbytte. Det koster masse...

Cecilie: Det er veldig dyrt å drive hotell.

Silvija: Hvis man ser hvordan andre historisk gjør det, hvis man ser hvordan de store, flotte hotellene egentlig går konkurs, så innser man at det dere driver med er en ekstremsport egentlig. Og likevel, det er nettopp det behovet for langsiktighet som jeg tror gjør dere ekstremt gode. Fortell litte grann, hvordan klarer dere å kombinere nødvendigheten med å betale lønninger nå og resten av året, med det at dere skal helst overlevere noe veldig spennende til neste generasjon.

Cecilie: Ja... Nei, det er jo et godt og vanskelig spørsmål igjen, og det er morsomt, fordi... En av de sterkeste driftene i meg, er kanskje kontantstrømmen. Det er fælt å si, men jeg vet, en måned så vet jeg omtrent at når jeg har råd til å pusse opp den sofaen eller de stolene, og det er noe jeg driver med og gjør, da, når jeg ser at vi har muligheten til det. Og det er å kjøpe en stol heller til 3000 kroner som du kan pusse opp flere ganger, er mye mer bærekraftig enn å kjøpe en stol til 1000 kr som knekker innen et år eller tre. For sånn er det når du drifter hotell, du må investere i skikkelige ting. Og når folk har gjort det i generasjoner før oss, så er det veldig gøy å ta vare på veldig flotte ting. I gamle restauranten, så har vi bide meg sofaer og masse flotte gamle stoler og møbler, det er jo en fryd... Så kommer de tilbake med nytt trekk og er så flotte som noe. Så når vi pusser opp rom, så er det for 30 år. Det skal vare i 30 år før jeg går inn på det rommet igjen. Vi har jo 273 rom, så jeg må jo sørge for at jeg ikke skal inn der hele tiden og investere, sånn at når vi investerer, så prøver det å være for 30 år, istedenfor kjedene som ofte er 10, for de blir målt på en helt annen måte på lønnsomhet og kortsiktig basis, mens vi kan investere for neste generasjons, også med tanke på at de skal ta over. Så det er en helt annen innretting, tror jeg, og en helt annen villighet til å investere i ting på sikt, og heller kanskje kjøpe enn å lease og leie og sånt også, fordi at vi skal ha det lenge, da. Men det er en sånn følelse du har med en kontantstrøm, som er viktig å ha med seg. Jeg sier til alle som skal jobbe hos oss, at de må ha et godt forhold til kalkulatoren sin.

Silvija: Ja, også uten kort sikt finnes ikke lang sikt heller. Men uten lang sikt blir kort sikt litt meningsløst, og det er det som er litt spennende, at dere har perspektiver på hotellet, ikke bare på utbytte. Og det er noe av det som fascinerer meg også med Tord, som er så sulten på innovasjoner og forbedringsmuligheter, der ingen andre presser han enn han selv, da. Men det er derfor det kommer nye ting, og det blir effektive innovasjoner til slutt. 

Cecilie: Ja, da. Altså, det er også sånn som hos oss, så må jeg prøve å se at vi har en liten sånn FOU-avdeling, og det er ikke sånn at alle tingene har bare fungert, for vi har vært veldig villige til å prøve å satse på ny teknologi, i forhold til bookingsystemer og alt mulig sånt, men vi er jo tross alt ett hotell, og det å utvikle teknologi og software er jo veldig vanskelig. Så det har nok gått med en del penger der, som vi kanskje liksom... Men du kan jo ikke vinne hver gang, sånn er det jo. Men det er også det å venne seg til at skal du ta i bruk ny teknologi, så må du liksom være villig til å drive med justeringer. Alle må være med på at okei, nå skjer det, nå må vi gjøre litt sånn, også må de fikse opp i det, også kan vi ikke bare bli sure og si at dette funger ikke. Så vi må liksom drive og tilpasse og jobbe med det, da, for å få det til å fungere. Men han er absolutt villig til å investere, og han er ikke noe særlig opptatt av penger. Han har ikke det.., han er ikke drevet av det, og det tror jeg viktig at man ikke er drevet av penger, liksom. For da blir det ikke noe, tror jeg.

Silvija: Det må være en disiplin på bunnlinjen, i hvert fall ett eller annet sånt hygienisk minimumskrav, også er det noe med at innovasjon er umulig å forutsi eller kalkulere i forhold til noen tidsskjemaer og sånt. Men jeg tror at det som er veldig viktig er det du sa, man må prøve nye ting også må man lære fort av det, og se hva som funger, også må man videreutvikle det. Og det er sånn å holde seg i bevegelse som er vesentlig, tror jeg. 

