LØRN Case #C0825
Frykt og andre følelser; vår drivkraft
I denne episoden av #LØRN snakke Silvija med Joar Skjevdal som er managing partner og psykolog i Lidmi Consultin. Min virksomhet selger først og fremst utviklingstjenester til ledere og ledergrupper. Lidmi Consultin jobber bak fasadene til folk, de ønsker å skape et språk på driverne som ligger under ordvekslingene. I samtalen med Silvija snakker de om hvor viktig det er å tenke igjennom de psykologiske sidene av det å være en ansatt under en pandemi eller en annen stor krise samt hvordan vi kan angripe denne krisen som arbeidstakere og hvordan vi kan gjøre noe konstruktivt ut av den frykten vi alle nå kjenner på.

Joar Skjevdal

Managing partner og psykolog

Sundvollen

"Som formell leder, ikke stå i veien for de gode ledelsesprosessene som utspiller seg når folkene dine møtes på arbeidsplassen, men legg merke til de mindre hensiktsmessige ledelsesprosessene og intervener så godt du kan for å påvirke dem"

Varighet: 46 min

LYTTE

Ta quiz og få læringsbevis

0.00

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Hvem er du, personlig og faglig?

Jeg er en ganske intenst tilstedeværende person som brukte 10-15 av mine mest produktive og energetiske år (30-45) på å studere og utforske hvordan KROPP og SINN henger sammen og er èn.

 

Hva er relevant kunnskap for fremtiden?

Kunnskap om- og ferdigheter knyttet til hvordan vi lærer av og med hverandre; hvordan vi utvikler ny kunnskap sammen, kunnskap du og jeg ikke hadde da vi møttes.

Hva gjør vi unikt godt i Norge?

Tror vi er bra på punktet over, sammenliknet med land hvor autoritetsfrykten er enda større enn i Norge.

Viktigste nye perspektiver fra Covid?

Tror vi er blitt flinkere til å skille mellom: Hva trenger vi kropp-kropp kontakt for å få til, og hva kan vi løse/avklare enklere og mer tidseffektivt ved bare å møtes over video.

Dine beste ledelses-tips?

Ikke tro at ledelse er noe som er i deg, ledelse er et uformelt fenomen som følger med at folk møtes. Ikke gi deg!

 

Et yndlingssitat eller livsmotto?

Ikke gi deg før du har gitt alt. Da er det bra nok uansett.

Hvem er du, personlig og faglig?

Jeg er en ganske intenst tilstedeværende person som brukte 10-15 av mine mest produktive og energetiske år (30-45) på å studere og utforske hvordan KROPP og SINN henger sammen og er èn.

 

Hva er relevant kunnskap for fremtiden?

Kunnskap om- og ferdigheter knyttet til hvordan vi lærer av og med hverandre; hvordan vi utvikler ny kunnskap sammen, kunnskap du og jeg ikke hadde da vi møttes.

Hva gjør vi unikt godt i Norge?

Tror vi er bra på punktet over, sammenliknet med land hvor autoritetsfrykten er enda større enn i Norge.

Viktigste nye perspektiver fra Covid?

Tror vi er blitt flinkere til å skille mellom: Hva trenger vi kropp-kropp kontakt for å få til, og hva kan vi løse/avklare enklere og mer tidseffektivt ved bare å møtes over video.

Dine beste ledelses-tips?

Ikke tro at ledelse er noe som er i deg, ledelse er et uformelt fenomen som følger med at folk møtes. Ikke gi deg!

 

Et yndlingssitat eller livsmotto?

Ikke gi deg før du har gitt alt. Da er det bra nok uansett.

Vis mer
Tema: Innovasjon i ulike sektorer
Organisasjon: Sundvollen
Perspektiv: Mindre bedrift
Dato: 200929
Sted: VIKEN
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


Hvordan håndtere en kriseHvordan vi kan snu frykten vår til en motivator
Hva kan vi gjøre for å kanalisere energien vår riktig
Emosjonell kompetanse

Mer læring:

«Kjærlighetens bøddel» og «Dobbeltdykk i sjeledypet» av Irvin Yalom«Markens grøde» av Knut Hamsun

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Flere caser i samme tema

More Cases in the same topic

#C0029
Innovasjon i ulike sektorer

Marius Øgaard

Founder

The Life Science Cluster

#C0028
Innovasjon i ulike sektorer

Simone Mester

PhD stipendiat

UiO

#C0027
Innovasjon i ulike sektorer

Lotte M. B. Skolem

Director Prod & Tech

Aker Biomarine

Utskrift av samtalen: Frykt og andre følelser; vår drivkraft

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Joar Skjevdal som er managing partner i Lidmi Consultin. Hei Joar. Du dette er farlig dette å snakke med en psykolog. Jeg vet ikke om jeg synes det er skummelt. Uansett hva jeg sier så utleverer jeg sider av meg selv som jeg kanskje ikke vil utlevere. Så du fortalte meg at du var litt nervøs for samtalen for dette har du ikke gjort ført. Men jeg må si at jeg er litt nervøs jeg også.

 

Joar Skjevdal: Det forstår jeg. 

 

Silvija: Jeg har hørt så mye fint om deg fra blant annet Tord som sammen med Cecilie Moe Laeskogen står bak denne serien. Som vi lager sammen med Sundvollen Hotell for å samle historier som vi mener er veldig nyttig for folk som er i permisjon nå på grunn av covid-19. Eller som jobber, men lurer på hvordan dette går etter covid-19 med hotellbransjen og reisebransjen forøvrig. Som skal være med på å inspirere, men også å lære dem noe nytt om innovasjoner i bransjen eller trender, eller unike eksempler fra Sundvollen. Og da kommer du inn som en god venn av Sundvollen som snakker ledelse med dem. Men som da også kan hjelpe oss å tenke litt gjennom se psykologiske sidene av å være en ansatt i en pandemi eller en annen stor krise som denne. Og det som er spennende med denne krisen - spennende, skummelt, unikt, er at vi tenkte alle på det som en helsekrise. Men etter 2 dager ble det tydelig at dette er både en sosial krise, en sikkerhetskrise, en reiselivskrise og en global krise. Og det finnes sikkert ikke et mennesket i Norge som ikke frykter litt for fremtiden. Og de som ikke frykter har kanskje ikke fulgt med i timen. For verdensøkonomien går langt ned i forhold til hva den ville vært uten covid. Og det som da er veldig spennende å høre med deg om - for du er både en klinisk psykolog og kan teorien, også er du en organisasjonsrådgiver og kan praksisen. Det er å hjelpe oss å forstå hvordan vi kan angripe denne krisen som arbeidstakere og arbeidsgivere og gjøre noe konstruktivt ut av den frykten som alle kjenner på. Så det jeg håper at folk kan prøve å tenke på mens vi har den samtalen er kanskje 4 ting. Det ene er litt sånn teori bak denne ubeskrevne frykten. Vi vet ikke helt hva vi er redde for, men et eller annet er vi både redd og lei for. Hva er det som skjer egentlig? Vi vet ikke hvor lenge det varer også videre. Det andre er hvordan vi kan snu den frykten og bekymringen til et verktøy som jobber for oss. For det har alltid vært noe av den viktigste motivatoren vi mennesker har. Det tredje er egentlig helt konkret hvordan kanaliserer man energien som du sier. Hva kan man gjøre aktivt. Og det siste er hva kan vi gjøre for hverandre. Er det sånn at noen som hører dette kunne kanskje hjulpet både folk hjemme og andre på jobben som kanskje ikke har hørt dette enda. Høres det greit ut? 

 

Joar: Ja, der synes jeg vi har 4 gode punkter. 

 

Silvija: Så bra. Men da begynner jeg med noe helt annet, sånn som jeg alltid gjør. Og det er å spørre deg kjære Joar - hvem er du og hvorfor synes du at du har verdens mest spennende jobb?

 

Joar: Det var et morsomt spørsmål. Jeg er Joar Skjevdal og jeg er 57 år og har en familie her på Slependen hvor jeg bor og sitter på loftet å snakker med deg nå. 3 barn, et utflyttet og 2 hjemme som har høstferie nå. Og som dermed har late dager i starten av uken i påpeke av at mamma og pappa snart kan bli ferdig med å jobbe så vi kan dra på Norefjell og fortsette å ha late dager sammen der. Også er jeg da en sånn rar kombinasjon av analytisk rasjonell utdanning. Jeg er ingeniør. Jeg jobbet med fly og hydrolikk og pneumatikksystemer. Inntil jeg ble engstelig for at skal det her være resten av livet mitt? Jeg ble så engstelig at jeg fant energi og kraft og en giv til å gå løs på en utdanning til. Så da tok jeg psykolog utdanning. Var 35 år. Hadde jobbet i 10 år da jeg begynte med den psykologutdanningen. Og jobbet ved siden av. Og ble klinisk psykolog i 2003. Og da har jeg fungert som det siden samtidig som jeg har jobbet med virksomheter. Blant annet med Tord og Cecilie på Sundvollen som oppdragsgiver.

 

Silvija: Og du synes det er spennende fordi du kommer borti disse praktisk spennende caser som du føler du får gjort noe med? 

 

Joar: Om jeg gjør det? Ja, jeg er veldig resultatorientert. Drevet med idrett og vil gjerne se resultater. Også er jeg veldig ambisiøs på vegne av kundene mine, klientene mine. Ønsker mye. Av og til litt for mye, for det er jo grenser for hva en stakkars mann kan få til og. Men jeg er veldig ambisiøs og synes jeg får til en del nok til at jeg fortsetter med det jeg driver med.