Cecilie: Ja. Og det å se hva som.., for vi er ute etter å skape de beste gjesteopplevelsene, og da er det hva er det vi trenger, og det er stadig masse ting vi kan implementere, også må vi prøve. 

Silvija: Hva kan vi si, eller hva har dere lært i forhold til klima, mat, natur, bærekraft. Hvordan jobber dere med det?

Cecilie: Nei, jeg tenker at det er jo viktig at alle gjør så mye de kan, og der skulle jeg også ønske at folk hadde investert langsiktig i løsninger. For det koster jo en del i det man for eksempel legger om fyringen til miljøvennlig fyring, eller... Vi investerte i en stor maskin som gjør om matavfallet til gjødsel, og sånne ting... Ja, det er så viktig at man da kan tenke langsiktig, fordi jeg kan ikke skjønne... Jeg syns jo kravene har kommet alt for sent fra myndighetene. Jeg syns jo det er helt utrolig at næringslivet ikke har fått strengere krav på seg tidligere til å etterleve i forhold til utslipp og avfall. Nå er vi snart oppe i 70% sorteringsgrad på vårt avfall. Både er det lønnsomt økonomisk for bedriften at vi må betale mindre for restavfallet, men det er jo det eneste logiske. Hvis man har barn eller tenker at denne verden skal gå videre, så må vi jo alle gjøre det vi kan. Og man kan ikke se smålig da, tenker jeg... Så der må det være løsninger på kjedenivå, jeg mener det burde vært krav. Mye strengere krav, og de burde kommet for lenge, lenge, lenge siden. Jeg syns det er helt meningsløst at det har gått så langt uten at det har vært strengere krav. Så jeg, for min del, så er dette bare helt innlysende, og jeg blir veldig provosert av at det ikke er kommet lenger. Det er bare sunn fornuft, alt sammen. Så det er, ja.

Silvija: Men sånne ting som plastikk versus ikke plastikk. Jeg syns det skjer en del symbolhandlinger hvor man bytter ut alle plastskjeer med treskjeer, og alle plastikksugerør med papirsugerør. Nå tenker jeg på en stor møbelprodusent, mens vi fortsatt pakker inn alle varene i tre lag med plast, og det er så enorme mengder innpakning også videre. Så når jeg spør noen matprodusenter, for eksempel, når går vi bort fra plastikk, så sier de at de ikke har råd, fordi så lenge konkurrentene ikke gjør det, så kan ikke de gjøre det heller. Men det virker som om dere har funnet noen løsninger, for eksempel på dette med matsvinn, som dere gjør selv om ikke alle de andre gjør det. Hva er det som funker?

Cecilie: Nei, man må jo begynne med de som jobber. At de er bevisst både hva vi kjøper, hvor store personer og at alle må tenke, sånn at man tenker på at vi skal sitte minst mulig i bøtte. For alt det som havner i den bøtta, det er det ingen som blir glad for. Det blir dårlig økonomi, og det blir ikke noe gjester eller ingen er glad for det som er kastet. Så det er en bevisstgjøring av alle som jobber med det, det er det viktigste. Også har vi jo innført at vi ofte gjerne opplyser gjestene om hvor mye vi kaster, sånn at de skal også bli mer bevisst, at vi også kan finne på å si til gjester at vi er... Jeg har faktisk gjort det, at det er en gruppe for eksempel som kaster.., de forsyner seg og kaster, så har jeg sagt til lederen for den gruppen at "vet du hva, det er sånn at den gruppa deres, jeg har ikke sett så mye matavfall på lenge". Også får hun eller han gjort noe med det, da. Så alt i fra det til å også opplyse generelt om hvor mye vi kaster ved buffetene hver dag, til å veie alt avfallet, skrive opp det og ha track på det, per gjestedøgn, per gjest. Sånn at bevisstgjøring av både ansatte og gjester og ja. Også har vi da en sånn maskin som jeg har kjøpt, som heter Helga. Det er en sileringsmaskin, heter det. Der tømmer vi alt oppi, også kommer det ut som gjødsel på den andre siden. Så da kan man også bruke det når det har ligget og brent av lenge nok, for det er veldig kraftig. Så målet er jo på en måte at ikke vi skal sette så mye fotavtrykk etter oss, og det med matsvinn er jo bare meningsløst. Så jeg skjønner heller ikke det behovet for å.., nei. Jeg er ille på hjemmebane og, kan barna fortelle meg. Det er ikke veldig lett å bo i huset vårt og prøve å kaste mat. 