 

Silvija: Joar, jeg er også veldig ambisiøs på vegne av alle styrer jeg sitter i og på vegne av folk jeg jobber med. Overambisiøs. Så jeg tror jeg driver folk litt for hardt og vil for mye. Men likevel så kan jeg ikke la hver å gjøre det, for jeg tror at det er når du forventer mye at de som da bruker det kommer veldig mye lengre enn de ville gått. Og jeg har lyst til å spørre deg om du tror vi har kommet i en situasjon hvor vi er litt i fellesskap litt for lite ambisiøse på vegne av samfunnet? Av hverandre? Jeg har snakket en del med politikere som mener at vi kan ikke diskutere det alt for komplekse med velgerne. De bryr seg egentlig bare om bompenger og metoo og sånt. Burde vi være mer ambisiøse på vegne av alle?

 

Joar: Det er en sånn fin hårfin balansegang. Jeg personlig er jo en sånn type som sier ja, ja, ja. Høye mål, høye ambisjoner. Morro å strekke seg etter noe. Men jeg forventer jo at måten og formen vi er ambisiøse på tror jeg er essensiell. For hvis den er litt hard så tror jeg ikke vi får med oss hverandre. Så vennlig, men fast. Nok varme i ambisjon tror jeg er veldig viktig for at vi skal få lyst til å jobbe sammen og bli med på hverandres ambisjoner. Og varmen i måten vi fremfører ambisjonen vår og uttrykker den på kan glippe hvis vi blir for intenst. Det gjelder oss alle. Blir vi for intens så kan noe vesentlig bli borte. Så det å smi mens jernet er lunket og ikke for varmt, men heller ikke for kaldt er nok en kunst for meg og deg og alle som prøver å få til noe. 

 

Silvija: Det jeg hører deg si i det språket jeg klarer å forstå er å kalibrere forventingene sine, men også bygge på det folk klarer å få til. At man ikke dytter folk i det umulige. 

 

Joar: Ja, vi skal ikke legge lista så høyt eller gi uttrykk for at den ligger så høyt at det bare gir følelse av avmakt. 

 

Silvija: Men du driver også med volleyball og sykling av det jeg kan lese meg opp til. Det er veldig forskjellige sporter. Volleyball er ekstremt team fokusert. Sykling er “so lonely as it gets”. 

 

Joar: Du har rett. Jeg er en sånn hybrid av ekstrem lyst til å få til ting på egne vegne. Og ekstremt glad i å få til ting sammen med andre. Og det har tatt meg et liv å få dette til å henge i hop, og det gjør det mer og mer. Men begge deler må få sin tilfredstillelse. I covid-19 så har jeg sykler snart 2000 kilometer bare på lørdager. Vi har en sånn klubb som sykler på lørdager. Jeg gjør det alene fordi smittegreier gjorde at vi ikke fikk sykle sammen. Også kom våren også var det team vet du. Det er der jeg har peak experience altså. Det er når vi får til ting sammen på den banen. Og du kan bare slå ballen en gang selv, også må en annen slå på den ballen før du kan slå igjen. Det skiller volleyball fra mange andre lagsporter hvor du kan være litt ego. Det kan du ikke være i volleyball. Så det er veldig sånn oppdragene og.

 

Silvija: Veldig bra. Men du, hjelp oss med psykologiteorien her. Jeg så en kronikk for en uke siden ca. som het "det eneste vi skal frykte er frykten". Og egentlig bekymringer for all den negative psykologien som covid dytter oss inn i. Men jeg opplever at du sier at vi skal ikke frykte den frykten. Hvis vi faktisk ikke er litt bekymret og uærlig, og det er egentlig mye energi vi kan få ut av frykt. Hva skjer med oss i en sånn krise?

 

Joar: Ja, meg må ta en liten omvei fordi uten energi får vi ikke gjort noen ting og vi snakker om menneskelig energi. Du må ha energi til å utføre en oppgave. Og hva er menneskelig energi? Jo det er følelser. Følelser er for meg markøren på hvilken energi som er aktivert i meg i møte med situasjon. Da blir jeg informert om hvilken energi jeg har å spille på. Frykt er jo en følelse og en reaksjon og en energi som naturen har utrustet oss med for å mobilisere til å kunne forholds oss til det vi står ovenfor. En pandemi. Man skal kjenne på frykt. Og den skal ha nok energi i seg til å kunne håndtere pandemien. Man skal ikke håndtere pandemien med bare glede som drivkraft. Vi skal være redde. Det skjerper oss og det får oss på og det mobiliserer oss ganske mye energi. Men så er det jo det som du sa i sted. Hvordan kanaliserer vi. Hvordan får vi anvend frykten som energi er imot situasjon. Og der er det nok litt mer komplisert for noen å få brukt frykt energien sin konstruktivt. Men frykt nå kan vi være helt enig om. Jeg er engstelig. Er vi ikke engstelig nok så slutter vi å bruke munnbind og vi slutter å holde meteren. Så frykten varsler oss at det er noe vi skal passe på. Opprettholde disiplinen. Og det er en problem hvis vi ikke blir redd nok ofte nok nå i denne situasjonen vi er oppe i. Det er mitt stå sted, da. Så frykt skal vi kunne snakke om. At vi er passe redd. 

 

Silvija: Men hva kan man gjøre hvis man sitter permittert i kanskje et år? Hvordan kan man hjelpe hverandre? Hva kan man gjøre positivt ut av den situasjonen?

 

Joar: Ja, jeg tenker jo det at er du permittert og da skal en jo være engstelig for 1. familieøkonomien, eller ha regnet på det og blitt beroliget av at vi greier oss. Men hva med å sitte å vente på at det skal gå over og bli som før.  Det er en litt sånn passiv bruk av energien. Og hvis du i tillegg er litt engstelig og ikke får brukt det så kan det ende opp med at du sitter der med spenning. Så den må brukes og helst aktivt. Og for meg er det å tenke hvordan kan jeg bredde min “skikkenhet” til å være relevant for virksomheten min Sundvollen og eventuelt andre virksomheter når pandemien er borte? Det vil jo være en fantastisk måte å bruke energien på. Hvordan kan jeg bredde min kompetanse. Hvordan kan jeg som renholdsansatt eller romansvarlig kanskje se om kan jeg være til bruk på kjøkkenet på noe vis? Kan jeg tilby meg på andre områder? Det vil jo gjøre at du er mer robust for det som måtte komme hvis du har en bredere plattform. Og det kan vi kikke på nå. 

 

Silvija: Denne pandemien kan være en liten mulighet til å gjenoppdage seg selv hvis man bare gidder å utforske litt. Gjennom nye hobbyer eller jeg har hørt om folk som har blitt ekstremt gode på å bake surdeigsbrød til å forbedre seg i en eller annen sport og til å ha lest endelig de bøkene de ville lese. Men det som er greia er at hvis du føler deg motløs og maktesløs - har du noen tips eller triks for å ta de første stegene?

 

Joar: Ja, for det du snaker om nå er at hvis du er i en tilstand du ikke får brukt energien i følelsene dine aktivt så du får en avspenning, så kan du bli forvirret eller sitte i en hjelpeløshet tilstand fordi du får ikke brukt energien din til å virke. Da er nok oppskriftstips nummer en snakketrikset. Du må ha noen som du kan dele med som du har tillit med. Peer-support eller en kollegastøtte, eller noen andre som kan du sette ord på det du går å kjenner på. Så du får satt i gnag igjen så det ikke blir en spenningstilstand av energien din. Så den kan begynne å flyte igjen. Og da må du dele. Da må du oppleve å bli tatt imot. Sett, hørt og forstått av noen. Det er mitt første steg alltid. Det er på fagspråket umarkerts peiling. At jeg speiler deg Silvija. Hvordan har dagen din vært? Den må ha vært sånn og sånn uten å legge til noen ting. Bare forstå deg. 

 

Silvija: Umarkert speiling. Speiling er at du leser meg og viser det gjennom din kroppsholdning og ansiktsuttrykk. Men det som jeg synes veldig ofte er vanskelig er at hvis du ser at noen sliter og spør hvordan går det så er det kulturelt veldig vanskelig i Norge å virkelig brette ut. Det er som å spørre en tenåringsunge hvordan har dagen din vært? Bra. Så hvordan finner du de spørsmålene som gjør at folk åpner seg og hvordan sørger du for at det du sier til dem ikke blir belærende? Som du sier, det skal være umarkert. Men mellom kollegaer? Jeg bare føler de fleste av oss har utrolig begrenset verktøykasse for å hjelpe hverandre. 

 

Joar: Og det å by på seg selv uten at jeg begynner å invadere deg med disse spørsmålene. For du kan jo lure litt på hva du vil med meg. Skal du drive noe terapi med meg? Hva er det du prøver på? Begynner å spørre hvordan det går. Mange vil da føle seg invadert. Det kan jo være å by på meg selv da. Å si noe om at det er ikke bare rosenrødt om meg hos dagen. Å vise at jeg er sårbar selv. Vise at jeg ikke fikser alt. Vise at jeg synes ting er litt vanskelig. Det kan jo gjøre at du da skjønner mer av hva intensjonen min er. Den er rett og slett bare å møtes og at vi er i samme båt. Og om du sliter og om du synes ting er trasig så er du ikke så alene og rar og unik med det. Det er der vi egentlig kan få kontakt og være sammen. Å by på seg selv. 

 

Silvija: Og det å ta insentivet til en god samtale finner vi noe verktøy for å ta en god kopp kaffe, ta en øl sammen eller noe. Men jeg frykter at det å gå inn i de vanskelige temaene er litt vanskelig kulturelt i Norge. Jeg kommer da fra Syd-Europa og der er det helt ok å legge ut om alle sine problemer til folk du møter på gata. Men jeg merker at folk ser veldig rart på meg når jeg begynner å snakke om det i Norge. Og vi lever i en sånn usårbarhetskultur tenker jeg i dette sterke flotte vellykkede landet vårt. Et av spørsmålene jeg pleier å stille folk er hvilke kompetanser trenger vi i fremtiden? Og veldig mange sier at det er ikke bare fagkompetanse, men også redaksjonell kompetanse, kreativitet, etikk og sånn. Men vi lærer ikke ungene våre om det og hvordan skal vi lære vokse folk om det?