Silvija: Jeg tror det er bare god oppdragelse. Jeg sitter egentlig og tenker på akkurat det samme, hvor vanskelig det er å få barna til å spise opp det som er på tallerkenen. Mens jeg kommer da fra en generasjon som... Jeg fikk ikke lov til å gå fra bordet før jeg hadde spist opp det jeg hadde på tallerkenen, mens det er helt utenkelig at jeg skal la barna sitte der og... Men det er ikke noe bra, hverken for dem eller for oss eller for naturen, at vi lar hele middagen være igjen, også går de og spiser popcorn ti minutter senere.

Cecilie: Nei...

Silvija: Men er det en oppdragelsesgreie? Jeg bare sitter og tenker på de der buffetene. Det er noe med mennesker of buffeter som gjør at alle går bananas, og det blir alltid alt for mye igjen. 

Cecilie: Ja. Så det er jo ikke noe sjarmerende, og du ser jo at de som er ofte ute og spiser på buffet, eller ofte ute og spiser, kanskje, de gjør ikke det. Så det er liksom de som er ute en gang i året eller som ikke har den der, skjønner ikke at øynene orker mye mer enn magen, liksom, kanskje, og vil prøve alt, eller ett eller annet sånt. Så det har noe med hvor ofte man kanskje blir eksponert og litt sånt, det har det nok. 

Silvija: Vi får tenke litt på det, alle sammen. Jeg har lyst til å spørre deg også om medarbeiderskap. Alle er like viktige i en skute som skal fungere bra, og alle må ta ansvar for hele skuta. Lett å si, men vanskelig å gjennomføre. Hvordan jobber dere med det?

Cecilie: Nei, det er jo det at vi snakker om det stort sett alltid når vi samles, og vi har da to slagord internt; "det kommer an på meg", og "vi gjør hverandre stolte". Også har vi noen verdier; raus, tett på, engasjert og vågal. Og det er noe med å få alle sammen til å forstå at gjestene som kommer til oss er ikke noe opptatt av avdelingene som vi er delt opp i. De kommer jo til ett hotell, og derfor er jeg opptatt av at vi er ett team på ett hotell, og den som får ne henvendelse av en gjest, om det er en stuepike eller kokk eller hva det gjelder, så skal de klare å svare og hjelpe gjesten der de er, uten å måtte spørre noen sjefer eller andre. Sånn at det der å gi alle en trygghet for at de er en sundvolding, og jeg har beskrevet da hvordan en sundvolding er. Og de har gjest på besøk, og de følger med i tiden, de vil at gjestene skal ha det like bra som.., bedre enn de har det hjemme, sånn i hvordan det funker. Og sånn at denne sundvoldingen er et team member. Og det betyr ikke noe hvilken avdeling, og han har liksom makt til å gjøre det han trenger å gjøre for å få gjesten fornøyd. Så det er det vi jobber med, og det snakker vi om, at det er en flat organisasjon. Det tror jeg er viktig, det er like gjerne jeg som tar oppvasken eller gjør det som trengs, eller andre, uansett. Så det tror jeg også er viktig, at det er som jeg sier, både da uavhengig av stilling eller avdeling, så løser man det. 

Silvija: Det blir en veldig stor familie. 

Cecilie: Ja, det blir litt sånn... Det blir absolutt mye av og til, hehe. 

Silvija: Ja... 

Cecilie: Det kan det sikkert bli. 

Silvija: Men jeg tror at det at alle føler at de forstår målene deres også... En ting er å forstå hvordan modell man skal modellere seg selv etter, men også litt sånn hvor er vi på vei, hvor vil man med hotellet. Hva er det målbildet som folk deler?

Cecilie: Vi lager jo et målbilde for året, og vi vil jo videre alltid. Vi skal jo være det beste, altså det foretrukne kurskonferansehotellet på Østlandet, og vi har jo klart å ha vekst. Jeg tror det er ekstremt viktig at en bedrift, for at den skal være attraktiv og tiltrekke seg folk, så må vi få til vekst. Så det er jo det som alltid ligger under, det er derfor vi utvikler oss og det er derfor vi bygger ut, derfor vi må ha vekst. Vi skal være elsket av våre gjester og beundret av våre konkurrenter, og det er også det vi syns er kanskje mest stas er når konkurrentene kommer på besøk og lurer på hvordan i all verden er det de arrangerer disse julebordene, og denne salen, hva er det de har bygd. Da føler vi at vi har klart noe, og når gjestene våre kommer tilbake år etter år, og det er til oss de vil. Nå i korona også, så sier de jo at de utsetter og de utsetter og de utsetter, og de vil komme tilbake til oss når det er mulig, da. Så det er veldig hyggelig. Så jeg tror alle de ansatte også føler på det, den stoltheten over at vi har de lojale gjestene og at vi utvikler oss og vokser og får det til i en konkurranse som er beinhard. For det er den. Og det er alt for mange hoteller. Det er jo dobbelt så mange hoteller som det er bruk for i markedet.