 

Joar: Ja. Og jeg vil si usårbarhetskultur, men i Norge så har vi også sånn klare oss alene kultur. Vi har en ganske grisk bosetning hos oss og vi har vært nødt til å klare oss alene. Og da kan det bli en identitet. Jeg tror Norge er preget av en identitet om at vi skal klare oss selv. Jeg skal ha min egen gressklipper og jeg skal ha min egen snøfreser. Vi driver på og skal greie oss alene. Og det å si til deg da Silvija at nå synes jeg det er vanskelig og nå sliter jeg. Klarer ikke alt. Det bryter kanskje med identiteten, helt enig. Så det er en terskel på å komme over på å dele og slippe andre til. Og det er nok noe ledere i norske virksomheter opplever som den største utfordringen og. Det er å komme i inngrep. Få en allianse med de ansatte. Og igjen, det krever mot. Og det krever hverdags mot hos en medarbeider. Det er at jeg fikk ikke helt det til i dag. Jeg fikk ikke helt kontakt med Silvija i dag. Jeg prøver litt igjen i morgen. Jeg prøver på nytt i morgen. Jeg gir ikke opp. I dag var jeg lat synes jeg. Jeg fikk ikke til noe i dag, men prøver igjen i morgen. Nå drar jeg hjem og spiser og sover også forsøker jeg igjen i morgenen. Det er virkelig hverdagshelten som gjør det. 

 

Silvija: Har vi noen gode prosedyrer til å nå ut til folk som er hjemme i permisjon nå? Vet du hvordan det generelt organiseres? 

 

Joar: Ikke noen sånne globale nasjonale sikringer på det. Men det jeg vet er at det er noen ledergrupper rundt omkring som er inngrep med. Noen av dem snakker om når vi møtes på sånne teams møter så er det hvordan driver den enkelte av oss fjernledelse. Om ikke ledergruppen setter det på agendaen, så er det det jeg setter på agendaen. Hvordan driver dere denne fjernledelsen nå for å sikre et minimum av kontakt med oversikt på hva skjer der ute med de som sitter hjemme og er permittert? Og da er det snakk om bruk av telefon, bruk av video, bruk av alt du har av virkemidler for å “connecte” et minimum av nok. Og det er jo ikke noe fasit svar på det, men ledergruppen må jobbe med dette. 

 

Silvija: For jeg tenker dette er viktig for ikke bare de som sitter hjemme i permisjon, men også for de som sitter hjemme og jobber. Vi har plutselig mistet kollegaene våre og det hadde vært spennende å høre deg litt kort om hvordan du tenker dette endrer arbeidslivet vårt. Ikke bare for folk som jobber på hotell, men også for andre. En av de tingene jeg merker er at noen møter er helt utmerket å kjøre digitalt. Det som er plankekjøring, det som er rutinemøter er vi mer fokusert på tid og sak også er vi ferdig. Mens de møtene som er krevende og som er komplekse i saksmaterialet som krever kanskje kreativitet eller det at vi faktisk kan se litt på kroppsspråket. Folk kan ikke forsvinne bak et stengt videokamera. Der savner vi møterommene våre også savner jeg mest av alt kaffemaskinen hvor du kan helt uformelt begynne å snakke om et eller annet som leder til noe annet. Vi er veldig flinke merker jeg de stedene vi jobber med å snakke sak fortsatt på telefon. Men hvordan erstatter vi de menneskelige relasjonene i en sånn digital eller en hybrid tid?

 

Joar: Jeg tror ikke det er mulig å erstatte det 100%. Det er ikke mulig. Så hvordan erstatter de det mest mulig. Det med uformell oppstart klokken 9 på Teams. Kaffekopp på Teams. Det er noen ledere som tviholder på det og insisterer på det hver dag. Jeg skal ha dere på og bare sitte å drøse. Om du ikke liker det så vil jeg ha det likevel. Og det tror jeg er faktisk ganske lurt og man vender seg til det. Noen synes det blir et pliktløp, men det er hvert fall et minimum av kontakt hver dag og noen synes det hørs helt forferdelig ut, og det er jo nødvendig da. Men hvis vi også da kunne snakket litt om hvordan vi får mest mulig ut av et sånt møte som med deg nå. Du Silvija har et veldig uttrykksfullt ansikt og på dette formatet når vi møtes på video er det ekstra viktig at vi overdriver mimikk. Overdriver kroppsspråk. For det er der vi fanger opp 90% og mer enn det av inntrykket og kontakten gjør vi kropp mot kropp. Kroppen min er et sanseorgan. De fanger opp signaler hele tiden. Vi hører ikke bare hva du sier. Og da må vi forsterke kroppsspråket vårt på dette formatet. Og også det vi sier. Det var bra sagt!  Det var interessant. Vi må si de setningene. Vi må ikke bare tenke det inne i oss. For det er så viktig at du hører det. Det er så viktig at jeg smiler når jeg kjenner at jeg blir glad. Så må jeg smile. Når jeg kjenner at jeg blir berørt, så må jeg enten si det eller vise det ekstra på dette formatet. Det er det første jeg tenker på når du spør meg om hva vi kan gjøre. 

 

Silvija: Og dette punktet nummer 2 hvor vi snakket om å ta insentivet. Kan det være en del av det insentivet man tar? At man skal møtes uformelt digitalt? At ledere, men også ansatte seg imellom burde reconnecte hvis de ikke er connectet? 

 

Joar: Det å være opptatt av sinn og det å være opptatt av hverandre. Å huske på at Petter skulle på et møte. Han skulle på en tur. Prøv å husk det. Også kanskje send en SMS om hvordan hadde du det på fjellet? De små, små glimtene om at noen tenker på deg er så utrolig mye mer viktig nå. Det er alltid viktig. Men det er ekstra viktig nå at vi gir hverandre den opplevelsen av at noen tenker på meg. Det bekrefter eksistensen min av møtet med andre mennesker. Og da er det så viktig at vi er enda mer sånn opptatt av å huske på å gi andre en oppmerksomhet på at jeg husker deg. Jeg tenkte på deg i helgen og jeg tenkte på deg i går fordi jeg visste du skulle noe vanskelig i dag eller noe du grudde deg til eller noe du var spent på. Også spør jeg hvordan gikk det? Og det å få fokus over på andre er en veldig fin aktivitet i disse korona tider, 

 

Silvija: Men du, gitt at noen hører på dette og tenker at okey, jeg skal ta kontakt med folk. I tillegg så skal jeg lære meg noe nytt. Jeg tenker at det har aldri vært bedre tid til å både være innovativ og lærende. Med både læring og innovasjon at i gode tider har du vanligvis ikke tid for du er så bussy med å levere og vokse. Og i dårlige tider har du som regel ikke råd. Men nå er det sånn at det finnes forskjellige stimulansepakker som får folk til å kunne satse. Sånn som for eksempel denne serien. Jeg opplever at det er veldig mange som likevel ikke gjør det. Det er en kinesisk ordtak som jeg egentlig bare vil invitere deg til å hjelpe meg å tenke på. Det er at "når forandringens vinder blåser, så er det noen som søker ly og noen som bygger vindmøller". Og hva er det som avgjør om du søker ly eller om du er en av de som til slutt begynner å bygge vindmøller

 

Joar: For egen del så vet jeg veldig godt hva som kan stoppe meg fra å bygge vindmøller. Og det er frykten for at noen skal synes at jeg er uelegant. Ikke er kompetent. Fremstår som lite flink. Hvis jeg begynner med noe som jeg ikke har gjort så mye før. Hvis jeg prøver meg på noe nytt så er jeg redd for hva andre vil tenke om meg. Jeg som er blitt så voksen og skulle være så flink og livserfaren. Også driver jeg å knoter med en aktivitet som andre er veldig mye flinkere enn meg på. Det kan stoppe meg fra å prøve. Og da er det liksom å igjen åpne opp det fenomenet og si at la oss fomle og knote og være Bambi på isen sammen folkens. Også prøver vi å snekre en vindmølle. Hvis jeg er veldig flink til å få rengjort et rom raskere enn noen andre og har rykte på meg for å ta en hel gang i en hel korridor med høy kvalitet. Også skal jeg begynne å knote med noe som jeg aldri har gjort før. Og hvis folk tenker om meg at "Å nei, han er ikke så flink likevel. Han Joar var ikke så dyktig likevel". Det tror jeg er den største stopperen for meg hvert fall. Og da må vi prøve å få ned den terskelen fra å være ikke flink. 

 

Silvija: Men Joar, er det ikke sånn at ingen av oss er ferdig utlært gitt at fremtiden er så annerledes enn nåtiden. Vi vet at den kommer til å se veldig annerledes ut. Og det å tørre å prøve noe nytt viser egentlig bare veldig mot?

 

Joar: Det er for meg det ytterste uttrykket for mot. Det er å trosse den frykten for å ikke se bra ut. Det å fremstå litt pjusk. Det er modig det. Det å tørre å stå der og stå for at jeg forsøker noe nytt nå. Jeg prøver å erfare noe. Jeg vil være aktiv. Jeg vil ikke være passiv. Så nå forsøker jeg dette. Det er mot. Det å være modig. Og der synes jeg vi skal heie på hverandre. 