Silvija: Men kanskje ikke i konferansemarkedet?

Cecilie: Nei, ikke sånn som for oss som er ganske rendyrket. Du slipper å møte barn i badekåpe liksom. Den miksen slipper du hos oss foreløpig. Så det har vært veldig bra.

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg om du har noen positive overraskelser fra korona? Tord fant ikke på så veldig mange.

Cecilie: Nei... Det var det, da. Jeg må jo si at dette har vært kjempetøft. Jeg kan ikke helt se det jeg heller... Nei... Der spør du vanskelig, altså. 

Silvija: Jeg tror dere har vært utsatt for korona på en helt annen måte. Jeg kan gå rundt og si at det er egentlig ganske fint at folk ble digitalisert over natta, men for dere så er det motsatt fortegn, ikke sant. Også er det noe med at jeg tror vi kan finne noen ganske spennende hybride løsninger, fordi det å lage et sted som lager de beste on sight og off sight konferanser som overføres digitalt til alle på en smart måte, og å kunne kjøre workshop og full sosial pakke på de som er der, som en del av strategien, som Tord snakket om. Og den andre siden av strategien som går på at kontorplassene og kontorbyggene, og derfor også våre private hjem, kommer til å være i en endring hvor det blir litt mer kontor hjemme og litt mindre kontor på kontor. Men vi trenger fortsatt det felles samlingsstedet hvor det supersosiale kan kanskje skje nettopp i sånne tredjesteder, sånn som Sundvollen kan tilby. 

Cecilie: Også tror jeg det er positivt for bransjen at mange har sett at det er fint å være på hotellene i Norge, at kanskje de vil fortsette å bruke mer av pengene sine i Norge. Det hadde jo vært supert. Vi har jo mange fine hoteller, og det går an å kose seg på de. Og det tror jeg folk har oppdaget, og det er kanskje da noe bra med det. For det har vært en sånn hyttetrend og alle skal til utlandet, og ingen som egentlig skal på hotell. Men nå tror jeg folk ser at vi har utrolig mange fine hoteller og fine steder å besøke. 

Silvija: Ganske okei å komme seg litt vekk fra hverdagen, rett og slett. Profesjonelt og privat. Du anbefalte et par serier, også anbefalte du et par bøker. Seriene var Okkupert og Lykkeland, også var det Nina Lykkes Nei og atter nei og Full spredning. Jeg har ikke lest de bøkene, og jeg ser på de hver gang jeg er i bokhandelen... Hva..?

Cecilie: Nei, det er bare liksom livet, slik som det egentlig er. Altså, hun setter litt ord på ting som folk kanskje ikke tør. Og det syns jeg er litt gøy, når folk gjør det. Så jeg syns jo det er verdt å lese, og det er lettlest, sånn hvis man skal lese noe som er litt lettlest. Ellers så tenkte jeg på etterpå, det at jeg er så opptatt av enkeltmennesket, så The Power of One, den prøver jeg å presse på barna mine, da. Men det er ingen av de som har tatt ballen enda. Den er jo lenge siden jeg leste, men den er veldig fin, da.

Silvija: Som er om eget ansvar?

Cecilie: Ja, hva et enkeltmenneske kan få til. The Power of One, jeg husker ikke hvem som skrev den. Men jeg syns hun beskriver virkeligheten på en ganske fin måte. 

Silvija: Siste spørsmål er alltid om du har et lite yndlingssitat som du pleier å si til deg selv i krevende tider?

Cecilie: Ja, jeg er jo veldig opptatt av å gripe dagen. Men etter hvert når jeg har blitt 50, så er det slitsomt å drive med det hele tiden. Å gripe dagen hver dag. Så jeg kjenner på det, og da vet jeg at jeg også er sånn at jeg mener det er helt og fullt at det er så utrolig viktig at alle som kan kjemper for det gode, for det onde kommer av seg selv, pleier jeg å si ganske ofte til ungene mine. Jeg syns verden er ganske urettferdig, og da er det så viktig at vi som har noe overskudd og mulighet, vi må jobbe for det gode. Så det driver jeg og sier litt, da.

Silvija: Ja. Jeg tenker at alle som gjør det, får faktisk overskudd av det også. Så det er en fin sånn perpetuum mobile, faktisk. Cecilie Laeskogen, kjempespennende å snakke med deg, både om likestilling, om bærekraft i arbeidsstyrken og bærekraft i restauranten, og om de lange linjene i hotellbransjen. 

Cecilie: Takk skal du ha.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt onlineuniversitet lørn.university