 

Silvija: Men det er litt sånn interessant fordi jeg sitter og tenker på at Nordmenn er generelt dårlig til å feire helter. Og det er et området hvor det er lov å feire helter og det er i sport. Og det er et område hvor det er lov å ta risk når du tenker på denne Monsen-serien som går nå på NRK og diverse lignende. Kjendiser prøver seg på ditt og datt og det er veldig morsomt. Det er noen områder hvor det er helt ok å prøve å feile. Men i et område hvor vi definitivt trenger å lære hele livet og det er i jobben vår, så er det plutselig ikke lov å lære og feile. Det ser jeg til og med i styringssammenheng hvor jeg personlig har tatt MBA, en doktorgrad i matte. Og jeg kan lese et regneark og jeg kan lese et regnskap. Men når jeg skulle inn i styre i bank eller børs så sa jeg at jeg veldig gjerne ville gå på et kurs for å bli en finansanalytiker. Jeg vil bruke massevis av min private tid for å forstå disse tallene litt bedre for å skjønne hvordan folk tenker. Og reaksjonen du får da er at nei vet du hva, det å gå på noe sånt noe innrømmer du at du ikke er kvalifisert til å være i dette styret. Og man kan jo være ekstremt god på noe annet selv om man ikke kan alt her i verden. Men det var ansett som et svakhetstegn som man ikke får lov til å vise for da blir du plutselig ikke godkjent eller et eller annet. Men er ikke det feil Joar i en fremtid vi går inn i hvor vi skal lære noe hele tiden?  

 

Joar: Når vi studerer det med kunnskapsutvikling og det med raskt å kunne snu seg til en ny virkelighet som du beskriver, altså en ny situasjon. Det er jo de miljøene hvor skråsikkerhet og usårbarhet er blitt jobbet ned og borte sånn at vi kan fremstå både fomlete, undrende, usikker og sårbar. Det er de miljøene som kan snu seg og fomle seg frem sammen til å få til noe nytt i forhold til at situasjonen har endrer seg. Mens de skråsikre miljøene, de usårbare miljøene dessverre blir kjørt ned som noen “massadonter” inntil dem tipper eller blir avviklet. Det er hvert fall helt i tråd med forskning på hva læring og utvikling er det du beskriver her og har erfart. Det er helt innertier. Og det går an å bli bekymret over at det er så mange skråsikre usårbare organisasjonskulturer rundt omkring forbi. 

 

Silvija: Men det har noe med organisasjonskultur å gjøre som er veldig sånn at det at lærer gjennom praksis er at sterke ledere vet hva de vil. Og sterke ledere har også en plan. Og den planen har de tenkt og regnet mye på. Og det å begynne å fomle og vise usikkerhet rundt dette leses som svakhetstegn av investorer og av verden så jeg tenker at hvordan bygger vi inn den fleksibiliteten og nysgjerrigheten for fremtiden. Og kanskje viktigst av alt - risikoviljen. For vi må ta den nødvendige risikoen både gjennom covid, som individer, som selskaper, som nasjon til å komme et nytt sted. Men hvordan sørger vi for at folk har den risikoviljen. Og nå spør jeg på vegne av ansatte som er i permisjon, men også på vegne av ansatte som er i jobb for den jobben endrer seg. Ledelsen både i Sundvollen og andre steder. For de må ta risiko for å komme til neste steg.

 

Joar: Ja, det er sikkert en haug med innfallsvinkler til å reflektere over det der. Men de jeg tenker først på når du sier at vi må jo alle lære oss noe veldig godt som vi er veldig trygg og sikker på at vi kan. Jeg kan lage mat. Jeg kan gjøre rent i et rom. Jeg kan husøkonomjobben. Å være sikker på det er jo når vi skal kombinere min spisskompetanse med din for å skape noe nytt. Og det å skille mellom at da må vi være ydmyke, undrende, usikre på hvordan kombinasjonen av din og min ekspertise kan kombineres for å få til noe nytt. Så det å skille mellom backstage og i front. Backstage kan vi være så fomletes om bare det. Ikke sånn personlig veldig usikker, men mer usikker på hva er riktig vei videre. Hva er riktig løsning. For da åpner vi ørene til hverandre. Det er jo det som er problemet med skråsikkerhet at vi tar ikke inn andre. Vi lytter ikke til hverandre. Så det er derfor vi må få ned skråsikkerheten. Det er for å kunne utnytte hverandres kompetanse og kombinere den. 

 

Silvija: Har vi noen konkrete råd til folk? Hva skal de gjøre etter å ha hørt på denne podkasten? Korona går over. Vi venter bare på vaksinen. Det er til og med folk som lurer på om de skal ta vaksinen når den kommer. Men etter at vaksinen har kommet så kan verden gå tilbake i vater. Og det kan være om 6 måneder. Og det jeg gjerne vil unngå er at da bruker vi enda 6 måneder på å krabbe ut av det sorte hullet vi har gått ned i. At vi ikke starter fra 0 eller -10,, men at vi står klare for å gjenerobre verden. Hva kan folk gjøre mellom nå og da?

 

Joar: Du var litt inne på det. Det første jeg tenker på selv er at jeg har dyrket agurker ute i hagen for første gang i mitt liv. 20 fete, svære agurker som kom uten drivhus. Jeg trodde ikke det var mulig oppe i kalde Nord, men det var jo noe som mange gjorde i koronatiden. Begynte med urtehager i vår. Også har det kommet noe opp av jorden. Det å være aktiv, det å bruke seg. Bruke energien i følelsene og ikke bli sittende med det inni seg. Det er det aller viktigste. Og da er det jo å få kanalisert energien over i litt nysgjerrighet. Det å komme ut og bryte noen mønstre. Tørre å bryte noen mønstre og være nysgjerrig. Å binde sammen det vi har snakket om til å være modig og å gå ut å bredde kompetansen sin rett og slett. Bredde erfaringsgrunnlaget sitt. Det vil alltid aggregeres opp til at du blir et litt videre menneske med større forutsetninger for å være relevant for uansett hva som kommer etter at covid har fått kontroll. Være aktiv, bruke seg og bruke andre folk når du kjenner at du ikke får brukt deg. Da må du i kontakt med andre mennesker når du kjenner at du ikke får brukt det. Når du blir sittende med spenninger. Da må du søke andre mennesker som du stoler på, har tillit til og åpne deg opp. Ikke være norsk og tenke at jeg skal klare meg selv. 

 

Silvija: Det gjelder kanskje på bedriftsnivå også? At de bedriftene som har gått litt i dvale burde oppsøke andre bedrifter på forskjellige digitale møteplasser om ikke annet?

 

Joar: Kan vi samarbeide? Kan vi få til noe sammen? Hva tenker dere? Hva tenker dere om dagen? Ja absolutt. Åpne opp.

 

Silvija: Du Joar, helt på slutten. Flere har sagt til meg denne lille formelen som jeg mistenker kommer fra kanskje deg. At kompetanse er kunnskap gange evner, gange vilje. Og av disse tre så mener jeg at størst er viljen. Hva tenker du?

 

Joar: Det er litt kjedelig at jeg skal være så innmari enig med deg på dette, men vilje er energi som blir rettet. Følelser vi får som vi retter mot en ting jeg vil få til. Eller flere ting, men en ting om gangen. Det trumfer alt annet. Det trumfer personlighet, det trumfer stil og form. De som har mest vilje får til mest. 

 

Silvija: Jeg tenker at det vi trenger å gjøre også er å lese andres historier hvor de klarte å fiske opp viljen sin. Og det kommer alltid som et resultat av at man gjør noe meningsfullt, og der igjen er det å sørge for at man vet hvorfor man gjør ting man gjør. Og jeg synes du forklarte det nydelig at selv om du er en renholdsmedarbeider eller en kokk, eller i resepsjonen eller om du tenger den neste store fløyen så må du mene at du gjør et uerstattelig stykke arbeid på en måte som du selv synes er virkelig flott. 

 

Joar: Ja, og hvis du blir i tvil om den følelsen så skal du også gå ut med det og søke andre. For det er så viktig denne følelsen av at jeg gjør noe verdifullt. Det er nyttig. Og det er verdsatt. Og begynner du å tvile på det så skal alarmen gå. Da må du søke andre mennesker. Andre ansatte. Kollegaer, ledere og ta det opp. 

 

Silvija: Det er veldig interessant. Jeg nevnte for deg før vi begynte opptaket Brené Brown og en av de tingene som gjorde inntrykk på meg er at hun kobler denne ensomheten på jobb. Eller den følelsen av å være alene med motivasjon. Og for meg så var det alltid sånn at du får alltid bare dra deg selv opp etter nakkeskinnet. Men det er utrolig viktig å vise til hverandre at det er noen flere der som vil deg opp. 

 

Joar: Ja. Vi er ikke vesener som er laget for å leve i isolasjon. Vi er relasjonelle vesener er min påstand. Og vi skapes i relasjon og vi går oss litt fast i relasjon og åpner opp igjen i relasjon. Kommer videre i relasjon. Så når vi mister folk så er det rett og slett en livskrise å miste kontakten. Miste følelsen av at man har noen. Da må det virkelig adresseres. Vi må ha hverandre. Spesielt nå. 

 

Silvija: Joar, jeg tror av respekt for både dine unger som sitter og tripper og mine unger som sitter og tripper så prøver jeg å avslutte. 

 

Joar: Ja, det var noen lyder der i bakgrunnen i stad. 

 

Silvija: Så jeg tenker vi stopper der. Det har vært utrolig oppløftende å snakke med deg. Den energien kommer igjennom. Og jeg tror det jeg håper alle sitter igjen med er at selv om denne pandemien tvinger oss til å sitte litt på hver vår tue, så finnes det mange måter å være sammen på og det er utrolig viktig at man husker å huske hverandre, men også å vise at det er en felles fremtid hvor man hører sammen igjen. 

 

Joar: Det var fint oppsummert. Du er flink altså.

 

Silvija: Takk for praten. 

 

 

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podkasten på vårt online univeristet Lørn.University 

Quiz for Case #C0825

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: